Utbygging av energitilbudet er en viktig innsatsfaktor
i kampen mot fattigdom. Et viktig mål for norsk utviklingsarbeid
er å redusere den absolutte fattigdommen og bringe mennesker ut
av fattigdom på varig basis. I Innst. S. nr. 93 (2004–2005) slo
utenrikskomiteen fast at bærekraftig utvikling og fornybar energi
vil være viktige temaer i norsk utviklingssamarbeid i årene framover.
I perioden 2000–2013 har 12,26 mrd. kroner gått til
bistand til ren energi. Fra midten av 2000-tallet økte oppmerksomheten
om ren energi i utviklingssamarbeidet, og i 2007 lanserte Utenriksdepartementet
initiativet Ren energi for utvikling. I perioden 2007–2013 er det
bevilget 8,97 mrd. kroner til ren energi-tiltak.
Gjennom ren energi-initiativet støttes utbygging av
fornybar kraftproduksjon og strømnett, fattigdomsrettede tiltak
som landsbyelektrifisering med solenergi, og kapasitetsbygging.
Utbygging av kraftverk og strømnett krever store investeringer og
det har lenge vært et viktig mål for Utenriksdepartementet å utløse
private investeringer.
Målet med undersøkelsen har vært å vurdere i hvilken
grad norsk bistand til ren energi er i tråd med Stortingets mål
om å øke tilgangen til bærekraftige energitjenester for å bidra
til økonomisk vekst og bedre levekår for de fattige.
Undersøkelsen omfatter i hovedsak bistanden
til de sju prioriterte samarbeidslandene for ren energi. Disse er
Etiopia, Liberia, Mosambik, Nepal, Tanzania, Uganda og Øst-Timor.
Landene har i undersøkelsesperioden 2000–2013 mottatt om lag 3,9
mrd. kroner i bistand til ren energi.
Undersøkelsen har blant annet tatt utgangspunkt i
følgende vedtak og forutsetninger fra Stortinget:
Innst. S. nr. 93
(2004–2005) til St.meld. nr. 35 (2003–2004) Felles kamp mot fattigdom
Innst. S. nr. 269 (2008–2009) til St.meld.
nr. 13 (2008–2009) Klima, konflikt og kapital
Innst. 44 S (2011–2012) til Meld. St. 14
(2010–2011) Mot en grønnere utvikling
Budsjettinnstillingene til St.prp. nr.
1/ Prop. 1 S for Utenriksdepartementet i perioden 1999–2014
Rapporten ble forelagt Utenriksdepartementet ved
brev 1. april 2014. Departementet har i brev 29. april 2014 til
Riksrevisjonen gitt kommentarer til rapporten. Kommentarene er i
hovedsak innarbeidet i rapporten og i Riksrevisjonens dokument.
Rapporten, riksrevisorkollegiets oversendelsesbrev
til Utenriksdepartementet 20. mai 2014 og statsrådens svar 3. juni
2014 følger som vedlegg til Riksrevisjonens dokument.
Norsk bistand har
i liten grad bidratt til å øke tilgangen til ren energi:
Bistanden har
i liten grad ført til økt fornybar kraftproduksjon i de prioriterte
samarbeidslandene.
Utenriksdepartementet mangler gode virkemidler
for å utløse private investeringer i land med svake rammebetingelser.
Norskstøttede tiltak for utbygging av strømnett har
svak økonomisk bærekraft.
Bistanden til ren energi har i liten grad
nådd de fattigste.
Svakheter i planleggingen av prosjekter
for kapasitetsbygging gir problemer i gjennomføringen.
Utenriksdepartementets mangelfulle plan-
og beslutningsgrunnlag svekker muligheten for å styre bistanden
effektivt.
Utenrikskomiteen har pekt på at bistanden til
ren energi skal rettes mot utbygging av vannkraft, vindparker og
solparker for produksjon av kraft til nett. I tillegg til å satse
på vannkraft der forutsetningene er til stede, må bistanden i større grad
satse på solenergi og vindkraftanlegg i samarbeidsland i Afrika
sør for Sahara. Utenriksdepartementet legger til grunn at det er
innenfor vannkraft at Norge har komparative fortrinn fordi norske
bedrifter har lang erfaring med å bygge vannkraftverk og har utviklet
internasjonalt anerkjent kompetanse på området.
I perioden 2000–2013 ble i overkant av 270 mill. kroner
gitt til å bygge eller ruste opp nasjonale kraftverk i de sju prioriterte
samarbeidslandene for bistand til ren energi. Støtten har primært
gått til opprustning av eksisterende vannkraftverk i Liberia, Tanzania,
Uganda og Nepal. Det siste store statseide kraftverket i Afrika
som ble bygget med norsk bistand, vannkraftverket Kihansi i Tanzania,
ble ferdigstilt i 2000. Etter 2005 er det gitt mindre direkte støtte
til utbygging av kraftproduksjon enn tidligere år.
Utbygging av kraftverk krever store investeringer,
og norske myndigheter arbeider derfor for å engasjere privat sektor
for å sikre de nødvendige investeringene i energisektoren. I tillegg
er det i hele perioden gitt støtte til forundersøkelser som kartlegger
gjennomførbarheten til potensielle utbyggingsprosjekter. Undersøkelsen
viser at denne tilnærmingen har resultert i lite ny kraftproduksjon
i de prioriterte samarbeidslandene.
Undersøkelsen viser videre at norsk bistand
til ren energi fortsatt i hovedsak er rettet mot vannkraft, selv
om landene har gode muligheter for å utnytte sol og vind som energiressurser.
I Tanzania er kraftproduksjon redusert i flere perioder som følge
av tørke. Riksrevisjonen mener at en noe ensidig satsing på vannkraft
gjør mottakerlandene mer sårbare for svikt i energiforsyningen enn
det en bredere satsing på vannkraft, vindkraft og solenergi ville
ha gjort.
Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i
utviklingsland, Norfund, er det viktigste norske virkemiddelet for
å utløse private investeringer i energisektoren i de minst utviklede
landene (MUL). I perioden 2007–2013 utgjorde Norfunds investeringer
i fornybar energi nesten halvparten av den totale norske bistanden
til ren energi. Utenriksdepartementet opplyste i Prop.1 S (2013–2014)
at Norfund skal bli et enda mer sentralt verktøy innen regjeringens
satsing på fornybar energi.
Undersøkelsen viser at 2 prosent av Norfunds
investeringer innen fornybar energi har gått til de prioriterte
samarbeidslandene i perioden 2007–2013. I disse landene har Norfund
investert i to kraftverk, ett i Uganda og ett i Nepal. Samtidig er
nær to tredeler av Norfunds investeringer i fornybar energi gjort
i øvre mellominntektsland som Brasil og Chile.
Norfund skal bidra til å realisere prosjekter
som private selskaper ellers ikke ville gått inn i på grunn av høy
risiko, men enkeltinvesteringer må likevel være lønnsomme for at
virksomheten som etableres skal være levedyktig. Hvor godt forholdene
i et land legger til rette for lønnsomme kommersielle investeringer,
avhenger blant annet av hvor stabile de politiske, økonomiske og
sosiale forholdene i landet er, hvor effektivt byråkratiet legger
til rette for næringslivet, hvordan arbeidsmarkedet er regulert,
og tilgang på nødvendig kapital og infrastruktur – deriblant tilgang
på elektrisitet.
Undersøkelsen viser at svake rammebetingelser har
ført til at Norfund i svært liten grad har kunnet identifisere lønnsomme
prosjekter i de prioriterte samarbeidslandene.
Etter Riksrevisjonens vurdering gjør Norfunds nåværende
rammevilkår og krav til lønnsomhet fondet til et lite egnet virkemiddel
for å utløse private investeringer i landene med de svakeste økonomiske
og juridiske rammevilkårene. Etter Riksrevisjonens oppfatning er
det behov for alternative virkemidler for å utløse private investeringer
i disse landene.
Undersøkelsen viser at ambassadene i Tanzania og
Mosambik har gitt mye støtte til utbygging av strømnettet for å
gi fattige husholdninger på landsbygda tilgang til elektrisitet.
Det nasjonale elektrisitetsverket i Mosambik er ett av strømselskapene
på det afrikanske kontinentet som har økt tilgangen til flest husholdninger
ved å bygge ut strømnettet. Bare i 2011 fikk verket over 160 000
nye kunder. I Tanzania opplyser myndighetene at nettutbygging er
et hovedvirkemiddel for å tilby strøm på landsbygda. Direktoratet for
landsbyelektrifisering i Tanzania støtter primært prosjekter for
utbygging av strømnettet drevet av det nasjonale elverket TANESCO.
Befolkningen i avsidesliggende og vanskelig tilgjengelige
strøk har ofte liten betalingsevne og lavt strømforbruk. Dette gjør
det vanskelig for det enkelte elektrisitetsverket å få dekket kostnadene
ved utbygging av omfattende infrastruktur til disse områdene. Undersøkelsen
viser at denne effekten er forsterket i Mosambik og Tanzania, der
nasjonale myndigheter har fastsatt strømpriser som ligger under
kostnadene ved å levere strømmen.
I Mosambik har reduserte strømtariffer, økte produksjonskostnader
og relativt høye kostnader fra utvidelse av strømnettet ført til
et økonomisk tap på 25 prosent for det nasjonale elektrisitetsverket
i perioden 2003–2013. Elektrisitetsverket i Tanzania drives også
med store økonomiske underskudd. Elektrisitetsverkenes dårlige økonomi
fører i neste omgang til manglende vedlikehold av kraftverk og strømnett,
og dermed risiko for både hyppige og lange strømbrudd.
Etter Riksrevisjonens vurdering har Utenriksdepartementet
et ansvar for å sikre at norsk bistand gis til prosjekter som er
økonomisk bærekraftige. Støtte til prosjekter som har svake forutsetninger
for økonomisk bærekraft, svekker muligheten for langsiktige og stabile
energileveranser.
Utenrikskomiteen har påpekt at den økte satsingen
på energisektoren gjennom ren energi-initiativet skal inkludere
fattigdomsrettede tiltak som landsbyelektrifisering med solenergi
og mer effektive vedovner.
Undersøkelsen viser at over halvparten av den norske
støtten til ren energi i de prioriterte samarbeidslandene har gått
til å bygge ut strømnett. I perioden 2000–2013 har dette gitt over 100 000
husholdninger tilgang til strøm. Det er imidlertid primært de rikeste
husholdningene som benytter seg av det økte strømtilbudet. I Afrika
sør for Sahara koster påkobling til strømnettet mellom 300 og 1 500
norske kroner, en uoppnåelig sum for mange fattige med under 15 kroner
dagen å leve for. Det innebærer at selv om strømnettet bygges ut
til en landsby, vil store deler av befolkningen forbli uten tilgang
til strøm i sitt eget hjem. På Zanzibar har Norge støttet landsbyelektrifisering
i flere tiår. Sluttevalueringer av prosjektene viser at under 10 prosent
av innbyggerne i landsbyene som har fått strøm, kobler seg på nettet.
Dette er langt færre enn målet for prosjektene, og det har medført
en svakere utviklingseffekt enn forventet. De fattige husholdningene
har først og fremst fått nytte av strømmen gjennom bedre kvalitet
på skole- og helsetjenester.
I Nepal har støtte til lokale løsninger, som
solcellepaneler og mikrokraftverk, gitt om lag en halv million husholdninger
strøm. Utenriksdepartementet støtter imidlertid i liten grad slike lokale
løsninger i de andre prioriterte landene for bistanden til ren energi.
Utenriksdepartementet legger til grunn at bistand
til ren energi skal bidra til samfunnsutvikling og økonomisk utvikling.
Bistand til økt kraftproduksjon og energitilgang skal føre til økt næringsvirksomhet
og sysselsetting, som så i neste omgang også kommer de fattige til
gode. Bistandens mål er dermed bredere enn å øke tilgangen til energi
for den fattige delen av befolkningen.
Undersøkelsen viser imidlertid at landsbyelektrifiseringsprosjekter
i Afrika i liten grad fører til økt produktiv virksomhet som bidrar
til økonomisk vekst. I Mosambik har satsing på landsbyelektrifisering
ført til økt produksjon for allerede etablerte bedrifter. Det økte
strømtilbudet bidro imidlertid i liten grad til nye produksjonsaktiviteter.
De etablerte virksomhetene sysselsatte heller ikke flere personer,
og det ble ikke etablert nye virksomheter. Manglende opplæring og tilbud
om smålån gjør at aktuelle investorer ikke har kompetanse eller
midler til å nyttiggjøre seg de mulighetene som det økte energitilbudet
gir. Etter Riksrevisjonens vurdering er det vanskelig å se den økonomiske
effekten som Utenriksdepartementet har lagt til grunn for bistanden.
Det er derfor risiko for at målet om å nå de fattige først vil kunne
oppnås på svært lang sikt.
Kapasitetsbygging og institusjonssamarbeid er blant
de viktigste virkemidlene innen bistanden til ren energi. Tiltakene
inkluderer styrking av kompetanse og hjelp til utvikling av lover
og reguleringer som er nødvendige for å øke energitilbudet i utviklingsland.
Utenrikskomiteen har framhevet det som viktig at bistand til kapasitetsbygging
er egnet til å bygge opp om mottakerens eierskap til egen utvikling.
I de prioriterte samarbeidslandene er det i
perioden 2000–2013 inngått 27 avtaler om kapasitetsbygging, blant
annet med samarbeidslandenes departementer, elektrisitetsverk og
reguleringsmyndigheter. Undersøkelsen viser at flere av disse prosjektene
har hatt problemer med at mottakerinstitusjonen ikke har hatt nødvendig
kapasitet eller kompetanse til å gjennomføre avtalte aktiviteter.
I Tanzania har hyppige utskiftinger i personell og i toppledelsen
negative konsekvenser for prosjektets framdrift og organisasjonens
eierskap til prosjektet. I flere andre land har samarbeidspartneren
både manglet personell og hatt stor utskiftning av ansatte, noe
som svekker muligheten for at organisasjonen får nytte av opplæringen
på lang sikt. Det kan etter Riksrevisjonens vurdering synes som
om det i planleggingen av institusjonssamarbeidene ikke er tatt
nok hensyn til de rammene mottakerorganisasjonene arbeider innenfor.
Undersøkelsen viser videre at flere prosjekter
innen kapasitetsbygging har hatt svak framdrift og manglende resultater.
Resultatrammeverket som definerer mål og forventede resultater har
vært svakt og lite egnet til å følge framdriften i samarbeidet.
I en rekke prosjekter mangler det viktige grunnlagsdata og indikatorer
for å kunne måle oppnådde resultater og effekter. I flere tilfeller
er det også manglende sammenheng mellom aktivitetene som gjennomføres
og hvilke resultater som forventes oppnådd. Det viser seg dessuten
at mottakerorganisasjonene ikke alltid gir kapasitetsbyggingsprosjektene
nødvendig prioritet, enten på grunn av manglende forankring hos
ledelsen eller manglende økonomiske ressurser og bemanning.
Riksrevisjonen mener at bedre bakgrunnskunnskap
og styrket dialog i planfasen av bistandsprosjekter innen kapasitetsbygging
kan bidra til at definerte mål og forventede resultater er i bedre
samsvar med mottakernes behov, og til at resultatrammeverket oppleves
av begge parter som mer hensiktsmessig.
Utenrikskomiteen har framhevet at utvikling
i fattige land krever en overordnet og sammenhengende bruk av virkemidler,
slik at bistanden blir mer målrettet og strategisk.
Utenriksdepartementets tiltaksplan for ren energi-initiativet
(2009) slår fast at departementet, i dialog med ambassadene, skal
konkretisere de anbefalte føringene i detaljerte aktivitetsplaner som
skisserer mål, prosjekter og forventede resultater, samt fastsette
ansvar og tidsfrister. Undersøkelsen viser at ambassadene ikke har utarbeidet
aktivitetsplaner for bistanden eller analyser av energisektoren
i samarbeidslandene.
Ambassadenes strategiske planer og virksomhetsplaner
for perioden 2000–2013 gir informasjon om pågående norskstøttede bistandstiltak,
gjennomføringsrisiko og framtidige satsingsområder. Planene angir
hva som er besluttet, men de inneholder lite informasjon om hva
som har vært bakgrunnen og det faktiske grunnlaget for ambassadenes
beslutninger og prioriteringer.
Undersøkelsen viser videre at Utenriksdepartementet
ikke har oppdatert sentrale planer og dokumenter for bistanden til
ren energi. Departementet skulle vurdere bærekraften av ren energi-initiativet
etter to år, oppdatere tiltaksplanen fra 2009 årlig og gjennomføre
en midtveisevaluering av handlingsplanen for miljørettet utviklingssamarbeid.
Ingen av disse tiltakene er gjennomført til nå.
I 2004 ble bistandsforvaltningen desentralisert med
større beslutningsmyndighet til ambassadene. Utenriksdepartementet
begrunner desentraliseringen med at ambassadenes lokalkunnskap skal
bidra til å sikre at de beslutningene som fattes gir de beste og
mest bærekraftige resultatene i det enkelte samarbeidsland.
Etter Riksrevisjonens vurdering er det vanskelig å
få realisert de ambisjonene som ligger til grunn for ren energi-initiativet
dersom ikke ambassadene i større grad følger opp de planmessige forutsetningene
som ren energi-initiativet legger til grunn. Riksrevisjonen mener
også at et mangelfullt beslutningsgrunnlag svekker Utenriksdepartementets
mulighet til å styre bistanden effektivt og til å identifisere hvilke
virkemidler som best egner seg i det aktuelle samarbeidslandet.
Riksrevisjonen anbefaler at Utenriksdepartementet
vurderer hvordan
teknologiske framskritt innen ny fornybar energi kan utnyttes bedre
for å bidra til økt og mer stabil kraftproduksjon i mottakerlandene
og å nå mer effektivt ut til den fattige delen av befolkningen
vurderer alternative virkemidler som kan
utløse private investeringer i ren energi i de landene som har svakest
rammevilkår
sikrer at det i planleggingen av kapasitetsbygging
i større grad tas hensyn til mottakerorganisasjonens organisatoriske
utfordringer, kapasitet og kompetanse
sørger for at ambassadene gjennomfører
og forbedrer analysene som legges til grunn for prioriteringer og
beslutninger for bistanden til ren energi; dette vil gi et beslutningsgrunnlag
som kan bidra til at virkemiddelbruken er bedre tilpasset forholdene
i samarbeidslandene
Statsråden framhever at rapporten gir konkrete og
nyttige anbefalinger som vil bli fulgt opp i departementets videre
arbeid med bistand til ren energi.
Til Riksrevisjonens anbefaling om å vurdere hvordan
teknologiske framskritt innen ny fornybar energi kan utnyttes bedre,
svarer statsråden at de siste ti års teknologiske utvikling og kraftige
prisfall har gjort sol, vind og biomasse mer konkurransedyktig.
Dette vil gjøre det mulig å utvide bredden i satsingen på ren energi.
Samtidig viser statsråden til at vannkraft er et område der norsk
bistand har gode forutsetninger for å kunne bidra. Mange av samarbeidslandene
har betydelige vannkraftressurser som de ønsker å utnytte, og har
derfor etterspurt norsk bistand på dette området. Statsråden påpeker
at andre giverland har mer erfaring og kompetanse innen for eksempel
sol og vind enn det Norge kan tilby.
Utenriksdepartementet slutter seg til Riksrevisjonens
anbefaling om å styrke satsingen for økt energitilgang på landsbygda
med fornybare småskalaløsninger. Departementet er enig i at det
er et behov for å supplere nettutvidelse med andre tiltak for å
nå ut til de fattigste, inkludert husholdninger der forholdene ikke
ligger til rette for nettutvidelse eller etablering av isolerte
nett. Samtidig peker departementet på flere utfordringer som hindrer
økt utbredelse av desentraliserte løsninger, som manglende tilgang
på finansiering og svake rammevilkår for kommersielle aktører.
Statsråden framhever at for å redusere fattigdom er
det viktig at tilgang på elektrisitet skaper næringsvirksomhet og
arbeidsplasser. Dette skjer over tid, men det er også avhengig av
utvikling av annen infrastruktur og generelle rammevilkår. Departementet
vil i større grad se på mulighetene for hvordan økt tilgang på energi, for
eksempel gjennom den norske støtten til nettutvidelse, kan bidra
til økt næringsutvikling.
Statsråden viser til at det har vært vanskelig
for Norfund å finne modne prosjekter og investorer som er villige
til å satse i land som kjennetegnes av generelt svakt styresett
og dårlige rammebetingelser. Statsråden trekker fram at myndighetene
i samarbeidslandene gradvis har fått økt forståelse for betydningen
av å skape bedre investeringsklima og forutsigbare rammebetingelser.
De fattigste landene er, etter departementets vurdering, blitt noe
mer attraktive for investeringer i ren energi. Norfund har de siste årene
styrket sin innsats for ren energi i de fattige landene, blant annet
med etableringen av en prosjektutviklingsfasilitet og reorganiseringen av
SN Power. Statsråden opplyser videre at det arbeides med å finne
fram til egnede mekanismer der tilskuddsmidler kan kombineres med
investeringsmidler for å realisere prosjekter som ellers ikke ville
ha blitt gjennomført.
Til Riksrevisjonens anbefaling om å vurdere
alternative virkemidler som kan utløse private investeringer i ren
energi, svarer statsråden at det pågår et arbeid for å identifisere
multilaterale og andre internasjonale finansieringsinstrumenter som
kan bidra til flere private investeringer i ren energi i utviklingsland.
Basert på erfaringene fra et pilotprosjekt for innovative finansieringsmekanismer
i Uganda vil det bli vurdert om tilsvarende modell kan brukes i
andre samarbeidsland i Afrika og Asia. Statsråden understreker at
Norfund fortsatt vil være et viktig utviklingspolitisk instrument
for investeringer i fornybar energi, og den geografiske dreiningen
mot investeringer i minst utviklede land og Afrika sør for Sahara
vil bli videreført.
Når det gjelder kapasitetsbygging, erkjenner Utenriksdepartementet
at ikke alle målsettinger er nådd. Departementet har også erfaring
fra flere andre prosjekter med at svakheter i planleggingen av kapasitetsbyggingsprosjekter
har skapt problemer i gjennomføringen og framdriften. Dette kan
ifølge departementet skyldes behov for å bruke mer ressurser til
å sikre inngående kunnskap om samarbeidsinstitusjoner, men også
at det kan være lagt til grunn for optimistiske vurderinger av institusjonens
evne til å absorbere og omsette i praksis den kapasitetsstyrkingen
som tilbys. Statsråden understreker at grundigere forarbeid og bedre
dialog med partnerlandets myndigheter og relevante institusjoner
vil være nødvendig for å sikre at prosjektene tilpasses realitetene
i den enkelte institusjon og på den måten bidrar til realistiske
resultater.
Utenriksdepartementet vil gå grundig igjennom hvordan
en kan sikre at kapasitetsbygging tar hensyn til mottakerorganisasjonens
organisatoriske utfordringer, kapasitet og kompetanse, slik Riksrevisjonen
anbefaler. Konkurranseutsetting av oppdrag og programmer for kapasitetsbygging
og institusjonsarbeid vil bli vurdert. Statsråden viser til at det
vil være behov for å arbeide for mer kontinuitet ved at de som har
fått opplæring forblir i mottakerorganisasjonen, og departementet
vil se nærmere på ressurs- og kompetansebehovene i forbindelse med
planleggingen av kapasitetsbyggingsprosjekter. Målet vil være å
sikre en helhetlig vurdering av institusjonelle behov og forutsetninger,
systematisk vurdering av aktuelle virkemidler og tiltak, samt etablering
av bedre rammeverk for måling av resultater.
Statsråden er enig med Riksrevisjonen i at støtte til
utvikling i fattige land krever en overordnet og sammenhengende
bruk av virkemidler, slik at bistanden blir mer målrettet. Departementet
er enig i at det er behov for en mer samlet styring av ren energi-innsatsen,
og statsråden viser i denne sammenhengen til at det i 2013 ble innført en
felles budsjettlinje – kapittelpost 166.74 – for ren energi-satsingen.
Dette har gitt bedre oversikt over budsjettutviklingen og gjort
det lettere å styre midlene dit hvor det gir best resultater. Departementet
vil gå igjennom budsjett- og virksomhetsplanprosessene med sikte
på å forbedre styringsverktøyet. Innsatsen for å utvikle klare og
operative mål, resultatindikatorer og gode målesystemer vil være
en hovedprioritet framover. Statsråden framholder at Riksrevisjonens gjennomgang
av energibistanden vil være et viktig bidrag til dette arbeidet.
Ansvaret for gjennomføring av utviklingspolitikken
er delegert til ambassadene i de enkelte samarbeidslandene. Statsråden
begrunner dette med at beslutninger om samarbeid bør tas i nær dialog
med mottaker.
Når det gjelder Riksrevisjonens anbefaling om
å sørge for at ambassadene gjennomfører og forbedrer analyser som
legges til grunn for bistanden, er statsråden enig i at grundige
analyser er en forutsetning for hvilke prioriteringer og beslutninger
som gjøres innenfor energisatsingen. Departementet vil se nærmere
på hvordan kvaliteten på ambassadenes planlegging kan økes for å
utnytte norske komparative fortrinn.
Utenriksdepartementet har nylig innhentet innspill
fra ambassader med store energiporteføljer om hvordan energisatsingen
bør prioriteres og forbedres. Statsråden ser på dette som viktig
for de strategiske grep som vil bli tatt for å sikre et beslutningsgrunnlag
som gjør at virkemiddelbruken er best mulig tilpasset forholdene
i samarbeidslandene, slik Riksrevisjonen anbefaler.
Statsråden opplyser at departementet skal gjennomgå
antall land og multilaterale engasjementer innen ren energi med
sikte på mer konsentrasjon. Dette kan bidra til bedre resultater
og måloppnåelse.
Riksrevisjonen har ingen ytterligere merknader
i saken.
Som ledd i behandlingen av Dokument 3:12 (2013–2014)
gjennomførte komiteen en studiereise til Mosambik og Tanzania i
tidsrommet 22. februar til 4. mars 2015. Siktemålet var blant annet
å besøke noen av de tiltakene som omtales i Riksrevisjonens rapport
og å se nærmere på oppfølging og resultater av bistand til ren energi.
Ambassadene både i Mosambik og Tanzania hadde
utarbeidet omfattende og relevante programmer for komiteen, dels
med feltbesøk og dels møter med parlamentarikere, myndigheter på
statlig, regionalt og lokalt nivå samt riksrevisjonen i begge land.
I tillegg hadde komiteen møte med diverse andre organisasjoner, herunder
representanter for FN og Verdensbanken og frivillige organisasjoner
med fokus på menneskerettigheter og anti-korrupsjon.
I Maputo i Mosambik hadde komiteen møter med
Det nasjonale elektrisitetsselskapet EDM (Electricidade de Mocambique),
Det Nasjonale Petroleumsinstituttet INP (Instituto Nacional de Petróleo)
og det statlige oljeselskapet ENH (Emprea Nacional de Hidrocarbonetos).
Elektrisitetsforsyningen har vært en hovedpilar i Norges bistand
til Mosambik i alle år siden slutten av 1970-tallet.
Komiteen reiste fra Maputo til byen Pemba, som ligger
i Cabo Delgado-provinsen lenger nord i Mosambik. Med Pemba som utgangspunkt
foretok komiteen feltbesøk til landsbyen Macomia. Komiteen fikk
underveis se en større og godt vedlikeholdt transformatorstasjon
som var ferdigstilt i 2011. Transformatorstasjonen med tilhørende
overførings- og distribusjonslinjer er etablert med økonomisk støtte
fra Norge. Prosjektet har så langt bidratt til at 3 654 familier har
fått strøm.
I landsbyen Macomia møtte komiteen lokale myndigheter
og besøkte flere bedrifter, en helseklinikk samt private husholdninger
som kunne fortelle hva det har betydd for dem å få tilgang på elektrisitet
og hvordan dette har endret hverdagen.
I Pemba hadde komiteen også eget møte med provinsguvernøren,
provinsdirektøren for olje og energi samt Petroleumsinstituttet.
Fra byen Pemba i Mosambik reiste komiteen videre
til øya Pemba i Tanzania.
Her fikk komiteen se ilandføringsstedet for
den undersjøiske strømkabelen som fører elektrisitet fra Tanga på
fastlandet til Pemba og den videre nettutbyggingen som var foretatt,
inklusive utbygging av elektrisitet til enkeltstående hus. Dette
er prosjekter som medfinansieres av Norge. Norge har finansiert
landsbyelektrifisering på Zanzibar i flere faser siden 1980-tallet.
De norskstøttede prosjektene har gitt over hundre landsbyer tilgang
til strøm og har bidratt til at 80 prosent av Zanzibars befolkning
bor i nærheten av strømnettet.
Komiteen hadde møte med Zanzibars statlige kraftselskap
ZECO (Zanzibar Electricity Company) som har ansvaret for distribusjon,
og det ble foretatt besøk til næringsbedrifter, herunder et nytt
fiskemarked, for å se betydningen av tilgang på elektrisk energi.
Det ble gjort forsøk på å fly til Kihansi dam
og kraftanlegg i Tanzania for befaring og samtaler der, men besøket
lot seg dessverre ikke gjennomføre da landingsstripen var for våt
for landing.
I Dar es Salaam hadde komiteen flere møter med myndighetspersoner
og frivillige organisasjoner. Komiteen møtte både det statlige vertikalt
integrerte kraftselskapet TANESCO og landsbyenergibyrået REA (Tanzanias
Rural Energy Agency).
Komiteen hadde videre møte med det tanzanianske
anti-korrupsjonsbyrået PCCB (Prevention and Combating of Corruption
Bureau) og Tanzanias planleggingskommisjon POPC (President’s Office
Planning Commission).
Komiteen overvar også en undertegningsseremoni
av en 2-årig intensjonsavtale mellom riksrevisjonene fra Norge,
Nederland og Tanzania om bistand til å videreutvikle riksrevisjonen
i Tanzania.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jette F. Christensen, Gunvor Eldegard og lederen Martin Kolberg, fra
Høyre, Erik Skutle og Michael Tetzschner, fra Fremskrittspartiet, Kenneth
Svendsen og Helge Thorheim, fra Kristelig Folkeparti, Hans Fredrik Grøvan,
fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Venstre, Abid Q. Raja, fra
Sosialistisk Venstreparti, Bård Vegar Solhjell, og fra Miljøpartiet
De Grønne, Rasmus Hansson, viser til Dokument 3:12 (2013–2014)
Riksrevisjonens undersøkelse av bistand til ren energi.
Målet med undersøkelsen har vært å vurdere i hvilken
grad norsk bistand til ren energi er i tråd med Stortingets mål
om å øke tilgangen til bærekraftige energitjenester for å bidra
til økonomisk vekst og bedre levekår for de fattige.
Undersøkelsen omfatter i hovedsak bistanden
til de syv prioriterte samarbeidslandene for ren energi. Disse er
Etiopia, Liberia, Mosambik, Nepal, Tanzania, Uganda og Øst-Timor.
Disse landene har i undersøkelsesperioden 2000–2013 mottatt om lag
3,9 mrd. kroner av en samlet norsk bistand til ren energi på 12,26
mrd. kroner.
Ren energi inkluderer bruk av fornybare energikilder
som vann, sol og vind til kraftproduksjon, og bruk av effektive
kokeovner til matlaging for å minke innendørs forurensning i husholdningene.
I undersøkelsesperioden har de norske bistandsmidlene
til samarbeidslandene primært gått til å bygge nasjonale kraftverk
og å utvide strømnett.
Hovedkonklusjonene som Riksrevisjonen trekker
frem er:
Norsk bistand har
i liten grad bidratt til å øke tilgangen til ren energi:
Bistanden har
i liten grad ført til økt fornybar kraftproduksjon i de prioriterte
samarbeidslandene.
Utenriksdepartementet mangler gode virkemidler
for å utløse private investeringer i land med svake rammebetingelser.
Norskstøttede tiltak for utbygging av strømnett har
svak økonomisk bærekraft.
Bistanden til ren energi har i liten grad
nådd de fattigste.
Svakheter i planleggingen av prosjekter
for kapasitetsbygging gir problemer i gjennomføringen.
Utenriksdepartementets mangelfulle plan-
og beslutningsgrunnlag svekker muligheten for å styre bistanden
effektivt.
På bakgrunn av funnene anbefaler Riksrevisjonen
at Utenriksdepartementet
vurderer hvordan
teknologiske framskritt innen ny fornybar energi kan utnyttes bedre
for å bidra til økt og mer stabil kraftproduksjon i mottakerlandene
og å nå mer effektivt ut til den fattige delen av befolkningen
vurderer alternative virkemidler som kan
utløse private investeringer i ren energi i de landene som har svakest
rammevilkår
sikrer at det i planleggingen av kapasitetsbygging
i større grad tas hensyn til mottakerorganisasjonens organisatoriske
utfordringer, kapasitet og kompetanse
sørger for at ambassadene gjennomfører
og forbedrer analysene som legges til grunn for prioriteringer og
beslutninger for bistanden til ren energi; dette vil gi et beslutningsgrunnlag
som kan bidra til at virkemiddelbruken er bedre tilpasset forholdene
i samarbeidslandene.
Komiteen viser til at en viktig
innsatsfaktor i kampen mot fattigdom er å bygge ut elektrisk kraftproduksjon
og nettdistribusjon. Utbygging av kraft og nett vil bidra til økonomisk
vekst og bedre levekår for de fattige. Rundt 1,3 milliarder av jordens
befolkning har ikke tilgang til elektrisitet, og de aller fleste
bor i utviklingsland i Afrika og Asia. Ifølge det internasjonale
energibyrået (IEA) er det behov for investeringer på mer enn 6 000
mrd. kroner for at alle skal få tilgang til elektrisitet innen 2030.
Komiteen viser til at befolkningsveksten
i Afrika er så høy at det er ventet at antallet som ikke har tilgang
til elektrisk kraft vil øke og ikke avta de neste 10 årene.
Komiteen viser til at norsk støtte
til fornybar kraftproduksjon i hovedsak gis til utbygging av vannkraft,
selv om landene har gode muligheter for å utnytte sol og vind som
energiressurser. I perioden 2000–2013 ble i overkant av 270 mill. kroner
gitt til å bygge eller ruste opp nasjonale kraftverk i de sju prioriterte
samarbeidslandene for bistand til ren energi. Støtten har primært
gått til opprustning av eksisterende vannkraftverk i Liberia, Tanzania,
Uganda og Nepal. Det siste store statseide kraftverket i Afrika
som ble bygget med norsk bistand, vannkraftverket Kihansi i Tanzania,
ble ferdigstilt i 2000. Etter 2005 er det gitt mindre direkte støtte
til utbygging av kraftproduksjon enn tidligere år.
Komiteen viser til at over halvparten
av støtten til de prioriterte samarbeidslandene har gått til utbygging
av strømnett.
Komiteen viser til at det det
i perioden 2000–2013 er bygget ut strømnett som har gitt over 100 000
husholdninger tilgang til strøm. Det er imidlertid primært de rikeste
husholdningene som benytter seg av det økte strømtilbudet. I Afrika
sør for Sahara koster påkobling til strømnettet mellom 300 og 1 500
norske kroner, en uoppnåelig sum for mange fattige med under 15 kroner
dagen å leve for. Det innebærer at selv om strømnettet bygges ut
til en landsby, vil store deler av befolkningen forbli uten tilgang
til strøm i sitt eget hjem. Befolkningen i avsidesliggende og vanskelig
tilgjengelige strøk har ofte liten betalingsevne og lavt strømforbruk.
Dette gjør det vanskelig for det enkelte elektrisitetsverket å få
dekket kostnadene ved utbygging av omfattende infrastruktur til
disse områdene. Dette igjen medfører at elektrisitetsverkene får dårlig
økonomi som i neste omgang fører til manglende vedlikehold av kraftverk
og strømnett, og dermed risiko for både hyppige og lange strømbrudd.
Riksrevisjonen mener at en noe ensidig satsing på
vannkraft gjør mottakerlandene mer sårbare for svikt i energiforsyningen
enn det en bredere satsing på vannkraft, vindkraft og solenergi
ville ha gjort.
I Tanzania er kraftproduksjon redusert i flere
perioder som følge av tørke. Elektrisitetsverket i Tanzania drives
også med store økonomiske underskudd.
Komiteen viser til at Mosambik
har mottatt mer norsk bistand til energi enn noe annet utviklingsland
i Afrika og Asia, og elektrisitetsforsyningen har vært en hovedpilar
i Norges bistand til landet i alle år siden slutten av 1970-tallet.
Støtten har omfattet utbygging av linjenettet, landsbyelektrifisering,
ren energiproduksjon, oppbygging av sentrale institusjoner, utforming
av regulatorisk rammeverk og deltakelse fra privat sektor.
Komiteen viser videre til at
landsbyelektrifiseringsprosjekter i Afrika i liten grad fører til
økt produktiv virksomhet som bidrar til økonomisk vekst. Når befolkningen
får tilgang til strøm, har det medført store endringer i bruken
av lys, TV, radio, mobilladere og lignende. Imidlertid er det tilnærmet
ingen som benytter seg av elektrisitet til matlaging og dessuten
relativt få som nytter strøm til lokal produksjon. De fattige husholdningene
har først og fremst fått nytte av strømmen gjennom bedre kvalitet
på skole- og helsetjenester.
Under komiteens besøk i Mosambik
foretok komiteen, med Pemba som utgangspunkt, feltbesøk
til landsbyen Macomia. Komiteen fikk underveis se
en større og godt vedlikeholdt transformatorstasjon som var ferdigstilt
i 2011. Transformatorstasjonen med tilhørende overførings- og distribusjonslinjer
er etablert med økonomisk støtte fra Norge og har sikret elektrifisering
av hovedsetene i distriktene Quissanga, Macomia og Meluco og elektrifisering
av 5 administrative sentre. Prosjektet har så langt bidratt til
at 3 654 familier har fått strøm.
I landsbyen Macomia møtte komiteen lokale myndigheter
og besøkte flere bedrifter, en helseklinikk samt private husholdninger
som kunne fortelle hva det har betydd for dem å få tilgang på elektrisitet
og hvordan dette har endret hverdagen for dem.
Komiteen kunne ved befaringen
blant annet erfare at elektrifisering av helsestasjoner har bidratt
til en høyere grad av kvalitet på undersøkelser m.m. som krever
mer avansert instrumentering som må ha elektrisitet.
Komiteen viser til at dette har
fått en stor positiv virkning for folkehelsen i de distriktene som har
tilgang på elektrisitet, noe som også ble hevdet fra ledelsen ved
helsestasjonene.
Komiteen fikk bekreftelse på
at enkelthus som hadde installert elektrisitet bare benyttet dette
til enkel belysning og TV-apparat og lignende. En så ingen som nyttet
elektrisitet til matlaging, dette ble fortsatt foretatt med bruk
av kull som energikilde. Ved besøk til næringsdrivende fikk en opplyst
at den største gevinsten ved elektrifisering var at en kunne forlenge
arbeidsdagen utover kvelden ettersom en nå hadde installert belysning.
Det ble også hevdet at elektrifiseringen legger til rette for etter
hvert i større grad å ta i bruk maskiner. Belysning av gater i landsbyen
ble også ansett for å være et godt kriminalitetsforebyggende tiltak.
På øya Pemba i Zanzibar fikk komiteen se ilandføringsstedet
av den undersjøiske strømkabelen som fører elektrisitet fra Tanga
på fastlandet til Pemba og den videre nettutbyggingen som var foretatt,
inklusive utbygging av elektrisitet til enkeltstående hus. Dette
er prosjekter som medfinansieres av Norge. Norge har finansiert
landsbyelektrifisering på Zanzibar i flere faser siden 1980-tallet.
De norskstøttede prosjektene har gitt over hundre landsbyer tilgang
til strøm og har bidratt til at 80 prosent av Zanzibars befolkning bor
i nærheten av strømnettet.
Komiteen fikk et positivt inntrykk
av elektrifiseringen som var foretatt på Pemba, der det også syntes
som om et godt kompetansenivå blant lokale prosjektledere var til
stede.
Komiteen viser til at Riksrevisjonen
mener at Utenriksdepartementet har et ansvar for å sikre at norsk
bistand gis til prosjekter som er økonomisk bærekraftige.
Komiteen deler Riksrevisjonens
vurdering i utgangspunktet, men vil påpeke at det er en stor utfordring
å sikre at norsk bistand skal gis til prosjekter som er økonomisk
bærekraftige, samtidig som satsingen på energisektoren gjennom ren
energi-initiativet skal inkludere fattigdomsrettede tiltak som landsbyelektrifisering. Komiteen vurderer
det som urealistisk å forsyne store deler av den fattige delen av
befolkningen på en økonomisk bærekraftig måte uten subsidier i et
lengre tidsperspektiv. Først når befolkningen har nådd et minimumsnivå
i utdannelse og økonomisk vekst, kan en regne med at det er grunnlag
for at driften av elektrisitetsforsyningen blir økonomisk bærekraftig.
Komiteen viser til at Utenriksdepartementet legger
til grunn at bistand til ren energi skal føre til økt næringsvirksomhet
og sysselsetting, som så i neste omgang også kommer de fattige til gode.
Bistandens mål er dermed bredere enn å øke tilgangen til energi
for den fattige delen av befolkningen. Særlig har Utenriksdepartementet lagt
vekt på stabil og sikker energiforsyning som grunnlag for økonomisk
vekst, sysselsetting og sosiale formål som sikker strømforsyning
til sykehus mv. Komiteen slutter seg til dette.
Komiteen viser videre til at
det finnes store vannkraftressurser i Afrika sør for Sahara, men bare
5 prosent av vannkraftpotensialet på kontinentet er utbygget.
Komiteen deler også departementets
oppfatning av at de siste års teknologiske utvikling og kraftige
prisfall har gjort sol, vind og biomasse mer konkurransedyktig,
noe som gjør det mulig å utvide bredden i ren energi-satsingen.
Komiteen har videre merket seg
at Utenriksdepartementet slutter seg til Riksrevisjonens anbefaling
om å styrke satsingen for økt energitilgang på landsbygda med fornybare
småskalaløsninger, og at Utenriksdepartementet i større grad vil
se på mulighetene for hvordan økt tilgang på energi for eksempel
gjennom den norske støtten til nettutvidelse kan bidra til økt næringsutvikling.
Komiteen har videre merket seg
at statsråden er enig med Riksrevisjonen i at støtte til utvikling
i fattige land krever en overordnet og sammenhengende bruk av virkemidler,
slik at bistanden blir mer målrettet. Det er imidlertid ikke bare
planlegging av innsatsen som skal til for å målrette den. Det er
vesentlig at de norske midlene som settes inn i prosjektene og stilles
til disposisjon for lokale selskaper kan følges på en transparent
måte, og underlegges samme innsyn og regnskapsrapportering som enhver
investor ville satt som betingelse for å yte finansiell bistand.
Komiteen vil vise til at særlig
møtet med TANESCOs ledelse i Dar es Salaam fremviste liten grad
av imøtekommenhet til å fremlegge nøkkeltall for driften, gjeldsforhold
og kontantstrømanalyser. Videre ble det ikke svart tilfredsstillende
på spørsmål om avskrivninger og forholdet mellom planlagt og hendelsesstyrt vedlikehold.
Det fremstår nødvendig at slike problemstillinger må kommuniseres
tydelig gjennom de aktuelle bistandsambassadene og at vesentlige
avvik meldes tilbake til bevilgende myndigheter.
Riksrevisjonen anbefaler Utenriksdepartementet å
sørge for at ambassadene gjennomfører og forbedrer analysene som
legges til grunn for prioriteringer og beslutninger for bistanden
til ren energi. Dette vil gi et beslutningsgrunnlag som kan bidra
til at virkemiddelbruken er bedre tilpasset forholdene i samarbeidslandene.
Departementet vil se nærmere på hvordan kvaliteten på ambassadenes
planlegging kan økes for å utnytte norske komparative fortrinn. Komiteen deler disse
synspunktene.
Den bilaterale bistanden fordeler seg på 27
samarbeidsland, og den multilaterale bistanden er fordelt på flere
organisasjoner, fond og initiativ. Mange ulike mottakere øker behovet
for oppfølging og kontroll av departementet og ambassadene. Den
spredte bistanden og til dels mangelfull planlegging svekker departementets mulighet
til å styre bistanden effektivt og å velge virkemidler som fører
til at målene oppnås.
Komiteen ble av ambassaden i
Tanzania orientert om at en erkjenner at dette er et komplisert område
å følge opp, og har tatt konsekvensen av dette ved å tildele oppgaven
som controller til en av ambassadens ansatte for å styrke oppfølgingsarbeidet
sammen med dem som spesielt arbeider med bistand til ren energi
på ambassaden. Komiteen finner dette tiltaket svært
positivt og har forventninger om at det treffes organisatoriske
og kompetansemessige tiltak for å markere at premissene for å yte
bistand må oppfylles over tid som grunnlag for videre innsats.
Komiteen har videre merket seg
at departementet skal gjennomgå antall land og multilaterale engasjementer
innen ren energi med sikte på mer konsentrasjon. Dette kan bidra
til bedre resultater og måloppnåelse.
Riksrevisjonen påpeker at Utenriksdepartementet
mangler gode virkemidler for å utløse private investeringer i land
med svake rammebetingelser. Næringsutvikling er en sentral del av
utviklingspolitikken og kampen mot fattigdom. Dette understrekes
av utenrikskomiteen i Innst. S. nr. 93 (2004–2005). Et satsingsområde
er å utløse investeringer for å etablere små og mellomstore bedrifter.
Norfund er i denne sammenhengen et viktig virkemiddel.
Komiteen har merket seg at bare
4 prosent av Norfunds investeringer innen fornybar energi har gått
til de prioriterte samarbeidslandene i perioden 2000–2013, og i
siste del av perioden (2007–2013) er denne andelen sunket til 2 prosent.
Samtidig er nær to tredjedeler av Norfunds investeringer i fornybar
energi gjort i øvre mellominntektsland som Brasil og Chile.
Komiteen har merket seg at Norfund
har utviklet relativt kompliserte eierstrukturer, ved at Norfund
sammen med Statkraft dannet selskapet SN Power i 2002 som et fellesforetak
av Norfund og Statkraft med 40/60 eierandel. I perioden 2000–2013
utgjorde SN Power 86 prosent av Norfunds investeringer i fornybar
energi. Komiteen antar at det i et eierskap med ulike forutsetninger
for investeringsstrategier kan være en fare for at terskelen for
å investere i land med svak økonomi er noe høyere i SN Power enn
om beslutningene blir tatt av Norfund selv. Det har således vist
seg i praksis at SN Power bare har investert i kraftverk i Latin-Amerika
og Asia.
Komiteen har merket seg at SN
Power, Norfund, Trønder Energi og BKK i 2009 opprettet et selskap,
Agua Imara, med formål å øke investeringene i fornybar energi i
land sør for Sahara.
Norfund har investert 176,2 mill. kroner i selskapet,
i tillegg til eierandelen gjennom SN Power. Agua Imara har foreløpig
investert i et vannkraftverk i Zambia og et i Panama og åpnet kontor i
Mosambik.
Norfund og Statkraft kunngjorde i 2013 en omstrukturering
av samarbeidet innen fornybar energi som skal styrke Norfunds virksomhet overfor
de fattigste landene. Gjennom oppretting av et nytt felles selskap
skal investeringene fordeles likt mellom Afrika, Mellom-Amerika og
Sørøst-Asia.
Norfund planlegger gradvis å selge seg ut av
SN Power, og på sikt dreie porteføljen innen fornybar energi mer
mot Afrika og de minst utviklede landene (MUL).
Komiteen er noe usikker på om
Norfunds fremtidsstrategi vil bidra til større grad av investeringer
i de fattigste landene sør for Sahara i overskuelig fremtid. Etter
Riksrevisjonens vurdering gjør Norfunds nåværende rammevilkår og
krav til lønnsomhet fondet til et lite egnet virkemiddel for å utløse
private investeringer i landene med de svakeste økonomiske og juridiske
rammevilkårene. Etter Riksrevisjonens oppfatning er det behov for
alternative virkemidler for å utløse private investeringer i disse
landene. Komiteen slutter seg til Riksrevisjonens
vurderinger på dette punktet.
Komiteenviser
til at Riksrevisjonen påpeker svært lav måloppnåelse i forhold til
betydelig pengebruk i bistand til ren energi mellom 2000 og 2013.
Typiske organisatoriske og økonomiske svakheter i mottakerland vil
være en utfordring ved bistand til ren energi som i de fleste andre
bistandsformål.
Komiteen understreker at bruken
av Norfund som virkemiddel i bistand til ren energi i dag forutsetter
betydelig privat kapital i mottakerlandene, og at dette ser ut til
å fungere dårligst i land som trenger denne energibistanden mest. Komiteen mener
undersøkelser tilsier at det bør vurderes alternative finansierings-
og samarbeidsformer som kan utløse tiltak og resultater uten nødvendigvis
å forutsette storskala privat kapital allerede innledningsvis i
prosjektene, og uten nødvendigvis å forutsette lønnsomhet i tradisjonell
forstand.
Komiteen mener Riksrevisjonens
undersøkelse tilsier at en ensidig satsing på store og kapitalkrevende
vannkraftprosjekter bør vurderes mer kritisk opp mot mulighetene
til å utløse mer privat kapital, hvis prosjektene er mindre og/eller
knyttet til andre teknologier eller energikilder. Undersøkelsen
tyder også på at forutsetningen om at antatte norske komparative fortrinn
skal ligge til grunn for norsk bistand til ren energi, bør vurderes
mer realistisk opp mot mottakerlandenes faktiske hovedressurser
for ren energi og hvilke teknologier som gir best muligheter.
Komiteen viser til Riksrevisjonens
anbefaling om å «vurdere hvordan teknologiske framskritt innen fornybar
energi kan utnyttes bedre for å bidra til økt og mer stabil kraftproduksjon
i mottakerlandene…». Komiteen peker på at – med delvis
unntak for Nepal – er sol, ikke vannkraft, den dominerende fornybare
energiressursen i de aktuelle mottakerlandene. Teknologi for solbasert
elproduksjon utvikles meget raskt. Solbasert elektrisitetsproduksjon,
både solceller (PV) og i økende grad også konsentrert solkraft (PSV),
har over tid utviklet seg i retning av å bli mer konkurransedyktig
i forhold til fossil energi og vannkraft. Komiteen vil
også minne om at solenergi har langt større fleksibilitet for trinnvis utbygging
fra liten til stor skala, med og uten nett, og i både byer og distriktene,
enn tradisjonell storskala vannkraft. Komiteen mener
Riksrevisjonens undersøkelse tilsier at UD i sine videre strategiske
vurderinger for bistand til ren energi bør legge større vekt på
å støtte de energiressurser og teknologier som har best utviklingspotensial
i samarbeidsland.
For øvrig viser komiteen til
Riksrevisjonens anbefalinger og slutter seg til disse.
Komiteen har ellers
ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
Dokument 3:12 (2013–2014) – om Riksrevisjonens
undersøkelse av norsk bistand til ren energi – vedlegges protokollen.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den
14. april 2015
Martin Kolberg | Helge Thorheim |
leder | ordfører |