Vedlegg
- Brev fra helse- og omsorgsdepartementet v/statsråden til Stortingets president, datert 25. november 2014
Det vises til brev, datert 7. oktober d.å. fra Helse- og omsorgskomiteen der komiteen ber om min uttalelse vedrørende ovennevnte representantforslag. De konkrete forslagene er som følger:
Forslag 1: Stortinget ber regjeringen vurdere å fastsette en kvalitetsbasert minimumsnorm for helsestasjons- og skolehelsetjeneste (i barne-, ungdoms- og videregående skole).
Forslag 2: Stortinget ber regjeringen innføre en mulighet for at helsesøstre kan videreformidle/henvise ungdom til BUP, med kopi til fastlegen.
Forslag 3: Stortinget ber regjeringen sørge for at fylkesmennene følger tettere opp kommuner som ikke gir et forsvarlig helsestasjons- og skolehelsetilbud, at fylkesmennene videre gis et mandat til å gjennomføre strengere reaksjoner og bidrar til at barn og unge, inkludert elevrådene, blir hørt ved tilsyn.
Forslag 4: Stortinget ber regjeringen sørge for å kartlegge kompetansenivået i helsestasjons- og skolehelsetjenesten og videre styrke arbeidet med kompetanseheving av ansatte gjennom kommunale kompetanseplaner der det er nødvendig.
Forslag 5: Stortinget ber regjeringen, senest i forbindelse med forslag til budsjett for 2015, styrke finansieringen av skolehelsetjenesten og helsestasjonene, herunder øremerking av midlene til tjenesten for hele skoleløpet i en opptrappingsperiode.
Forslag 6: Stortinget ber regjeringen fremme forslag til tiltak som integrerer skolehelsetjenesten bedre i arbeidet med frafall, spesielt i videregående opplæring
Forslag 7: Stortinget ber regjeringen sette i gang et større arbeid for å rekruttere flere menn og minoritetsspråklige til yrket som sykepleier.
Forslag 8: Stortinget ber regjeringen vurdere hvorvidt kvotering i utdanningen, kjønnspoeng eller lignende ordninger kan inngå som et rekrutteringstiltak av flere menn og minoritetsspråklige.
Forslag 9: Stortinget ber regjeringen fremme forslag om hvordan man kan styrke samarbeidet mellom tjenester for barn, unge og deres familier, som barnevern, BUP, helsestasjons- og skolehelsetjenesten, allmennlegetjenesten og PPT, herunder vurdere nye organisasjonsformer som svarer til de utfordringene barn, unge og deres familier har, jf. Erfaringene med ”Familiens hus”-modellen.
Barn og unge i Norge har stort sett en god somatisk helse. Det er imidlertid urovekkende mange som lever under risikable forhold i familier preget av rus, vold og omsorgssvikt. I tillegg opplever altfor mange barn mobbing, sosial ekskludering og utenforskap som en del av sin hverdag. Ungdataundersøkelsen viser at vi har en veltilpasset ungdomsgenerasjon, men peker samtidig på at mange sliter med psykiske helseplager i hverdagen.
Regjeringen jobber på mange måter for å møte utfordringene som er skissert over. Dette handler både om bedre tverrfaglighet i tjenestene, flere årsverk i helsestasjons- og skolehelsetjenesten, og mer kompetanse om hva som virker, både faglig og organisatorisk. Som en oppfølging av Representantforslag 44 S (2013-2014) og Innst. 301 S (2013-2014), tas det sikte på å legge frem en ungdomshelsestrategi våren 2016. Strategien vil ta for seg et bredt spekter av utfordringer knyttet til ungdoms helse, fortrinnsvis unge opp til 25 år. Som representantene også er kjent med, vil regjeringen legge frem en melding til Stortinget om primærhelsetjenestene. Det tas sikte på å legge frem meldingen våren 2015. Ett tema i denne meldingen vil være kommunale helsetilbud til barn og unge.
Grunnlaget for en god livslang helse legges i barneårene. Det er derfor viktig at vi har gode helsetjenester til barn og unge, og at vi fanger opp barn og familier som sliter, på et tidlig tidspunkt. En helsestasjons- og skolehelsetjeneste av god kvalitet kan forebygge mye. Tjenesten når ut til mange og har høy legitimitet og oppslutning i befolkningen. Det er derfor et mål for regjeringen å utvikle denne tjenesten videre. Vi vet at tjenesten er ulikt dimensjonert i kommunene. Men å fastsette en minimumsnorm for årsverk i tjenesten vil kunne føre til at antall årsverk blir målet, istedenfor kvaliteten på tjenester til barn og unge. Kvaliteten i tjenestene dreier seg riktignok blant annet om årsverk, fordi mer personell vil føre til mer tilgjengelige tjenester. Men kvalitet er mye mer enn årsverk. Kvalitet handler også om tverrfaglighet og styrket kompetanse, for å nevne noe. Helsesøster er en viktig aktør, men det er ikke gitt at alle kommuner/bydeler trenger flere helsesøstre. Mange kommuner har behov for å styrke også andre personellgrupper knyttet til helsestasjons- og skolehelsetjenesten, for eksempel psykologer, jordmødre, fysioterapeuter, leger og andre. Vi må se på tjenester til barn og unge i kommunene som en helhet. Det dreier seg om å utvikle tverrfaglige tjenester, slik at vi kan møte dagens og morgendagens utfordringer på en best mulig måte.
Som representantene vet, ble det i 2014 bevilget 180 mill. kroner til helsestasjons- og skolehelsetjenesten gjennom en økning av de frie inntektene til kommunene. Regjeringen har foreslått å styrke disse tjenestene ytterligere med 200 mill. kroner i 2015 gjennom vekst i kommunenes frie inntekter. Budsjettforliket mellom regjeringspartiene, Kristelig folkeparti og Venstre innebærer en ytterligere styrking av helsestasjons- og skolehelsetjenesten med 70 mill. kroner gjennom kommunenes frie inntekter, til sammen 270 mill. kroner mer til disse tjenestene i 2015. Midlene fordeles kommunene ut fra antall innbyggere i alderen 0-19 år. I budsjettforliket ble det også foreslått bevilget 5 mill. kroner til etablering av Sex og samfunn-sentre i samarbeid med helsestasjon for ungdom. Dette er en god start på et langsiktig utviklingsarbeid.
Vi vil følge nøye med på hvordan pengene blir brukt. Nøkkeltall fra kommune-statrapporteringen KOSTRA er først tilgjengelig i juni 2015. Vi kan ikke før den tid konkludere med hvorvidt kommunene faktisk har benyttet de 180 mill kronene til formålet. Vi forventer at kommunepolitikerne er like opptatt av å tilby gode forebyggende og helsefremmende tjenester til barn og unge, som vi er. Kommunene har et sørge-for ansvar for sine innbyggere, og gjennom dette ansvaret må kommunepolitikerne sørge for at tjenestene styrkes i tråd med vedtatt politikk. Dersom det skulle vise seg at pengene ikke er benyttet til formålet, må vi vurdere hvordan vi fremover kan styrke denne tjenesten på en annen måte enn gjennom en vekst i kommunenes frie inntekter, herunder bruk juridiske og organisatoriske virkemidler.
Representantene foreslår en øremerking av midlene for hele skoleløpet og nevner helsestasjon for ungdom særskilt. Et godt og lett tilgjengelig lavterskel helsetjenestetilbud til ungdom i kommunene er noe vi vil se på i den varslede ungdomshelsestrategien, jf. Representantforslag 44S (2013-2014) og Innst. 301 S (2013-2014).
Regjeringen ønsker å gjøre psykisk helsehjelp lettere tilgjengelig for barn og unge. Noen kommuner har ansatt psykolog som jobber inn i helsestasjons- og skolehelsetjenestene, mens andre har ansatt psykiatriske sykepleiere, barnevernspedagoger og sosionomer, i tillegg til helsesøstrene. Vi ser også at man flere steder har etablert godt samarbeid mellom helsestasjons- og skolehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Et godt eksempel er Skoleprosjektet. Her har BUP Vest ved Diakonhjemmet og bydel Ullern gått sammen om å sørge for at helsetilbudet på skolene i bydelen er styrket med en psykolog fra spesialisthelsetjenesten en dag i uken. En slik organisering styrker samarbeidet mellom nivåene, og mellom helsetjenestene og skolen. Men, viktigst av alt, organiseringen gjør at helsetjenestene når barn og unge med betydelig hjelpebehov, som ikke ellers ville oppsøkt hjelp.
Representantene foreslår at helsesøster skal få adgang til å henvise direkte til BUP. I meldingen til Stortinget om primærhelsetjenestene, vil vi gi en samlet gjennomgang av hvordan arbeidsdelingen i tjenestene bør være for å sikre en bærekraftig, tilgjengelig og fremtidsrettet primærhelsetjeneste der brukernes behov står i sentrum.
Vi vet at barn og unge i liten grad opplever å bli involvert i utviklingen av tjenestene på nasjonalt nivå. På individnivå synes brukermedvirkning å være mer etablert. Barns rett til å si sin mening, bli hørt og respektert er et av de grunnleggende prinsippene i FNs barnekonvensjon. Barn og unges egne erfaringer og synspunkter må derfor stå sentralt i å utvikle og gjennomføre gode tjenester til denne gruppen. Statens helsetilsyn har det overordnede faglige styringsansvaret overfor fylkesmennene når det gjelder tilsyn. Helsetilsynet er et faglig uavhengig organ. Departementet instruerer derfor ikke tilsynsmyndighetene i hvilke tilsyn som skal skje og hvordan tilsyn skal gjennomføres.
Kommunen skal sørge for at personer som oppholder seg i kommunen, tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. For at kommunen skal oppfylle sitt sørge-for-ansvar må de tilby en helsestasjons- og skolehelsetjeneste. Tjenesten skal være forsvarlig, og som for øvrige kommunale helse- og omsorgstjenester skal helsestasjons- og skolehelsetjeneste ytes i tråd med fastsatte lover, forskrifter og faglige retningslinjer, jf blant annet helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 første ledd. En økning i kommunens frie inntekter på med til sammen 455 mill. kroner i 2014 og 2015 vil være et viktig bidrag for at kommunene kan tilby helsetjenester av god kvalitet.
Arianson-utvalget utreder hvordan samfunnet skal følge opp alvorlige hendelser og mistanke om lovbrudd i helse- og omsorgstjenesten. En sentral problemstilling utvalget skal vurdere er hvordan gjeldende rettslige virkemidler egner seg for å ivareta pasient- og brukersikkerhet, rettsikkerhet og tilliten til helse- og omsorgstjenesten. Vurdering av de ulike sanksjonstypene, herunder hva som er formålet med sanksjoner og om de ulike instansenes/aktørenes ansvar, uavhengighet, funksjon og oppgaver ved alvorlige hendelser og mistanke om lovbrudd i helse- og omsorgstjenesten vil også stå sentralt. Arianson-utvalget skal levere en NOU innen 1. september 2015.
Regjeringen vil bygge sin politikk på respekten for kunnskap og har som mål å styrke kunnskapsgrunnlaget og kompetansen i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. De ansatte er helsetjenestens viktigste ressurs. I den kommende stortingsmeldingen om fremtidens primærhelsetjeneste vil kompetanse være et sentralt tema.
Kommunen har et lovpålagt ansvar for å sørge for nødvendige helsetjenester til befolkningen i kommunen. I dette ligger det også en plikt til å sørge for at personellet har nødvendig og tilstrekkelig kompetanse til å utføre sitt yrke på en forsvarlig måte.
Et hovedbudskap i Meld. St. 13 (2011-2012) Utdanning for velferd – Samspill i praksis, er at utdanning og forskning skal framskaffe kunnskap og kompetanse som i større grad enn i dag er innrettet mot befolkningens behov. Et bedre samspill mellom utdanningssektoren og tjenestene er nødvendig for lykkes med dette. Det er igangsatt et arbeid med å utvikle et system for hvordan profesjonsspesifikke kompetansekrav kan utvikles, fastsettes og formidles.
Regjeringen har i Prop 1 S (2014-2015) varslet å utvikle en handlingsplan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling i omsorgstjenestene, Kompetanseløft 2020. Planen skal bygge videre på de gode erfaringene med Kompetanseløft 2015. Planen skal bidra til å sikre at omsorgssektoren har tilstrekkelig og kompetent bemanning. Planen skal også bidra til utvikling av en faglig sterk omsorgstjeneste. Kompetanseløft 2020 skal legges fram i forbindelse med forslag til statsbudsjett for 2016.
Minoritetsspråklige og menn utgjør en stor og viktig ressurs i helse- og omsorgstjenestene. Betydningen av dette vil bli større i årene fremover i lys av den demografiske utviklingen, med et økt antall eldre og en knapphet på personell. Videre opplever mange pasienter og brukere det som positivt at de møter personell med samme kjønn eller språk i tjenestene. Enkelte tema er lettere å diskutere med personell av samme kjønn og på eget morsmål. Samtidig er det et viktig poeng at sammensetningen av bemanningen i tjenestene gjenspeiler samfunnet for øvrig.
Helse- og omsorgstjenestene har forsøkt ulike tiltak for å øke rekrutteringen av menn til helse- og omsorgstjenesten, uten at dette synes å ha hatt vesentlig effekt. Mye av arbeidet er begrenset av redusert tilgang på menn fra utdanningssystemet. Prosjektet Menn i helsevesenet i Trondheim synes imidlertid å ha funnet en god modell for å rekruttere menn inn i helsearbeiderfaget, basert på et samarbeid mellom kommunesektoren og NAV, og etter en modell der menn rekrutterer menn. Med bakgrunn i de gode erfaringene fra Trondheim er det i oppfølgingen av Meld. St. 29 (2012-2013) om morgendagens omsorg etablert et nasjonalt prosjekt, Menn i helse.
En stor og økende andel personell i norsk helse- og omsorgstjeneste kommer fra land utenfor EØS-området. Denne gruppen utgjør en betydelig andel av de som søker og gis norsk autorisasjon, og representerer verdifull arbeidskraft og kompetanse i norsk helse- og omsorgstjeneste. Etter departementets vurdering er det behov for endringer i dagens autorisasjonsordning for helsepersonell utdannet i land utenfor EØS. Departementet sendte derfor den 3. november 2014 på høring forslag til endringer i autorisasjonsordningen for helsepersonell utdannet i land utenfor EØS.
Autorisasjonsordningen skal bidra til at helsepersonellet har nødvendige kvalifikasjoner til å inneha en bestemt yrkesrolle i Norge. I høringsnotatet videreføres dagens grunnvilkår om at søkers utdanning må være jevngod med tilsvarende norsk utdanning. Denne jevngodhetsvurderingen er basert på en dokumentsvurdering av bl.a. pensumlister som angir utdanningens innhold og vitnemål for gjennomført utdanning. Av hensyn til pasientsikkerheten foreslås det at søkere som er utdannet i land utenfor EØS også må dokumentere nødvendige tilleggskvalifikasjoner for å få autorisasjon. For alle de 29 autoriserte helsepersonellgruppene foreslås det krav om bestått språkprøve og kurs i nasjonale fag. For leger, tannleger, sykepleiere og helsefagarbeidere foreslås bestått fagprøve som krav for autorisasjon. Krav om bestått prøve i legemiddelhåndtering videreføres for leger, tannleger, sykepleiere og farmasøyter.
Når det gjelder søkningen til sykepleierutdanningen, har den gått litt opp de senere årene. I år var det for eksempel 10 808 førstevalgssøkere mot 9692 i fjor. Søkertallene fra Samordna opptak viser at det fremdeles er rundt 2 førstevalgssøkere pr studieplass til sykepleierutdanningen og at andelen menn som har sykepleierutdanningen som sitt førstevalg de siste årene har ligget rundt 12 til 13 prosent av det totale antallet førstevalgssøkere til denne utdanningen. Kunnskapsdepartementet kan bestemme at det for enkelte utdanninger kan gis 1 eller 2 tilleggspoeng for søkere av det kjønn som er klart underrepresentert blant studenter eller yrkesutøvere fra vedkommende utdanning. Tilleggspoeng eller eventuelt kvote for underrepresentert kjønn har kun effekt der hvor der er stor konkurranse om studieplassen
Kvinner fikk ved årets opptak 2 tilleggspoeng for opptak til ingeniør (bortsett fra til kjemi), maritim utdanning, landbruksstudier ved statlige høyskoler og integrert masterutdanning i teknologi ved NTNU (bortsett fra til noen få studier der kvinneandelen allerede er høy). Menn får 2 tilleggspoeng ved opptak til veterinær- og dyrepleierutdanning. Tilleggspoeng for menn ved søknad om opptak til veterinærstudiene ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) tidligere Norges veterinærhøgskole (NVH)som ble innført i 2004, hadde en umiddelbar effekt og økte andelen menn som fikk tilbud om studieplass ved veterinærutdanningen fra ca 8 pst. i 2003 til 32 pst. i 2004. I 2008 var andelen menn oppe i ca 18,5 pst. og ved siste opptak i 2014 utgjorde mannsandelen 17,2 pst. Ved dyrepleierutdanningen har tilleggspoengene hatt liten eller ingen effekt på opptaket.
Hvorvidt tilleggspoeng til menn og minoritetsspråklige ved opptak til for eksempel sykepleierutdanning vil påvirke søkningen til slik utdanning i vesentlig grad, er som eksemplet over viser, vanskelig å si. Samtidig vet vi at kravene for å komme inn på slik utdanning er atskillig lavere enn for veterinærstudiet, og at det er stor variasjon ved institusjonene. Det er normalt lettere å komme inn i distriktene enn i de store byene. Ved årets opptak til sykepleierutdanningen lå poenggrensen på ordinær kvote i snitt på rundt 40 poeng. Ved institusjoner i Tromsø, Oslo og Trondheim krevdes på den annen side opp mot 50 poeng for å komme inn på ordinær kvote. Dersom menn skal prioriteres med tilleggspoeng, kan vi fort risikere at det er kvinner som skyves ut i distriktene. For mange utdanninger vil det være positivt med en bedre balanse mellom kjønnene og at flere minoritetsspråklige blir rekruttert til utdanningen. Det foreligger imidlertid ingen konkrete forslag om å innføre tilleggspoeng for menn til omsorgsyrker nå.
0-24 samarbeidet er et utviklingsarbeid for å styrke kommunenes og fylkeskommunenes arbeid med utsatte barn og unge under 24 år. Kunnskapsdepartementet har etablert et tett og forpliktende samarbeid med Arbeids- og sosialdepartementet, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet. Samarbeidet skal avdekke felles utfordringer, fremme felles tiltak og strategier for bedre oppfølging av utsatte barn og unge mellom 0 og 24 år. Det overordnede målet for samarbeidet er økt gjennomføring i videregående opplæring, gjennom tidlig, tverrfaglig og koordinert innsats. Departementene har gitt felles likelydende oppdrag til sine direktorater som skal lede frem til faglige anbefalinger om tverrfaglige innsatser som skal bidra til at flere lykkes i skolen og fullfører videregående opplæring. I dette arbeidet står særlig samarbeidet mellom barnehage/skole og helsestasjon/skolehelsetjeneste sentralt. Helse- og omsorgsdepartementet sine tiltak vil i særlig grad knytte seg til skolehelsetjenestens rolle som en forebyggende helsetjeneste og et lavterskeltilbud på barn og unges egen arena, herunder tiltak for bedre tilgjengelighet og tverrfaglighet.
Program for bedre gjennomføring i videregående opplæring ble satt i gang høsten 2014. Målgruppen er både elever som står i fare for ikke å gjennomføre videregående opplæring, og ungdom mellom 15 og 21 år som står utenfor opplæring og arbeid. Programmet skal inneholde både nasjonale, regionale og lokale tiltak, og hensikten er å identifisere tiltak som har god effekt med tanke på å sette elevene best mulig i stand til å gjennomføre videregående opplæring. I budsjettet for 2015 er det foreslått om lag 90 mill. kroner til dette programmet.
I 2014 ble tilskuddsordningen til rekruttering av psykologer i kommunen styrket med 40 mill. kroner til 100 mill. kroner. Det foreslås å videreføre denne bevilgningen i Prop. 1 S (2014-2015). Dette vil gi rom for å nyrekruttere om lag 40 psykologstillinger i 2015. Kommunene oppfordres også til å bruke tilskuddet i samarbeid med fylkeskommunene for å redusere frafall i skolen. Dette må skje i samarbeid med blant annet kommunenes øvrige helsetjeneste, PPT og sosialrådgivere i skolene. Kommunene oppfordres til å se tilskuddet i sammenheng med økningen i 2015 på 100 mill. kroner gjennom kommunenes frie inntekter for å styrke psykisk helsearbeid i kommunene.
Kommunene oppfordres også til å søke om å bruke psykologstillingen til å understøtte regjeringens Program for bedre gjennomføring, hvor hovedmålet å få flere ungdommer til å fullføre og bestå videregående opplæring. Dette bør utvikles i tett samarbeid med bl.a. kommunens øvrige helse- og omsorgstjenester, PPT og sosialrådgivere på skolene. Helsedirektoratet arbeider samarbeider med Utdanningsdirektoratet med å legge til rette for et strukturert opplegg med opplæring og ulike fagtiltak for kommuner som knytter psykologen til dette formålet.
Regjeringen har satt i gang et forsknings- og utviklingsoppdrag om bruk av flere yrkesgrupper i skolen. FoU-oppdraget skal utføres i tidsrommet januar 2014 til juni 2015. Før sommeren mottok departementet en kunnskapsoversikt for hvordan flere yrkesgrupper i skolen kan benyttes på best mulig måte. Forskerne understreker blant annet at det ikke er tilstrekkelig å tilføre ekstra ressurser til skolene alene, men at man i tillegg på utvikle gode samarbeidsmodeller der forankring, ledelse, veiledning, rolle- og ansvarsavklaringer inngår som sentrale elementer. Forskerne skal nå, i samarbeid med praksisfeltet, videreutvikle og prøve ut modeller for bruk av andre yrkesgrupper i skolen, med fokus på 5.-7. trinn, og skal levere sin sluttrapport sommeren 2015.
Skolen som arena for barn og unges psykiske helse (2013-2017) er et FoU-prosjekt hvor skoler og de lokale tjenestene skal bli bedre til å sikre elevene mestrings- og læringsmuligheter, utvikle gode tverrfaglige og tverretatlige strukturer og samhandling som tar bedre vare på den enkelte elevs behov og sørger for oppfølging og adekvat hjelp til de elevene som trenger det. I dette arbeidet er skolehelsetjenesten sentral.
Tverrfaglig samarbeid går igjen som den optimale måten å møte brukerne av helse- og omsorgstjenester på. Samarbeid kan bidra til å øke kvalitet, kompetanse og kunnskap hos de involverte, forutsatt at det settes av tid til samarbeid. Godt samarbeid mellom ulike personellgrupper og tjenester er også avgjørende for å kunne komme tidlig inn med god og riktig hjelp til den enkelte. Gode resultater forutsetter at tjenestene må tilpasse seg brukerne, ikke omvendt. Det vil være naturlig å omtale tverrfaglige tjenester i den varslede meldingen til Stortinget om fremtidens primærhelsetjenester.
Kommunene har et overordnet ansvar for å tilby sine innbyggere forsvarlige tjenester. Noen barn og unge vil ha behov for et tilbud fra flere sektorer. Rundt 133 kommuner har etablert tjenester til barn, unge og familier etter familiens hus/familiesenter-modell. Familiesenter er her definert som med minimum tre tjenester. Modellen er ikke tilstrekkelig evaluert til at man kan si at dette er den optimale måten å organisere tjenester til barn og unge i kommunene. Det pågår et forskningsprosjekt ved Universitetet i Tromsø som blant annet ser på hvordan ansatte i familiens hus opplever arbeidet sitt, samhandling, ledelse og kvalitet på tjenestene som leveres. Videre skal prosjektet se på hvorvidt det er en sammenheng mellom de ansattes og brukernes vurdering av tjenestetilbudet. Forskningsprosjektet går over fire år, fra 2014 til 2018. Vi vil følge med på hva som fremkommer i denne evalueringen.
Modellkommuneforsøket er en annen måte å samordne tjenester lokalt til beste for brukerne. Modellkommuneforsøket (2007-2014) er en del av stor satsing igangsatt av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet i 2006. Arbeidet er rettet mot barn av psykisk syke og/eller rusmisbrukende foreldre. 26 kommuner deltar med å prøve ut ulike tiltak som kan styrke tverrfaglig samarbeid og samordning lokalt, samt stimulere til kompetanseheving og bruk av gode verktøy i de aktuelle tjenestene. Målet er å utvikle gode modeller for tidlig intervensjon, og helhetlig, systematisk oppfølgning av barn av psykisk syke og barn av foreldre som misbruker rusmidler - fra graviditet til skolealder. Forsøket evalueres. Sluttevalueringen kommer våren 2015. Evalueringen vil presentere ulike kommunale modeller for godt og virkningsfullt arbeid med målgruppen og vil presentere suksesskriterier fra modellkommuneforsøket som kan formidles videre til kommuner nasjonalt.
Regjeringen la i forrige uke frem en ny tiltaksplan for å bekjempe vold og seksuelle overgrep mot barn og ungdom. Et av tiltakene i planen handler om systematisk samarbeid mellom helsestasjoner og familievernet. Forskning har påpekt at konflikter i parforhold kan bidra til depresjon hos gravide eller nybakte mødre. Et godt parforhold betyr mye for livskvaliteten til foreldrene, og er også svært viktig for barnas oppvekst. Helsestasjonene møter de aller fleste barn til kontroller i de første leveårene, og er en god arena for å kunne fange opp barn og familier i risikosonen. Det skal gjennomføres et treårig prøveprosjekt i fem kommuner der familievernet inngår et systematisk samarbeid med helsestasjoner. Samarbeidet nedfelles i en forpliktende avtale mellom helsestasjon og familievern. Avtalen skal forankres i kommuneledelsen.
Som denne redegjørelsen illustrerer, jobber regjeringen på mange ulike måter for å møte utfordringene i helse- og utdanningstjenestene som møter barn og unge.