Jeg viser til brev 7. april 2016 fra Kommunal- og forvaltningskomiteen, som ber om min vurdering av Representantforslag 68 S (2015–2016) fra stortingsrepresentantene Helga Pedersen, Stein Erik Lauvås, Marianne Aasen og Ruth Grung om en kompetansereform for kommunene. Komiteen ba også om at svaret skulle koordineres med andre eventuelt berørte departementer. Svaret er utarbeidet i samarbeid med Helse- og omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet og Arbeids- og sosialdepartementet.

Forslaget bygger etter det jeg kan se, videre på komiteens merknad i Innstilling 300 S (2013–2014) hvor et bredt flertall i komiteen foreslo å gjennomføre en kompetansereform. Regjeringen beskrev i Kommuneproposisjonen 2016 (Prop. 121 S (2014–2015)) ulike tiltak regjeringen har planlagt og iverksatt for økt kompetanse i kommunesektoren.

Jeg er enig med representantene i at god og rett kompetanse er av stor viktighet for kvaliteten på de tjenestene innbyggerne tilbys av kommunene. Det er avgjørende å jobbe med kompetanseutvikling lokalt gjennom en aktiv arbeidsgiverpolitikk som bidrar til utvikling og forbedring.

Jeg er imidlertid ikke enig i behovet for å innføre en kompetansereform slik dette er beskrevet av forslagsstillerne. Regjeringen har initiert en kommunereform, hvor noe av begrunnelsen er at større kommuner vil ha bedre kapasitet til å jobbe med kompetanseutvikling og utvikling av tjenestene. Mange små kommuner er svært sårbare når det gjelder kritisk kompetanse, enten fordi de ikke har kompetansen eller de ikke har kapasitet til å utvikle den. Stortingsflertallet er enig med regjeringen i behovet for en kommunereform. Så vil det selvsagt fortsatt være behov for kompetanseutvikling også etter kommunereformen, i både nye sammenslåtte kommuner, og i kommuner som ikke slår seg sammen med noen. Det vil derfor være viktig for kommunene å jobbe med dette uavhengig av kommunereformen. Videre har regjeringen allerede en rekke tiltak på områdene som omfattes av forslaget. Nedenfor gjengir jeg punktene i forslaget, sortert etter fagsektor og vurderinger knyttet til disse.

• en satser systematisk på at flere helsefagarbeidere kan spesialisere seg på fagskole med praksis i kommunene, og at sykepleiere kan ta mastergrad i kommunene

Tilskudd til fagskoleutdanning innen helse- og sosialfag er ett av tiltakene i Kompetanseløft 2020, som utgjør et videreutdanningstilbud til blant annet helsefagarbeidere som jobber i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Regjeringen har for 2016 styrket fagskoletilskuddet med om lag 10 mill. kroner, med en samlet bevilgning på om lag 95 mill. kroner i 2016.

Gjennom Kompetanseløft 2020 gis det også lønnstilskudd til at sykepleiere kan ta en mastergrad innenfor avansert klinisk sykepleie, med en samlet bevilgning på om lag 21 mill. kroner i 2016. Videre gis det gjennom Kompetanseløft 2016 tilskudd til videreutdanning av blant annet sykepleiere gjennom et generelt tilskudd til grunn-, videre- og etterutdanning av personell i de kommunale omsorgstjenestene.

• gjennomføringen av samhandlingsreformen i kommunene understøttes gjennom koordinert forsknings- og kompetansestøtte

Samhandlingsreformen er bredt forankret i Stortinget. Med reformen har kommunene fått en viktig rolle i å sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester til befolkningen. Denne rollen krever blant annet en annen kommunestruktur enn vi har i dag. En ny kommunestruktur, der kommunene blir større og mer kompetente, vil gjøre kommunene bedre i stand til å levere helse- og omsorgstjenester av høy kvalitet i tråd med dagens og fremtidens behov.

Regjeringen har etablert en plan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling i de kommunale helse- og omsorgstjenestene, Kompetanseløft 2020. Formålet med planen er å bidra til en faglig sterk tjeneste, og å bidra til å sikre at den kommunale helse- og omsorgstjenesten har tilstrekkelig og kompetent bemanning. Kompetanseløft 2020 består av seks strategier og en rekke tiltak med en samlet bevilgning på om lag 1,2 mrd. kroner.

Helse- og omsorgsdepartementet og KS har inngått en bilateral avtale om videre utvikling av den kommunale helse- og omsorgstjenesten (utviklingsavtalen), for tidsrommet 1. januar 2016 til 1. januar 2019. Avtalen peker ut særskilte samarbeidsområder mellom partene i avtaleperioden, med utgangspunkt i Meld. St. 26 (2014-2015) Fremtidens primærhelsetjeneste jf. Innst. 40 S (2015-2016) og regjeringens plan for omsorgsfeltet 2015-2020 (Omsorg 2020). Avtalen skisserer gjensidige forpliktelser og samarbeidsområder. Det skal konkretiseres nærmere tiltak under følgende overskrifter: Kompetanse og ledelse, Kvalitet og innovasjon, samt Tverrfaglighet og samarbeid.

Vi har flere ulike kunnskapskilder på effektene av samhandlingsreformen og hvilke utfordringer som har oppstått underveis i implementeringsperioden. Kunnskapskildene er oppsummert: følgeforskningen i regi av Norges forskningsråd, Helsedirektoratets samhandlingsstatistikk, vurderinger fra nasjonalt nettverk for implementering av samhandlingsreformen, Riksrevisjonens forvaltningsrevisjon, Helsetilsynets landsomfattende tilsyn med samhandling om utskrivning av pasienter fra spesialisthelsetjenesten til kommunen og andre undersøkelser utført av Helsedirektoratet eller i regi av KS.

• større bruk av de regionale sentrene for omsorgsforskning, utviklingssentrene for sykehjem og hjemmesykepleie

HelseOmsorg21-strategien har pekt på at det er behov for en økt innsats for forskning på, med, i og om de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Regjeringens handlingsplan for oppfølging av HelseOmsorg21-strategien har tiltak for å styrke forskningen rettet mot de kommunale helse- og omsorgstjenestene. I dette arbeidet vil sentre som har forskning som hovedoppgaver inngå, blant annet Senter for omsorgsforskning. Dette innsatsområdet må ses i sammenheng med regjeringens plan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling i de kommunale helse- og omsorgstjenestene, Kompetanseløft 2020, som ble presentert i statsbudsjettet for 2016. En evaluering av utviklingssentrene for sykehjem og hjemmesykepleie viser at sentrene kan ha en viktig rolle både som pådriver og som tilrettelegger for forskning, men også at det kan være en utfordring for sentrene å motivere kommunene til å delta i arbeidet. En utfordring er at sentrene og kommunene ofte ikke besitter kunnskap i forskningsmetodikk. Senter for omsorgsforskning mottar midler over statsbudsjettet for å følge opp utviklingssentrene. Regjeringen er godt i gang med å bidra til å styrke kunnskapsgrunnlaget i de kommunale helse- og omsorgstjenestene, men det krever en langsiktig innsats.

• de arbeidsplassbaserte utdanningstilbudene innen fagskole og høyere utdanning videreutvikles

Staten styrer dette i liten grad, men forventer at sektoren gjør dette i tråd med arbeidslivets behov.

• det tas inn minst to lærlinger per 1 000 innbyggere

Beslutninger om eventuelt inntak av lærlinger er et ansvar som ligger hos bedriftene og virksomhetene. Det er derfor gledelig at KS' landsting i februar 2016 vedtok å anbefale kommuner og fylkeskommuner å etablere flere læreplasser i kommunal sektor med minst 2 per 1000 innbyggere per år. Regjeringen bidrar til flere læreplasser i kommunene ved at tilskudd til lærebedrifter/virksomheter har økt med til sammen 15 000 siden 2013. Kunnskapsministeren signerte 14. mars 2016, sammen med partene i arbeidslivet og KMD-ministeren, en ny samfunnskontrakt for flere læreplasser. Målet for kontrakten er at alle kvalifiserte søkere skal få læreplass. Dette er et langsiktig mål. Partene i samfunnskontrakten har forpliktet seg til å bidra til at det etableres nettverk for rekruttering av nye lærebedrifter i hvert fylke. Som en del av oppfølgingen av den nye Samfunnskontrakten for flere læreplasser (2016-2020), skal det holdes et årlig toppmøte mellom avtalepartene for å diskutere status og mulige innsatsområder for neste periode. Dette toppmøtet er lagt til et av møtene i Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd, som er en fast møteplass mellom Regjeringen og hovedorganisasjonene i arbeidslivet.

• at det aktivt stilles praksisplasser til disposisjon for utdanninger som er relevante for kommunen

I meldingen om primærhelsetjenesten står det at HOD og KD skal samarbeide om å vurdere sterkere krav til kommunene om praksisplasser. Det jobbes med oppfølging av dette.

• det etableres kombinasjonsstillinger delt mellom utdanningssektoren (universitet/høgskole, fagskole) og praksisfeltet, etter modell av professor 2-stillinger

Det ligger innenfor utdanningsinstitusjonenes ansvar å vurdere tilsettinger og stillinger, men vi oppfordrer til å ha flere stillinger av denne typen enn i dag.

• en sikrer at IKT og velferdsteknologi er en del av både fagopplæringa, profesjonsutdanningene og etter- og videreutdanningstilbudet for å sikre tilstrekkelig kompetanse

I de utdanningene der Kunnskapsdepartementet styrer innholdet, har departementet tatt dette med i utviklingen av styringsdokumentene (rammeplaner).

• det arbeides for en betydelig økning av doktorgrader i kommunal regi

Det arbeides for stimulering av økning av doktorgrader i kommunale regi, særlig gjennom ordningen med offentlig Ph.d.

• etablere tilskuddsordninger for lokale studiesentre for å sikre tilgang til livslang læring over hele landet

Kunnskapsdepartementet viser til Meld St. 22 (2015-2016) Nye folkevalgte regioner – rolle, struktur og oppgaver. I meldingen omtales regional kompetansepolitikk, og regjeringens vurdering av hvilken rolle nye folkevalgte regioner kan spille. Dette inkluderer å bidra til å heve kompetansen både i og utenfor arbeidslivet, gjennom utdanning og opplæring.

Undersøkelser viser at etter- og videreutdanningsmarkedet er preget av relativt store

forskjeller mellom sektorer og bransjer og liten grad av samordning, både på nasjonalt og regionalt nivå. Det kan være krevende å finne gode etter- og videreutdanningstilbud, særlig utenfor kunnskapsintensive områder. I de fleste fylker har det over tid vokst frem ulike typer organisasjoner, både offentlige og andre, som har som formål å være bindeledd («koblingsbokser» eller «kompetansemeglere») mellom kompetanse- og utdanningssøkende voksne og utdanningsinstitusjonenes kurs- og videreutdanningstilbud. Noen av disse aktørene kaller seg studiesentre, andre steder er disse funksjonene organisert i kunnskapsparker, regionale kurs- og kompetansesenter eller lignende. Det er stor variasjon i hvilke aktører som er engasjert i dette arbeidet, hvordan det styres og ledes, og hvordan offentlige aktører er involvert og påvirker arbeidet. Variasjonene speiler ulike regionale behov for kompetanse.

I meldingen skisserer regjeringen at Kunnskapsdepartementet vil gi nye folkevalgte

regioner ansvar for å legge til rette for samarbeid mellom arbeidsliv og utdannings- og opplæringsaktører om behov og tilrettelegging for etter- og videreutdanning.

Finansiering av slike tilbud vurderes i det videre arbeidet.

• At alle ansatte uten fullført videregående skole skal få et tilbud om å fullføre et videregående løp, og gjennomføringen og opplæringen må være fastsatt i kompetanseplanen for den enkelte.

Voksne som ikke har fullført videregående skole har i dag rett til å fullføre videregående, og fylkeskommunene har plikt til å tilrettelegge for dette. Spørsmålet om dette skal inn i kompetanseplaner for den enkelte, er opp til hver enkelt kommune å vurdere.

• Legge større vekt på innovasjon i velferdsutdanningene

Kunnskapsdepartementet jobber med å endre hele styringssystemet for helse- og sosialfagutdanningene, blant annet for å bidra til at utdanningene bedre svarer på tjenestenes behov, også om det er behov for større vekt på innovasjon.

• Krav til at det lages kompetanseplaner som dekker alle virksomheter i kommunen

• Stille krav til at norsk skal være arbeidsspråket i alle kommunale tjenester, og at det skal gis norskopplæring til ansatte som har behov for det

• Det gis fagopplæring i kombinasjon med arbeid

Kommunene har selv et arbeidsgiveransvar. I det ligger det å vurdere om det skal lages kompetanseplaner for alle. Det er også opp til hver enkelt kommune å vurdere behovet for, og eventuelt stille krav til arbeidsspråk i alle kommunale tjenester, og om det skal gis norskopplæring til ansatte som eventuelt trenger det. Det er også opp til kommunene om det skal gis fagopplæring i kombinasjon med arbeid til de ansatte.

• Det initieres en ordning med læringsavtaler og opplæringsavtaler for de ansatte der partene i arbeidslivet spleiser på kostnadene

Dette er et forhold som bør diskuteres mellom arbeidsgiver og arbeidstakerorganisasjonene.

• Opprette et forskningssenter for offentlig innovasjon

• Sikre at lover og regelverk skal medvirke til innovasjonsprosesser i kommunesektoren

• Videreføre innovasjonsstrategien for kommunene og at et nasjonalt senter for innovasjon opprettes.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet har gitt Difi oppgaven med å jobbe for innovasjon i kommunesektoren. Samtidig har fylkesmennene skjønnsmidler som tildeles til utviklings- og fornyingsarbeid i lokale prosjekter. Jeg mener det er mye handlingsrom for innovative løsninger innenfor dagens lov- og regelverk. Etter det jeg er kjent med, jobber Forskningsrådet med opprettelse av et program for Forskning og innovasjon i kommunesektoren. Forskningsrådet er også i ferd med å etablere en ny avdeling for innovasjon i offentlig sektor i Divisjon for samfunn og helse.

Forslagsstillerne skriver at: Reformen må utformes, gjennomføres og finansieres i tett samarbeid mellom kommunene, de ansatte og staten. Man må gjennom trepartssamarbeidet endelig definere framdrift og konkret innhold.

Departementet samarbeider allerede godt med partene i kommunesektoren, blant annet gjennom det nylig avsluttede utviklingsprogrammet Sammen om en bedre kommune, hvor flere av temaene som nevnes i forslaget ble belyst. Departementet har dialog med partene om mulig videreføring av dette samarbeidet i et nytt program.

Jeg vil også kommentere at noen av tiltakene representantene foreslår, vil medføre betydelig statlig detaljstyring, da mange av tiltakene i representantforslaget er utformet som krav. Jeg mener at kommunene selv er ansvarlig for å føre en god arbeidsgiverpolitikk overfor sine ansatte, som blant annet innebærer strategisk kompetanseutvikling basert på lokale behov. Det er viktig å legge til rette for at kommunene kan være en god arbeidsgiver gjennom å gi rammer og veiledning som gjør dem i stand til det. Men hvordan den lokale arbeidsgiverpolitikken skal utformes og gjennomføres, må det være opp til kommunene selv å vurdere - ut fra lokale behov og i dialog med arbeidstakerorganisasjonene.