Til Stortinget

1. Sammendrag

Utenriksdepartementet

Riksrevisjonens undersøkelse av norsk bistand til ren energi

Utbygging av energitilbudet er en viktig innsatsfaktor i kampen mot fattigdom. Et viktig mål for norsk utviklingsarbeid er å redusere den absolutte fattigdommen og bringe mennesker ut av fattigdom på varig basis. I Innst. S. nr. 93 (2004–2005) slo utenrikskomiteen fast at bærekraftig utvikling og fornybar energi vil være viktige temaer i norsk utviklingssamarbeid i årene framover.

I perioden 2000–2013 har 12,26 mrd. kroner gått til bistand til ren energi. Fra midten av 2000-tallet økte oppmerksomheten om ren energi i utviklingssamarbeidet, og i 2007 lanserte Utenriksdepartementet initiativet Ren energi for utvikling. I perioden 2007–2013 er det bevilget 8,97 mrd. kroner til ren energi-tiltak.

Gjennom ren energi-initiativet støttes utbygging av fornybar kraftproduksjon og strømnett, fattigdomsrettede tiltak som landsbyelektrifisering med solenergi, og kapasitetsbygging. Utbygging av kraftverk og strømnett krever store investeringer og det har lenge vært et viktig mål for Utenriksdepartementet å utløse private investeringer.

Målet med undersøkelsen har vært å vurdere i hvilken grad norsk bistand til ren energi er i tråd med Stortingets mål om å øke tilgangen til bærekraftige energitjenester for å bidra til økonomisk vekst og bedre levekår for de fattige.

Undersøkelsen omfatter i hovedsak bistanden til de sju prioriterte samarbeidslandene for ren energi. Disse er Etiopia, Liberia, Mosambik, Nepal, Tanzania, Uganda og Øst-Timor. Landene har i undersøkelsesperioden 2000–2013 mottatt om lag 3,9 mrd. kroner i bistand til ren energi.

Undersøkelsen har blant annet tatt utgangspunkt i følgende vedtak og forutsetninger fra Stortinget:

• Innst. S. nr. 93 (2004–2005) til St.meld. nr. 35 (2003–2004) Felles kamp mot fattigdom

• Innst. S. nr. 269 (2008–2009) til St.meld. nr. 13 (2008–2009) Klima, konflikt og kapital

• Innst. 44 S (2011–2012) til Meld. St. 14 (2010–2011) Mot en grønnere utvikling

• Budsjettinnstillingene til St.prp. nr. 1/ Prop. 1 S for Utenriksdepartementet i perioden 1999–2014

Rapporten ble forelagt Utenriksdepartementet ved brev 1. april 2014. Departementet har i brev 29. april 2014 til Riksrevisjonen gitt kommentarer til rapporten. Kommentarene er i hovedsak innarbeidet i rapporten og i Riksrevisjonens dokument.

Rapporten, riksrevisorkollegiets oversendelsesbrev til Utenriksdepartementet 20. mai 2014 og statsrådens svar 3. juni 2014 følger som vedlegg til Riksrevisjonens dokument.

1.1 Hovedfunn

• Norsk bistand har i liten grad bidratt til å øke tilgangen til ren energi:

• • Bistanden har i liten grad ført til økt fornybar kraftproduksjon i de prioriterte samarbeidslandene.

  • Utenriksdepartementet mangler gode virkemidler for å utløse private investeringer i land med svake rammebetingelser.

  • Norskstøttede tiltak for utbygging av strømnett har svak økonomisk bærekraft.

• Bistanden til ren energi har i liten grad nådd de fattigste.

• Svakheter i planleggingen av prosjekter for kapasitetsbygging gir problemer i gjennomføringen.

• Utenriksdepartementets mangelfulle plan- og beslutningsgrunnlag svekker muligheten for å styre bistanden effektivt.

1.2 Riksrevisjonens merknader

1.2.1 Norsk bistand har i liten grad bidratt til å øke tilgangen til ren energi

1.2.1.1 Bistanden har i liten grad ført til økt fornybar kraftproduksjon i de prioriterte samarbeidslandene

Utenrikskomiteen har pekt på at bistanden til ren energi skal rettes mot utbygging av vannkraft, vindparker og solparker for produksjon av kraft til nett. I tillegg til å satse på vannkraft der forutsetningene er til stede, må bistanden i større grad satse på solenergi og vindkraftanlegg i samarbeidsland i Afrika sør for Sahara. Utenriksdepartementet legger til grunn at det er innenfor vannkraft at Norge har komparative fortrinn fordi norske bedrifter har lang erfaring med å bygge vannkraftverk og har utviklet internasjonalt anerkjent kompetanse på området.

I perioden 2000–2013 ble i overkant av 270 mill. kroner gitt til å bygge eller ruste opp nasjonale kraftverk i de sju prioriterte samarbeidslandene for bistand til ren energi. Støtten har primært gått til opprustning av eksisterende vannkraftverk i Liberia, Tanzania, Uganda og Nepal. Det siste store statseide kraftverket i Afrika som ble bygget med norsk bistand, vannkraftverket Kihansi i Tanzania, ble ferdigstilt i 2000. Etter 2005 er det gitt mindre direkte støtte til utbygging av kraftproduksjon enn tidligere år.

Utbygging av kraftverk krever store investeringer, og norske myndigheter arbeider derfor for å engasjere privat sektor for å sikre de nødvendige investeringene i energisektoren. I tillegg er det i hele perioden gitt støtte til forundersøkelser som kartlegger gjennomførbarheten til potensielle utbyggingsprosjekter. Undersøkelsen viser at denne tilnærmingen har resultert i lite ny kraftproduksjon i de prioriterte samarbeidslandene.

Undersøkelsen viser videre at norsk bistand til ren energi fortsatt i hovedsak er rettet mot vannkraft, selv om landene har gode muligheter for å utnytte sol og vind som energiressurser. I Tanzania er kraftproduksjon redusert i flere perioder som følge av tørke. Riksrevisjonen mener at en noe ensidig satsing på vannkraft gjør mottakerlandene mer sårbare for svikt i energiforsyningen enn det en bredere satsing på vannkraft, vindkraft og solenergi ville ha gjort.

1.2.1.2 Utenriksdepartementet mangler gode virkemidler for å utløse private investeringer i land med svake rammebetingelser

Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland, Norfund, er det viktigste norske virkemiddelet for å utløse private investeringer i energisektoren i de minst utviklede landene (MUL). I perioden 2007–2013 utgjorde Norfunds investeringer i fornybar energi nesten halvparten av den totale norske bistanden til ren energi. Utenriksdepartementet opplyste i Prop.1 S (2013–2014) at Norfund skal bli et enda mer sentralt verktøy innen regjeringens satsing på fornybar energi.

Undersøkelsen viser at 2 prosent av Norfunds investeringer innen fornybar energi har gått til de prioriterte samarbeidslandene i perioden 2007–2013. I disse landene har Norfund investert i to kraftverk, ett i Uganda og ett i Nepal. Samtidig er nær to tredeler av Norfunds investeringer i fornybar energi gjort i øvre mellominntektsland som Brasil og Chile.

Norfund skal bidra til å realisere prosjekter som private selskaper ellers ikke ville gått inn i på grunn av høy risiko, men enkeltinvesteringer må likevel være lønnsomme for at virksomheten som etableres skal være levedyktig. Hvor godt forholdene i et land legger til rette for lønnsomme kommersielle investeringer, avhenger blant annet av hvor stabile de politiske, økonomiske og sosiale forholdene i landet er, hvor effektivt byråkratiet legger til rette for næringslivet, hvordan arbeidsmarkedet er regulert, og tilgang på nødvendig kapital og infrastruktur – deriblant tilgang på elektrisitet.

Undersøkelsen viser at svake rammebetingelser har ført til at Norfund i svært liten grad har kunnet identifisere lønnsomme prosjekter i de prioriterte samarbeidslandene.

Etter Riksrevisjonens vurdering gjør Norfunds nåværende rammevilkår og krav til lønnsomhet fondet til et lite egnet virkemiddel for å utløse private investeringer i landene med de svakeste økonomiske og juridiske rammevilkårene. Etter Riksrevisjonens oppfatning er det behov for alternative virkemidler for å utløse private investeringer i disse landene.

1.2.1.3 Norskstøttede tiltak for utbygging av strømnett har svak økonomisk bærekraft

Undersøkelsen viser at ambassadene i Tanzania og Mosambik har gitt mye støtte til utbygging av strømnettet for å gi fattige husholdninger på landsbygda tilgang til elektrisitet. Det nasjonale elektrisitetsverket i Mosambik er ett av strømselskapene på det afrikanske kontinentet som har økt tilgangen til flest husholdninger ved å bygge ut strømnettet. Bare i 2011 fikk verket over 160 000 nye kunder. I Tanzania opplyser myndighetene at nettutbygging er et hovedvirkemiddel for å tilby strøm på landsbygda. Direktoratet for landsbyelektrifisering i Tanzania støtter primært prosjekter for utbygging av strømnettet drevet av det nasjonale elverket TANESCO.

Befolkningen i avsidesliggende og vanskelig tilgjengelige strøk har ofte liten betalingsevne og lavt strømforbruk. Dette gjør det vanskelig for det enkelte elektrisitetsverket å få dekket kostnadene ved utbygging av omfattende infrastruktur til disse områdene. Undersøkelsen viser at denne effekten er forsterket i Mosambik og Tanzania, der nasjonale myndigheter har fastsatt strømpriser som ligger under kostnadene ved å levere strømmen.

I Mosambik har reduserte strømtariffer, økte produksjonskostnader og relativt høye kostnader fra utvidelse av strømnettet ført til et økonomisk tap på 25 prosent for det nasjonale elektrisitetsverket i perioden 2003–2013. Elektrisitetsverket i Tanzania drives også med store økonomiske underskudd. Elektrisitetsverkenes dårlige økonomi fører i neste omgang til manglende vedlikehold av kraftverk og strømnett, og dermed risiko for både hyppige og lange strømbrudd.

Etter Riksrevisjonens vurdering har Utenriksdepartementet et ansvar for å sikre at norsk bistand gis til prosjekter som er økonomisk bærekraftige. Støtte til prosjekter som har svake forutsetninger for økonomisk bærekraft, svekker muligheten for langsiktige og stabile energileveranser.

1.2.2 Bistanden til ren energi har i liten grad nådd de fattigste

Utenrikskomiteen har påpekt at den økte satsingen på energisektoren gjennom ren energi-initiativet skal inkludere fattigdomsrettede tiltak som landsbyelektrifisering med solenergi og mer effektive vedovner.

Undersøkelsen viser at over halvparten av den norske støtten til ren energi i de prioriterte samarbeidslandene har gått til å bygge ut strømnett. I perioden 2000–2013 har dette gitt over 100 000 husholdninger tilgang til strøm. Det er imidlertid primært de rikeste husholdningene som benytter seg av det økte strømtilbudet. I Afrika sør for Sahara koster påkobling til strømnettet mellom 300 og 1 500 norske kroner, en uoppnåelig sum for mange fattige med under 15 kroner dagen å leve for. Det innebærer at selv om strømnettet bygges ut til en landsby, vil store deler av befolkningen forbli uten tilgang til strøm i sitt eget hjem. På Zanzibar har Norge støttet landsbyelektrifisering i flere tiår. Sluttevalueringer av prosjektene viser at under 10 prosent av innbyggerne i landsbyene som har fått strøm, kobler seg på nettet. Dette er langt færre enn målet for prosjektene, og det har medført en svakere utviklingseffekt enn forventet. De fattige husholdningene har først og fremst fått nytte av strømmen gjennom bedre kvalitet på skole- og helsetjenester.

I Nepal har støtte til lokale løsninger, som solcellepaneler og mikrokraftverk, gitt om lag en halv million husholdninger strøm. Utenriksdepartementet støtter imidlertid i liten grad slike lokale løsninger i de andre prioriterte landene for bistanden til ren energi.

Utenriksdepartementet legger til grunn at bistand til ren energi skal bidra til samfunnsutvikling og økonomisk utvikling. Bistand til økt kraftproduksjon og energitilgang skal føre til økt næringsvirksomhet og sysselsetting, som så i neste omgang også kommer de fattige til gode. Bistandens mål er dermed bredere enn å øke tilgangen til energi for den fattige delen av befolkningen.

Undersøkelsen viser imidlertid at landsbyelektrifiseringsprosjekter i Afrika i liten grad fører til økt produktiv virksomhet som bidrar til økonomisk vekst. I Mosambik har satsing på landsbyelektrifisering ført til økt produksjon for allerede etablerte bedrifter. Det økte strømtilbudet bidro imidlertid i liten grad til nye produksjonsaktiviteter. De etablerte virksomhetene sysselsatte heller ikke flere personer, og det ble ikke etablert nye virksomheter. Manglende opplæring og tilbud om smålån gjør at aktuelle investorer ikke har kompetanse eller midler til å nyttiggjøre seg de mulighetene som det økte energitilbudet gir. Etter Riksrevisjonens vurdering er det vanskelig å se den økonomiske effekten som Utenriksdepartementet har lagt til grunn for bistanden. Det er derfor risiko for at målet om å nå de fattige først vil kunne oppnås på svært lang sikt.

1.2.3 Svakheter i planleggingen av prosjekter for kapasitetsbygging gir problemer i gjennomføringen

Kapasitetsbygging og institusjonssamarbeid er blant de viktigste virkemidlene innen bistanden til ren energi. Tiltakene inkluderer styrking av kompetanse og hjelp til utvikling av lover og reguleringer som er nødvendige for å øke energitilbudet i utviklingsland. Utenrikskomiteen har framhevet det som viktig at bistand til kapasitetsbygging er egnet til å bygge opp om mottakerens eierskap til egen utvikling.

I de prioriterte samarbeidslandene er det i perioden 2000–2013 inngått 27 avtaler om kapasitetsbygging, blant annet med samarbeidslandenes departementer, elektrisitetsverk og reguleringsmyndigheter. Undersøkelsen viser at flere av disse prosjektene har hatt problemer med at mottakerinstitusjonen ikke har hatt nødvendig kapasitet eller kompetanse til å gjennomføre avtalte aktiviteter. I Tanzania har hyppige utskiftinger i personell og i toppledelsen negative konsekvenser for prosjektets framdrift og organisasjonens eierskap til prosjektet. I flere andre land har samarbeidspartneren både manglet personell og hatt stor utskiftning av ansatte, noe som svekker muligheten for at organisasjonen får nytte av opplæringen på lang sikt. Det kan etter Riksrevisjonens vurdering synes som om det i planleggingen av institusjonssamarbeidene ikke er tatt nok hensyn til de rammene mottakerorganisasjonene arbeider innenfor.

Undersøkelsen viser videre at flere prosjekter innen kapasitetsbygging har hatt svak framdrift og manglende resultater. Resultatrammeverket som definerer mål og forventede resultater har vært svakt og lite egnet til å følge framdriften i samarbeidet. I en rekke prosjekter mangler det viktige grunnlagsdata og indikatorer for å kunne måle oppnådde resultater og effekter. I flere tilfeller er det også manglende sammenheng mellom aktivitetene som gjennomføres og hvilke resultater som forventes oppnådd. Det viser seg dessuten at mottakerorganisasjonene ikke alltid gir kapasitetsbyggingsprosjektene nødvendig prioritet, enten på grunn av manglende forankring hos ledelsen eller manglende økonomiske ressurser og bemanning.

Riksrevisjonen mener at bedre bakgrunnskunnskap og styrket dialog i planfasen av bistandsprosjekter innen kapasitetsbygging kan bidra til at definerte mål og forventede resultater er i bedre samsvar med mottakernes behov, og til at resultatrammeverket oppleves av begge parter som mer hensiktsmessig.

1.2.4 Utenriksdepartementets mangelfulle plan- og beslutningsgrunnlag svekker muligheten for å styre bistanden effektivt

Utenrikskomiteen har framhevet at utvikling i fattige land krever en overordnet og sammenhengende bruk av virkemidler, slik at bistanden blir mer målrettet og strategisk.

Utenriksdepartementets tiltaksplan for ren energi-initiativet (2009) slår fast at departementet, i dialog med ambassadene, skal konkretisere de anbefalte føringene i detaljerte aktivitetsplaner som skisserer mål, prosjekter og forventede resultater, samt fastsette ansvar og tidsfrister. Undersøkelsen viser at ambassadene ikke har utarbeidet aktivitetsplaner for bistanden eller analyser av energisektoren i samarbeidslandene.

Ambassadenes strategiske planer og virksomhetsplaner for perioden 2000–2013 gir informasjon om pågående norskstøttede bistandstiltak, gjennomføringsrisiko og framtidige satsingsområder. Planene angir hva som er besluttet, men de inneholder lite informasjon om hva som har vært bakgrunnen og det faktiske grunnlaget for ambassadenes beslutninger og prioriteringer.

Undersøkelsen viser videre at Utenriksdepartementet ikke har oppdatert sentrale planer og dokumenter for bistanden til ren energi. Departementet skulle vurdere bærekraften av ren energi-initiativet etter to år, oppdatere tiltaksplanen fra 2009 årlig og gjennomføre en midtveisevaluering av handlingsplanen for miljørettet utviklingssamarbeid. Ingen av disse tiltakene er gjennomført til nå.

I 2004 ble bistandsforvaltningen desentralisert med større beslutningsmyndighet til ambassadene. Utenriksdepartementet begrunner desentraliseringen med at ambassadenes lokalkunnskap skal bidra til å sikre at de beslutningene som fattes gir de beste og mest bærekraftige resultatene i det enkelte samarbeidsland.

Etter Riksrevisjonens vurdering er det vanskelig å få realisert de ambisjonene som ligger til grunn for ren energi-initiativet dersom ikke ambassadene i større grad følger opp de planmessige forutsetningene som ren energi-initiativet legger til grunn. Riksrevisjonen mener også at et mangelfullt beslutningsgrunnlag svekker Utenriksdepartementets mulighet til å styre bistanden effektivt og til å identifisere hvilke virkemidler som best egner seg i det aktuelle samarbeidslandet.

1.3 Riksrevisjonens anbefalinger

Riksrevisjonen anbefaler at Utenriksdepartementet

• vurderer hvordan teknologiske framskritt innen ny fornybar energi kan utnyttes bedre for å bidra til økt og mer stabil kraftproduksjon i mottakerlandene og å nå mer effektivt ut til den fattige delen av befolkningen

• vurderer alternative virkemidler som kan utløse private investeringer i ren energi i de landene som har svakest rammevilkår

• sikrer at det i planleggingen av kapasitetsbygging i større grad tas hensyn til mottakerorganisasjonens organisatoriske utfordringer, kapasitet og kompetanse

• sørger for at ambassadene gjennomfører og forbedrer analysene som legges til grunn for prioriteringer og beslutninger for bistanden til ren energi; dette vil gi et beslutningsgrunnlag som kan bidra til at virkemiddelbruken er bedre tilpasset forholdene i samarbeidslandene

1.4 Departementets oppfølging

Statsråden framhever at rapporten gir konkrete og nyttige anbefalinger som vil bli fulgt opp i departementets videre arbeid med bistand til ren energi.

Til Riksrevisjonens anbefaling om å vurdere hvordan teknologiske framskritt innen ny fornybar energi kan utnyttes bedre, svarer statsråden at de siste ti års teknologiske utvikling og kraftige prisfall har gjort sol, vind og biomasse mer konkurransedyktig. Dette vil gjøre det mulig å utvide bredden i satsingen på ren energi. Samtidig viser statsråden til at vannkraft er et område der norsk bistand har gode forutsetninger for å kunne bidra. Mange av samarbeidslandene har betydelige vannkraftressurser som de ønsker å utnytte, og har derfor etterspurt norsk bistand på dette området. Statsråden påpeker at andre giverland har mer erfaring og kompetanse innen for eksempel sol og vind enn det Norge kan tilby.

Utenriksdepartementet slutter seg til Riksrevisjonens anbefaling om å styrke satsingen for økt energitilgang på landsbygda med fornybare småskalaløsninger. Departementet er enig i at det er et behov for å supplere nettutvidelse med andre tiltak for å nå ut til de fattigste, inkludert husholdninger der forholdene ikke ligger til rette for nettutvidelse eller etablering av isolerte nett. Samtidig peker departementet på flere utfordringer som hindrer økt utbredelse av desentraliserte løsninger, som manglende tilgang på finansiering og svake rammevilkår for kommersielle aktører.

Statsråden framhever at for å redusere fattigdom er det viktig at tilgang på elektrisitet skaper næringsvirksomhet og arbeidsplasser. Dette skjer over tid, men det er også avhengig av utvikling av annen infrastruktur og generelle rammevilkår. Departementet vil i større grad se på mulighetene for hvordan økt tilgang på energi, for eksempel gjennom den norske støtten til nettutvidelse, kan bidra til økt næringsutvikling.

Statsråden viser til at det har vært vanskelig for Norfund å finne modne prosjekter og investorer som er villige til å satse i land som kjennetegnes av generelt svakt styresett og dårlige rammebetingelser. Statsråden trekker fram at myndighetene i samarbeidslandene gradvis har fått økt forståelse for betydningen av å skape bedre investeringsklima og forutsigbare rammebetingelser. De fattigste landene er, etter departementets vurdering, blitt noe mer attraktive for investeringer i ren energi. Norfund har de siste årene styrket sin innsats for ren energi i de fattige landene, blant annet med etableringen av en prosjektutviklingsfasilitet og reorganiseringen av SN Power. Statsråden opplyser videre at det arbeides med å finne fram til egnede mekanismer der tilskuddsmidler kan kombineres med investeringsmidler for å realisere prosjekter som ellers ikke ville ha blitt gjennomført.

Til Riksrevisjonens anbefaling om å vurdere alternative virkemidler som kan utløse private investeringer i ren energi, svarer statsråden at det pågår et arbeid for å identifisere multilaterale og andre internasjonale finansieringsinstrumenter som kan bidra til flere private investeringer i ren energi i utviklingsland. Basert på erfaringene fra et pilotprosjekt for innovative finansieringsmekanismer i Uganda vil det bli vurdert om tilsvarende modell kan brukes i andre samarbeidsland i Afrika og Asia. Statsråden understreker at Norfund fortsatt vil være et viktig utviklingspolitisk instrument for investeringer i fornybar energi, og den geografiske dreiningen mot investeringer i minst utviklede land og Afrika sør for Sahara vil bli videreført.

Når det gjelder kapasitetsbygging, erkjenner Utenriksdepartementet at ikke alle målsettinger er nådd. Departementet har også erfaring fra flere andre prosjekter med at svakheter i planleggingen av kapasitetsbyggingsprosjekter har skapt problemer i gjennomføringen og framdriften. Dette kan ifølge departementet skyldes behov for å bruke mer ressurser til å sikre inngående kunnskap om samarbeidsinstitusjoner, men også at det kan være lagt til grunn for optimistiske vurderinger av institusjonens evne til å absorbere og omsette i praksis den kapasitetsstyrkingen som tilbys. Statsråden understreker at grundigere forarbeid og bedre dialog med partnerlandets myndigheter og relevante institusjoner vil være nødvendig for å sikre at prosjektene tilpasses realitetene i den enkelte institusjon og på den måten bidrar til realistiske resultater.

Utenriksdepartementet vil gå grundig igjennom hvordan en kan sikre at kapasitetsbygging tar hensyn til mottakerorganisasjonens organisatoriske utfordringer, kapasitet og kompetanse, slik Riksrevisjonen anbefaler. Konkurranseutsetting av oppdrag og programmer for kapasitetsbygging og institusjonsarbeid vil bli vurdert. Statsråden viser til at det vil være behov for å arbeide for mer kontinuitet ved at de som har fått opplæring forblir i mottakerorganisasjonen, og departementet vil se nærmere på ressurs- og kompetansebehovene i forbindelse med planleggingen av kapasitetsbyggingsprosjekter. Målet vil være å sikre en helhetlig vurdering av institusjonelle behov og forutsetninger, systematisk vurdering av aktuelle virkemidler og tiltak, samt etablering av bedre rammeverk for måling av resultater.

Statsråden er enig med Riksrevisjonen i at støtte til utvikling i fattige land krever en overordnet og sammenhengende bruk av virkemidler, slik at bistanden blir mer målrettet. Departementet er enig i at det er behov for en mer samlet styring av ren energi-innsatsen, og statsråden viser i denne sammenhengen til at det i 2013 ble innført en felles budsjettlinje – kapittelpost 166.74 – for ren energi-satsingen. Dette har gitt bedre oversikt over budsjettutviklingen og gjort det lettere å styre midlene dit hvor det gir best resultater. Departementet vil gå igjennom budsjett- og virksomhetsplanprosessene med sikte på å forbedre styringsverktøyet. Innsatsen for å utvikle klare og operative mål, resultatindikatorer og gode målesystemer vil være en hovedprioritet framover. Statsråden framholder at Riksrevisjonens gjennomgang av energibistanden vil være et viktig bidrag til dette arbeidet.

Ansvaret for gjennomføring av utviklingspolitikken er delegert til ambassadene i de enkelte samarbeidslandene. Statsråden begrunner dette med at beslutninger om samarbeid bør tas i nær dialog med mottaker.

Når det gjelder Riksrevisjonens anbefaling om å sørge for at ambassadene gjennomfører og forbedrer analyser som legges til grunn for bistanden, er statsråden enig i at grundige analyser er en forutsetning for hvilke prioriteringer og beslutninger som gjøres innenfor energisatsingen. Departementet vil se nærmere på hvordan kvaliteten på ambassadenes planlegging kan økes for å utnytte norske komparative fortrinn.

Utenriksdepartementet har nylig innhentet innspill fra ambassader med store energiporteføljer om hvordan energisatsingen bør prioriteres og forbedres. Statsråden ser på dette som viktig for de strategiske grep som vil bli tatt for å sikre et beslutningsgrunnlag som gjør at virkemiddelbruken er best mulig tilpasset forholdene i samarbeidslandene, slik Riksrevisjonen anbefaler.

Statsråden opplyser at departementet skal gjennomgå antall land og multilaterale engasjementer innen ren energi med sikte på mer konsentrasjon. Dette kan bidra til bedre resultater og måloppnåelse.

1.5 Riksrevisjonens sluttmerknad

Riksrevisjonen har ingen ytterligere merknader i saken.

2. Komiteens behandling

Som ledd i behandlingen av Dokument 3:12 (2013–2014) gjennomførte komiteen en studiereise til Mosambik og Tanzania i tidsrommet 22. februar til 4. mars 2015. Siktemålet var blant annet å besøke noen av de tiltakene som omtales i Riksrevisjonens rapport og å se nærmere på oppfølging og resultater av bistand til ren energi.

Ambassadene både i Mosambik og Tanzania hadde utarbeidet omfattende og relevante programmer for komiteen, dels med feltbesøk og dels møter med parlamentarikere, myndigheter på statlig, regionalt og lokalt nivå samt riksrevisjonen i begge land. I tillegg hadde komiteen møte med diverse andre organisasjoner, herunder representanter for FN og Verdensbanken og frivillige organisasjoner med fokus på menneskerettigheter og anti-korrupsjon.

I Maputo i Mosambik hadde komiteen møter med Det nasjonale elektrisitetsselskapet EDM (Electricidade de Mocambique), Det Nasjonale Petroleumsinstituttet INP (Instituto Nacional de Petróleo) og det statlige oljeselskapet ENH (Emprea Nacional de Hidrocarbonetos). Elektrisitetsforsyningen har vært en hovedpilar i Norges bistand til Mosambik i alle år siden slutten av 1970-tallet.

Komiteen reiste fra Maputo til byen Pemba, som ligger i Cabo Delgado-provinsen lenger nord i Mosambik. Med Pemba som utgangspunkt foretok komiteen feltbesøk til landsbyen Macomia. Komiteen fikk underveis se en større og godt vedlikeholdt transformatorstasjon som var ferdigstilt i 2011. Transformatorstasjonen med tilhørende overførings- og distribusjonslinjer er etablert med økonomisk støtte fra Norge. Prosjektet har så langt bidratt til at 3 654 familier har fått strøm.

I landsbyen Macomia møtte komiteen lokale myndigheter og besøkte flere bedrifter, en helseklinikk samt private husholdninger som kunne fortelle hva det har betydd for dem å få tilgang på elektrisitet og hvordan dette har endret hverdagen.

I Pemba hadde komiteen også eget møte med provinsguvernøren, provinsdirektøren for olje og energi samt Petroleumsinstituttet.

Fra byen Pemba i Mosambik reiste komiteen videre til øya Pemba i Tanzania.

Her fikk komiteen se ilandføringsstedet for den undersjøiske strømkabelen som fører elektrisitet fra Tanga på fastlandet til Pemba og den videre nettutbyggingen som var foretatt, inklusive utbygging av elektrisitet til enkeltstående hus. Dette er prosjekter som medfinansieres av Norge. Norge har finansiert landsbyelektrifisering på Zanzibar i flere faser siden 1980-tallet. De norskstøttede prosjektene har gitt over hundre landsbyer tilgang til strøm og har bidratt til at 80 prosent av Zanzibars befolkning bor i nærheten av strømnettet.

Komiteen hadde møte med Zanzibars statlige kraftselskap ZECO (Zanzibar Electricity Company) som har ansvaret for distribusjon, og det ble foretatt besøk til næringsbedrifter, herunder et nytt fiskemarked, for å se betydningen av tilgang på elektrisk energi.

Det ble gjort forsøk på å fly til Kihansi dam og kraftanlegg i Tanzania for befaring og samtaler der, men besøket lot seg dessverre ikke gjennomføre da landingsstripen var for våt for landing.

I Dar es Salaam hadde komiteen flere møter med myndighetspersoner og frivillige organisasjoner. Komiteen møtte både det statlige vertikalt integrerte kraftselskapet TANESCO og landsbyenergibyrået REA (Tanzanias Rural Energy Agency).

Komiteen hadde videre møte med det tanzanianske anti-korrupsjonsbyrået PCCB (Prevention and Combating of Corruption Bureau) og Tanzanias planleggingskommisjon POPC (President’s Office Planning Commission).

Komiteen overvar også en undertegningsseremoni av en 2-årig intensjonsavtale mellom riksrevisjonene fra Norge, Nederland og Tanzania om bistand til å videreutvikle riksrevisjonen i Tanzania.

3. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jette F. Christensen, Gunvor Eldegard og lederen Martin Kolberg, fra Høyre, Erik Skutle og Michael Tetzschner, fra Fremskrittspartiet, Kenneth Svendsen og Helge Thorheim, fra Kristelig Folkeparti, Hans Fredrik Grøvan, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Venstre, Abid Q. Raja, fra Sosialistisk Venstreparti, Bård Vegar Solhjell, og fra Miljøpartiet De Grønne, Rasmus Hansson, viser til Dokument 3:12 (2013–2014) Riksrevisjonens undersøkelse av bistand til ren energi.

Målet med undersøkelsen har vært å vurdere i hvilken grad norsk bistand til ren energi er i tråd med Stortingets mål om å øke tilgangen til bærekraftige energitjenester for å bidra til økonomisk vekst og bedre levekår for de fattige.

Undersøkelsen omfatter i hovedsak bistanden til de syv prioriterte samarbeidslandene for ren energi. Disse er Etiopia, Liberia, Mosambik, Nepal, Tanzania, Uganda og Øst-Timor. Disse landene har i undersøkelsesperioden 2000–2013 mottatt om lag 3,9 mrd. kroner av en samlet norsk bistand til ren energi på 12,26 mrd. kroner.

Ren energi inkluderer bruk av fornybare energikilder som vann, sol og vind til kraftproduksjon, og bruk av effektive kokeovner til matlaging for å minke innendørs forurensning i husholdningene.

I undersøkelsesperioden har de norske bistandsmidlene til samarbeidslandene primært gått til å bygge nasjonale kraftverk og å utvide strømnett.

Hovedkonklusjonene som Riksrevisjonen trekker frem er:

• Norsk bistand har i liten grad bidratt til å øke tilgangen til ren energi:

• • Bistanden har i liten grad ført til økt fornybar kraftproduksjon i de prioriterte samarbeidslandene.

  • Utenriksdepartementet mangler gode virkemidler for å utløse private investeringer i land med svake rammebetingelser.

  • Norskstøttede tiltak for utbygging av strømnett har svak økonomisk bærekraft.

• Bistanden til ren energi har i liten grad nådd de fattigste.

• Svakheter i planleggingen av prosjekter for kapasitetsbygging gir problemer i gjennomføringen.

• Utenriksdepartementets mangelfulle plan- og beslutningsgrunnlag svekker muligheten for å styre bistanden effektivt.

På bakgrunn av funnene anbefaler Riksrevisjonen at Utenriksdepartementet

• vurderer hvordan teknologiske framskritt innen ny fornybar energi kan utnyttes bedre for å bidra til økt og mer stabil kraftproduksjon i mottakerlandene og å nå mer effektivt ut til den fattige delen av befolkningen

• vurderer alternative virkemidler som kan utløse private investeringer i ren energi i de landene som har svakest rammevilkår

• sikrer at det i planleggingen av kapasitetsbygging i større grad tas hensyn til mottakerorganisasjonens organisatoriske utfordringer, kapasitet og kompetanse

• sørger for at ambassadene gjennomfører og forbedrer analysene som legges til grunn for prioriteringer og beslutninger for bistanden til ren energi; dette vil gi et beslutningsgrunnlag som kan bidra til at virkemiddelbruken er bedre tilpasset forholdene i samarbeidslandene.

Komiteen viser til at en viktig innsatsfaktor i kampen mot fattigdom er å bygge ut elektrisk kraftproduksjon og nettdistribusjon. Utbygging av kraft og nett vil bidra til økonomisk vekst og bedre levekår for de fattige. Rundt 1,3 milliarder av jordens befolkning har ikke tilgang til elektrisitet, og de aller fleste bor i utviklingsland i Afrika og Asia. Ifølge det internasjonale energibyrået (IEA) er det behov for investeringer på mer enn 6 000 mrd. kroner for at alle skal få tilgang til elektrisitet innen 2030.

Komiteen viser til at befolkningsveksten i Afrika er så høy at det er ventet at antallet som ikke har tilgang til elektrisk kraft vil øke og ikke avta de neste 10 årene.

Komiteen viser til at norsk støtte til fornybar kraftproduksjon i hovedsak gis til utbygging av vannkraft, selv om landene har gode muligheter for å utnytte sol og vind som energiressurser. I perioden 2000–2013 ble i overkant av 270 mill. kroner gitt til å bygge eller ruste opp nasjonale kraftverk i de sju prioriterte samarbeidslandene for bistand til ren energi. Støtten har primært gått til opprustning av eksisterende vannkraftverk i Liberia, Tanzania, Uganda og Nepal. Det siste store statseide kraftverket i Afrika som ble bygget med norsk bistand, vannkraftverket Kihansi i Tanzania, ble ferdigstilt i 2000. Etter 2005 er det gitt mindre direkte støtte til utbygging av kraftproduksjon enn tidligere år.

Komiteen viser til at over halvparten av støtten til de prioriterte samarbeidslandene har gått til utbygging av strømnett.

Komiteen viser til at det det i perioden 2000–2013 er bygget ut strømnett som har gitt over 100 000 husholdninger tilgang til strøm. Det er imidlertid primært de rikeste husholdningene som benytter seg av det økte strømtilbudet. I Afrika sør for Sahara koster påkobling til strømnettet mellom 300 og 1 500 norske kroner, en uoppnåelig sum for mange fattige med under 15 kroner dagen å leve for. Det innebærer at selv om strømnettet bygges ut til en landsby, vil store deler av befolkningen forbli uten tilgang til strøm i sitt eget hjem. Befolkningen i avsidesliggende og vanskelig tilgjengelige strøk har ofte liten betalingsevne og lavt strømforbruk. Dette gjør det vanskelig for det enkelte elektrisitetsverket å få dekket kostnadene ved utbygging av omfattende infrastruktur til disse områdene. Dette igjen medfører at elektrisitetsverkene får dårlig økonomi som i neste omgang fører til manglende vedlikehold av kraftverk og strømnett, og dermed risiko for både hyppige og lange strømbrudd.

Riksrevisjonen mener at en noe ensidig satsing på vannkraft gjør mottakerlandene mer sårbare for svikt i energiforsyningen enn det en bredere satsing på vannkraft, vindkraft og solenergi ville ha gjort.

I Tanzania er kraftproduksjon redusert i flere perioder som følge av tørke. Elektrisitetsverket i Tanzania drives også med store økonomiske underskudd.

Komiteen viser til at Mosambik har mottatt mer norsk bistand til energi enn noe annet utviklingsland i Afrika og Asia, og elektrisitetsforsyningen har vært en hovedpilar i Norges bistand til landet i alle år siden slutten av 1970-tallet. Støtten har omfattet utbygging av linjenettet, landsbyelektrifisering, ren energiproduksjon, oppbygging av sentrale institusjoner, utforming av regulatorisk rammeverk og deltakelse fra privat sektor.

Komiteen viser videre til at landsbyelektrifiseringsprosjekter i Afrika i liten grad fører til økt produktiv virksomhet som bidrar til økonomisk vekst. Når befolkningen får tilgang til strøm, har det medført store endringer i bruken av lys, TV, radio, mobilladere og lignende. Imidlertid er det tilnærmet ingen som benytter seg av elektrisitet til matlaging og dessuten relativt få som nytter strøm til lokal produksjon. De fattige husholdningene har først og fremst fått nytte av strømmen gjennom bedre kvalitet på skole- og helsetjenester.

Under komiteens besøk i Mosambik foretok komiteen, med Pemba som utgangspunkt, feltbesøk til landsbyen Macomia. Komiteen fikk underveis se en større og godt vedlikeholdt transformatorstasjon som var ferdigstilt i 2011. Transformatorstasjonen med tilhørende overførings- og distribusjonslinjer er etablert med økonomisk støtte fra Norge og har sikret elektrifisering av hovedsetene i distriktene Quissanga, Macomia og Meluco og elektrifisering av 5 administrative sentre. Prosjektet har så langt bidratt til at 3 654 familier har fått strøm.

I landsbyen Macomia møtte komiteen lokale myndigheter og besøkte flere bedrifter, en helseklinikk samt private husholdninger som kunne fortelle hva det har betydd for dem å få tilgang på elektrisitet og hvordan dette har endret hverdagen for dem.

Komiteen kunne ved befaringen blant annet erfare at elektrifisering av helsestasjoner har bidratt til en høyere grad av kvalitet på undersøkelser m.m. som krever mer avansert instrumentering som må ha elektrisitet.

Komiteen viser til at dette har fått en stor positiv virkning for folkehelsen i de distriktene som har tilgang på elektrisitet, noe som også ble hevdet fra ledelsen ved helsestasjonene.

Komiteen fikk bekreftelse på at enkelthus som hadde installert elektrisitet bare benyttet dette til enkel belysning og TV-apparat og lignende. En så ingen som nyttet elektrisitet til matlaging, dette ble fortsatt foretatt med bruk av kull som energikilde. Ved besøk til næringsdrivende fikk en opplyst at den største gevinsten ved elektrifisering var at en kunne forlenge arbeidsdagen utover kvelden ettersom en nå hadde installert belysning. Det ble også hevdet at elektrifiseringen legger til rette for etter hvert i større grad å ta i bruk maskiner. Belysning av gater i landsbyen ble også ansett for å være et godt kriminalitetsforebyggende tiltak.

På øya Pemba i Zanzibar fikk komiteen se ilandføringsstedet av den undersjøiske strømkabelen som fører elektrisitet fra Tanga på fastlandet til Pemba og den videre nettutbyggingen som var foretatt, inklusive utbygging av elektrisitet til enkeltstående hus. Dette er prosjekter som medfinansieres av Norge. Norge har finansiert landsbyelektrifisering på Zanzibar i flere faser siden 1980-tallet. De norskstøttede prosjektene har gitt over hundre landsbyer tilgang til strøm og har bidratt til at 80 prosent av Zanzibars befolkning bor i nærheten av strømnettet.

Komiteen fikk et positivt inntrykk av elektrifiseringen som var foretatt på Pemba, der det også syntes som om et godt kompetansenivå blant lokale prosjektledere var til stede.

Komiteen viser til at Riksrevisjonen mener at Utenriksdepartementet har et ansvar for å sikre at norsk bistand gis til prosjekter som er økonomisk bærekraftige.

Komiteen deler Riksrevisjonens vurdering i utgangspunktet, men vil påpeke at det er en stor utfordring å sikre at norsk bistand skal gis til prosjekter som er økonomisk bærekraftige, samtidig som satsingen på energisektoren gjennom ren energi-initiativet skal inkludere fattigdomsrettede tiltak som landsbyelektrifisering. Komiteen vurderer det som urealistisk å forsyne store deler av den fattige delen av befolkningen på en økonomisk bærekraftig måte uten subsidier i et lengre tidsperspektiv. Først når befolkningen har nådd et minimumsnivå i utdannelse og økonomisk vekst, kan en regne med at det er grunnlag for at driften av elektrisitetsforsyningen blir økonomisk bærekraftig.

Komiteen viser til at Utenriksdepartementet legger til grunn at bistand til ren energi skal føre til økt næringsvirksomhet og sysselsetting, som så i neste omgang også kommer de fattige til gode. Bistandens mål er dermed bredere enn å øke tilgangen til energi for den fattige delen av befolkningen. Særlig har Utenriksdepartementet lagt vekt på stabil og sikker energiforsyning som grunnlag for økonomisk vekst, sysselsetting og sosiale formål som sikker strømforsyning til sykehus mv. Komiteen slutter seg til dette.

Komiteen viser videre til at det finnes store vannkraftressurser i Afrika sør for Sahara, men bare 5 prosent av vannkraftpotensialet på kontinentet er utbygget.

Komiteen deler også departementets oppfatning av at de siste års teknologiske utvikling og kraftige prisfall har gjort sol, vind og biomasse mer konkurransedyktig, noe som gjør det mulig å utvide bredden i ren energi-satsingen.

Komiteen har videre merket seg at Utenriksdepartementet slutter seg til Riksrevisjonens anbefaling om å styrke satsingen for økt energitilgang på landsbygda med fornybare småskalaløsninger, og at Utenriksdepartementet i større grad vil se på mulighetene for hvordan økt tilgang på energi for eksempel gjennom den norske støtten til nettutvidelse kan bidra til økt næringsutvikling.

Komiteen har videre merket seg at statsråden er enig med Riksrevisjonen i at støtte til utvikling i fattige land krever en overordnet og sammenhengende bruk av virkemidler, slik at bistanden blir mer målrettet. Det er imidlertid ikke bare planlegging av innsatsen som skal til for å målrette den. Det er vesentlig at de norske midlene som settes inn i prosjektene og stilles til disposisjon for lokale selskaper kan følges på en transparent måte, og underlegges samme innsyn og regnskapsrapportering som enhver investor ville satt som betingelse for å yte finansiell bistand.

Komiteen vil vise til at særlig møtet med TANESCOs ledelse i Dar es Salaam fremviste liten grad av imøtekommenhet til å fremlegge nøkkeltall for driften, gjeldsforhold og kontantstrømanalyser. Videre ble det ikke svart tilfredsstillende på spørsmål om avskrivninger og forholdet mellom planlagt og hendelsesstyrt vedlikehold. Det fremstår nødvendig at slike problemstillinger må kommuniseres tydelig gjennom de aktuelle bistandsambassadene og at vesentlige avvik meldes tilbake til bevilgende myndigheter.

Riksrevisjonen anbefaler Utenriksdepartementet å sørge for at ambassadene gjennomfører og forbedrer analysene som legges til grunn for prioriteringer og beslutninger for bistanden til ren energi. Dette vil gi et beslutningsgrunnlag som kan bidra til at virkemiddelbruken er bedre tilpasset forholdene i samarbeidslandene. Departementet vil se nærmere på hvordan kvaliteten på ambassadenes planlegging kan økes for å utnytte norske komparative fortrinn. Komiteen deler disse synspunktene.

Den bilaterale bistanden fordeler seg på 27 samarbeidsland, og den multilaterale bistanden er fordelt på flere organisasjoner, fond og initiativ. Mange ulike mottakere øker behovet for oppfølging og kontroll av departementet og ambassadene. Den spredte bistanden og til dels mangelfull planlegging svekker departementets mulighet til å styre bistanden effektivt og å velge virkemidler som fører til at målene oppnås.

Komiteen ble av ambassaden i Tanzania orientert om at en erkjenner at dette er et komplisert område å følge opp, og har tatt konsekvensen av dette ved å tildele oppgaven som controller til en av ambassadens ansatte for å styrke oppfølgingsarbeidet sammen med dem som spesielt arbeider med bistand til ren energi på ambassaden. Komiteen finner dette tiltaket svært positivt og har forventninger om at det treffes organisatoriske og kompetansemessige tiltak for å markere at premissene for å yte bistand må oppfylles over tid som grunnlag for videre innsats.

Komiteen har videre merket seg at departementet skal gjennomgå antall land og multilaterale engasjementer innen ren energi med sikte på mer konsentrasjon. Dette kan bidra til bedre resultater og måloppnåelse.

Riksrevisjonen påpeker at Utenriksdepartementet mangler gode virkemidler for å utløse private investeringer i land med svake rammebetingelser. Næringsutvikling er en sentral del av utviklingspolitikken og kampen mot fattigdom. Dette understrekes av utenrikskomiteen i Innst. S. nr. 93 (2004–2005). Et satsingsområde er å utløse investeringer for å etablere små og mellomstore bedrifter. Norfund er i denne sammenhengen et viktig virkemiddel.

Komiteen har merket seg at bare 4 prosent av Norfunds investeringer innen fornybar energi har gått til de prioriterte samarbeidslandene i perioden 2000–2013, og i siste del av perioden (2007–2013) er denne andelen sunket til 2 prosent. Samtidig er nær to tredjedeler av Norfunds investeringer i fornybar energi gjort i øvre mellominntektsland som Brasil og Chile.

Komiteen har merket seg at Norfund har utviklet relativt kompliserte eierstrukturer, ved at Norfund sammen med Statkraft dannet selskapet SN Power i 2002 som et fellesforetak av Norfund og Statkraft med 40/60 eierandel. I perioden 2000–2013 utgjorde SN Power 86 prosent av Norfunds investeringer i fornybar energi. Komiteen antar at det i et eierskap med ulike forutsetninger for investeringsstrategier kan være en fare for at terskelen for å investere i land med svak økonomi er noe høyere i SN Power enn om beslutningene blir tatt av Norfund selv. Det har således vist seg i praksis at SN Power bare har investert i kraftverk i Latin-Amerika og Asia.

Komiteen har merket seg at SN Power, Norfund, Trønder Energi og BKK i 2009 opprettet et selskap, Agua Imara, med formål å øke investeringene i fornybar energi i land sør for Sahara.

Norfund har investert 176,2 mill. kroner i selskapet, i tillegg til eierandelen gjennom SN Power. Agua Imara har foreløpig investert i et vannkraftverk i Zambia og et i Panama og åpnet kontor i Mosambik.

Norfund og Statkraft kunngjorde i 2013 en omstrukturering av samarbeidet innen fornybar energi som skal styrke Norfunds virksomhet overfor de fattigste landene. Gjennom oppretting av et nytt felles selskap skal investeringene fordeles likt mellom Afrika, Mellom-Amerika og Sørøst-Asia.

Norfund planlegger gradvis å selge seg ut av SN Power, og på sikt dreie porteføljen innen fornybar energi mer mot Afrika og de minst utviklede landene (MUL).

Komiteen er noe usikker på om Norfunds fremtidsstrategi vil bidra til større grad av investeringer i de fattigste landene sør for Sahara i overskuelig fremtid. Etter Riksrevisjonens vurdering gjør Norfunds nåværende rammevilkår og krav til lønnsomhet fondet til et lite egnet virkemiddel for å utløse private investeringer i landene med de svakeste økonomiske og juridiske rammevilkårene. Etter Riksrevisjonens oppfatning er det behov for alternative virkemidler for å utløse private investeringer i disse landene. Komiteen slutter seg til Riksrevisjonens vurderinger på dette punktet.

Komiteenviser til at Riksrevisjonen påpeker svært lav måloppnåelse i forhold til betydelig pengebruk i bistand til ren energi mellom 2000 og 2013. Typiske organisatoriske og økonomiske svakheter i mottakerland vil være en utfordring ved bistand til ren energi som i de fleste andre bistandsformål.

Komiteen understreker at bruken av Norfund som virkemiddel i bistand til ren energi i dag forutsetter betydelig privat kapital i mottakerlandene, og at dette ser ut til å fungere dårligst i land som trenger denne energibistanden mest. Komiteen mener undersøkelser tilsier at det bør vurderes alternative finansierings- og samarbeidsformer som kan utløse tiltak og resultater uten nødvendigvis å forutsette storskala privat kapital allerede innledningsvis i prosjektene, og uten nødvendigvis å forutsette lønnsomhet i tradisjonell forstand.

Komiteen mener Riksrevisjonens undersøkelse tilsier at en ensidig satsing på store og kapitalkrevende vannkraftprosjekter bør vurderes mer kritisk opp mot mulighetene til å utløse mer privat kapital, hvis prosjektene er mindre og/eller knyttet til andre teknologier eller energikilder. Undersøkelsen tyder også på at forutsetningen om at antatte norske komparative fortrinn skal ligge til grunn for norsk bistand til ren energi, bør vurderes mer realistisk opp mot mottakerlandenes faktiske hovedressurser for ren energi og hvilke teknologier som gir best muligheter.

Komiteen viser til Riksrevisjonens anbefaling om å «vurdere hvordan teknologiske framskritt innen fornybar energi kan utnyttes bedre for å bidra til økt og mer stabil kraftproduksjon i mottakerlandene…». Komiteen peker på at – med delvis unntak for Nepal – er sol, ikke vannkraft, den dominerende fornybare energiressursen i de aktuelle mottakerlandene. Teknologi for solbasert elproduksjon utvikles meget raskt. Solbasert elektrisitetsproduksjon, både solceller (PV) og i økende grad også konsentrert solkraft (PSV), har over tid utviklet seg i retning av å bli mer konkurransedyktig i forhold til fossil energi og vannkraft. Komiteen vil også minne om at solenergi har langt større fleksibilitet for trinnvis utbygging fra liten til stor skala, med og uten nett, og i både byer og distriktene, enn tradisjonell storskala vannkraft. Komiteen mener Riksrevisjonens undersøkelse tilsier at UD i sine videre strategiske vurderinger for bistand til ren energi bør legge større vekt på å støtte de energiressurser og teknologier som har best utviklingspotensial i samarbeidsland.

For øvrig viser komiteen til Riksrevisjonens anbefalinger og slutter seg til disse.

4. Komiteens tilråding

Komiteen har ellers ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre slikt

vedtak:

Dokument 3:12 (2013–2014) – om Riksrevisjonens undersøkelse av norsk bistand til ren energi – vedlegges protokollen.

Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 14. april 2015