Utenriksdepartementet

Riksrevisjonens undersøkelse av norsk bistand til ren energi

Utbygging av energitilbudet er en viktig innsatsfaktor i kampen mot fattigdom. Et viktig mål for norsk utviklingsarbeid er å redusere den absolutte fattigdommen og bringe mennesker ut av fattigdom på varig basis. I Innst. S. nr. 93 (2004–2005) slo utenrikskomiteen fast at bærekraftig utvikling og fornybar energi vil være viktige temaer i norsk utviklingssamarbeid i årene framover.

I perioden 2000–2013 har 12,26 mrd. kroner gått til bistand til ren energi. Fra midten av 2000-tallet økte oppmerksomheten om ren energi i utviklingssamarbeidet, og i 2007 lanserte Utenriksdepartementet initiativet Ren energi for utvikling. I perioden 2007–2013 er det bevilget 8,97 mrd. kroner til ren energi-tiltak.

Gjennom ren energi-initiativet støttes utbygging av fornybar kraftproduksjon og strømnett, fattigdomsrettede tiltak som landsbyelektrifisering med solenergi, og kapasitetsbygging. Utbygging av kraftverk og strømnett krever store investeringer og det har lenge vært et viktig mål for Utenriksdepartementet å utløse private investeringer.

Målet med undersøkelsen har vært å vurdere i hvilken grad norsk bistand til ren energi er i tråd med Stortingets mål om å øke tilgangen til bærekraftige energitjenester for å bidra til økonomisk vekst og bedre levekår for de fattige.

Undersøkelsen omfatter i hovedsak bistanden til de sju prioriterte samarbeidslandene for ren energi. Disse er Etiopia, Liberia, Mosambik, Nepal, Tanzania, Uganda og Øst-Timor. Landene har i undersøkelsesperioden 2000–2013 mottatt om lag 3,9 mrd. kroner i bistand til ren energi.

Undersøkelsen har blant annet tatt utgangspunkt i følgende vedtak og forutsetninger fra Stortinget:

• Innst. S. nr. 93 (2004–2005) til St.meld. nr. 35 (2003–2004) Felles kamp mot fattigdom

• Innst. S. nr. 269 (2008–2009) til St.meld. nr. 13 (2008–2009) Klima, konflikt og kapital

• Innst. 44 S (2011–2012) til Meld. St. 14 (2010–2011) Mot en grønnere utvikling

• Budsjettinnstillingene til St.prp. nr. 1/ Prop. 1 S for Utenriksdepartementet i perioden 1999–2014

Rapporten ble forelagt Utenriksdepartementet ved brev 1. april 2014. Departementet har i brev 29. april 2014 til Riksrevisjonen gitt kommentarer til rapporten. Kommentarene er i hovedsak innarbeidet i rapporten og i Riksrevisjonens dokument.

Rapporten, riksrevisorkollegiets oversendelsesbrev til Utenriksdepartementet 20. mai 2014 og statsrådens svar 3. juni 2014 følger som vedlegg til Riksrevisjonens dokument.

1.1 Hovedfunn

• Norsk bistand har i liten grad bidratt til å øke tilgangen til ren energi:

• • Bistanden har i liten grad ført til økt fornybar kraftproduksjon i de prioriterte samarbeidslandene.

  • Utenriksdepartementet mangler gode virkemidler for å utløse private investeringer i land med svake rammebetingelser.

  • Norskstøttede tiltak for utbygging av strømnett har svak økonomisk bærekraft.

• Bistanden til ren energi har i liten grad nådd de fattigste.

• Svakheter i planleggingen av prosjekter for kapasitetsbygging gir problemer i gjennomføringen.

• Utenriksdepartementets mangelfulle plan- og beslutningsgrunnlag svekker muligheten for å styre bistanden effektivt.

1.2 Riksrevisjonens merknader

1.2.1 Norsk bistand har i liten grad bidratt til å øke tilgangen til ren energi

1.2.1.1 Bistanden har i liten grad ført til økt fornybar kraftproduksjon i de prioriterte samarbeidslandene

Utenrikskomiteen har pekt på at bistanden til ren energi skal rettes mot utbygging av vannkraft, vindparker og solparker for produksjon av kraft til nett. I tillegg til å satse på vannkraft der forutsetningene er til stede, må bistanden i større grad satse på solenergi og vindkraftanlegg i samarbeidsland i Afrika sør for Sahara. Utenriksdepartementet legger til grunn at det er innenfor vannkraft at Norge har komparative fortrinn fordi norske bedrifter har lang erfaring med å bygge vannkraftverk og har utviklet internasjonalt anerkjent kompetanse på området.

I perioden 2000–2013 ble i overkant av 270 mill. kroner gitt til å bygge eller ruste opp nasjonale kraftverk i de sju prioriterte samarbeidslandene for bistand til ren energi. Støtten har primært gått til opprustning av eksisterende vannkraftverk i Liberia, Tanzania, Uganda og Nepal. Det siste store statseide kraftverket i Afrika som ble bygget med norsk bistand, vannkraftverket Kihansi i Tanzania, ble ferdigstilt i 2000. Etter 2005 er det gitt mindre direkte støtte til utbygging av kraftproduksjon enn tidligere år.

Utbygging av kraftverk krever store investeringer, og norske myndigheter arbeider derfor for å engasjere privat sektor for å sikre de nødvendige investeringene i energisektoren. I tillegg er det i hele perioden gitt støtte til forundersøkelser som kartlegger gjennomførbarheten til potensielle utbyggingsprosjekter. Undersøkelsen viser at denne tilnærmingen har resultert i lite ny kraftproduksjon i de prioriterte samarbeidslandene.

Undersøkelsen viser videre at norsk bistand til ren energi fortsatt i hovedsak er rettet mot vannkraft, selv om landene har gode muligheter for å utnytte sol og vind som energiressurser. I Tanzania er kraftproduksjon redusert i flere perioder som følge av tørke. Riksrevisjonen mener at en noe ensidig satsing på vannkraft gjør mottakerlandene mer sårbare for svikt i energiforsyningen enn det en bredere satsing på vannkraft, vindkraft og solenergi ville ha gjort.

1.2.1.2 Utenriksdepartementet mangler gode virkemidler for å utløse private investeringer i land med svake rammebetingelser

Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland, Norfund, er det viktigste norske virkemiddelet for å utløse private investeringer i energisektoren i de minst utviklede landene (MUL). I perioden 2007–2013 utgjorde Norfunds investeringer i fornybar energi nesten halvparten av den totale norske bistanden til ren energi. Utenriksdepartementet opplyste i Prop.1 S (2013–2014) at Norfund skal bli et enda mer sentralt verktøy innen regjeringens satsing på fornybar energi.

Undersøkelsen viser at 2 prosent av Norfunds investeringer innen fornybar energi har gått til de prioriterte samarbeidslandene i perioden 2007–2013. I disse landene har Norfund investert i to kraftverk, ett i Uganda og ett i Nepal. Samtidig er nær to tredeler av Norfunds investeringer i fornybar energi gjort i øvre mellominntektsland som Brasil og Chile.

Norfund skal bidra til å realisere prosjekter som private selskaper ellers ikke ville gått inn i på grunn av høy risiko, men enkeltinvesteringer må likevel være lønnsomme for at virksomheten som etableres skal være levedyktig. Hvor godt forholdene i et land legger til rette for lønnsomme kommersielle investeringer, avhenger blant annet av hvor stabile de politiske, økonomiske og sosiale forholdene i landet er, hvor effektivt byråkratiet legger til rette for næringslivet, hvordan arbeidsmarkedet er regulert, og tilgang på nødvendig kapital og infrastruktur – deriblant tilgang på elektrisitet.

Undersøkelsen viser at svake rammebetingelser har ført til at Norfund i svært liten grad har kunnet identifisere lønnsomme prosjekter i de prioriterte samarbeidslandene.

Etter Riksrevisjonens vurdering gjør Norfunds nåværende rammevilkår og krav til lønnsomhet fondet til et lite egnet virkemiddel for å utløse private investeringer i landene med de svakeste økonomiske og juridiske rammevilkårene. Etter Riksrevisjonens oppfatning er det behov for alternative virkemidler for å utløse private investeringer i disse landene.

1.2.1.3 Norskstøttede tiltak for utbygging av strømnett har svak økonomisk bærekraft

Undersøkelsen viser at ambassadene i Tanzania og Mosambik har gitt mye støtte til utbygging av strømnettet for å gi fattige husholdninger på landsbygda tilgang til elektrisitet. Det nasjonale elektrisitetsverket i Mosambik er ett av strømselskapene på det afrikanske kontinentet som har økt tilgangen til flest husholdninger ved å bygge ut strømnettet. Bare i 2011 fikk verket over 160 000 nye kunder. I Tanzania opplyser myndighetene at nettutbygging er et hovedvirkemiddel for å tilby strøm på landsbygda. Direktoratet for landsbyelektrifisering i Tanzania støtter primært prosjekter for utbygging av strømnettet drevet av det nasjonale elverket TANESCO.

Befolkningen i avsidesliggende og vanskelig tilgjengelige strøk har ofte liten betalingsevne og lavt strømforbruk. Dette gjør det vanskelig for det enkelte elektrisitetsverket å få dekket kostnadene ved utbygging av omfattende infrastruktur til disse områdene. Undersøkelsen viser at denne effekten er forsterket i Mosambik og Tanzania, der nasjonale myndigheter har fastsatt strømpriser som ligger under kostnadene ved å levere strømmen.

I Mosambik har reduserte strømtariffer, økte produksjonskostnader og relativt høye kostnader fra utvidelse av strømnettet ført til et økonomisk tap på 25 prosent for det nasjonale elektrisitetsverket i perioden 2003–2013. Elektrisitetsverket i Tanzania drives også med store økonomiske underskudd. Elektrisitetsverkenes dårlige økonomi fører i neste omgang til manglende vedlikehold av kraftverk og strømnett, og dermed risiko for både hyppige og lange strømbrudd.

Etter Riksrevisjonens vurdering har Utenriksdepartementet et ansvar for å sikre at norsk bistand gis til prosjekter som er økonomisk bærekraftige. Støtte til prosjekter som har svake forutsetninger for økonomisk bærekraft, svekker muligheten for langsiktige og stabile energileveranser.

1.2.2 Bistanden til ren energi har i liten grad nådd de fattigste

Utenrikskomiteen har påpekt at den økte satsingen på energisektoren gjennom ren energi-initiativet skal inkludere fattigdomsrettede tiltak som landsbyelektrifisering med solenergi og mer effektive vedovner.

Undersøkelsen viser at over halvparten av den norske støtten til ren energi i de prioriterte samarbeidslandene har gått til å bygge ut strømnett. I perioden 2000–2013 har dette gitt over 100 000 husholdninger tilgang til strøm. Det er imidlertid primært de rikeste husholdningene som benytter seg av det økte strømtilbudet. I Afrika sør for Sahara koster påkobling til strømnettet mellom 300 og 1 500 norske kroner, en uoppnåelig sum for mange fattige med under 15 kroner dagen å leve for. Det innebærer at selv om strømnettet bygges ut til en landsby, vil store deler av befolkningen forbli uten tilgang til strøm i sitt eget hjem. På Zanzibar har Norge støttet landsbyelektrifisering i flere tiår. Sluttevalueringer av prosjektene viser at under 10 prosent av innbyggerne i landsbyene som har fått strøm, kobler seg på nettet. Dette er langt færre enn målet for prosjektene, og det har medført en svakere utviklingseffekt enn forventet. De fattige husholdningene har først og fremst fått nytte av strømmen gjennom bedre kvalitet på skole- og helsetjenester.

I Nepal har støtte til lokale løsninger, som solcellepaneler og mikrokraftverk, gitt om lag en halv million husholdninger strøm. Utenriksdepartementet støtter imidlertid i liten grad slike lokale løsninger i de andre prioriterte landene for bistanden til ren energi.

Utenriksdepartementet legger til grunn at bistand til ren energi skal bidra til samfunnsutvikling og økonomisk utvikling. Bistand til økt kraftproduksjon og energitilgang skal føre til økt næringsvirksomhet og sysselsetting, som så i neste omgang også kommer de fattige til gode. Bistandens mål er dermed bredere enn å øke tilgangen til energi for den fattige delen av befolkningen.

Undersøkelsen viser imidlertid at landsbyelektrifiseringsprosjekter i Afrika i liten grad fører til økt produktiv virksomhet som bidrar til økonomisk vekst. I Mosambik har satsing på landsbyelektrifisering ført til økt produksjon for allerede etablerte bedrifter. Det økte strømtilbudet bidro imidlertid i liten grad til nye produksjonsaktiviteter. De etablerte virksomhetene sysselsatte heller ikke flere personer, og det ble ikke etablert nye virksomheter. Manglende opplæring og tilbud om smålån gjør at aktuelle investorer ikke har kompetanse eller midler til å nyttiggjøre seg de mulighetene som det økte energitilbudet gir. Etter Riksrevisjonens vurdering er det vanskelig å se den økonomiske effekten som Utenriksdepartementet har lagt til grunn for bistanden. Det er derfor risiko for at målet om å nå de fattige først vil kunne oppnås på svært lang sikt.

1.2.3 Svakheter i planleggingen av prosjekter for kapasitetsbygging gir problemer i gjennomføringen

Kapasitetsbygging og institusjonssamarbeid er blant de viktigste virkemidlene innen bistanden til ren energi. Tiltakene inkluderer styrking av kompetanse og hjelp til utvikling av lover og reguleringer som er nødvendige for å øke energitilbudet i utviklingsland. Utenrikskomiteen har framhevet det som viktig at bistand til kapasitetsbygging er egnet til å bygge opp om mottakerens eierskap til egen utvikling.

I de prioriterte samarbeidslandene er det i perioden 2000–2013 inngått 27 avtaler om kapasitetsbygging, blant annet med samarbeidslandenes departementer, elektrisitetsverk og reguleringsmyndigheter. Undersøkelsen viser at flere av disse prosjektene har hatt problemer med at mottakerinstitusjonen ikke har hatt nødvendig kapasitet eller kompetanse til å gjennomføre avtalte aktiviteter. I Tanzania har hyppige utskiftinger i personell og i toppledelsen negative konsekvenser for prosjektets framdrift og organisasjonens eierskap til prosjektet. I flere andre land har samarbeidspartneren både manglet personell og hatt stor utskiftning av ansatte, noe som svekker muligheten for at organisasjonen får nytte av opplæringen på lang sikt. Det kan etter Riksrevisjonens vurdering synes som om det i planleggingen av institusjonssamarbeidene ikke er tatt nok hensyn til de rammene mottakerorganisasjonene arbeider innenfor.

Undersøkelsen viser videre at flere prosjekter innen kapasitetsbygging har hatt svak framdrift og manglende resultater. Resultatrammeverket som definerer mål og forventede resultater har vært svakt og lite egnet til å følge framdriften i samarbeidet. I en rekke prosjekter mangler det viktige grunnlagsdata og indikatorer for å kunne måle oppnådde resultater og effekter. I flere tilfeller er det også manglende sammenheng mellom aktivitetene som gjennomføres og hvilke resultater som forventes oppnådd. Det viser seg dessuten at mottakerorganisasjonene ikke alltid gir kapasitetsbyggingsprosjektene nødvendig prioritet, enten på grunn av manglende forankring hos ledelsen eller manglende økonomiske ressurser og bemanning.

Riksrevisjonen mener at bedre bakgrunnskunnskap og styrket dialog i planfasen av bistandsprosjekter innen kapasitetsbygging kan bidra til at definerte mål og forventede resultater er i bedre samsvar med mottakernes behov, og til at resultatrammeverket oppleves av begge parter som mer hensiktsmessig.

1.2.4 Utenriksdepartementets mangelfulle plan- og beslutningsgrunnlag svekker muligheten for å styre bistanden effektivt

Utenrikskomiteen har framhevet at utvikling i fattige land krever en overordnet og sammenhengende bruk av virkemidler, slik at bistanden blir mer målrettet og strategisk.

Utenriksdepartementets tiltaksplan for ren energi-initiativet (2009) slår fast at departementet, i dialog med ambassadene, skal konkretisere de anbefalte føringene i detaljerte aktivitetsplaner som skisserer mål, prosjekter og forventede resultater, samt fastsette ansvar og tidsfrister. Undersøkelsen viser at ambassadene ikke har utarbeidet aktivitetsplaner for bistanden eller analyser av energisektoren i samarbeidslandene.

Ambassadenes strategiske planer og virksomhetsplaner for perioden 2000–2013 gir informasjon om pågående norskstøttede bistandstiltak, gjennomføringsrisiko og framtidige satsingsområder. Planene angir hva som er besluttet, men de inneholder lite informasjon om hva som har vært bakgrunnen og det faktiske grunnlaget for ambassadenes beslutninger og prioriteringer.

Undersøkelsen viser videre at Utenriksdepartementet ikke har oppdatert sentrale planer og dokumenter for bistanden til ren energi. Departementet skulle vurdere bærekraften av ren energi-initiativet etter to år, oppdatere tiltaksplanen fra 2009 årlig og gjennomføre en midtveisevaluering av handlingsplanen for miljørettet utviklingssamarbeid. Ingen av disse tiltakene er gjennomført til nå.

I 2004 ble bistandsforvaltningen desentralisert med større beslutningsmyndighet til ambassadene. Utenriksdepartementet begrunner desentraliseringen med at ambassadenes lokalkunnskap skal bidra til å sikre at de beslutningene som fattes gir de beste og mest bærekraftige resultatene i det enkelte samarbeidsland.

Etter Riksrevisjonens vurdering er det vanskelig å få realisert de ambisjonene som ligger til grunn for ren energi-initiativet dersom ikke ambassadene i større grad følger opp de planmessige forutsetningene som ren energi-initiativet legger til grunn. Riksrevisjonen mener også at et mangelfullt beslutningsgrunnlag svekker Utenriksdepartementets mulighet til å styre bistanden effektivt og til å identifisere hvilke virkemidler som best egner seg i det aktuelle samarbeidslandet.

1.3 Riksrevisjonens anbefalinger

Riksrevisjonen anbefaler at Utenriksdepartementet

• vurderer hvordan teknologiske framskritt innen ny fornybar energi kan utnyttes bedre for å bidra til økt og mer stabil kraftproduksjon i mottakerlandene og å nå mer effektivt ut til den fattige delen av befolkningen

• vurderer alternative virkemidler som kan utløse private investeringer i ren energi i de landene som har svakest rammevilkår

• sikrer at det i planleggingen av kapasitetsbygging i større grad tas hensyn til mottakerorganisasjonens organisatoriske utfordringer, kapasitet og kompetanse

• sørger for at ambassadene gjennomfører og forbedrer analysene som legges til grunn for prioriteringer og beslutninger for bistanden til ren energi; dette vil gi et beslutningsgrunnlag som kan bidra til at virkemiddelbruken er bedre tilpasset forholdene i samarbeidslandene

1.4 Departementets oppfølging

Statsråden framhever at rapporten gir konkrete og nyttige anbefalinger som vil bli fulgt opp i departementets videre arbeid med bistand til ren energi.

Til Riksrevisjonens anbefaling om å vurdere hvordan teknologiske framskritt innen ny fornybar energi kan utnyttes bedre, svarer statsråden at de siste ti års teknologiske utvikling og kraftige prisfall har gjort sol, vind og biomasse mer konkurransedyktig. Dette vil gjøre det mulig å utvide bredden i satsingen på ren energi. Samtidig viser statsråden til at vannkraft er et område der norsk bistand har gode forutsetninger for å kunne bidra. Mange av samarbeidslandene har betydelige vannkraftressurser som de ønsker å utnytte, og har derfor etterspurt norsk bistand på dette området. Statsråden påpeker at andre giverland har mer erfaring og kompetanse innen for eksempel sol og vind enn det Norge kan tilby.

Utenriksdepartementet slutter seg til Riksrevisjonens anbefaling om å styrke satsingen for økt energitilgang på landsbygda med fornybare småskalaløsninger. Departementet er enig i at det er et behov for å supplere nettutvidelse med andre tiltak for å nå ut til de fattigste, inkludert husholdninger der forholdene ikke ligger til rette for nettutvidelse eller etablering av isolerte nett. Samtidig peker departementet på flere utfordringer som hindrer økt utbredelse av desentraliserte løsninger, som manglende tilgang på finansiering og svake rammevilkår for kommersielle aktører.

Statsråden framhever at for å redusere fattigdom er det viktig at tilgang på elektrisitet skaper næringsvirksomhet og arbeidsplasser. Dette skjer over tid, men det er også avhengig av utvikling av annen infrastruktur og generelle rammevilkår. Departementet vil i større grad se på mulighetene for hvordan økt tilgang på energi, for eksempel gjennom den norske støtten til nettutvidelse, kan bidra til økt næringsutvikling.

Statsråden viser til at det har vært vanskelig for Norfund å finne modne prosjekter og investorer som er villige til å satse i land som kjennetegnes av generelt svakt styresett og dårlige rammebetingelser. Statsråden trekker fram at myndighetene i samarbeidslandene gradvis har fått økt forståelse for betydningen av å skape bedre investeringsklima og forutsigbare rammebetingelser. De fattigste landene er, etter departementets vurdering, blitt noe mer attraktive for investeringer i ren energi. Norfund har de siste årene styrket sin innsats for ren energi i de fattige landene, blant annet med etableringen av en prosjektutviklingsfasilitet og reorganiseringen av SN Power. Statsråden opplyser videre at det arbeides med å finne fram til egnede mekanismer der tilskuddsmidler kan kombineres med investeringsmidler for å realisere prosjekter som ellers ikke ville ha blitt gjennomført.

Til Riksrevisjonens anbefaling om å vurdere alternative virkemidler som kan utløse private investeringer i ren energi, svarer statsråden at det pågår et arbeid for å identifisere multilaterale og andre internasjonale finansieringsinstrumenter som kan bidra til flere private investeringer i ren energi i utviklingsland. Basert på erfaringene fra et pilotprosjekt for innovative finansieringsmekanismer i Uganda vil det bli vurdert om tilsvarende modell kan brukes i andre samarbeidsland i Afrika og Asia. Statsråden understreker at Norfund fortsatt vil være et viktig utviklingspolitisk instrument for investeringer i fornybar energi, og den geografiske dreiningen mot investeringer i minst utviklede land og Afrika sør for Sahara vil bli videreført.

Når det gjelder kapasitetsbygging, erkjenner Utenriksdepartementet at ikke alle målsettinger er nådd. Departementet har også erfaring fra flere andre prosjekter med at svakheter i planleggingen av kapasitetsbyggingsprosjekter har skapt problemer i gjennomføringen og framdriften. Dette kan ifølge departementet skyldes behov for å bruke mer ressurser til å sikre inngående kunnskap om samarbeidsinstitusjoner, men også at det kan være lagt til grunn for optimistiske vurderinger av institusjonens evne til å absorbere og omsette i praksis den kapasitetsstyrkingen som tilbys. Statsråden understreker at grundigere forarbeid og bedre dialog med partnerlandets myndigheter og relevante institusjoner vil være nødvendig for å sikre at prosjektene tilpasses realitetene i den enkelte institusjon og på den måten bidrar til realistiske resultater.

Utenriksdepartementet vil gå grundig igjennom hvordan en kan sikre at kapasitetsbygging tar hensyn til mottakerorganisasjonens organisatoriske utfordringer, kapasitet og kompetanse, slik Riksrevisjonen anbefaler. Konkurranseutsetting av oppdrag og programmer for kapasitetsbygging og institusjonsarbeid vil bli vurdert. Statsråden viser til at det vil være behov for å arbeide for mer kontinuitet ved at de som har fått opplæring forblir i mottakerorganisasjonen, og departementet vil se nærmere på ressurs- og kompetansebehovene i forbindelse med planleggingen av kapasitetsbyggingsprosjekter. Målet vil være å sikre en helhetlig vurdering av institusjonelle behov og forutsetninger, systematisk vurdering av aktuelle virkemidler og tiltak, samt etablering av bedre rammeverk for måling av resultater.

Statsråden er enig med Riksrevisjonen i at støtte til utvikling i fattige land krever en overordnet og sammenhengende bruk av virkemidler, slik at bistanden blir mer målrettet. Departementet er enig i at det er behov for en mer samlet styring av ren energi-innsatsen, og statsråden viser i denne sammenhengen til at det i 2013 ble innført en felles budsjettlinje – kapittelpost 166.74 – for ren energi-satsingen. Dette har gitt bedre oversikt over budsjettutviklingen og gjort det lettere å styre midlene dit hvor det gir best resultater. Departementet vil gå igjennom budsjett- og virksomhetsplanprosessene med sikte på å forbedre styringsverktøyet. Innsatsen for å utvikle klare og operative mål, resultatindikatorer og gode målesystemer vil være en hovedprioritet framover. Statsråden framholder at Riksrevisjonens gjennomgang av energibistanden vil være et viktig bidrag til dette arbeidet.

Ansvaret for gjennomføring av utviklingspolitikken er delegert til ambassadene i de enkelte samarbeidslandene. Statsråden begrunner dette med at beslutninger om samarbeid bør tas i nær dialog med mottaker.

Når det gjelder Riksrevisjonens anbefaling om å sørge for at ambassadene gjennomfører og forbedrer analyser som legges til grunn for bistanden, er statsråden enig i at grundige analyser er en forutsetning for hvilke prioriteringer og beslutninger som gjøres innenfor energisatsingen. Departementet vil se nærmere på hvordan kvaliteten på ambassadenes planlegging kan økes for å utnytte norske komparative fortrinn.

Utenriksdepartementet har nylig innhentet innspill fra ambassader med store energiporteføljer om hvordan energisatsingen bør prioriteres og forbedres. Statsråden ser på dette som viktig for de strategiske grep som vil bli tatt for å sikre et beslutningsgrunnlag som gjør at virkemiddelbruken er best mulig tilpasset forholdene i samarbeidslandene, slik Riksrevisjonen anbefaler.

Statsråden opplyser at departementet skal gjennomgå antall land og multilaterale engasjementer innen ren energi med sikte på mer konsentrasjon. Dette kan bidra til bedre resultater og måloppnåelse.

1.5 Riksrevisjonens sluttmerknad

Riksrevisjonen har ingen ytterligere merknader i saken.