Justis- og beredskapsdepartementet legger i proposisjonen frem forslag til nye regler i skadeserstatningsloven om standardisert inntektstaperstatning til barn, jf. skadeserstatningsloven § 3-2 a. Lovforslaget har bakgrunn i forslaget til nye barneerstatningsregler i NOU 2011:16 Standardisert personskadeerstatning.

Den alminnelige regelen i norsk erstatningsrett er at erstatning for personskader utmåles individuelt. Unntak gjelder for enkelte særlige områder der man har valgt å standardisere erstatningen. Ett slikt område er erstatning til barn. Hvor den skadelidte er under 16 år på skadetiden, anviser gjeldende skadeserstatningslov § 3-2 a en samlet standardisert erstatning for fremtidig inntektstap og menerstatning. Standardiseringen har bakgrunn i den særlige usikkerheten som knytter seg til fastsetting av fremtidig inntektstap for yngre skadelidte.

Departementet går inn for å videreføre ordningen med en form for standardisert erstatning til dekning av barns varige inntektstap, men foreslår betydelige endringer i ordningens innhold og utforming. Formålet er å styrke det erstatningsrettslige vernet til unge skadelidte og etablere et mer nyansert og treffsikkert utmålingssystem enn det som følger av gjeldende regler.

Etter forslaget utvides de standardiserte barneerstatningsreglenes virkeområde til å gjelde for personer som er yngre enn 19 år på skadevirkningstidspunktet. Samtidig oppheves unntaket i skadeserstatningsloven § 3-3 annet punktum slik at reglene også vil gjelde ved krav om erstatning på grunnlag av lovovertredelser som nevnt i § 3-3 første punktum.

En personskade kan medføre at den skadelidte ikke lenger vil kunne utføre arbeid i og i tilknytning til hjemmet. Gjeldende skadeserstatningslov inneholder ingen uttrykkelig regulering av spørsmålet om erstatning for slikt hjemmearbeidstap.

Departementet går inn for å skille utmålingen av inntektstap i tradisjonell forstand (utearbeidstap) fra utmålingen av hjemmearbeidstap. Det foreslås også å skille utmålingen av erstatning for inntektstap fra utmålingen av menerstatning.

Modellen for utmåling av inntektstaperstatning foreslås endret på vesentlige punkter. Det legges opp til at erstatningen som hovedregel skal utmåles etter en tofasemodell. I fase 1 ytes det en såkalt «overgangserstatning» til dekning av barnets inntektstap frem til og med det året det fyller 21 år. Det er her tale om en grovmasket sjablongerstatning basert på den skadelidtes medisinske invaliditet med et krav på minst ti pst. medisinsk invaliditet.

I fase 2 ytes erstatning til dekning av inntektstapet fra og med det året den skadelidte fyller 22 år. Det er i denne sammenhengen det vesentlige fremtidstapet gjøres opp. Erstatningen som utmåles i fase 2, utmåles som hovedregel det året den skadelidte fyller 21 år. Ved lavere uførhetsgrader reduseres erstatningen forholdsmessig. Skadevolderen eller dennes representant pålegges samtidig en plikt til å gi den skadelidte særskilt melding om rett til oppgjør av den endelige erstatningen det året den skadelidte fyller 19 år. I fase 2 tar utmålingen ikke lenger utgangspunkt i skadelidtes medisinske invaliditet, men dennes ervervsuførhet. Grunnpilaren i den nye modellen er å utskyte denne delen av oppgjøret fordi man da normalt får bedre forutsetninger for å vurdere den skadelidtes ervervsevne. Det foreslås imidlertid enkelte unntak fra hovedregelen om oppgjør det året den skadelidte fyller 21 år. Dersom det er åpenbart at skadelidte er 100 pst. varig ervervsufør, kan erstatningen fastsettes tidligere enn det året han eller hun fyller 21 år. Skadevolderen eller dennes representant kan også når som helst oppfylle sin betalingsforpliktelse ved å betale erstatning som om den skadelidte er 100 pst. varig ervervsufør. I den utstrekning det foretas slikt fremskutt oppgjør, aldersjusteres (neddiskonteres) erstatningen etter den skadelidtes alder på oppgjørstidspunktet.

Forslaget inneholder en sikkerhetsventil for unge skadelidte med særskilt høye inntekter. Dersom den skadelidte de siste to årene før skadevirkningstidspunktet hadde en gjennomsnittlig arbeidsinntekt på 5 G eller mer, kan beløpene som følger av en utmåling etter tofasemodellen, forhøyes i det omfang det finnes rimelig.

Som et alternativ til erstatning etter tofasemodellen er skadelidte med medisinsk invaliditet til og med 25 pst. gitt en valgfrihet til i stedet å kreve engangserstatning etter en modell basert på medisinsk invaliditet. Med dette legges det til rette for et enklere og raskere oppgjør ved mindre og mer moderate skader. Det oppstilles imidlertid et krav om minst ti pst. medisinsk invaliditet. Krav om erstatning etter denne modellen må fremsettes skriftlig innen fem år fra skadevirkningstidspunktet og med det året den skadelidte fyller 16 år, som absolutt grense.

Forslaget inneholder særskilte bestemmelser om standardisert erstatning for eventuelt hjemmearbeidstap. Slikt tap erstattes med 4 G ved varig tap av evnen til å utføre en vesentlig del av tyngre hjemmearbeid, eller 8 G ved varig tap av evnen til å utføre en vesentlig del av også lettere hjemmearbeid.

Det foreslås en egen sikkerhetsventil rettet mot tilfeller hvor den skadelidte ikke har varig opphold i Norge, såkalt «besøkende skadelidte». Ettersom de standardiserte erstatningsreglene er utformet ut fra norske rammevilkår, vil premissene for reglene i slike tilfeller kunne svikte når det ses hen til rammevilkårene i den skadelidtes oppholdsland. Etter forslaget er domstolene derfor gitt en adgang til å tilpasse erstatningsbeløpene i tilfeller der den skadelidte ikke er medlem av folketrygden, og en anvendelse av de standardiserte reglene medfører et åpenbart urimelig resultat.

De foreslåtte endringene i skadeserstatningsloven vil få virkning også for erstatningskrav som fremmes etter reglene i voldsoffererstatningsloven, pasientskadeloven og bilansvarslova. Forslaget griper derimot ikke inn i reglene om utmåling av erstatning ved yrkesskader, jf. yrkesskadeforsikringsloven med tilhørende forskrifter.

Lovteknisk legger departementet opp til at de konkrete erstatningsbeløpene gjennomgående vil fremgå av tabeller inntatt i forskrift. Erstatningsnivået for erstatning som utmåles for fase 2, foreslås imidlertid reflektert i loven ettersom dette utgjør den klart største erstatningsposten.

Finansdepartementet foreslår at det inntas en bestemmelse i skatteloven § 5-15 første ledd som ny bokstav p om at overgangserstatning etter barneerstatningsreglene ikke skal regnes som inntekt og være unntatt fra skatteplikt. Justis- og beredskapsdepartementet slutter seg til Finansdepartementets vurderinger.

Det foreslås for øvrig enkelte tilpasninger og mindre endringer i bilansvarslova, foreldelsesloven, voldsoffererstatningsloven og pasientskadeloven.

Forslaget til nye regler i skadeserstatningsloven om standardisert inntektstaperstatning til barn vil få økonomiske og administrative konsekvenser for det offentlige og for private. Forslaget innebærer en styrking av det erstatningsrettslige vernet for unge skadelidte. Nivået for den standardiserte inntektstaperstatningen heves samtidig som eventuell menerstatning skal utmåles separat. Dette innebærer høyere erstatningsutbetalinger for både offentlige og private ansvarssubjekter, herunder tilfeller hvor det offentlige er ansvarlig etter reglene i voldsoffererstatningsloven og pasientskadeloven, eller hvor kravet rettes mot et ansvarlig forsikringsselskap. Det vises til proposisjonen for nærmere omtale av økonomiske og administrative konsekvenser.