6. Regionalt folkevalgt nivå
- 6.1 Sammendrag
- 6.2 Komiteens merknader
Stortinget har bedt regjeringen gjennomgå oppgavene til det regionale folkevalgte nivået parallelt med arbeidet med å gi flere oppgaver til kommunene, men uten at dette skal forsinke arbeidet med kommunereformen for primærkommunene.
Som en direkte oppfølging har departementet fått utarbeidet (Møreforsking) en gjennomgang av tidligere utredninger av regionspørsmålet. Ut fra dette skisserer Møreforsking ulike modeller for regional inndeling og regionenes oppgaver og funksjon, samt hvordan ulike regionale strukturer kan fungere i forhold til ulike kommunestrukturer. Meldingen omtaler ikke de konkrete modellene. Det spørsmålet vil vurderes i den videre prosessen.
Regjeringen har som mål at utviklingen av det regionale folkevalgte nivået skal bidra til at forvaltningssystemet samlet sett fungerer best mulig for innbyggere og næringsliv. Målet for arbeidet med det regionale folkevalgte nivået er å sikre gode og likeverdige tjenester til innbyggerne og en helhetlig og samordnet samfunnsutvikling.
Forvaltningsnivåene skal fungere sammen som demokratiske organer og arenaer, tjenesteprodusenter, myndighetsutøvere, planleggere og samfunnsutviklere. Det regionale folkevalgte nivåets oppgaver og roller må ses i sammenheng med og som del av et helhetlig forvaltningssystem. En endring av det regionale folkevalgte nivået må gi merverdi for innbyggere og næringsliv.
Kommunereformen gir et nytt utgangspunkt for vurderingen av veien videre for det regionale folkevalgte nivået. Færre og større kommuner gir kommunene bedre kapasitet til å ivareta og videreutvikle lovpålagte oppgaver, gir bedre muligheter til å utvikle bærekraftige og gode lokalsamfunn, og styrker grunnlaget for å ivareta viktige frivillige oppgaver.
Møreforsking peker i sin rapport på at endringer i både oppgavefordeling og kommunestruktur gir behov for å vurdere inndelingen til det regionale folkevalgte nivået. En overordnet vurdering er at jo færre kommuner det blir, desto større bør regionene bli. Samtidig kan det være grenser for hvor mange kommuner som er hensiktsmessig innenfor en enkelt region. Hvilken form for samhandling det er behov for mellom kommune og region, vil variere etter kommunenes størrelse, kapasitet og utfordringer, og med regionnivåets faktiske oppgaver og funksjoner.
Overføring av fylkeskommunale oppgaver til de største kommunene forutsetter at oppgaveløsningen i områdene utenfor storkommunene kan håndteres på en måte som sikrer likeverdig løsning av oppgavene. Større regioner kan bidra til å styrke oppgaveløsningen i områdene utenfor storkommunene.
Møreforsking trekker opp tre hovedprinsipper som har ligget til grunn for oppgavefordeling mellom kommune, region og stat i de utredningene som er gjennomgått. Disse hovedprinsippene kan oppsummeres som følger:
1. Oppgaver bør legges til lavest mulig effektive nivå.
2. Staten bør ta seg av oppgaver som skal gjennomføres på likeartet vis over hele landet.
3. Oppgaver som forutsetter lokalt kjennskap og initiativ bør delegeres til region- eller kommunenivå.
Møreforsking trekker fram at synet på fylkeskommunens roller og funksjoner har vært forholdsvis stabilt siden etableringen av den nye fylkeskommunen. Reformen i 1975–1977 var innrettet mot å styrke fylkeskommunen som 1) demokratisk organ og arena, 2) tjenesteprodusent og 3) myndighetsutøver. Vektleggingen av disse tre rollene ble videreført av Christiansen-utvalget og Oppgavefordelingsutvalget. Gjennom de vesentlige endringene i fylkeskommunens oppgaver som kom i første halvdel av 2000-tallet, ble fylkeskommunen tilført en fjerde rolle: 4) samfunnsutvikler. Møreforsking viser til at disse er de samme fire rollene som ekspertutvalget har lagt til grunn for kommunene i delrapporten Kriterier for god kommunestruktur.
Se meldingens kapittel 6.3 for en nærmere omtale av de fire rollene.
Hovedstyret i KS vedtok 12. desember 2014 hvilke prinsipper de mener må legges til grunn for et framtidig regionalt folkevalgt nivå og hvilke konkrete oppgaver som bør overføres til folkevalgte regioner. Fylkestingene ble oppfordret til å behandle disse spørsmålene i løpet av vinteren 2015. Fylkestingenes behandling av KS’ hovedstyres vedtak vil inngå i grunnlaget for den videre prosessen med vurdering av et framtidig regionalt nivå.
Det pekes i meldingen på at fylkeskommunenes ulike roller henger sammen. Fylkeskommunen som demokratisk organ utvikles gjennom endring i oppgaver og funksjon. Departementet mener det først er nødvendig å drøfte det regionale folkevalgte nivåets funksjon i forvaltningssystemet. Deretter kan det vurderes hvilke oppgaver og virkemidler som bør ligge til regionene.
Etter departementets vurdering er det særlig rollene som tjenesteprodusent og samfunnsutvikler som er sentrale for regionenes funksjon. En klar og funksjonell ansvarsfordeling innenfor tjenesteproduksjon er av betydning for forvaltningssystemets effektivitet. Samordning og tilpasning av offentlig innsats har betydning for i hvilken grad forvaltningssystemet samlet sett blant annet har evne til å utløse vekstpotensialet, forsterke konkurransekraften i alle deler av landet og ivareta miljøhensyn.
Ny kommunestruktur og ny oppgavefordeling vil utgjøre bakteppet for utvikling av det regionale folkevalgte nivåets rolle som tjenesteprodusent. Generelt vil regionenes ansvar som tjenesteprodusent være av særlig stor betydning for de kommunene som ikke går inn i de nye og større storkommunene.
Som kriteriene utledet fra tidligere utredninger vektlegger, kan regionene styrkes som tjenesteprodusent ved å overføre oppgaver som kan gjennomføres mer effektivt på regionalt enn på statlig nivå, og som styrkes av å underlegges demokratisk folkevalgt kontroll. Overføring av oppgaver til regionalt folkevalgt nivå kan gi brukere og berørte økt innflytelse over utvikling og utførelse av tjenestene.
Regionenes befolkningsgrunnlag og geografi vil påvirke muligheten for overføring av tjenesteproduksjonsoppgaver fra stat til region.
En eventuell tilførsel av nye oppgaver og økt myndighetsansvar kan gi det regionale folkevalgte nivået økt mulighet for å se utviklingen av ulike tjenester i sammenheng og etablere tjenestetilbud etter regionale behov og utfordringer.
Utvikling av det regionale folkevalgte nivået som samfunnsutvikler er, etter departementets syn, i mindre grad knyttet til spørsmålene om oppgavefordeling og budsjettansvar. Utvikling av samfunnsutviklerrollen vil i større grad åpne for vurdering av hvilke virkemidler og samhandlingsformer som muliggjør innvirkning på offentlig innsats i regionene og samordning mellom ulike aktører og forvaltningsnivåers innsats i et samfunnsutviklingsperspektiv.
Fylkeskommunene har i dag en sentral rolle med hensyn til regional utvikling, gjennom blant annet ansvaret for regional planlegging etter plan- og bygningsloven. Dette innebærer et samordningsansvar.
Sektorsamordning er en utfordrende oppgave som følge av en økende sektorisert og segmentert statlig forvaltning. Ved å vektlegge samfunnsutviklingsperspektivet kan man styrke regionene i rollen som samfunnsutviklere, gjennom å utvikle mulighetene til å koordinere ulike sektorers innsats innenfor regionen. Dette innebærer muligheter til å innvirke på statlige prioriteringer og innretning av sektorinnsats innenfor regionen. Samspillet mellom de folkevalgte nivåene vektlegges i dette perspektivet.
Forutsetningene for å innta en strategisk samfunnsutviklerrolle er tett knyttet til regional struktur. Regionenes muligheter til å utøve helhetssyn og unngå utilsiktede konsekvenser av sektorvedtak og prioriteringer, er viktig for utviklingen av denne rollen. Tidligere utredninger vektlegger også regionenes funksjonalitet og homogenitet spesielt med hensyn til bo- og arbeidsmarkeder og næringsstrukturer. En annen forutsetning er befolkningens felles identitet som igjen knyttes til legitimitet til beslutninger.
Det vises i meldingen til at regional struktur derfor vil påvirke regionenes legitimitet og effektivitet som samfunnsutvikler. Større regioner vil blant annet gjennom regional planlegging kunne øve innflytelse over og se større helhet i løsning av oppgaver som strekker seg over større geografiske områder, som for eksempel arealbruk, kommunikasjon og hvordan møte kompetansebehovene i arbeidslivet. Større regioner vil kunne styrke samhandlingen mellom stat og region og slik kunne bidra til en bedre sektorsamordning. Færre regioner gir færre enheter for staten å forholde seg til, samtidig som det kan gi enheter med sterkere fagmiljøer som kan se større områder og prosesser i sammenheng.
Departementet mener at videreutvikling av det regionale folkevalgte nivået som samfunnsutvikler kan gi en mer målrettet og virkningsfull innsats enn en videreutvikling av regionene som tjenesteprodusent. I dette arbeidet bør vekten legges på muligheten til bedre regional tilpasning av offentlige virkemidler og å finne langsiktige og helhetlige løsninger for sentrale samfunnsutfordringer. Større regioner, som i større grad samsvarer med endrede transportmønstre og næringsstrukturer, vil i sterkere grad kunne påvirke samfunnsutviklingen innenfor sektorer av stor betydning for innbyggere og næringsliv.
Departementet ser derfor utvikling av samfunnsutviklerrollen som den mest aktuelle rammen for det videre arbeidet med konkretisering av det regionale folkevalgte nivåets oppgaver og funksjon. Departementet vil vurdere hvilke konkrete oppgaver og hvilket ansvar det regionale folkevalgte nivået bør ha, med hovedvekt på områdene kompetanse, kommunikasjon og næringsrettet innsats. Muligheten for å se de ulike aktørenes innsats innenfor disse områdene i sammenheng, er sentralt for å kunne utløse vekstpotensialet og styrke vekstkraften i den enkelte regionen.
Arbeidet vil ta utgangspunkt i utfordringer ved dagens system, og vurdere hvordan en mer helhetlig og strategisk planlegging og forvaltning kan oppnås. Departementet mener at statlig innsats innenfor noen sektorer i økt grad bør tilpasses regionale forutsetninger og behov, og derigjennom gi bedre grunnlag for oppnåelse av nasjonale politiske mål. Arbeidet med å videreutvikle det regionale folkevalgte nivået vil blant annet bygge videre på den rollen fylkeskommunene i dag har innenfor transportsektoren, erfaringer med bymiljøavtaler og liknende utviklingsavtaler. Det vil vurderes hvordan regionalt folkevalgt nivå kan gis større medvirkning i store offentlige prioriteringer. Det vil være naturlig å se nærmere på den prinsipielle grensedragningen mot Fylkesmannen.
Det er regjeringens mål å gjennomføre kommunereformen og endringer i regionalt folkevalgt nivå samtidig, slik at både nye kommuner og ny regional inndeling kan iverksettes fra 1. januar 2020.
Det tas sikte på å legge fram en samlet lovproposisjon om nye oppgaver til kommunene våren 2017, samtidig med forslag om ny kommunestruktur og nytt regionalt folkevalgt nivå. Sommeren 2015 vil fylkeskommunene inviteres til å innlede drøftinger av sammenslåingsalternativer, med sikte på å vurdere og avklare om det er aktuelt å slå seg sammen med nabofylker. Prosessen legger opp til at fylkeskommunene fatter vedtak høsten 2016.
Rammene for økonomisk kompensasjon ved sammenslåing er slått fast i inndelingslova § 15:
«Ved samanslåing av kommunar eller fylke og deling som nemnt i § 3 andre ledd bokstav b, gir staten delvis kompensasjon for eingongskostnader som er direkte knytte til desse prosessane. I ein overgangsperiode gir staten også kompensasjon for bortfall av rammetilskot.»
Ved de siste kommunesammenslåingene har staten dekket nødvendige kostnader fra vedtak om sammenslåing til sammenslåingen trer i kraft. Staten vil også for fylkeskommuner dekke engangskostnader som følge av sammenslåingen. Rammetilskuddet til fylkeskommunene inneholder ingen elementer som berøres direkte av en sammenslåing. Alle overføringene til fylkeskommunene gis i utgangspunktet per innbygger i fylket, og det vil derfor ikke være aktuelt med et inndelingstilskudd for fylkeskommunene slik det er for kommunene.
Endringer i regionale strukturer vil kunne medføre behov for vurderinger av valgkretser til stortingsvalg. Det vil også kunne bli behov for å se på fordelingen av mandater mellom valgkretser og andre forhold knyttet til valgordningen.
Mandatfordeling mellom valgdistriktene følger av Grunnloven § 57.
Endring av antall fylker eller fylkesgrenser har betydning for valgordningen. Utredning av behov og eventuell tilpasning av valgordningen i tråd med reformarbeidet er noe det må være stor oppmerksomhet på.
Neste mandatfordeling vil skje før stortingsvalget i 2021.
Det må vurderes om regionene også etter en eventuell reform skal være valgdistrikter til stortingsvalg. Det kan finnes forhold som taler for at framtidige valgdistrikt ved stortingsvalg ikke følger regionsgrensene, men at man permanent eller som en overgangsordning opprettholder 19 valgdistrikt.
Tidspunktet for når nye regioner skal være etablert, bør ses i sammenheng med disse problemstillingene. Dersom det er snakk om mindre endringer, eller enkeltfylker som slår seg sammen, vil det være mulig å utrede og legge til rette for gode overgangsordninger. Reglene for valg til stortingsvalg kan tidligst endres slik at de får gyldighet fra 2021. Fordeling av mandatene mellom distrikter kan heller ikke endres før dette tidspunktet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at fylkeskommunene nå inviteres inn i kommunereformen, og at regjeringen tar sikte på å legge frem forslag til et nytt folkevalgt nivå våren 2017. Flertallet mener at hovedprinsippene som må ligge til grunn for oppgavefordelingen mellom statlig, regional og kommunal sektor, er at oppgaver bør legges på lavest mulig effektive nivå, at staten bør ta seg av oppgaver som skal gjennomføres likeartet over hele landet, og at oppgaver som forutsetter lokalt kjennskap og initiativ bør delegeres til region- eller kommunenivå.
Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, slår fast at det skal være tre folkevalgte nivå. Utgangspunktet er at oppgaver og ansvar som legges til regionnivået i hovedsak er relatert til rollen som regional aktør for samfunnsutvikling. Dette vil også omfatte innbyggerrettet tjenesteproduksjon.
Dette flertallet er positive til at fylkeskommunene nå inviteres inn i kommunereformen, og at regjeringen vil legge fram proposisjoner om kommunereformen inkludert mellomnivået våren 2017.
Nye oppgaver til regionalt nivå forutsetter at prosessen fører til færre fylkeskommuner/regioner av en viss størrelse. Inntektssystemet til fylkene må vurderes i lys av en ny regionstruktur.
Oppgavene til et nytt regionalt folkevalgt nivå skal gjennomgås og forslag legges frem for Stortinget i en stortingsmelding våren 2016.
Dette flertallet mener at den regionale stat/Fylkesmannen i utgangspunktet skal ha ansvar knyttet til tilsyn, kontroll og beredskap og noen veiledningsoppgaver. Oppgaver som legger til rette for bruk av politisk skjønn kan som hovedregel vurderes med sikte på overføring til regionalt folkevalgt nivå. Det bør vurderes å begrense fylkesmennenes oppgaver innenfor næringsutvikling og veiledning av kommunene som samfunnsutviklere.
Dette flertallet er enige om å vurdere om følgende oppgaver kan overføres til det regionale folkevalgte nivå:
a) vurdering av fylkesvegene etter forvaltningsreformen fra 2010. Større veger med sterke næringsinteresser kan vurderes overført til staten som en del av denne vurderingen
b) landbruksoppgaver som ikke er naturlig å legge til kommunene
c) klima- og miljøoppgaver som ikke er naturlig å legge til kommunene
d) styrking av de regionale forskningsfondene
e) fordeling av relevante prosjektmidler
f) oppgaver på integreringsområdet som i dag ligger hos IMDI og som bør flyttes nærmere innbyggerne
g) ny ansvarsfordeling og finansiering mellom stat, regioner og kommuner på kultur- og kulturminneområdet, herunder en vurdering av riksantikvarens rolle og ansvar
h) vurdere å avvikle sentral godkjenning av regional planstrategi og overlate bestemmelsen til det regionale selvstyret.
Dette flertallet er videre enige om å be regjeringen i meldingen om det nye regionnivået drøfte tiltak for å sikre at flere statlige arbeidsplasser lokaliseres i hele landet. Dette for å styrke vekstkraft i alle regioner og bygge opp under eksisterende kompetansemiljø.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil videre understreke at fylkeskommunenes rolle som demokratisk arena, tjenesteprodusent, myndighetsutøver og samfunnsutvikler må videreføres i et nytt regionalt folkevalgt nivå.
Disse medlemmer mener det er behov for å tilføre det regionale folkevalgte nivået nye funksjoner og oppgaver. Oppgavene til et nytt regionalt folkevalgt nivå skal gjennomgås parallelt med arbeidet med å gi flere oppgaver til kommunene, og forslag til oppgaver må legges frem for Stortinget i en stortingsmelding våren 2016.
Disse medlemmer mener det er behov for utredning av følgende oppgaver med sikte på overføring til et nytt regionalt folkevalgt nivå:
Overføring av Statens vegvesens regionkontor og en gjennomgang av hvilke av dagens riksveier som kan gjøres regionale.
Overføring av oppgaver hos Fylkesmannen som ikke knytter seg til tilsyns- og kontrollfunksjonen, herunder oppgaver knyttet til beredskapsfunksjonen som ikke svekker det nasjonale beredskapsansvaret.
Overføring av oppgaver som er lagt til direktorat og tilsyn, men som ikke direkte knytter seg til direktorat- eller tilsynsfunksjonen.
Overføring av oppgaver på integreringsområdet som i dag ligger hos Imdi og UDI og som bør flyttes nærmere innbyggerne.
Overføring av regionale landbruksoppgaver
Overføring av regionale klima- og miljøoppgaver.
Styrking av de regionale forskningsfondene.
Videreføre Innovasjon Norge med regionale styrer og regionalt medeierskap som i dag.
Ny ansvarsfordeling og finansiering mellom stat, regioner og kommuner på kulturområdet
Fordeling av andre relevante prosjektmidler til kommunene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener det i tillegg gjelder:
Fordeling av skjønnsmidler til kommunene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at komiteens flertall, Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, uttalte følgende i innstillingen til Kommuneproposisjonen for 2015:
«Flertallet mener det er behov for folkevalgt styring på regionalt nivå i Norge og at dette må være et grunnleggende prinsipp for arbeidet med endringer i kommunestrukturen».
På denne bakgrunn ba det samme flertallet regjeringen om å gjennomgå oppgavene til fylkeskommunene parallelt med arbeidet med å gi flere oppgaver til kommunene. Disse medlemmer er kritisk til at dette arbeidet ikke er fulgt opp i henhold til Stortingets anmodning. Regjeringen varsler i oppgavemeldingen at det tas sikte på å legge fram en samlet lovproposisjon om nye oppgaver til kommunene våre 2017, samtidig med forslag om ny kommunestruktur og nytt folkevalgt regionalt nivå. I meldingen foreslår regjeringen at fylkeskommunene tappes for oppgaver ved at de største kommunene kan overta ansvaret for videregående opplæring, kollektivtrafikk og tannhelse.
Disse medlemmer viser til at regjeringen mener det regionale folkevalgte nivåets rolle som tjenesteprodusent vil bli en konsekvens av foreslått oppgavedifferensiering mellom store og små kommuner gjennom at videregående opplæring og kollektivtrafikk kan overføres til store kommuner. Fylkeskommunenes ansvar på disse områdene vil da bli begrenset til restkommunene innen fylket. Disse medlemmer deler KS sin avvisning av denne modellen og er enig i at det blir vanskeligere å opprettholde kvalitet og valgfrihet for elevene og trafikanter samlet sett, og at en slik oppgavedeling vil gi økt byråkrati og kostnader gjennom et uklart ansvarsmønster og en fragmentert organisering.
Disse medlemmer viser til at regjeringen foreslår at det fylkeskommunale ansvaret for tannhelsetjenesten overføres til større kommuner. I begrunnelsen heter det at tannhelsetjenesten har grenseflater mot kommunale tjenesteområder. Grenseflatene mot spesialisthelsetjenesten drøftes ikke, sjøl om grenseflatene antagelig vil være større mot sykehusene. Regjeringen gir ikke svar på hvordan tilbudet fra den offentlige tannhelsetjenesten skal løses i mindre kommuner.
Disse medlemmer viser til at regjeringen varsler at den vil fremme en proposisjon om endringer i regionalt folkevalgt nivå i 2017 og at ny regional inndeling kan iverksettes fra 1. januar 2020. I Innst. 300 S (2013–2014) om kommuneproposisjonen 2015, sier et flertall fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti følgende om behandlingen av ny regional inndeling:
«Eventuelle endringer i fylkesstrukturen må på samme måte som ved endringer i kommunestrukturen bygge på lokale ønsker.»
Disse medlemmer forutsetter at dette legges til grunn fra regjeringen i dens videre arbeid med regionnivåets plass i forvaltningen.
Disse medlemmer fremmer ut fra ovenstående følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til grunn at videregående opplæring, kollektivtrafikk og tannhelse skal videreføres som fylkeskommunale oppgaver, og ikke kan delegeres til enkelte kommuner.»
«Stortinget ber regjeringen legge til grunn at endringer i fylkesstrukturen skal bygge på lokale ønsker og skje gjennom frivillighet.»
Disse medlemmer viser til at regional stat ikke er organisert på en måte som harmonerer med etablerte fylkesgrenser. Dette er uheldig fordi det skaper store utfordringer i samordningen av statlig virksomhet. En oversikt utarbeidet av KS viser at statlig regional virksomhet er oppdelt i ca. 50 ulike regioninndelinger. Fylkesmannen skal samordne statlig regional virksomhet, men er fratatt denne muligheten for store deler av aktivitetene.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge fram en utredning som viser den faktiske organiseringen av statlig regional virksomhet, som vurderer denne organiseringen opp mot behovet for å kunne samordne statens regionale aktivitet og som fremmer forslag til løsninger som gir virksomhetene regionale grenser som følger fylkesinndelingen.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er særskilte utfordringer i hovedstadsområdet. Dagens administrative inndeling vanskeliggjør en helhetlig areal- og transportplanlegging. Disse medlemmer mener det derfor er behov for en særskilt vurdering av inndelingen i hovedstadsområdet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede særskilt etablering av et regionalt folkevalgt nivå i hovedstadsområdet. Målet er å slå sammen minimum Oslo og Akershus fylkeskommune, eventuelt også større deler av hovedstadsområdet. Kommunal- og moderniseringsministeren skal sammen med fylkesmannen i Oslo og Akershus ha et særskilt ansvar for denne prosessen.»
Det vises til at det også pågår andre prosesser på Østlandet, noe disse medlemmer stiller seg positive til. Hele eller deler av Vestlandet bør inngå i en større folkevalgt region. Også i Trøndelag er det i gang prosesser hvor man jobber med en felles, styrket region.
Disse medlemmer er positive til dette.
Komiteens medlem fra Venstre mener stortingsmeldingen om nye oppgaver til et nytt regionalt folkevalgt nivå bør inkludere en utredning av overføring av ansvaret for helseforetakene og spesialisthelsetjenesten, unntatt universitetssykehusene, til nye folkevalgte regioner.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti kan ikke se at fjerning av statens godkjenning av regional planstrategi nødvendigvis er en fordel. Ved statlig godkjenning vil staten være mer forpliktet til å følge opp. Regionale planers stilling bør styrkes og bli mer førende også for statens politikk på områder planen omfatter.