Regjeringen har vurdert oppgaver som nå ligger hos
fylkeskommunen, fylkesmannen og staten for øvrig, med tanke på overføring
til kommunene. Større og mer robuste kommuner er lagt til grunn
som en forutsetning for overføring av oppgavene.
Arbeidet har tatt utgangspunkt i retningslinjene for
oppgavefordeling mellom forvaltningsnivåene, som ble lagt fram av
Oppgavefordelingsutvalget i NOU 2000:22 Om oppgavefordelingen mellom
stat, region og kommune.
Som innspill til regjeringens arbeid mottok
departementet 18. desember 2014 KS’ hovedstyrevedtak om oppgaveoverføring
til kommunene.
Det pekes i meldingen på at ved overføring av nye
oppgaver til større kommuner vil rammestyring, både økonomisk og
juridisk, ligge til grunn. Det er et overordnet mål å gi kommunesektoren
gode rammevilkår som kan styrke kommunene både som tjenesteprodusenter,
myndighetsutøvere, samfunnsutviklere og som demokratiske arenaer.
Det legges videre til grunn at overføring av nye oppgaver til kommunene bør
bidra til redusert byråkrati og økt effektivitet.
De arbeidsrettede tiltakene er hjemlet i lov
10. desember 2004 nr. 76 om arbeidsmarkedstjenester (arbeidsmarkedsloven),
med forskrifter.
I 2015 bevilget Stortinget i alt 7,65 mrd. kroner til
arbeidsrettede tiltak. Bevilgningen er fordelt på to poster under
kapittel 634 (arbeidsmarkedstiltak):
Post 76 Tiltak for
arbeidssøkere med 6,4 mrd. kroner. Dette gjelder tiltak for ledige
og personer med nedsatt arbeidsevne som har overgang til jobb som
hovedformål.
Post 77 Varig tilrettelagt arbeid med
1,25 mrd. kroner. Hovedformålet med varig tilrettelagt arbeid er
å gi meningsfullt arbeid og sikre deltakelse for personer som har
liten mulighet til å få arbeid på normale lønns- og arbeidsbetingelser.
Stortinget fastsetter også signaler om volumet
på tiltaksinnsatsen målt i antall plasser. I 2015 er antall plasser
ca. 70 000. Signaler fra Stortinget tilsier at disse plassene (i
2015) fordeles på to hovedgrupper som følger:
57 900 tiltaksplasser
til personer med nedsatt arbeidsevne, inkludert 500 plasser til
forsøk med lønnstilskudd
12 000 plasser for personer med utfordringer
når det gjelder å komme i arbeid men som ikke har nedsatt arbeidsevne
I det årlige tildelingsbrevet til Arbeids- og
velferdsdirektoratet meddeles størrelsen på bevilgningen som stilles
til rådighet, og hvor mange tiltaksplasser som i gjennomsnitt skal
gjennomføres i løpet av ett budsjettår. Videre angis prioriteringer
mellom grupper av arbeidsledige. Arbeids- og velferdsdirektoratet
fordeler deretter plasser og midler til fylkesleddene, som igjen
fordeler plasser og midler til sine lokalkontor. Arbeids- og velferdsdirektoratet
rapporterer om innsats og måloppnåelse tre ganger i året.
Tiltak for ledige følger i stor grad konjunkturene.
Departementet mener at tiltakene som har som mål
å bringe deltakerne tilbake i arbeid bør forbli et nasjonalt ansvar
og ikke overføres til kommunene. Faglige vurderinger peker i retning
av at økt bruk av ordinære virksomheter i forbindelse med tiltakene
er mer effektivt enn skjermede tiltak. Det vises i meldingen til
at arbeids- og velferdsetatens arbeidsmarkedsfaglige kompetanse
gjør denne best egnet til å forvalte tiltakene. Departementet legger
også vekt på behovet for et helhetlig grep om livsoppholdsytelsene
(for eksempel arbeidsavklaringspenger) og kravene til aktivitet
(deriblant arbeidsmarkedstiltak) som er knyttet til disse ytelsene.
Det vises i meldingen til at arbeidsmarkedstiltakene
er et viktig ledd i den samlede nasjonale arbeidsmarkedspolitikken,
blant annet som konjunktur- og strukturpolitiske virkemidler. Ledig
arbeidskraft bør formidles til ledige stillinger på tvers av kommunegrenser.
Økt bruk av ordinært arbeidsliv som arena for
utprøving og arbeidstrening innebærer at det blir viktig å utvikle
et tett samarbeid med lokalt næringsliv. Gjennom sin kontakt med
arbeidsgiverne får arbeids- og velferdsforvaltningen kunnskap om
arbeidsmarkedets behov for arbeidskraft, og kan vurdere den enkelte
brukers mål i forhold til markedet. Samtidig etableres et kontaktnett
som gjør det mulig å finne tiltaksplasser i virksomhetene for brukere
med nedsatt arbeidsevne. Ansvaret for arbeidsmarkedstiltak og ansvaret
for rettighetsfestede ytelser henger nært sammen, og det er for
flere ytelser stilt vilkår om aktivitet (herunder arbeidsrettet
aktivitet).
Se nærmere omtale i meldingens kapittel 5.2.1.
Tiltaksarrangørenes rapporter fra gjennomføringen
av arbeidsmarkedstiltakene, utgjør en del av grunnlaget når man
vurderer om en bruker skal innvilges uførepensjon. Det vises i meldingen
til at dette isolert sett taler for at staten bør ha kontroll på
hvordan tiltakene innrettes.
Det er vanskelig å se hvordan slike hensyn kan ivaretas
på en tilfredsstillende måte dersom kommunen overtar hele ansvaret
for arbeidsmarkedstiltakene. Departementet mener derfor at det ikke
er aktuelt å vurdere en samlet overføring av ansvaret for arbeidsmarkedstiltakene
til kommunene. Det kan imidlertid vurderes om hele eller deler av
det skjermede tiltakstilbudet kan passe inn i kommunenes øvrige velferdstjenester
innrettet mot særlig utsatte grupper. Dette ble også signalisert
i meldingsdelen i Prop. 39 L (2014–2015) Endringer i arbeidsmiljøloven
og sosialtjenesteloven (adgang til midlertidig ansettelse mv. og
vilkår om aktivitet for stønad til livsopphold).
Skjermede arbeidsmarkedstiltak er tiltak for
personer med nedsatt arbeidsevne som krever spesielt tilrettelagt
eller skjermet arbeidsmiljø. Tiltaksforskriften inneholder krav
om at arrangører av disse tiltakene som hovedregel må være aksjeselskaper
med kommunal aksjemajoritet. Forskriften inneholder også en del
andre krav, blant annet forbud mot å ta ut utbytte. De fleste av
disse virksomhetene er organisert som attførings- eller vekstbedrifter.
Mange av de skjermede virksomhetene er produksjonsbedrifter
som leverer til det ordinære vare- eller tjenestemarkedet.
I meldingsdelen til Prop. 39 L (2014–2015) ble det
foreslått å slå sammen tiltakene arbeidspraksis i skjermet virksomhet
(APS) og kvalifisering i arbeidsmarkedsbedrift (KIA) til et nytt
tiltak, arbeidsforberedende trening (AFT). Samlet utgjør disse tiltakene
7 800 plasser og i underkant av 1,5 mrd. kroner (tall for 2013).
Samtidig ble det foreslått å slå sammen de eksisterende avklarings-
og oppfølgingstiltakene og anskaffe disse etter lov om offentlige
anskaffelser. Dette innebærer at det i framtiden i hovedsak vil
finnes to skjermede arbeidsmarkedstiltak: Arbeidsforberende trening
(AFT) og varig tilrettelagt arbeid (VTA).
Arbeidsforberedende trening skal rettes mot
personer med særlig usikre yrkesmessige forutsetninger som i utgangspunktet
har behov for tiltak på en skjermet arbeidsplass. Målet for AFT
er å bidra til overgang til ordinært arbeid.
Samtidig skal tiltaksarrangørene kunne tilby
utprøving og arbeidsforberedende trening i ordinært arbeidsliv,
etter hvert som deltakerne blir modne for det. Økt bruk av ordinært
arbeidsliv er i tråd med anbefalinger fra forskning og evaluering
på fagområdet og i tråd med med regjeringens signaler i Prop. 39
L (2014–2015) om økt satsing på tiltak i ordinært arbeidsliv. Det
pekes på i meldingen at dette tilsier isolert at arbeids- og velferdsetaten
beholder ansvaret for arbeidsforberedende trening. Med Nav-reformen er
det etablert en ny forvaltningsordning der stat og kommune inngår
i et partnerskap på lokalt nivå gjennom Nav-kontoret. Dette innebærer
at kommunene vil medvirke ved å ha innflytelse på oppfølging og tildeling
av tiltak til den enkelte bruker, uavhengig av hvilket forvaltningsnivå
som har finansieringsansvaret.
Det vises i meldingen til at det må arbeides
videre med innretning og målgruppe for det nye tiltaket arbeidsforberedende
trening etter at Prop. 39 L (2014–2015) er behandlet.
Departementet vurderer at arbeidsforberedende trening
bør være et statlig ansvar. Tiltakets formål er overgang til arbeid
eller forberedelse til å delta i andre av arbeids- og velferdsforvaltningens
tiltak. AFT bør derfor forvaltes i sammenheng med arbeids- og velferdsetatens
øvrige portefølje. Det taler også mot en overføring til kommunene
at tilbakerapporteringen fra gjennomføringen av tiltaket ofte vil
inngå i grunnlaget for vurdering av en eventuell søknad om uføretrygd.
Varig tilrettelagt arbeid (VTA) er et arbeidsmarkedstiltak
som skal gi tilbud om sysselsetting til personer som har små utsikter
til ordinært arbeid. VTA tilbyr personer arbeid i en skjermet virksomhet
med arbeidsoppgaver tilpasset den enkeltes yteevne. Tiltaket kan
også tilbys som enkeltplasser i ordinære virksomheter (VTO). I statsbudsjettet
for 2014 ble det bevilget midler som tilsvarer en gjennomsnittlig gjennomføring
av om lag 9 200 tiltaksplasser totalt for VTA og VTO i 2014.
Målgruppen er personer som har, eller i nær framtid
ventes å få, innvilget uførepensjon, og som har behov for spesiell
tilrettelegging og tett oppfølging. Kommunene driver i varierende
grad også aktiviseringstiltak og fritidstiltak for disse målgruppene. Staten
har i senere år brukt øremerkede midler for å stimulere kommunene
til å utvikle slike tiltak. Tiltaksarrangørene for VTA er i hovedsak
aksjeselskaper med kommunalt eierskap. Et mindre antall bedrifter
har andre eiere (blant annet ideelle organisasjoner).
Finansieringsansvaret for VTA er delt mellom staten
og hjemkommunen til deltakeren i tiltaket. Hjemkommunen skal minimum
dekke en sum som tilsvarer 25 prosent av det statlige tilskuddet.
I tillegg til å ha medansvar for finansieringen av tiltaket, har kommunene
mange roller i dette feltet – som eiere av de skjermede bedriftene
som arrangerer VTA, som del av partnerskapet i Nav-kontoret som
forvalter av de statlige arbeidsmarkedstiltakene og som ansvarlig for
egne kommunale brukere.
Ansvarsdelingen mellom stat og kommune hva gjelder
arbeidsrettede tiltak for utsatte grupper har vært tatt opp i flere
sammenhenger, og var en viktig problemstilling knyttet til ansvarsreformen
for utviklingshemmede. Ett av målene med HVPU-reformen var at denne
gruppen skulle få et arbeidsrettet tiltak. Det er viktig at den
framtidige ansvarsfordelingen legger til rette for at tiltaket forstsatt
skal ha en arbeidsrettet karakter.
I en AFI-rapport fra 2012 reises gråsoneproblematikken
mellom kommunale dagtilbud og VTA-tiltaket. Dette kan resultere
i en «drakamp» om økonomiske ressurser mellom arbeids- og velferdsetaten
og kommune. Videre er det slik at deltakere i VTA ofte vil være
brukere av ulike kommunale tjenester. Kommunene har ansvar for å
tilby sine brukere nødvendige helse- og omsorgstjenester. Det pekes
i meldingen på at det kan være hensiktsmessig at det er samme enhet
som har ansvar for det totale tjenestetilbudet til disse brukerne.
Ekspertutvalget for kommunesektoren vurderer
i sin sluttraport at enkelte tiltak med særlig kommunal grenseflate,
slik som VTA, kan egne seg for overføring til større kommuner. Utvalget
vurderer imidlertid at å skille ut enkelte tiltak fra de øvrige
arbeidsmarkedstiltakene kan skape nye gråsoner mellom forvaltningsnivåene.
Utvalget mener derfor det er behov for ytterligere utredning av
fordeler og ulemper ved eventuelt å overføre avgrensede deler av
arbeidsmarkedstiltakene til kommunene.
Departementet mener at det kan være hensiktsmessig
å gi kommunene et helhetlig ansvar for brukergruppen. Dette taler
for at VTA og VTO kan overføres til større og mer robuste kommuner.
Det er videre særskilte problemstillinger knyttet til
VTO, ettersom tiltaket foregår i ordinære virksomheter. En viktig
oppgave for arbeids- og velferdsetaten er å være bindeledd mellom
arbeidssøkere og arbeidsgivere. Etaten besitter dermed mye kunnskap og
erfaring på dette området, samt et kontaktnett som gjør det mulig
å finne tiltaksplasser i virksomhetene for brukere med nedsatt arbeidsevne.
Det må vurderes hvordan kommunene eventuelt kan ivareta dette ansvaret.
Etter en samlet vurdering foreslår departementet at
ansvaret for finansieringen og forvaltningen av VTA og VTO utredes
nærmere med sikte på overføring til kommunene.
Hjelpemiddelområdet er sammensatt og består av
svært ulike elementer der stat og kommune i dag har et delt ansvar.
Staten har hovedansvaret for hjelpemidler til varige behov for personer
med varige funksjonsnedsettelser og for hjelpemidler i arbeid, mens
kommunene har ansvaret for hjelpemidler til å dekke kortvarige behov
(under 2 år). Kommunene er førstelinjetjeneste i de fleste saker
som gjelder hjelpemidler for bedring av funksjonsevnen i dagliglivet.
De fleste tiltak som ligger under statens ansvarsområde
er lagt til Nav Hjelpemiddelsentralen (18 stykker). En del statlige
tiltak ligger utenfor Nav Hjelpemiddelsentralens portefølje og behandles
i dag av arbeids- og velferdsetatens forvaltningsenheter.
Se nærmere beskrivelse i meldingens kapittel 5.2.2.
Ansvaret for hjelpemidler på statlig hånd er hjemlet
i folketrygdlovens kapittel 10. med en rekke forskrifter som regulerer
tiltak. Dagens ordning er et rettighetsbasert system som peker tilbake
på nasjonale mål om likebehandling ved tildeling av ytelser.
Se meldingen for en nærmere omtale av utgifter og
antall brukere.
Det vises i meldingen til at ansvarsdelingen
mellom stat og kommune på dette feltet har vært tatt opp ved flere
anledninger. Blant annet foreslo Hjelpemiddelutvalget en begrenset
overføring av hjelpemidler i dagliglivet fra stat til kommune.
En eventuell overføring av hele eller deler
av hjelpemiddelområdet fra stat til kommune bør ses i sammenheng
med kommunens ansvarsområde på dette feltet. I tillegg til ansvaret
for å tildele hjelpemidler til kortvarige behov, har kommunene også
et relativt stort ansvar hva gjelder å avdekke, utrede og begrunne
behov for hjelpemidler generelt. Kommunene er videre førstelinjetjeneste
for hjelpemidler til varig behov, unntatt for tiltak og hjelpemidler
i forbindelse med arbeid og utdanning, og bistår disse brukerne
gjennom søknadsprosessen. Dette gjelder særlig for de hjelpemidlene
som Nav Hjelpemiddelsentralen forvalter. For tiltakene som ligger
utenfor hjelpemiddelsentralenes ansvarsområde, er kommunenes ansvar
mindre framtredende. Når det eksempelvis gjelder høreapparat og
ortopediske hjelpemidler, utgjør spesialisthelsetjenesten i større
grad førstelinjetjenesten.
I saker som gjelder hjelpemidler og tilrettelegging
i arbeidslivet er det i utgangspunktet arbeidsgiver som har førstelinjeansvaret.
Kommunene har ikke noe ansvar på dette området. Videre må tiltak
til personer som har behov for tilrettlegging i arbeids- eller utdanningssituasjon
ses i sammenheng med den nasjonale arbeidsmarkedspolitikken, som
i dag er et av arbeids- og velferdsetatens kjerneområder. Dette kan
tilsi at ansvaret for hjelpemidler og tilrettelegging i arbeidsliv
og i utdanningsinstitusjoner i mindre grad egner seg for overføring
til kommunene.
I dagens system er det slik at kommunene langt på
vei er bestiller av produkter (hjelpemidler), mens staten betaler.
Dersom det økonomiske ansvaret for denne typen hjelpemidler blir
overført til kommunene, vil det innebære en styrking av kommunenes
helhetsansvar for brukerens situasjon.
En konsekvens av en eventuell overføring av
ansvaret for en økt del av hjelpemiddelområdet til kommunene, er
at alle saker som gjelder de aktuelle hjelpemidlene skal behandles
av ansatte i kommunen. Dette krever ressurser og kompetanseoppbygging. En
overføring av ansvaret til kommunene kan blant annet innebære lokale
forskjeller i lovanvendelse og praktiseringen av tildelingskriteriene.
Samtidig kan dette åpne for en bedre tilpasning til den enkelte
brukers behov, og en mindre byråkratisk ordning. Utfordringen med
å bygge opp tilstrekkelig kompetanse vil avhenge av kommunenes størrelse.
For avanserte og lavfrekvente hjelpemidler,
som for eksempel avanserte synshjelpemidler, vil det være særskilt
vanskelig for hver enkelt kommune å inneha tilstrekkelig kompetanse.
I dagens system med 18 hjelpemiddelsentraler, er enkelte områder sentralisert
til én eller flere sentraler for å sørge for god kompetanse. Det
tilsier etter departementets vurdering at det er mest aktuelt å
vurdere overføring av ansvar knyttet til hjelpemidler i dagliglivet
(såkalte basishjelpemidler) og ikke ansvaret for hele hjelpemiddelområdet.
Det meste av hjelpemiddelområdet som gjelder hjelpemidler
i dagliglivet er allerede kjent for de fleste av kommunene. Det
er dermed en mulighet kun å overføre ansvaret for basishjelpemidler
til kommunene, slik også Hjelpemiddelutvalget foreslo. Det må i
så fall tas stilling til den nærmere definisjonen av hva som skal
regnes som basishjelpemidler.
For å kunne tilby brukerne hjelpemidler raskt,
er man avhengig av en god løsning for lager og logistikk lager og
logistikk. Videre er anskaffelse kompetansekrevende. Det er etablert
en egen anskaffelsesenhet i arbeids- og velferdsetaten. Det må vurderes nærmere
hvordan forhold knyttet til innkjøp, lager og logistikk bør håndteres
ved en eventuell overføring. Det kan være aktuelt å overføre de
statlige ressursene på dette området til kommunene. Videre har kommunene
allerede i dag kjennskap til og erfaring med bruk av regelverket
om offentlige anskaffelser.
Overføring av oppgaver fra stat til kommune innenfor
arbeids- og velferdsetatens portefølje, vil bety at kommune også
overtar ansvaret for å utvikle, forvalte og drifte IKT-systemer
som støtter oppgaveutførelsen i de overførte oppgavene.
Departementet foreslår at ansvar for basishjelpemidler
kan overføres til større kommuner. Det skal foretas en helhetlig
gjennomgang av hjelpemiddelpolitikken. Denne gjennomgangen skal
inkludere en grundig vurdering av den mest hensiktsmessige ansvarsdelingen
mellom stat og kommune når det gjelder stønad til hjelpemidler,
kompetansebehovet rundt hjelpemidler og en nærmere avgrensning av
hva som skal regnes som basishjelpemidler. En viktig del av en slik
gjennomgang vil være hensynet til brukerne og hvordan deres behov
best vil bli ivaretatt.
Dette er også langt på vei i tråd med anbefalingene
fra Ekspertutvalget for kommunereformen.
Stønad til arbeids- og utdanningsreiser (AU-reiser)
ble etablert som en forsøksordning i 2001. Ordningen skal hindre
at personer med nedsatt arbeidsevne ikke kan ta arbeid eller utdanning
på grunn av manglende transporttilbud. Forsøket ble basert på utprøving
av to modeller. I halvparten av fylkene ble AU-reiseordningen knyttet
opp mot trygdeetaten og kjørekontorene som i 2004 ble underlagt
de regionale helseforetakene. I de resterende fylkene ble ordningen
knyttet til den fylkeskommunale transporttjenesten for funksjonshemmede
(TT-ordningen). Oslo hadde AU-reiser som en integrert del av sin
TT-ordning og var ikke med i forsøket.
Stortinget vedtok i statsbudsjettet for 2013
å gjøre forsøksordningen med arbeids- og utdanningsreiser om til
en landsdekkende, permanent ordning. Dette innebar at den statlige
ordningen ble utvidet til også å omfatte brukere i Oslo. Nytt regelverk
for den statlige ordningen, som inkluderer Oslo, ble iverksatt 1. september
i 2014. I den forbindelse ble det også etablert en reisekortordning
som erstatter bruk av kjørekontorer ved regionale helseforetak.
Ansvaret for AU-reiser, herunder også administrasjon av reisene,
er dermed i sin helhet lagt til arbeids- og velferdsetaten.
Arbeids- og utdanningsreiser er hjemlet i lov 10. desember
2004 nr. 76 om arbeidsmarkedstjenester (arbeidsmarkedsloven), jf.
forskrift om stønad til arbeids- og utdanningsreiser fastsatt av
Arbeids- og sosialdepartementet 16. mai 2014.
For nærmere omtale av budsjettramme og antall brukere,
se meldingens kapittel 5.2.3.
Det vises i meldingen til at kommunenes alminnelige
ansvar for velferdsordninger for sine innbyggere, taler for at AU-reiser
kan overføres til kommunene. Et mer generelt argument er at en slik
overføring av ansvar er i tråd med ønsket om å desentralisere oppgaver.
Erfaringer fra Oslo kommune og forsøksperioden har vist at fylkeskommuner/større kommuner
er egnet til å ha ansvaret for arbeids- og utdanningsreiser.
Ordningen med AU-reiser er ikke sterkt forankret
i arbeids- og velferdsetatens portefølje. Ordningen med arbeids-
og utdanningsreiser ligger i grenseflaten mellom flere fagområder,
der det ikke er opplagt at ansvaret bør ligge hos arbeids- og velferdsetaten.
Arbeids- og utdanningsreiser er en stønadsordning som ikke forutsetter
samme faglig oppfølging av deltakernes gjennomføring som for de
regulære arbeidsmarkedstiltakene basert på metodisk kompetanse.
Arbeids- og velferdsetaten har dessuten en omfattende oppgaveportefølje.
Samtidig er dette en relativt liten og avgrenset ordning med relativt
stor stabilitet mht. aktivitet og forbruk.
Den tidligere forsøksordningen er evaluert av Nordlandsforskning
og Universitetet i Nordland. Den nye ordningen med AU-reiser som
ble iverksatt 1. september 2014 skiller seg fra den tidligere ordningen
ved at en reisekortordning i regi av arbeids- og velferdsetaten
har erstattet tidligere transportavtaler mellom arbeids- og velferdsetaten
og kjørekontor ved regionale helseforetak. Den nye reisekortordningen
er anskaffet av Arbeids- og velferdsdirektoratet sentralt og gjelder
for hele landet. Det må vurderes nærmere hvordan en reisekortordning
eventuelt kan implementeres i en kommunal modell.
Departementet foreslår at ordningen med Arbeids-
og utdanningsreiser kan overføres fra arbeids- og velferdsetaten
til større kommuner.
Etter tannhelsetjenesteloven skal fylkeskommunen
sørge for at tannhelsetjenester, inkludert spesialisttjenester,
i rimelig grad er tilgjengelige for hele befolkningen. I tillegg
har fylkeskommunen ansvar for å sørge for nødvendig tannhelsehjelp,
inkludert spesialistbehandling, til personer med rettigheter etter
loven. Fylkeskommunen har også et ansvar for helsefremmende og forebyggende
tannhelsearbeid.
Tannhelsetjenesten finansieres i hovedsak gjennom
fylkeskommunens frie inntekter, samt brukerbetaling/egenandeler
og ved trygderefusjoner.
Fylkeskommunen står fritt til å tilby tannbehandling
mot betaling til personer uten rettigheter etter loven. Omfanget
av slik behandling er størst i områder med svak dekning eller ingen
tilbud fra privat tannhelsetjeneste. Fylkeskommunenes brutto driftutgifter til
tannhelsetjenester var i 2013 på i overkant av 3 mrd. kroner.
Det framgår av tannhelsetjenesteloven § 1-3
at følgende grupper har rett til nødvendig tannhelsehjelp:
Barn og ungdom fra
fødsel til og med det året de fyller 18 år
Psykisk utviklingshemmede i og utenfor
institusjon
Eldre, langtidssyke og uføre i institusjon
og hjemmesykepleie
Ungdom som fyller 19 eller 20 år i behandlingsåret
Andre grupper som fylkeskommunen har vedtatt å
prioritere
Om lag 1,4 mill. av landets innbyggere har rettigheter
etter tannhelsetjenesteloven. Disse har rett til oppsøkende og regelmessig
tilbud.
Personer over 20 år med gitte sykdommer eller tilstander
vil ha rett til stønad fra folketrygden til dekning av utgifter
til tannbehandling. I 2014 utgjorde den samlede stønad for disse
om lag 1,5 mrd. kroner.
På landsbasis er det i dag god dekning av allmenntannhelsetjenester.
Dette gjelder også i distrikter med spredt bosetting. For å sikre
stabil bemanning og bredt fagmiljø med tilgang til avansert utstyr har
fylkeskommunene de siste årene gjennomført større endringer i klinikkstrukturen
gjennom etablering av større enheter i folkerike kommuner. Flere fylkeskommuner
planlegger slik sentralisering. I om lag 45 kommuner er det ingen
fylkeskommunal tannklinikk og i om lag 45 kommuner er tannklinikken bemannet
kun enkelte dager i uken eller noen dager per måned.
Tannlegespesialister utgjør om lag 10 prosent
av de samlede tannlegeårsverkene i offentlig og privat tannhelsetjeneste.
Av spesialistene er om lag 400 årsverk i privat sektor og om lag
45 årsverk i den fylkeskommunale tannhelsetjenesten, hvorav de fleste på
regionale odontologiske kompetansesentre. På landsbasis er det stor
variasjon i dekningsgraden av tannlegespesialister, med høyest andel
i Oslo og Hordaland.
Etter departementets vurdering vil det være
fordeler ved å overføre det fylkeskommunale ansvaret for tannhelsetjenesten
til større og mer robuste kommuner. Tannhelsetjenesten har grenseflater
mot kommunale tjenesteområder, og det vil kunne gi god effekt å
organisere og integrere allmenntannhelsetjenester med det kommunale
helsefremmende og forebyggende arbeid og med helse- og omsorgstjenesten i
kommunen. Organisatorisk og faglig integrering av allmenntannhelsetjenester
med øvrige kommunale helse- og omsorgstjenester vil gi bedre muligheter
til å ivareta det samlede tjenestebehov, spesielt overfor dem med
særskilte og store hjelpebehov.
En overføring av den fylkeskommunale tannhelsetjenesten
til større kommuner vil innebære at kommunene overtar driften av
de offentlige tannklinikkene som fylkeskommunene har etablert. En
ansvarsoverføring vil kunne medføre smådriftsulemper dersom det
er kommuner som også etter endringer i kommunestrukturen står uten
tannklinikk i egen kommune, og må bygge opp nye tilbud. Et alternativ for
disse kommunene kan være å samarbeide med andre kommuner om tilgjengelighet
og tjenestetilbud, eller eventuelt å kjøpe tjenester fra private
tjenesteutøvere. Større kommuner vil etter departementets vurdering
kunne organisere tannhelsetjenestene på en god og kostnadseffektiv
måte.
Ved en overføring av allmenntannhelsetjenestene til
kommunene, er det etter departementets vurdering mest hensiktsmessig
at også ansvaret for spesialisttannhelsetjenester overføres. Hovedbegrunnelsen
for dette er at tannlegespesialistene i hovedsak samarbeider med
allmenntannlegene. I dag drives opplæring, veiledning, fagutvikling
og klinisk forskning rettet mot fylkeskommunale allmenntannhelsetjenester
ut fra regionale kompetansentre og fra fylkeskommunale tannklinikker
med ansatte tannlegespesialister. Personer med omfattende og sammensatte tannbehandlingsbehov
vil også være best tjent med at det samlede tannhelsetjenestetilbud
er samlet på ett forvaltningsnivå. Kommuner som ikke har ansatt egne
spesialister eller som ikke har organisert regionale odontologiske
kompetansesentre vil kunne samarbeide med kommuner som har slike
tjenester, eventuelt kjøpe tjenester fra private.
Et alternativ kunne være å overføre ansvaret
for spesialisttannhelsetjenester til helseforetakene. Den tette
integrasjonen mellom tannlegespesialistene og allmenntannlegene
tilsier imidlertid at dette ikke vil være en god løsning. Departementet
ser heller ingen kostnadsmessige fordeler ved dette. Behovet for samarbeid
mellom tannlegespesialister og spesialisthelsetjenesten om utredning,
diagnostikk og behandling av pasienter vil kunne ivaretas på ordinær
måte innenfor gjeldende systemer. Formalisering av forskningssamarbeid
mellom spesialisthelsetjenesten og regionale odontologiske kompetansesentre og
andre forskningsmiljøer i kommunene, ivaretas i samarbeidsavtaler
mellom helseforetak og kommunene.
Etter en samlet vurdering foreslår departementet at
allmenntannhelsetjenesten, spesialisttannhelsetjenesten og fylkeskommunenes
ansvar etter tannhelsetjenesteloven overføres til større og mer
robuste kommuner. Det skal utredes nærmere hvordan og når implementeringen
skal skje.
Kommunenes og spesialisthelsetjenestens ansvar for
habilitering og rehabilitering følger av helse- og omsorgstjenesteloven
og spesialisthelsetjenesteloven. Spesialisthelsetjenesten skal sørge
for nødvendig undersøkelse og utredning av brukere med behov for
habilitering og rehabilitering i spesialisthelsetjenesten. Tilsvarende
skal kommunen sørge for at alle som oppholder seg i kommunen, tilbys
nødvendig utredning og oppfølging ved behov for sosial, psykososial
eller medisinsk habilitering og rehabilitering. Videre skal det
regionale helseforetaket blant annet sørge for råd og veiledning
til kommunen om opplegg for enkeltpasienter, og råd og veiledning
til ansatte i kommunen. Det statlige og det kommunale ansvaret er
nærmere utdypet i en egen forskrift om habilitering og rehabilitering,
individuell plan og koordinator.
Regionale helseforetak (RHF) har ansvaret for
finansieringen av de spesialiserte rehabiliteringstjenestene.
Den kommunale rehabiliteringstjenesten finansieres
i hovedsak gjennom kommunenes frie inntekter. I tillegg finansieres
tjenestene ved øremerkede tilskudd, samt brukerbetaling/ egenandeler
og ved trygderefusjoner.
Habilitering og rehabilitering i spesialisthelsetjenesten
krever ulike personellgrupper. De spesialiserte habiliterings- og
rehabiliteringstjenestene ytes både i sengeavdeling, ved intern
service til andre avdelinger, poliklinikk og ambulant virksomhet.
De regionale helseforetakene inngår også avtaler med
private aktører. Det finnes også egne avdelinger/tjenester i spesialisthelsetjenesten
for habiliteringstjeneste for barn og unge, habiliteringstjeneste
for voksne og egne rehabiliteringsavdelinger/avdelinger for fysikalsk
medisin og rehabilitering i sykehus. Det er etablert koordinerende
enhet for rehabilitering på regionalt nivå.
Barnehabiliteringstjenesten tilbyr tverrfaglige spesialisthelsetjenester
til barn og unge med funksjonsnedsettelser.
Habiliteringstjenesten for voksne er en rådgivende,
tverrfaglig spesialisthelsetjeneste som bistår primærkommuner, brukere,
pårørende og andre.
I kommunene er organiseringen av habiliterings- og
rehabiliteringsfeltet ulik, samtidig som det i lov og forskrift
er bestemt at visse strukturer skal være etablert. Kommunene er
i likhet med de regionale helseforetakene pålagt å ha en koordinerende
enhet for habiliterings- og rehabiliteringsvirksomheten.
Habilitering og rehabilitering er ingen enkelttjeneste,
men en serie tjenester eller tiltak som er satt i et system. Det
er betydelig variasjon i kommunenes tilbud innenfor habilitering
og rehabilitering. Det kan være flere mulige årsaker til dette.
Krav til samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten
og kommunene følger av den lovpålagte plikten til å inngå samarbeidsavtaler.
Retningslinjer knyttet til samarbeid om habilitering og rehabilitering
skal inngå i disse samarbeidsavtalene.
Ekspertutvalget for kommunereformen skriver
i sin sluttrapport at kommuner med en minimumsstørrelse på 15 000–20 000
innbyggere kan overta alt ansvar for habilitering og rehabilitering.
Det er departementets vurdering at det vil være fordeler
ved å samle en større del av rehabiliteringsansvaret i kommunene.
Den spesialiserte habiliterings- og rehabiliteringstjenesten har
samarbeidsflater mot de kommunale tjenestene, og det er behov for samarbeid
mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten for å kunne tilby best
mulige tjenester til pasientene. Overføring av ansvar til kommunene
vil blant annet kunne gi bedre og mer helhetlige løsninger for pasientene
ved at kommunene kan se rehabiliteringsfeltet i sammenheng med øvrige
kommunale tjenester. Det vil også gi kommunene sterkere insentiver
til å satse mer på forebygging og (hverdags-)rehabilitering.
Helsedirektoratet slo i en rapport (IS-1947)
i 2011 fast at det er vanskelig å si noe absolutt og allmenngyldig
om ansvars- og oppgavefordelingen mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten.
Ifølge modellen som skisseres i rapporten, bør kommunene yte tjenester
der det er behov for kompetanse knyttet til muligheter og begrensninger
i nærmiljø, og der det er behov for langvarig og koordinert oppfølging,
mens spesialisthelsetjenesten bør yte tjenester der det er behov
for spesialisert kompetanse, kompleksitet og intensitet. Det ble
videre pekt på at det utføres mye rehabilitering i de private rehabiliteringsinstitusjonene
som heller burde vært løst på kommunalt nivå.
Det er behov for å spesifisere ansvars- og oppgavefordelingen
ytterligere. Regjeringen vil arbeide videre med en vurdering av
framtidig organisering og ansvarsfordeling. I samhandlingsreformen
ble det lagt vekt på at tjenester på kommunalt nivå i mange tilfeller
vil være bedre for mange pasienter. I rapporten fra 2012 skriver
Helsedirektoratet at dette har særlig relevans innenfor rehabilitering,
hvor mange har behov for tjenester på flere livsområder, og hvor nærheten
til det mangfold av tjenester som finnes i kommunen er viktig. Det
påpekes at det å få tjenester integrert i den hverdagen hvor livet
skal mestres, også ofte har bedre effekt.
Departementet foreslår at større kommuner kan få
et større ansvar for rehabiliteringstjenester som i dag ivaretas
av spesialisthelsetjenesten. Det skal utredes nærmere hvilke oppgaver
innenfor rehabiliteringsfeltet kommunene skal få et større ansvar
for, samt i hvilken form en slik ansvarsendring skal skje.
Etter helse- og omsorgstjenesteloven skal kommunen
sørge for at personer som oppholder seg i kommunen tilbys nødvendige
helse- og omsorgstjenester. Psykisk helsearbeid i kommunen omfatter forebygging,
kartlegging, behandling, rehabilitering, oppfølging og skadereduksjon.
Grensen mellom kommunale tjenester og spesialisthelsetjenester vil følge
hva som til enhver tid defineres som spesialisthelsetjenester. Det
vises i meldingen til at dersom den kommunale helse- og omsorgstjenesten
kan yte tilstrekkelig og forsvarlig helsehjelp til en pasient bør ikke
pasienten henvises til spesialisthelsetjenesten. Dette forutsetter
imidlertid at kommunen har den nødvendige faglige kompetanse og
kapasitet slik at helsehjelpen kan utøves forsvarlig.
Med psykisk helsevern innenfor spesialisthelsetjenesten
menes undersøkelse og behandling av mennesker med psykisk lidelse,
samt den pleie og omsorg dette krever, jf. lov om psykisk helsevern
§ 1-2.
Innenfor spesialisthelsetjenesten består psykisk helsevern
for voksne av desentraliserte spesialisthelsetjenester ved distriktspsykiatriske
sentre (DPS), mer spesialiserte sykehusavdelinger og privatpraktiserende
avtalespesialister. Et DPS vil normalt være første kontaktpunkt
med spesialisthelsetjenesten. DPS har et hovedansvar for å gi behandlingstilbud
i et gitt geografisk område. For å få tilbud ved DPS forutsettes
det vanligvis henvisning fra lege. Pasienter som ikke har rett til
helsehjelp i spesialisthelsetjenesten blir normalt tilbakeført til
den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
DPS har ansvar for å behandle alle typer alvorlige
psykiske lidelser. Alle DPS skal i tillegg ha tilbud om tjenester
til rusavhengige. For tilstander hvor risikoen for voldshandlinger
er stor, samt ved mindre hyppig forekommende og faglig krevende
tilstander, vil behandling normalt legges til sykehus. Det er ingen
forskjell på faglig nivå mellom sykehus og DPS, men det handler
om en arbeidsfordeling. Om lag halvparten av landets psykiatere
og flertallet av landets psykologspesialister jobber på DPS. DPS
skal sørge for akuttpsykiatriske tjenester gjennom døgnet. Om lag
85 prosent av den polikliniske behandlingen skjer i dag ved DPS.
Antall behandlet i DPS i 2013 var 101 000, hvorav 13 000 døgnpasienter.
I 2013 ble omlag 57 000 pasienter behandlet i BUP. Poliklinisk behandling
er den dominerende behandlingsformen.
DPS skal bistå den kommunale helse- og omsorgstjenesten
med råd og veiledning. Kommunen og spesialisthelsetjenesten har
begge et ansvar for å bidra med kartlegging og utredning. Kommunene
og spesialisthelsetjenesten må ofte yte samtidige tjenester til
personer med alvorlige og sammensatte lidelser. Sentrenes ambulante
virksomhet skjer gjennom oppsøkende behandlingsteam, rehabiliteringsteam, psykoseteam,
tidlig intervensjonsteam, alderspsykiatriske team og ambulante akutteam.
Kravet om samarbeidsavtaler mellom kommuner og
DPS kom allerede i St.prp. nr. 1 (2004–2005). Dette innebar en forutsetning
om et fast strukturert samarbeid gjennom forpliktende samarbeidsavtaler som
omfatter rutiner for utskriving, faglig og økonomisk samarbeid om
særlig ressurskrevende brukere, rutiner for individuell plan, kompetansehevende
tiltak mv. Krav om samarbeidsavtaler for alle sektorer ble forsterket
og lovfestet gjennom samhandlingsreformen, jf. helse- og omsorgstjenesteloven
§ 6-1 og § 6-2 og spesialisthelsetjenesteloven § 2-1e.
DPS ble etablert på landsbasis under Opptrappingsplanen
for psykisk helse (1999–2008), og er fortsatt under faglig oppbygging.
Det er betydelige forskjeller både i totalvolum og i fordelingen
av tjenestene mellom ulike institusjonstyper og driftsformer i helseforetaksområdene
og i DPS-områdene.
Sykehusene skal ivareta spesialiserte oppgaver som
bare kan utføres på sykehusnivå.
Psykisk helsevern for barn og unge (BUP) utgjøres
hovedsakelig av polikliniske og ambulante funksjoner og i samarbeid
med det kommunale tjenesteapparatet. Alle kommuner tilhører nå opptaksområdet
til et DPS og en poliklinikk i BUP. Mange steder er BUP og DPS samlokalisert.
Finansieringen av det statlige psykiske helsevernet
skjer i hovedsak over basisbevilgningen til RHF.
Kommunalt psykisk helsearbeid finansieres gjennom
kommunenes frie inntekter. I tillegg bevilges det øremerkede midler
til kunnskaps- og kompetansetiltak, samt utviklingstiltak i tjenestene.
En omfattende omstilling av psykisk helsevern ble
iverksatt gjennom Opptrappingsplanen for psykisk helse (1998–2008).
Hovedelementer i planen var DPS-utbyggingen og generell omlegging
fra døgn- og institusjonsbehandling til større innslag av polikliniske
og ambulante tjenester, under målet om å nå flere med et bedre tilbud
tilpasset brukernes individuelle behov. Ved opptrappingsplanens
slutt ble det behandlet over dobbelt så mange personer med psykiske
lidelser som i 1998. Nasjonal statistikk viser at behandlingsaktiviteten
har fortsatt å øke i årene etter dette. Omstillingen med overføring
av oppgaver og ressurser fra sykehusene til DPS er ikke sluttført, og
det pekes i meldingen på at det er nødvendig å fortsette oppgave-
og ressursoverføring fra sykehus til DPS med økt vekt på poliklinikk,
ambulante tjenester, lettere tilgjengelighet og tettere samarbeid med
kommunene.
Ekspertutvalget for kommunereformen skriver
i sin sluttrapport at det både er fordeler og ulemper ved å overføre
ansvar og oppgaver innenfor det psykiske helsevernet til kommunene.
Utvalget peker på at kommunen og spesialisthelsetjenesten yter samtidige tjenester
til mennesker med sammensatte lidelser, og mener ut fra dette at
det kan være store fordeler med å overføre ansvaret for psykiske
helsetjenester til kommunene. Utvalget mener derfor det bør utredes og
prøves ut en modell der kommunene overtar ressurser og finansieringsansvar
for hele det psykiske helsevernet, og der de spesialiserte tjenestene
fortsatt tilbys av de regionale helseforetakene.
Departementet foreslår å opprette en forsøksordning
med overføring av driftsansvar for DPS til kommuner som har tilstrekkelig
kapasitet og kompetanse. Formålet med forsøksordningen vil være
å undersøke om et kommunalt ansvar for tjenesten kan bidra til et
bedre og mer helhetlig tilbud til brukerne. DPS er, og vil i forsøket
fortsatt være, en spesialisthelsetjeneste. Det kommunale driftsansvaret
skal utøves etter avtale med RHF, som fortsatt vil inneha det lovbestemte
sørge-for-ansvaret. Avtalene forutsetter kommunal myndighet til
å organisere de samlede spesialisthelsetjenestene i DPSet og de
kommunale helse- og omsorgstjenestene. Forsøksordningen skal videreføre
gjeldende pasient- og brukerrettigheter. Helsedirektoratet gis i
oppdrag å utforme et rammeverk for avtalene i samarbeid med KS og
de regionale helseforetakene. Forsøksordningen skal evalueres.
Utføring av notarialforretninger hører blant
annet inn under tingrettene og Oslo byfogdembete. Dommerne ved embetene,
Sysselmannen på Svalbard og norske utenrikstjenestemenn er notarius
publicus. I tillegg er andre, herunder politiet, tildelt full eller
delvis notarialmyndighet, jf. Lov 26. april nr. 12 2002 om notarius
publicus § 1 og forskrift om notarius publicus § 2. Notarialforretninger
er et samlebegrep for alle oppgaver som lovgiver har lagt til notarius
publicus. Disse kan i all hovedsak deles inn i notarialbekreftelser
(bekreftelse av underskrifter og kopier) og vigsler, jf. lov om
notarius publicus § 2 første ledd. I tillegg kommer en mindre tredje
gruppe mer krevende oppgaver.
Se meldingens kapittel 5.4.1 for en nærmere
omtale av vigselsmyndigheten.
Kompetansen til å forestå vigsler er i dag også
tillagt andre instanser enn notarius publicus, jf. ekteskapsloven
§ 12. Vigsler foretas i dag av Den norske kirke, andre registrerte
trossamfunn, Humanetisk forbund og andre livssynssamfunn som mottar
tilskudd etter Lov om tilskott til livssynssamfunn av 12. juni 1981
nr. 64. Etter dagens ordning kan også saksbehandlere i domstolen
gis kompetanse til å foreta vigsler. Selve prøvingen av ekteskapsvilkårene
er lagt til skatteetaten for alle instansene. Det vises i meldingen
til at dette taler for at domstolenes vigselsmyndighet kan overføres
til kommunene og betinger trolig heller ikke større kommuner enn
det vi allerede har i dag. Sett hen til oppgavens seremonielle karakter
er det heller ikke påkrevd med noen særskilt fagkompetanse, og det
er ingen nasjonale mål som kan bli skadelidende ved en slik overføring.
Det kan tvert imot være slik at vigselkompetanse til kommunene gir
bedre tilgjengelighet for de innbyggerne som ønsker borgerlig vigsel
og også mulighet til i større grad lokale tilpasninger enn det som
faller seg naturlig for en vigsel i regi av domstolene. Et motargument
kan være at enkelte mener vigselssermonien ikke blir høytidelig
nok ved at kompetansen overføres fra domstolene. Dette kan imidlertid
ivaretas ved å gi retningslinjer for innholdet og utførelsen av
vigselen i kommunens regi. Departementet mener derfor at tingrettenes
og Oslo byfogdembetes myndighet til å forestå vigsler kan overføres
til kommunene.
Kommunene kan også gis notarialmyndighet til
å bekrefte underskrifter på dokumenter og bekrefte rett kopi, i
tillegg til de andre notarius publicusmyndighetene.
Det framgår av meldingen at oppgavene knyttet til
klima og miljø de senere årene har endret karakter, blant annet
som følge av økt internasjonalisering på en rekke områder. Norsk
klima- og miljøforvaltning styres i økende grad av internasjonale
avtaler og konvensjoner. Samtidig har det gjennom de siste ca. 15 årene
skjedd en betydelig overføring fra statlig sentralt hold til folkevalgt
lokalt og regionalt nivå av klima- og miljøoppgaver og myndighet
hvor det er et lokal- og regionalpolitisk handlingsrom.
Norsk klima- og miljøpolitikk er forankret gjennom
bestemmelsene i miljølovgivningen. I tillegg er andre lover for
å sikre en bærekraftig miljøforvaltning.
Klimautfordringene går på tvers av sektorer
og krever derfor samordning og forpliktende samarbeid på tvers av
myndigheter.
Myndighet innenfor klima- og miljøforvaltningen
er lagt til Klima- og miljødepartementet, Miljødirektoratet og Riksantikvaren
på sentralt statlig nivå, til fylkesmannen og fylkeskommunen på
regionalt nivå, samt kommunen. Sametinget har tilsvarende rolle
og myndighet som fylkeskommunene, for samiske kulturminner over
hele landet. Fylkesmannen skal sørge for at nasjonal politikk vedtatt
av regjeringen og Stortinget blir fulgt opp regionalt og lokalt,
og arbeidet er en forutsetning for gjennomføring av nasjonal klima-
og miljøpolitikk. Fylkesmannen står også sentralt i å sikre samarbeid
og samordning mellom ulike sektorer. Fylkesmannen og fylkeskommunenes
oppfølging og veiledning av kommunene er viktig fordi mange kommuner
har begrenset kompetanse. Forvaltningsmyndigheten for nasjonalparker og
større verneområder er lagt til nasjonalpark-/verneområdestyrer
som er lokalpolitisk sammensatt. Rovviltnemndene har myndighet til
å fatte vedtak om kvoter for jakt/lisensfelling/skadefelling som
reguleres ut fra bestandssituasjonen til hver enkelt art. Kommunene
har en rolle i forbindelse med oppnevning og administrering av kommunale
skadefellingslag.
En nærmere beskrivelse av dagens oppgavefordeling
innenfor naturforvaltning og forurensning er gitt i meldingens kapittel
5.5.1.
Det går fram av meldingen at kommunene som har
mindre verneområder som naturreservater, biotopvernområder og mindre
landskapsvernområder og som per i dag ikke forvaltes av nasjonalpark-/verneområdestyrene,
har fått tilbud om å overta forvaltningsmyndighet etter naturmangfoldloven
§ 62 for disse verneområdene. Dette innebærer at forvaltning av
små verneområder etter naturmangfoldloven § 62 kan overføres til
større kommuner.
For mindre verneområder som ligger i naturlig tilknytning
til verneområder som i dag forvaltes av nasjonalpark-/verneområdestyrene,
har styrene fått tilbud om å overta ansvaret også for disse områdene. Dersom
kommunen eller styrene ikke ønsker denne myndigheten, kan myndigheten
fortsatt ligge hos Fylkesmannen.
Delegeringen omfatter ikke Ramsar-områdene hvor
nasjonalstaten har et særlig ansvar for at verneverdiene blir ivaretatt
i tråd med internasjonale mål og kriterier, og hvor det ikke er
noe lokalpolitisk handlingsrom i forvaltningen.
Innlandsfiskeforskriften er fastsatt med hjemmel i
lakse- og innlandsfiskloven § 34. Forskriften § 2 omhandler arter
det er tillatt å fiske etter, og fylkeskommunen kan forby fiske
av arter det er tillatt å fiske på etter denne bestemmelsen dersom
arten er truet lokalt eller regionalt. Kommunene har allerede ansvar
for deler av fiskeforvaltningen, og det vil bidra til en mer effektiv
forvaltning dersom kommunene også får ansvar for å gjøre vurderingen
av om hvorvidt det er behov for å innføre et slikt forbud. Departementet
foreslår at fylkeskommunens myndighet etter innlandsfiskeforskriften
§ 2 tredje ledd kan overføres til større kommuner.
Forskriften om jakt- og fangsttider er fastsatt med
hjemmel i naturmangfoldloven §§ 9, 15 og 16 og viltloven §§ 9, 24
og 44. Forskriften §§ 2 og 3 omhandler henholdsvis jakt- og fangsttider
for ulike arter i ulike deler av landet, og myndigheten til å fastsette
de ulike jakttidene. Departementet foreslår at fylkeskommunens myndighet
til å fastsette utvidet jakttid for enkelte fremmede/introduserte
arter etter § 2 i forskrift om jakt- og fangsttider og hvor det
i liten grad er nødvendig å ta hensyn til regional utbredelse, kan
overføres til større kommuner.
Innenfor næringsmiddelindustrien, som omfatter grønnsaksvaskerier,
har potetvaskerier måttet søke om utslippstillatelse. Grønnsaksvaskerier
fører i stor grad til reversibel forurensning, og det er naturlig
å se utslippsproblematikk knyttet til dette i nær sammenheng med
kommunenes ansvar innenfor avløp.
Støy fra motorsportsbaner, skytebaner og vindmøller
er primært et lokalt miljøproblem, og bør følgelig behandles av
kommunene som det laveste effektive nivået.
Departementet foreslår at myndighet til å gi
utslippstillatelse etter forurensningsloven § 11 når det gjelder
grønnsaksvaskerier og til å behandle saker vedrørende støy fra motorsportsbaner,
skytebaner og vindmøller kan overføres til større kommuner.
Det går fram av meldingen at hovedmålet for
den boligsosiale politikken er at flere vanskeligstilte skal få
et egnet sted å bo. Økt botrygghet og etablering i eid bolig er
et sentralt delmål. Husbanken forvalter tilskuddsordninger på vegne
av staten og samarbeider tett med kommunene. Kommunenes boligsosiale plikter
er i dag forankret i lov 18. desember 2009 nr. 131 om sosiale tjenester
i arbeids- og velferdsforvaltningen (sosialtjenesteloven). Kommunene
er etter § 15 forpliktet til å medvirke til å skaffe bolig til personer
som av økonomiske, sosiale, helsemessige eller mer sammensatte forhold
ikke kan ivareta sine interesser på boligmarkedet. Nav-kontoret
i kommunen har best kjennskap til behovet for boliger til økonomisk
og sosialt vanskeligstilte og har derfor en plikt til å medvirke
i kommunens boligsosiale arbeid. Bestemmelsen gir ikke tjenestemottaker
rett til bolig, men ved akutt behov for botilbud har Nav-kontoret forpliktelser
etter § 27. Kommunene har også ansvar for å medvirke til å skaffe
bolig til personer som har behov for bolig med særlige tilpasninger.
Det rettslige grunnlaget for medvirkningsansvaret er i disse tilfellene
helse- og omsorgstjenesteloven § 3-7.
I dag finansieres tilskudd til etablering i
egen bolig og tilskudd til tilpasning av bolig over kapittel 581
Bolig- og bomiljøtiltak, post 75 og post 79. Kommunene søker Husbanken
om midler som fordeles ut fra en helhetsvurdering av kommunenes
situasjon. Kommunene behandler søknadene fra enkeltpersoner, og
tildeler tilskudd til enkeltpersoner etter behovsprøving.
Utfordringene for vanskeligstilte på boligmarkedet
er godt dokumentert. Enkelte grupper er mer utsatt enn andre. Demografiske
endringer og økt press i sentrale områder kan medføre at utfordringene
vil øke i årene framover.
En nærmere beskrivelse av tilskudd til etablering i
egen bolig og tilskudd til tilpasning av bolig er gitt i meldingens
kapittel 5.6.1.
Kommunene har over tid fått mer ansvar for det boligsosiale
arbeidet. Kommunene har fått en tydeligere rolle, og flere oppgaver
innenfor de personrettede statlige ordningene er i praksis overført
til kommunene.
Staten og kommunene har i dag et tett samarbeid om
de personrettede virkemidlene tilskudd til etablering og deler av
tilskudd til tilpasning. Kommunene har vedtaksmyndighet og tildeler
tilskudd, mens regelverk og økonomiske rammer gis på statlig nivå.
Departementet foreslår at midlene til tilskudd
til etablering og den personrettede delen av tilskudd til tilpasning
innlemmes i rammetilskuddet til kommunene. Med dette vil kommunene
få et mer helhetlig boligsosialt ansvar og kan i større grad se
lokale boligsosiale utfordringer i sammenheng med andre velferdsområder.
Det kommunale handlingsrommet og fleksibilitet i utnyttelsen av
midlene vil øke. Innlemming i rammetilskuddet vil gi kommunene økt
forutsigbarhet. Samtidig blir ordningen enklere og mindre byråkratisk
ved at kommunene ikke lenger må søke Husbanken om midlene.
Innenfor de personrettede tilskuddene kan kommunene
i dag gi egne retningslinjer for ordningene innenfor rammene av
det statlige regelverket. Det er rom for skjønn i kommunenes søknadsbehandling. Dette
gir rom for tilpasning til individuelle og lokale behov.
Forslaget om å overføre tilskuddene innebærer
at statens administrasjon bortfaller. Husbankens oppgaver med blant
annet å fordele tilskuddsmidlene mellom kommunene, og med rapportering
og kontroll av bruken av midlene, vil falle bort slik at det kan
frigjøres ressurser til andre viktige oppgaver i Husbanken. Husbanken
skal fortsatt ha en rolle som veileder overfor kommunene på det
boligsosiale området.
Innlemming av tilskuddsordningene i rammetilskuddet
krever at kommunene prioriterer arbeidet. En overføring til kommunene
forutsetter en tydeligere lovforankring av kommunenes boligsosiale
ansvar. Departementet vil foreslå endringer i eksisterende regelverk
som slår fast at det skal være en kommunal oppgave å gi hjelp til
boligetablering og boligtilpasning.
Spillemidler til anlegg for idrett og fysisk
aktivitet er hjemlet i lov om pengespill m.v. (pengespilloven) av
28. august 1992 nr. 103, med senere endringer.
Med hjemmel i kgl.res. av 11. desember 1992
om fordeling av overskuddet fra Norsk Tipping AS til idrettsformål,
har Kulturdepartementet bemyndiget kommunene til å foreta idrettsfunksjonell
forhåndsgodkjenning av planer for en rekke ordinære idrettsanlegg.
Dette utelukker likevel ikke at kommunen kan sende søknaden om forhåndssgodkjenning
til Kulturdepartementet for godkjenning. Kulturdepartementet kan
også gi foreløpige uttalelser om planer/skisser. Fylkeskommunen
og kommunen kan avtale at kommunen sender søknad om forhåndsgodkjenning
til fylkeskommunen til uttalelse.
Idrettsfunksjonell forhåndsgodkjenning er en sentral
del av tilskuddsordningen for idrettsanlegg.
Kommunene har hatt myndighet til å forhåndsgodkjenne
de fleste – og de hyppigst omsøkte – idrettsanlegg siden oppgaven
ble delegert ut i sin tid. Nytt fra 2014, gjeldende for fordelingen
i 2015, er ytterligere fullmakter til å foreta idrettsfunksjonell
forhåndsgodkjenning av flere større anlegg.
Det er nå kun følgende anleggstyper som krever idrettsfunksjonell
forhåndsgodkjenning av Kulturdepartementet, både ved nybygg, rehabilitering
og tilbygg/ombygging: svømmeanlegg, kunstisanlegg og anlegg som
av departementet har fått status som nasjonalanlegg.
Endringer av hvilke anlegg som kan forhåndsgodkjennes
av kommunen etterfølges ikke av justeringer i rammeoverføringer
til kommunen. Spillemiddelordningen er i sin helhet fra overskuddet
i Norsk Tipping AS og ordningen finansieres ikke over statsbudsjettet.
Kulturdepartementet behandler årlig omtrent
10 saker som omhandler idrettsfunksjonell godkjenning av svømmehaller,
inkludert søknader om rehabilitering. Departementet har gjennom
sin saksbehandling ofte hatt avgjørende merknader til anleggets
utforming for å ivareta både sikkerhetsmessige og idrettsfunksjonelle
behov.
Kulturdepartementet har foreløpig ikke erfaring fra
den siste delegeringen av godkjenningsmyndighet, herunder i hvilken
grad kommunene vil søke bistand hos enten fylkeskommunen eller departementet for
å få foretatt en idrettsfunksjonell forhåndsgodkjenning av disse
litt større anleggstypene.
Svømmeanlegg er en anleggstype som er kompetansekrevende
å planlegge, og kostnadskrevende å bygge og drive. Det stilles høye
krav både til teknisk gjennomføring, sikkerhet og idrettsfunksjonell
utforming. Den lave frekvensen av slike søknader medfører at det
i liten grad er bygd opp kompetanse og erfaring på dette området
utenfor departementet i dag.
Med en kommunestruktur med større og mer robuste
kommuner, og med gode veiledere og informative virkemidler, vil
mulighetene for å opparbeide den nødvendige kompetanse kunne være
betydelig større.
Departementet foreslår derfor at idrettsfunksjonell
forhåndsgodkjenning av svømmehaller kan overføres til kommunene
som følge av en ny kommunestruktur.
Den statlige bevilgningen til frivilligsentralene fastsettes
i Stortingets årlige budsjettvedtak, jf. Prop. 1 S (2014–2015) fra
Kulturdepartementet, kapittel 315 Frivillighetsformål, post 71 Tilskudd
til frivilligsentraler. Innenfor bevilgningen er det avsatt midler til
driftstilskudd for etablerte sentraler, etableringstilskudd til
nye sentraler, kompetansebygging og samarbeid mellom sentraler,
samt andre prosjekter.
Størrelsen på det statlige tilskuddet til den
enkelte sentral fastsettes av Kulturdepartementet innenfor den rammen
Stortinget har bevilget for det enkelte år. Maksimalt driftstilskudd
i 2014 ble fastsatt til 310 000 kroner.
Etableringstilskuddet i 2014 ble fastsatt til 155 000
kroner.
Ordningen har vokst fra rundt 90 sentraler i
forsøksperioden (1991–1994) til rundt 400 frivilligsentraler som
har mottatt tilskudd fra Kulturdepartementet i 2014. Sentralene
som har mottatt tilskudd i 2014 er spredt over hele landet, og det
finnes én eller flere sentraler i 328 av 428 kommuner. I perioden
2005–2014 er det gitt etableringstilskudd til 161 nye frivilligsentraler.
På oppdrag fra Kulturdepartementet har Institutt for
samfunnsforskning med jevne mellomrom utført evalueringer av ordningen
med tilskudd til frivilligsentraler. KS har også tatt initiativ
til undersøkelser og notat om frivilligsentralenes rolle og betydning.
Frivilligsentralene skal være lokalt forankret
og utvikles ut fra lokale forutsetninger og behov. Aktivitetene
skal bygge på frivillig innsats, bidra til å skape sosiale møteplasser
og legge til rette for lokal frivillig virksomhet. De senere årene
har andelen kommunale sentraler økt til nærmere halvparten av de
400 frivilligsentralene. De fleste av sentralene som ikke er kommunalt
drevne mottar kommunale tilskudd til driften. Disse tilskuddene
inngår som en del av den lokale finansieringsandelen.
Frivilligsentralene er avhengig av et godt samarbeid
både med kommunale instanser og frivillige lag og organisasjoner
for å kunne drive en god lokal sentral. Frivilligsentralene spiller
en viktig rolle i berøringsflaten mellom sivilt og offentlig virke.
Departementet vurderer at ordningen er så utbredt
at det vil være hensiktsmessig å overføre ansvaret for å gi tilskudd
til frivilligsentraler til kommunene. Med et kommunalt helhetlig
ansvar for sentralene vil det ligge til rette for en videreutvikling
av ordningen i tråd med lokale tradisjoner og behov. Det vil være
en forutsetning at kommunene overtar tilskuddsansvaret for de sentralene
som ikke er kommunalt drevne.
Fylkeskommunen har ansvaret for å oppfylle retten
til videregående opplæring for alle som bor i fylket, jf. opplæringsloven
§ 13-3.
Tilbudsstrukturen i videregående opplæring er omfattende
med tolv forskjellige utdanningsprogram på Vg1, hvorav tre er studieforberedende
program og ni er yrkesfaglige program. Alle fylkeskommunene tilbyr
alle de tolv utdanningsprogrammene i Kunnskapsløftet. Tilbudsstrukturen
er så omfattende at enkelte fylkeskommuner ikke fullt ut oppfyller
muligheten til spesialisering. Fylkeskommunene kjøper elevplasser
av hverandre, men omfanget varierer mellom fylkene. 91 prosent av
elevene fikk innfridd førsteønsket sitt ved opptak til videregående
opplæring skoleåret 2014–15. Prosenten varierer noe mellom fylkene.
Noen programområder velges av svært mange elever, og oppunder 90
prosent av elevene går på programområder som tilbys i alle fylker.
Fylkeskommunen har ansvar for å følge opp eksamens-
og prøveopplegget, med tilhørende utstedelse av vitnemål og kompetansebevis.
Fylkeskommunen har ansvar for å godkjenne og følge opp lærebedrifter,
samt godkjenne lærekontrakter, eller sørge for å gi opplæring i
skole. Fylkeskommunene skal opprette yrkesopplæringsnemnder der
partene i arbeidslivet er representert. Fylkeskommunen skal ha en
oppfølgingstjeneste for dem som faller ut av videregående opplæring.
Videregående opplæring er i hovedsak finansiert gjennom
de frie inntektene til fylkeskommunene, det vil si rammetilskudd
og skatteinntekter.
Ungdom som har fullført grunnskolen har rett
til tre års heltids videregående opplæring. For dem som velger yrkesfaglige
utdanningsprogrammer er hovedmodellen to år på skole og to år i
bedrift som lærling (eller lærekandidat som ikke skal ha fullt fagbrev).
Elever på yrkesfaglige utdanningsprogrammer har rett til et fjerde
opplæringsår. Om lag 92 prosent av alle 16–18-åringer er i videregående
opplæring. Skoleåret 2013–14 var det i underkant av 200 000 elever
i videregående opplæring. Av disse gikk 14 500 i private skoler.
I tillegg var det 39 000 lærlinger og lærekandidater. 59 prosent
av elevene gikk i 2013 på studieforberedende utdanningsprogrammer, mens
41 prosent gikk på yrkesfaglige. Fordelingen varierer mellom fylkene.
58 prosent av elevene består videregående på normert
tid ifølge KOSTRA-tallene for 2013, mens 71 prosent består i løpet
av fem år. Regjeringen har som mål at fullføringsgraden i videregående
opplæring skal bli merkbart høyere.
Ekspertutvalget for kommunereformen vurderte i
sin sluttrapport at kommuner med minst 100 000 innbyggere isolert
sett kan være i stand til å overta videregående opplæring.
Overføring av ansvaret for videregående opplæring
fra fylkeskommunene til kommunene vil samle ansvaret for barnehage,
grunnskole og videregående opplæring og dermed kunne gi bedre sammenheng
i opplæringen. Ansvaret for videregående opplæring er en krevende
oppgave i seg selv og krever et omfattende samspill med arbeidslivet.
Det krever kapasitet og befolkningsgrunnlag å tilby en omfattende
tilbudsstruktur som ivaretar en reell valgfrihet og fleksibilitet
for elevene og arbeidslivets behov for kompetanse. De fleste kommuner
vil også etter kommunereformen være for små til å kunne ivareta
ansvaret for videregående opplæring uten omfattende interkommunalt
samarbeid. Departementet mener derfor at ansvaret for videregående
opplæring ikke kan overføres til kommunene generelt.
Det pekes i meldingen på at et kommunalt ansvar for
å kvalifisere elevene for videre studier eller arbeidslivet kan
legge til rette for et bedre samspill mellom skoler, pedagoger og
ledere. Det vil kunne være en fordel med tanke på koordinering av
tjenester og tilbud. Det vil kunne motivere til tidlig innsats og
dermed tenkes å virke positivt inn på fullføring av videregående
opplæring. I tillegg til velferdsgevinsten for den enkelte, kan
en høyere andel som fullfører innen normert tid gi en samfunnsøkonomisk
gevinst. Dessuten vil oppgaveoverføring og helhetlig ansvar kunne
vitalisere lokaldemokratiet i de aktuelle kommunene.
En vesentlig del av elevene får videregående opplæring
i de store byene. Overføring av ansvaret vil fordele ansvaret for
videregående opplæring på flere forvaltningsenheter enn i dag. Overføring
vil kreve at kommunen bygger opp administrativ og annen nøkkelkompetanse
for å kunne drive videregående opplæring, samtidig som fylkeskommunen
beholder tilstrekkelig kompetanse. Kommunen vil også måtte opprette
egen yrkesopplæringsnemnd der arbeidslivet er representert, og oppfølgingstjeneste
for elever som faller fra. En særlig utfordring er knyttet til programområdene
med få elever, noe som særlig gjelder yrkesfaglige programområder.
Når ansvaret for videregående opplæring og elevmassen deles geografisk
på to forvaltningsenheter, kan grunnlaget for å opprettholde smale
programmer svekkes. Selv om dette ikke gjelder det store flertallet
av elevene, kan svekkelse av bredden i opplæringstilbudet bli en utfordring,
Det må forventes at fylkeskommunene må tilpasse sitt tilbud dersom
en stor kommune overtar sin del av ansvaret for videregående opplæring. Fritt
skolevalg og annet samarbeid mellom fylkeskommunen og kommunen om
tilbudet, vil kunne løse dette i praksis for elevene så fremt utdanningstilbudet
foreligger.
Etter en samlet vurdering foreslår departementet i
meldingen at ansvaret for videregående opplæring kan overføres til
de største kommunene.
To forutsetninger må etter departementets vurdering
legges til grunn for en overføring av oppgaver til de største kommunene.
For det første må disse kommunene være i stand til å løse oppgavene
på en god måte, herunder inneha tilstrekkelig kapasitet og kompetanse
og utgjøre geografisk funksjonelle områder. For det andre må oppgaveløsningen
i områdene utenfor disse kommunene også kunne håndteres på en god
måte. Alle de som blir ansvarlige for videregående opplæring, må
kunne sørge for at tilbudet også ivaretar de forutsetninger som
følger av opplæringsloven. I den forbindelse må det både ses hen
til søkernes ønsker og det behovet samfunnet og arbeidslivet har
for videregående opplæring i ulike utdanningsretninger. Befolkningsgrunnlag
og geografiske avstander vil være sentrale faktorer i den sammenheng.
Overføring av ansvaret må vurderes i hvert enkelt
tilfelle. Det inngås en avtale mellom kommunen og fylkeskommunen
om hvordan samarbeidet om tilbudet kan ivaretas i praksis.
Den nærmere gjennomføringen må utredes nærmere
i etterkant av Stortingets behandling av meldingen.
Fylkeskommunen er hovedansvarlig for skyssen i
grunnskolen og eneansvarlig for skoleskyssen i videregående opplæring.
Ansvaret er nedfelt i opplæringsloven.
Skoleskyssen finansieres gjennom de frie inntektene
til fylkeskommunene og kommunene. Kommunen betaler refusjon etter
persontakst for grunnskoleelever som blir skysset av fylkeskommunen.
For nærmere omtale av retten til skoleskyss
og innlosjering, se meldingens kapittel 5.8.2.
Dagens ordning med fylkeskommunalt ansvar for
skoleskyssen skyldes behovet for å kunne se skoleskyssen i sammenheng
med kollektivtransporten generelt. Regjeringen foreslår at ansvaret
for skoleskyssen kan overføres til kommuner som overtar ansvaret
for videregående opplæring og kollektivtransport. Den konkrete gjennomføringen
utredes nærmere.
Landbruks- og matforvaltningen har gjennomgått
flere omorganiseringer og strukturelle endringer de senere tiårene,
også med mer myndighet til lokalt og regionalt nivå, senest i forbindelse
med oppgavefordelingsreformen i 2004. Kommunene er allerede i dag
vedtaksmyndighet for de juridiske virkemidlene, de fleste økonomiske
virkemidlene, samt at de er saksforberedende organ for Innovasjon
Norge på landbruksområdet. Det store flertallet av de økonomiske
virkemidlene over jordbruksavtalen gir ikke rom for lokalpolitisk
skjønn, da utbetalinger følger av regelverk, satser og objektive
kriterier. Derfor er det ikke mange gjenstående oppgaver på landbruksområdet
som kan overføres til kommunene nå. Valg av forvaltningsnivå må
også avveies ut fra hva som gir det beste grunnlaget for en effektiv
og forsvarlig forvaltning.
Forutsatt at større kommuner har nødvendig kompetanse
og kapasitet til å løse oppgavene, kan forvaltningsansvar for enkelte
økonomiske ordninger der fylkesmannen i dag har vedtaksmyndighet, overføres
til kommunene. Disse ordningene er beskrevet nærmere nedenfor.
Ordningen Utvalgte kulturlandskap i jordbruket er
et fellesprosjekt mellom Landbruks- og matdepartementet og Klima-
og miljødepartementet, og finansieres med midler fra jordbruksavtalen
og Klima- og miljødepartementet. Ordningen driftes av et sekretariat
der Landbruksdirektoratet, Miljødirektoratet og Riksantikvaren deltar.
Utvalgte kulturlandskap i jordbruket består av 22 områder som representerer variasjoner
av ulike jordbrukslandskap med store verdier knyttet til biologisk
mangfold, kulturminner og kulturmiljøer.
Fylkesmannen er et sentralt bindeledd mellom nasjonalt
nivå, kommunene, landbrukets organisasjoner og andre næringslivsaktører,
samt mellom landbruks-, miljø- og kulturminnefagområdet.
I de fleste av de 22 områdene som har status
som utvalgte kulturlandskap, spiller kommunene en viktig rolle i
arbeidet, og i mange områder er kommunen førsteinstans for veiledning
til grunneiere. Kommunene avklarer flere forhold rundt saksbehandlingen, og
er også sentrale i behandlingen av SMIL-midler, som blant annet
skal bidra til å fremme natur- og kulturminneverdier i jordbrukets
kulturlandskap.
Ordningen er relativt ny, og det har vært gjort mye
arbeid med blant annet å utarbeide skjøtsels-/områdeplaner og restaurering
av landskap og bygninger. Dette krever tverrsektoriell kompetanse innen
landbruks-, miljø- og kulturminnefagområdet. Det vises i meldingen
til at etter hvert vil områdene komme over i en driftsfase, hvor
behovet for tilgang på fagkompetanse vil bli mindre. I den forbindelse overveies
også mulighetene for å peke ut flere områder i ordningen, noe som
vil kreve den samme faglige oppfølgingen som er i dag.
Det pekes i meldingen på at da ordningen per
i dag kun omfatter 22 områder, og flere av områdene omfatter flere
kommuner, kan det være krevende å flytte ansvaret for ordningen
fra fylkesmannen til kommunene. Med større og mer robuste kommuner, vil
det være enklere for kommunene å ivareta oppgavene som følger av
ordningen, og å sikre nødvendig kompetanse. Departementet foreslår
derfor at forvaltningen av utvalgte kulturlandskap i jordbruket kan
overføres fra fylkesmannen til kommunene. I forbindelse med behandlingen
av Jordbruksoppgjøret 2014 er det satt i gang en gjennomgang av
alle miljøvirkemidlene over jordbruksavtalen, der også tilskudd
til utvalgte kulturlandskap i jordbruket, tilskudd til verdensarvområdene
og tilskudd til tiltak i beiteområder inngår. Den endelige beslutningen
om ordningene kan overføres til kommunene, må derfor vente til jordbruksoppgjøret
i 2015.
Unescos verdensarvliste inkluderer per i dag
syv norske verdensarvområder. Fra 2008 er det årlig avsatt midler
over jordbruksavtalen til en egen satsing i verdensarvområdene Vestnorsk
fjordlandskap. Bakgrunnen for ordningen er at landbruket og landbrukets
kulturlandskap utgjør en viktig del av verdiene i disse områdene.
Ordningene berører sju kommuner i tre fylker. Fylkesmannen sikrer
at det utarbeides tiltaksplaner og inngås avtaler, utbetaler tilskudd
til skjøtselstiltak til berørte grunneiere, samt sørger for kontroll
av ordningen. Kommunene har ingen formelle oppgaver per dags dato,
med unntak av Vega kommune, som midlertidig har fått ansvar for
oppgaver knyttet til ordningen.
Ordningen berører et fåtall kommuner i tre fylker og
går på tvers av kommunegrenser. Det pekes i meldingen på at overføring
av forvaltningsansvaret for ordningen til de berørte syv kommuner,
vil kunne øke byråkratiet og bidra til en lite kostnadseffektiv forvaltning.
Dette taler mot at kommunene skal overta fylkesmannens oppgaver
på området, med unntak av Vegaøyan verdensarv, som arealmessig kun
berører Vega kommune og som midlertidig har fått oppgaver i tilknytning
til ordningen.
Med større kommuner vil det imidlertid være
enklere for kommunene å ivareta oppgavene, og å sikre nødvendig
kompetanse. Departementet foreslår derfor at forvaltningen av tilskudd
til verdensarvområdene kan overføres fra fylkesmannen til kommunene. Det
vises i meldingen til at endelig beslutning om overføring av oppgaven
til kommunene på området vil måtte avvente resultatene av gjennomgangen
av miljøvirkemidlene.
Nærings- og miljøtiltak i skogbruket er hjemlet
i forskrift om tilskudd til nærings- og miljøtiltak i jordbruket,
fastsatt 4. februar 2004 med hjemmel i Lov 27. mai 2005 nr. 31 om
skogbruk (skogbruksloven) § 19. Formålet med tiltakene er å stimulere
til økt verdiskaping i skogbruket ut fra regionale og lokale prioriteringer.
Tilskudd til skogkultur, miljøtiltak og andre tiltak forvaltes i
dag av kommunene. Tilskudd til veibygging og drift med taubane og
hest forvaltes av Fylkesmannen.
Tilskuddsordningene finansieres av Landbrukets Utviklingsfond,
i 2014 på 161 mill. kroner, fordelt med 89 mill. kroner til veibygging
og drift med taubane og 72 mill. kroner til skogkultur, miljøtiltak og
andre tiltak i skogbruket. I 2013 var det 1 650 søknader om tilskudd
til veibygging og drift med taubane. Antall søknader om tilskudd
til skogkultur, der kommunene i dag er vedtaksmyndighet, var 12 500
i 2013.
Det går fram av meldingen at overføringen av
ansvaret for tilskudd til veibygging og drift med taubane til kommunene
vil innebære en betydelig arbeidsmengde for kommunene. Det har de
senere årene ved flere anledninger vært påpekt at det er ønskelig
å samle NMSK-tilskuddene hos Fylkesmannen, fordi kommunene ikke
har tilstrekkelig kompetanse og ressurser til å behandle søknadene.
Dersom kommunene blir større vil det ligge bedre til rette for å
styrke kapasitet og kompetanse på området, slik at forvaltningsansvaret
for ordningen kan flyttes til kommunene. Overføring av ansvaret
til kommunene vil kunne gi grunnlag for utvikling av kompetansemiljøet
for skogbruk i kommunene. En slik styrking av skogbrukskompetansen
i kommunene vil ha positiv effekt for de øvrige oppgavene kommunene
allerede i dag har etter skogbruksloven innen kontroll og veiledning.
Departementet foreslår derfor at forvaltningen av tilskudd til veibygging
og til drift med taubane kan overføres fra fylkesmannen til kommunene.
Tilskudd til tiltak i beiteområder er forankret
i lov 12. mai 1995 nr. 23 om jord (jordlova) § 3 og § 18 og delegeringsvedtak
12. mai 1995 nr. 413. Tilskuddsordningen finansieres av Landbrukets Utviklingsfond,
og bevilgningen i 2014 var på 11 mill. kroner.
Tilskudd kan gis til dyreeiere som innenfor
et geografisk område samarbeider i beitelag, og som iverksetter
investeringstiltak og/eller planleggings- eller tilretteleggingsprosjekter
i sine beiteområder. Fylkesmannen fatter vedtak om tilskudd på bakgrunn av
en vurdering og anbefaling fra kommunen, som mottar søknader i første
instans.
Driftsformens grenseoverskridende karakter mellom
kommuner og i noen tilfeller mellom fylker, gjeldende kommunestruktur,
avveiing av mange samfunnshensyn, begrenset antall saker (200 innvilget
i 2012), innebærer at fylkesmannen så langt har blitt vurdert å
være best egnet forvaltningsnivå for å sikre kompetanse, kontinuitet,
kontroll og mest effektiv bruk av midlene.
Med større kommuner og generelt bedre landbruksfaglig
kompetanse foreslår departementet at forvaltningsansvaret for ordningen
kan overføres fra fylkesmannen til kommunene. Endelig beslutning om
overføring av oppgaven vil måtte avvente resultatene av at gjennomgangen
av miljøvirkemidlene foreligger. Behov for samarbeid over kommunegrenser
og fylkesgrenser vil være aktuelt også i framtiden for å sikre rasjonelle
driftsopplegg, effektiv utnytting av utmarksbeitene, balansere hensyn
mot andre interesser (beiterett, skog, jakt, fritid, mv.) og andre
berørte parter.
Kollektivtransport omfatter alle typer persontransport
i rute. Kollektivtransport som fylkeskommunen har ansvaret for inkluderer
buss, passasjerbåt og skinnegående transport som T-bane, trikk og
bybane. Fylkesvegfergene defineres som en del av fylkesvegnettet.
Fylkeskommunen har altså ansvaret for all lokal kollektivtransport,
med unntak av jernbanen og kollektivtransportinfrastruktur på riksvegene,
som er statens ansvar, og infrastruktur på kommunale veger, som
er kommunens ansvar. Ansvaret til fylkeskommunen omfatter planlegging
og drift, i tillegg til investeringer i fylkeskommunal infrastruktur.
Fylkeskommunen har ansvar for skoletransport og annen tilrettelagt
transport (TT-ordningen), og tildeler løyve til rutetransport. TT-ordningen
er en del av det totale kollektivtransporttilbudet. Det er et mål
at flest mulig skal kunne benytte det ordinære transporttilbudet.
Kollektivtransporten som fylkeskommunen har ansvaret
for finansieres gjennom frie inntekter (skatteinntekter og rammeoverføringer
fra staten), billettinntekter og bompenger. Kommunene bidrar til
finansieringen av skoletransporten. I tillegg har staten ved Samferdselsdepartementet
øremerkede tilskuddsordninger.
Om lag 490 mill. passasjerer reiste med den
kollektivtransporten som fylkeskommunene har ansvaret for i 2013
(påstigende passasjerer). Kollektivandelen er høyest i byområdene.
Det var om lag 110 000 godkjente TT-brukere i Norge i 2013. I 2013 hadde
fylkeskommunene om lag 9,5 mrd. kroner i netto driftsutgifter til
kollektivtransport. Om lag 600 årsverk i fylkeskommunal administrasjon
er knyttet til arbeid med kollektivtransport (2014).
I Sundvolden-erklæringen står det at regjeringen vil
«vurdere å overføre ansvar for kollektivtransport fra fylkene til
kommunene i forbindelse med en kommunereform». De organisatoriske
rammebetingelsene for kollektivtransporten er krevende. Ekspertutvalget
for kommunereformen skriver i sin sluttrapport at:
«storkommuner med et tilstrekkelig innbyggergrunnlag
og som samtidig utgjør funksjonelle samfunnsutviklingsområder isolert
sett kan overta fylkeskommunens ansvar for kollektivtransport. Storkommuner
bør ha over 100 000 innbyggere for å være store nok til å oppnå
stordriftsfordeler ved å ha oppgaven. Hva som vil være de eksakte
grensene for funksjonelle samfunnsutviklingsområder bør avgjøres
lokalt. Utvalget vil understreke at ansvaret for kollektivtransport
forutsetter geografiske enheter som reduserer behovet for interkommunalt
og regionalt plansamarbeid.»
I de store byområdene er hovedutfordringen å
utvikle kollektivtransporttilbudet i takt med befolkningsutviklingen
for å nå målet i klimaforliket om at veksten i persontransporten
skal tas med kollektivtransport, sykkel og gange. Videre er det
viktig å sikre god framkommelighet for kollektivtransporten. En videreføring
av diskusjonen knyttet til finansiering av kollektivtransport vil
finne sted i forbindelse med utarbeidelsen av neste nasjonale transportplan.
Det er departementets vurdering at det vil være gevinster
å hente på å overføre ansvaret for kollektivtransporten til de største
kommunene. Dette vil kunne gi en bedre oppgaveløsning i disse kommunene ved
at oppgaver knyttet til en samordnet areal- og transportpolitikk,
som nå er splittet av forvaltningsmessige skiller, kan ses i sammenheng
på lokalt nivå. For kollektivtransporten vil en eventuell oppgaveoverføring
fra fylkeskommunene til store kommuner være aktuelt for en kommune
som utgjør en felles bolig-, arbeids- og serviceregion, og som har
et tilstrekkelig markedsgrunnlag til å kunne gi befolkningen et ønsket
kollektivtransporttilbud innenfor en samfunnsøkonomisk akseptabel
kostnad. Kommuner bør i denne sammenheng ha tilstrekkelig kompetanse,
kapasitet, fagmiljøer og økonomiske forutsetninger for å kunne ivareta
oppgaveløsningen.
Det er ikke aktuelt å overføre ansvaret for
kollektivtransporten til alle kommunene.
Det vises i meldingen til at en samling av ansvaret
til et ansvarlig organ kan legge til rette for koordinert virkemiddelbruk,
bedre forutsigbarhet og færre spillsituasjoner, og legger således
til rette for enklere å nå målene for transportpolitikken i byene.
Videre vil innbyggertall og bosettingsmønster være av stor betydning.
Best mulig sammenfall mellom forvaltningens grenser og oppgavene
som skal løses styrker muligheten for en koordinert, tilpasset og
rasjonell oppgaveløsning. Dette er viktig med tanke på oppgavene
fylkeskommunen fortsatt skal forvalte. Kommunen bør også ha tilstrekkelig
kompetanse knyttet til transportplanlegging og byutvikling, og økonomiske
forutsetninger for å kunne ivareta oppgaveløsningen.
Det pekes i meldingen på at en overføring av
kollektivtransporten til store kommuner vil kunne legge til rette
for en tverrsektoriell samordning, fordi kommunene også vil ha ansvaret
for oppgaver som næringsutvikling, bolig- og arealpolitikk og andre
oppgaveområder som henger sammen med transportpolitikken.
En overføring av ansvaret for kollektivtransporten
til de største kommunene vil innebære oppgavedifferensiering. Oppgavedifferensiering
på kollektivtransportområdet vil føre til en mindre økning i antallet
organisatoriske enheter som har ansvaret for kollektivtransporten,
og lokalforvaltningen kan samlet sett framstå som mer uoversiktlig.
Videre kan en slik oppsplitting redusere fagmiljøene for kollektivtransporten
isolert sett.
Etter en samlet vurdering foreslår departementet at
det fylkeskommunale ansvaret for kollektivtransporten, inkludert
TT-ordningen, kan overføres til de største kommunene.
Det vises i meldingen til at den konkrete gjennomføringen
av oppgaveoverføringen vil bli utredet nærmere.
Ansvaret for skoleskyss kan overføres til kommuner
som overtar ansvaret for videregående opplæring og kollektivtransport.
Det vises i meldingen til at det er viktig å
se ansvaret for kollektivtransporten i sammenheng med ansvaret for
vegpolitikken. Ved overføring av kollektivansvaret til de største
kommunene blir fylkeskommunenes mulighet til å se løsninger for
kollektivtransporten i sammenheng med innsatsen på fylkesvegnettet
svekket. Spørsmålet om overføring av ansvaret for fylkesveger til
de største kommunene skal vurderes i prosessen frem mot neste nasjonale
transportplan. Spørsmålet om overføring av ansvaret for kjøp av
jernbanetjenester til robuste kommuner vurderes i samband med jernbanereformen.
Kommunene har et generelt ansvar for lokal samfunnsutvikling.
Kommuneloven fastslår at kommunen skal utarbeide en samordnet plan
for den kommunale virksomhet. Konkrete bestemmelser om planlegging
framgår av plan- og bygningsloven. I tillegg til påleggene i plan-
og bygningsloven kan kommunene på frivillig basis legge til rette
for samfunnsutvikling i kommunen.
Det pekes i meldingen på at næringsutvikling
er sentralt for utviklingen av regioner, kommuner og lokalsamfunn.
Næringslivet bidrar med verdiskaping, arbeidsplasser, vare- og tjenestetilbud
og som partner i stedsutviklingen. Kommunen er også sentral for
utviklingen av det lokale næringslivet. Ulike egenskaper ved kommunene
påvirker bedriftenes lokaliseringsbeslutninger, utvikling av eksisterende
næringsliv og grunnlaget for etablering av nye næringsvirksomheter.
Grunnleggende økonomiske faktorer som tilgjengelighet av transportinfrastruktur,
arbeidstakeres utdannings- og lønnsnivå, teknisk infrastruktur, lokale
skatter og avgifter, samt offentig og privat etterspørsel, går igjen
som viktige faktorer i studier av bedrifters lokaliseringsbeslutninger
og for utviklingen i eksisterende næringsliv. I tillegg til sitt
eget tjenestetilbud kan kommunene også påvirke lokal næringsutvikling
gjennom kommunenes kjøp av tjenester.
Entreprenørskap stimuleres av eksisterende næringsliv
og eksisterende oppstartsaktivitet. Kommunene kan også bidra ved
å etterspørre varer og tjenester. Hvilke andre lokale faktorer som
påvirker entreprenørskap er mindre belagt med gode studier, men også
her pekes det på at kompetansen blant innbyggerne er sentralt. Bedrifter
er avhengig av gode tilbud for husholdningene for å rekruttere arbeidskraft. Kommunale
tjenestetilbud, skole og kulturelle tjenester påvirker særlig unge
og utdannede husholdningers flyttebeslutninger. Husholdninger og
næringsliv vil også være opptatt av teknisk infrastruktur som planlegging
og utbygging, vann og avløp samt behandling av byggesøknader og
reguleringsplaner.
I en spørreundersøkelse om lokal næringspolitikk
går det også fram at behandling av byggesøknader og reguleringsplaner,
samt utbygging av kommunale veier og infrastruktur, er de viktigste
virkemidlene kommunene bruker for å tilrettelegge for og tiltrekke
seg næringsvirksomhet. Regjeringen gjennomfører flere forenklingstiltak
som vil bidra til raskere planprosesser og økt lokal handlefrihet.
Kommunens roller innenfor lokal nærings- og samfunnsutvikling
dekker et bredt spekter av virkemidler: Samfunns- og arealplanmyndighet;
forvaltningsoppgaver tilknyttet næringsvirksomhet; Investering i
næringsrettet infrastruktur; veiledning og rådgivning av bedrifter
og etablerere; plikt til å saksforberede søknader om midler til
investering og bedriftsutvikling i landbruket, og uttale seg til
Innovasjon Norge (IN) som avgjør sakene; tildele tilskudd til bedrifter
innenfor EØS-reglene om bagatellmessig støtte; påvirke lokal næringsutvikling
gjennom lokale avgifter og eventuell eiendomsskatt; kommunal etterspørsel
av varer og tjenester og innovative innkjøp.
Det er store variasjoner mellom kommunene når det
gjelder politisk prioritering, ressursbruk og organisering av arbeidet.
Innenfor samfunnsutvikling i bred forstand er
det en rekke ulike aktører, så som kultur- og utdanningsinstitusjoner,
aktører med ansvar for infrastruktur og andre utbyggingstiltak mv.
Det offentlige virkemiddelapparatet for næringsutvikling består
også av flere aktører: Fylkeskommunen, Fylkesmannen, Innovasjon
Norge (IN), Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Landbruks-
og matdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet, selskapet
for industrivekst SF (Siva) og Brønnøysundregistrene. Det er i meldingen
tatt inn en kort omtale også av deres roller.
Ekspertutvalget peker på at kommunene forventes
å være førstelinjetjeneste overfor lokalt næringsliv, men er det
forvaltningsorganet som har minst formalisert ansvar og myndighet.
Prinsipielt oppfatter utvalget dette som uheldig. Etter utvalgets
oppfatning vil en styrking av kommunenes ansvar og roller på dette
feltet tilføre kommunene positive virkemidler. Dette vil i sin tur
kunne skape et bredere grunnlag for lokalpolitisk engasjement i
rollene som lokale nærings- og samfunnsutviklere. Utvalget vurderer
at større kommuner med 15 000–20 000 innbyggere vil kunne ivareta
rådgivning på flere områder, treffe ulike beslutninger om tilrettelegging
for lokalt næringsliv og avgjøre søknader om mindre økonomiske tilskudd
til lokale bedrifter og etablerere.
Utvalget mener imidlertid at kommuner av denne størrelsesorden
likevel ikke kan forventes å ha eller få tilstrekkelig kompetanse
til å treffe vedtak i saker om finansiering av næringsvirksomhet
som er rettet mot et internasjonalt marked eller i satsinger som inngår
i nasjonale programmer mv. Det kan også være andre funksjoner som
kommunene ikke kan ivareta like effektivt som det apparatet som
i dag har forvaltningsansvaret. Utvalget anbefaler videre utredning
av en modell for større grad av desentralisering av oppgaver relatert
til lokal nærings- og samfunnsutvikling.
Departementet mener at større kommuner vil kunne
ha et annet utgangspunkt for innsats rettet mot lokal nærings- og
samfunnsutvikling enn mange av dagens kommuner. Det er behov for
mer forskningsbasert kunnskap. Det er bestilt en utredning (tildelt Norut
Alta/Norut Tromsø) som skal beskrive viktige utfordringer knyttet
til kommunens innsats, som skal foreligge innen 15. august 2015.
Regjeringen vil videreutvikle det bedriftsrettede virkemiddelapparatet.
I Sundvolden-erklæringen heter det at regjeringen vil gjennomgå
virkemiddelapparatet for innovasjon og videreutvikle virkemidlene med
høyest innovasjonseffekt. I dag er det ikke tilfredsstillende oversikt
over hvilke kommunale, regionale, nasjonale og internasjonale næringsrettede virkemidler
som finnes og hvor effektive de er. I 2014 ble det startet opp to
forskningsprosjekter for å få et bedre beslutningsgrunnlag til å
vurdere innovasjons- og verdiskapingseffekten av ulike virkemidler (DAMVAD
og SSB).
Det er krevende å beregne effekten av ulike
virkemidler, men det er et nødvendig arbeid for å forenkle og forbedre
virkemidlene for innovasjon i norsk næringsliv.
Nærings- og fiskeridepartementet har startet
en gjennomgang av føringene og oppdragene for Innovasjon Norge for
å legge til rette for en høyere grad av måloppnåelse og effektiv
drift.
Når de nevnte utredningene og et sammenstilt kunnskapsgrunnlag
foreligger, vil det utgjøre et grunnlag for å vurdere om det er
behov for å klargjøre og styrke kommunenes rolle knyttet til lokal
nærings- og samfunnsutvikling. Regjeringen vil følge opp dette spørsmålet
i proposisjonen om nye oppgaver til større kommuner som planlegges
fremmet for Stortinget i vårsesjonen 2017.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti konstaterer at
regjeringen ikke følger opp sine egne løfter om å gi mer makt og myndighet
til kommunene gjennom overføring av oppgaver fra stat til kommune.
Oppgavemeldingen er preget av at fylkeskommunene svekkes, at generalistkommuneprinsippet
settes til side, at oppgaver bare foreslås overført til nye storkommuner
og at det må gjennomføres nye utredninger for de oppgaver som vurderes
overført. Dette betyr at kommunene som forutsettes å ha gjennomført
sine prosesser om endret kommunestruktur i 2016, ikke vil vite hvilke oppgaver
de skal løse. Dette er sterkt kritikkverdig og gjør regjeringens
tidsplan for kommunereformen uforsvarlig å gjennomføre.
Disse medlemmer mener endringer
i oppgavefordelingen mellom de tre forvaltningsnivåene skal skje
innenfor rammene av en nasjonal, statlig politikk som sikrer rettferdig
geografisk fordeling og som ivaretar allerede opparbeidede og lovfestede
rettigheter til velferdstjenester og sosialt sikkerhetsnett. Når
oppgaver skal flyttes, så må det være sannsynliggjort at det fører
til bedre tjenester for befolkningen og/eller styrker lokaldemokratiet
reelt.
Disse medlemmer viser til at
det i proposisjonen er vist til at arbeidet med vurderingen av oppgaver
har tatt utgangspunkt i retningslinjene som ble lagt fram av Oppgavefordelingsutvalget
i NOU 2000:22 Om oppgavefordelingen mellom stat, region og kommune. Disse
medlemmer viser til at Holteutvalget i NOU 2010:5 foreslo
en tilsvarende endring. Denne ble ikke fulgt opp av forrige regjering
fordi motargumentene var mange og gode. Disse medlemmer vil
understreke behovet for sterke kompetansemiljøer i hjelpemiddelformidlingen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet vil understreke behovet for at Stortinget
gjennom behandling av oppgavemeldingen gir konkrete avklaringer
til ny oppgavedeling. Dette er en forutsetning for at kommunene
skal gis et forsvarlig grunnlag for sin gjennomgang av hensiktsmessig
kommunestruktur for å løse framtidens oppgaver.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at Senterpartiet på sitt landsmøte 2015 vedtok 21 tiltak og
konkrete forslag til endringer i oppgavedelingen mellom stat, fylkeskommune
og kommune. Forslagene forutsetter ikke, slik regjeringen gjør,
en endret kommunestruktur. I motsetning til regjeringen har Senterpartiet
foreslått å styrke fylkeskommunene gjennom endret ansvarsdeling
på en rekke områder mellom direktoratene/fylkesmennene og de folkestyrte
fylkeskommunene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at ansvaret for hjelpemidler og varig tilrettelagte arbeidsplasser
allerede delvis er et kommunalt ansvar, og brukerne trenger et helhetlig
tilbud. Målet er å gjennom utredningene finne en naturlig balanse
mellom statlig ansvar og kommunalt ansvar. Hensynet til brukerne skal
stå i fokus for den løsningen som blir valgt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter ikke
forslaget om å overføre det økonomiske ansvaret for varig tilrettelagt
arbeid (VTA og VTO) fra staten til kommunene.
Disse medlemmer viser til FN-konvensjonen
for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Av konvensjonens artikkel
4, som fastsetter statenes generelle forpliktelser, følger det at
staten også i utviklingsfasen av saker plikter aktivt å trekke inn
og rådføre seg inngående med mennesker med nedsatt funksjonsevne,
og de organisasjoner som representerer dem.
Disse medlemmer påpeker at regjeringen ikke
har gjennomført slike drøftelser i denne saken. Dette på tross av
at meldingen dreier seg om svært sentrale områder nettopp for mennesker
som er omfattet av konvensjonen, både når det gjelder arbeids- og
utdanningsreiser, hjelpemidler, rehabilitering og varig tilrettelagt
arbeid. Disse medlemmer vil derfor gå imot endringer
basert på denne stortingsmeldingen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener Stortinget ikke kan gjøre
vedtak på disse områdene før grundige utredninger er gjennomført
i tråd med konvensjonsforpliktelsene.
Disse medlemmer viser til at
ansvaret for hjelpemidler, arbeids- og utdanningsreiser og varig tilrettelagte
arbeidsplasser er regelstyrte ordninger som ikke bør baseres på
lokalpolitisk skjønn.
Disse medlemmer mener disse oppgavene fortsatt
skal ligge til det statlige nivået.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende
forslag:
«Det gjøres ikke endringer i ansvarsforholdene når
det gjelder hjelpemidler, arbeids- og utdanningsreiser, varig tilrettelagt
arbeid (VTA og VTO) og TT-ordningen.»
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener de lokale Nav-kontorene
må få styrket sin kompetanse og myndighet gjennom ansvar for avsluttende
saksbehandling på flere områder enn økonomisk sosialhjelp. En utredning
av endret ansvarsdeling bør bl.a. gjelde arbeidsrettede tiltak.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at ansvaret for hjelpemidler og varig tilrettelagte arbeidsplasser
allerede delvis er et kommunalt ansvar, og brukerne trenger et helhetlig
tilbud. Målet er å gjennom utredningene finne en naturlig balanse
mellom statlig ansvar og kommunalt ansvar. Hensynet til brukerne skal
stå i fokus for den løsningen som blir valgt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter ikke
forslaget om å overføre det økonomiske ansvaret for basishjelpemidler
fra staten til kommunene.
Disse medlemmer viser til sine
generelle merknader og til at organisasjonene samlet har gått imot
endringer på området. Begrunnelsen har vært at dagens modell er
god og at oppsplitting ikke vil øke kompetansen, men tvert imot
splitte fagmiljø som trenger mye spesialisert fagkunnskap det ikke
vil være mulig å ha i kommunene. Disse medlemmer er
også uenig i å fjerne eller svekke statens forpliktelser til å betale
for hjelpemidler gjennom Folketrygden og legge om til rammefinansiering.
Det er en klar og direkte svekkelse av rettighetene til brukerne.
Erfaringer fra Danmark viser at dette kan hindre nødvendig tilgang
på hjelpemidler. Det er ikke et eksempel til etterfølgelse.
Komiteen viser til at ordningen
med støtte til arbeids- og utdanningsreiser skal hindre at personer med
nedsatt arbeidsevne ikke kan ta arbeid eller utdanning på grunn
av manglende transporttilbud. Det vises til departementets uttalelser
om at ordningen er relativt liten og avgrenset.
Komiteen mener at ansvaret for
arbeids- og utdanningsreiser fremdeles skal være et statlig ansvar
da dette er et arbeidsrettet tiltak som passer inn i Nav-porteføljen
og det er en liten og sårbar ordning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, mener det er naturlig at kommunene
får et større ansvar for rehabiliteringstjenestene og støtter en
utredning av hvilke oppgaver kommunene bør få på rehabiliteringsfeltet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
utredningen bør ses i sammenheng med en større utredning av overføring
av ansvaret for helseforetakene og spesialisthelsetjenesten, unntatt
universitetssykehusene, til nye folkevalgte regioner.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
ansvaret for den spesialiserte rehabiliteringen fortsatt skal være
helseforetakenes ansvar.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
at habiliterings- og rehabiliteringstjenesten skal tydeliggjøres
som et kommunalt ansvar. Dette må følges av en omlegging av finansieringsvirkemidlene
slik at kommunene får ansvar for kjøp av spesialiserte rehabiliteringstjenester
for helseforetakene og andre tilbydere. Samhandlingsreformen understreker
kommunenes ansvar for rehabilitering og oppfølging av utskrivingsklare
pasienter, men kommunene er ikke gitt økonomiske muligheter til
å utvikle lokale tilbud. Ansvarsoverføringen må sikres økonomisk
gjennom økte kommunerammer.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti peker
på at innbyggerne trenger både generelt og spesialisert tilbud innen
habilitering, rehabilitering, hjelpemidler, arbeid og boligtilpassing
for at alle skal kunne leve et selvstendig liv og delta på like
fot i samfunnet. Å gjøre endringer på ansvarsdeling og finansiering
må ha som mål at disse livsvilkårene skal bedres for innbyggerne.
Det ligger ingen slik utredning av konsekvenser til grunn for forslagene
i Meld. St. 14 (2014–2015). Gode beslutninger krever kunnskapsbasert
grunnlag. Å overføre til kommunene nå vil være å gå på tvers av
faglige råd og synspunktet til brukerorganisasjonene.
Dette medlem viser til fellesuttalelsen
fra hhv. Norges Handikapforbund, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon,
Norsk Fysioterapeutforbund, Norsk Ergoterapeutforbund og Rehabilitation
International Norge (RI Norge), som er svært betenkt over at ansvaret
for rehabilitering foreslås overført til kommunene. De påpeker at
uansett reform vil kun et fåtall kommuner ha en størrelse som vil
gjøre det mulig å utvikle og vedlikeholde nødvendig kompetanse innen
rehabilitering for de mange ulike gruppene som har stort behov for
rehabilitering og at innen rehabilitering er det behov for kvantitet
i erfaringsoppbyggingen for å oppnå god kvalitet.
Dette medlem viser også til at
RI Norge peker på inkonsekvensen ved at det slås fast at arbeidsrettet
rehabilitering fortsatt skal være et statlig ansvar, mens annen
rehabilitering skal være et kommunalt ansvar. Dette synes å skape
en ulikhet i ansvarsforhold som ikke er begrunnet og lett kan bli
oppfattet som en rangering av ulike behovsgrupper.
Dette medlem viser til at Helsedirektoratets rapport
av 2011 (IS-1947) er vag med hensyn til å tydeliggjøre hva som er
spesialisert rehabilitering og hva som kreves av kompetanse, og
at det i dag er svært få kommuner som kan tilby spesialisert kompetanse
på et så kompetansetungt område. Dette medlem mener
det er avgjørende viktig at måten dette blir utviklet videre på
ikke må undergrave, men forsterke kompetansen i den komplekse rehabiliteringen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at kommunene har fått et økt ansvar innenfor psykisk helse,
og at det er naturlig å se på om de også kan overta noen av de spesialiserte
tjenestene.
Flertallet mener derfor at det
er hensiktsmessig med en prøveordning med overføring av driftsansvar
for distriktspsykiatriske sentre til kommuner som har tilstrekkelig
kapasitet og kompetanse.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener at de distriktspsykiatriske
sentra fortsatt skal ligge i helseforetakene.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at kommunene har fått et økt ansvar innenfor psykisk helsevern
og at dette har styrket det forebyggende arbeidet og muligheten
til tidlig intervenering. Psykiatritilbudet gjennom de distriktspsykiatriske klinikkene
bør overføres fra helseforetakene til kommune- eller fylkeskommunenivå.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til at regjeringen foreslår
overføring av noen nye typer oppgaver til kommunene knyttet til
jakttider samt enkelte bestemmelser i forurensningsloven. Flertallet støtter
dette.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet støtter at myndigheten for jakt- og fangsttider
og innlandsfiske kan overføres til kommunene.
Disse medlemmer viser til at
støy fra motorsportbaner, skytebaner og vindmøller primært er et
lokalt miljøproblem, og følgelig bør behandles av kommunene som
det laveste effektive nivået. Disse medlemmer støtter
derfor at myndighet til å gi utslippstillatelse etter forurensningsloven,
til å behandle saker vedrørende støy fra motorsportbaner, skytebaner
og vindmøller kan overføres til kommunene.
Disse medlemmer ønsker at forvaltningen av
utvalgte kulturlandskap i jordbruket ivaretas gjennom kunnskap og
kompetanse. Kulturlandskapet er skapt gjennom lang og kontinuerlig
bruk for å produsere mat. I Norge omfatter kulturlandskapet mange naturtyper
og vegetasjonstyper. Slike områder gir gunstige betingelser for
mange planter og dyr. Skal kommunene overta forvaltningen av disse
områdene, vil det være behov for at kompetanse og kunnskap styrkes
og forvaltes i tråd med naturmangfoldsloven og nasjonale mål om
å stanse tap av arter og naturtyper.
Disse medlemmer viser til at
ordningen med tilskudd til verdensarvområdene berører et fåtall kommuner
i tre fylker og går på tvers av kommunegrenser. Overføring av forvaltningsansvaret
for ordningen til de berørte syv kommuner vil kunne øke byråkratiet
og bidra til en lite kostnadseffektiv forvaltning, med unntak av
Vegaøyan verdensarv, som arealmessig kun berører Vega kommune og
som midlertidig har fått oppgaver i tilknytning til ordningen. Disse
medlemmer mener dagens organisering bør videreføres for
å ivareta Norges forpliktelser for å ivareta vår del av verdensarven.
Disse medlemmer ønsker en overføring
av statlige oppgaver til regionalt nivå som krever regionalt politisk
skjønn, og at relevante klima- og miljøoppgaver skal overføres til
det regionale folkevalgte nivå. Norges klima- og miljømål er viktige
premisser for en rekke sektorer og politikkområder, som f.eks. arealforvaltningen,
næringsutvikling, landbruk og transport. En bærekraftig arealpolitikk
er et av de viktigste virkemidlene for å nå våre ambisjoner på klima
og miljø. Næringsutviklingen er avhengig av et godt samspill mellom
transport, arealforvaltning og miljøtiltak. Tilsvarende må utbygging
og drift av kollektivtrafikk, vei og båtruter ses i sammenheng med
endringer i bosettingsmønster, miljøkrav og arealforvaltning.
Det å finne gode regionale løsninger på tvers
av kommunegrenser og sektorer er et viktig bidrag til å nå nasjonale
mål. En rekke spørsmål knyttet til vern og bruk, befolkningsvekst
og arealforvaltning må løses regionalt.
For spesialiserte miljøoppgaver vil det ikke
være hensiktsmessig at kommunene bygger opp kompetanse. Kommunene
har også behov for veiledning og rådgivning i miljøsaker. Dette
behovet kan i stor grad ivaretas regionalt.
Det er et selvstendig poeng å sikre at det regionale
folkevalgte nivået gis bedre kompetanse til å sette miljø- og klimapolitikken
inn i et framtidsrettet regionalt perspektiv.
Miljøoppgavene må ses i sammenheng med de andre
oppgavene som det regionale folkevalgte nivået har eller som disse
medlemmer mener det bør få: samferdsel, landbruk, næringsutvikling,
fylkesplan og regionale forskningsfond. Å legge ansvaret for miljø
og klima til det samme organet som har ansvaret for en rekke andre
oppgaver knyttet til regional utvikling, vil etter vår vurdering
fremme en helhetlig og bærekraftig utvikling. Et slikt grep vil
også kunne redusere byråkrati, ved å samle regional plankompetanse
og regional miljøkompetanse i samme organisasjon. Det vil også bety
at det regionale kulturminnevernet samles med de øvrige delene av
miljøforvaltningen regionalt.
Det er viktig at fylkets (regionens) fremste
faglige autoritet på miljøvernområdet er synlig overfor samarbeidspartnerne.
I tillegg til veiledning overfor kommunene må det regionale nivået
også få ansvar for formidling av forskningsbasert kunnskap.
Det er disse medlemmers vurdering
at en regionalpolitisk forankring av miljøoppgavene vil bidra til
å integrere miljø og klima i regional utvikling, planlegging og
arealforvaltning, og vil kunne styrke arbeidet med regional utvikling
basert på mer helhetlige vurderinger. Et større regionalpolitisk
ansvar på miljøområdet vil kunne styrke forankringen, forståelsen
og aksepten for viktige miljø- og klimamål.
Disse medlemmer mener derfor
at Fylkesmannens ansvar for miljø, med unntak av klagebehandling
og lovlighetskontroll, overføres til det regionale folkevalgte nivå.
Nasjonalparkene og de større verneområdene, som
går over flere kommunegrenser, skal forvaltes gjennom bredt sammensatte
verneområdstyrer, med representanter fra kommuner, fylkeskommuner
og hvor det faglige sekretariat tillegges fylkesmannen. Ordningen
med nasjonalparkstyrer ble opprettet for å ivareta både de lokale
interessene i vertskommunene og de overordnede nasjonale målene
med å stanse tap av arter og naturtyper, i tillegg til å verne spesielle verdifulle
naturområder i Norge. Disse medlemmer ber regjeringen
legge dette til grunn i det videre arbeidet med å fordele oppgaver
mellom forvaltningsnivåene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti har som utgangspunkt at natur-
og miljøforvaltningen skal være basert på en helhetlig vurdering,
faglig forankret i nasjonale mål og retningslinjer og at man bør
unngå en fragmentert forvaltning av nasjonalt viktige verdier som
natur og miljøvernet representerer.
Disse medlemmer er svært skeptiske
til en oppsplitting av utmarksforvaltningen, og ser det som uheldig
å endre en forvaltning som i dag ivaretar de nasjonale målene for
natur- og miljøforvaltningen på en god måte, gjennom de nasjonale
nasjonalpark- og verneområde-styrene. Sammensetningen av forvaltningsstyrene
ivaretar de lokale interessene gjennom lokalt oppnevnte medlemmer
fra kommuner og fylkesting, sammen med et faglig sekretariat fra
Fylkesmannen.
Når et mindre verneområde ligger innenfor en kommune,
kan det være aktuelt å overføre forvaltningsmyndighet til kommunene,
forutsatt at kommunen har tilstrekkelig naturfaglig kompetanse.
Dersom kommunene ikke har kunnskap og kompetanse til å forvalte
disse områdene i tråd med nasjonale mål og forskrifter, må forvaltningen
ikke overføres kommunene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til sine merknader i foregående kapittel, og foreslår at fylkesmannens
ansvar for miljø, med unntak av klagebehandling og lovlighetskontroll,
overføres til det regionale folkevalgte nivå.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
at ansvaret for forvaltning av verneområder bør overføres til kommunene.
Dette må også innebære overføring av statlige midler til kommunene som
får det direkte ansvaret for finansiering av verneområdestyrene.
Dette medlem mener at forvaltningsoppgavene
som er lagt til Fylkesmannens miljøavdeling og landbruksavdeling,
skal overføres til fylkeskommunene. Fylkesmannens rolle rendyrkes
som kontroll- og tilsynsorgan. Ivaretakelsen av overordnede nasjonale
interesser må sikres gjennom lovverket. Dette gjelder også jordvernet
som må sikres et sterkere nasjonalt vern gjennom styrking av jordlovens bestemmelser
mot omdisponering til andre formål.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter
på noen områder en overføring av skjønnsmyndighet til lokale folkevalgte
organer. Forutsetningen for en slik overføring er at minstestandardene
for vern av natur og miljø heves i den nasjonale lovgivningen, og
at den lokale forvaltningen sikres tilstrekkelig faglig kompetanse
til å gjøre nødvendig saksforberedelse. Dette medlem viser for
mer om dette til sine generelle merknader under punkt 1.2.2 tidligere
i denne innstillingen.
Dette medlem viser til at forutsetningen
for å overføre oppgaver til lokalt nivå er at lovverket på nasjonalt
nivå er sterkt nok til å hindre tap av naturmangfold, matjord og
andre viktige uerstattelige verdier. Dette medlem viser
til at det i dag mangler nødvendig kartlegging og faktagrunnlag
for å ivareta dette og at det også forutsetter klare krav til nødvendig
kompetanse lokalt. Dette medlem viser til at dette
mangler nå og vil derfor gå imot endringene.
Komiteen viser til at ordningen
med tilskudd til frivilligsentraler har bidratt til å skape sosiale
møteplasser og lagt til rette for frivillig virksomhet over hele
landet. Kommunale frivilligsentraler utgjør omtrent halvparten av
de 400 frivilligsentralene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, mener at kommunene bør få et større
og mer helhetlig ansvar innenfor frivillighet, forebygging og folkehelse.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener at tilskuddet til frivilligsentralene bør overføres til kommunene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre, mener at midlene bør øremerkes og økes i en opptrappingsperiode
for å styrke frivilligsentralene.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener at dette gir forutsigbarhet og mulighet for å styrke tilbudet
i en sektor vi har et felles engasjement for.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
høringsinstansene advarte sterkt mot at statens finansiering av
frivilligsentralene faller vekk og at sentralene skal finansieres
av kommunenes ramme. Frivilligsentraler er ingen lovpålagt oppgave
og er derfor svært utsatt når kommunale budsjetter blir for trange. Disse
medlemmer vil derfor gå imot dette forslaget slik det er framlagt
i denne meldingen.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener
at en eventuell overføring av de statlige midlene ikke kan skje
før etter en helhetlig gjennomgang av hele frivillighetsfeltet som
inkluderer både frivilligsentraler, frisklivsentraler og andre tilbud
innenfor frivilligheten i form av en egen sak til Stortinget.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener at ansvaret for videregående opplæring fortsatt skal ligge
på regionalt folkevalgt nivå. Flertallet viser til
gjeldende forsøkslov der regjeringen kan vurdere slike forsøk der
det er godtgjort at alle berørte elever blir minst like godt eller
bedre ivaretatt enn før.
Adgangen til å gjennomføre forsøk utvides ikke med
dette, og vil være i tråd med slik forsøksordningen er blitt praktisert
de siste ti årene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
KS i høringsrunden uttrykte bekymring for om kravene til kvalitet
og valgfrihet for alle elever i videregående skole vil opprettholdes
dersom noen større kommuner får ansvar for videregående opplæring.
Disse medlemmer deler bekymringen
for at valgfrihet og kvalitet kan utfordres ved en fragmentering
av opplæringstilbudet for videregående elever. Videregående opplæring
omfatter en rekke fagområder, og tilbudet varierer mellom fylkene. Disse medlemmer mener
det er viktig at regionen sikres tilgang på relevant kompetanse
gjennom et bredt fagtilbud som også gjenspeiler regionenes ulike
næringsstruktur. For elevene er det viktig at de har et bredt tilbud
og at tilbudet er av høy kvalitet. Disse medlemmer frykter
særlig at tilbudet innenfor yrkesfag vil kunne bli skadelidende
ved en fragmentering av tilbudet mellom enkelte større kommuner
og det regionale folkevalgte nivå. Disse medlemmer mener
på denne bakgrunn at ansvaret for videregående opplæring fortsatt
skal ligge på regionalt folkevalgt nivå.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener at ansvaret for kollektivtrafikken fortsatt som hovedregel
skal ligge på det regionale folkevalgte nivå. Ansvaret for kollektivtrafikken
kan overføres til større kommuner på de vilkår som skisseres i meldingen,
og forutsatt at det inngår et samarbeid/partnerskap med det øvrige fylket/regionen
om å sikre et helhetlig kollektivtilbud i regionen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
regjeringen foreslår at de største kommunene, under visse forutsetninger,
kan overta det fylkeskommunale ansvaret for kollektivtransporten.
Formålet med overføringen er å sikre et mer helhetlig tilbud i de
største kommunene. Som påpekt av KS under høringen er utfordringen
i kollektivtransporten imidlertid at det geografiske nedslagsfeltet
utvides og at det krysser både kommune- og fylkesgrenser. Eksempelvis
opererer Ruter i både Oslo og Akershus. Disse medlemmer mener
at de største bykommunene har andre utfordringer innenfor kollektivtransporten
enn øvrige kommuner. Samtidig er det viktig å sikre gode kollektivforbindelser
i hele regioner og ikke bare i byområdene. Disse medlemmer mener
på denne bakgrunn at det bør legges bedre til rette for mer samarbeid
mellom kommuner og fylkeskommuner/et nytt regionalt folkevalgt nivå,
fremfor en overføring av deler av ansvaret til enkelte kommuner.
Disse medlemmer vil videreføre
det fylkeskommunale ansvaret for kollektivtransporten i sin helhet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener at ansvaret for tannhelsetjenesten bør overføres til kommunene. Kommunene
står fritt til å organisere ansvaret enten i egen regi, samarbeid
med private/ideelle eller samarbeid med andre kommuner. Regjeringen
må vurdere tiltak som legger til rette for å videreføre kompetansemiljøene
i regionale kompetansesentre og i spesialisttannhelsetjenesten.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til høringen
og til at tannhelse er en oppgave som løses godt i dag av fylkeskommunene
og at det er ingen grunn til å bryte opp fungerende fagmiljø og
føre dette over i ulike former for interkommunalt samarbeid.
Komiteen mener det er viktig
å sikre et mer helhetlig tilbud til brukerne av Nav, og ber regjeringen
komme tilbake til Stortinget med forslag til hvordan den kommunale
og den statlige delen av tjenesten kan samordnes bedre.
Komiteen viser til forslaget
om å la kommunene overta borgerlige vigsler og notarialbekreftelser og
støtter dette under forutsetning av statlig fullfinansiering av
disse oppgavene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre mener at det må vurderes økt kommunal selvstyre innenfor
skiltpolitikken som i dag ligger hos Statens vegvesen.
Flertallet mener at det må vurderes
økt kommunalt selvstyre innenfor fastsetting av skrivemåte og navn
innenfor adresse- og skiltprosjekt.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
er enig i at tilskuddsordning til etablering i egen bolig og tilpasning
av bolig overføres fra Husbanken til kommunene. Gjeldende krav til
universell utforming endres ikke av denne ansvarsfordelingen.
Dette flertallet mener at kommunenes
mulighet for å utvide selvkostområdet innenfor vann, avløp og renovasjon
gjennom et mer helhetlig miljøgebyr bør utredes. Selvkostprinsippet
skal fortsatt ligge til grunn.
Dette flertallet ber regjeringen
vurdere å øke det kommunale ansvaret for finansiering av skoleskyss
for grunnskoleelever.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at etablert
ansvarsdeling for veinettet skal opprettholdes og støtter forslaget
fra KS om at ressursene i Statens vegvesen knyttet til Sams veiadministrasjon
overføres til fylkeskommunene.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener at deler av Forskningsrådets
programmer bør overføres til fylkeskommunene.
Disse medlemmer mener at forvaltning
av støtte til regionale kulturtiltak, som festivalstøtte, bør overføres
fra Kulturrådet til fylkeskommunene.
Disse medlemmer støtter ikke
regjeringens forslag om endringer i eierskapet og reduksjon i antall
regionkontor for Innovasjon Norge. Regionapparatet til Innovasjon
Norge overføres til fylkeskommunene.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
at konsolideringsprosessen for museene innen kulturminnevernet må
evalueres, og at det må vurderes å tilbakeføre ansvar til kommunene.
Dette medlem mener organiseringen
av spesialisthelsetjenesten bør endres ved å oppløse de regionale
helseforetakene, men inntil videre beholde statlig eierskap over
sykehusene som organiseres etter fylkesgrensene. Sykehusene skal
ha utvidet styringsansvar innenfor rammene av nasjonal finansiering
og prioriteringer i Nasjonal helseplan. Sykehusstyrene skal ha et
flertall av medlemmene oppnevnt av fylkestingene. På lengre sikt
overføres ansvaret for sykehusene til regionalt folkevalgt nivå.
Dette medlem mener at barnevernet
bør omorganiseres. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet nedlegges
og ansvaret for det statlige barnevernet gjennom Bufetats virksomhet
overføres til fylkeskommunene. Kommunenes ansvar i barnevernet forsterkes
og tydeliggjøres. Rekruttering og oppfølging av fosterhjem underlegges
kommunalt ansvar. Fylkeskommunene vil da ha sitt ansvar knyttet
til bl.a. å sikre tilstrekkelig kapasitet og drift av barnevernsinstitusjoner.
Dette medlem mener kulturminnevernet
må tydeliggjøres som en fylkeskommunal oppgave. Reglene om at politiske
vedtak i strid med fylkeskonservators innstilling, skal oversendes
Klima- og miljødepartementet ved riksantikvaren til godkjenning, fjernes.
Det etableres ordninger med innsigelsesmyndighet i kulturminnesaker
som tilsvarer statens myndighet i andre plansaker.
Dette medlem mener at behandling
av skadefellingsløyver på rovvilt i henhold til gitt lovgrunnlag,
bør overføres fra Fylkesmannen til fylkeskommunen.
Dette medlem mener at familievernet
overføres fra staten til fylkeskommunene, og ikke til kommunene
slik regjeringen foreslår.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at kommunen videre bør gis mulighet til å pålegge tiltakshaver fondsavsetning
til opprydding i etterkant av oppretting av deponi, grusuttak eller
lignende.
Dette medlem viser til merknader
ellers i innstillingen om omorganisering av sjukehusforetakene til
en forvaltningsmodell underlagt politisk styring på regionalt nivå.