Det vises til representantforslag 48 S (2016-2017) om en strategisk omstilling og utfasing av norsk petroleumsproduksjon i perioden 2018-2040 for å redusere Norges økonomiske risiko og innfri klimamålene i Paris-avtalen, fra stortingsrepresentanten Rasmus Hansson.

Innledningsvis vil jeg slå fast at det er bred politisk enighet om norsk petroleumspolitikk. Den er utformet slik at den er robust mot utviklingen i energimarkedene. Det er også bred enighet om norsk klimapolitikk. Da vi utarbeidet vårt bidrag til Parisavtalen, la vi til grunn at vi skal nå klimamålene samtidig som at vi har en sterk og konkurransedyktig petroleumsvirksomhet. Avtalens intensjon er derfor allerede reflektert i norsk petroleumspolitikk. Jeg støtter derfor ikke de forslagene representanten fremmer.

Det er en rekke påstander og beskrivelser av fakta i representantforslaget som er gale og/eller misvisende. I dette svaret ønsker jeg å gi et bedre faktagrunnlag for en diskusjon av de ulike forslagene som fremmes.

Hovedmålet i petroleumspolitikken er å legge til rette for lønnsom produksjon av olje og gass i et langsiktig perspektiv. Rollen som petroleumsprodusent skal forenes med å være ledende i miljø- og klimapolitikken. Dette målet er det bred støtte for i Stortinget, jf. behandlingen av Meld St 28 (2010-2011) "En næring for framtida – om petroleumsvirksomheten," og Prop 114 S (2014-2015) "Norges største industriprosjekt – utbygging og drift av Johan Sverdrup-feltet med status for olje- og gassvirksomheten". Petroleumsskattesystemet og statens direkte økonomiske engasjement sikrer fellesskapet en høy andel av overskuddet.

Petroleumspolitikken som er ført til nå har gitt svært gode resultater. Olje- og gassnæringen er i dag Norges største og viktigste næring. Virksomheten gir arbeidsplasser over hele landet og har siden starten bidratt til høy verdiskaping, næringsutvikling, teknologiutvikling og samfunnsutvikling som har kommet hele landet til gode. Den samlede verdiskapingen fra næringen over de siste 50 årene har vært om lag 13 000 milliarder kroner. Staten har sikret seg en høy andel av disse verdiene gjennom skattlegging og direkte eierskap. Disse inntektene har vært et viktig bidrag til velferdsstaten slik vi kjenner den i dag.

Petroleumsrelatert virksomhet utgjør Norges største kommersielle kunnskapsbase og den desidert største av våre viktige havnæringer. Virksomheten sysselsetter i dag, direkte og indirekte, om lag 184 000 personer. Leverandørindustrien og oljeteknologibedriftene er Norges nest største eksportnæring målt i verdi, etter salg av olje og gass.

Siden oppstarten på 1970-tallet har vi fortsatt kun produsert om lag halvparten av våre forventede, utvinnbare ressurser. Vi har således ressurser for å forbli en betydelig petroleumseksportør til våre samarbeidspartnere i Europa i tiår framover.

Et bredt flertall i Stortinget har sluttet seg til petroleumspolitikken behandlet i Meld. St. 28 (2010–2011) og videreført gjennom Prop 114 S (2014-2015). Gjennom dette har Stortinget videreført hovedmålsettingene og langsiktigheten i petroleumspolitikken. Dette gjelder både for leting, utbygging, drift og avslutning. Avslutningsfasen av et felt er godt regulert på tilsvarende måte som øvrige faser av virksomheten. Staten har ikke, slik som representanten Hansson kan tolkes, større eksponering for kostnader i denne fasen enn for inntekter i produksjonsfasen.

Petroleumsnæringen er både langsiktig og syklisk. Derfor er det viktig at norsk petroleumspolitikk er forutsigbar og utformet for å være robust både i perioder med høye og lave priser på olje og gass. Et kjennetegn ved politikken er derfor at den, i motsetning av hva som hevdes i representantforslaget, er robust for ulike scenarioer for utviklingen i energimarkedene framover.

Målformuleringen og politikken fastsatt av Stortinget er verken utdatert, inkonsistent eller uansvarlig slik det påstås i representantforslaget. Den er derimot rasjonell for det som er Norges største og viktigste næring i det internasjonale varebyttet. Som for andre norske næringer går vi på norsk sokkel foran i å utvikle og ta i bruk løsninger som gir en effektiv og ren produksjon.

Gjennom kvoteplikt og en høy CO2-avgift er aktiviteten på norsk sokkel allerede innrettet mot en høyere kostnad ved utslipp av klimagasser enn annen næringsvirksomhet i Norge og i andre land. Dette er fremtidsrettet og ansvarlig, og er bra både for Norge, for miljøet og for brukere av norsk olje og gass rundt omkring i verden.

Verdens befolkning vokser. Det er mange som sårt trenger et høyere velstandsnivå samtidig som klimagassutslippene globalt må ned. Disse utfordringene må løses parallelt. Produksjonen fra et olje- og gassfelt avtar fra år til år som følge av at de tilstedeværende ressursene hentes ut. Alle relevante scenarier for verdens energibehov viser at det vil være et stort behov for olje og gass i tiår framover. For å dekke dette behovet, trengs det store, nye investeringer hvert år – også i Norge. Oppgaven for et produsentland er å bidra med effektiv og rent produsert olje og gass for å dekke verdens samlede etterspørsel. I det ligger også å satse aktivt på fremtidens teknologi og løsninger slik vi gjør i Norge.

Våre olje- og gassressurser har vært lønnsomme å utvinne, i konkurranse med ressursene i andre land, siden drivverdige felt ble påvist i Nordsjøen på slutten av 1960-tallet. Alt tilsier at norske olje- og gassressurser også vil forbli konkurransedyktige internasjonalt framover. Det er derfor ingen grunn til at norske ressurser ikke skal kunne bygges ut og produseres lønnsomt også framover, så lenge vi unngår høye særnorske kostnader. Eksisterende felt er gjennomgående robuste selv mot perioder med svært lave priser. Norske gassfelt er svært konkurransedyktige i et europeisk marked preget av fallende egenproduksjon og økt importbehov. Nye utbygginger på norsk sokkel i dag er lønnsomme med lavere oljepriser enn det vi ser nå, og til priser under det de aller fleste analysemiljøer forventer på lang sikt.

Beskrivelsen av lønnsomheten i vår ressursbase i representantforslaget kjenner jeg meg således ikke igjen i. Regjeringen vil fortsatt holde et forutsigbart og høyt tempo når det gjelder å tildele nye områder for petroleumsaktivitet, både når det gjelder nummerte konsesjonsrunder og TFO-runder.

Det er en bærebjelke i vår ressursforvaltning og petroleumspolitikk at det er selskapene som forestår den daglige aktiviteten innen leting, utbygging og drift, herunder foretar de kommersielle vurderingene knyttet til hva som er lønnsomt og ikke. Innenfor de rammene myndighetene setter, er det opp til selskapene å lete etter, bygge ut og utvinne de ressursene som er lønnsomme for bedriftene selv og for samfunnet som helhet. Det er de som sitter med skoen på – ikke politikere – som foretar lønnsomhetsvurderinger og fatter investerings- og driftsbeslutninger. Dette er en klok og fornuftig rollefordeling som har tjent staten som ressurseier godt, og som skal videreføres.

Petroleumsskattesystemet skal sørge for at de ekstraordinære inntektene fra olje- og gassvirksomheten kommer hele det norske samfunnet til gode. Det skal også legge til rette for at lønnsomme olje- og gassressursene kan utvinnes. For petroleumsselskapene er det i tillegg til vanlig selskapsskatt (i dag 24 pst.) en 54 pst. særskatt på meravkastningen. Det gir en samlet marginalskatt på 78 pst. Petroleumsskatten er basert på netto overskudd og vil automatisk tilpasse skatteinntektene ved endret oljepris og lønnsomhet. Den høye skattesatsen betyr at staten tar en stor del av inntektene og dekker en tilsvarende del av alle relevante kostnader, inkludert kostnader ved nedstengning og fjerning av installasjoner. Uten fradrag for alle relevante kostnader vil lønnsom leting og utbygging hindres og skatteinntekter reduseres. Denne utformingen av systemet har tjent Norge godt.

Leterefusjonsordningen ble innført i 2005 med bred støtte i Stortinget. Formålet med ordningen var å likestille selskaper utenfor skatteposisjon med etablerte selskaper i skatteposisjon når det gjelder skattemessig behandling av letekostnader. Selskaper i skatteposisjon får årlig refundert skatteverdien av letekostnader gjennom fradrag som reduserer skattebetalingen. Selskapene utenfor skatteposisjon får årlig refundert skatteverdien av letekostnader, altså på samme tidspunkt og med samme verdi som øvrige selskap. Alternativt kunne disse kostnadene framføres med rentetillegg. Det ville redusere framtidige skattebetalinger eller ev. ville skatteverdien av framført underskudd bli refundert når selskapene opphører med aktivitet på sokkelen. Leterefusjon innebærer dermed ingen subsidiering eller særfordel for leteselskaper, men er et tiltak som sikrer skattemessig likestilling mellom selskap. Videre kan ordningen redusere inngangsbarrierene for nye, mindre leteselskaper med likviditetsbegrensninger. Ordningen har vært svært vellykket. Den har, sammen med innføringen av TFO-rundene, bidratt til et større aktørmangfold, mer leting og flere nye funn på norsk sokkel; eksempelvis Johan Sverdrup.

Petroleumsskatten slik den er utformet i dag har sikret fellesskapet store inntekter og har tjent oss godt. Bred politisk enighet om rammevilkårene for petroleumsvirksomheten har bidratt til stabile og forutsigbare rammevilkår for næringen.

Det er ikke en del av regjeringens politikk å selge seg ned i Statoil eller å gjennomføre et storstilt salg av SDØE-andeler. Når det gjelder representantforslaget omtale av Statoil, så forholder jeg meg til at det er styret og ledelsen i Statoil som er ansvarlig for forvaltningen av selskapet innenfor rammene av selskapslovgivningen og statens egne prinsipper for god eierstyring. Jeg har tillit til at Statoils styre og ledelse tar beslutninger som ruster selskapet for å møte endringer i omgivelsene.

Norsk klimapolitikk er nærmere behandlet i Meld St 13 (2014-2015) "Ny utslippsforpliktelse ffor 2030 – en felles løsning med EU", Prop 115 S (2015-2016) "Samtykke til ratifikasjon av Parisavtalen av 12. desember 2015 under FNs rammekonvensjon om klimaendring av 9. mai 1992" og Meld St 1 (2016-2017) "Nasjonalbudsjettet". Som det framgår av disse så fører Norge en ambisiøs klimapolitikk der sektorovergripende økonomiske virkemidler i form av avgifter og deltakelse i det europeiske kvotesystemet er hovedvirkemidlene. Dette er en klimapolitikk som reduserer de nasjonale utslipp betydelig.

Forholdet mellom norsk petroleums- og klimapolitikk har stått høyt på den politiske dagsordenen og det arbeides daglig på faglig, administrativt og politisk nivå for å nå de målene Stortinget har satt. Som for all annen næringsvirksomhet er det et grunnleggende skille mellom utslipp fra petroleumsvirksomheten på norsk sokkel og utslipp i andre land som følge av at olje og gass fra norsk sokkel eksporteres og forbrennes der. Det er den første kategorien som er en del av den nasjonale petroleums- og klimapolitikken og som Norge folkerettslig er forpliktet til å håndtere. Dette grunnleggende skillet ligger til grunn for de internasjonale klimaforhandlingene og dets betydning for nasjonale prioriteringer kan spores tilbake til St.meld. nr. 46 (1988–89), Miljø og utvikling – Norges oppfølging av Verdenskommisjonens rapport.

Virksomheten på norsk sokkel står i dag overfor de sterkeste klimavirkemidlene i verden. Myndighetene begrenser utslippene av klimagasser fra sektoren gjennom utslippskvoter, høy CO2-avgift, faklingstillatelser som kun gis av sikkerhetsmessige grunner, krav om bruk av best tilgjengelig teknologi og andre direkte reguleringer. Disse virkemidlene gjør at oljeselskapene har egeninteresse av å begrense sine utslipp og til å ta i bruk ny teknologi. Virkemidlene har gjort at utslippene på norsk sokkel i dag er 5 mill. tonn lavere årlig enn de ellers ville vært. Næringen har en egen interesse ut ifra et kostnads- og konkurranseperspektiv å lede an i arbeidet med å ytterligere begrense sine utslipp. Dette er konkretisert i næringens "Veikart for norsk sokkel – verdiskaping og reduserte klimagassutslipp på norsk sokkel fram mot 2030 og 2050".

Norsk bistandspolitikk er nærmere omtalt i St.meld. nr. 35 (2014–2015), Sammen om jobben – Næringsutvikling innenfor utviklingssamarbeidet.