Stortinget har bedt regjeringen gjennomgå oppgavene
til det regionale folkevalgte nivået parallelt med arbeidet med
å gi flere oppgaver til kommunene, men uten at dette skal forsinke
arbeidet med kommunereformen for primærkommunene.
Som en direkte oppfølging har departementet
fått utarbeidet (Møreforsking) en gjennomgang av tidligere utredninger
av regionspørsmålet. Ut fra dette skisserer Møreforsking ulike modeller
for regional inndeling og regionenes oppgaver og funksjon, samt hvordan
ulike regionale strukturer kan fungere i forhold til ulike kommunestrukturer.
Meldingen omtaler ikke de konkrete modellene. Det spørsmålet vil vurderes
i den videre prosessen.
Regjeringen har som mål at utviklingen av det
regionale folkevalgte nivået skal bidra til at forvaltningssystemet
samlet sett fungerer best mulig for innbyggere og næringsliv. Målet
for arbeidet med det regionale folkevalgte nivået er å sikre gode
og likeverdige tjenester til innbyggerne og en helhetlig og samordnet
samfunnsutvikling.
Forvaltningsnivåene skal fungere sammen som demokratiske
organer og arenaer, tjenesteprodusenter, myndighetsutøvere, planleggere
og samfunnsutviklere. Det regionale folkevalgte nivåets oppgaver og
roller må ses i sammenheng med og som del av et helhetlig forvaltningssystem.
En endring av det regionale folkevalgte nivået må gi merverdi for
innbyggere og næringsliv.
Kommunereformen gir et nytt utgangspunkt for vurderingen
av veien videre for det regionale folkevalgte nivået. Færre og større
kommuner gir kommunene bedre kapasitet til å ivareta og videreutvikle lovpålagte
oppgaver, gir bedre muligheter til å utvikle bærekraftige og gode
lokalsamfunn, og styrker grunnlaget for å ivareta viktige frivillige
oppgaver.
Møreforsking peker i sin rapport på at endringer i
både oppgavefordeling og kommunestruktur gir behov for å vurdere
inndelingen til det regionale folkevalgte nivået. En overordnet
vurdering er at jo færre kommuner det blir, desto større bør regionene
bli. Samtidig kan det være grenser for hvor mange kommuner som er
hensiktsmessig innenfor en enkelt region. Hvilken form for samhandling
det er behov for mellom kommune og region, vil variere etter kommunenes
størrelse, kapasitet og utfordringer, og med regionnivåets faktiske
oppgaver og funksjoner.
Overføring av fylkeskommunale oppgaver til de største
kommunene forutsetter at oppgaveløsningen i områdene utenfor storkommunene
kan håndteres på en måte som sikrer likeverdig løsning av oppgavene. Større
regioner kan bidra til å styrke oppgaveløsningen i områdene utenfor
storkommunene.
Møreforsking trekker opp tre hovedprinsipper som
har ligget til grunn for oppgavefordeling mellom kommune, region
og stat i de utredningene som er gjennomgått. Disse hovedprinsippene
kan oppsummeres som følger:
1. Oppgaver bør legges
til lavest mulig effektive nivå.
2. Staten bør ta seg av oppgaver som skal
gjennomføres på likeartet vis over hele landet.
3. Oppgaver som forutsetter lokalt kjennskap
og initiativ bør delegeres til region- eller kommunenivå.
Møreforsking trekker fram at synet på fylkeskommunens
roller og funksjoner har vært forholdsvis stabilt siden etableringen
av den nye fylkeskommunen. Reformen i 1975–1977 var innrettet mot
å styrke fylkeskommunen som 1) demokratisk organ og arena, 2) tjenesteprodusent
og 3) myndighetsutøver. Vektleggingen av disse tre rollene ble videreført av
Christiansen-utvalget og Oppgavefordelingsutvalget. Gjennom de vesentlige
endringene i fylkeskommunens oppgaver som kom i første halvdel av 2000-tallet,
ble fylkeskommunen tilført en fjerde rolle: 4) samfunnsutvikler.
Møreforsking viser til at disse er de samme fire rollene som ekspertutvalget
har lagt til grunn for kommunene i delrapporten Kriterier for god
kommunestruktur.
Se meldingens kapittel 6.3 for en nærmere omtale
av de fire rollene.
Hovedstyret i KS vedtok 12. desember 2014 hvilke
prinsipper de mener må legges til grunn for et framtidig regionalt
folkevalgt nivå og hvilke konkrete oppgaver som bør overføres til
folkevalgte regioner. Fylkestingene ble oppfordret til å behandle
disse spørsmålene i løpet av vinteren 2015. Fylkestingenes behandling
av KS’ hovedstyres vedtak vil inngå i grunnlaget for den videre
prosessen med vurdering av et framtidig regionalt nivå.
Det pekes i meldingen på at fylkeskommunenes ulike
roller henger sammen. Fylkeskommunen som demokratisk organ utvikles
gjennom endring i oppgaver og funksjon. Departementet mener det
først er nødvendig å drøfte det regionale folkevalgte nivåets funksjon
i forvaltningssystemet. Deretter kan det vurderes hvilke oppgaver
og virkemidler som bør ligge til regionene.
Etter departementets vurdering er det særlig
rollene som tjenesteprodusent og samfunnsutvikler som er sentrale
for regionenes funksjon. En klar og funksjonell ansvarsfordeling
innenfor tjenesteproduksjon er av betydning for forvaltningssystemets
effektivitet. Samordning og tilpasning av offentlig innsats har betydning
for i hvilken grad forvaltningssystemet samlet sett blant annet
har evne til å utløse vekstpotensialet, forsterke konkurransekraften
i alle deler av landet og ivareta miljøhensyn.
Ny kommunestruktur og ny oppgavefordeling vil utgjøre
bakteppet for utvikling av det regionale folkevalgte nivåets rolle
som tjenesteprodusent. Generelt vil regionenes ansvar som tjenesteprodusent være
av særlig stor betydning for de kommunene som ikke går inn i de
nye og større storkommunene.
Som kriteriene utledet fra tidligere utredninger vektlegger,
kan regionene styrkes som tjenesteprodusent ved å overføre oppgaver
som kan gjennomføres mer effektivt på regionalt enn på statlig nivå,
og som styrkes av å underlegges demokratisk folkevalgt kontroll.
Overføring av oppgaver til regionalt folkevalgt nivå kan gi brukere
og berørte økt innflytelse over utvikling og utførelse av tjenestene.
Regionenes befolkningsgrunnlag og geografi vil påvirke
muligheten for overføring av tjenesteproduksjonsoppgaver fra stat
til region.
En eventuell tilførsel av nye oppgaver og økt myndighetsansvar
kan gi det regionale folkevalgte nivået økt mulighet for å se utviklingen
av ulike tjenester i sammenheng og etablere tjenestetilbud etter regionale
behov og utfordringer.
Utvikling av det regionale folkevalgte nivået som
samfunnsutvikler er, etter departementets syn, i mindre grad knyttet
til spørsmålene om oppgavefordeling og budsjettansvar. Utvikling
av samfunnsutviklerrollen vil i større grad åpne for vurdering av hvilke
virkemidler og samhandlingsformer som muliggjør innvirkning på offentlig
innsats i regionene og samordning mellom ulike aktører og forvaltningsnivåers
innsats i et samfunnsutviklingsperspektiv.
Fylkeskommunene har i dag en sentral rolle med hensyn
til regional utvikling, gjennom blant annet ansvaret for regional
planlegging etter plan- og bygningsloven. Dette innebærer et samordningsansvar.
Sektorsamordning er en utfordrende oppgave som
følge av en økende sektorisert og segmentert statlig forvaltning.
Ved å vektlegge samfunnsutviklingsperspektivet kan man styrke regionene
i rollen som samfunnsutviklere, gjennom å utvikle mulighetene til
å koordinere ulike sektorers innsats innenfor regionen. Dette innebærer
muligheter til å innvirke på statlige prioriteringer og innretning
av sektorinnsats innenfor regionen. Samspillet mellom de folkevalgte
nivåene vektlegges i dette perspektivet.
Forutsetningene for å innta en strategisk samfunnsutviklerrolle
er tett knyttet til regional struktur. Regionenes muligheter til
å utøve helhetssyn og unngå utilsiktede konsekvenser av sektorvedtak
og prioriteringer, er viktig for utviklingen av denne rollen. Tidligere
utredninger vektlegger også regionenes funksjonalitet og homogenitet
spesielt med hensyn til bo- og arbeidsmarkeder og næringsstrukturer.
En annen forutsetning er befolkningens felles identitet som igjen
knyttes til legitimitet til beslutninger.
Det vises i meldingen til at regional struktur
derfor vil påvirke regionenes legitimitet og effektivitet som samfunnsutvikler.
Større regioner vil blant annet gjennom regional planlegging kunne
øve innflytelse over og se større helhet i løsning av oppgaver som strekker
seg over større geografiske områder, som for eksempel arealbruk,
kommunikasjon og hvordan møte kompetansebehovene i arbeidslivet.
Større regioner vil kunne styrke samhandlingen mellom stat og region
og slik kunne bidra til en bedre sektorsamordning. Færre regioner
gir færre enheter for staten å forholde seg til, samtidig som det
kan gi enheter med sterkere fagmiljøer som kan se større områder
og prosesser i sammenheng.
Departementet mener at videreutvikling av det regionale
folkevalgte nivået som samfunnsutvikler kan gi en mer målrettet
og virkningsfull innsats enn en videreutvikling av regionene som
tjenesteprodusent. I dette arbeidet bør vekten legges på muligheten til
bedre regional tilpasning av offentlige virkemidler og å finne langsiktige
og helhetlige løsninger for sentrale samfunnsutfordringer. Større
regioner, som i større grad samsvarer med endrede transportmønstre og
næringsstrukturer, vil i sterkere grad kunne påvirke samfunnsutviklingen
innenfor sektorer av stor betydning for innbyggere og næringsliv.
Departementet ser derfor utvikling av samfunnsutviklerrollen
som den mest aktuelle rammen for det videre arbeidet med konkretisering
av det regionale folkevalgte nivåets oppgaver og funksjon. Departementet
vil vurdere hvilke konkrete oppgaver og hvilket ansvar det regionale
folkevalgte nivået bør ha, med hovedvekt på områdene kompetanse,
kommunikasjon og næringsrettet innsats. Muligheten for å se de ulike
aktørenes innsats innenfor disse områdene i sammenheng, er sentralt
for å kunne utløse vekstpotensialet og styrke vekstkraften i den
enkelte regionen.
Arbeidet vil ta utgangspunkt i utfordringer
ved dagens system, og vurdere hvordan en mer helhetlig og strategisk
planlegging og forvaltning kan oppnås. Departementet mener at statlig
innsats innenfor noen sektorer i økt grad bør tilpasses regionale
forutsetninger og behov, og derigjennom gi bedre grunnlag for oppnåelse
av nasjonale politiske mål. Arbeidet med å videreutvikle det regionale
folkevalgte nivået vil blant annet bygge videre på den rollen fylkeskommunene
i dag har innenfor transportsektoren, erfaringer med bymiljøavtaler
og liknende utviklingsavtaler. Det vil vurderes hvordan regionalt
folkevalgt nivå kan gis større medvirkning i store offentlige prioriteringer.
Det vil være naturlig å se nærmere på den prinsipielle grensedragningen
mot Fylkesmannen.
Det er regjeringens mål å gjennomføre kommunereformen
og endringer i regionalt folkevalgt nivå samtidig, slik at både
nye kommuner og ny regional inndeling kan iverksettes fra 1. januar
2020.
Det tas sikte på å legge fram en samlet lovproposisjon
om nye oppgaver til kommunene våren 2017, samtidig med forslag om
ny kommunestruktur og nytt regionalt folkevalgt nivå. Sommeren 2015
vil fylkeskommunene inviteres til å innlede drøftinger av sammenslåingsalternativer,
med sikte på å vurdere og avklare om det er aktuelt å slå seg sammen
med nabofylker. Prosessen legger opp til at fylkeskommunene fatter
vedtak høsten 2016.
Rammene for økonomisk kompensasjon ved sammenslåing
er slått fast i inndelingslova § 15:
«Ved samanslåing av kommunar eller fylke og deling
som nemnt i § 3 andre ledd bokstav b, gir staten delvis kompensasjon
for eingongskostnader som er direkte knytte til desse prosessane.
I ein overgangsperiode gir staten også kompensasjon for bortfall
av rammetilskot.»
Ved de siste kommunesammenslåingene har staten
dekket nødvendige kostnader fra vedtak om sammenslåing til sammenslåingen
trer i kraft. Staten vil også for fylkeskommuner dekke engangskostnader som
følge av sammenslåingen. Rammetilskuddet til fylkeskommunene inneholder
ingen elementer som berøres direkte av en sammenslåing. Alle overføringene
til fylkeskommunene gis i utgangspunktet per innbygger i fylket,
og det vil derfor ikke være aktuelt med et inndelingstilskudd for
fylkeskommunene slik det er for kommunene.
Endringer i regionale strukturer vil kunne medføre
behov for vurderinger av valgkretser til stortingsvalg. Det vil
også kunne bli behov for å se på fordelingen av mandater mellom
valgkretser og andre forhold knyttet til valgordningen.
Mandatfordeling mellom valgdistriktene følger av
Grunnloven § 57.
Endring av antall fylker eller fylkesgrenser
har betydning for valgordningen. Utredning av behov og eventuell
tilpasning av valgordningen i tråd med reformarbeidet er noe det
må være stor oppmerksomhet på.
Neste mandatfordeling vil skje før stortingsvalget
i 2021.
Det må vurderes om regionene også etter en eventuell
reform skal være valgdistrikter til stortingsvalg. Det kan finnes
forhold som taler for at framtidige valgdistrikt ved stortingsvalg
ikke følger regionsgrensene, men at man permanent eller som en overgangsordning
opprettholder 19 valgdistrikt.
Tidspunktet for når nye regioner skal være etablert,
bør ses i sammenheng med disse problemstillingene. Dersom det er
snakk om mindre endringer, eller enkeltfylker som slår seg sammen,
vil det være mulig å utrede og legge til rette for gode overgangsordninger.
Reglene for valg til stortingsvalg kan tidligst endres slik at de
får gyldighet fra 2021. Fordeling av mandatene mellom distrikter
kan heller ikke endres før dette tidspunktet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre, viser til at fylkeskommunene nå inviteres inn
i kommunereformen, og at regjeringen tar sikte på å legge frem forslag
til et nytt folkevalgt nivå våren 2017. Flertallet mener
at hovedprinsippene som må ligge til grunn for oppgavefordelingen
mellom statlig, regional og kommunal sektor, er at oppgaver bør
legges på lavest mulig effektive nivå, at staten bør ta seg av oppgaver
som skal gjennomføres likeartet over hele landet, og at oppgaver
som forutsetter lokalt kjennskap og initiativ bør delegeres til
region- eller kommunenivå.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
slår fast at det skal være tre folkevalgte nivå. Utgangspunktet
er at oppgaver og ansvar som legges til regionnivået i hovedsak
er relatert til rollen som regional aktør for samfunnsutvikling.
Dette vil også omfatte innbyggerrettet tjenesteproduksjon.
Dette flertallet er positive
til at fylkeskommunene nå inviteres inn i kommunereformen, og at regjeringen
vil legge fram proposisjoner om kommunereformen inkludert mellomnivået
våren 2017.
Nye oppgaver til regionalt nivå forutsetter
at prosessen fører til færre fylkeskommuner/regioner av en viss
størrelse. Inntektssystemet til fylkene må vurderes i lys av en
ny regionstruktur.
Oppgavene til et nytt regionalt folkevalgt nivå skal
gjennomgås og forslag legges frem for Stortinget i en stortingsmelding
våren 2016.
Dette flertallet mener at den
regionale stat/Fylkesmannen i utgangspunktet skal ha ansvar knyttet
til tilsyn, kontroll og beredskap og noen veiledningsoppgaver. Oppgaver
som legger til rette for bruk av politisk skjønn kan som hovedregel
vurderes med sikte på overføring til regionalt folkevalgt nivå. Det
bør vurderes å begrense fylkesmennenes oppgaver innenfor næringsutvikling
og veiledning av kommunene som samfunnsutviklere.
Dette flertallet er enige om
å vurdere om følgende oppgaver kan overføres til det regionale folkevalgte
nivå:
a) vurdering
av fylkesvegene etter forvaltningsreformen fra 2010. Større veger
med sterke næringsinteresser kan vurderes overført til staten som
en del av denne vurderingen
b) landbruksoppgaver som ikke er naturlig
å legge til kommunene
c) klima- og miljøoppgaver som ikke er
naturlig å legge til kommunene
d) styrking av de regionale forskningsfondene
e) fordeling av relevante prosjektmidler
f) oppgaver på integreringsområdet som
i dag ligger hos IMDI og som bør flyttes nærmere innbyggerne
g) ny ansvarsfordeling og finansiering
mellom stat, regioner og kommuner på kultur- og kulturminneområdet,
herunder en vurdering av riksantikvarens rolle og ansvar
h) vurdere å avvikle sentral godkjenning
av regional planstrategi og overlate bestemmelsen til det regionale
selvstyret.
Dette flertallet er videre enige
om å be regjeringen i meldingen om det nye regionnivået drøfte tiltak
for å sikre at flere statlige arbeidsplasser lokaliseres i hele
landet. Dette for å styrke vekstkraft i alle regioner og bygge opp
under eksisterende kompetansemiljø.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil videre understreke
at fylkeskommunenes rolle som demokratisk arena, tjenesteprodusent,
myndighetsutøver og samfunnsutvikler må videreføres i et nytt regionalt
folkevalgt nivå.
Disse medlemmer mener det er
behov for å tilføre det regionale folkevalgte nivået nye funksjoner
og oppgaver. Oppgavene til et nytt regionalt folkevalgt nivå skal
gjennomgås parallelt med arbeidet med å gi flere oppgaver til kommunene,
og forslag til oppgaver må legges frem for Stortinget i en stortingsmelding
våren 2016.
Disse medlemmer mener det er
behov for utredning av følgende oppgaver med sikte på overføring
til et nytt regionalt folkevalgt nivå:
Overføring av Statens
vegvesens regionkontor og en gjennomgang av hvilke av dagens riksveier som
kan gjøres regionale.
Overføring av oppgaver hos Fylkesmannen
som ikke knytter seg til tilsyns- og kontrollfunksjonen, herunder
oppgaver knyttet til beredskapsfunksjonen som ikke svekker det nasjonale
beredskapsansvaret.
Overføring av oppgaver som er lagt til
direktorat og tilsyn, men som ikke direkte knytter seg til direktorat-
eller tilsynsfunksjonen.
Overføring av oppgaver på integreringsområdet som
i dag ligger hos Imdi og UDI og som bør flyttes nærmere innbyggerne.
Overføring av regionale landbruksoppgaver
Overføring av regionale klima- og miljøoppgaver.
Styrking av de regionale forskningsfondene.
Videreføre Innovasjon Norge med regionale
styrer og regionalt medeierskap som i dag.
Ny ansvarsfordeling og finansiering mellom
stat, regioner og kommuner på kulturområdet
Fordeling av andre relevante prosjektmidler
til kommunene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
det i tillegg gjelder:
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
komiteens flertall, Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, uttalte følgende i innstillingen til
Kommuneproposisjonen for 2015:
«Flertallet mener det er behov for folkevalgt styring
på regionalt nivå i Norge og at dette må være et grunnleggende prinsipp
for arbeidet med endringer i kommunestrukturen».
På denne bakgrunn ba det samme flertallet regjeringen
om å gjennomgå oppgavene til fylkeskommunene parallelt med arbeidet
med å gi flere oppgaver til kommunene. Disse medlemmer er
kritisk til at dette arbeidet ikke er fulgt opp i henhold til Stortingets
anmodning. Regjeringen varsler i oppgavemeldingen at det tas sikte
på å legge fram en samlet lovproposisjon om nye oppgaver til kommunene våre
2017, samtidig med forslag om ny kommunestruktur og nytt folkevalgt
regionalt nivå. I meldingen foreslår regjeringen at fylkeskommunene
tappes for oppgaver ved at de største kommunene kan overta ansvaret
for videregående opplæring, kollektivtrafikk og tannhelse.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen mener det regionale folkevalgte nivåets rolle som tjenesteprodusent
vil bli en konsekvens av foreslått oppgavedifferensiering mellom
store og små kommuner gjennom at videregående opplæring og kollektivtrafikk
kan overføres til store kommuner. Fylkeskommunenes ansvar på disse
områdene vil da bli begrenset til restkommunene innen fylket. Disse medlemmer deler
KS sin avvisning av denne modellen og er enig i at det blir vanskeligere
å opprettholde kvalitet og valgfrihet for elevene og trafikanter samlet
sett, og at en slik oppgavedeling vil gi økt byråkrati og kostnader
gjennom et uklart ansvarsmønster og en fragmentert organisering.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen foreslår at det fylkeskommunale ansvaret for tannhelsetjenesten
overføres til større kommuner. I begrunnelsen heter det at tannhelsetjenesten
har grenseflater mot kommunale tjenesteområder. Grenseflatene mot
spesialisthelsetjenesten drøftes ikke, sjøl om grenseflatene antagelig
vil være større mot sykehusene. Regjeringen gir ikke svar på hvordan
tilbudet fra den offentlige tannhelsetjenesten skal løses i mindre
kommuner.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen varsler at den vil fremme en proposisjon om endringer
i regionalt folkevalgt nivå i 2017 og at ny regional inndeling kan
iverksettes fra 1. januar 2020. I Innst. 300 S (2013–2014) om kommuneproposisjonen
2015, sier et flertall fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti følgende om
behandlingen av ny regional inndeling:
«Eventuelle endringer i fylkesstrukturen må på samme
måte som ved endringer i kommunestrukturen bygge på lokale ønsker.»
Disse medlemmer forutsetter at
dette legges til grunn fra regjeringen i dens videre arbeid med regionnivåets
plass i forvaltningen.
Disse medlemmer fremmer ut fra
ovenstående følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til grunn
at videregående opplæring, kollektivtrafikk og tannhelse skal videreføres
som fylkeskommunale oppgaver, og ikke kan delegeres til enkelte
kommuner.»
«Stortinget ber regjeringen legge til grunn
at endringer i fylkesstrukturen skal bygge på lokale ønsker og skje
gjennom frivillighet.»
Disse medlemmer viser til at
regional stat ikke er organisert på en måte som harmonerer med etablerte
fylkesgrenser. Dette er uheldig fordi det skaper store utfordringer
i samordningen av statlig virksomhet. En oversikt utarbeidet av
KS viser at statlig regional virksomhet er oppdelt i ca. 50 ulike regioninndelinger.
Fylkesmannen skal samordne statlig regional virksomhet, men er fratatt
denne muligheten for store deler av aktivitetene.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge fram en utredning
som viser den faktiske organiseringen av statlig regional virksomhet,
som vurderer denne organiseringen opp mot behovet for å kunne samordne
statens regionale aktivitet og som fremmer forslag til løsninger
som gir virksomhetene regionale grenser som følger fylkesinndelingen.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener det er særskilte utfordringer
i hovedstadsområdet. Dagens administrative inndeling vanskeliggjør en
helhetlig areal- og transportplanlegging. Disse medlemmer mener
det derfor er behov for en særskilt vurdering av inndelingen i hovedstadsområdet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede særskilt
etablering av et regionalt folkevalgt nivå i hovedstadsområdet.
Målet er å slå sammen minimum Oslo og Akershus fylkeskommune, eventuelt
også større deler av hovedstadsområdet. Kommunal- og moderniseringsministeren
skal sammen med fylkesmannen i Oslo og Akershus ha et særskilt ansvar
for denne prosessen.»
Det vises til at det også pågår andre prosesser
på Østlandet, noe disse medlemmer stiller seg positive
til. Hele eller deler av Vestlandet bør inngå i en større folkevalgt
region. Også i Trøndelag er det i gang prosesser hvor man jobber
med en felles, styrket region.
Disse medlemmer er positive til
dette.
Komiteens medlem fra Venstre mener stortingsmeldingen
om nye oppgaver til et nytt regionalt folkevalgt nivå bør inkludere
en utredning av overføring av ansvaret for helseforetakene og spesialisthelsetjenesten,
unntatt universitetssykehusene, til nye folkevalgte regioner.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti kan
ikke se at fjerning av statens godkjenning av regional planstrategi
nødvendigvis er en fordel. Ved statlig godkjenning vil staten være mer
forpliktet til å følge opp. Regionale planers stilling bør styrkes
og bli mer førende også for statens politikk på områder planen omfatter.