Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Per Rune Henriksen, Martin Kolberg og Marit Nybakk, fra Fremskrittspartiet, lederen Anders Anundsen, Ulf Erik Knudsen og Øyvind Vaksdal, fra Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H. Langeland, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Kristelig Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, og fra Venstre, Trine Skei Grande, viser til Prop. 159 L (2012–2013) om endringer i sivilombudsmannsloven (nasjonal forebyggende mekanisme). I proposisjonen foreslår departementet endringer i sivilombudsmannsloven som anses nødvendige og hensiktsmessige for at Sivilombudsmannen skal kunne utøve sin rolle som «nasjonal forebyggende mekanisme». Dette skjer som ledd i oppfølgingen av at Stortinget 14. mai 2013 samtykket i ratifikasjon av valgfri protokoll av 18. desember 2002 til FN-konvensjonen av 19. desember 1984 mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, jf. Innst. 225 S (2012–2013) og Prop. 56 S (2012–2013).

Komiteen viser til at konvensjonspartene forplikter seg til å opprette et nasjonalt besøksorgan for forebygging av tortur. Formålet med OPCAT er å forebygge tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff gjennom regelmessige besøk fra uavhengige organer til steder for frihetsberøvelse, som lukkede asylmottak, fengsler, politiarrester, militære arrester, barneverninstitusjoner og psykiatriske institusjoner.

Komiteen viser til at proposisjonen foreslår at Sivilombudsmannen skal utpekes som norsk nasjonal forebyggende mekanisme. Dette en oppfølging av merknaden fra en enstemmig kontroll- og konstitusjonskomité i Innst. 264 S (2009–2010) der komiteen «… ber (…) regjeringen legge til rette for at Sivilombudsmannen skal kunne oppfylle de krav OPCAT stiller, slik at OPCAT snarest mulig kan ratifiseres».

Komiteen slutter seg til de foreslåtte endringene i sivilombudsmannsloven, men vil i tillegg foreslå en endring i § 4 bokstav e. Bestemmelsen viser blant annet til at ombudsmannens arbeidsområde ikke omfatter «Ombudsmannsnemnda eller Ombudsmannen for sivile tjenestepliktige». Ettersom den sivile verneplikten som en alternativ tjeneste til den militære verneplikten ble avviklet med virkning fra 1. juni 2012, foreslår komiteen at bestemmelsen i § 4 bokstav e endres til bare å omfatte Ombudsmannsnemnda eller Ombudsmannen for Forsvaret.

Komiteen har merket seg at Sivilombudsmannen har anslått utgiftene for at oppgaven skal kunne utføres på en tilfredsstillende måte til 6,2 mill. kroner på årsbasis. Komiteen viser til at det er foreslått nødvendige bevilgninger i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, jf. Prop. 149 S (2012–2013) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2013 og legger til grunn at Sivilombudsmannen blir tilført tilstrekkelige midler.

Komiteen viser for øvrig til Innst. 472 S (2012–2013) vedrørende endringene i Instruksen for Sivilombudsmannen om etableringen av et rådgivende utvalg m.m.

Komiteen viser samtidig til at det har framkommet ulike syn på hvordan rollen som nasjonal forebyggende mekanisme best kan ivaretas. Komiteen viser i den forbindelse til Prop. 56 S (2012–2013) Samtykke til ratifikasjon av valgfri protokoll av 18. desember 2002 til FN-konvensjonen av 10. desember 1984 mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, som ble behandlet i Stortinget 14. mai 2013. Der framgår det blant annet at noen sentrale organisasjoner på menneskerettighetsfeltet primært har ønsket at det etableres en ny nasjonal institusjon for menneskerettigheter.

Komiteen viser til at regjeringen i Prop. 56 S (2012–2013) uttaler følgende:

«Departementet er enig i at både staten og den nasjonale forebyggende mekanismen selv jevnlig må vurdere hvorvidt den valgte løsningen fungerer som forutsatt, i lys av synspunktene til Underkomiteen for forebygging, og foreta grep for å styrke ordningen dersom det blir nødvendig. Departementet anser at evaluering bør skje fortløpende, særlig på basis av Sivilombudsmannens årsrapport, som behandles av Stortinget og som også vil kunne danne grunnlag for innspill fra sivilt samfunn og andre relevante aktører.»

Komiteen støtter dette og forutsetter at man i en slik løpende evaluering om nødvendig, på lengre sikt også kan vurdere ønskeligheten av å skille rollen som nasjonal forebyggende mekanisme ut som en ny institusjon for menneskerettigheter.