3.1 Innledning

Målet med undersøkelsen har vært å vurdere hvordan de regionale helseforetakenes bruk av avtalespesialister bidrar til å oppfylle sørge-for-ansvaret. Undersøkelsen omfatter alle fire regionale helseforetak og behandlingsområdene somatikk og psykisk helsevern for voksne, den gjelder i hovedsak årene 2010–2014 og er basert på data fra Norsk Pasientregister, intervjuer og dokumentgjennomgang.

En del av det polikliniske helsetilbudet i spesialisthelsetjenesten utføres av avtalespesialister, som er private lege- og psykologspesialister. Som en del av det samlede tilbudet av spesialisthelsetjenester skal avtalespesialistene bidra til å oppfylle de regionale helseforetakenes sørge-for-ansvar. To rammeavtaler regulerer forholdet mellom de regionale helseforetakene og avtalespesialistene. Disse rammeavtalene er inngått med Den norske legeforening (Legeforeningen) og Norsk Psykologforening (Psykologforeningen). Rammeavtalene legger grunnlaget for de regionale helseforetakenes individuelle driftsavtaler med avtalespesialistene.

De rundt 1 500 avtalespesialistene sto for 28 prosent av den totale polikliniske aktiviteten innen somatiske fagområder og 23 prosent innen psykisk helsevern for voksne i 2014. I den politiske plattformen for regjeringen er det nedfelt at regjeringen vil øke antall hjemler og bruke avtalespesialistene mer. Avtalespesialistene er selvstendig næringsdrivende, og i 2014 mottok de nær 3,2 mrd. kroner fra staten. I tillegg kommer egenandeler fra pasientene.

Avtalespesialistene er konsentrert i de sentrale områdene av landet, blant annet i hovedstadsområdet og andre store byer, noe som gir risiko for at de ikke godt nok bidrar til et geografisk likeverdig helsetilbud. Videre er det risiko for at de regionale helseforetakenes oppfølging og kontroll av avtalespesialistene er mangelfull.

Undersøkelsen tar utgangspunkt i følgende vedtak og forutsetninger fra Stortinget:

• lov om spesialisthelsetjenesten av 2. juli 1999 (spesialisthelsetjenesteloven)

• lov om helseforetak av 15. juni 2001 (helseforetaksloven)

• Innst. O. nr. 65 (1998–99), jf. Ot.prp. nr. 10 (1998–99) Om lov om spesialisthelsetjenesten

• Innst. O. nr. 118 (2000–2001), jf. Ot.prp. nr. 66 (2000–2001) Om lov om helseforetak m.m.

• Innst. 422 S (2010–2011), jf. Meld. St. 16 (2010–2011) Nasjonal helse og omsorgsplan (2011–2015)

Utkast til rapport ble forelagt Helse- og omsorgsdepartementet 19. juni 2015. Departementet har i brev av 19. august 2015 gitt kommentarer til rapportutkastet. Kommentarene er innarbeidet i Riksrevisjonens dokument.

Hovedfunn:

• Tilgangen til avtalespesialister bidrar ikke gjennomgående til et geografisk likeverdig tilbud av polikliniske spesialisthelsetjenester.

• De regionale helseforetakene utnytter ikke sitt handlingsrom godt nok til å sikre samsvar mellom plassering av avtalespesialistenes hjemler og behovet for polikliniske spesialisthelsetjenester.

• De regionale helseforetakene følger i varierende grad opp at avtalespesialistene har tilstrekkelig aktivitet og god kvalitet på helsetilbudet.

3.2 Riksrevisjonens merknader

3.2.1 Tilgangen til avtalespesialister bidrar ikke gjennomgående til et geografisk likeverdig tilbud av polikliniske spesialisthelsetjenester

Formålet med spesialisthelsetjenesteloven er blant annet å bidra til et likeverdig tjenestetilbud, og til at tjenestetilbudet blir tilgjengelig for pasientene. Dette betyr at personer med behov for polikliniske spesialisthelsetjenester skal ha tilnærmet samme mulighet til å skaffe seg dette uavhengig av bosted. Siden avtalespesialistene er en del av spesialisthelsetjenesten, skal tilgangen til avtalespesialister bidra til at tilbudet av helsetjenester blir mest mulig geografisk likeverdig.

Befolkningens forbruk av polikliniske spesialisthelsetjenester varierer relativt mye mellom de som bor i sentrale kommuner, og de som bor i mindre sentrale kommuner. Befolkningen i de minst sentrale kommunene har lavere forbruk enn de som er bosatt i mer sentrale kommuner. Forbruket varierer også til dels betydelig mellom befolkningen bosatt i de ulike helseforetakenes opptaksområder.

De fire somatiske fagområdene der avtalespesialistene har flest konsultasjoner, er øye, hud, øre-nese-hals og gynekologi. Med unntak av øyefaget bidrar forbruket av avtalespesialistene innen disse fagområdene stort sett til å redusere de geografiske forskjellene i forbruk. Likevel er forbruket i de minst sentrale kommunene i hovedsak fremdeles lavere sammenlignet med mer sentrale kommuner. For øyefaget forsterker forbruket av avtalespesialister forskjellene mellom sentrale og mindre sentrale kommuner i Helse Nord og Helse Sør-Øst.

Innen psykisk helse bidrar forbruket av avtalespesialister i liten grad til å redusere de geografiske skjevhetene i forbruk av polikliniske spesialisthelsetjenester. I enkelte regioner forsterker bruken av avtalespesialister de geografiske forskjellene. Også innen psykisk helse er forbruket av polikliniske helsetjenester i hovedsak lavest i de minst sentrale kommunene.

Riksrevisjonen legger til grunn at det ikke er systematiske forskjeller i behovet for polikliniske spesialisthelsetjenester mellom mindre og mer sentrale kommuner, eller mellom helseforetak, når forbruket er justert for demografiske forskjeller mellom kommunene. Riksrevisjonen mener de geografiske variasjonene i forbruket av polikliniske helsetjenester indikerer at det enten er et overforbruk eller underforbruk av tjenestene innen enkelte områder. Selv om forbruket av avtalespesialister til dels bidrar til et mer likeverdig tilbud, er det fortsatt betydelige forskjeller, og som regel er det i de minst sentrale kommunene forbruket er lavest. Riksrevisjonen mener at tilgangen til avtalespesialister ikke bidrar godt nok til å utjevne disse forskjellene slik at tilbudet blir geografisk likeverdig. Dette gjelder spesielt innen psykisk helsevern og øyefaget.

3.2.2 De regionale helseforetakene utnytter ikke sitt handlingsrom godt nok til å sikre samsvar mellom plassering av avtalespesialistenes hjemler og behovet for polikliniske spesialisthelsetjenester

Rammeavtalene som regulerer forholdet mellom de regionale helseforetakene og avtalespesialistene, er de mest sentrale virkemidlene de regionale helseforetakene har til å forvalte avtalespesialistordningen. Når behovet for helsetilbud i regionen blir endret, åpner rammeavtalene for at de regionale helseforetakene kan disponere avtalespesialistenes hjemler til å møte endringer i behovet ved å opprette nye hjemler, eller ved å omdisponere ledige eller eksisterende hjemler.

Det har vært svært liten vekst i antall årsverk for avtalespesialistene etter 2002. Videre har de regionale helseforetakene i perioden 2010–2014 sjelden omdisponert ledige helhjemler til andre fagfelt og/eller andre geografiske områder. Ledige delhjemler samles i større grad opp til nye, hele hjemler, ofte med en annen geografisk plassering og innen et annet fagfelt, eller de er brukt til å «fylle opp» andre delhjemler. De regionale helseforetakene har aldri omdisponert eksisterende hjemler. Ettersom tilgangen til avtalespesialister ikke gjennomgående bidrar til å utjevne geografiske forskjeller i forbruk av polikliniske spesialisthelsetjenester, kan det etter Riksrevisjonens vurdering være behov for at de regionale helseforetakene i større grad omdisponerer ledige hjemler, eller eventuelt oppretter nye hjemler. Mer aktiv bruk av dette mulighetsrommet kan gjøre at det polikliniske tilbudet blir jevnere fordelt mellom helseforetak og mellom sentrale og mindre sentrale kommuner.

I henhold til rammeavtalene kan de regionale helseforetakene avgjøre hvordan ledige psykologhjemler skal disponeres, mens ledige legehjemler skal videreføres ved behov. Samtidig er det mindre kostnadskrevende å omdisponere psykologhjemler enn legehjemler. Dette gir etter Riksrevisjonens vurdering de regionale helseforetakene gode muligheter til å bruke ledige psykologhjemler, eller opprette nye hjemler for å bøte på skjevfordelingen av tilbudet innen psykisk helsevern.

Rammeavtalens bestemmelser om at ledige legehjemler skal videreføres ved behov, tolkes og praktiseres noe ulikt. Én tolkning er at hjemler skal videreføres når det har vært tilfredsstillende produksjon i praksisen. Dersom ledige hjemler i hovedregelen videreføres når det har vært tilfredsstillende aktivitet, kan det etter Riksrevisjonens mening føre til at hjemlene ikke benyttes der behovet er størst, både når det gjelder spesialitet og geografi. Behovet kan være større et annet sted eller innen et annet fag, selv om det har vært en god aktivitet i praksisen. Riksrevisjonen mener klarere vilkår for når ledige hjemler kan omdisponeres vil kunne gi partene en mer enhetlig forståelse for mulighetsrommet og dermed en mer lik praktisering av bestemmelsen om omdisponering.

Bare Helse Nord RHF har hatt en handlingsplan for forvaltningen av avtalespesialistordningen i hele undersøkelsesperioden, mens Helse Sør-Øst RHF og Helse Midt-Norge RHF vedtok handlingsplaner i 2014. Helse Vest RHF har ikke hatt handlingsplan. Etter Riksrevisjonens vurdering kan handlingsplaner som er basert på relevante og systematiske analyser av behovet for hjemler, skape større forutsigbarhet både for de regionale helseforetakene og for avtalespesialister, og bidra til en hjemmelsutvikling som er mer i samsvar med behovet for polikliniske spesialisthelsetjenester i regionen.

Avtalespesialistenes individuelle avtaler varer i hovedregelen til spesialisten blir 70 år. Slike livslange avtaler kan, sammen med en restriktiv tolkning og praktisering av hvordan de regionale helseforetakene skal kunne disponere ledige hjemler, legge begrensninger på de regionale helseforetakenes muligheter til å møte endringer i behovet for helsetjenester. Etter Riksrevisjonens vurdering kan dette tyde på at rammeavtalene ikke gir de regionale helseforetakene gode nok virkemidler til å sikre samsvar mellom avtalespesialistenes hjemler og behovet for polikliniske spesialisthelsetjenester.

3.2.3 De regionale helseforetakene følger i varierende grad opp at avtalespesialistene har tilstrekkelig aktivitet og god kvalitet på helsetilbudet

For å sikre at avtalespesialistene best mulig bidrar til å oppfylle de regionale helseforetakenes sørge-for-ansvar, må de regionale helseforetakene følge opp tilbudet avtalespesialistene gir. Dette krever at de regionale helseforetakene har informasjon om viktige sider ved avtalespesialistenes tjenestetilbud.

De regionale helseforetakene har i varierende grad informasjon om kvaliteten på helsetilbudet avtalespesialistene tilbyr. RHF-ene har videre lite informasjon om, og eventuelt hvordan, avtalespesialistene prioriterer pasienter, noe som betyr at RHF-ene har lite kunnskap om ressursene brukes på de riktige pasientene. Videre viser undersøkelsen at RHF-ene, med unntak av Helse Vest RHF, ikke fulgte opp alle avtalespesialister som hadde aktivitet 20 prosent eller mer under normtallet i 2013. Det kan dermed være avtalespesialister som har fått et høyere driftstilskudd enn de ifølge avtalen har krav på.

Helse Midt-Norge RHF og Helse Nord RHF har i 2014/2015 fått kunnskap om den enkelte avtalespesialists tilbud og praksis gjennom kartlegging og praksisbesøk. Flere av opplysningene disse innhentet gjennom kartleggingene, skal avtalespesialistene også rapportere til Norsk pasientregister. Etter Riksrevisjonens mening kunne de regionale helseforetakene ha effektivisert datainnsamlingen og redusert avtalespesialistenes rapporteringsbyrde ved å benytte Norsk pasientregister som informasjonskilde. Samtidig viser undersøkelsen at data avtalespesialistene skal rapportere til Norsk pasientregister med informasjon om blant annet ventetid og epikrisetid, har for lav kvalitet til å brukes. Etter Riksrevisjonens vurdering ligger det her et uutnyttet potensial til å følge opp kvaliteten på helsetjenestene avtalespesialistene gir.

En del avtalespesialister har en produksjon langt over normtallet. Rammeavtalene regulerer imidlertid bare at de regionale helseforetakene kan sanksjonere overfor avtalespesialister som har lav aktivitet. Etter Riksrevisjonens vurdering kan det være like viktig å følge opp avtalespesialister med særlig høy produksjon for å sikre at tjenestetilbudet er forsvarlig.

De regionale helseforetakene bruker i liten grad de sanksjonsmulighetene som rammeavtalene hjemler, dersom avtalespesialistene ikke overholder krav i rammeavtale/individuell avtale. De regionale helseforetakene har i svært liten grad revidert individuelle avtaler, sagt opp avtaler eller sendt advarsler om mislighold av avtalen utover ved manglende rapportering til NPR. Samtidig har de regionale helseforetakene i undersøkelsesperioden hatt begrenset informasjon til å kunne følge opp hvorvidt avtalespesialistenes helsetilbud er av god nok kvalitet og i tråd med krav i avtalene. Etter Riksrevisjonens vurdering bør de regionale helseforetakene mer systematisk innhente informasjon og ta i bruk eksisterende informasjon mer aktivt, for å kunne vurdere om avtalespesialistene på en mest mulig effektiv måte gir befolkningen tilbud om helsetjenester av tilstrekkelig høy kvalitet. Regjeringens ambisjoner om å øke antall hjemler og bruke avtalespesialistene mer aktualiserer etter Riksrevisjonens syn behovet for informasjon om og oppfølging av tilbudet i denne delen av spesialisthelsetjenesten.

3.2.4 Riksrevisjonens anbefalinger

Riksrevisjonen anbefaler at:

• Helse- og omsorgsdepartementet forsikrer seg om at de regionale helseforetakenes bruk av avtalespesialister bidrar til å gi befolkningen en geografisk likeverdig tilgang til polikliniske spesialisthelsetjenester

• de regionale helseforetakene sørger for at avtalespesialistenes hjemler bidrar til et mer geografisk likeverdig tilbud av polikliniske spesialisthelsetjenester, blant annet ved

• • systematisk å vurdere hvorvidt avtalespesialistenes ledige hjemler bør videreføres eller benyttes innen andre fagområder og/eller andre geografiske områder,

  • å ha planer for å disponere hjemler som bygger på relevante og oppdaterte analyser av behovet for polikliniske spesialisthelsetjenester

• de regionale helseforetakene sørger for å ha en omforent forståelse av rammeavtalenes bestemmelser når det gjelder vilkår for å omdisponere ledige hjemler slik at de regionale helseforetakene får en mer lik praktisering av bestemmelsene om når ledige hjemler skal videreføres

• de regionale helseforetakene følger opp avtalespesialister som ikke oppfyller krav stilt i rammeavtalene eller i de individuelle avtalene. Dette forutsetter at de regionale helseforetakene har tilstrekkelig informasjon

• de regionale helseforetakene benytter Norsk pasientregister som kilde til informasjon om avtalespesialistene og sikrer at avtalespesialistene rapporterer til Norsk pasientregister på sentrale variabler som kan gi relevant informasjon om kvaliteten på helsetjenestene, som for eksempel epikrisetid

• de regionale helseforetakene bør følge opp avtalespesialister med særlig høy produksjon for å kunne vurdere hvorvidt tjenestetilbudet er forsvarlig

3.3 Komiteens merknader

Komiteen viser til at målet med undersøkelsen har vært å vurdere hvordan de regionale helseforetakenes bruk av avtalespesialister bidrar til å oppfylle sørge-for-ansvaret, at undersøkelsen omfatter alle fire regionale helseforetak og behandlingsområdene somatikk og psykisk helsevern for voksne, og at den i hovedsak gjelder årene 2010–2014.

Komiteen merker seg Riksrevisjonens hovedfunn:

• Tilgangen til avtalespesialister bidrar ikke gjennomgående til et geografisk likeverdig tilbud av polikliniske spesialisthelsetjenester

• De regionale helseforetakene utnytter ikke sitt handlingsrom godt nok til å sikre samsvar mellom plassering av avtalespesialistenes hjemler og behovet for polikliniske spesialisthelsetjenester.

• De regionale helseforetakene følger i varierende grad opp at avtalespesialistene har tilstrekkelig aktivitet og god kvalitet på helsetilbudet

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til Riksrevisjonens funn om at forbruket av polikliniske spesialisthelsetjenester er lavere i mindre sentrale kommuner, og at forbruket er høyere i mer sentrale kommuner.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener et slikt funn i seg selv ikke gir grunnlag for å konkludere med at tilgangen ikke er geografisk likeverdig.

Dette flertallet vil påpeke at det kan være andre årsaker til forskjellen i forbruket enn at tilgangen ikke er likeverdig.

Dette flertallet vil heller ikke sette likhetstegn mellom fysisk avstand til helsetjenesten, og i hvilken grad en har tilgang til helsetjenester. Den fysiske og geografiske avstanden til helsetjenesten vil nødvendigvis alltid variere mellom kommunene, og innad i en kommune, og kriteriene for et geografisk likeverdig tilbud bør heller handle om kvalitet og at den enkelte innbygger faktisk får hjelp når det er nødvendig.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, viser til at det er ulik praksis for omdisponering av hjemler, og støtter Riksrevisjonens anbefaling om at vilkårene for omdisponering klargjøres for å gi en mer enhetlig forståelse av mulighetsrommet.

Flertallet merker seg at RHF-ene bare i varierende grad har informasjon om kvaliteten på helsetilbudet fra avtalespesialistene og deler Riksrevisjonens anbefalinger knyttet til avtalespesialistene.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til spesialisthelsetjenestelovens formål som er å 1) fremme folkehelsen og å motvirke sykdom, skade, lidelse og funksjonshemning, 2) bidra til å sikre tjenestetilbudets kvalitet, 3) bidra til et likeverdig tjenestetilbud, 4) bidra til at ressursene utnyttes best mulig, 5) bidra til at tjenestetilbudet blir tilpasset pasientenes behov, og 6) bidra til at tjenestetilbudet blir tilgjengelig for pasientene. Disse medlemmer viser til at helseforetakenes formål er å oppfylle spesialisthelsetjenestens formål og å yte gode og likeverdige spesialisthelsetjenester til alle som trenger det når de trenger det, uavhengig av alder, kjønn, bosted, økonomi og etnisk bakgrunn, samt å legge til rette for forskning og undervisning (jf. lov om helseforetak m.m. § 1).

Disse medlemmer stiller seg fullt og helt bak de funn, påpekninger og anbefalinger Riksrevisjonen har gjort i denne undersøkelsen. Avtalespesialistene bidrar til en betydelig andel av det polikliniske behandlingstilbudet: 28 prosent av det somatiske behandlingstilbudet og 23 prosent innen psykisk helsevern for voksne i 2014.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at det er bekymringsfullt at det har vært svært liten vekst i antall årsverk for avtalespesialistene etter 2002, til tross for at man må legge til grunn at behovet er økende.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Riksrevisjonen påpeker at befolkningens forbruk av spesialisthelsetjenester varierer relativt mye ut fra hvor sentralt man bor, og at det er et sannsynlig overforbruk av polikliniske helsetjenester i sentrale strøk og underforbruk andre steder. Avtalespesialistene er konsentrert i de sentrale områdene i landet, blant annet i hovedstadsområdet og andre store byer, og bidrar ifølge Riksrevisjonen ikke godt nok til geografisk utjevning. Disse medlemmer mener at dette faktum truer det overordnede målet for spesialisthelsetjenesten og helseforetakene, om å sørge for et likeverdig tjenestetilbud til alle som trenger det, når de trenger det. Disse medlemmer mener det må være et klart mål og styringssignal til de regionale helseforetakene å sørge for en rettferdig geografisk fordeling av avtalespesialistene, både innen somatikk og psykisk helsevern. Disse medlemmer ser alvorlig på Riksrevisjonens påpekning av at geografisk fordeling av avtalespesialisthjemler innen spesielt øyefaget og psykisk helsevern i enkelte regioner faktisk bidrar til å øke de geografiske forskjellene, ikke redusere disse. Disse medlemmer legger til grunn, som Riksrevisjonen, at det ikke er systematiske forskjeller i behovet for polikliniske spesialisthelsetjenester mellom sentrale strøk og mindre sentrale strøk, når demografiske forskjeller er hensyntatt. Disse medlemmer vil også understreke at befolkningen i distrikter med lav dekning av avtalespesialister, også gjerne har lengst reiseavstand til annet poliklinisk spesialisthelsetjenestetilbud. Dette fører til et helsetilbud som bidrar til å forsterke ulikhet i helse. Derfor må et geografisk likeverdig tilbud av avtalespesialistene være et overordnet mål, som de regionale helseforetakene selvsagt må sørge for. Disse medlemmer mener derfor at det er berettiget å sette spørsmålstegn ved om dagens organisering ved helseforetakene er hensiktsmessig for å oppnå likeverdige tjenester uavhengig av geografi.

Disse medlemmer mener Riksrevisjonens undersøkelse viser alvorlige mangler i et enhetlig helsevesen, som er den norske modellen. At det påvises markante forskjeller mellom helseforetakene, samt innad i helseforetakene når det gjelder poliklinisk spesialisthelsetjenester, kan i ytterste konsekvens gå ut over pasientsikkerheten. Disse medlemmer mener departementet i større grad bør påpeke dette i styringsdialogen med de ulike helseforetakene, og sørge for at dette blir fulgt opp.

Disse medlemmer mener Riksrevisjonens påpekning om at helseforetakene ikke utnytter sitt handlingsrom godt nok når det gjelder plasseringen av avtalespesialistenes hjemler, viser at det er betydelige utfordringer med dagens organisering og styring av helseforetakene. Disse medlemmer viser til at rammeavtalene, som regulerer forholdet mellom de regionale helseforetakene og avtalespesialistene, åpner for å disponere og endre på avtalehjemlene etter behovet i befolkningen. Disse medlemmer støtter Riksrevisjonen i at det kan være behov for at de regionale helseforetakene i større grad omdisponerer ledige hjemler til annet fagfelt ved behov, og ikke minst at det opprettes nye hjemler. Disse medlemmer mener det er viktigere å bruke penger på nye avtalespesialisthjemler, enn å prioritere midler til ordningen fritt behandlingsvalg. Disse medlemmer ser det som vanskelig å endre fagområde på eksisterende (ikke-ledige) avtalehjemler. Disse medlemmer vil for øvrig bemerke at bruk av ordet «produksjon» (at hjemler skal videreføres når det har vært tilfredsstillende produksjon), er et ordvalg som er lite forenlig med det avtalespesialistene faktisk arbeider med, nemlig pasienter, mennesker med sykdom som trenger behandling og oppfølging. Disse medlemmer viser til praksisen med at ledige hjemler som regel videreføres når det har vært tilfredsstillende aktivitet, og støtter Riksrevisjonens påpekning av at dette kan føre til at spesialister ikke prioriteres til pasientgrupper med størst behov. Disse medlemmer mener at behovet for å omdisponere (del)hjemler til andre fagfelt og/eller til andre geografiske områder, må følges tett.

Disse medlemmer mener at helseforetakene må pålegges å følge opp avtalespesialistene på en bedre måte, ha oversikt over tilbud og praksis, og sørge for et godt faglig samarbeid med offentlige sykehus og poliklinikker. Dette er også viktig for å sikre rett prioritering av pasienter, slik at pasienter med størst behov prioriteres først, ikke de som lønner seg mest. Avtalespesialistene er et viktig bidrag til den offentlig styrte spesialisthelsetjenestens samlede tilbud, og vil være viktige også i fremtiden. Disse medlemmer viser til Riksrevisjonens anbefaling om å følge opp avtalespesialister med særlig høy produksjon for å kunne vurdere hvorvidt tjenestetilbudet er forsvarlig. Disse medlemmermener at forsvarlighet i tjenestetilbudet må følges opp for alle avtalespesialister, ikke bare de med høy aktivitet.

Disse medlemmer forventer for øvrig at departementet umiddelbart følger opp påpekningen fra Riksrevisjonen om kvalitet og aktivitet til de som bekler disse hjemlene, slik at brukere av tjenestene opplever likeverdige tjenester i hele landet.