I dokumentet fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for et tidsavgrenset
identitetsavklaringsprogram for irakiske statsborgere som har fått
avslag på søknad om norsk statsborgerskap på grunnlag av manglende dokumentert
identitet.»
Forslagsstillerne viser til at en gruppe voksne
fra Irak i dag er avskåret fra muligheten til å få norsk statsborgerskap
på grunn av etablert tvil om deres identitet. De fikk opphold på
humanitært grunnlag i 1998, 1999 og 2000. Utlendingsmyndighetene
har lagt til grunn at søkerne har identitetstvil. På grunn av identitetstvil
får denne gruppen mennesker ikke statsborgerskap og de demokratiske
rettigheter som følger med. Identitetstvilen gjelder kun navn og/eller
eventuelt fødselsdato.
Det er ulike årsaker til at det har oppstått
tvil om identiteten til denne gruppen.
Forslagsstillerne mener at et identitetsavklaringsprogram
med en tidsbegrenset adgang for irakiske statsborgere til å få avklart
sin identitet vil være en god løsning. Eventuelle kostnader kan dekkes
inn ved at det kreves et gebyr av dem som søker. Forslagsstillerne
mener at de som velger å delta i identitetsavklaringsprogrammet,
ikke skal måtte begynne å opparbeide botid.
Forslagsstillerne viser til at det er innført
strengere krav til dokumentert identitet for oppholdstillatelse
på humanitært grunnlag, og at man derfor ikke i fremtiden vil havne
i en situasjon hvor mennesker som har fått permanent opphold, ikke
kvalifiserer til statsborgerskap på grunn av identitetstvil.
Forslagsstillerne mener at eventuelle straffedømte
ikke bør omfattes.
Det vises til dokumentet for nærmere beskrivelse
av forslaget.
Komiteen sendte 1. oktober 2015 forslaget til Barne-,
likestillings- og inkluderingsdepartementet ved statsråd Solveig
Horne for vurdering. Statsrådens uttalelse i brev av 22. oktober
2015 følger vedlagt. Komiteen avholdt åpen høring i saken 20. oktober
2015. Følgende organisasjoner deltok i høringen: NOAS, Aksjonsgruppe
for norsk statsborgerskap og Advokatfirmaet Taha.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Stine Renate Håheim, Stein Erik Lauvås, Helga Pedersen
og Eirin Sund, fra Høyre, Bjørn Erik Hollevik, Frank J. Jenssen, Mudassar
Kapur og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet, Mazyar Keshvari og
lederen Helge André Njåstad, fra Kristelig Folkeparti, Geir Sigbjørn Toskedal,
fra Senterpartiet, Heidi Greni, fra Venstre, André N. Skjelstad,
og fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, er kjent
med at vi har personer i Norge med permanent oppholdstillatelse,
men som på grunn av tvil om identitet ikke fyller vilkårene for
norsk statsborgerskap. Dette inkluderer en gruppe irakere.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet,
viser til at norsk statsborgerskap skal henge høyt, og at kravene som
stilles til klarlagt identitet i statsborgerloven, ikke bør senkes.
Flertallet viser til at det gjelder
unntaksregler for barn født i Norge og for søkere som var under 17
år ved innvilgelse av sin første oppholdstillatelse etter konkrete
kriterier. Flertallet viser til at dagens regelverk
på området går langt i ikke å laste barn for foreldrenes forhold.
Komiteen viser til
at UDI har vært oppmerksom på utfordringene med transkriberingsfeil ved
førstegangsregistrering, og at de fleste i denne gruppen har fått
innvilget norsk statsborgerskap de siste tre årene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet,
vil samtidig påpeke at overlagt dokumentforfalskning er et alvorlig
problem i asylsaker, og at det å søke asyl på feil grunnlag bidrar
til å uthule asylinstituttet som sådan.
Flertallet er kjent med erfaringer
fra UDI, som viser at en stor gruppe har opptil fire ulike identiteter
i Norge og andre europeiske land. Flertallet viser
til at det finnes en rekke mulige grunner til at tidligere asylsøkere
ikke oppnår norsk statsborgerskap på grunnlag av usikker identitet.
Utlendingsmyndighetene påpeker blant annet ren dokumentforfalskning,
dokumenter med motstridende identitetsopplysninger, eller oppgivelse
av ulike identiteter i ulike sammenhenger. Flertallet legger
til grunn at utlendingsmyndighetene overholder forvaltningslovens
krav til forsvarlig saksbehandling.
Flertallet mener det ville vært
uheldig å åpne for et generelt amnesti i identitetssaker. At asylsøkere
oppgir korrekt identitet, er av avgjørende betydning for effektiviteten
i saksbehandlingen og for at myndighetene skal kunne fastslå det
reelle beskyttelsesbehovet. Flertallet mener derfor
det er viktig å verne om asylinstituttet og reglene i statsborgerskapsloven.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det er en etter
hvert relativt stor gruppe voksne og barn, hovedsakelig fra Irak,
Afghanistan og Somalia, som i dag er avskåret fra muligheten til
å få norsk statsborgerskap. Bakgrunnen er at det er blitt etablert tvil
om deres fremlagte identitet. Samtidig har de ikke mulighet til
å sannsynliggjøre eller dokumentere sin identitet, da dokumentasjon
fra hjemlandet ikke anses å ha tilstrekkelig notoritet hos utlendingsforvaltningen.
Dette flertallet viser til at
det under komiteens høring kom frem at flere av irakerne dette gjaldt
har vært i kontakt med utlendingsmyndighetene og politiet for å
opplyse om at den registrerte identiteten deres ikke er riktig.
Disse har fått beskjed om at det er svært vanskelig å få endret
registrerte identitetsopplysninger, på grunn av at dokumentene fra
Irak har manglende notoritet. Dette flertallet viser
til statsrådens svar på spørsmål fra Arbeiderpartiet i brev av 3. november
2015 hvor statsråden bekrefter dette:
«Jeg kan bekrefte at det er problematisk å få endret
registrerte identitetsopplysninger. For å få endret identitet må
det være sannsynlighetsovervekt for at identiteten som vedkommende oppgir
å være rett identitet, faktisk er riktig. Irakiske dokumenter har
ikke tilstrekkelig notoritet til å kunne bevise innehaverens korrekte
identitet.»
Dette flertallet viser til at
gruppen irakere forslaget gjelder har permanent oppholdstillatelse
i Norge, og norske utlendingsmyndigheter har lagt til grunn for
oppholdstillatelsen at identiteten ikke er sannsynliggjort. Dette
flertallet er enig med statsråden som i brev til komiteen
av 3. november 2015 skriver at
«… denne situasjonen er uheldig, og som jeg har sagt
tidligere, mener jeg at det vil være positivt både for enkeltmenneskene
dette gjelder og for samfunnet for øvrig, dersom disse personene
kan få sin identitet avklart og kan søke om statsborgerskap. (…)
At vi kjenner identiteten til de som oppholder seg i Norge er viktig
for en rekke sektorer og tjenester, og samfunnssikkerheten.»
Dette flertallet mener de menneskelige
og samfunnsmessige konsekvensene av at mennesker har uavklart identitet
er store. Dette flertallet mener det derfor er behov
for at norske myndigheter legger til rette for at denne gruppen
mennesker, som hovedsakelig er kurdere fra selvstyreområdene i Nord-Irak,
kan få verifisert sin identitet. Dette flertallet mener det
er påfallende at statsråden gang på gang understreker at det er
ønskelig å finne en løsning for denne gruppen mennesker, men at
norske myndigheter ikke en gang har vært i direkte kontakt med kurdiske
selvstyremyndigheter.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser derfor
til vedlagte brev sendt til komiteen fra NOAS 17. desember 2015. I
brevet fremgår det at representanter fra NOAS nylig har vært på
reise i Irak og blant annet har møtt de kurdiske selvstyremyndigetene,
deriblant innenriksdepartementet. I brevet bekreftes det at innenriksdepartementet
var klare og direkte i sitt svar om at de svært gjerne vil bidra
og samarbeide med norske myndigheter om et identitetsavklaringsprogram.
Videre står det i brevet:
«Vi besøkte også folkeregister, statsborgerskapskontor
og passkontor under vår reise og kan blant annet bekrefte at det
i folkeregisteret er bilder av de som har fått utstedt identitetskort
av folkeregisteret, selv om bilde ikke er limt i folkeregisterboka
så er underlagsmaterialet som inkluderer bilder av alle som får
utstedt id-kort lagret.
[…]
Videre
er det i statsborgerskapskontoret både bilde og fingeravtrykk lagret
av personen som har fått utstedt statsborgerskapsbevis, det samme gjelder
passkontoret som også har elektronisk lagret biometriske data på
alle som får utstedt pass.»
Disse medlemmer viser til at
spørsmålet om identitetsavklaring var et tema under behandlingen
av Prop. 50 L (2011–2012). Disse medlemmer viser
til Innst. 181 L (2011–2012) hvor det står:
«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet, viser til de foreslåtte endringer i statsborgerskapsforskriften
som innebærer at flere personer som er født i Norge eller som har
kommet til Norge i ung alder, kan bli norske statsborgere. Det å
sørge for at barn som hører hjemme i Norge får norsk statsborgerskap
er viktig både for barna og for samfunnet de lever i. Flertallet
viser til at regjeringen ikke fremmer forslag i forskriften om en
tilsvarende ordning for voksne som har kommet til Norge etter fylte
17 år. For denne gruppen er det viktig at regjeringen ser på ordninger
for å gjøre det enklere med identitetsavklaring. Avklart identitet vil
kunne gi statsborgerskap etter gjeldende regelverk.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, viser til Nasjonalt ID-senters (NID)
rapport «Identitet: irakere i Norge» fra 2013 som bekrefter at det
er mulig å verifisere identiteten til denne gruppen. NID er et ekspertorgan
underlagt Politidirektoratet og har spisskompetanse på ekthetsvurderinger
av reise- og identitetsdokumenter. Flertallet viser
til at NID i den ovennevnte rapporten skriver at:
«Kartlegging av praksisen med Irak-saker i utlendingsforvaltningen
viser at det er et behov for å utrede mulighetene for å verifisere
utlendingssaker mot irakiske personregistre for å kunne fastslå
identitet (…) Gjennom arbeidet har vi fått bekreftet at det er mulig
å verifisere identiteten til irakere i Norge mot irakiske registre.
Vår hovedanbefaling er derfor at alle irakere med identitetstvil
bør verifiseres.»
Flertallet viser til at norske
myndigheter har bidratt til å verifisere identiteten til mennesker fra
Irak tidligere. I 2001 ble det gjennomført et lignende ID-avklaringsprogram
for de såkalte MUF-erne. Dette skjedde gjennom et samarbeid med
irakiske og kurdiske selvstyremyndigheter, og viser at det er mulig
å verifisere identiteten til mennesker fra Irak og de kurdiske selvstyreområdene.
Flertallet viser til at forslagsstillerne
ikke har foreslått et generelt amnesti. Forslaget om et identitetsavklaringsprogram
innebærer imidlertid at personer som i dag ikke er registrert på sin
korrekte identitet i Norge, av ulike årsaker, kan få registrert
sin korrekte identitet i Norge. På den måten kan Norge få en viktig
klarhet i hvem disse menneskene er, og enkeltmenneskene det gjelder
kan søke om statsborgerskap. Flertallet viser til
at forslaget ikke innebærer en automatisk rett til statsborgerskap,
men at det blir opp til utlendingsmyndighetene å vurdere dette gjennom
ordinær saksbehandling. Flertallet vil likevel understreke
enighet med forslagsstillerne som mener at de som velger å delta
i et identitetsavklaringsprogram ikke skal måtte begynne å opparbeide
ny botid, selv om tidligere identitetsopplysninger er uriktige.
Flertallet viser til at det er
innført strengere krav til dokumentert identitet for oppholdstillatelse
på humanitært grunnlag i utlendingsforskriften § 8-12, og at man
derfor ikke i fremtiden vil havne i en situasjon hvor mennesker
som har fått permanent opphold ikke kvalifiserer til statsborgerskap
på grunn av identitetstvil. Flertallet mener derfor
et identitetsavklaringsprogram for irakere i Norge ikke vil svekke
det viktige arbeidet med ID-avklaring i utlendingssaker. Etter flertallets mening
vil det i større grad undergrave arbeidet med ID-avklaring at en
gruppe mennesker i Norge vil måtte fortsette å bruke uriktige identitetsopplysninger.
På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med forslag om et tidsavgrenset identitetsavklaringsprogram for
irakiske statsborgere som har fått avslag på søknad om norsk statsborgerskap
på grunnlag av manglende dokumentert identitet. Forslaget omfatter
de saker hvor UDI ikke har lagt identitet til grunn som dokumentert,
men likevel innvilget oppholdstillatelse.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet er i utgangspunktet positive til at
personene som er omfattet av situasjonen med vanskelig identitetsavklaring,
burde få mulighet til å søke statsborgerskap i Norge. Likevel mener disse
medlemmer at å verifisere og avklare identiteten til personene
i denne gruppen er svært krevende, og at personene dette gjelder
har en avklart situasjon med permanent opphold i Norge med alle
de rettigheter, plikter og muligheter det medfører.
Disse medlemmer mener det er
uklokt å gå inn for forslaget om et identitetsavklaringsprogram. Disse
medlemmer mener dette vil binde opp saksbehandlingskapasitet
i UDI, noe som er uheldig med tanke på den asylsituasjonen vi nå
står overfor. Videre er disse medlemmer skeptisk
til at forslagsstillerne vil garantere for at nye opplysninger om
identitet ikke skal få konsekvenser for personene som deltar i identitetsavklaringsprogrammet,
selv om det viser seg at personen har løyet for norske myndigheter ved
søknad om asyl i Norge. Dette vil etter disse medlemmers syn
sende et signal til nyankomne innvandrere om at man kan oppgi uriktig
identitet i Norge uten at det får reelle konsekvenser.
Disse medlemmer viser til representantforslaget
hvor det står at det for flere personer er transkriberingsfeil som
er årsaken til tvil om identitet. Dette blir imidlertid avvist i
statsrådens uttalelse til Representantforslag 142 S (2014–2015),
da de fleste i gruppen hvor det kun foreligger en transkriberingsfeil,
har søkt statsborgerskap på nytt og fått innvilget norsk statsborgerskap
de to–tre siste årene.
Disse medlemmer viser til at
Irak ble rangert som det åttende mest korrupte landet når det gjelder
korrupsjon i offentlig sektor både i 2011 og 2012, og at korrupsjonsnivået
i et land spiller inn i vurderingen av notoriteten til offentlige
dokumenter. Videre viser disse medlemmer til at det
ikke er fotografi i det irakiske registeret som knytter personen
til dokumentet. En verifisering kan vise at det er samsvar mellom
oppgitte opplysninger og det irakiske registeret, men ikke om det
er rett person som har dokumentet. Slik disse medlemmer ser
det, så må nødvendigvis notoriteten til irakiske dokumenter endres,
politisk overstyres, for at personene i denne gruppen skal kunne
få verifisert sine opplysninger, noe disse medlemmer vil
fraråde.
Komiteens medlem fra Senterpartiet ser det
som viktig at en ikke svekker bestemmelsene om at asylsøkere skal
dokumentere sin identitet ved søknad om oppholdstillatelse i Norge. Etablering
av et identitetsavklaringsprogram for irakiske statsborgere som
mangler dokumentert identitet, kan skape inntrykk av at någjeldende bestemmelser
kan fravikes. Det vises i representantforslaget til at det er sammensatte
begrunnelser for at de irakiske flyktningene som omfattes av saken,
ikke bidrgo til identitetsavklaring da de søkte beskyttelse i Norge. Dette
medlem mener etablering av et identitetsavklaringsprogram
må skille mellom irakere som oppga feil identitet på grunn av fare for
liv og helse og de av flyktningene som ikke var direkte forfulgt,
men oppgav feil identitet for å oppnå opphold i Norge.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å gjøre følgende
vedtak:
I
Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med forslag om et tidsavgrenset identitetsavklaringsprogram for
irakiske statsborgere som har fått avslag på søknad om norsk statsborgerskap
på grunnlag av manglende dokumentert identitet. Forslaget omfatter
de saker hvor UDI ikke har lagt identitet til grunn som dokumentert,
men likevel innvilget oppholdstillatelse.
II
Dokument 8:142 S (2014–2015) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Truls Wickholm, Åsmund Aukrust, Marit
Nybakk, Marianne Aasen, Eirik Sivertsen og Stine Renate Håheim om
et identitetsavklaringsprogram for irakere i Norge – vedlegges protokollen.
Jeg viser til brev av 1. oktober 2015 hvor Kommunal
og forvaltningskomitéen ber om min vurdering av representantforslag
142 S (2014–2015) fra stortingsrepresentantene Truls Wickholm, Åsmund
Aukrust, Marit Nybakk, Marianne Aasen, Eirik Sivertsen og Stine
Renate Håheim om et identitetsavklaringsprogram for irakere i Norge.
Deler av problemstillingen som tas opp i representantforslaget
hører inn under Justis- og beredskapsdepartementets ansvarsområde.
Mitt svar er derfor koordinert med Justis- og beredskapsdepartementet.
Jeg er klar over at vi har personer i Norge, herunder
en gruppe irakere, som har permanent oppholdstillatelse, men som
på grunn av tvil om identitet ikke oppfyller vilkårene for norsk
statsborgerskap. Jeg har gjennom et svar til stortingsrepresentant
Geir S. Toskedal (KrF) av 5. juni 2014 tidligere uttalt meg til
Stortinget om denne problemstillingen. Min vurdering er at norsk statsborgerskap
skal henge høyt og jeg ønsker ikke å senke kravene som stilles til
klarlagt identitet i statsborgerloven.
Når det gjelder personer som er født i Norge
eller som har kommet til Norge i ung alder gjør jeg oppmerksom på
at det er egne regler for identitetsfastsettelse for disse. Reglene
fremgår av statsborgerforskriften § 1-3 og fastsetter at for søkere
som er født i Norge og har fått sin identitet registrert i folkeregisteret
skal identiteten anses som klarlagt uten at det stilles krav om
å legge frem pass og uten at det stilles krav til alminnelig sannsynlighetsovervekt
for at de oppgitte identitetsopplysningene er riktige. Identiteten kan
også anses for klarlagt uten at det legges frem pass og uten at
det stilles krav til alminnelig sannsynlighetsovervekt for søkere
som kom til Norge som mindreårige og har minst én forelder med klarlagt
identitet. Selv om det ikke er alminnelig sannsynlighetsovervekt
for at det oppgitte opplysninger er riktige kan identiteten også
under visse vilkår anses klarlagt for personer som var under 14
år ved innvilgelse av sin første oppholdstillatelse og som har hatt
opphold i Norge med oppholdstillatelse i fem år. Det samme gjelder
søkere som var over 14 og under 17 år ved innvilgelse av sin første
oppholdstillatelse og som har hatt opphold i Norge med oppholdstillatelse
i 10 år.
Årsaken til at det er innført egne regler om
identitetsvurdering for barn i saker om statsborgerskap er at barn
ikke skal lastes for foreldrenes identitetstvil. Statsborgerforskriften
§ 1-3 innebærer en egen identitetsvurdering for barn og gjør at
deres identitet kan anses klarlagt selv om det alminnelige krav
til sannsynlighet ikke er oppfylt. Dermed kan det innvilges statsborgerskap til
barn selv om det hefter tvil om foreldrenes identitet.
Gruppen irakere som representantforslaget omhandler
er sammensatt både når det gjelder fakta i sakene og hvilke problemstillinger
som er aktuelle.
Av forslaget fremgår det at:
Flere har vært registrert
i andre land på vei til Norge, hvor navnet er oversatt annerledes
enn i Norge. Slike transkriberingsfeil er årsaken til at det er
blitt stadfestet tvil om identitet, og her vil man også i praksis
være nektet statsborgerskap på livstid.
Til dette vil jeg bemerke at de fleste i denne gruppen
som har søkt statsborgerskap på nytt og hvor det kun foreligger
en transkriberingsfeil, har fått innvilget norsk statsborgerskap
de to – tre siste årene. Årsaken til at disse er blitt innvilget
statsborgerskap er at Utlendingsdirektoratet (UDI) har fått større
kunnskap om hvordan andre land registrerer navn og fødselsdato, ulikheten
har ikke vært særlig store, og UDI har i flere av disse sakene fått
utført ekthetsundersøkelse, hvor dokumentene i tillegg er funnet
ekte. På en annen side har det også vist seg at noen i denne gruppen
har falske irakiske dokumenter, noe som er alvorlig i seg selv,
og som medfører avslag på søknad om statsborgerskap.
De utfordrende sakene er der det foreligger
identitetstvil utover det som bare er transkriberingsfeil. UDI opplyser
at det er en stor gruppe som har både to, tre og fire helt ulike
identiteter i Norge og andre europeiske land. Mange har også oppgitt
ulike fødesteder i Irak. Noen av disse har lagt frem irakiske identitetsdokumenter
på ulike identiteter i ulike sammenhenger. Noen av dokumentene har
også blitt undersøkt og funnet falske. Enkelte har også lagt frem
forskjellige irakiske dokumenter med kombinasjoner av de ulike identitetene.
Dette viser at irakiske identitetsdokumenter ikke er egnet til å
bevise innehaverens korrekte identitet.
At irakiske dokumenter har lav notoritet fremgår også
av rapporten Identitet: Irakere i Norge som ble
gitt ut i mai 2013 av Nasjonalt ID-senter. I rapporten fremgår
det blant annet at:
«Korrupsjonsnivået i et land er en faktor som spiller
inn i vurderingen av notoriteten til offentlige dokumenter. Irak
ble rangert som det åttende mest korrupte landet når det gjelder korrupsjon
i offentlig sektor både i 2011 og 2012. Dette tilsier at man kan
støte på irakiske dokumenter som er ekte, i den forstand at de er teknisk
feilfrie, men som er utstedt på urettmessig grunnlag og inneholder
uriktige identitetsopplysninger. Det er kjent at standarder og rutiner for
kontroll med utstedelse er dårlig, noe som gjør utstedelse av offentlige
dokumenter sårbare for korrupsjon».
Det fremgår av den ovenfor nevnte rapporten
at Nasjonalt ID-senter mener at det er mulig å verifisere saker
i Irak. UDI opplyser imidlertid at verifisering i praksis er krevende.
I følge direktoratet er deres erfaring at det er begrenset kapasitet
hos irakiske myndigheter til å gjennomføre verifiseringer. Direktoratet
vurderer det derfor slik at selv om det settes inn mer ressurser
til dette fra norsk side vil det trolig bli et kapasitetsproblem
hos irakiske myndigheter. Videre er UDI usikre på kvaliteten på
verifiseringene som gjøres av irakiske myndigheter. En verifisering
vil kun vise at det er samsvar mellom personalia i det fremlagte
ID-dokumentet og registeret, men ikke om det er rett person som
er innehaver av dokumentet. Det må her særlig ses hen til omfanget
av korrupsjon i Irak, som nevnt over. UDI mener for øvrig at verifiseringsmetoden
som er aktuell i disse sakene først og fremst vil avklare identiteten
der det er snakk om mindre omfattende tvil om søkers identitet.
Jeg ser det derfor ikke som realistisk å per
i dag sette i gang et program som representantene skisserer som
vil innebære verifiseringer i et større antall saker.
En forutsetning for verifisering er for øvrig
at det er gitt riktige opplysninger om identitet. Personer som har
gitt feilaktige opplysninger om sin identitet til norske myndigheter
må derfor endre sin forklaring om sin identitet for at verifisering skal
være mulig. Der hvor det i forbindelse med behandling av en søknad
om statsborgerskap fremkommer at vedkommende tidligere har gitt uriktige
opplysninger om sin egen identitet, vil utlendingsmyndighetene rutinemessig
gjøre en vurdering av om dette gir grunnlag for å trekke tilbake
en eventuell oppholdstillatelse gitt etter utlendingsloven. Dette
vil være individuelle vurderinger i de konkrete sakene, hvor det
bl.a. legges vekt på omstendighetene rundt opplysningene, botid
i Norge og hvor barnets beste skal være et grunnleggende hensyn.
Slik jeg forstår representantforslaget foreslås
det at utlendingsmyndighetene skal gi en garanti for at deltagelse
i et eventuelt tidsavgrenset identitetsavklaringsprogram, og fremleggelse
av nye opplysninger om identitet i den forbindelse, ikke skal få
konsekvenser for de aktuelle personenes oppholdstillatelse.
Det ville være svært uheldig dersom utlendingsmyndighetene
skulle beslutte et generelt amnesti for tilfeller hvor det bevisst
er gitt feil identitetsopplysninger. Et slikt amnesti ville undergrave
respekten for arbeidet med ID-avklaringer, som er helt sentralt
for utlendingsmyndighetene. Det ville også kunne undergrave tilliten
til innvandringspolitikken. For utlendingsmyndighetene er det derfor
svært viktig å fastholde at det alltid skal foretas individuelle
vurderinger i saker hvor det fremkommer opplysninger om at noen
har opphold seg i landet med uriktig identitet.
Avslutningsvis vil jeg understreke at jeg er
enig i at det vil være positivt både for enkeltmenneskene det gjelder,
og for samfunnet, å avklare disse personens identitet slik at de
kan søke om norsk statsborgerskap. Verifisering av ID-dokumenter
i Irak er imidlertid per i dag så utfordrende at jeg ikke ser det
som hensiktsmessig å igangsette et program som skissert i representatforslaget.
Oslo, i kommunal- og forvaltningskomiteen, den
9. februar 2016
Helge André Njåstad | Mazyar Keshvari |
leder | ordfører |