Brev fra Kommunal-
og moderniseringsdepartementet v/statsråden til kommunal- og forvaltningskomiteen,
datert 23. mai 2016
Vurdering av representantforslag
68 S (2015-2016) - Kompetansereform for kommunene
Jeg viser til brev 7. april
2016 fra Kommunal- og forvaltningskomiteen, som ber om min vurdering
av Representantforslag 68 S (2015–2016) fra stortingsrepresentantene
Helga Pedersen, Stein Erik Lauvås, Marianne Aasen og Ruth Grung
om en kompetansereform for kommunene. Komiteen ba også om at svaret
skulle koordineres med andre eventuelt berørte departementer. Svaret
er utarbeidet i samarbeid med Helse- og omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet
og Arbeids- og sosialdepartementet.
Forslaget bygger
etter det jeg kan se, videre på komiteens merknad i Innstilling
300 S (2013–2014) hvor et bredt flertall i komiteen foreslo å gjennomføre
en kompetansereform. Regjeringen beskrev i Kommuneproposisjonen
2016 (Prop. 121 S (2014–2015)) ulike tiltak regjeringen har planlagt
og iverksatt for økt kompetanse i kommunesektoren.
Jeg er enig med
representantene i at god og rett kompetanse er av stor viktighet
for kvaliteten på de tjenestene innbyggerne tilbys av kommunene.
Det er avgjørende å jobbe med kompetanseutvikling lokalt gjennom
en aktiv arbeidsgiverpolitikk som bidrar til utvikling og forbedring.
Jeg er imidlertid
ikke enig i behovet for å innføre en kompetansereform slik dette
er beskrevet av forslagsstillerne. Regjeringen har initiert en kommunereform,
hvor noe av begrunnelsen er at større kommuner vil ha bedre kapasitet
til å jobbe med kompetanseutvikling og utvikling av tjenestene.
Mange små kommuner er svært sårbare når det gjelder kritisk kompetanse,
enten fordi de ikke har kompetansen eller de ikke har kapasitet
til å utvikle den. Stortingsflertallet er enig med regjeringen i
behovet for en kommunereform. Så vil det selvsagt fortsatt være behov
for kompetanseutvikling også etter kommunereformen, i både nye sammenslåtte
kommuner, og i kommuner som ikke slår seg sammen med noen. Det vil
derfor være viktig for kommunene å jobbe med dette uavhengig av
kommunereformen. Videre har regjeringen allerede en rekke tiltak
på områdene som omfattes av forslaget. Nedenfor gjengir jeg punktene i
forslaget, sortert etter fagsektor og vurderinger knyttet til disse.
Tilskudd
til fagskoleutdanning innen helse- og sosialfag er ett av tiltakene
i Kompetanseløft 2020, som utgjør et videreutdanningstilbud til
blant annet helsefagarbeidere som jobber i de kommunale helse- og
omsorgstjenestene. Regjeringen har for 2016 styrket fagskoletilskuddet
med om lag 10 mill. kroner, med en samlet bevilgning på om lag 95
mill. kroner i 2016.
Gjennom Kompetanseløft
2020 gis det også lønnstilskudd til at sykepleiere kan ta en mastergrad innenfor
avansert klinisk sykepleie, med en samlet bevilgning på om lag 21
mill. kroner i 2016. Videre gis det gjennom Kompetanseløft 2016
tilskudd til videreutdanning av blant annet sykepleiere gjennom et
generelt tilskudd til grunn-, videre- og etterutdanning av personell
i de kommunale omsorgstjenestene.
Samhandlingsreformen
er bredt forankret i Stortinget. Med reformen har kommunene fått
en viktig rolle i å sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester
til befolkningen. Denne rollen krever blant annet en annen kommunestruktur
enn vi har i dag. En ny kommunestruktur, der kommunene blir større
og mer kompetente, vil gjøre kommunene bedre i stand til å levere
helse- og omsorgstjenester av høy kvalitet i tråd med dagens og
fremtidens behov.
Regjeringen har
etablert en plan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling i
de kommunale helse- og omsorgstjenestene, Kompetanseløft 2020. Formålet
med planen er å bidra til en faglig sterk tjeneste, og å bidra til
å sikre at den kommunale helse- og omsorgstjenesten har tilstrekkelig
og kompetent bemanning. Kompetanseløft 2020 består av seks strategier
og en rekke tiltak med en samlet bevilgning på om lag 1,2 mrd. kroner.
Helse- og omsorgsdepartementet
og KS har inngått en bilateral avtale om videre utvikling av den kommunale
helse- og omsorgstjenesten (utviklingsavtalen), for tidsrommet 1. januar
2016 til 1. januar 2019. Avtalen peker ut særskilte samarbeidsområder mellom
partene i avtaleperioden, med utgangspunkt i Meld. St. 26 (2014-2015)
Fremtidens primærhelsetjeneste jf. Innst. 40 S (2015-2016) og regjeringens plan
for omsorgsfeltet 2015-2020 (Omsorg 2020). Avtalen skisserer gjensidige
forpliktelser og samarbeidsområder. Det skal konkretiseres nærmere
tiltak under følgende overskrifter: Kompetanse og ledelse, Kvalitet
og innovasjon, samt Tverrfaglighet og samarbeid.
Vi har flere ulike
kunnskapskilder på effektene av samhandlingsreformen og hvilke utfordringer som
har oppstått underveis i implementeringsperioden. Kunnskapskildene
er oppsummert: følgeforskningen i regi av Norges forskningsråd,
Helsedirektoratets samhandlingsstatistikk, vurderinger fra nasjonalt
nettverk for implementering av samhandlingsreformen, Riksrevisjonens
forvaltningsrevisjon, Helsetilsynets landsomfattende tilsyn med
samhandling om utskrivning av pasienter fra spesialisthelsetjenesten
til kommunen og andre undersøkelser utført av Helsedirektoratet
eller i regi av KS.
HelseOmsorg21-strategien
har pekt på at det er behov for en økt innsats for forskning på,
med, i og om de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Regjeringens
handlingsplan for oppfølging av HelseOmsorg21-strategien har tiltak
for å styrke forskningen rettet mot de kommunale helse- og omsorgstjenestene.
I dette arbeidet vil sentre som har forskning som hovedoppgaver
inngå, blant annet Senter for omsorgsforskning. Dette innsatsområdet må
ses i sammenheng med regjeringens plan for rekruttering, kompetanse
og fagutvikling i de kommunale helse- og omsorgstjenestene, Kompetanseløft
2020, som ble presentert i statsbudsjettet for 2016. En evaluering
av utviklingssentrene for sykehjem og hjemmesykepleie viser at sentrene
kan ha en viktig rolle både som pådriver og som tilrettelegger for
forskning, men også at det kan være en utfordring for sentrene å
motivere kommunene til å delta i arbeidet. En utfordring er at sentrene
og kommunene ofte ikke besitter kunnskap i forskningsmetodikk. Senter for
omsorgsforskning mottar midler over statsbudsjettet for å følge
opp utviklingssentrene. Regjeringen er godt i gang med å bidra til
å styrke kunnskapsgrunnlaget i de kommunale helse- og omsorgstjenestene,
men det krever en langsiktig innsats.
Staten
styrer dette i liten grad, men forventer at sektoren gjør dette
i tråd med arbeidslivets behov.
Beslutninger
om eventuelt inntak av lærlinger er et ansvar som ligger hos bedriftene
og virksomhetene. Det er derfor gledelig at KS' landsting i februar 2016
vedtok å anbefale kommuner og fylkeskommuner å etablere flere læreplasser
i kommunal sektor med minst 2 per 1000 innbyggere per år. Regjeringen bidrar
til flere læreplasser i kommunene ved at tilskudd til lærebedrifter/virksomheter
har økt med til sammen 15 000 siden 2013. Kunnskapsministeren signerte
14. mars 2016, sammen med partene i arbeidslivet og KMD-ministeren,
en ny samfunnskontrakt for flere læreplasser. Målet for kontrakten
er at alle kvalifiserte søkere skal få læreplass. Dette er et langsiktig
mål. Partene i samfunnskontrakten har forpliktet seg til å bidra
til at det etableres nettverk for rekruttering av nye lærebedrifter
i hvert fylke. Som en del av oppfølgingen av den nye Samfunnskontrakten
for flere læreplasser (2016-2020), skal det holdes et årlig toppmøte
mellom avtalepartene for å diskutere status og mulige innsatsområder
for neste periode. Dette toppmøtet er lagt til et av møtene i Arbeidslivs-
og pensjonspolitisk råd, som er en fast møteplass mellom Regjeringen
og hovedorganisasjonene i arbeidslivet.
I meldingen
om primærhelsetjenesten står det at HOD og KD skal samarbeide om
å vurdere sterkere krav til kommunene om praksisplasser. Det jobbes med
oppfølging av dette.
Det ligger
innenfor utdanningsinstitusjonenes ansvar å vurdere tilsettinger
og stillinger, men vi oppfordrer til å ha flere stillinger av denne
typen enn i dag.
I de
utdanningene der Kunnskapsdepartementet styrer innholdet, har departementet
tatt dette med i utviklingen av styringsdokumentene (rammeplaner).
Det arbeides
for stimulering av økning av doktorgrader i kommunale regi, særlig
gjennom ordningen med offentlig Ph.d.
Kunnskapsdepartementet
viser til Meld St. 22 (2015-2016) Nye folkevalgte regioner – rolle,
struktur og oppgaver. I meldingen omtales regional kompetansepolitikk,
og regjeringens vurdering av hvilken rolle nye folkevalgte regioner
kan spille. Dette inkluderer å bidra til å heve kompetansen både i
og utenfor arbeidslivet, gjennom utdanning og opplæring.
Undersøkelser viser
at etter- og videreutdanningsmarkedet er preget av relativt store
forskjeller mellom
sektorer og bransjer og liten grad av samordning, både på nasjonalt
og regionalt nivå. Det kan være krevende å finne gode etter- og videreutdanningstilbud,
særlig utenfor kunnskapsintensive områder. I de fleste fylker har
det over tid vokst frem ulike typer organisasjoner, både offentlige
og andre, som har som formål å være bindeledd («koblingsbokser»
eller «kompetansemeglere») mellom kompetanse- og utdanningssøkende
voksne og utdanningsinstitusjonenes kurs- og videreutdanningstilbud.
Noen av disse aktørene kaller seg studiesentre, andre steder er
disse funksjonene organisert i kunnskapsparker, regionale kurs-
og kompetansesenter eller lignende. Det er stor variasjon i hvilke aktører
som er engasjert i dette arbeidet, hvordan det styres og ledes,
og hvordan offentlige aktører er involvert og påvirker arbeidet.
Variasjonene speiler ulike regionale behov for kompetanse.
I meldingen skisserer
regjeringen at Kunnskapsdepartementet vil gi nye folkevalgte
regioner ansvar
for å legge til rette for samarbeid mellom arbeidsliv og utdannings-
og opplæringsaktører om behov og tilrettelegging for etter- og videreutdanning.
Finansiering av
slike tilbud vurderes i det videre arbeidet.
Voksne
som ikke har fullført videregående skole har i dag rett til å fullføre
videregående, og fylkeskommunene har plikt til å tilrettelegge for
dette. Spørsmålet om dette skal inn i kompetanseplaner for den enkelte,
er opp til hver enkelt kommune å vurdere.
Kunnskapsdepartementet
jobber med å endre hele styringssystemet for helse- og sosialfagutdanningene,
blant annet for å bidra til at utdanningene bedre svarer på tjenestenes
behov, også om det er behov for større vekt på innovasjon.
-
Krav til at det lages kompetanseplaner
som dekker alle virksomheter i kommunen
-
Stille krav til at norsk skal være
arbeidsspråket i alle kommunale tjenester, og at det skal gis norskopplæring
til ansatte som har behov for det
-
Det gis fagopplæring i kombinasjon
med arbeid
Kommunene
har selv et arbeidsgiveransvar. I det ligger det å vurdere om det
skal lages kompetanseplaner for alle. Det er også opp til hver enkelt
kommune å vurdere behovet for, og eventuelt stille krav til arbeidsspråk
i alle kommunale tjenester, og om det skal gis norskopplæring til
ansatte som eventuelt trenger det. Det er også opp til kommunene
om det skal gis fagopplæring i kombinasjon med arbeid til de ansatte.
Dette
er et forhold som bør diskuteres mellom arbeidsgiver og arbeidstakerorganisasjonene.
-
Opprette et forskningssenter for
offentlig innovasjon
-
Sikre at lover og regelverk skal
medvirke til innovasjonsprosesser i kommunesektoren
-
Videreføre innovasjonsstrategien
for kommunene og at et nasjonalt senter for innovasjon opprettes.
Kommunal-
og moderniseringsdepartementet har gitt Difi oppgaven med å jobbe
for innovasjon i kommunesektoren. Samtidig har fylkesmennene skjønnsmidler
som tildeles til utviklings- og fornyingsarbeid i lokale prosjekter.
Jeg mener det er mye handlingsrom for innovative løsninger innenfor dagens
lov- og regelverk. Etter det jeg er kjent med, jobber Forskningsrådet
med opprettelse av et program for Forskning og innovasjon i kommunesektoren.
Forskningsrådet er også i ferd med å etablere en ny avdeling for
innovasjon i offentlig sektor i Divisjon for samfunn og helse.
Forslagsstillerne
skriver at: Reformen
må utformes, gjennomføres og finansieres i tett samarbeid mellom
kommunene, de ansatte og staten. Man må gjennom trepartssamarbeidet
endelig definere framdrift og konkret innhold.
Departementet
samarbeider allerede godt med partene i kommunesektoren, blant annet
gjennom det nylig avsluttede utviklingsprogrammet Sammen om en bedre
kommune, hvor flere av temaene som nevnes i forslaget ble belyst.
Departementet har dialog med partene om mulig videreføring av dette
samarbeidet i et nytt program.
Jeg vil også kommentere
at noen av tiltakene representantene foreslår, vil medføre betydelig
statlig detaljstyring, da mange av tiltakene i representantforslaget
er utformet som krav. Jeg mener at kommunene selv er ansvarlig for
å føre en god arbeidsgiverpolitikk overfor sine ansatte, som blant annet
innebærer strategisk kompetanseutvikling basert på lokale behov.
Det er viktig å legge til rette for at kommunene kan være en god
arbeidsgiver gjennom å gi rammer og veiledning som gjør dem i stand
til det. Men hvordan den lokale arbeidsgiverpolitikken skal utformes
og gjennomføres, må det være opp til kommunene selv å vurdere -
ut fra lokale behov og i dialog med arbeidstakerorganisasjonene.