7. Ankefrist og ankeerklæringens innhold mv.
Ankefristen er på seks uker. Ved den eksakte utmålingen antas prinsippet i domstolloven § 148 andre ledd å komme til anvendelse.
Det kan være usikkert når fristen begynner å løpe og når den avbrytes. Dette skyldes at det kan være vanskelig å dokumentere eller på annen måte sannsynliggjøre når vedtaket er kommet frem til vedkommende og igjen når anken er mottatt av ankemotparten.
Loven sier ikke noe om hva som skal til for at ankefristen skal anses overholdt. I praksis har man anvendt prinsippene i domstolloven § 146 andre ledd.
Det er ingen fast praksis for beregning av ankefristen i utenlandssaker. Fristen i utenlandssaker må vurderes konkret i hvert enkelte tilfelle, hvor det tas hensyn til hva som er normal postgang i de ulike landene, samt at det legges vekt på brukerens forklaring.
Det vises til lovforslaget § 9 tredje ledd om at ankefristen kan forlenges i særlige tilfeller. Den private parten kan få utsatt fristen ved å kontakte ankemotparten, men da må dette gjøres før fristen er utløpt.
Det vises til lovforslaget, trygderettsloven § 9.
Det foreslås en ny § 10 som regulerer når anken anses å være satt frem i tide. Det foreslås her en lovfesting av den alminnelige regel om at anken anses fremsatt på det tidspunktet den er avgitt til posten. Det presiseres at regelen bare gjelder ved innenlands post. Dette er i samsvar med fast praksis i de alminnelige domstoler.
Det vises til lovforslaget, trygderettsloven § 10.
Den foreslåtte bestemmelsen i § 10 er utformet slik at den åpner for muligheten av å sette frem en anke elektronisk. Det presiseres at det må være åpnet for det i det aktuelle vedtaket. Tilsvarende innebærer det at man ikke kan sende en anke til en hvilken som helst elektronisk adresse hos det mottakende organ.
Det vises til lovforslaget, trygderettsloven § 10.
Det følger av trygderettsloven § 10 siste ledd at Trygderetten eller ankemotparten kan se bort fra at ankefristen er oversittet når de finner at særlige grunner taler for det.
Praksis er nå slik at kravet til særlig grunn bare går på selve årsaken til oversittelsen. Det er ikke relevant å ta hensyn til sakens betydning for den ankende part, eller i hvilken utstrekning vedkommende ville ha utsikt til å vinne frem ved en realitetsbehandling. Denne praksisen bør videreføres.
Generelt bør oppreisning ikke være hovedregelen, men praktiseres som et unntak.
Etter dagens ordning kan både Trygderetten og ankemotparten gi oppreisning for fristoversittelse, jf. § 10 fjerde ledd. Det foreslås at bestemmelsen endres slik at oppreisning bare kan gis av Trygderetten. Dette vil best sikre en forutsigbar og enhetlig praksis på dette området, særlig etter at ankefristen nå praktiseres etter lovens ordlyd.
Den foreslåtte endringen vil også harmonere godt med den ordningen som eksisterer ved de alminnelige domstoler.
Det er praktisk at også ankemotparten kan ta stilling til begjæring om fristforlengelse etter tredje ledd, ikke minst på grunn av tidsaspektet.
Det vises til lovforslaget, trygderettsloven § 9 tredje og fjerde ledd.
Forslaget til § 11 i trygderettsloven vil skape bedre logisk sammenheng og flyt, men er uten materiell endring.
Det vises til lovforslaget, trygderettsloven § 11.