Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jan Bøhler, Stine Renate Håheim, Stein Erik Lauvås, Helga Pedersen, og Eirik Sivertsen, fra Høyre, Frank J. Jenssen, Mudassar Kapur, Bjørn Lødemel og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet, Mazyar Keshvari og lederen Helge André Njåstad, fra Kristelig Folkeparti, Geir S. Toskedal, fra Senterpartiet, Heidi Greni, fra Venstre, André N. Skjelstad, og fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, viser til Prop. 104 L (2013–2014) om endringer i utlendingsloven m.m. (unntak fra taushetsplikt).

Komiteen understreker at det er et felles ønske om å bevare asylinstituttet. Norge skal forvalte dette innenfor de konvensjoner og internasjonale avtaler som Norge har undertegnet og er bundet av. Dette innebærer at behandlingen av asylsøkere og deres rettigheter skal skje innenfor rammene av de til enhver tid gjeldende rettssikkerhetsprinsipper.

Komiteen understreker at det er norske utlendingsmyndigheter som avgjør hvorvidt det foreligger grunnlag for opphold i Norge. Avgjørelsen skal bygge på faktiske opplysninger og en konkret individuell vurdering av hver enkelt sak. Søkeren har plikt til å gjøre sitt beste for å fremlegge nødvendig dokumentasjon og medvirke til innhentingen av nødvendige opplysninger. Konsekvensen av å gi uriktige opplysninger kan ha konsekvenser for muligheten for å få opphold i riket. Utlendingsmyndighetene har et selvstendig ansvar for å innhente nødvendige og tilgjengelige opplysninger før avgjørelsen blir truffet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener utlendingsmyndighetene skal ha nødvendig tilgang til opplysninger som er av betydning for saker som er til behandling, for å avdekke og forhindre at noen får opphold på feilaktig grunnlag.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det er legitimt for myndighetene å regulere innvandringen og sikre at utlendingsmyndighetene får et best mulig grunnlag for å avgjøre hver enkelt sak.

Dette flertallet viser til at dersom mange får uberettiget opphold, vil det svekke legitimiteten til asylinstituttet. Det bør derfor være i alles interesse å avdekke om en asylsøker bevisst kan ha gitt uriktige opplysninger til myndighetene. Dette kan være opplysninger som kan inneholde alder, identitet og/eller bakgrunn og som har direkte betydning for vurderingen av retten til asyl. Forslaget fra regjeringen kan isolert sett gi større rom for å avdekke ulike former for kriminalitet knyttet til asyl og opphold. Manglende tilgang på riktig informasjon gjør det vanskeligere for myndighetene å returnere beboere som har fått avslag.

Komiteen viser til at forslaget var sendt ut på høring i 2009. Departementet opprettholder i hovedsak forslaget slik det ble skissert i høringsbrevet fra 2009.

Komiteen viser til at reglene for taushetsplikt for mottaksansatte også ble gjennomgått i NOU 2011:10 I velferdsstatens venterom, i kapittel 18. Komiteen har merket seg at utvalget mener at taushetsplikten for mottaksansatte reguleres av forvaltningsloven, uansett driftsoperatør. Videre har komiteen merket seg at utvalget mente at taushetsplikten også bør gjelde overfor utlendingsmyndighetene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, og Senterpartiet, viser til at bakgrunnen for forslaget er et behov for å utvide adgangen til informasjonshenting fra mottak, for at utlendingsmyndighetene skal ha et best mulig grunnlag for å behandle, avgjøre og ellers følge opp en sak etter utlendingsloven.

Flertallet viser til at forslaget er begrunnet med at opplysninger som de ansatte besitter kan være egnet til å bekrefte eller avkrefte opplysninger asylsøkeren har gitt til utlendingsmyndighetene, og eventuelt gi grunnlag for videre undersøkelser. Det kan for eksempel være opplysninger om hvilket språk beboeren snakker til daglig eller andre forhold som er egnet til å si noe om beboerens identitet eller tilknytning til det område eller land vedkommende har oppgitt å komme fra. Videre at det kan dreie seg om opplysninger av betydning for fastsettelse av alder, eller hvilken kontakt søkeren har med eventuell familie.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, viser til at ni høringsinstanser uttaler at de er uenige i forslaget. Innvendingene omfatter flere forhold.

Dette flertallet er enig med Advokatforeningen om behovet for en klargjøring av reglene for taushetsplikt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, har merket seg at høringsinstansene er svært delt i synet på lovforslaget.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, viser til at Politiets fellesforbund, Justisdepartementet, Politidirektoratet og Politiets Utlendingsenhet støtter forslaget. Videre vises det til at Utlendingsdirektoratet mener at forslaget imøtekommer utlendingsforvaltningens behov i all hovedsak, men at forslaget bør utvides til å omfatte tilrettelegging og oppfølging av beboere. Dette flertallet har merket seg at Utlendingsnemnda mener at forslaget bør endres fra «kan anmode om» til «har rett til å få».

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at departementet mener at mottaksansatte kan få tilgang til informasjon som er av betydning av saken.

Komiteen viser til at personopplysningsloven angir minimumsstandarder for behandling av personopplysninger. Formålet er å beskytte den enkelte mot krenkelser av personvernet gjennom behandling av personopplysninger. Loven stiller krav i § 11 om formålsbestemthet. Det fremgår av forarbeidene til personopplysningsloven (Ot.prp. nr. 92 (1998–1999)) at «formålet må være tilstrekkelig konkret og avgrenset til at det skaper åpenhet og klarhet om hva behandlingen skal tjene til».

Komiteen har merket seg at flere av høringsinstansene problematiserer hvilken betydning opplysningene som er foreslått unntatt taushetsplikten kan ha for å opplyse saken. Vesentlige momenter som er framkommet er tvil om relevansen av opplysningene, hvordan opplysningene framstår når de blir tatt ut av konteksten, de ansattes kompetanse til å vurdere hva som er relevante opplysninger og kvaliteten på de opplysninger som nedtegnes.

Komiteen viser til at flere av høringsinstansene etterlyser en liste over hva som er «relevante opplysninger». Departementet mener i sin vurdering at det er lite hensiktsmessig og ikke praktisk mulig å gi en uttømmende liste om hvilke opplysninger utlendingsmyndighetene skal kunne innhente. Komiteen merker seg at det heller ikke er gitt noen tidsavgrensning for ansattes opplysningsplikt og adgang.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at flere av høringsinstansene og departementet selv mener det bør være et enhetlig regelverk for taushetsplikt for kommunale og private driftsoperatører. Flertallet slutter seg til dette.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at det er et mål å sikre rettssikkerheten i behandlingen av asylsøker, samtidig som det er tverrpolitisk enighet om raskere saksbehandling og avklaring av identitet. Det taler isolert sett for å oppheve taushetsplikten overfor utlendingsmyndighetene. I tillegg er det i dag ulik praksis ved private og kommunale mottak, noe som i seg selv er prinsipielt vanskelig. De fleste er enige i at praksisen bør være enhetlig. Disse medlemmer anser det som uaktuelt å endre praksis og dermed skjerpe inn taushetsplikten ved de private mottakene. Alternativet er da å endre og lovfeste samme praksis i kommunale mottak med utgangspunkt i gjeldende praksis i private mottak.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, vil vektlegge at prosedyrene for informasjonsinnhenting fra ansatte ved mottak og omsorgssentre skal bygge på skriftlighet, slik det er beskrevet i høringsforslaget fra 2009 og i regjeringens lovforslag. Utlendingsmyndighetene skal ikke kunne pålegge de mottaksansatte å samle inn ny informasjon.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet finner etter en samlet vurdering at det er proporsjonalitet mellom begrunnelsene for lovforslaget på den ene side, og hensynet til vern av privatlivet og personvernet på den andre side. På denne bakgrunn støtter disse medlemmer regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet støtter regjeringens forslag om at ansatte på asylmottak får plikt og rett til å utlevere opplysninger om voksne beboere til utlendingsmyndighetene når dette etterspørres, slik det er foreslått i ny § 84 b første ledd.

Disse medlemmer viser til at begrunnelsen for å innføre en opplysningsplikt og rett for ansatte i omsorgssentre, er at det som regel vil være til barnas beste at opplysningene videreformidles til utlendingsmyndighetene. Disse medlemmer viser til at forslaget avgrenser hvilke opplysninger som kan gis om mindreårige asylsøkere. Det er bare opplysninger som er relevante for saken som er til behandling og gjelder den mindreåriges opprinnelsesland, identitet, omsorgspersoner, alder og særlige sårbarhet. Oppramsingen er uttømmende. Disse medlemmer viser til at flere av høringsinstansene er bekymret for barnas behandlingstilbud, fordi unntak fra taushetsplikten kan komme i konflikt med omsorgsrollen, og tilliten mellom de ansatte og barna.

Disse medlemmer støtter derfor ikke regjeringens forslag til ny § 84 b annet ledd. Som en konsekvens av dette, støtter disse medlemmer heller ikke forslaget til endring i lov om barnevernstjenester § 6-7 tredje ledd og viser til brev av 20. november d.å. fra statsråd Anundsen.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«I lov av 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her skal ny § 84 b annet og tredje ledd lyde:

For beboere som er enslige, mindreårige asylsøkere, kan utlendingsmyndighetene ikke anmode ansatte som nevnt i første ledd, og ansatte i omsorgssentre for mindreårige og barnevernsinstitusjoner, jf. barnevernloven kapittel 5 og 5 A, om opplysninger etter første ledd.

Kongen kan gi forskrift om hvilke opplysninger som skal gis etter første ledd, om fremgangsmåten for innhenting av opplysninger etter første ledd, og den videre behandling av de innhentede opplysninger.»

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Venstre og Sosialistisk Venstreparti støtter ikke endringene som er foreslått, og viser til de alvorlige innvendingene i høringssvar fra bl.a. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, IMDI, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Fagforbundet, Barneombudet og Folkehelseinstituttet.

For å illustrere alvoret i disse innsigelsene finner disse medlemmer det nødvendig å sitere fra noen av høringssvarene angitt i proposisjonen:

«Fornyings- og administrasjonsdepartementet(FAD) mener integritets- og personvernhensyn tilsier at en rekke opplysninger ikke deles med utlendingsmyndighetene.

Datatilsynet frykter at loven legger til rette for ukvalifisert gjetning, med derpå dårlig opplysningskvalitet, noe som kan få alvorlige følger for den enkelte.

Advokatforeningen mener forslaget bryter med all annen forvaltningspraksis det offentlige har for innsamling av personopplysninger, der nedtegnelse i journal avgrenser muligheten til videreformidling av opplysninger.

Advokatforeningen mener videre at foruten dokumenterte opplysninger om at en søker benytter ulike identiteter, synes opplysningene som kan utveksles å ha liten informativ verdi og være uten noen saklig sammenheng med avgjørelsen av en asylsøknad. Siden informasjonen er innhentet uten tolk, vil det knytte seg stor usikkerhet til opplysningene og de etterlyser en problematisering av spørsmålet om innsyn og kontradiksjon.

Juss-Buss mener det er en fare for at opplysningene som skal kunne utleveres kan være basert på vage antagelser om særdeles viktige spørsmål, og at kvaliteten på disse opplysningene svekker nødvendigheten av å utlevere dem. Juss-Buss mener det grunnleggende hensynet til kontradiksjon ikke er ivaretatt hvis beboerne ikke får innsikt i eller mulighet til å kommentere hvilke opplysninger som blir gitt ut om dem.

Fagforbundet stiller spørsmål ved kvaliteten av den informasjon som eventuelt vil blir gitt fra de ansatte i mottakene, og viser til at betydningen av hva som observeres alltid er avhengig av kontekst og forståelsesramme.

NOAS anser det som rettssikkerhetsmessig klart betenkelig at forvaltningen skal basere vurderingene på tilfeldig informasjon, kanskje basert på misforståelser og andre uheldige forhold, fra mottaksansatte. Organisasjonen savner en problematisering av spørsmålet om innsyn og kontradiksjon. De ønsker også at departementet problematiserer spørsmålet om innsyn og eventuell mulighet for å kommentere opplysningene det gjelder.

Vergeforeningen Følgesvennen mener at dersom det ikke stilles strenge krav til etterprøvbarhet, frykter de at rykter, misforståelser og personlige motsetninger får fritt spillerom, noe som vil være en fare for den enslige, mindreårige asylsøkerens rettsikkerhet.

Norsk Folkehjelp mener informasjonen det legges opp til å samle inn, vil være tolkningsavhengig, sensitiv, dels spekulativ og lite etterprøvbar. Norsk Folkehjelp problematiserer også muligheten for kontradiksjon og innsyn i opplysningene.

Norsk forening for asylmottaksarbeidere viser til at de mottaksansatte har varierende kvalifikasjoner, utdannelse, nasjonaliteter og erfaring. Når enhver har rett til å rapportere, vil kvaliteten av opplysningene være preget av tilfeldigheter og basert på subjektive oppfatninger. Foreningen mener derfor at lovforslaget strider mot likebehandlingsprinsippet, som bør råde i utlendingssaker.

LDO mener det kan være fare for misbruk av personlige og sensitive opplysninger, særlig hvis ansatte baserer sin informasjon på etniske, kjønns-, alders- og adferdsstereotyper, noe som kan forekomme. Ombudet mener at de opplysningene det legges opp til som relevante, kan gi grunnlag for feilslutninger.

Redd Barna er skeptisk til at mye av den type informasjon som det legges opp til å samle inn, er tolkningsavhengig, dels spekulativ og lite etterprøvbar og etterlyser kontradiksjon knyttet til informasjonsutvekslingen.

BLD viser i forbindelse med sin høringsuttalelse til NOU 2011: 10 til at det er viktig at asylsøkeren har tillit til de mottaksansatte, dette er særlig viktig for barn og deres følelse av tilhørighet og trygghet. I sitt daglige arbeid med barna vil de ansatte i mottak bli kjent med personlige forhold, og av hensyn til barnas integritet og personvern bør det ikke åpnes for at opplysningene kan formidles til utlendingsmyndighetene uten samtykke.

LDO mener omsorgssituasjonen til barn tilsier at kun en begrenset mengde opplysninger kan overføres til utlendingsmyndighetene.

Vergeforeningen Følgesvennen mener opplysningsplikten fremstår som vilkårlig overvåkning av barna, og at konsekvensen av forslaget vil være at barn regulerer sin sosiale kontakt med barn som er fra andre områder.

Fagforbundet mener det vil være uheldig om barnevernet kommer i en dobbeltrolle i forhold til sin innsats for barnets beste.

Norsk senter for menneskerettigheter(SMR) mener at ved å innføre en opplysningsplikt til utlendingsmyndighetene, fratas medarbeidere i mottak og omsorgssentre muligheten til å foreta en egen vurdering av barnets beste.

Barneombudet mener det er meget betenkelig at ansatte i mottak skal ha plikt til å videreformidle informasjon tatt ut av sin sammenheng. Ansatte vil komme i en enda vanskeligere mellomposisjon, som fører til en ytterligere sammenblanding av roller som omsorgsarbeider og som en del av utlendingsmyndighetene.

Folkehelseinstituttet viser i sin høringsuttalelse i forbindelse med NOU 2011: 10 til at de reagerer spesielt på sammenblandingen av rollene blant de mottaksansatte som både omsorgspersoner og kontrollører. Dette kan føre til utrygghet blant barna, samtidig som det vil være et hinder for en rask normalisering av deres hverdag.»

Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener det er svært alvorlig at det foreslås å oppheve taushetsplikten angående barn. Tillit er et problematisk område allerede i dag og en konsekvens av forslaget vil kunne være at barn i en sårbar situasjon lukker seg ytterligere.

Disse medlemmer viser til at barns behov for omsorg, tillit og trygghet må være styrende for hvordan dette feltet lovreguleres. En slik endring av regelverket som er foreslått vil kunne være svært ødeleggende for å skape nødvendig tillit.

Disse medlemmer mener forslaget derfor også vil innebære en svekkelse av omsorgstilbudet til barna.