Regjeringen legger i proposisjonen frem forslag til
endringer i lov 18. juni 1965 nr. 4. om vegtrafikk (vegtrafikkloven).
Formålet med forslaget er å effektivisere inndrivingen
av sanksjoner for brudd på vegtrafikklovgivningen, og dermed bedre
etterlevelsen av regelverket. Dette vil bidra til økt trafikksikkerhet,
bedre fremkommelighet og likebehandling av aktørene i transportnæringen,
uavhengig av nasjonalitet.
Det foreslås å utvide retten til å holde kjøretøy tilbake
i medhold av vegtrafikkloven § 36 b, ved at vilkårene for bruk av
tilbakeholdelse som sikringstiltak endres.
Det skal ikke lenger være et krav at boten som søkes
sikret er vedtatt eller fastsatt ved dom, og tilbakeholdelse skal
også kunne benyttes uavhengig av hvilket land føreren av kjøretøyet er
bosatt i.
Det foreslås videre å åpne for bruk av tilbakehold
for sikring også av gebyr for vegtrafikkovertredelser og omkostninger
knyttet til dette, samt at Statens vegvesens regionvegkontorer og tollvesenet,
i tillegg til politiet, gis myndighet til å benytte tilbakehold.
Det foreslås også å etablere særlige hjemler
for bruk av mekaniske eller elektroniske innretninger for å immobilisere
kjøretøy som er holdt tilbake, tatt i forvaring eller nektet brukt
i medhold av vegtrafikkloven §§ 36, 36 a, 36 b og 37. Jf. eksempelvis
hjullås.
Høsten 2012 tok Norges Lastebileier-Forbund (NLF)
opp med riksadvokaten ulike problemstillinger knyttet til politiets
oppfølging av brudd på vegtrafikklovgivningen. NLF uttalte blant
annet at utenlandske og norske yrkessjåfører blir behandlet forskjellig
ved oppfølgingen av slike overtredelser.
Det er et faktum at inndrivelsen av bøter ilagt førere
bosatt utenfor Norden er langt vanskeligere enn for førere som har
fast bopel i Norden. Bøtestraff fullbyrdes dermed effektivt for
norske og nordiske yrkessjåfører, men ikke for andre utenlandske
førere.
En slik situasjon er uheldig, særlig da en stadig økt
andel transportarbeid i Norge utføres med tunge kjøretøy med førere
bosatt utenfor Norden. Vegtrafikkloven § 36 b bør derfor endres slik
at tilbakeholdsretten ikke forutsetter dom eller vedtatt forelegg.
Departementet fant det fornuftig å samtidig
vurdere å endre bestemmelsen slik at retten til å holde tilbake
kjøretøy gjøres uavhengig av førers bosted og reaksjonens art (bot,
gebyr), og slik at også Statens vegvesen og tollvesenet får tilbakeholdsrett.
Departementet fant det også formålstjenlig å vurdere
å etablere eksplisitte hjemler for bruk av ulike typer sikringsutstyr
for å effektivisere bruken av tilbakeholdsretten etter vegtrafikkloven
§ 36 b, og i andre sammenhenger der det er behov for å immobilisere
et kjøretøy. Bakgrunnen er erfaringer med at enkelte førere ikke
retter seg etter vedtatte bruksforbud eller pålegg om hvile gitt
i medhold av vegtrafikkloven. Bruk av sikringsutstyr (eksempelvis
hjullås) er nyttig i slike tilfelle.
Vegdirektoratet sendte 13. juni 2014 forslag
til endringer i vegtrafikkloven § 36 b (utvidelse av tilbakeholdsretten
og immobilisering av kjøretøy), og §§ 36, 36 a og 37 (immobilisering av
kjøretøy) på høring.
Alle som har uttalt seg støtter forslaget langt
på vei. Ingen av instansene har motforestillinger mot bruken av
hjullås. Av uttalelsene som mer generelt kommenterer forslaget,
kan det vises til kapittel 3 i proposisjonen.
Gjeldende rett går fram av kapittel 4 i proposisjonen,
jf. vegtrafikkloven § 36.
At tilbakeholdsretten etter vegtrafikkloven
§ 36 b bare gjelder der det foreligger dom eller vedtatt forelegg,
gjør bestemmelsen mindre praktisk enn ønskelig. Kan ikke tilbakeholdsretten
gjøres gjeldende også for utferdigete, men ikke vedtatte forelegg,
vil det i mange tilfelle være tilnærmet umulig å drive inn bøter
ilagt personer bosatt utenfor Norden. Dette vil igjen føre til urimelig forskjellsbehandling
ved at bøter ilagt norske og nordiske førere effektivt inndrives,
mens førere bosatt utenfor Norden kan unnlate å gjøre opp for seg.
Departementet vil derfor fremme forslag om å gjøre
tilbakeholdsretten etter vegtrafikkloven § 36 b uavhengig av førers
faste bosted.
Forslaget til endring har ellers som formål
å gi hjemmel for å kunne holde tilbake kjøretøy ikke bare når bøter
er vedtatt eller ilagt ved dom, men også der bot eller gebyr bare
er utstedt.
Departementet fremmer forslag om at regionvegkontoret
og tollvesenet skal kunne holde tilbake kjøretøy i de tilfelle det
antas at politiet vil utstede forelegg, i påvente av politiets vurdering
og avgjørelse av om slikt forelegg skal utstedes.
Departementet ser imidlertid at det er behov
for å presisere begrensningen i regionvegkontorets og tollvesenets
tilbakeholdsrett i straffesporet, og foreslår derfor at en slik
presisering tas inn i et nytt annet punktum i § 36 b første ledd
med følgende ordlyd:
«I saker der politiet vurderer å holde tilbake kjøretøy
etter anmeldelse, er regionvegkontorets og tollvesenets tilbakeholdsrett
for å sikre betaling av bot tidsbegrenset til påtalemyndigheten har
avgjort påtalespørsmålet eller, dersom påtalemyndigheten har besluttet
å utferdige forelegg, til forelegget er meddelt».
I tilfelle der det er aktuelt å beslutte tilbakeholdelse
for ilagt gebyr, vil imidlertid politiet, regionvegkontoret og tollvesenet
ha et selvstendig ansvar for beslutningen.
Erfaringer viser at enkelte førere ikke respekterer
vedtak fattet av kontrollmyndigheten, som for eksempel bruksforbud.
Det er dermed behov for å kunne sikre gjennomføring av slike vedtak
på en relativt enkel måte, der myndighetene finner dette nødvendig.
Hjullås fremstår som egnet for formålet, men også andre tekniske
hjelpemidler, som rattlås, ventillås og elektronisk innretning for
sporing av kjøretøy, kan være aktuelle.
Med mekanisk innretning siktes i første rekke
til hjullås. Ved bruk av hjullås kan føreren beholde bilnøkkelen,
og dermed ha adgang til kjøretøyet.
En hjemmel for bruk av hjullås vil primært ha betydning
for Statens vegvesen ved deres kontroll av tunge kjøretøy langs
veg. Tollvesenet vil, når de får tilbakeholdsrett etter vegtrafikkloven § 36
b, kunne bruke hjullås til sikring av ilagte gebyr for overtredelse
av påbud om bruk av elektronisk betalingsenhet. Politiet har også
andre virkemidler tilgjengelige etter annet regelverk.
Departementet har merket seg at ingen av høringsinstansene
har innvendinger mot forslaget om bruk av mekanisk eller elektronisk
innretning for å sikre gjennomføringen av et vedtak.
Bedre etterlevelse av regelverket vil ha positiv effekt
på trafikksikkerhet, fremkommelighet og miljø, samt bidra til like
konkurransevilkår. Dersom føreren lett kan unndra seg bøter, gebyrer
og bruksforbud ilagt for brudd på vegtrafikklovgivningen, vil respekten
for regelverket reduseres. De aller fleste etterlever de påbud som gis,
og det vil derfor bare unntaksvis være behov for å anvende sikringsmidler.
Informasjon om bruk av hjullås og andre sikringsmidler
vil bli gitt gjennom vegvesenets ulike informasjonstiltak, til både
norske og utenlandske tungbilsjåfører. Dette vil være et nyttig supplement
til informasjon som gis om skjerpet håndheving generelt. Det vil
også bli utarbeidet nærmere regler og retningslinjer for kontrollmyndighetenes
bruk av hjullås.
Når det gjelder dekningen av utgifter knyttet
til hjullåsbruken, vil departementet understreke at det er eier
og/eller fører av motorvognen som har satt seg i den situasjon at
sikringsmidler må benyttes, og det er derfor rimelig at disse selv dekker
kostnadene det offentlige har i tilknytning til dette.
Tilbakeholdelse vil alltid bygge på et underliggende
forhold der kontrollmyndigheten har vurdert om det foreligger et
rettsstridig forhold som enten utløser utferdigelse av forelegg,
eller ileggelse av gebyr hjemlet i vegtrafikklovgivningen. Forelegg
som nektes vedtatt, vil kunne prøves for domstolene. Ilagt gebyr
kan søkes frafalt gjennom forvaltningssporet eller påklages til
tingretten.
Selv om vedtaket retter seg mot fører, må det anses
som sikker rett at også eier av kjøretøyet oppfyller kravet om rettslig
interesse, og dermed kan påklage vedtaket.
Forvaltningsvedtak kan uansett, og delvis også uavhengig
av prøvingen i forvaltningssporet, bringes inn for domstolene etter
reglene i tvisteloven (sivilrettslig søksmål).
Fører eller eier av en tilbakeholdt motorvogn
vil også kunne få prøvd vedtaket om tilbakeholdelse rettslig gjennom
ordningen med midlertidig forføyning, jf. tvisteloven kapittel 34.
Samferdselsdepartementet slutter seg til Justis- og
beredskapsdepartementets og Riksadvokatens uttalelser om at det
kan være behov for å utrede ytterligere rettssikkerhetsgarantier,
og vil snarest igangsette et utredningsarbeid for å følge opp merknadene
fra Riksadvokaten og Justis- og beredskapsdepartementet.
Utvidelse av tilbakeholdsretten i § 36 b vil
medføre at flere førere nektes å kjøre videre etter brudd på vegtrafikklovgivningen.
For enkelte aktører vil dermed tilbakehold av tilhenger gi større
konsekvens enn tiltaket har i dag.
De foreslåtte endringene skal gjennom allmenn- og
individualpreventiv effekt bidra til å sikre bedre etterlevelse
av regelverket. Dette skal bidra til økt trafikksikkerhet og likere
konkurranse i transportnæringen.
Det vil være praktiske og administrative utfordringer
for offentlige kontrollaktører knyttet til økt bruk av tilbakeholdelse
og hjullås, herunder til rask og effektiv fjerning. Det kan være
hensiktsmessig å inngå avtaler med private bergingsselskaper om
slike oppdrag.
Forslaget til lovendringer skal sikre effektiv
inndriving av utferdigede forelegg, gebyr og omkostninger, samt
bidra til at vedtatte bruksforbud og pålegg om hvile etterleves.
Det legges til grunn at kontrollinstansenes
kostnader forbundet med gjennomføring og bruk av de foreslåtte endringene
dekkes innen de til enhver tid gjeldende økonomiske rammer til Statens vegvesen,
politiet og tollvesenet.
En utvidet tilbakeholdsrett vil trolig medføre
at antallet vedtak om tilbakeholdelse øker noe. Dette kan føre til
flere klager, og flere saker for domstolene. Likevel forventes ikke
antallet saker å øke vesentlig, da forholdsmessighetskravet vil
begrense antallet vedtak som blir fattet.