Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Kari Henriksen, lederen Hadia Tajik og Lise Wiik,
fra Høyre, Margunn Ebbesen, Hårek Elvenes, Peter Christian Frølich
og Anders B. Werp, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og
Ulf Leirstein, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, og
fra Senterpartiet, Jenny Klinge, viser til Prop. 155 L (2015–2016)
om endringer i finnmarksloven (sakskostnader for Utmarksdomstolen).
Proposisjonen omhandler endringer i loven § 43 som i dag sier at
staten skal dekke partenes sakskostnader i alle saker for Utmarksdomstolen
mellom Finnmarkseiendommen og andre parter.
Komiteen konstaterer at departementet
nå går inn for å justere statens plikt til å dekke sakskostnader
i nevnte saker til en viss grad.
Komiteen viser til at det foreslås
at staten skal dekke partenes nødvendige kostnader i tilfeller der Finnmarkseiendommen
har motsatt seg en konklusjon fra Finnmarkskommisjonen om at en
privat part har rettigheter til grunnen, og den private part reiser sak
mot Finnmarkseiendommen. Komiteen viser til at staten
for øvrig skal dekke den private parts nødvendige kostnader dersom
Finnmarkseiendommen reiser sak, og dennes nødvendige kostnader dersom
den private part reiser sak.
Komiteen viser til at det videre
foreslås at Utmarksdomstolen skal gi en privat saksøker kostnadsdekning
i søksmål mot Finnmarkseiendommen når det er grunn til å tro at
søksmålet kan føre frem, samt en skjønnsmessig adgang til å beslutte
kostnadsdekning i andre søksmål mot Finnmarkseiendommen.
Komiteen registrerer at det
opprinnelige forslaget fra departementet fikk mye kritikk i høringsrunden.
Særlig var deltakelsen fra samisk hold stor. På denne bakgrunn foreslo
departementet justeringer i det opprinnelige forslaget som innebærer
oppmykninger både i regelen om når staten skal dekke nødvendige
sakskostnader, og i den skjønnsmessige regelen om når staten kan
pålegges å dekke sakskostnadene. Komiteen registrerer at dette
innebærer betydelige justeringer i forhold til det opprinnelige forslaget.
Komiteen viser til at målet
med endringene er å skape en regel som gir dekning for nødvendige saksomkostninger
i alle saker der det er et reelt behov for det, men som samtidig
ikke vil virke prosessdrivende og konfliktforlengende.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
mener det er viktig at adgangen til å få dekket sakskostnader ikke
blir for vid slik at den fungerer som en oppfordring til å reise
sak. Flertallet mener
at bestemmelsen i finnmarksloven bør gi dekning for nødvendige sakskostnader
som er påløpt parten, men at det bør være en grense der regelverket bidrar
til å forlenge prosessen og konfliktene.
Flertallet viser til at lovforslaget
i proposisjonen er vesentlig annerledes enn det som ble sendt på høring.
Ser en på situasjonen der Finnmarkskommisjonen har funnet at den
private part ikke har rettigheter, og den private part ønsker å
reise sak for Utmarksdomstolen, var løsningen etter høringsforslaget
at «Utmarksdomstolen kan bestemme at staten skal dekke partenes
nødvendige utgifter i ... saker ... av prinsipiell karakter eller
dersom andre særlige hensyn tilsier det.» Den private part måtte
selv bære kostnadene ved denne avklaringen dersom Utmarksdomstolen
sa nei.
Flertallet viser til at etter
lovforslaget i proposisjonen er løsningen at
«Utmarksdomstolen [kan] bestemme at
staten skal dekke den private parts nødvendige kostnader. Det skal
gis kostnadsdekning dersom det er grunn til å tro at søksmålet kan
føre frem. Videre kan det gis kostnadsdekning dersom sakens betydning
for parten, sakens betydning utenfor den foreliggende sak eller
andre hensyn tilsier det.»
Flertallet viser til at det
kan legges til grunn at staten vil dekke den private parts utgifter
i alle tilfeller der det er rimelig grunn til at det offentlige
dekker kostnadene. Den private part trenger videre å kunne få avklart
på forhånd om vedkommende vil få dekket sine kostnader. Dette ligger
inne i lovforslaget, og staten dekker dessuten kostnadene ved avklaringen. Det
er derfor et ganske annet forslag som foreligger for komiteen til
behandling enn det høringsforslaget som skapte stor motstand i blant
annet samiske miljøer. Regjeringens lovforslag er omforent med Sametinget
og Finnmark fylkeskommune. Lovforslaget representerer derfor en
videreføring av samarbeidet om finnmarksloven, ikke et brudd med
kompromisset den gang.
Flertallet viser til at en
på den annen side trenger en sikkerhetsventil mot grunnløse søksmål.
De midler som er bevilget til rettighetskartleggingen i Finnmark,
må benyttes fornuftig. De någjeldende bestemmelsene i § 43 tredje
ledd om at parter kan pålegges å bære egne kostnader og eventuelt
erstatte motpartens kostnader, vil stort sett være regler som slår
inn i etterkant. Den private part kan da sitte med «skjegget i postkassen»,
og dessuten vil Utmarksdomstolen ha pådratt seg omkostninger til
behandling av saken. Til forskjell fra høringsforslaget dekker staten
ikke Finnmarkseiendommens sakskostnader i de tilfeller der det er
Finnmarkseiendommen som reiser sak. Lovforslaget innebærer derfor
en forskjellsbehandling mellom partene til Finnmarkseiendommens
ugunst.
Flertallet viser til at rettighetskartleggingen
i Finnmark ikke kan sammenlignes direkte med de tidligere ordningene
sør for Finnmark. Der var det tale om dømmende kommisjoner som rettskraftig
skulle avklare rettsforholdene mellom staten og andre. Finnmarkskommisjonen
er ingen dømmende kommisjon, og det er partene som avgjør om de
vil bringe rettighetsspørsmålene videre til Utmarksdomstolen for
en rettskraftig avgjørelse.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil understreke kompromisset
som finnmarksloven bygger på, og mener det er vesentlig for saken
at Finnmarkseiendommen skal være grunneier og rettighetsforvalter
på vegne av befolkningen i Finnmark. Den skal også aktivt legge
til rette for at de som mener å ha private eller kollektive rettigheter
til grunn, kan fremme krav om det. Disse medlemmer mener at det
vil være et uheldig signal å endre disse betingelsene, selv om regjeringen
har justert forslaget i proposisjonen noe. Disse medlemmer mener at dagens
§ 43 i finnmarksloven er veldig lik ordningen man hadde i sin tid
for utmarksdomstolen for Troms og Nordland, og disse medlemmer mener det vil
være feil å ha en dårligere ordning for Finnmark, særlig tatt i
betraktning det bakteppe finnmarksloven har.
Disse medlemmer vil vise til
flere høringssvar som hevder at det ikke er holdepunkter for å mene
at den nåværende retten til dekning av sakskostnader har virket
prosessdrivende og konfliktforlengende. Disse medlemmer vil vise til § 43
tredje ledd om at Utmarksdomstolen kan pålegge en part helt eller
delvis å selv bære kostnadene i en sak når særlige grunner tilsier
det.
Disse medlemmer vil vise til
at de aller fleste av høringsinstansene er imot lovforslaget. Kun
3 høringsinnstaser er for. Disse medlemmer viser blant
annet til Advokatforeningen som peker på at gjeldende rett må forstås
på bakgrunn av Utmarksdomstolens avgjørelse om spørsmålet, og at
rettstilstanden ikke burde endres. Advokatforeningen viser til at
kostnadene er det klareste hinderet for at samer skal fremme og
få avgjort sine krav, og at risiko for å bli ilagt sakskostnader
vil være av sentral betydning for om berørte parter vil forfølge
en sak for Utmarksdomstolen. Disse medlemmer merker seg
også at Advokatforeningen skriver at fravær av økonomisk risiko
i visse tilfeller kan virke prosessdrivende og konfliktforlengende
også for FeFo, som får dekket sine kostnader, og som kan fristes
til å bestride Finnmarkskommisjonens konklusjoner eller unnlate å
innlede reelle forhandlinger.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet vil vise til at Arbeiderpartiets sametingsgruppe
har pekt på at forslaget ville føre til forskjellsbehandling mellom
private parter og FeFo, idet FeFo ville få dekket sine kostnader
dersom de taper i Finnmarkskommisjonen. Disse medlemmer er enig i dette
og syns det er kritikkverdig at regjeringen legger opp til en slik
forskjellsbehandling. FeFo vil kunne bringe alle sine tapte saker
inn for Utmarksdomstolen uten økonomisk risiko. Disse medlemmer vil også vise
til ILO-konvensjonen artikkel 14 og særordninger for kartlegging
av rettigheter andre steder i Norge.