Vedr Representantforslag 48
S (2016-2017) om en strategisk omstilling og utfasing av norsk petroleumsproduksjon
i perioden 2018-2040 for å redusere Norges økonomiske risiko og
innfri klimamålene i Parisavtalen
Det vises til representantforslag
48 S (2016-2017) om en strategisk omstilling og utfasing av norsk
petroleumsproduksjon i perioden 2018-2040 for å redusere Norges
økonomiske risiko og innfri klimamålene i Paris-avtalen, fra stortingsrepresentanten
Rasmus Hansson.
Innledningsvis vil
jeg slå fast at det er bred politisk enighet om norsk petroleumspolitikk.
Den er utformet slik at den er robust mot utviklingen i energimarkedene.
Det er også bred enighet om norsk klimapolitikk. Da vi utarbeidet
vårt bidrag til Parisavtalen, la vi til grunn at vi skal nå klimamålene samtidig
som at vi har en sterk og konkurransedyktig petroleumsvirksomhet.
Avtalens intensjon er derfor allerede reflektert i norsk petroleumspolitikk.
Jeg støtter derfor ikke de forslagene representanten fremmer.
Det er en rekke
påstander og beskrivelser av fakta i representantforslaget som er
gale og/eller misvisende. I dette svaret ønsker jeg å gi et bedre
faktagrunnlag for en diskusjon av de ulike forslagene som fremmes.
Hovedmålet i petroleumspolitikken
er å legge til rette for lønnsom produksjon av olje og gass i et
langsiktig perspektiv. Rollen som petroleumsprodusent skal forenes
med å være ledende i miljø- og klimapolitikken. Dette målet er det
bred støtte for i Stortinget, jf. behandlingen av Meld St 28 (2010-2011)
"En næring for framtida – om petroleumsvirksomheten," og Prop 114
S (2014-2015) "Norges største industriprosjekt – utbygging og drift
av Johan Sverdrup-feltet med status for olje- og gassvirksomheten".
Petroleumsskattesystemet og statens direkte økonomiske engasjement
sikrer fellesskapet en høy andel av overskuddet.
Petroleumspolitikken
som er ført til nå har gitt svært gode resultater. Olje- og gassnæringen
er i dag Norges største og viktigste næring. Virksomheten gir arbeidsplasser
over hele landet og har siden starten bidratt til høy verdiskaping,
næringsutvikling, teknologiutvikling og samfunnsutvikling som har
kommet hele landet til gode. Den samlede verdiskapingen fra næringen
over de siste 50 årene har vært om lag 13 000 milliarder kroner.
Staten har sikret seg en høy andel av disse verdiene gjennom skattlegging
og direkte eierskap. Disse inntektene har vært et viktig bidrag
til velferdsstaten slik vi kjenner den i dag.
Petroleumsrelatert
virksomhet utgjør Norges største kommersielle kunnskapsbase og den
desidert største av våre viktige havnæringer. Virksomheten sysselsetter
i dag, direkte og indirekte, om lag 184 000 personer. Leverandørindustrien
og oljeteknologibedriftene er Norges nest største eksportnæring målt
i verdi, etter salg av olje og gass.
Siden oppstarten
på 1970-tallet har vi fortsatt kun produsert om lag halvparten av
våre forventede, utvinnbare ressurser. Vi har således ressurser
for å forbli en betydelig petroleumseksportør til våre samarbeidspartnere
i Europa i tiår framover.
Et bredt flertall
i Stortinget har sluttet seg til petroleumspolitikken behandlet
i Meld. St. 28 (2010–2011) og videreført gjennom Prop 114 S (2014-2015).
Gjennom dette har Stortinget videreført hovedmålsettingene og langsiktigheten
i petroleumspolitikken. Dette gjelder både for leting, utbygging,
drift og avslutning. Avslutningsfasen av et felt er godt regulert
på tilsvarende måte som øvrige faser av virksomheten. Staten har
ikke, slik som representanten Hansson kan tolkes, større eksponering
for kostnader i denne fasen enn for inntekter i produksjonsfasen.
Petroleumsnæringen
er både langsiktig og syklisk. Derfor er det viktig at norsk petroleumspolitikk
er forutsigbar og utformet for å være robust både i perioder med
høye og lave priser på olje og gass. Et kjennetegn ved politikken
er derfor at den, i motsetning av hva som hevdes i representantforslaget,
er robust for ulike scenarioer for utviklingen i energimarkedene
framover.
Målformuleringen
og politikken fastsatt av Stortinget er verken utdatert, inkonsistent
eller uansvarlig slik det påstås i representantforslaget. Den er
derimot rasjonell for det som er Norges største og viktigste næring
i det internasjonale varebyttet. Som for andre norske næringer går
vi på norsk sokkel foran i å utvikle og ta i bruk løsninger som
gir en effektiv og ren produksjon.
Gjennom kvoteplikt
og en høy CO2-avgift er aktiviteten på norsk sokkel allerede innrettet
mot en høyere kostnad ved utslipp av klimagasser enn annen næringsvirksomhet
i Norge og i andre land. Dette er fremtidsrettet og ansvarlig, og
er bra både for Norge, for miljøet og for brukere av norsk olje
og gass rundt omkring i verden.
Verdens befolkning
vokser. Det er mange som sårt trenger et høyere velstandsnivå samtidig
som klimagassutslippene globalt må ned. Disse utfordringene må løses
parallelt. Produksjonen fra et olje- og gassfelt avtar fra år til
år som følge av at de tilstedeværende ressursene hentes ut. Alle
relevante scenarier for verdens energibehov viser at det vil være
et stort behov for olje og gass i tiår framover. For å dekke dette
behovet, trengs det store, nye investeringer hvert år – også i Norge.
Oppgaven for et produsentland er å bidra med effektiv og rent produsert
olje og gass for å dekke verdens samlede etterspørsel. I det ligger
også å satse aktivt på fremtidens teknologi og løsninger slik vi
gjør i Norge.
Våre olje- og gassressurser
har vært lønnsomme å utvinne, i konkurranse med ressursene i andre
land, siden drivverdige felt ble påvist i Nordsjøen på slutten av
1960-tallet. Alt tilsier at norske olje- og gassressurser også vil
forbli konkurransedyktige internasjonalt framover. Det er derfor
ingen grunn til at norske ressurser ikke skal kunne bygges ut og
produseres lønnsomt også framover, så lenge vi unngår høye særnorske
kostnader. Eksisterende felt er gjennomgående robuste selv mot perioder
med svært lave priser. Norske gassfelt er svært konkurransedyktige
i et europeisk marked preget av fallende egenproduksjon og økt importbehov.
Nye utbygginger på norsk sokkel i dag er lønnsomme med lavere oljepriser
enn det vi ser nå, og til priser under det de aller fleste analysemiljøer
forventer på lang sikt.
Beskrivelsen av
lønnsomheten i vår ressursbase i representantforslaget kjenner jeg
meg således ikke igjen i. Regjeringen vil fortsatt holde et forutsigbart og
høyt tempo når det gjelder å tildele nye områder for petroleumsaktivitet,
både når det gjelder nummerte konsesjonsrunder og TFO-runder.
Det er en bærebjelke
i vår ressursforvaltning og petroleumspolitikk at det er selskapene
som forestår den daglige aktiviteten innen leting, utbygging og drift,
herunder foretar de kommersielle vurderingene knyttet til hva som
er lønnsomt og ikke. Innenfor de rammene myndighetene setter, er
det opp til selskapene å lete etter, bygge ut og utvinne de ressursene som
er lønnsomme for bedriftene selv og for samfunnet som helhet. Det
er de som sitter med skoen på – ikke politikere – som foretar lønnsomhetsvurderinger
og fatter investerings- og driftsbeslutninger. Dette er en klok
og fornuftig rollefordeling som har tjent staten som ressurseier
godt, og som skal videreføres.
Petroleumsskattesystemet
skal sørge for at de ekstraordinære inntektene fra olje- og gassvirksomheten
kommer hele det norske samfunnet til gode. Det skal også legge til
rette for at lønnsomme olje- og gassressursene kan utvinnes. For
petroleumsselskapene er det i tillegg til vanlig selskapsskatt (i
dag 24 pst.) en 54 pst. særskatt på meravkastningen. Det gir en
samlet marginalskatt på 78 pst. Petroleumsskatten er basert på netto
overskudd og vil automatisk tilpasse skatteinntektene ved endret
oljepris og lønnsomhet. Den høye skattesatsen betyr at staten tar
en stor del av inntektene og dekker en tilsvarende del av alle relevante
kostnader, inkludert kostnader ved nedstengning og fjerning av installasjoner.
Uten fradrag for alle relevante kostnader vil lønnsom leting og
utbygging hindres og skatteinntekter reduseres. Denne utformingen
av systemet har tjent Norge godt.
Leterefusjonsordningen
ble innført i 2005 med bred støtte i Stortinget. Formålet med ordningen
var å likestille selskaper utenfor skatteposisjon med etablerte
selskaper i skatteposisjon når det gjelder skattemessig behandling
av letekostnader. Selskaper i skatteposisjon får årlig refundert
skatteverdien av letekostnader gjennom fradrag som reduserer skattebetalingen.
Selskapene utenfor skatteposisjon får årlig refundert skatteverdien
av letekostnader, altså på samme tidspunkt og med samme verdi som
øvrige selskap. Alternativt kunne disse kostnadene framføres med
rentetillegg. Det ville redusere framtidige skattebetalinger eller
ev. ville skatteverdien av framført underskudd bli refundert når
selskapene opphører med aktivitet på sokkelen. Leterefusjon innebærer
dermed ingen subsidiering eller særfordel for leteselskaper, men
er et tiltak som sikrer skattemessig likestilling mellom selskap.
Videre kan ordningen redusere inngangsbarrierene for nye, mindre
leteselskaper med likviditetsbegrensninger. Ordningen har vært svært
vellykket. Den har, sammen med innføringen av TFO-rundene, bidratt
til et større aktørmangfold, mer leting og flere nye funn på norsk
sokkel; eksempelvis Johan Sverdrup.
Petroleumsskatten
slik den er utformet i dag har sikret fellesskapet store inntekter
og har tjent oss godt. Bred politisk enighet om rammevilkårene for petroleumsvirksomheten
har bidratt til stabile og forutsigbare rammevilkår for næringen.
Det er ikke en del
av regjeringens politikk å selge seg ned i Statoil eller å gjennomføre
et storstilt salg av SDØE-andeler. Når det gjelder representantforslaget
omtale av Statoil, så forholder jeg meg til at det er styret og
ledelsen i Statoil som er ansvarlig for forvaltningen av selskapet
innenfor rammene av selskapslovgivningen og statens egne prinsipper
for god eierstyring. Jeg har tillit til at Statoils styre og ledelse tar
beslutninger som ruster selskapet for å møte endringer i omgivelsene.
Norsk klimapolitikk
er nærmere behandlet i Meld St 13 (2014-2015) "Ny utslippsforpliktelse
ffor 2030 – en felles løsning med EU", Prop 115 S (2015-2016) "Samtykke
til ratifikasjon av Parisavtalen av 12. desember 2015 under FNs
rammekonvensjon om klimaendring av 9. mai 1992" og Meld St 1 (2016-2017)
"Nasjonalbudsjettet". Som det framgår av disse så fører Norge en
ambisiøs klimapolitikk der sektorovergripende økonomiske virkemidler
i form av avgifter og deltakelse i det europeiske kvotesystemet er
hovedvirkemidlene. Dette er en klimapolitikk som reduserer de nasjonale
utslipp betydelig.
Forholdet mellom
norsk petroleums- og klimapolitikk har stått høyt på den politiske
dagsordenen og det arbeides daglig på faglig, administrativt og
politisk nivå for å nå de målene Stortinget har satt. Som for all
annen næringsvirksomhet er det et grunnleggende skille mellom utslipp
fra petroleumsvirksomheten på norsk sokkel og utslipp i andre land
som følge av at olje og gass fra norsk sokkel eksporteres og forbrennes
der. Det er den første kategorien som er en del av den nasjonale
petroleums- og klimapolitikken og som Norge folkerettslig er forpliktet
til å håndtere. Dette grunnleggende skillet ligger til grunn for
de internasjonale klimaforhandlingene og dets betydning for nasjonale
prioriteringer kan spores tilbake til St.meld. nr. 46 (1988–89),
Miljø og utvikling – Norges oppfølging av Verdenskommisjonens rapport.
Virksomheten på
norsk sokkel står i dag overfor de sterkeste klimavirkemidlene i
verden. Myndighetene begrenser utslippene av klimagasser fra sektoren
gjennom utslippskvoter, høy CO2-avgift, faklingstillatelser som
kun gis av sikkerhetsmessige grunner, krav om bruk av best tilgjengelig
teknologi og andre direkte reguleringer. Disse virkemidlene gjør
at oljeselskapene har egeninteresse av å begrense sine utslipp og
til å ta i bruk ny teknologi. Virkemidlene har gjort at utslippene
på norsk sokkel i dag er 5 mill. tonn lavere årlig enn de ellers
ville vært. Næringen har en egen interesse ut ifra et kostnads-
og konkurranseperspektiv å lede an i arbeidet med å ytterligere
begrense sine utslipp. Dette er konkretisert i næringens "Veikart
for norsk sokkel – verdiskaping og reduserte klimagassutslipp på
norsk sokkel fram mot 2030 og 2050".
Norsk bistandspolitikk
er nærmere omtalt i St.meld. nr. 35 (2014–2015), Sammen om jobben
– Næringsutvikling innenfor utviklingssamarbeidet.