Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
legger med dette frem forslag til lov om opplysningsplikt og angrerett
ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler. Loven vil erstatte
gjeldende lov om opplysningsplikt og angrerett (lov 21. desember
2000 nr. 105 (angrerettloven)).
Det legges også frem forslag til endringer i markedsføringsloven,
avtaleloven, forbrukerkjøpsloven, finansavtaleloven og forbrukertvistloven.
Endringsforslagene i de fem sistnevnte lovene legges frem i samråd
med Justis- og beredskapsdepartementet.
Lovforslagene gjennomfører europaparlaments- og
rådsdirektiv 2011/83/EU av 25. oktober 2011 om forbrukerrettigheter
(forbrukerrettighetsdirektivet). Direktivet erstatter rådsdirektiv
85/577/EØF av 20. desember 1985 om forbrukervern ved avtaler som
inngås et annet sted enn på den næringsdrivendes faste forretningssted
(dørsalgsdirektivet) og europaparlaments- og rådsdirektiv 97/7/EF
av 20. mai 1997 om forbrukervern ved fjernsalgsavtaler (fjernsalgsdirektivet).
Disse direktivene bygget på prinsippet om minimumsharmonisering. Forbrukerrettighetsdirektivet
er imidlertid basert på prinsippet om totalharmonisering, som innebærer
at medlemsstatene innenfor direktivets virkeområde ikke kan ha nasjonale
regler som avviker fra direktivets regler. Direktivet gjør imidlertid
enkelte unntak fra dette utgangspunktet.
Direktivets formål er blant annet å lette handelen over
landegrensene. Medlemsstatene skal ha ensartede regler når det gjelder
visse aspekter ved avtaler som inngås mellom forbrukere og næringsdrivende.
Det er også et formål å oppnå et høyt nivå på forbrukervernet. Direktivet omhandler
alle avtaler om varer og tjenester mellom forbrukere og næringsdrivende,
uansett om avtalen inngås i butikk, ved fjernsalg eller utenom faste
forretningslokaler. Proposisjonens punkt 2 omtaler forbrukerrettighetsdirektivet, heretter
omtalt som «direktivet» og bakgrunnen for lovforslaget.
Direktivets bestemmelser som gjelder avtaler som
inngås ved fjernsalg og ved salg utenom faste forretningslokaler,
foreslås gjennomført i ny lov om opplysningsplikt og angrerett. Forslaget
omhandles i proposisjonens punkt 3. Forslaget om en helt ny lov
skyldes at direktivet nødvendiggjør omfattende strukturelle endringer i
gjeldende lov. Lovforslaget vil ikke redusere det høye forbrukervernet
som følger av gjeldende lov.
Formålet med ny lov er i likhet med gjeldende lov
å sikre at forbrukeren får relevant og nødvendig informasjon før
avtale inngås ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler.
Eksempler på salg utenom faste forretningslokaler er gatesalg, messesalg
og oppsøkende dørsalg. Fjernsalg er salg ved bruk av fjernkommunikasjon,
for eksempel TV, Internett og telefon. Lovforslaget inneholder krav
til avtalen, og gir som gjeldende lov forbrukeren rett til å gå
fra avtalen i 14 dager (angrerett).
Unntakene fra gjeldende lovs virkeområde foreslås
videreført. I samsvar med direktivet foreslås det også å unnta avtaler
som omfattes av lov om pakkereiser og reisegaranti (pakkereiseloven),
avtaler om persontransporttjenester, og visse avtaler inngått med
ekomtilbyder. Avtaler på disse områdene er godt dekket opp av annet regelverk.
Etter lovforslaget får forbrukeren krav på flere opplysninger
før avtale inngås. Reglene forenkles, ved at bestemmelser om angrerett
blir felles for avtaler inngått ved fjernsalg og ved salg utenom
faste forretningslokaler. Det blir også felles regler for varer
og tjenester. Det blir strengere krav til den næringsdrivende, som
blant annet ikke kan kreve dekket kostnader det ikke er opplyst
om før avtale inngås. Det foreslås også økt adgang til å angre kjøp
av vare, selv om den ikke kan returneres i samme stand og mengde. Se
for øvrig nærmere beskrivelse av endringene under punkt 3.1.
Proposisjonens punkt 4 omhandler forslag til
opplysninger som skal gis forbrukeren før avtale inngås på områder
som ikke dekkes av forslaget til ny lov om opplysningsplikt og angrerett. Punkt
5 gjelder forslag om andre forbrukerrettigheter som følger av direktivet.
Dette er blant annet forslag om begrensning i den næringsdrivendes
adgang til å kreve gebyrer og tilleggsbetaling for avtalt ytelse,
samt bestemmelser om leveringstidspunkt når dette ikke er avtalt,
og risikoens overgang ved sendekjøp.
Etterfølgende sammendrag gir en forkortet fremstilling
av lovendringene. For nærmere redegjørelse av de enkelte bestemmelsene
og høringsinstansenes synspunkter vises det til proposisjonen.
I proposisjonen er det også redegjort for økonomiske
og administrative konsekvenser.
Lovforslaget gjennomfører europaparlaments- og
rådsdirektiv 2011/83/EU av 25. oktober 2011 om forbrukerrettigheter
(forbrukerrettighetsdirektivet). Direktivet erstatter direktiv 85/577/EØF
(dørsalgsdirektivet) og direktiv 97/7/EF (fjernsalgsdirektivet).
Direktivene ble gjennomført i norsk rett ved angrefristloven, som
senere ble erstattet av angrerettloven.
Forbrukerrettighetsdirektivet er totalharmonisert,
noe som vil si at EØS-statene i sin nasjonale lovgivning ikke kan
innføre eller opprettholde regler som avviker fra direktivet, med
mindre direktivet selv åpner for avvikende nasjonale regler.
Fristen for gjennomføring av direktivet i EU-landenes
nasjonale rett var 13. desember 2013. For Norge er gjennomføringsfristen
1. februar 2014. Bestemmelsene som gjennomfører direktivet skal
tre i kraft fra og med 13. juni 2014, jf. direktivet artikkel 28.
Forbrukerrettighetsdirektivet nødvendiggjør omfattende
strukturelle endringer i gjeldende lov om opplysningsplikt og angrerett
mv. ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted (angrerettloven).
Derfor foreslås en ny lov om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg
og salg utenom faste forretningslokaler. Det foreslås at også ny
lov får kortformen «angrerettloven», da denne er godt innarbeidet,
selv om en vesentlig del av loven også gjelder den næringsdrivendes
opplysningsplikt. Med angrerett forstås adgang til å gå fra en avtale
uten å oppgi noen grunn.
Hovedendringene i ny lov sammenlignet med gjeldende
lov er:
felles regler for
varer og tjenester
utvidet adgang til å angre kjøp av vare,
selv om den har fått redusert verdi
utvidet plikt for forbrukeren til å betale
for retur av vare
forbrukeren skal som hovedregel returnere
mottatt ytelse før vederlaget betalt til den næringsdrivende er
mottatt i retur
brudd på visse opplysningskrav får økonomiske konsekvenser
for den næringsdrivende
reglene om opplysningsplikt og angrerett
gjelder også når forbrukeren tilkaller den næringsdrivende, med
mindre samlet vederlag ikke overstiger 1 500 kroner
fjernsalg per telefon likebehandles med
annet fjernsalg
bestemmelser om håndheving og sanksjoner
inntas i loven
økte krav til opplysninger fra den næringsdrivende
før avtale inngås
særbestemmelsene som gjennomfører fjernsalgsdirektivet
om finansielle tjenester samles i én del av loven.
Direktivets bestemmelser får i utgangspunktet anvendelse
på alle avtaler som inngås mellom en næringsdrivende og en forbruker.
Unntak fra virkeområdet er inntatt i artikkel 3 nr. 3. Det står i
direktivets fortale punkt 13 at medlemsstatene er berettiget til
å anvende bestemmelsene i direktivet på områder som ikke omfattes
av direktivets virkeområde, i samsvar med unionsretten. Derfor er
det opp til statene om de helt eller delvis vil gjennomføre direktivets
unntak fra virkeområde i sin nasjonale rett.
I det følgende omhandles spørsmål om unntakene
i direktivet skal gjennomføres i ny lov om angrerett. Når det gjelder
ny lovs stedlige virkeområde, legger departementet til grunn at
gjeldende bestemmelse videreføres, se forslag til ny lov om angrerett
§ 1 tredje ledd.
Departementet foreslo i høringsnotatet å videreføre
unntaket for salg fra salgsautomater og automatiserte forretningslokaler.
Forslaget ble begrunnet med at markedsføringslovens mer generelle
regler er tilstrekkelig til å ivareta forbrukerhensynene.
Se forslag til ny lov om angrerett § 2 bokstav
a.
Angrerettloven § 2 bokstav b gjør unntak fra
lovens virkeområde for salg utenfor fast utsalgssted når den samlede
kontraktssummen, inkludert frakt- og tilleggskostnader som forbrukeren
skal betale, er under kr 300.
Se forslag til ny lov om angrerett § 2 bokstav
g.
I motsetning til angrerettloven unntar ikke
direktivet auksjonssalg fra sitt virkeområde. Som følge av dette
er bestemmelsen som unntar visse auksjoner fra lovens virkeområde,
ikke foreslått videreført i ny lov om angrerett.
Departementet foreslo i høringsnotatet å videreføre
gjeldende rett og ikke gjøre bruk av direktivets adgang til å gjøre
unntak for utleie av bolig.
Forslaget innebærer at all utleie av fast eiendom omfattes
av angrerettloven. Se forslag til § 2 bokstav b.
For avtaler om rettigheter i fast eiendom, vil
imidlertid reglene i den foreslåtte avtaleloven § 38 b gjelde.
Departementet foreslo å videreføre unntaket
fra virkeområdet for avtaler som omfattes av tidspartloven. Det
ble også foreslått å gjøre unntak for avtaler som omfattes av lov
om pakkereiser.
Se forslag til ny lov om angrerett § 2 bokstavene c
og d.
Angrerettloven § 2 bokstav f gjør unntak fra
lovens virkeområde for salg utenfor fast utsalgssted, dersom selgeren
eller tjenesteyteren oppsøker forbrukeren etter dennes uttrykkelige
anmodning.
Direktivet gjør ikke tilsvarende unntak fra
sitt virkeområde for tilkalt selger eller tjenesteyter.
Det er dermed ikke adgang til å videreføre gjeldende
lovs generelle unntak for tilkalt næringsdrivende fra virkeområdet
i ny lov.
Departementet slutter seg til Samferdselsdepartementets
synspunkt om at det er praktisk vanskelig å gjennomføre direktivets
informasjons- og formkrav for slike avtaler. Etter en samlet vurdering
foreslår departementet derfor å gjennomføre direktivets bestemmelse
i ny lov om angrerett, dvs. at slike avtaler unntas fra lovens anvendelsesområde.
Se forslag til ny lov om angrerett § 2 bokstav
f.
Direktivet artikkel 3 bokstav nr. 3 bokstav
k gjør unntak fra direktivets virkeområde for avtaler om persontransporttjenester.
Unntak for persontransport fra angrerettlovens virkeområde
vil innebære en svekkelse for forbrukeren ved avtaler hvor det ikke
er fastsatt tidspunkt for når tjenesten skal utføres. Dette gjelder
for eksempel kjøp av klippekort, eller tog- eller bussbilletter
som ikke fastsetter bestemt gyldighetsdato eller ‑periode. For disse avtalene
er det i dag angrerett. Etter en vurdering av høringsuttalelser
og hensynet bak direktivets unntak for persontransporttjenester
foreslår departementet likevel å unnta persontransport fra angrerettlovens
virkeområde. Departementet legger til grunn at forbrukeren blir
ivaretatt av det omfattende regelverket som gjelder ved persontransport.
Også Danmark og Sverige har gjennomført direktivets unntak for persontransporttjenester.
Se forslag til ny lov om angrerett § 2 bokstav
e.
Direktivet artikkel 6 gjelder opplysninger som den
næringsdrivende skal gi forbrukeren i forbindelse med fjernsalgsavtaler
og avtaler inngått utenom den næringsdrivendes faste forretningslokaler.
Opplysningskravene i artikkel 6 er utdypet i
artiklene 7 og 8 om formelle krav til avtaler.
Departementet foreslår at tredelingen av ytelser, i
varer, tjenester og ytelser som verken er varer eller tjenester,
ikke gjennomføres i ny angrerettlov.
Til tross for at forbrukerrettighetsdirektivet
er totalharmonisert er det frivillig for den enkelte medlemsstat
å gjennomføre enkelte av kravene i artikkel 6 i nasjonal rett. Det
kan etter artikkel 6 nr. 8 også innføres ytterligere opplysningskrav
i tillegg til direktivets bestemmelser, så lenge disse kravene er
i overensstemmelse med kravene i tjenestedirektivet og e-handelsdirektivet.
Disse direktivene er minimumsharmonisert, og gjennomført i norsk
rett ved henholdsvis tjenesteloven og ehandelsloven.
Departementet mente i høringsnotatet at det
ikke er behov for ytterligere opplysningskrav ved gjennomføring
av forbrukerrettighetsdirektivet. Samme konklusjon har man trukket
i Danmark.
Det vises for øvrig til høringsuttalelse fra Nærings-
og handelsdepartementet (NHD, nå NFD).
Departementet foreslo i høringsnotatet at direktivets
bestemmelse gjennomføres i ny lov om angrerett. En naturlig forståelse
av ordlyden sammenholdt med de hensyn opplysningsplikten bygger
på, tilsier at forbrukeren må få mulighet til å sette seg inn i
opplysningene før avtalen blir bindende, slik at han eller hun kan
foreta en beslutning på kvalifisert grunnlag.
Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første
ledd.
Departementet opprettholder forslaget om språkkrav
i tråd med gjeldende rett, dvs. at det gjelder et norskkrav for
både forhåndsopplysninger og selve avtalen, så fremt markedsføringen
er rettet mot norske forbrukere.
Se forslag til ny lov om angrerett § 8 tredje
ledd og § 11 første ledd siste punktum.
Departementet legger til grunn at opplysningenes
detaljeringsnivå om egenskaper må tilpasses hva som er relevant
og av nødvendig betydning for kjøpsbeslutningen. At direktivet ikke
stiller krav om uttømmende opplysninger om en vares eller tjenestes
egenskaper, følger av at opplysningskravet kun gjelder «de viktigste» egenskapene.
Forslaget om å gjennomføre direktivets bestemmelse
i ny lov om angrerett opprettholdes. Se forslag til § 8 første ledd
bokstav a.
Opplysninger om særskilte forhold ved digitalt innhold
vil være nødvendig for at forbrukeren skal få en tilstrekkelig forståelse
av om produktet kan benyttes som forutsatt.
Ved at det inntas særlige krav knyttet til opplysninger
om digitalt innhold, synliggjøres det i loven at slike ytelser er
omfattet av lovens bestemmelser. Departementet presiserer at også de
øvrige opplysningskravene i forslaget til § 8 gjelder for avtaler
om digitalt innhold. Etter departementets syn foreligger det en
alminnelig forståelse av begrepet «digitalt innhold» som ikke direktivets
definisjon bidrar til å utdype. Ettersom Forbrukerrådet og Forbrukerombudet
ber om at digitalt innhold defineres i loven, foreslår departementet
likevel at direktivets definisjon inntas i ny lov om angrerett.
Se forslag til ny lov om angrerett §§ 5 første
ledd bokstav i og 8 første ledd bokstav b og c.
Etter direktivet artikkel 6 nr. 1 skal den næringsdrivende
opplyse om sin identitet. Opplysninger om den næringsdrivendes identitet
vil lette forbrukerens mulighet til å komme i kontakt med den næringsdrivende.
Direktivets bestemmelse om hvilke opplysninger som skal gis, er
noe mer detaljerte enn etter angrerettloven § 7 første ledd bokstav
e, som bare stiller krav om selgerens eller tjenesteyterens navn
og adresse.
Kravet i direktivet som foreslås gjennomført
i angrerettloven § 8 gjelder både ved fjernsalg og salg utenom faste
forretningslokaler. I sistnevnte tilfelle er det ikke gitt at den
næringsdrivende har e-postadresse. Det betyr at ordlyden i ehandelsloven
som krever at elektronisk postadresse alltid skal oppgis, favner
for vidt.
Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første
ledd bokstav d.
Departementet foreslo at en bestemmelse tilsvarende
direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav e om den samlede prisen på varene
eller tjenestene inntas i ny angrerettlov.
Direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav e første
punktum skal sikre at forbrukeren før avtalen inngås får fullstendig
informasjon om prisen på varen eller tjenesten. Prisen skal oppgis
som én samlet pris.
Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første
ledd bokstav e.
Etter direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav f
skal den næringsdrivende opplyse om kostnader ved bruk av et fjernkommunikasjonsmiddel
for inngåelse av avtalen, når disse kostnadene beregnes på annen
måte enn etter grunntaksten.
Begrepet «grunntakst» eksisterer ikke i dag
innen telekommunikasjon. Departementet foreslo i høringsnotatet
at den næringsdrivende skal opplyse forbrukeren dersom det koster
noe ekstra utover vanlig bruk av fjernkommunikasjonsmiddelet å inngå
avtale.
Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første
ledd bokstav f.
Direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav g krever
at den næringsdrivende gir informasjon om ordningene for betaling,
levering, utførelse, innen hvilken frist den næringsdrivende påtar
seg å levere varene eller utføre tjenesten.
Departementet foreslo at direktivets bestemmelse
ble gjennomført i ny lov om angrerett.
Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første
ledd bokstav g.
Direktivets bestemmelser om krav til opplysninger
om angreretten høyner opplysningskravene og er en forbedring av
forbrukervernet, fordi flere opplysninger skal gis før avtale inngås enn
etter gjeldende rett. Når det gjelder overgivelsen av standard angreskjema,
blir det lite hensiktsmessig å kreve at dette skal være gitt før avtale
inngås. Brudd på dette opplysningskravet foreligger først dersom
avtale blir inngått, og skjemaet ikke er gitt.
Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første
ledd bokstav h og annet ledd.
I henhold til direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav
i skal den næringsdrivende, der det er relevant, gi forbrukeren
opplysninger om at forbrukeren må bære kostnadene ved å returnere
varene dersom denne bruker angreretten. Når det gjelder fjernsalgsavtaler,
og dersom varene etter sin art ikke kan returneres med post på normal
måte, skal det også gis informasjon om kostnadene.
Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første
ledd bokstav i og annet ledd.
I henhold til direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav
j skal den næringsdrivende opplyse om at forbrukeren har ansvar
for å betale den næringsdrivende et rimelig beløp dersom han eller
hun har bedt om oppstart av tjeneste og deretter bruker angreretten.
Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første
ledd bokstav j og annet ledd.
I henhold til direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav
k skal den næringsdrivende opplyse forbrukeren om at angreretten
ikke får anvendelse, dersom avtalen omfattes av unntak fra angreretten.
Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første
ledd bokstav k.
Direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav l pålegger
den næringsdrivende å opplyse om sin juridiske forpliktelse til
å levere en kontraktsmessig vare.
Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første
ledd bokstav l.
I henhold til direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav
m skal det gis opplysninger om hvorvidt det finnes og vilkårene
for å få kundestøtte etter salg og ettersalgsservice, samt om kommersielle
garantier.
Departementet foreslo i høringsnotatet at reglene nedfelles
samlet i ny angrerettlov, selv om det isolert sett ikke er nødvendig
å dekke opp opplysninger om kommersielle garantier for tjenesteytere,
som allerede er nedfelt i tjenesteloven. Departementet foreslo at
det ikke ble inntatt definisjon av kommersielle garantier i loven.
Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første
ledd bokstav l.
Departementet foreslo i høringsnotatet at direktivets
bestemmelse om relevante atferdsregler gjennomføres i ny lov om
angrerett. Nærings- og handelsdepartementet (nå Nærings- og fiskeridepartementet)
foreslår at forslaget harmoniseres med ehandelsloven § 11 bokstav
a som lyder: «relevante atferdsregler som tjenesteyteren følger
og om og hvor disse er tilgjengelig elektronisk».
Departementet viser bl.a. til at forbrukerrettighetsdirektivet
går lenger enn tjenestedirektivet ved at det skal opplyses, uavhengig
av anmodning fra forbrukeren, om relevante atferdsregler. Departementet
opprettholder sitt forslag til ordlyd.
Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første
ledd bokstav m.
Direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav o pålegger
den næringsdrivende å informere forbrukeren om avtalens varighet,
der dette er relevant. Dersom avtalen ikke er tidsbegrenset eller
den forlenges automatisk, skal forbrukeren ha opplysning om vilkårene
for å kunne gå fra avtalen.
Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første
ledd bokstav n.
I henhold til direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav
p skal den næringsdrivende, der det er relevant, opplyse om korteste
varighet for forbrukerens forpliktelser etter avtalen. Det antas
at det siktes til bindingstider.
Se forslag til § 8 første ledd bokstav n.
I henhold til direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav
q skal den næringsdrivende, dersom det er relevant, gi forbrukeren
opplysninger om eventuelle beløp som skal deponeres eller andre
økonomiske garantier som skal betales eller gis av forbrukeren på
anmodning fra den næringsdrivende, samt vilkårene for disse.
Se forslag til § 8 første ledd bokstav o.
Dersom det er relevant, skal den næringsdrivende
i henhold til direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav t opplyse forbrukeren
om muligheten for å kunne benytte seg av en utenrettslig klage-
og erstatningsordning som den næringsdrivende er underlagt, samt
forutsetningene for å få tilgang til denne.
Se forslag til § 8 første ledd bokstav p.
Etter nærmere vurdering har departementet funnet
å likevel anvende unntaksbestemmelsen i direktivet. Ved vurderingen
er det også sett hen til at bestemmelsen er anvendt blant annet
i dansk og svensk rett.
Departementet bemerket i høringsnotatet at definisjonen
av offentlig auksjon vil ha betydning for å fastlegge virkeområdet
for direktivets bestemmelser om angrerett for fjernsalg og salg utenom
faste forretningslokaler. Etter nærmere overveielse foreslår departementet
likevel å innta en definisjon av begrepet i ny lov om angrerett.
Se forslag til § 5 bokstav h og § 8 fjerde ledd.
Direktivet artikkel 6 nr. 6 bestemmer at dersom den
næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningskravene om tilleggskostnader
eller andre kostnader som omhandlet i direktivet artikkel 6 nr. 1
bokstav e, skal forbrukeren ikke betale disse.
Se forslag til ny lov om angrerett § 9.
I henhold til direktivet artikkel 6 nr. 9 er
det den næringsdrivende som har bevisbyrden for at opplysningskravene
som oppstilles i direktivets kapittel III, dvs. artiklene 6 flg.
er oppfylt.
Departementet foreslo i høringsnotatet å gjennomføre
bestemmelsene i direktivet artikkel 6 nr. 9 i ny lov om angrerett.
I forslaget ble imidlertid regelen om bevisbyrde kun knyttet til bestemmelsene
om opplysningsplikt før avtaleinngåelse. I ettertid ser departementet
at forslaget var for snevert sammenlignet med direktivets bestemmelse.
Forslaget justeres, slik at også øvrige bestemmelser om opplysningskrav
i angrerettloven §§ 8-16 og 18 omfattes av bestemmelsen om beviskrav.
Se forslag til ny lov om angrerett § 7.
Direktivet definerer avtale utenom faste forretningslokaler
i artikkel 2 nr. 8 som:
«enhver avtale mellom den næringsdrivende og forbrukeren
a. som inngås
med både den næringsdrivende og forbrukeren fysisk til stede samtidig,
på et sted som ikke er den næringsdrivendes faste forretningslokaler,
b. der forbrukeren har kommet med et tilbud
under samme omstendigheter som omhandlet i bokstav a),
c. som inngås i den næringsdrivendes forretningslokaler
eller ved bruk av et fjernkommunikasjonsmiddel umiddelbart etter
at forbrukeren er blitt kontaktet personlig og individuelt på et
sted som ikke er den næringsdrivendes faste forretningslokaler og
der den næringsdrivende og forbrukeren samtidig er fysisk til stede,
eller
d. som inngås under en utflukt organisert
av den næringsdrivende der formålet er å presentere og selge varer
eller tjenester til forbrukeren.»
En gjennomføring av direktivets definisjon innebærer
en styrking av forbrukervernet, idet flere avtaler vil anses inngått
utenom faste forretningslokaler.
Se forslag til ny lov om angrerett § 5 første
ledd bokstav d.
Direktivet artikkel 2 nr. 9 definerer faste
forretningslokaler som:
alle faste forretningslokaler
for detaljsalg der den næringsdrivende utøver sin faste virksomhet,
og
alle flyttbare forretningslokaler for detaljsalg
der den næringsdrivende vanligvis utøver sin virksomhet.
Se forslag til ny lov om angrerett § 5 første
ledd bokstav c.
Direktivet artikkel 2 nr. 10 definerer «varig
medium» som:
«enhver innretning som gjør forbrukeren eller den
næringsdrivende i stand til å lagre opplysninger som er rettet til
disse personlig, på en slik måte at opplysningene er tilgjengelige
for bruk i framtiden i et tidsrom som er tilstrekkelig for opplysningenes
formål, og som gir mulighet til uendret gjengivelse av de lagrede
opplysningene.»
Departementet vil bemerke at etter en vanlig forståelse
av begrepet «varig medium» dreier det seg om mulighet for oppbevaring
av informasjon som kan gjenfinnes i uendret versjon etter lengre tids
forløp.
Se forslag til ny lov om angrerett § 5 første
ledd bokstav f.
Direktivets artikkel 7 omhandler formelle krav til
avtale inngått utenom den næringsdrivendes faste forretningslokale.
Departementet foreslo i høringsnotatet å gjennomføre
direktivet artikkel 7 nr. 1 og nr. 2 i ny lov om angrerett. Man
viste til at formålet med kravet til opplysninger på papir eller
annet varig medium både er hensynet til at avtalevilkår og forhåndsopplysninger
ikke ensidig skal kunne endres i ettertid, og at forbrukeren skal
kunne oppbevare opplysningene og avtalevilkårene for å ha dem tilgjengelig
for fremtidig bruk.
Også etter gjeldende angrerettlov er det krav
om at den næringsdrivende skal gi forbrukeren opplysninger på varig
medium ved inngåelse av avtale, samt bekrefte inngått avtale. Forslaget om
å gjennomføre direktivets krav i artikkel 7 nr. 1 og 2 om at den
næringsdrivende skal gi forbrukeren avtalevilkårene skriftlig i
forbindelse med inngåelse av avtalen vil likevel bedre forbrukerens
rettsstilling, fordi omfanget av opplysninger etter direktivet er
noe mer omfattende enn etter gjeldende lov.
Se forslag til ny lov om angrerett § 11.
Departementet opprettholder forslaget om at direktivets
bestemmelse i artikkel 7 nr. 3 gjennomføres i ny lov om angrerett.
Den næringsdrivende kan kreve at forbrukeren anmoder om oppstart
av levering på et varig medium, dersom levering av tjenesten skal
begynne før angrefristen er utløpt. Forbrukeren kan for eksempel sende
en anmodning om oppstart til den næringsdrivende per e-post. Bestemmelsen
vil styrke stillingen til den næringsdrivende som får rett til å
få betalt for utført arbeid, selv om forbrukeren angrer seg.
Se forslag til ny lov om angrerett § 12.
Direktivets generelle opplysningskrav kan ved avtaler
for vedlikeholds- og reparasjonstjenester som ikke koster mer enn
200 euro og som utføres umiddelbart etter at avtalen inngås, fremstå
som uforholdsmessig tyngende. Forbrukeren kan ønske rask bistand
til vedlikehold eller reparasjon, og ha særlig interesse i at det
ikke tar for mye tid å få en avtale i stand. Det er frivillig for medlemsstatene
å gjøre unntak fra de alminnelige kravene til informasjon i disse
tilfellene.
Departementets utgangspunkt har vært at gjeldende
rett skal videreføres i den utstrekning direktivet åpner for det.
Departementet opprettholder derfor forslaget om å videreføre ordningen
med unntak fra visse formelle krav ved inngåelse av avtaler, selv
om unntaket antagelig får begrenset praktisk betydning.
Se forslag til ny lov om angrerett § 13.
Direktivets definisjon i artikkel 2 nr. 7 oppstiller følgende
krav for at det skal foreligge fjernsalg: 1) næringsdrivende og
forbruker er ikke fysisk til stede samtidig, 2) avtalen inngås utelukkende ved
bruk av fjernkommunikasjonsmidler, 3) den eksklusive bruk av fjernkommunikasjonsmidler må
skje fram til og med tidspunktet for avtaleinngåelsen, og 4) avtalen
inngås innenfor en organisert ordning for fjernsalg.
Kravene gjelder ikke bare selve avtaleinngåelsen,
men også prosessen i forkant. Det synes å ligge en forskjell mellom
gjeldende rett og direktivets definisjon av fjernsalg i kravene
til organisert ordning, og utelukkende bruk av fjernkommunikasjon.
Departementet opprettholder forslaget til definisjon
av avtale om fjernsalg i ny lov om angerett. Etter departementets
syn vil definisjonen utvide virkeområdet noe i forhold til gjeldende rett,
ved at det er rom for noe mer kontakt mellom kjøper og selger før
avtalen inngås ved fjernkommunikasjonsmiddel, uten at kontakten fratar
avtalen karakter av å være fjernsalgsavtale. Reglene i direktivet
innebærer en styrking av forbrukervernet i forhold til gjeldende norsk
rett, ved at flere avtaler vil anses som fjernsalg.
Se forslag til ny lov om angrerett § 5 første
ledd bokstav b.
Direktivet artikkel 8 nr. 1 gir utgangspunktet
for opplysningskravene ved fjernsalgsavtaler. Den næringsdrivende
skal gi de opplysningene som er fastsatt i artikkel 6 nr. 1 eller
gjøre disse tilgjengelige for forbrukeren på en måte som er tilpasset
det benyttede fjernkommunikasjonsmiddelet.
Departementet foreslo i høringsnotatet å gjennomføre
bestemmelsen i ny lov om angrerett.
Direktivets bestemmelse i artikkel 8 nr. 1 er
totalharmonisert, dvs. det er ikke adgang for medlemsstatene til
å innføre avvikende regler. Imidlertid følger det av forbrukerrettighetsdirektivet
artikkel 3 nr. 2 at direktivet viker for annen sektorspesifikk EU-lovgivning
ved motstrid, og at direktivet kan suppleres av opplysningskrav
i ehandelsdirektivet og tjenestedirektivet, jf. forbrukerrettighetsdirektivet
artikkel 6 nr. 8. Eventuelle behov for å tilpasse ekomregelverket
på forskriftsnivå som følge av innføringen av forbrukerrettighetsdirektivet
vil bli vurdert av Samferdselsdepartementet.
Departementet opprettholder forslaget om å gjennomføre
forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 8 nr. 1 i ny lov om angrerett,
som da vil gjelde i tillegg til bestemmelsene i ehandelsloven.
Se forslag til ny lov om angrerett § 14.
Departementet foreslo å gjennomføre direktivets artikkel
8 nr. 2 i ny lov om angrerett. Forslaget gjaldt fjernsalg per elektronisk
kommunikasjonsmiddel, ikke ved fjernsalg på andre måter, for eksempel
via telefon.
Departementet opprettholder forslaget om å gjennomføre
direktivet artikkel 8 nr. 2 i ny lov om angrerett. Det sentrale
i direktivet artikkel 8 nr. 2 synes å være at forbrukeren skal få
klart for seg de vesentligste avtalevilkår før vedkommende gir sin
elektroniske bestilling. Det skal også sikres at forbrukeren er
klar over at bestillingen utløser en betalingsforpliktelse. Hvordan dette
kan gjøres i praksis må variere med hvilket medium/kommunikasjonsmiddel
det er snakk om. Forbrukeren skal gjøres klar over på hvilket tidspunkt
hun eller han faktisk inngir en bindende bestilling. Forslaget innebærer
at det ikke er tilstrekkelig å huke av i en rute etter «dobbeltklikkmetoden»,
som bekreftelse på at informasjon annet sted er lest. Tvert imot
krever direktivet at tilstrekkelig informasjon skal fremgå nær bestill-knappen,
slik at gjennomsnittsforbrukeren ikke kan unngå å få med seg informasjonen.
Departementet slutter seg til Forbrukerombudets forslag om at det
presiseres i lovteksten at opplysningene skal fremgå tydelig og
i fremhevet form. Bestemmelsen vil bedre forbrukervernet og bidra
til å avverge misforståelser som for eksempel uønsket inngåelse av
abonnement, derunder bidra til å forhindre at forbrukeren tror vedkommende
bestiller gratisytelser.
Dersom kravet til merking av bestillingsfunksjonen
ikke er overholdt, blir virkningen i henhold til direktivet at forbrukeren
ikke blir bundet av avtalen eller bestillingen.
Se forslag til ny lov om angrerett § 16.
Etter direktivet artikkel 8 nr. 3 skal nettsteder
for elektronisk handel klart og tydelig og senest på det tidspunkt
bestillingsprosessen begynner, angi om det eksisterer eventuelle
leveringsbegrensninger.
Kravet til opplysninger om leveringsbegrensninger
vil føre til at forbrukeren kan unnlate å fullføre sin bestilling,
dersom opplysningene medfører at tilbudet blir uinteressant.
Se forslag til ny lov om angrerett § 17.
I tilfeller hvor fjernkommunikasjonsmiddelet har
begrenset plass eller tid til å vise opplysninger, skal visse nærmere
bestemte opplysninger gis før avtale inngås. De opplysningene som
uansett skal gis før avtalen inngås, er varenes eller tjenestenes
viktigste egenskaper, den næringsdrivendes identitet, den samlede
prisen, angreretten, avtalens varighet og eventuelle vilkår for
å gå fra avtalen dersom den ikke er tidsbegrenset.
Se forslag til ny lov om angrerett § 15.
Direktivet artikkel 8 nr. 5 gjelder salgsfremstøt/markedsføring
per telefon. Den næringsdrivende som ringer til forbrukere med sikte
på å inngå en fjernsalgsavtale, skal oppgi sin identitet, eventuelt
identiteten til den person samtalen skjer på vegne av. I tillegg
skal det kommersielle formålet med samtalen oppgis. Disse opplysningene skal
gis ved telefonsamtalens begynnelse.
Departementet viste i høringsnotatet til at
forholdet som direktivet artikkel 8 nr. 5 omtaler er regulert i
markedsføringsloven § 16. Denne bestemmelsen inneholder imidlertid
ikke krav om at det skal opplyses om hvem det eventuelt ringes på
vegne av. Departementet foreslo at markedsføringsloven § 16 endres,
slik at den blir i overensstemmelse med direktivet.
Se forslag til endret markedsføringslov § 16.
Telefonsalg er en salgsform hvor kjøperen kan ha
behov for ekstra beskyttelse mot pågående selgere. I gjeldende rett
gis det særlig beskyttelse av forbrukeren ved telefonsalg som skjer
ved «uanmodet oppringning». Det er krav om at forbrukeren skal få
muntlig tilbud bekreftet skriftlig, og at forbrukeren først blir
bundet av avtalen etter at tilbudet fra den næringsdrivende er akseptert
skriftlig.
Departementet la i høringsnotatet til grunn
at det ikke er anledning til å kreve at den næringsdrivende i sitt
tilbud opplyser forbrukeren om at skriftlig aksept fra forbrukeren
er et vilkår for at bindende avtale skal være inngått. Et slikt
opplysningskrav står verken i direktivets artikkel 6 eller 8. Når
man velger å kreve at den næringsdrivende skal gi forbrukeren en
rekke opplysninger skriftlig før avtale inngås, synes det imidlertid
inkonsekvent om den næringsdrivende ikke også skal pålegges å opplyse
om virkningen av forbrukerens manglende skriftlige aksept. Departementet
har endret syn, og legger til grunn at et slikt krav kan tolkes
inn i den valgfrie bestemmelsen i direktivet artikkel 8 nr. 6.
Departementet foreslår at krav om at den næringsdrivende
skriftlig skal bekrefte sitt tilbud til forbrukeren og opplyse at
vedkommende først blir bundet av avtalen etter at et tilbud er akseptert
skriftlig på et varig medium, inntas i ny lov om angrerett.
Den næringsdrivende skal bekrefte sitt tilbud
etter telefonsamtalen. Dermed får forbrukeren anledning til å tenke
seg om. Departementet foreslår at både bekreftelsen på tilbudet
fra den næringsdrivende og aksepten fra forbrukeren skal gis skriftlig
på et varig medium. Hva som skal anses som varig medium må vurderes
konkret, ettersom teknologien utvikler seg.
Departementet foreslår å videreføre kravet til forbrukerens
skriftlige aksept ved uanmodet telefonsalg. Departementet foreslår
at slik aksept skal gis på varig medium. Et krav om aksept på varig
medium vil i praksis ikke skjerpe kravene til telefonsalg vesentlig
sammenlignet med gjeldende rett. I mange tilfeller vil tekstmelding kunne
anses som varig medium.
Det er siden markedsføringsloven trådte i kraft
i 2009 gjennomført årlige undersøkelser om hvordan reglene for telefonmarkedsføring
virker og blir etterlevd. En sluttrapport vil bli utarbeidet i 2014.
Departementet vil deretter evaluere bestemmelsene. Departementet
foreslår at unntaksordningene videreføres i ny lov. Det foreslås
også at hjemmel til å stille krav i forskrift om registrering i
frivillighetsregisteret for å anses som frivillig organisasjon,
videreføres i ny lov om angrerett.
Se forslag til ny lov om angrerett § 10.
Det følger av direktivet artikkel 8 nr. 7 at
den næringsdrivende skal gi forbrukeren en bekreftelse på den inngåtte
avtalen innen rimelig tid etter inngåelse av avtalen, og senest
på leveringstidspunktet for varene eller før utførelsen av tjenesten
begynner. Bekreftelsen skal gis på et varig medium.
Formålet med kravet til bekreftelse på varig
medium er både hensynet til at avtalevilkår og forhåndsopplysninger
ikke ensidig skal kunne endres i ettertid, og at forbrukeren skal
kunne oppbevare opplysningene og avtalevilkårene for fremtidig bruk.
Et krav til bekreftelse vil medføre at alle opplysninger som er
relevante og dermed gitt forbrukeren i forkant av en avtale, også
skal bekreftes skriftlig i forbindelse med inngått avtale. I praksis
vil dette utgjøre en skriftlig kontrakt.
Kravet i direktivet er stort sett som kravet
etter gjeldende rett.
Se forslag til ny lov om angrerett § 18.
Artikkel 8 nr. 8 om oppstart av levering før
angrefristen er utløpt avviker noe fra gjeldende rett. Én forskjell
er at direktivet ikke stiller krav om at forbrukerens anmodning
om fremskutt oppstart skjer skriftlig eller på varig medium. Den næringsdrivendes
rett til å få oppgjør for levert ytelse vil avhenge av om vedkommende
har startet levering før angrefristen utløper av eget tiltak, eller
etter anmodning fra forbrukeren. Det er kun dersom tidlig levering
skjer etter anmodning av forbrukeren at den næringsdrivende har rett
til forholdsmessig oppgjør for levert ytelse.
Departementet viser til direktivet artikkel
8 nr. 6 og forslaget om at gjeldende regler om bekreftelse på varig
medium ved telefonsalg videreføres. Departementet antar at i praksis
må forbrukeren ta uttrykkelig stilling til spørsmålet om oppstart,
slik at den næringsdrivende har dokumentasjon på at anmodning fra
forbrukeren er gitt.
Se forslag til ny lov om angrerett § 19.
Departementet foreslo i høringsnotatet at direktivets
bestemmelse om bruk av angreretten og at forbrukeren har bevisbyrden
for brukt angrerett gjennomføres i ny lov om angrerett. Til forskjell fra
gjeldende rett er bestemmelsen felles for varer og tjenester.
Ved tvil om melding om bruk av angreretten faktisk
er sendt og om angrefristen er overholdt, vil det være vesentlig
hvem som har bevisbyrden. Forbrukeren er nærmest til å sannsynliggjøre overholdelse
av lovens krav.
Se forslag til ny lov om angrerett § 20.
Direktivets bestemmelser om rett til å angre
seg, angrefristens lengde og utgangspunkt står i artikkel 9. Forbrukeren
skal ha en frist på 14 dager til å kunne gå fra en fjernsalgsavtale,
eller en avtale inngått utenom den næringsdrivendes faste forretningslokaler,
uten å måtte oppgi noen grunn til dette. 14-dagersfristen gjelder
både varer og tjenester.
Departementet foreslo at direktivet artikkel
9 ble gjennomført i ny lov om angrerett. Departementet slo fast
at det er en rekke likhetspunkter mellom direktivets bestemmelser
om angrefrist og gjeldende rett. Imidlertid er det forskjeller mellom
gjeldende rett og direktivet artikkel 9 nr. 2 bokstav b, underpunkt
i og iii som begge gjelder levering av varer i flere forsendelser.
Direktivets løsning innebærer en henholdsvis forbedring og forverring
av forbrukervernet i forhold til gjeldende angrerettlov.
Angrefristens lengde og beregningsmåte i direktivet
er i overensstemmelse med gjeldende angrerettlov. Også direktivets
bestemmelser om at fristberegningen i utgangspunktet løper fra en vare
er i forbrukerens fysiske besittelse, synes å være i overensstemmelse
med gjeldende rett. Denne fristberegningen foreslås videreført.
Det samme gjelder dersom det ikke er forbrukeren selv, men en representant
som mottar varen. Også direktivets bestemmelser om utgangspunktet for
angrefristen ved salg av tjenester som ikke er finansielle tjenester,
er i overensstemmelse med gjeldende rett.
Se forslag til ny lov om angrerett §§ 6 og 21 første
og annet ledd.
Direktivet artikkel 10 regulerer virkningen
av at den næringsdrivende ikke har gitt forbrukeren opplysninger
om angrerett, vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåten for å bruke
angreretten, samt angreskjema.
Departementet foreslo å gjennomføre direktivet artikkel
10 i ny lov om angrerett. Reglene i direktivet om angrerettens absolutte
grense avviker fra gjeldende rett. Direktivets regler er vesentlig
enklere å forholde seg til enn gjeldende bestemmelser. Direktivet
opererer med kun én maksimumsfrist, som kan utgjøre 12 måneder pluss
14 dager fra fristens start. Den absolutte grensen gjelder både
varer og tjenester. Det sondres ikke mellom avtaletype; fjernsalg
eller salg utenom faste forretningslokaler. Dette innebærer at det
i norsk rett må innføres maksimumsgrense for angrefristen også ved
salg utenom faste forretningslokaler. Det samme gjelder telefonsalg.
Innføring av begrensning for angrerettens maksimale
utstrekning i tid ved salg utenom faste forretningslokaler betyr
en svekkelse for norske forbrukere. Departementet antar likevel
at endringen ikke får stor praktisk betydning, og at bestemmelsen
vil medføre større klarhet og forutsigbarhet. På den annen side
utvides maksimumsfristen fra ett år til 12 måneder og 14 dager.
I motsetning til gjeldende rett, er det kun manglende opplysninger
om angrerett som får betydning for angrerettens utstrekning i tid.
Se forslag til ny lov om angrerett § 21 tredje
og fjerde ledd.
Ved visse avtaler om varer og tjenester bør
det av ulike årsaker ikke være angrerett. Dette kan være fordi angrerett
er uegnet, ut fra arten av varene eller tjenestene. Dersom varer
er fremstilt etter forbrukerens spesifikasjoner eller er klart personlige,
slik at de vanskelig kan selges til andre, kan det være urimelig
for den næringsdrivende om det er adgang til å angre seg. Det samme
vil være tilfelle der tjenesteavtalen innebærer at den næringsdrivende
må sette til side kapasitet, som kan være vanskelig å fylle dersom avtalen
frafalles, for eksempel bestilt selskapslokale til mange personer.
En gjennomføring av direktivets bestemmelse om
fullførte tjenester vil innebære en utvidelse av unntak fra angreretten,
ved at unntaket også vil gjelde tjenesteavtaler inngått ved telefonsalg eller
ved salg utenom faste forretningslokaler.
Det er ikke tilstrekkelig at levering av tjenesten er
startet opp for at angreretten skal bortfalle. Tjenesten må være
fullstendig levert. Inntil dette tidspunktet kan angreretten brukes.
Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstav
c.
Direktivet artikkel 16 bokstav b gjør unntak
fra angreretten for levering av varer eller tjenester der prisen
er avhengig av svingninger i finansmarkedet som ikke kan kontrolleres
av den næringsdrivende, og som skjer innen utløpet av angrefristen.
Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstav
d.
Gjennomføring av direktivets unntak fra angrerett
for varer som er fremstilt etter forbrukerens spesifikasjoner eller
har et tydelig personlig preg, innebærer en svekkelse av forbrukervernet i
forhold til gjeldende rett.
Direktivets unntak gjelder to forskjellige tilfeller,
som kan overlappe hverandre; varer som er fremstilt etter forbrukerens
spesifikasjoner i henhold til definisjonen i artikkel 2 nr. 4, og
varer som har fått et tydelig personlig preg. Begrunnelsen for bestemmelsen
er at angrerett kan påføre den næringsdrivende store tap, fordi
det ikke er mulig, eller er svært vanskelig å selge varen til andre.
Formålet med unntaksbestemmelsen er imidlertid ikke å omfatte standardvarer som
den næringsdrivende, for å unngå lagringskostnader, først tilvirker
etter bestilling fra forbrukeren som gjør visse mindre valg. Som eksempel
på vare som ikke anses omfattet av definisjonen i artikkel 2 nr.
4 kan nevnes nye biler, som settes sammen av forbrukeren ved valg mellom
en rekke standardelementer.
Se forslag til § 22 bokstav e.
Direktivet artikkel 16 bokstav d gjør unntak
fra angreretten for varer som kan forringes eller foreldes raskt.
Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstav
b.
Direktivets unntaksbestemmelse om legemidler, medisinsk
utstyr og forseglede varer må ses i sammenheng med bestemmelsen
om forbrukerens forpliktelser ved bruk av angrerett i direktivet
artikkel 14 nr. 2. Etter denne bestemmelsen er utgangspunktet at
varer kan leveres tilbake, men at forbrukeren blir ansvarlig for
en eventuell redusert verdi som følge av håndteringen av varene.
En del varer bør av hygieniske årsaker ikke
selges på nytt etter at de er returnert til selgeren etter at forseglingen
er brutt. Dette kan for eksempel være helsekostprodukter, legemidler og
kosmetikk. Andre eksempler er under- eller badetøy. Dersom slike
varer kan returneres, vil det innebære et økonomisk tap for selgeren,
dersom varene ikke kan selges på nytt. Gjennomføring av direktivet
innebærer en innsnevring i forbrukervernet, fordi man etter gjeldende
rett har angrerett, selv om forseglingen er brutt.
Departementet har som utgangspunkt at bestemmelsene
i gjeldende angrerettlov skal videreføres, i den utstrekning direktivet
muliggjør. Direktivet gir som nevnt medlemsstatene adgang til å
anvende direktivets bestemmelse på områder som unntas fra direktivets
virkeområde. Legemidler og medisinsk utstyr er ikke unntatt fra
angreretten i dag. I praksis har ikke dette utgjort noe problem
for næringsdrivende, idet fjernsalg i svært liten grad har funnet
sted. Departementet antar at det kan være behov for særlig nettsalg
av medisinsk utstyr, for eksempel diagnostiseringsverktøy som graviditetstest,
insulinmålingsinstrumenter mv. Departementet antar at økt bruk av
fjernsalg vil medføre økt handel også med legemidler. Spørsmålet
er derfor om det er forhandlerne som skal ta tapet ved at returnerte
varer ikke kan selges på nytt, eller om varene skal unntas fra angrerett.
Departementet foreslår at legemidler og medisinsk
utstyr unntas fra angreretten. Dermed vil man fjerne et hinder for
fjernsalg av slike produkter, og øke tilgjengeligheten for forbrukerne.
Departementet presiserer at forslaget om unntak for legemidler og
medisinsk utstyr ikke omfatter salg av helseprodukter som kosttilskudd,
kroppspleieprodukter og lignende artikler. Forbrukerrådet har opplyst
at det årlig mottar en rekke klagesaker på helsekostprodukter. Klagene
begrunnes med ulike forhold, blant annet med uklare og ulovlige
avtalevilkår, mangelfulle opplysninger om blant annet angrerett, og
manglende vilje til å gjøre opp for seg. Det er derfor vesentlig
å opprettholde angreretten for slike produkter så fremt forseglingen
ikke er brutt, og ha en klar avgrensning i loven av hva som er legemidler
og legemiddelutstyr.
Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstavene
f og g.
Direktivet artikkel 16 bokstav f gjør unntak
fra angreretten når «levering av varer som på grunn av sin art etter
levering blandes med andre varer på en slik måte at de ikke kan
skilles fra hverandre».
I høringsnotatet ble det vist til at direktivets bestemmelse
samsvarer med gjeldende rett, som ble foreslått videreført.
Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstav
a.
Gjeldende rett inneholder ingen bestemmelse tilsvarende
direktivet artikkel 16 bokstav g.
I høringsnotatet ble det foreslått å gjennomføre direktivets
bestemmelse i ny lov om angrerett.
Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstav
h.
Direktivet artikkel 16 bokstav h unntar fra
angrerett avtaler der forbrukeren har anmodet om et besøk av den
næringsdrivende med det formål å utføre reparasjoner eller vedlikehold
som haster. Dersom den næringsdrivende ved et slikt besøk yter tjenester
i tillegg til de som forbrukeren særlig har anmodet om, eller leverer
andre varer enn erstatningsdeler som er nødvendig for å utføre vedlikeholdet
eller foreta reparasjonene, får angreretten anvendelse på disse
tilleggstjenestene eller varene.
Direktivet gir i utgangspunktet forbrukeren
vesentlig større angrerett enn gjeldende lov om angrerett. Både
etter direktivet og etter gjeldende rett er vilkåret for unntak
fra angrerett at forbrukeren tilkaller den næringsdrivende. Mens
loven unntar alle varer eller tjenester som omfattes av forbrukerens
uttrykkelige anmodning fra hele loven, og derunder også fra angreretten,
unntar direktivet kun avtaler om reparasjoner og vedlikehold fra
angreretten, mens resten av direktivet gjelder for disse avtalene.
Direktivet stiller dessuten det tilleggskrav at reparasjonene eller vedlikeholdet
haster. Hvorvidt noe haster, må vurderes konkret.
Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstav
i.
Direktivet artikkel 16 bokstav i gjør unntak
fra angreretten ved avtaler om levering av forseglede lyd- eller
bildeopptak eller forseglet edb-programvare der forbrukeren har
brutt forseglingen. Direktivets løsning innebærer en innsnevring
av angreretten i forhold til gjeldende rett. Unntaket etter direktivet
omfatter i motsetning til gjeldende rett også telefonsalg og salg
utenom faste forretningslokaler. Bestemmelsen omfatter digitalt
innhold som leveres på et fysisk medium, for eksempel en CD, DVD
eller lignende. Direktivets bestemmelse inneholder ikke krav om
at det skal fremgå av forseglingen at angreretten bortfaller når
den blir brutt. Fordi direktivet er totalharmonisert, er det ikke
adgang til å videreføre dette opplysningskravet i norsk rett.
Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstav
j.
Direktivet artikkel 16 bokstav j gjør unntak
fra angrerett for avtale om levering av en avis, et tidsskrift eller
et magasin. Unntaket gjelder ikke abonnementsavtaler for levering
av slike publikasjoner.
Se forslag til § 22 bokstav k.
Direktivet artikkel 16 bokstav k unntar avtaler som
inngås ved offentlig auksjon, slik denne er definert i direktivet
artikkel 2 nr. 13, fra angreretten. For alle andre auksjonstyper
er det i utgangspunktet angrerett.
Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstav
l.
Departementet foreslo at man ikke benytter direktivets
adgang til å gjøre unntak fra angrerettlovens virkeområde for avtaler
om hasardspill.
Det er klart at man ikke kan angre på kjøp av spilltjenester
etter at vinner er kåret, gevinst er trukket, loddet er skrapet
etc. Unntak fra angrerett følger her av forslaget til unntak for
tjenester som er fullt utført.
På den annen side kan det være ønskelig med
en mulighet til å angre et kjøp før hesteløpet eller lottotrekningen
starter mv., særlig dersom forbrukeren har satset større beløp.
Dette tilsier at man ikke innfører et særlig unntak fra angreretten
for hasardspill.
Forslaget innebærer en styrking av forbrukervernet,
ved at gjeldende angrerett utvides til å gjelde også ved fjernsalg
som ikke er telefonsalg. Endringen innebærer også en regelteknisk
forenkling. Forslaget opprettholdes, dvs. at det ikke gjøres unntak
fra angreretten. Som følge av departementets forslag om at det ikke
er nødvendig med særlig unntak fra angreretten for hasardspill,
er det heller ikke nødvendig med en nøyaktig avgrensning av begrepet.
Direktivet artikkel 16 bokstav l gjør unntak
fra angreretten for enkelte tidsbestemte tjenester, dvs. tjenester
som skal utføres på et bestemt tidspunkt eller i løpet av en nærmere
bestemt periode. Foruten nærmere opplistede tjenester, gjelder unntaket
tjenester knyttet til fritidsaktiviteter. Tidskravet gjelder alle
alternativene. Unntaket er snevrere enn gjeldende angrerettlov § 19
bokstav b, som gjelder enkeltstående tjenester generelt, som skal
leveres på et bestemt tidspunkt eller innenfor et bestemt tidsrom. Direktivets
bestemmelse vil dermed styrke forbrukervernet.
Departementet foreslår på bakgrunn av innspill
i høringsrunden, at persontransport unntas helt fra angrerettlovens
virkeområde. Det legges vekt på at forbrukerne blir ivaretatt ved
regler i markedsføringsloven, spesiallovgivning for persontransport,
samt standardvilkår for transport med rutegående busstrafikk i Norge.
Som følge av dette blir det uaktuelt å innta unntak fra angrerett for
persontransport i ny lov om angrerett.
Departementet foreslår at direktivets ordlyd
i størst mulig grad gjenspeiles i ny lov om angrerett.
Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstav m.
Direktivet artikkel 16 bokstav m unntar avtale om
levering av digitalt innhold, som ikke leveres på et fysisk medium,
fra angrerett, dersom leveringen er begynt med forbrukerens uttrykkelige forhåndssamtykke
og erkjennelse av at angreretten dermed går tapt.
Departementet slutter seg til Forbrukerrådets
og Forbrukerombudets syn om at angrerettloven bør være pedagogisk
og lett tilgjengelig, derunder at unntaket fra angrerett for avtaler
om digitale ytelser bør synliggjøres i loven. Som følge av departementets
forslag om at digitale ytelser som ikke leveres på fysisk medium,
skal anses som tjeneste, omfattes avtale om levering av digitalt
innhold av unntaket fra angreretten for fullførte tjenester, så
fremt leveringen er fullført. Direktivets unntak fra angreretten
for avtaler om levering av digitalt innhold som ikke leveres på
et fysisk medium, dvs. som lastes ned på en eller annen måte, avviker
imidlertid fra direktivets unntak for tjenester. Mens angrerett for
tjenester avskjæres først når tjenesten er fullført, avskjærer direktivet
unntak fra angrerett av digitalt innhold allerede når leveringen
er begynt, så fremt kravene til forhåndssamtykke og erkjennelse
foreligger. Dette innebærer at selv om forbrukeren avbryter nedlastingen
før den er fullført, er angrerett likevel avskåret. Som følge av
dette foreslår departementet at unntaket fra angrerett for avtale
om levering av digitalt innhold, inntas i en egen bestemmelse i
ny lov om angrerett.
Se forslag til § 22 bokstav n.
Direktivet bestemmer i artikkel 12 bokstav a
at dersom angreretten brukes, bortfaller partenes forpliktelser
til å gjennomføre avtalen. Dette gjelder uansett om avtalen er inngått
ved fjernsalg eller ved salg utenom faste forretningslokaler.
Se forslag til ny lov om angrerett § 23.
Det fremgår av direktivet at dersom forbrukeren bruker
sin angrerett i samsvar med artiklene 9–14, skal den tilknyttede
avtalen automatisk heves uten kostnader for forbrukeren. Etter direktivet artikkel
l5 er det ikke bare tilknyttede kredittavtaler som bortfaller ved
bruk av angreretten, men også andre tilknyttede avtaler som er omfattet
av en fjernsalgsavtale eller avtale inngått utenom faste forretningslokaler.
Dersom forbrukeren bruker angreretten, vil han eller hun ikke ha
behov for den tilknyttede varen eller tjenesten.
At det skal foregå en tilbakeføring eller et
oppgjør av mottatte tilknyttede ytelser, følger av henvisningen
til direktivets artikkel 13 og 14 om den næringsdrivendes og forbrukerens
forpliktelser ved bruk av angreretten.
Som følge av at finansielle tjenester omfattes
av ny lov om angrerett, til forskjell fra direktivets virkeområde,
vil bestemmelsen om tilknyttede ytelser også gjelde finansielle
tjenester, derunder kredittavtaler, uavhengig av direktivets henvisning
til forbrukerkredittdirektivet.
Etter departementets syn er det hensiktsmessig
å innta en definisjon av tilknyttet avtale i ny lov om angrerett.
Dermed vil det klargjøres at det dreier seg om en tilleggsavtale
til en hovedavtale.
Virkningene for tilknyttede avtaler etter direktivet
artikkel 15 avviker noe fra gjeldende rett. Ved angrerettoppgjøret
etter direktivet kan det gjøres fradrag for kostnader ved retur
av de tilknyttede varene og tjenestene. Det kan også gjøres fradrag
for redusert verdi/mottatt tjeneste tilsvarende som ved tilbakeføring
av hovedytelsen i henhold til direktivet artikkel 14 og forslag til
ny lov om angrerett §§ 24 og 25. Adgangen til å gjøre slike fradrag
er ikke regulert i gjeldende angrerettlov. Selv om adgangen svekker
forbrukervernet, er det ikke urimelig at forbrukeren gjør opp for
mottatte tjenester og reduksjon i verdi av varer som skal returneres,
på samme måte som for hovedytelsen. Bestemmelsen bidrar til å balansere
forholdet mellom den næringsdrivende og forbrukeren. Utfordringen
med å fastsette fradrag blir tilsvarende som for hovedytelsen og
må avklares i praksis, med mindre Kommisjonen gir retningslinjer.
Se forslag til §§ 5 første ledd bokstav g og
27.
Direktivet skiller ikke mellom avtaler som gjelder
varer og avtaler som gjelder tjenester, ved gjennomføring av angrerett.
Direktivet har i stor grad også like regler for ulike salgsformer. Reglene
om gjennomføring av angreretten innebærer en vesentlig forenkling
i forhold til gjeldende angrerettlov. For forbrukeren innebærer imidlertid
direktivets regler et svakere vern enn etter gjeldende rett, mens
den næringsdrivendes posisjon er styrket.
Når det gjelder hva som skal tilbakebetales
til forbrukeren, er direktivet i stor grad i overensstemmelse med
gjeldende angrerettlov. Dette innebærer at den næringsdrivende skal
returnere til forbrukeren alle mottatte betalinger, inkludert kostnader
for varen og levering. Dekning av kostnadene ved å returnere varen
til den næringsdrivende ved salg utenom faste forretningslokaler
(og telefonsalg), blir i større grad lagt på forbrukeren etter direktivet.
Unntaket er der varen etter sin art ikke kan returneres pr. post.
Når det gjelder ansvaret for utgifter til retur ved fjernsalgsavtaler
som ikke er telefonsalg, er direktivets regler i hovedsak i overensstemmelse
med gjeldende rett.
Den næringsdrivende kan vente med retur av mottatt
vederlag til varen er tilbakelevert eller vedkommende mottar dokumentasjon
på at varen er sendt.
Fristen for tilbakebetaling er 14 dager, både
etter direktivet og gjeldende rett, uansett avtaletype. Ved avtaler
som er inngått ved annet fjernsalg enn telefonsalg, er det tilsynelatende
ulikt hvordan fristen for tilbakelevering skal beregnes. Etter gjeldende
rett begynner 14-dagersfristen å løpe den dag den næringsdrivende
har mottatt enten varen eller henteseddelen, eller den dag varen
er stilt til rådighet. Direktivets 14-dagersfrist begynner imidlertid
å løpe den dag den næringsdrivende får melding om forbrukerens beslutning
om å bruke angreretten. Som følge av bestemmelsen i direktivet artikkel
13 nr. 3, om at den næringsdrivende kan holde tilbake tilbakebetalingen
inntil de returnerte varene er mottatt, eller til forbrukeren har
lagt frem dokumentasjon på at varene er sendt tilbake, blir det
ingen reell forskjell mellom direktivets ordning og gjeldende rett.
Direktivet oppstiller imidlertid ikke mottak av henteseddel som
tidspunkt for fristberegning. Det er tilstrekkelig at forbrukeren
dokumenterer at varen er innlevert til for eksempel postkontoret
eller befrakter.
Kravet til hvordan den næringsdrivendes tilbakebetaling
kan foregå, og til at forbrukeren ikke skal pådras noen form for
gebyrer i forbindelse med tilbakebetalingen, medfører en styrking
av forbrukervernet.
Departementet opprettholder forslaget om at direktivet
artikkel 13 og artikkel 14 nr. 1 annet og tredje ledd gjennomføres
i ny lov om angrerett. Departementet opprettholder også forslaget om
å videreføre bestemmelsen om at en vare som ikke blir hentet av
den næringsdrivende innen tre måneder etter at vedkommende har mottatt
melding om at forbrukeren vil bruke angreretten, tilfaller forbrukeren
vederlagsfritt.
Se forslag til ny lov om angrerett § 24.
Som følge av direktivets ordning, må det innføres
én hovedregel for tilbakeføring av varer. Sondringen mellom ulike
salgsformer i gjeldende angrerettlov kan ikke videreføres. Gjeldende
rett avviker fra direktivet når det gjelder gjennomføringen av angreretten
ved avtaler som er inngått ved telefonsalg eller salg utenom faste forretningslokaler.
Også ved disse salgsformene må varene etter direktivet tilbakeføres
uten unødig opphold, og i alle tilfeller senest 14 dager fra den
dag forbrukeren meddelte den næringsdrivende sin beslutning om å
bruke angreretten.
Direktivets løsning innebærer en svekkelse av forbrukervernet
når det gjelder utveksling av ytelser, idet forbrukeren ikke lenger
kan vente på tilbakebetaling fra selgeren før varene må returneres.
Endringen innebærer både kortere tidsrom før varene må returneres
når det gjelder telefonsalg og salg utenom faste forretningslokaler, samt
at risikoen for å sitte igjen uten motytelse er flyttet fra den
næringsdrivende til forbrukeren.
Når det gjelder begrepene «innen rimelig tid» (gjeldende
rett) og «uten unødig opphold» (direktivet) om forbrukerens frist
for retur av vare til næringsdrivende, gir direktivets ordlyd mindre
fleksibilitet enn gjeldende rett. Som følge av at direktivet er
totalharmonisert, er det ikke adgang til å opprettholde kravet «innen rimelig
tid».
Når det gjelder virkningen av at forbrukeren
ikke oppfyller forpliktelsene knyttet til angreretten, følger det
av fortalen punkt 48 at sanksjoner fastsatt i nasjonal lovgivning
i samsvar med direktivet og avtalerettslige bestemmelser, får anvendelse.
I motsetning til etter gjeldende rett, skal
forbrukeren etter direktivet dekke de direkte kostnadene ved retur
av varene, også ved salg utenom faste forretningslokaler og telefonsalg.
Unntak gjøres ved salg utenom faste forretningslokaler der varene
er levert til forbrukerens hjem på tidspunktet for inngåelsen av
avtalen, og varene etter sin art normalt ikke kan returneres pr.
post. Som eksempel kan tenkes en stor støvsuger som er solgt og
levert på døren hos forbrukeren. Det fremgår ikke av direktivet
hva som forstås med direkte kostnader. Departementet antar at det
siktes til leveringskostnader, samt emballasje, dersom originalemballasjen
ikke kan gjenbrukes.
Etter gjeldende rett mister forbrukeren angreretten
dersom varen ikke kan leveres tilbake i tilnærmet samme stand og
mengde, og beskadigelsen eller forringelsen skyldes uaktsomhet eller
manglende omsorg fra forbrukerens side. Direktivet har ikke unntak
fra angreretten i slike situasjoner. Direktivet legger imidlertid
til grunn en erstatningsrettslig løsning. Det fremgår ikke av direktivet
hvordan erstatningsberegningen skal foregå. Departementet antar
at Kommisjonen vil gi nærmere anvisninger om erstatningsberegning
i sine retningslinjer til direktivet, som forventes våren 2014.
Når det gjelder angrerettoppgjør ved tjenester, synes
selve oppgjøret å skulle foregå på samme måte som etter gjeldende
rett. Ettersom det blir mulig å avtale oppstart også av tjenester
inngått ved telefonsalg og salg utenom faste forretningslokaler,
i motsetning til etter gjeldende rett, kan forbrukerens betalingsforpliktelser
ved angrerettoppgjør bli noe utvidet. Unntakene som foreslås fra
regelen om at forbrukeren skal betale forholdsmessig for påbegynt
tjeneste, er noe mer omfattende enn etter gjeldende rett, derunder særreglene
for digitale ytelser.
Departementet foreslår at direktivets bestemmelser
om forbrukerens forpliktelser ved bruk av angrerett, gjennomføres
i ny lov om angrerett §§ 25 og 26.
Etter gjeldende lov er det angrerett ved avtaler om
finansielle tjenester, både ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted.
Det er noen unntak, blant annet for realkreditt og korttidsforsikringer.
Forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 3 nr.
3 bokstav d gjør unntak fra sitt virkeområde for avtaler om finansielle
tjenester. Det fremgår av fortalen punkt 32 at eksisterende unionsregelverk
inneholder en rekke bestemmelser om forbrukervern for finansielle
tjenester. Direktivet bør derfor ikke få anvendelse på slike avtaler.
Departementet foreslo i høringsnotatet å innta
en definisjon av finansielle tjenester i ny lov om angrerett. Det
ble foreslått å videreføre definisjonen i gjeldende lov, som synes
å være i samsvar med definisjonen i direktivet.
Departementet foreslo at bestemmelsene om finansielle
tjenester videreføres i ny lov om angrerett, selv om direktivet
gjør unntak for finansielle tjenester (artikkel 3 nr. 3 bokstav
d).
Realitetsendringer er i utgangspunktet ikke tilsiktet
ved videreføring av bestemmelsene om finansielle tjenester i ny
lov om angrerett. Noen justeringer av ordlyden, sammenlignet med
ordlyden i gjeldende lov, er likevel nødvendig grunnet lovens endrede
struktur.
Se forslag til ny lov om angrerett § 5 første
ledd bokstav e og lovens kapittel 7 og 8.
Etter direktivet artikkel 23 skal medlemsstatene påse
at det finnes egnede og effektive midler til å sikre at bestemmelsene
i direktivet overholdes.
Uten bestemmelser om håndheving og sanksjoner
i ny angrerettlov må man benytte markedsføringslovens tilsyns- og
sanksjonsapparat. Det avgjørende vil da være om brudd på angrerettlovens
bestemmelser også strider mot markedsføringslovens bestemmelser.
Tidligere er det lagt til grunn at det gjelder
et såkalt lovstridsprinsipp. Dette går ut på at praksis som er i
strid med spesialregelverk alltid vil være urimelig, og dermed også
i strid med markedsføringslovens materielle regler.
Departementet legger til grunn at lovstridsprinsippets
rekkevidde er begrenset, og anvendelsen av prinsippet på enkeltsaker
forutsetter en konkret vurdering.
Forslaget i høringsnotatet om å ikke innta egne bestemmelser
om tilsyn, håndheving og sanksjoner kan sies å reise uklarheter,
være vanskelig tilgjengelig for dem som skal etterleve regelverket,
og også lite forutsigbart. Departementet er derfor enig med Forbrukerombudet
i at det bør synliggjøres i den nye loven at Forbrukerombudet har
ansvar for å håndheve regelverket. Dette vil i større grad ivareta
formålet om å sikre en effektiv etterlevelse av loven.
Departementet foreslår en bestemmelse som tar sikte
på å sikre at Forbrukerombudets tilsynsarbeid etter angrerettloven
skal skje på samme måte som etter markedsføringsloven. Dette kan –
som Forbrukerombudet foreslår – gjøres ved å ta utgangspunkt i samme
modell som i markedsføringsloven § 34. Det er likevel behov for
å gjøre nødvendige tilpasninger. Saksbehandlingen etter markedsføringsloven
bygger på den såkalte forhandlingsmodellen, som går ut på at Forbrukerombudet
skal forsøke å få den næringsdrivende til å inngå en frivillig ordning om
at en ulovlig praksis skal opphøre før Forbrukerombudet går inn
for andre tiltak. Dette gjelder ikke uten unntak, og markedsføringsloven
§ 36 oppstiller regler for når det ikke er nødvendig å forsøke frivillig
ordning. Så lenge departementets forslag går ut på at samme regler
skal gjelde ved tilsynsarbeidet etter angrerettloven, er det nødvendig
å ta stilling til ved hvilke brudd på angrerettloven det ikke er
nødvendig å forsøke frivillig ordning. Departementet foreslår å
unnta brudd på de samme bestemmelsene som foreslås sanksjonert med
overtredelsesgebyr, fra kravet til frivillig ordning.
Departementet foreslår at det skal gå uttrykkelig fram
av angrerettloven hvilke sanksjoner som skal kunne brukes i håndhevingen.
Dette foreslås gjort i en egen bestemmelse.
Det vises til forslag til ny lov om angrerett
§§ 41 og 42.
Direktivet inneholder ikke bestemmelser om verneting.
Departementet foreslo i høringsnotatet at det ikke
inntas bestemmelse om verneting i ny lov om angrerett.
Departementet slutter seg til synspunktet fra høringsinstansene
om at det er behov for klargjøring av reglene om lovvalg og verneting, men
at dette eventuelt må gjøres uavhengig av ny lov om angrerett.
Etter departementets syn har det ikke betydning for
spørsmål om lovvalg at bestemmelser om dette er inntatt i angrerettloven.
Det at man ikke viderefører bestemmelsen om lovvalg i angrerettloven,
vil derfor ikke innebære svekket forbrukervern. Departementet slutter
seg til synspunktet om at det er behov for klargjøring av reglene
om lovvalg og verneting. Spørsmålet vil derfor ikke bli foreslått
regulert i ny lov om angrerett.
Etter angrerettloven § 23 skal varen eller tjenesten
leveres innen rimelig tid og senest 30 dager etter den dagen da
forbrukeren innga kjøpetilbud (ordre), dersom ikke annet er opplyst
og avtalt.
Direktivet har bestemmelser om levering for sendekjøp
i artikkel 18. Direktivet stiller ikke krav til leveringstid for
tjenester.
Departementet foreslo i høringsnotatet at bestemmelsene
i gjeldende angrerettlov om leveringstidspunkt for varer og tjenester
(§ 23) videreføres i ny lov om angrerett.
Departementet har i utgangspunktet lagt opp
til at bestemmelser som tjener forbrukerne i gjeldende angrerettlov,
skal videreføres i ny lov om angrerett, med mindre direktivet er
til hinder for det. Når det gjelder gjennomføring av direktivet artikkel
18 om levering, er det etter departementets syn likevel ikke nødvendig
å innta bestemmelse i angrerettloven i tillegg til gjennomføringen
av bestemmelsen i forbrukerkjøpsloven.
Departementet foreslår ikke at bestemmelsen
om leveringstid for varer og tjenester videreføres i ny lov om angrerett.
Problemstillinger knyttet til levering av bestilte varer og tjenester
stiller seg stort sett likt ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler,
som for eksempel salg i butikk. Etter departementets syn hører reguleringen
hjemme i alminnelig kontraktsrett, og ikke i angrerettloven. Det
at bestemmelsen ikke videreføres, innebærer ikke at forbrukerens rettsstilling
svekkes.
Direktivet artikkel 5 oppstiller en plikt for
den næringsdrivende til å gi forbrukeren opplysninger om en rekke
nærmere angitte forhold av betydning for avtalen, før bindende avtale inngås.
Formålet med opplysningsplikten er å gi forbrukeren tilstrekkelig
informasjon om avtaleforholdet før avtalen inngås, slik at forbrukeren kan
gjøre et informert valg om hvorvidt han eller hun ønsker å inngå
den aktuelle avtalen.
Det gjelder regler om virkeområde, unntak for daglige
avtaler, adgang til å oppstille ytterligere opplysningskrav, hvordan
opplysningene skal gis, og sanksjoner.
Departementet foreslo i høringsnotatet at direktivets
regler om plikt til å gi opplysninger før avtale inngås mellom en
næringsdrivende og en forbruker gjennomføres ved en egen bestemmelse
i avtaleloven og utformes slik at reglene i utgangspunktet vil gjelde
for forbrukeravtaler i alminnelighet. Bakgrunnen for valg av avtaleloven
er at denne loven er den eneste alminnelige avtalerettslige loven
i norsk rett som dekker alle de avtaletyper som direktivet omfatter.
Avtaleloven gjelder avtaler mellom næringsdrivende og forbrukere,
i tillegg til avtaler mellom næringsdrivende, og avtaler mellom
forbrukere – altså alle avtaler i sin alminnelighet. Direktivet
omfatter bare førstnevnte avtaletype. Et sentralt poeng er videre
at avtaleloven gjelder så vel salgsavtaler som tjenesteavtaler,
uansett salgsform. Ingen andre privatrettslige lover i norsk rett
har et slikt virkeområde. Departementet foreslo i høringsnotatet
å innføre et nytt kapittel 4 i avtaleloven som gir særlige regler
om forbrukeravtaler.
I høringsnotatet argumenterte departementet
for at Norge i begrenset grad bør benytte medlemsstatenes frihet
til å unnta visse kontraktstyper fra reglene om forhåndsopplysninger. Departementet
anså at det ut fra hensynet til de næringsdrivende og forbrukerne
ikke var ønskelig å gjøre unntak fra reglene med mindre det foreligger
gode grunner for å gjøre unntak. Departementets syn var at unntak
ville føre til et mer fragmentert regelverk og dermed kunne gjøre
det vanskeligere å praktisere for den næringsdrivende. Departementet
antok at det enkleste utgangspunktet vil være at reglene om forhåndsopplysninger
gjelder ved alle forbrukeravtaler, med unntak av de forbrukeravtaler
hvor det foreligger gode grunner for å gjøre unntak.
Departementet foreslo i høringsnotatet å benytte muligheten
til å unnta fra opplysningsplikten avtaler som omfatter dagligdagse
transaksjoner som oppfylles umiddelbart ved avtaleinngåelsen.
Opplysningene skal etter artikkel 5 nr. 1 gis
forbrukeren «før forbrukeren er bundet» av avtalen uten at tidspunktet
presiseres nærmere. Departementet antok i høringsnotatet at en naturlig forståelse
av ordlyden sammenholdt med de hensyn kravene til forhåndsopplysninger
bygger på, tilsier at informasjonen må gis slik at forbrukeren får
en mulighet til å sette seg inn i opplysningene før avtalen blir
bindende for forbrukeren – altså før avtalen blir sluttet – og slik
at forbrukeren kan foreta sin beslutning på et kvalifisert grunnlag.
Det vises her til opplysningskravene i artikkel
5 nr. 1 om egenskaper ved varen eller tjenesten, næringsdrivers
identitet, pris, betalings- og leveringsordninger, mv.
Se nærmere om høringsinstansenes synspunkter i
proposisjonen side 87.
I høringen har enkelte av høringsinstansene
uttalt at de er uenig i den lovtekniske løsningen departementet
har foreslått til gjennomføring av direktivet artikkel 5 ved å gjennomføre
de prekontraktuelle informasjonskravene i avtaleloven.
Departementet viser i den forbindelse til at
vi i norsk rett ikke har en generell sivilrettslig lov som kun gjelder
avtaler mellom næringsdrivende og forbrukere, og som samtidig omfatter alle
typer avtaler en forbruker og næringsdrivende kan inngå. Direktivet
artikkel 3 nr. 1, jf. artikkel 5 nr. 1 og nr. 2, medfører at de prekontraktuelle
informasjonsforpliktelsene som utgangspunkt skal gjelde alle typer
avtaler inngått mellom en næringsdrivende og en forbruker, med mindre
avtaletypen er positivt unntatt. Forbrukerkjøpsloven gjelder riktignok
for avtaler mellom en næringsdrivende og en forbruker, men den er
saklig begrenset til kjøp av ting, jf. lovens § 1.
Når bestemmelsene ikke er foreslått gjennomført i
angrerettloven, er det fordi denne loven er saklig begrenset til
avtaler inngått ved fjernsalg eller utenom selgers faste forretningslokale.
Et alternativ kunne være markedsføringsloven, men denne loven er
i hovedsak av offentligrettslig karakter. Departementet vurderer
det av den grunn slik at loven er lite egnet til å benyttes til gjennomføring
av de prekontraktuelle informasjonsforpliktelsene siden brudd på
forpliktelsene vil kunne ha sivilrettslige konsekvenser.
En egen lov som har som sitt virkeområde alle avtaler
mellom næringsdrivende og forbrukere – en «forbrukeravtalelov» –
kunne ha vært egnet, men departementet anser at vurdering av hvorvidt
man i norsk rett skal innføre en slik lov ligger utenfor rammene
for gjennomføringen av forbrukerrettighetsdirektivet.
Avtaleloven er en generell lov som gjelder alle privatrettslige
avtaler, uansett avtaletype og avtaleparter. Avtaleloven er derfor
en sentral «forbrukerlov» som næringsdrivende må forholde seg til
ved inngåelse av avtaler med forbrukere. Sentrale avtalerettslige
regler om tilbud og aksept, fullmaktsforhold og avtalers gyldighet finnes
i avtaleloven. Sentral er også generalklausulen i avtaleloven § 36
som kan brukes mot urimelige avtalevilkår. Denne bestemmelsen er
særlig relevant for forbrukeravtaler grunnet ubalansen i partsforholdet
mellom en næringsdrivende og en forbruker. Departementet viser også
til den særlige regelen i avtaleloven § 37, som gjelder urimelige
avtalevilkår i standardavtaler mellom en næringsdrivende og en forbruker.
Avtaleloven er en sentral lov som næringsdrivende må ha kunnskap
om, og som kommer direkte til anvendelse ved alle forbrukeravtaler.
Departementet er blitt stående ved at de prekontraktuelle
informasjonsforpliktelsene ved andre forbrukeravtaler enn avtaler
inngått ved fjernsalg eller salg utenom næringsdrivendes faste forretningslokaler
bør gjennomføres i avtaleloven. Departementet foreslår at det opprettes
et nytt kapittel 4 i avtaleloven med ny § 38 a og § 38 b, i tråd
med departementets forslag i høringsnotatet, som vil være avgrenset til
å gjelde avtaler mellom en næringsdrivende og en forbruker.
De prekontraktuelle opplysningenes ufravikelige
karakter følger i utgangspunktet av ordlyden i den foreslåtte § 38
b hvor opplysninger «skal» gis til forbrukeren, og vil således ivareta
kravet til ufravikelig forbrukervern etter direktivet artikkel 25.
Departementet har imidlertid funnet det ønskelig å synliggjøre reglenes
ufravikelige karakter mer uttrykkelig enn det som var foreslått
i høringsnotatet. Det vises til forslag til ny § 38 a første ledd
annet punktum.
Det har i høringsrunden kommet enkelte kritiske merknader
om at departementet ikke i tilstrekkelig grad har vurdert konsekvensene
av å ikke innføre enkelte av unntakene for visse avtaletyper som
direktivet oppstiller i artikkel 3 nr. 3. Departementet ba i høringsnotatet
om høringsinstansenes synspunkter på behovet for å unnta de avtaletypene
som er nevnt i artikkel 3 nr. 3 fra direktivets virkeområde.
Når det gjelder unntakene omfattet av artikkel
3 nr. 3 bokstav k (persontransporttjenester) og m (avtaler inngått
med ekomtilbyder ved offentlig tilgjengelige betalingstelefoner
for bruk av disse eller som er inngått for bruk av én enkelt telefon-,
internett-, eller telefaksforbindelse opprettet av en forbruker),
slutter departementet seg til synspunktene i høringsuttalelsen fra
Samferdselsdepartementet. Departementet foreslår derfor i lovforslaget
§ 38 b annet ledd nr. 6 og 7 at disse avtaletypene skal unntas fra
virkeområdet til bestemmelsene som gjennomfører informasjonskravene
i artikkel 5.
Departementet har forståelse for synspunktet Næringslivets
Hovedorganisasjon har gitt uttrykk for under høringen om å unnta
avtaler omfattet av bokstav l (avtaler inngått ved salgsautomater
og automatiserte forretningslokaler). Når det gjelder salgsautomater,
antar departementet at de fleste avtaletyper det her vil dreie seg
om, er omfattet av unntaket for «daglige transaksjoner» – eksempelvis
ved kjøp av næringsmidler som brus og godterier fra automater. Potensielt
er det imidlertid ingen grense for hvilke type varer som kan falle
inn under unntaket i bokstav l. Det finnes i dag eksempler på at
kunden selv både skanner og betaler for varene sine med betalingskort
i forretningen, uten bistand fra personalet. Slike avtaler vil ikke
være omfattet av angrerettlovens opplysningskrav. Det virker lite
hensiktsmessig at forbrukernes rett til informasjon skal være forskjellig
avhengig av hvilken kasse (betjent eller ubetjent, dvs. automatisert
forretningslokale) man velger å benytte. På samme vis vil avtaler
inngått ved bruk av IKT-utstyr i den næringsdrivendes forretningslokaler
kunne være omfattet av unntaket. Departementet er dermed blitt stående
ved at unntaksbestemmelsen ikke bør benyttes. Når det gjelder bekymringene
Næringslivets Hovedorganisasjon gir uttrykk for, synes disse langt
på vei ivaretatt av unntaket for «daglige transaksjoner». For avtaletyper
som ikke kan anses som dagligdagse, har departementet vanskelig
for å se noen grunn til at forbrukeren skal være dårligere beskyttet
når avtalen er inngått ved salgsautomater og automatiserte forretningslokaler
enn ved mer ordinære kjøpssituasjoner. Tvert imot kan det anføres
at forbrukeren i disse tilfellene kan ha særlig nytte av direktivets
opplysningspliktbestemmelser.
Departementet har i lovforslaget § 38 b annet ledd
nr. 8 også hensyntatt innspillet fra Hovedorganisasjonen Virke om
å unnta avtaler etter artikkel 3 nr. 3 bokstav j om levering av
matvarer til husholdningenes løpende forbruk og som leveres fysisk
av den næringsdrivende på hyppige og regelmessige runder til forbrukerens
hjem, bolig eller arbeidsplass.
Departementet har også merket seg at Næringslivets
Hovedorganisasjon tar til orde for at unntaket for avtaler vedrørende
oppføring av nye bygninger, jf. direktivet artikkel 3 nr. 3 bokstav
f, bør innføres i norsk rett. Departementet er enig i at norsk rett
allerede inneholder en rekke informasjonskrav vedrørende oppføring
av ny bolig og ombygging av eksisterende boliger. Departementet
har ikke tatt sikte på å endre de eksisterende opplysningskravene
som følger av denne lovgivningen, eksempelvis håndverkertjenesteloven
§ 32. Departementet viser imidlertid til at direktivet inneholder
en rekke opplysningskrav som vil supplere gjeldende lovgivning.
Departementet har valgt å legge vekt på næringens
synspunkter, samt sett hen til at unntaket for oppføring av bygninger
er gjennomført i dansk rett. Departementet har derfor i lovforslaget
§ 38 b annet ledd nr. 5 tatt inn et unntak for avtaler om oppføring
av bygninger. Unntaket omfatter ikke arbeid som utføres på eksisterende bygninger.
Departementet går inn for å innføre unntaket
for daglige transaksjoner i samsvar med direktivet artikkel 5 nr.
3. Det vises til § 38 b annet ledd nr. 1 i departementets lovforslag.
Det er ikke kommet motforestillinger i høringsrunden. Imidlertid har
flere høringsinstanser bedt om at det klargjøres hvordan unntaket
skal forstås. Europakommisjonen har foreløpig ikke utgitt retningslinjer
for tolking av direktivet.
Departementet legger til grunn at unntaket er snevert
og bare omfatter avtaler en gjennomsnittforbruker kjøper ofte og
regelmessig. Departementet foreslår at direktivets unntaksbestemmelse
inntas i lovforslaget. Ved tvil om en vare eller tjeneste faller
innenfor unntaket, vil departementet bemerke at den næringsdrivende
har anledning til å overoppfylle sin informasjonsforpliktelse på
frivillig grunnlag og gi opplysninger i tvilstilfeller. Departementet har
forståelse for behovet som er uttrykt i høringen om en nærmere presisering
av unntaket, men kan ikke se at direktivet gir adgang til dette.
Etter direktivet skal opplysningene gis forbrukeren
«før forbrukeren er bundet av […]avtale», jf. artikkel 5 nr. 1 første
punktum. Bestemmelsen angir tidspunktet eller tidsrommet opplysningene
skal gis. At opplysninger ikke er gitt, betyr ikke at gyldig avtale
ikke er inngått. Hvorvidt forbrukeren er bundet av avtalen beror
på alminnelige avtalestiftende momenter. For å unngå tvil foreslår
departementet at formuleringen «før det blir inngått avtale» som
tydeliggjør tidsaspektet, inntas i lovteksten. Se forslaget til avtaleloven
§ 38 b første punktum første ledd.
Den næringsdrivende må etter lovforslaget gi opplysningene
«før» forbrukeren blir bundet, dette i motsetning til å gi forbrukeren
informasjonen i etterkant av at avtale er inngått.
Departementet har ikke foreslått regler om krav til
hvordan opplysningene skal gis (formkrav). Departementet mener at
det bør gjelde et prinsipp om formfrihet.
Enkelte høringsinstanser på næringssiden har
uttalt at de er imot forslaget i høringsnotatet om at enkelte av
opplysningskravene utformes likt for avtaler generelt og avtaler
inngått ved fjernsalg og salg utenom næringsdrivendes faste forretningslokaler.
I høringsnotatet foreslo departementet at i
tillegg til de opplysningene om identitet som fremkommer av artikkel
5 nr. 1 bokstav b, skal den næringsdrivende opplyse om sitt eventuelle
telefaksnummer og e-postadresse, samt identitet og geografisk adresse
til den næringsdrivende han eller hun opptrer på vegne av. Disse
opplysningene skal gis ved salg utenom faste forretningslokaler
og fjernsalg.
Departementet slutter seg til synspunktet Forbrukerrådet
har gitt uttrykk for i høringen om at dette kan være praktiske opplysninger
for en forbruker å få. Den næringsdrivende må uansett opplyse om
sitt telefonnummer etter artikkel 5 nr. 1 bokstav b. Etter departementets
syn fremstår det som lite byrdefullt for den næringsdrivende å gi de
ekstra opplysningene, idet det lett opplyses om disse opplysningene
på samme måte som den næringsdrivende velger å gi opplysninger om
sitt telefonnummer.
Departementets forslag til ny § 38 b nr. 3 som gjennomfører
artikkel 5 nr. 1 bokstav c om prisopplysninger, går på enkelte punkter
lenger enn det direktivet krever. Departementet foreslår å formulere
kravet til prisopplysning likt som for avtaler inngått ved fjernsalg
og salg utenom den næringsdrivendes faste forretningslokaler, jf.
artikkel 6 nr. 1 bokstav e.
Opplysningskravene foreslås gjennomført i ny avtalelov
§ 38 b første ledd nr. 1 til 7 og gjelder i utgangspunktet alle
avtaler mellom en næringsdrivende og en forbruker, jf. forslaget
til avtaleloven § 38 a første punktum. Unntakene fra opplysningsplikten
fremkommer av annet ledd nr. 1 til 8. Unntakene i annet ledd er
uttømmende angitt.
Direktivets regler om sanksjoner må ses i sammenheng
med direktivets alminnelige virkeområde etter artikkel 3. Direktivets
regler om sanksjoner kommer derfor bare til anvendelse i de tilfellene
det rent faktisk er inngått en avtale mellom en næringsdrivende
og en forbruker. Etter departementets syn står dermed medlemsstatene
fritt til å vurdere nasjonale sanksjoner i de tilfeller hvor det
ikke er inngått en konkret avtale mellom en næringsdrivende og en
forbruker, idet slike sanksjoner faller utenfor direktivets virkeområde.
Departementet anser at norsk rett inneholder sanksjonsmuligheter
overfor den næringsdrivende også i de tilfeller hvor det ikke er
inngått en konkret avtale med en forbruker.
I lys av høringen, har departementet kommet
til at det vil være behov for en noe mer utvidet adgang til sanksjoner
ved brudd på reglene i avtaleloven § 38 b enn det som ble lagt til
grunn i høringsnotatet.
Brudd på informasjonsforpliktelsene vil kunne medføre
sanksjoner i henhold til alminnelige avtalerettslige regler og prinsipper,
som avtaleloven § 33 om ugyldighet og § 36 om urimelige avtalevilkår
eksempelvis gir anvisning på. Hvorvidt en avtale kan settes til
side som ugyldig fordi den næringsdrivende ikke har oppfylt et informasjonskrav,
vil etter departementets syn måtte bero på de konkrete omstendighetene og
hvor alvorlig bruddet anses for å være. Den konkrete avveiningen
må det bli opp til tvisteløsningsorganene å ta stilling til – gitt
de konkrete forholdene i den enkelte sak.
Forbrukerombudet fører etter markedsføringsloven
§ 34 tilsyn med urimelig handelspraksis, jf. markedsføringsloven
§ 6. Forbrukerombudet skal etter markedsføringsloven § 35 veilede
og forsøke å oppnå frivillig ordning med den næringsdrivende. Sanksjoner
dersom frivillig ordning ikke oppnås, følger av markedsføringsloven
§ 35 tredje ledd med videre henvisninger.
Forbrukerombudet vil kunne ta de foreslåtte
opplysningskravene i avtaleloven § 38 b i betraktning når ombudet
på selvstendig grunnlag vurderer hva som utgjør en urimelig handelspraksis
etter markedsføringsloven § 6. Departementet legger derfor til grunn
at det offentligrettslige sanksjonssystemet etter markedsføringsloven
vil kunne få anvendelse når brudd på opplysningskravene etter avtaleloven
§ 38 b kan sies å utgjøre en «urimelig handelspraksis». Et slikt
offentligrettslig tilsyn utenfor de konkrete tilfellene der det
er inngått en konkret avtale mellom en næringsdrivende og en forbruker,
bidrar etter departementets syn til å gjøre reglene mer effektive
i norsk rett.
Direktivet har regler om tilleggsvederlag i
artikkel 22, der det heter at før forbrukeren blir bundet av avtalen
eller tilbudet skal den næringsdrivende be om forbrukerens uttrykkelige
samtykke til eventuelle tilleggsbetalinger utover den betaling som
er avtalt for den næringsdrivendes viktigste avtaleforpliktelse.
På bakgrunn av Forbrukerombudets innspill i høringsrunden
har departementet kommet til at regelen om tilleggsbetalinger bør
plasseres i markedsføringsloven § 11 i stedet for i avtaleloven
slik det var foreslått i høringsnotatet. Det vises til forslaget
om et nytt fjerde ledd i markedsføringsloven § 11. Som Forbrukerombudet
peker på, vil forbudet mot tilleggsvederlag som ikke er uttrykkelig
godkjent av forbrukeren, kunne håndheves privatrettslig på samme
måte som forbudet mot negativt salg i markedsføringsloven § 11,
samt medføre offentligrettslige sanksjoner etter markedsføringsloven.
Direktivet artikkel 18 om levering og artikkel
20 om risikoens overgang får anvendelse på «salgsavtaler», jf. direktivet
artikkel 17 nr. 1. Salgsavtaler er i artikkel 2 nr. 5 definert som
«enhver avtale der den næringsdrivende overfører eller påtar seg
å overføre eiendomsretten til varer til forbrukeren og forbrukeren
betaler eller påtar seg å betale prisen for disse, herunder alle
avtaler som omhandler både varer og tjenester». Salgsavtaler i direktivets
forstand omfatter etter dette både avtaler om kjøp av varer og kombinerte avtaler
som både inneholder et kjøps- og et tjenesteelement. Salgsavtaler
er imidlertid betinget av at det eksisterer en salgsgjenstand –
en vare.
De kjøpsrettslige reglene i direktivet får i
utgangspunktet et begrenset virkeområde som følge av at en rekke
avtaletyper er unntatt direktivets anvendelsesområde i artikkel
3 nr. 3 bokstav a til m. Medlemsstatene kan bestemme at direktivets
regler også skal anvendes på de avtaletypene som i utgangspunktet
faller utenfor direktivets virkeområde.
I høringsnotatet la departementet til grunn
at direktivet fordret et ubetinget skille mellom tjeneste- og vareelementet
av kombinerte avtaler, slik at man måtte la varedelen av en kombinert tjeneste-
og vareavtale følge de kjøpsrettslige reglene.
Europakommisjonen har i løpet av 2013 arrangert
implementeringskonferanser for å bistå medlemsstatene i gjennomføringen
av direktivet i nasjonal rett, samtidig som dette gir medlemsstatene
et forum for å drøfte tvilsspørsmål ved tolkning av direktivet.
På bakgrunn av uttalelser fra Kommisjonen i denne sammenheng, legger
departementet nå til grunn at det vil være forsvarlig å tolke direktivet
slik at dersom vareelementet bare utgjør en liten del av en kombinert
avtale, kan avtalen anses som en tjenesteavtale. Departementet antar
derfor at det ikke er grunnlag for å opprettholde den lovtekniske
løsningen som ble foreslått i høringsnotatet (se proposisjonen punkt
5.2.1).
Etter departementets vurdering innebærer Kommisjonens
syn på begrepene «tjenesteavtale» og «salgsavtale» i direktivet
at man i norsk rett kan opprettholde gjeldende rett med hensyn til
hvilke avtaler som faller inn under forbrukerkjøpslovens virkeområde,
jf. forbrukerkjøpsloven § 2 annet ledd bokstav d som slår fast at
loven ikke gjelder for «avtale som pålegger den part som skal levere
tingen, også å utføre et arbeid eller annen tjeneste, dersom dette
utgjør den overveiende del av hans eller hennes forpliktelser».
På samme vis kan man i norsk rett dermed opprettholde den nåværende
reguleringen i håndverkertjenesteloven § 2.
Departementet har funnet det mest hensiktsmessig
å opprettholde forslaget fra høringsnotatet om at det ved gjennomføringen
av artikkel 18 og 20 i norsk rett ikke innføres noen unntak etter
artikkel 3 nr. 3.
I henhold til direktivet artikkel 18 nr. 1 skal
den næringsdrivende levere varene til forbrukeren uten unødig opphold,
men senest 30 dager etter inngåelsen av avtalen.
Direktivets artikkel 18 har også nærmere regler om
heving grunnet forsinket levering.
I høringsnotatet ble det slått fast at direktivet
artikkel 18 nr. 1 om tidspunktet for levering på enkelte punkter
avviker fra gjeldende norsk rett:
«Utgangspunktet for levering både etter direktivet
og forbrukerkjøpsloven er partenes avtale. Har partene avtalt når
levering skal skje, legges dette til grunn.
Forskjellen
viser seg der så ikke er tilfellet. Da fastsetter direktivet at
levering skal skje uten unødig opphold og senest 30 dager etter
inngåelsen av avtalen. Forbrukerkjøpsloven på sin side fastsetter
at levering skal skje innen rimelig tid etter kjøpet. Så langt departementet
kan se, er direktivets leveringsplikt noe skjerpet sammenliknet med
gjeldende norsk rett. Rent språklig synes 'uten unødig opphold'
å stille strengere krav til selgers levering enn 'innen rimelig
tid'. Forskjellen i praksis er derimot neppe vesentlig.
En
ytterligere forskjell er direktivets krav om at i mangel av avtale
om leveringstiden skal levering under enhver omstendighet skje senest
30 dager etter inngåelsen av avtalen. Et slikt krav finnes ikke
i forbrukerkjøpsloven. For en forbruker som ønsker å påberope seg
forsinket levering fra selgerens side, vil det kunne fremstå som
uklart hva skjønnsmessige termer som 'innen rimelig tid' og 'uten
unødig opphold' innebærer. Selgerens forpliktelse til å levere innen 30
dager fra inngåelsen av kjøpsavtalen avhjelper dette.
Utgangspunktet
for fristberegningen etter direktivet og forbrukerkjøpsloven antas
å være den samme, nemlig avtaletidspunktet.
Fristen
for levering uten opphold og innen 30 dager fra avtaleinngåelsen
gjelder absolutt når ikke annet er avtalt.
Direktivet
begrenser ikke partenes frihet til å selv å fastsette leveringstiden
ved å avtale en konkret leveringstid, herunder en leveringstid som
strekker seg utover 30 dager fra avtaleinngåelsen. (…)
En
ytterligere forskjell er direktivets bestemmelse om at forbrukeren
skal fastsette en rimelig tilleggsfrist for levering dersom selgeren
ikke leverer i tråd med avtalen og ellers uten unødig opphold og
senest innen 30 dager fra avtaleinngåelsen. Forbrukerkjøpsloven
oppstiller også regler om tilleggsfrist for levering i § 23 tredje
ledd, men disse reglene forutsetter at forbrukeren selv velger å
oppstille en slik tilleggsfrist. Etter direktivet gjøres ordningen
med tilleggsfrist obligatorisk.»
Når det gjelder hevingsretten ved forsinket
levering, la departementet til grunn at direktivet innebærer at
de norske reglene må endres. Departementet foreslår å gjennomføre
direktivets regler om heving ved forsinket levering ved endringer
i forbrukerkjøpsloven § 23.
Departementet foreslår i lys av høringen, med unntak
av den lovtekniske løsningen for kombinerte avtaler som det er redegjort
for i proposisjonens punkt 5.2.1, å opprettholde forslaget fra høringsnotatet
om endringer i forbrukerkjøpsloven §§ 6 og 23.
Direktivet artikkel 20 regulerer risikoens overgang
ved sendekjøp. Bestemmelsens første punktum slår fast at ved avtaler
hvor den næringsdrivende sender varene til forbrukeren, går risikoen
for tap av eller skade på varene over på forbrukeren når forbrukeren
eller en tredjeperson forbrukeren har pekt ut, og som ikke er transportøren,
fysisk har fått varene i besittelse.
Bestemmelsen annet punktum fastslår:
«Risikoen skal imidlertid gå over til forbrukeren ved
levering til transportøren dersom forbrukeren har anmodet transportøren
om å transportere varene, og dette ikke ble tilbudt av den næringsdrivende,
men uten at dette berører forbrukerens rettigheter overfor transportøren.»
I forslaget til gjennomføringen av artikkel
20 i høringsnotatet heter det:
«Direktivet artikkel 20 oppstiller en spesialregulering
av risikoens overgang ved sendekjøp. Bestemmelsen i artikkel 20
første punktum er, så langt departementet kan se, i samsvar med
hovedregelen om risikoovergang i forbrukerkjøpsloven § 14 første
ledd første punktum. Derimot er direktivets regel om at risikoen
går over på forbrukeren først når forbrukeren eller en tredjeperson
forbrukeren har pekt ut, og som ikke er fraktføreren, fysisk har
fått varene i besittelse, ikke forenelig med unntaksregelen i forbrukerkjøpsloven
§ 14 første ledd annet punktum.
For sendekjøp er
det etter dette nødvendig å ta inn en spesialregel i forbrukerkjøpsloven
som svarer til direktivet artikkel 20. Departementet foreslår at
en slik regel tilføyes som et nytt fjerde ledd i § 14, og at nåværende
fjerde ledd med det blir nytt femte ledd. Ettersom regelen er avgrenset
til sendekjøp, vil den ikke berøre de eksisterende reglene om andre
typer kjøp.»
I lys av høringen foreslår departementet, med unntak
for den lovtekniske løsningen for kombinerte avtaler (se proposisjonen
punkt 5.2.1), å opprettholde forslaget fra høringsnotatet.
Direktivets artikkel 20 foreslås dermed gjennomført
ved et nytt fjerde ledd i forbrukerkjøpsloven § 14. Nåværende fjerde
ledd blir nytt femte ledd.
Direktivet artikkel 19 slår fast at medlemsstatene skal
«forby næringsdrivende å pålegge forbrukere gebyrer som overstiger
de kostnadene som den næringsdrivende har for bruken av disse midlene».
I høringsnotatet foreslo departementet en regel tilsvarende
artikkel 19 som et nytt tredje punktum i finansavtaleloven § 39
b første ledd.
Departementet tok også opp spørsmålet om hvordan
et tilbud om rabatt for bruk av et bestemt betalingsinstrument skal
forstås i lys av den begrensning i adgangen til å avkreve gebyr for
bruk av et betalingsinstrument som direktivet oppstiller.
Departementet foreslår, i tråd med forslaget
i høringsnotatet, at artikkel 19 gjennomføres i norsk rett ved at
det inntas et nytt tredje punktum i finansavtaleloven § 39 b første
ledd.
Det har også vært drøftet om artikkel 19 er
til hinder for at selgeren tilbyr rabatt dersom kunden betaler med
direktedebitering, eksempelvis avtalegiro i Norge. Løsningen på
spørsmålet må i utgangspunktet følge synspunktene som er gjengitt
for gebyr. Vurderingen av om en slik rabatt faller utenfor virkeområdet
til artikkel 19, må bero på en konkret vurdering av selgerens gebyrpraksis.
Markedsføringsloven fastslår i § 11 at det i næringsvirksomhet
er forbudt å kreve betaling for varer, tjenester og andre ytelser
uten etter avtale. Bestemmelsen dekker forbud mot å ta betaling
utover grunntaksten for samtalen som går til teleselskapet, så lenge
dette ikke er avtalt. Departementet foreslo at forbudet i direktivets
artikkel 21 om å ta betaling utover grunntaksten, uansett avtale,
inntas i markedsføringsloven.
I henhold til direktivet artikler 5 og 6 skal
den næringsdrivende gi forbrukeren opplysninger om en rekke forhold
før avtalen inngås, derunder den samlede prisen på varen eller tjenesten.
En konsekvens av artikkel 21 blir at den næringsdrivende ikke kan
unnlate å oppfylle opplysningskravene, og tjene på å gi opplysningene
per telefon i etterkant.
Direktivet artikkel 21 annet ledd fastslår at
første ledd ikke berører retten for tilbyder av ekomtjenester til
å ta betalt for slike samtaler. Bestemmelsen presiserer første ledd.
Departementet forstår dette slik at bestemmelsen om forbud om å
ta mer enn grunntaksten, også gjelder der den næringsdrivende er
en ekomtilbyder. En ekomtilbyder vil imidlertid kunne innkreve grunntakst på
oppringningen til kontakttelefonen etter inngått avtale. Dvs. at
dersom en kunde ringer opp teleselskapet etter inngått avtale om
for eksempel mobilabonnement, kan tilbyderen av ekomtjenester ta
betalt på vanlig måte, dvs. at forbrukeren må betale ordinær samtaleavgift
til ekomtilbyderen, men ikke mer enn dette. Departementet foreslår
ikke å innta innholdet i direktivet annet ledd i lovteksten.
Når det gjelder innholdet av begrepet «grunntakst»,
er det viktig at dette forstås likt i hele EØS-området, slik at
forbrukerrettighetsdirektivet når sin intensjon om like regler over landegrensene.
Ettersom direktivet ikke inneholder en definisjon, slik definisjon
heller ikke er inntatt i annen EU-lovgivning, og det per i dag ikke
er helt klart hvordan begrepet skal avgrenses, foreslår departementet
at begrepet foreløpig ikke defineres nærmere i norsk rett.
Se forslag til markedsføringsloven § 11 nytt tredje
ledd.