Regjeringen legger i proposisjonen frem forslag til endringer i lov 18. juni 1965 nr. 4. om vegtrafikk (vegtrafikkloven).

Formålet med forslaget er å effektivisere inndrivingen av sanksjoner for brudd på vegtrafikklovgivningen, og dermed bedre etterlevelsen av regelverket. Dette vil bidra til økt trafikksikkerhet, bedre fremkommelighet og likebehandling av aktørene i transportnæringen, uavhengig av nasjonalitet.

Hovedinnhold i forslaget

Det foreslås å utvide retten til å holde kjøretøy tilbake i medhold av vegtrafikkloven § 36 b, ved at vilkårene for bruk av tilbakeholdelse som sikringstiltak endres.

Det skal ikke lenger være et krav at boten som søkes sikret er vedtatt eller fastsatt ved dom, og tilbakeholdelse skal også kunne benyttes uavhengig av hvilket land føreren av kjøretøyet er bosatt i.

Det foreslås videre å åpne for bruk av tilbakehold for sikring også av gebyr for vegtrafikkovertredelser og omkostninger knyttet til dette, samt at Statens vegvesens regionvegkontorer og tollvesenet, i tillegg til politiet, gis myndighet til å benytte tilbakehold.

Det foreslås også å etablere særlige hjemler for bruk av mekaniske eller elektroniske innretninger for å immobilisere kjøretøy som er holdt tilbake, tatt i forvaring eller nektet brukt i medhold av vegtrafikkloven §§ 36, 36 a, 36 b og 37. Jf. eksempelvis hjullås.

Bakgrunnen for forslaget

Høsten 2012 tok Norges Lastebileier-Forbund (NLF) opp med riksadvokaten ulike problemstillinger knyttet til politiets oppfølging av brudd på vegtrafikklovgivningen. NLF uttalte blant annet at utenlandske og norske yrkessjåfører blir behandlet forskjellig ved oppfølgingen av slike overtredelser.

Det er et faktum at inndrivelsen av bøter ilagt førere bosatt utenfor Norden er langt vanskeligere enn for førere som har fast bopel i Norden. Bøtestraff fullbyrdes dermed effektivt for norske og nordiske yrkessjåfører, men ikke for andre utenlandske førere.

En slik situasjon er uheldig, særlig da en stadig økt andel transportarbeid i Norge utføres med tunge kjøretøy med førere bosatt utenfor Norden. Vegtrafikkloven § 36 b bør derfor endres slik at tilbakeholdsretten ikke forutsetter dom eller vedtatt forelegg.

Departementet fant det fornuftig å samtidig vurdere å endre bestemmelsen slik at retten til å holde tilbake kjøretøy gjøres uavhengig av førers bosted og reaksjonens art (bot, gebyr), og slik at også Statens vegvesen og tollvesenet får tilbakeholdsrett.

Departementet fant det også formålstjenlig å vurdere å etablere eksplisitte hjemler for bruk av ulike typer sikringsutstyr for å effektivisere bruken av tilbakeholdsretten etter vegtrafikkloven § 36 b, og i andre sammenhenger der det er behov for å immobilisere et kjøretøy. Bakgrunnen er erfaringer med at enkelte førere ikke retter seg etter vedtatte bruksforbud eller pålegg om hvile gitt i medhold av vegtrafikkloven. Bruk av sikringsutstyr (eksempelvis hjullås) er nyttig i slike tilfelle.

Høringen

Vegdirektoratet sendte 13. juni 2014 forslag til endringer i vegtrafikkloven § 36 b (utvidelse av tilbakeholdsretten og immobilisering av kjøretøy), og §§ 36, 36 a og 37 (immobilisering av kjøretøy) på høring.

Alle som har uttalt seg støtter forslaget langt på vei. Ingen av instansene har motforestillinger mot bruken av hjullås. Av uttalelsene som mer generelt kommenterer forslaget, kan det vises til kapittel 3 i proposisjonen.

Nærmere om forslag til lovendringer

Gjeldende rett går fram av kapittel 4 i proposisjonen, jf. vegtrafikkloven § 36.

Om utvidelse av tilbakeholdsretten

At tilbakeholdsretten etter vegtrafikkloven § 36 b bare gjelder der det foreligger dom eller vedtatt forelegg, gjør bestemmelsen mindre praktisk enn ønskelig. Kan ikke tilbakeholdsretten gjøres gjeldende også for utferdigete, men ikke vedtatte forelegg, vil det i mange tilfelle være tilnærmet umulig å drive inn bøter ilagt personer bosatt utenfor Norden. Dette vil igjen føre til urimelig forskjellsbehandling ved at bøter ilagt norske og nordiske førere effektivt inndrives, mens førere bosatt utenfor Norden kan unnlate å gjøre opp for seg.

Departementet vil derfor fremme forslag om å gjøre tilbakeholdsretten etter vegtrafikkloven § 36 b uavhengig av førers faste bosted.

Forslaget til endring har ellers som formål å gi hjemmel for å kunne holde tilbake kjøretøy ikke bare når bøter er vedtatt eller ilagt ved dom, men også der bot eller gebyr bare er utstedt.

Departementet fremmer forslag om at regionvegkontoret og tollvesenet skal kunne holde tilbake kjøretøy i de tilfelle det antas at politiet vil utstede forelegg, i påvente av politiets vurdering og avgjørelse av om slikt forelegg skal utstedes.

Departementet ser imidlertid at det er behov for å presisere begrensningen i regionvegkontorets og tollvesenets tilbakeholdsrett i straffesporet, og foreslår derfor at en slik presisering tas inn i et nytt annet punktum i § 36 b første ledd med følgende ordlyd:

«I saker der politiet vurderer å holde tilbake kjøretøy etter anmeldelse, er regionvegkontorets og tollvesenets tilbakeholdsrett for å sikre betaling av bot tidsbegrenset til påtalemyndigheten har avgjort påtalespørsmålet eller, dersom påtalemyndigheten har besluttet å utferdige forelegg, til forelegget er meddelt».

I tilfelle der det er aktuelt å beslutte tilbakeholdelse for ilagt gebyr, vil imidlertid politiet, regionvegkontoret og tollvesenet ha et selvstendig ansvar for beslutningen.

Om bruk av mekanisk eller elektronisk innretning til sikring av vedtak om tilbakeholdelse, bruksforbud m.m.

Erfaringer viser at enkelte førere ikke respekterer vedtak fattet av kontrollmyndigheten, som for eksempel bruksforbud. Det er dermed behov for å kunne sikre gjennomføring av slike vedtak på en relativt enkel måte, der myndighetene finner dette nødvendig. Hjullås fremstår som egnet for formålet, men også andre tekniske hjelpemidler, som rattlås, ventillås og elektronisk innretning for sporing av kjøretøy, kan være aktuelle.

Med mekanisk innretning siktes i første rekke til hjullås. Ved bruk av hjullås kan føreren beholde bilnøkkelen, og dermed ha adgang til kjøretøyet.

En hjemmel for bruk av hjullås vil primært ha betydning for Statens vegvesen ved deres kontroll av tunge kjøretøy langs veg. Tollvesenet vil, når de får tilbakeholdsrett etter vegtrafikkloven § 36 b, kunne bruke hjullås til sikring av ilagte gebyr for overtredelse av påbud om bruk av elektronisk betalingsenhet. Politiet har også andre virkemidler tilgjengelige etter annet regelverk.

Departementet har merket seg at ingen av høringsinstansene har innvendinger mot forslaget om bruk av mekanisk eller elektronisk innretning for å sikre gjennomføringen av et vedtak.

Bedre etterlevelse av regelverket vil ha positiv effekt på trafikksikkerhet, fremkommelighet og miljø, samt bidra til like konkurransevilkår. Dersom føreren lett kan unndra seg bøter, gebyrer og bruksforbud ilagt for brudd på vegtrafikklovgivningen, vil respekten for regelverket reduseres. De aller fleste etterlever de påbud som gis, og det vil derfor bare unntaksvis være behov for å anvende sikringsmidler.

Informasjon om bruk av hjullås og andre sikringsmidler vil bli gitt gjennom vegvesenets ulike informasjonstiltak, til både norske og utenlandske tungbilsjåfører. Dette vil være et nyttig supplement til informasjon som gis om skjerpet håndheving generelt. Det vil også bli utarbeidet nærmere regler og retningslinjer for kontrollmyndighetenes bruk av hjullås.

Når det gjelder dekningen av utgifter knyttet til hjullåsbruken, vil departementet understreke at det er eier og/eller fører av motorvognen som har satt seg i den situasjon at sikringsmidler må benyttes, og det er derfor rimelig at disse selv dekker kostnadene det offentlige har i tilknytning til dette.

Om klage over og rettslig prøving av vedtak om tilbakeholdelse og bruk av sikringsmidler

Tilbakeholdelse vil alltid bygge på et underliggende forhold der kontrollmyndigheten har vurdert om det foreligger et rettsstridig forhold som enten utløser utferdigelse av forelegg, eller ileggelse av gebyr hjemlet i vegtrafikklovgivningen. Forelegg som nektes vedtatt, vil kunne prøves for domstolene. Ilagt gebyr kan søkes frafalt gjennom forvaltningssporet eller påklages til tingretten.

Selv om vedtaket retter seg mot fører, må det anses som sikker rett at også eier av kjøretøyet oppfyller kravet om rettslig interesse, og dermed kan påklage vedtaket.

Forvaltningsvedtak kan uansett, og delvis også uavhengig av prøvingen i forvaltningssporet, bringes inn for domstolene etter reglene i tvisteloven (sivilrettslig søksmål).

Fører eller eier av en tilbakeholdt motorvogn vil også kunne få prøvd vedtaket om tilbakeholdelse rettslig gjennom ordningen med midlertidig forføyning, jf. tvisteloven kapittel 34.

Samferdselsdepartementet slutter seg til Justis- og beredskapsdepartementets og Riksadvokatens uttalelser om at det kan være behov for å utrede ytterligere rettssikkerhetsgarantier, og vil snarest igangsette et utredningsarbeid for å følge opp merknadene fra Riksadvokaten og Justis- og beredskapsdepartementet.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Private aktører

Utvidelse av tilbakeholdsretten i § 36 b vil medføre at flere førere nektes å kjøre videre etter brudd på vegtrafikklovgivningen. For enkelte aktører vil dermed tilbakehold av tilhenger gi større konsekvens enn tiltaket har i dag.

De foreslåtte endringene skal gjennom allmenn- og individualpreventiv effekt bidra til å sikre bedre etterlevelse av regelverket. Dette skal bidra til økt trafikksikkerhet og likere konkurranse i transportnæringen.

Det vil være praktiske og administrative utfordringer for offentlige kontrollaktører knyttet til økt bruk av tilbakeholdelse og hjullås, herunder til rask og effektiv fjerning. Det kan være hensiktsmessig å inngå avtaler med private bergingsselskaper om slike oppdrag.

Offentlige aktører

Forslaget til lovendringer skal sikre effektiv inndriving av utferdigede forelegg, gebyr og omkostninger, samt bidra til at vedtatte bruksforbud og pålegg om hvile etterleves.

Det legges til grunn at kontrollinstansenes kostnader forbundet med gjennomføring og bruk av de foreslåtte endringene dekkes innen de til enhver tid gjeldende økonomiske rammer til Statens vegvesen, politiet og tollvesenet.

En utvidet tilbakeholdsrett vil trolig medføre at antallet vedtak om tilbakeholdelse øker noe. Dette kan føre til flere klager, og flere saker for domstolene. Likevel forventes ikke antallet saker å øke vesentlig, da forholdsmessighetskravet vil begrense antallet vedtak som blir fattet.