Jeg viser til Dokument nr. 8:8 S (2014–2015)
fra stortingsrepresentantene Hans Olav Syversen, Steinar Reiten,
Line Henriette Hjemdal og Kjell Ingolf Ropstad om tiltak for å skape
ny grønn vekst i Norge og like konkurransevilkår med Norges naboland
for etablering av grønne datasentre. I dokumentet bes regjeringen
1. fremme forslag om å sette ned elavgiften til redusert sats som
gjelder for industri, for datasentre med uttak over 5 MW, og
Flere store datasentre er etablert i Norge de
siste årene. Lagringstjenestene som disse sentrene tilbyr, retter
seg mot både norske og internasjonale kunder. Green Mountain Data
Centre har etablert anlegg på Rennesøy og Rjukan. Evry og Digiplex
samarbeider om et større datasenter i Fet, som nylig åpnet. Hvert
av disse tre datasentrene er i dag utbygd for et effektuttak i størrelsesorden
10 MW. Anleggene er i en oppbyggingsfase, og det er oppgitt planer
om store utvidelser. I tillegg finnes det en rekke mindre datasentre,
som eventuelt kommer under en grense på 5 MW.
Avgiften på elektrisk kraft er i hovedsak fiskalt begrunnet,
men skal også bidra til å begrense forbruket av elektrisk kraft.
Ordinær sats i 2014 er 12,39 øre per kWh. Kraftintensive industriprosesser
er fritatt for avgift. Fritaket gjelder bruk av kraft til kjemisk
reduksjon, elektrolyse, metallurgiske og mineralogiske prosesser.
Øvrig industri, bergverksdrift, fjernvarmeproduksjon og landanlegg
for petroleumsvirksomheten ilegges avgift med redusert sats 0,45
øre per kWh for selve produksjonsprosessen. Datasentre omfattes
dermed ikke av fritak eller redusert sats for avgiften på elektrisk
kraft.
Norge beskatter i likhet med Sverige, Danmark og
Finland forbruket av elektrisitet ganske mye, men har redusert sats
for deler av forbruket til næringsvirksomhet. Det er imidlertid
flere forskjeller i avgiftsnivået og avgiftsstrukturen. Blant annet
er ordinær sats lavere i Norge enn i Sverige, Danmark og Finland.
Omregnet til norske kroner er ordinær
sats i Danmark om lag 95 øre per kWh, i Sverige om lag 27 øre per
kWh og i Finland om lag 16 øre per kWh. I likhet med
Norge har Sverige og Finland en avgrensing etter næringskode slik
at i hovedsak industrien får redusert sats. Den reduserte satsen er
imidlertid satt vesentlig høyere i Finland.
Omregnet til norske kroner om lag 6
øre per kWh. Danmark har derimot et system med refusjon
av avgifter på energi til prosessformål generelt. Mens Danmark og
Finland har lik sats over hele landet, differensierer Sverige og
Norge avgiften geografisk med redusert sats for næringsvirksomhet
i nord.
Tiltakssonen I Finnmark og Nord-Troms
har sats 0,45 øre per kWh. Omregnet til norske kroner er satsen
i Nord-Sverige om lag 18 øre per kWh. Ut fra slike forskjeller
i avgiftssystemene er det nødvendig å vurdere hele avgiftsstrukturen
i sammenheng, der næringsavgrensingen av området for redusert sats
vil være ett av flere elementer.
Regjeringen prioriterer lettelser i samlede
skatter og avgifter som vil gjøre norsk økonomi mer vekstkraftig
og dermed trygge grunnlaget for velferden også i fremtiden. I tilleggsproposisjonen
for 2014 fremmet regjeringen brede og vekstfremmende lettelser,
som Stortinget sluttet seg til. Den alminnelige skattesatsen for
personer og selskaper ble satt ned, formuesskatten redusert og arveavgiften
fjernet. Videre ble det innført startavskrivninger for maskiner
og andre driftsmidler i saldogruppe d. Bedrifter som satser på forskning
og utvikling, fikk rett til større skattefradrag enn tidligere.
I statsbudsjettet for 2015 foreslår regjeringen at formuesskatten
settes videre ned og at skattefradraget for forskning og utvikling
styrkes ytterligere.
Jeg er opptatt av at vi skal ha et skatte- og avgiftssystem
som sikrer offentlige inntekter til så lave kostnader for samfunnet
som mulig. Utformingen av skatte- og avgiftssystemet bør derfor
baseres på en helhetlig vurdering. I den sammenheng vurderer regjeringen
løpende blant annet erfaringer med og endringer i skatte- og avgiftssystemene
i andre land, samt utredninger av skatter og avgifter i andre land.
Danmark endret sin refusjonsordning for energiavgifter med virkning
fra 1. januar 2014. Finland inkluderte datasentre med uttak over
5 MW i den reduserte satsen fra 1. april 2014. I Sverige har finansdepartementet
startet en utredning om energiskatten på elektrisitet, som har frist
9. oktober 2015. Dette er momenter som teller med i en vurdering av
om det er behov for å gjøre endringer i avgiften på elektrisk kraft,
men de betyr ikke at vi uten videre bør kopiere endringer fra det
ene eller andre landet.
Det norske skatte- og avgiftssystemet er basert på
en stor grad av likebehandling etter bedriftsstørrelse, og en løsning
med redusert sats for de største bedriftene ville eventuelt innføre
en ny form for avgrensing i det norske skattesystemet. Derimot er
det en geografisk differensiering, som gir insentiver til etablering
av næringsvirksomhet i Finnmark og Nord-Troms. Datasentre kan i
dag etablere seg i tiltakssonen med redusert sats, slik for eksempel
Facebook har etablert seg innenfor området med redusert sats i Sverige.
Forslaget om avgiftslettelser for de største
bedriftene kan også ha konkurransepolitiske konsekvenser som krever
nærmere vurdering. Redusert sats for avgift på kraft til datasentre med
uttak over 5 MW kan etter omstendighetene bli ansett som statsstøtte.
Dersom det foreslås nye avgiftsregler som kan innebære statsstøtte, kan
ikke disse tre i kraft før støtten er notifisert til EFTAs overvåkningsorgan
(ESA) og ESA eventuelt har funnet støtten forenlig med EØS-avtalen.
Jeg vil også minne om at avgiften på elektrisk kraft
ikke er en rent fiskal avgift, men også har som formål å begrense
elektrisitetsforbruket. Regjeringen har satt ned en ny grønn skattekommisjon
som skal fremme forslag om grønne skatteskift som vrir mer av beskatningen
over mot miljøskadelige aktiviteter. Hvordan vi innretter avgiften
på elektrisk kraft kan ha betydning for hva vi kan få til av grønne
skatteskift.
På bakgrunnen av gjennomgangen foran tilrår jeg
at regjeringen vurderer avgiften på elektrisk kraft for datasentre
nærmere, og kommer tilbake til spørsmålet i statsbudsjettet for
2016.
Regjeringen er av den oppfatning at politikken for
datasenter skal være nøytral, både når det gjelder bedriftsstørrelse,
teknologivalg og organisatoriske løsninger. Dette er viktig for
å sikre fortsatt innovasjon på området. Å gi statlige fordeler –
i form av store kontrakter – til enkeltløsninger, vil kunne hindre markedsutviklingen.
Jeg ser det ikke som hensiktsmessig å pålegge statlige virksomheter
å velge bestemte teknologier eller løsninger for sin IKT-drift.
Norske offentlige virksomheter har et selvstendig
resultatansvar. I kraft av dette skal de velge de virkemidlene som
bidrar til å oppnå målene og levere resultatene de er avkrevd av
overordnede departement. Regjeringen mener det er i virksomhetenes
egeninteresse, og faller innenfor deres handlingsfrihet, å velge
grønne datasentre og eventuelt finne samkjøpsløsninger, dersom dette
er hensiktsmessig for dem. Et eksempel på samkjøpsløsninger for
datalagring finnes innenfor universitets- og høgskolesektoren, hvor Astrastore ved Universitetet i Oslo fungerer
som en nasjonal ressurs for lagring av forskningsdata og sensitive
forskningsdata. Et annet eksempel er intensjonsavtalen om et felles datasenter
mellom Universitetet i Tromsø og Helse Nord.
Datasentre vil kunne tilby løsninger som bruker betydelig
mindre energi, og derfor er rimeligere enn andre løsninger. Det
er naturlig at offentlige virksomheter også tar dette med i en helhetsvurdering
når de skal anskaffe nye IKT-løsninger. Regjeringen anser derfor
at det ikke er behov for en egen politikk for det offentliges bruk
av datasenterløsninger. Det må være opp til bransjen å tilby løsninger
som er så attraktive at det er i offentlige virksomheters interesse
å ta dem i bruk.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet har
satt i gang et prosjekt for å se på bruk av skytjenester i offentlig
sektor. Datasenterkonsolidering kobles gjerne til bruk av skytjenester
og den teknologien som brukes for etablering av skyløsninger. Kommunal-
og moderniseringsdepartementets prosjekt omfatter en kartlegging
av hindringer i regelverket for bruk av den allmenne skyen (markedsbaserte
løsninger) og skal se på tilrettelegging i form av sjekklister, veiledere,
forslag til standardavtaler mv. Som en del av prosjektet vil man
også se på erfaringer med datasenterkonsolidering, både tidligere
erfaringer fra Norge og erfaringer fra andre land.
Disse erfaringene vil vurderes opp mot bruk
av markedsbaserte skyløsninger. Utviklingen innen skytjenester –
også rettet mot offentlig sektor – går svært raskt. Det er sannsynlig
at utvalget tjenester som er tilpasset offentlige virksomheters
behov og risikoprofil (krav til sikkerhet, tilgjengelighet, personvern
og liknende) bare vil øke i tiden framover. Gitt denne utviklingen,
er det ikke sikkert at offentlige ressurser benyttes best mulig
ved å låse offentlige virksomheter til bruk av én bestemt teknologi eller
én bestemt leverandør for datalagring.
Det er viktig å være oppmerksom på at norske offentlige
virksomheter ikke er homogene, og at behov og risikoprofil kan variere
sterkt fra virksomhet til virksomhet. Det er derfor ikke gitt at en
felles løsning, hvor utgangspunktet må være et «største felles multiplum»
for å tilfredsstille de virksomhetene som har de strengeste kravene, vil
være den mest kostnadseffektive løsningen for offentlig sektor som
helhet.