Svar til Stortinget vedr. representantforslag
fra stortingsrepresentantene Per Olaf Lundteigen og Kjersti Toppe
(Dokument 8:16 L (2016-2017))
Jeg viser til brev fra Stortingets
arbeids- og sosialkomité 18. november 2016 der det er
bedt om min vurdering av Dokument 8:16 L (2016-2017). Forslaget
går ut på å endre arbeidsmiljøloven § 14-12 andre ledd, som i dag
gir virksomheter som er bundet av tariffavtale adgang til å inngå
avtale om tidsbegrenset innleie fra bemanningsforetak. Forslagsstillerne
foreslår å snevre inn denne adgangen, slik at det kreves at virksomheten
er bundet av en landsomfattende tariffavtale og at tillitsvalgte
skal være valgt av medlemmene på grunnlag av en landsomfattende
tariffavtale. Alternativt foreslås det at innleien må være hjemlet
i en landsomfattende tariffavtale.
Jeg vil først vise
til mitt tidligere svar til Stortinget i forbindelse med Dokument
8:47 S (2015-2016). Jeg vil også understreke at det er bred politisk
enighet om at faste ansettelser skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv.
Dette er også den klare hovedregelen i arbeidsmiljøloven.
Etter arbeidsmiljøloven
§ 14-12 første ledd kan en virksomhet bruke innleie i samme utstrekning som
midlertidig ansettelse. I andre ledd er det gitt en utvidet adgang
til innleie for virksomheter som er bundet av tariffavtale. Etter
denne bestemmelsen kan arbeidsgiver og tillitsvalgt som til sammen
representerer et flertall av den arbeidstakerkategorien innleien
gjelder, avtale en tidsbegrenset innleie. Det følger av forarbeidene
til bestemmelsen at regelen er begrunnet med at en helt parallell
adgang til innleie med adgangen til midlertidig ansettelse kan bli
for restriktivt i enkelte tilfeller. Bestemmelsen gir mao. virksomhetene
en viss fleksibilitet til å ivareta særlige behov for innleie utover
de situasjonene det kan benyttes midlertidig ansettelse. Særlig
enkelte industrivirksomheters mulighet i distriktene til å skaffe
seg tilstrekkelig arbeidskraft, ble vektlagt av arbeids- og sosialkomiteens
flertall (Innst. 210 L (2015-2016)), da forslaget om å oppheve bestemmelsen
ble behandlet i Stortinget i mars i år. Jeg er enig i denne vektleggingen.
Dersom bestemmelsen endres slik at muligheten til å avtale innleie
begrenses til kun å gjelde virksomheter som er bundet av en landsomfattende tariffavtale,
vil de lokale forholdene ikke tillegges like stor vekt som ved dagens
adgang.
Jeg er likevel enig
i at det er grunn til å være oppmerksom på utviklingen i bruken
av innleie i enkelte bransjer og sektorer. Ser en på bruken av innleie
totalt sett i hele landet, har bruken av innleid arbeidskraft ligget
på et relativt stabilt nivå de siste årene, et sted mellom 1 og
2 prosent av arbeidsstyrken totalt. Tall fra NHO Service har også
vist nedgang i bemanningsbransjen de tre siste årene – en nedgang
som har fortsatt i tredje kvartal i 2016. Å endre bestemmelsen vil
ramme adgangen til innleie generelt, noe jeg mener ikke nødvendigvis
er ønskelig.
Jeg er opptatt av
å følge nøye med på utviklingen og praksis med ut-/innleie av arbeidskraft
sammen med andre tilknytningsformer i arbeidslivet. Departementet
har i denne sammenhengen blant annet inngått en flerårig forskningsavtale
med Fafo/SNF for å få økt kunnskap om ulike tilknytningsformer i
arbeidslivet. Det er særlig fast ansettelse, midlertidig ansettelse,
innleie og oppdrag/entreprise og samspillet mellom disse som skal
følges over tid. Prosjektet løper frem til 2018.
Jeg mener at det
er viktig at de ulike problemstillingene knyttet til bemanningsbransjen
og tilknytningsformer i norsk arbeidsliv ses i sammenheng, og håndtert
i god dialog med partene i arbeidslivet. Jeg mener på denne bakgrunnen
at arbeidsmiljøloven § 14-2 andre ledd ikke bør endres i tråd med
representantenes forslag.