Utvidelsen av registreringsplikten til også å omfatte møtende vararepresentanter trådte i kraft 1. april 2011, jf. Innst. 226 S (2010–2011). I innstillingen viste presidentskapet til at møtende vararepresentanter er likestilt med de øvrige representantene med hensyn til den parlamentariske saksbehandlingen. Presidentskapet mente at det bør være samme åpenhet om så vel arbeidsforhold som verv og økonomiske interesser for alle folkevalgte som møter på Stortinget, selv om mange av vararepresentantene bare møter en sjelden gang. Reglementet inneholder ingen unntak for vararepresentanter, bortsett fra § 12 som av praktiske hensyn har ulike frister for å melde opplysninger til registeret.

Presidentskapet viser til reglementet § 3 tredje ledd om at enkeltoppdrag, eller oppdrag innenfor samme kalenderår for samme oppdragsgiver, som representanten personlig tar del i, skal spesifiseres når de har gitt en godtgjørelse på mer enn 50 000 kroner, og skal ifølge forslag i denne innstillingen, også oppgis med beløp. Da bestemmelsen i § 3 tredje ledd ble foreslått i Innst. S. nr. 72 (2008–2009) gjaldt det ingen registreringsplikt for vararepresentanter. I innstillingen ble plikten til å spesifisere oppdrag begrunnet slik:

«Presidentskapet viser til at oppdrag av denne karakter sjelden innebærer store enkeltutbetalinger. Man kan imidlertid ikke se bort fra at et slikt oppdrag/arbeid i enkelte tilfeller kan gi en ikke ubetydelig inntekt for representantene.»

Presidentskapet antar at en vararepresentant som driver selvstendig inntektsbringende virksomhet, f.eks. som håndverker eller advokat, personlig vil kunne komme til å utføre flere oppdrag i løpet av ett år som overstiger beløpsgrensen i § 3 tredje ledd.

Presidentskapet mener at det gjør seg gjeldene ulike hensyn for representanter og vararepresentanter angående opplysningsplikt for oppdrag av denne karakter.

For en representant er det er fullt legitimt å drive annen inntektsbringende virksomhet ved siden av stortingsvervet, så lenge det er åpenhet om forholdet etter de retningslinjer som registerets reglement gir anvisning på. Velger man å påta seg selvstendige oppdrag, må man også forholde seg til opplysningsplikten. En vararepresentant som har den selvstendige virksomheten som levebrød og hovedinntektskilde, har ikke en slik valgfrihet. Hensynet til kunder og klienter kan i noen tilfeller tilsi at det ikke bør være offentlighet om en slik relasjon. For yrkesgrupper som driver selvstendig virksomhet hvor lovbestemt taushetsplikt kan komme til anvendelse, som f.eks. advokater, leger, psykologer, vil det kunne være lovstridig eller særlig uheldig å bli pålagt å gi opplysninger som kan indentifisere klienter.

Presidentskapet mener på denne bakgrunn at vararepresentanter som driver selvstendig virksomhet bare skal gi de opplysninger om virksomheten som følger av § 3 første og annet ledd, det vil si eksistensen og arten av virksomheten.

Presidentskapet kan ikke se at dette bidrar til å svekke utgangspunktet om at det samme reglementet skal gjelde for representanter og vararepresentanter.

På denne bakgrunn foreslår presidentskapet at § 3 tredje ledd ikke skal gjelde for innkalte vararepresentanter, og at dette spesifiseres i § 1 tredje ledd. Unntaket foreslås ikke gjort gjeldende for fast møtende vararepresentanter.

I stortingsgodtgjørelsesloven § 1 annet ledd er «fast møtende vararepresentant» og «innkalt vararepresentant» definert slik: «Som fast møtende regnes vararepresentanter som møter for stortingsrepresentanter som er utnevnt til statsråder, statssekretærer eller politiske rådgivere i regjeringen, eller for stortingsrepresentanter som er avgått ved døden. Øvrige vararepresentanter betegnes i loven her som innkalte.»

Presidentskapet fremmer følgende forslag:

Ǥ 1 tredje ledd nytt annet punktum skal lyde:

§ 3 tredje ledd gjelder ikke for innkalte vararepresentanter.»