Til Stortinget

Sammendrag

Det er internasjonalt, regionalt og nasjonalt vedtatt reguleringer for å unngå haifinning og for å unngå overfiske av hai. Om lag 100 nasjoner har vedtatt forbud mot haifinning, men det har vært flere smutthull i dagens reguleringer.

Selv med et forbud mot haifinning vil den høye verdien av haifinner fremdeles gjøre det attraktivt å forsøke å omgå reglene og praktisere haifinning. Forslagsstillerne mener det er behov for strengere regulering av import av produkter fra hai for å stanse import av ulovlige haiprodukter til det norske markedet. Det vil også ha en viktig signaleffekt globalt at Norge tar problemstillingen og generelt tap av biologisk mangfold svært alvorlig. Forslagsstillerne mener dette kan oppnås ved at det innføres krav om at haiprodukter som blir importert må ha fullstendig artsinformasjon, noe som vil sikre at truede haiarter ikke når det norske markedet. Haiproduktene som blir importert må også ha fullstendig og etterprøvbar informasjon vedrørende fangstmetode, sted, dato og tidspunkt for fangst.

I dokumentet fremmes følgende forslag:

• «1. Stortinget ber regjeringen sikre at haiprodukter som blir importert har fullstendig og etterprøvbar artsinformasjon.

• 2. Stortinget ber regjeringen sikre at haiprodukter som blir importert har fullstendig og etterprøvbar informasjon vedrørende fangstmetode, sted, dato og tidspunkt for fangst.»

Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Trond Henry Blattmann, Else-May Botten, Ingrid Heggø og Knut Storberget, fra Høyre, Frank Bakke-Jensen, Ingunn Foss, Gunnar Gundersen og Ove Trellevik, fra Fremskrittspartiet, Tone Heimdal Brataas, Morten Ørsal Johansen og Øyvind Korsberg, fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette Hjemdal, fra Senterpartiet, lederen Geir Pollestad, og fra Venstre, Pål Farstad, viser til representantforslag fra Line Henriette Hjemdal, Rigmor Andersen Eide og Rasmus Hansson om å sikre at ulovlig fremskaffede produkter fra hai ikke importeres til Norge. Norge har som en av verdens fremste sjømatnasjoner store ambisjoner når det kommer til bærekraftig fangst, utnyttelse og handel med sjømat. Vi har derfor ratifisert en rekke konvensjoner for å sikre at vi internasjonalt og nasjonalt bidrar der vi kan, og med de virkemidler som behøves for å sikre kontroll med denne. Som Nærings- og fiskeridepartementet viser til i sitt svarbrev av 16. desember 2014 (vedlagt), har Norge ratifisert CITES-konvensjonen i 1976. Dennes hensikt er å kontrollere internasjonal handel med truede dyre- og plantearter for å unngå overbeskatning.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser videre til svarbrev fra statsråden og slutter seg, når det kommer til forslagene, til regjeringens konklusjon.

Forslag 1, som går på etterprøvbarhet, er ivaretatt i dagens system med godkjente importlisenser.

Forslag 2, som går lenger enn de avtaler Norge har sluttet seg til i dag, vil for det første være meget ressurskrevende og i siste instans vanskelig å verifisere om er virker, all den tid man er avhengig av at de nasjoner som står for dette fisket også etterspør denne informasjonen. Det er ikke slik i dag.

Flertallet konkluderer derfor med at CITES gir et godt beskyttelsesnivå og foreslår med dette at forslaget vedlegges protokollen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at omsetning av haifinner er en trussel mot flere haibestander, og at det er nødvendig å regulere fisket for å sikre en bærekraftig utnyttelse av haibestandene. Disse medlemmer viser videre til at haifinning er en trussel mot de ulike haibestandene, og dermed også mot økosystemet i havet. Omsetningen av haifinner vil være en trussel mot haibestandene selv om fangsten ikke innebærer haifinning.

Disse medlemmer viser til at en nyere studie utført av Boris Worm og forskere fra flere universitet i Canada og USA har anslått at om lag 100 millioner hai (1,44 millioner tonn) ble drept i 2000 og om lag 97 millioner i 2010 (1,41 millioner tonn). Disse medlemmer viser til at det hvert år blir drept mellom 6,4 og 7,9 prosent av all hai, ifølge forskerne. Disse medlemmer peker på at en bærekraftig utnytting vil tilsvare at under 5 prosent av haien blir drept per år. Disse medlemmer viser til at tallene er svært usikre, men Worm hevder at det totale antallet kan være mellom 63 og 273 millioner drepte hai per år.

Disse medlemmer peker på at selv med et forbud mot haifinning vil den høye verdien av haifinner fremdeles gjøre det attraktivt å forsøke å omgå reglene og praktisere haifinning. Disse medlemmer mener det er behov for strengere regulering av import av produkter fra hai for å stanse import av ulovlige haiprodukter til det norske markedet.

Disse medlemmer mener det også vil ha en viktig signaleffekt globalt at Norge tar problemstillingen og generelt tap av biologisk mangfold svært alvorlig. Disse medlemmer mener dette kan oppnås ved at det innføres krav om at haiprodukter som blir importert må ha fullstendig artsinformasjon, noe som vil sikre at truede haiarter ikke når det norske markedet. Disse medlemmer mener haiproduktene som blir importert, også må ha fullstendig og etterprøvbar informasjon vedrørende fangstmetode, sted, dato og tidspunkt for fangst.

Disse medlemmer viser til at det kun er 8 av nesten 100 utryddingstruede haiarter som er inkludert på CITESs liste. De resterende haiartene mangler i stor grad vern mot overbeskatning. Disse medlemmer konkluderer derfor med at CITES ikke gir et godt nok beskyttelsesnivå.

Disse medlemmer viser til at fiskeriministeren, i sitt svar til komiteen av 16. desember 2014, skriver følgende:

«Det vil være opplysninger i importdokument om artsnavn som vil være vesentlig for håndhevelsen av et forbud, ikke hvor eller når fisket har foregått.»

Disse medlemmer viser til at det forekommer at hai, både truet og ikke-truet, blir fisket i området som egentlig er verneområder og skal ivareta haien. Dette kan blant annet forekomme i de tilfeller der haien er bifangst i forbindelse med annen fiskerivirksomhet, som for eksempel fiske av tunfisk, med fangstmetoder som ikke er tillatt. Disse medlemmer viser til at det også er noen områder som har vern i gitte perioder av året. Disse medlemmer mener dette underbygger behovet for at både tidspunkt og sted, samt fangstmetode, blir spesifisert i forbindelse med import.

Disse medlemmer viser til at Norge, ved å stille strengere krav, vil være en stor pådriver for å redusere ulovlig, uregulert og urapportert (UUU) fiske.

På denne bakgrunn fremmer komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti følgende forslag:

• «1. Stortinget ber regjeringen sikre at haiprodukter som blir importert, har fullstendig og etterprøvbar artsinformasjon.

• 2. Stortinget ber regjeringen sikre at haiprodukter som blir importert, har fullstendig og etterprøvbar informasjon vedrørende fangstmetode, sted, dato og tidspunkt for fangst.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til tiltak for å sikre strengere regulering av import av produkter fra hai for å stanse import av ulovlige haiprodukter til Norge.»

Forslag fra mindretall

Forslag fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet:

Forslag 1

Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til tiltak for å sikre strengere regulering av import av produkter fra hai for å stanse import av ulovlige haiprodukter til Norge.

Forslag fra Kristelig Folkeparti:

Forslag 2

Stortinget ber regjeringen sikre at haiprodukter som blir importert, har fullstendig og etterprøvbar artsinformasjon.

Forslag 3

Stortinget ber regjeringen sikre at haiprodukter som blir importert, har fullstendig og etterprøvbar informasjon vedrørende fangstmetode, sted, dato og tidspunkt for fangst.

Komiteens tilråding

Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget til å fatte følgende

vedtak:

Dokument 8:39 S (2014–2015) – representantforslag fra stortingsrepresentantene Line Henriette Hjemdal, Rigmor Andersen Eide og Rasmus Hansson om å sikre at ulovlig fremskaffede produkter fra hai ikke importeres til Norge – vedlegges protokollen.

Vedlegg

Brev fra Nærings- og fiskeridepartementet v/statsråd Elisabeth Aspåker til Stortinget, datert 16. desember 2015

Dokument 8:39 S (2014–2015) – representantforslag om å sikre at ulovlig fremskaffede produkter fra hai ikke importeres til Norge

Jeg viser til brev datert 9. desember d.å. hvor Næringskomiteen oversendte Dokument 8:39 S (2014-2015) - representantforslag fra stortingsrepresentantene Line Henriette Hjemdal, Rigmor Andersen Eide og Rasmus Hansson om å sikre at ulovlig fremskaffede produkter fra hai ikke importeres til Norge.

Før jeg kommenterer representantenes konkrete forslag, ønsker jeg å gi en oversikt over forvaltningsregimet for hai i Norge og våre internasjonale forpliktelser, bl.a. etter konvensjonen om internasjonal handel med truede dyre- og plantearter (CITES).

Det finnes ca. 400 ulike haiarter i verden og et titalls befinner seg i norske farvann. Fra norsk side er det viktig å ivareta hensynet til bærekraftig forvaltning og bruk av havets ressurser. Dette gjelder også for haiarter. Som for alle andre arter, reguleres derfor hai i norsk farvann på artsnivå ut i fra biologisk hensyn og etter anbefaling fra Havforskningsinstituttet. I Norge har vi forbud mot direktefiske etter brugde, pigghå, håbrann og silkehai. Dette er i tråd med råd fra International Council for the Exploration of the Seas (ICES). Norge har, som kjent, et generelt utkastforbud. All fangst skal registreres og føres i land. For brugde og håbrann er det innført unntak fra ilandføringsplikten. Bakgrunnen for dette er at disse artene er store og kan således være svært vanskelige å håndtere ombord. Av sikkerhetshensyn, og for å unngå underrapportering på grunn av ulovlig utkast, er det derfor tillatt at disse artene slippes ut igjen. Betingelsen er at fangst som slippes på sjøen skal rapporteres. Det er forbudt å skjære finnene av brugde og håbrann før fangsten er landet.

Norge ratifiserte i 1976 CITES- konvensjonen. Hensikten med konvensjonen er å kontrollere internasjonal handel med truede dyre- og plantearter, og derved bidra til å hindre overbeskatning av de forskjellige artene. Statene som har sluttet seg til konvensjonen er forpliktet til å etablere et strengt inn- og utførselsreguleringsregime for de mest truede artene. Artene som omfattes av konvensjonen er listet opp på tre forskjellige lister. Listene er gjenstand for fortløpende vurderinger og justeringer.

Liste I omfatter arter som er truet av utryddelse og internasjonal handel med arter på liste I er forbudt. Liste II omfatter arter hvor det er nødvendig å føre kontroll med handelen, blant annet for å unngå overbeskatning. Handel med disse artene er ikke forbudt, men krever eksport- og importlisens. Artene som er oppført på liste III er fredet eller regulert på en annen måte i ett eller flere partsland. For disse artene skal det følge opprinnelsesbevis, som dokumenterer at de ikke stammer fra et av landene som har oppført arten på liste III.

Fra og med 14. september d.å. er ytterligere fem haiarter oppført på liste II, noe som betyr at det totalt er listet åtte

Carcharinus longimanus (hvitfinnehai), Lamna nasus (håbrann), Sphyrna lewini (skjellhammerhai), Sphyrna mokarran (storhammerhai), Sphyrna zygaena (glatthammerhai) ble oppført i 2014, i tillegg til Carcharodon carcharias (hvithai), Cetorhinus maximus (brugde) og Rhincodon typus (hvalhai). haiarter i CITES (alle i liste II). Av disse artene er håbrann og brugde å finne i norske farvann.

Videre har enkelte regionale fiskeriorganisasjoner (RFMO) som Norge er medlem av, innført fangstkrav som omfatter enkelte haiarter. Den internasjonale kommisjonen for bevaring av atlantisk tunfisk (ICCAT) har innført utkastpåbud for bifangst av enkelte haiarter i fisket etter tunfisk. De medlemsland som har generelt forbud mot utkast som en del av nasjonalt regelverk, blant annet Norge, er unntatt fra utkastforpliktelsen dersom de har innført forbud mot fiske etter disse artene, og dersom fisker ikke kan profitere økonomisk på eventuell bifangst. I tillegg er det krav om at slik bifangst skal rapporteres, og det er innført bestemmelser som skal redusere fangst av hai. Den nordøstatlantiske fiskerikommisjonen (NEAFC) har innført forbud mot direktefiske av tjue haiarter i NEAFCs reguleringsområde. Videre har NEAFC innført forbud mot å skjære av finner av hai som har blitt fanget som bifangst i andre NEAFC-fiskeri før fangsten er landet. I likhet med ICCAT har også NEAFC krav om rapportering av bifangst av hai. Dette gjelder m.a.o. krav som stilles for å utøve fisket, ikke krav som stilles ved import.

Jeg vil nå besvare representantenes forslag.

Forslag 1: Stortinget ber regjeringen sikre at haiprodukter som blir importert har fullstendig og etterprøvbar artsinformasjon

Slik jeg har redegjort for innledningsvis, er det viktig å ivareta hensynet til bærekraftig forvaltning og bruk av haiarter. Import av haiarter som er oppført på CITES lister, er derfor kun tillatt hvis import av haiproduktet ledsages av en import og eksportlisens (liste I eller II). Lisensene utstedes av et medlemslands ansvarlige myndighet og inneholder opplysninger om bl.a. eksportør og importør, om artens vitenskapelige navn, fullstendig beskrivelse av varen som importeres eller eksporteres og formålet med eksporten/importen. Ved import av et slikt produkt til Norge, håndheves regelverket av tollvesenet som på denne måten forhindrer import av produkter som ledsages av ufullstendig eller uriktig informasjon. Dette omfatter også eventuelt feilaktig angivelse av artsinformasjon.

Forslag 2: Stortinget ber regjeringen sikre at haiprodukter som blir importert har fullstendig og etterprøvbar informasjon vedrørende fangstmetode, sted, dato og tidspunkt for fangst.

Norge har en meget beskjeden import av haiprodukter. I 2012 og 2013 ble det henholdsvis importert haiprodukter til en verdi av 205 420 kroner og 12 853 kroner. Importen stammer i all hovedsak fra Danmark, Spania og New Zealand, som alle har ratifisert CITES-konvensjonen og som anses å ha et godt fiskeriforvaltningsregime.

Hva gjelder dokumentasjon ut over hva som allerede kreves i CITES, er det CITES eller regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner (RFMO’er) som definerer detaljeringsgraden av fangstinformasjonen som skal rapporteres til myndighetene. Norge er forpliktet til å følge de bestemmelsene som følger av de internasjonale avtalene Norge har sluttet seg til. Dette betyr bl.a. at vi bare vil kunne innføre slike importbestemmelser dersom det er i samsvar med WTOs avtale om tekniske handelshindre (TBT). Videre må det være proporsjonalitet mellom tiltakets omfang og det mål tiltaket søker å oppnå, i dette tilfellet å forhindre import av ulovlig fangede haiprodukter.

Det fremgår ikke klart av forslaget hva en ønsker å oppnå ved å stille krav om fangstmetode, sted, dato og tidspunkt for fangst. Som jeg har redegjort for, håndhever Norge våre egne regler innenfor norske fiskerijurisdiksjonsområder, samtidig som vi følger relevante internasjonale regler ved import. Når det gjelder import, vil det være CITES, eller relevante regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner, som tar stilling til hvorvidt det skal være forbudt å fiske på spesielle haiarter eller forby, eller regulere, handelen med slike arter. Det vil være opplysninger i importdokument om artsnavn som vil være vesentlig for håndhevelsen av et forbud, ikke hvor eller når fisket har foregått.

Det er 400 forskjellige haiarter i verden. Det nåværende tollklassifiseringssystemet vil møte på store utfordringer m.h.t. å klassifisere alle haiarter som er dekket av forslaget.

Tilleggsinformasjonen som etterspørres, vil videre være utfordrende hva gjelder verifikasjon. Jeg mener forslagets etterprøvbarhet vil være administrativt og økonomisk svært ressurskrevende. For å etterprøve opplysningene må tollvesenet kontakte eksportøren eller myndighetene i eksportlandet for å verifisere opplysningene. Det er lite som tyder på at landene i Asia og Stillehavet som forslagsstillerne refererer til, og som står for hovedtyngden av fiske av hai, krever slik detaljert fangstinformasjon fra fiskerne. Hvis slik informasjon ikke finnes, kan den heller ikke verifiseres. Forslaget om etterprøvbarhet synes derfor ikke mulig å gjennomføre ut over det allerede eksisterende kravet om artsinformasjon.

Slik jeg ser det, har forslaget en rekke administrative og økonomiske konsekvenser som vanskelig lar seg forsvare ut fra det ønskede formålet – å forhindre import av ulovlig fangede haiarter.

Videre mener jeg at CITES gir et godt beskyttelsesnivå. Jeg anser det derfor ikke som hensiktsmessig å etablere et system med dokumentasjonskrav for import utover det som allerede følger av våre forpliktelser etter CITES og de enkelte RFMO’ene vi er medlemmer av.

Oslo, i næringskomiteen, den 19. mars 2015