Justis- og beredskapsdepartementet legger i denne
proposisjonen frem en rekke forslag som tar sikte på å hindre terrorhandlinger.
Det foreslås å kriminalisere planlegging og forberedelse av en terrorhandling
som vises ved ytre tegn som peker mot gjennomføringen. Det foreslås
å utvide straffansvaret for befatning med våpen og sprengstoff i
den hensikt å begå en forbrytelse. Mottakelse av terrortrening foreslås også
kriminalisert. Endelig foreslår departementet å kriminalisere kvalifisert
deltakelse i en terrororganisasjon ved ulike former for aktiv støtte.
Departementet foreslår dessuten å fremskynde ikrafttredelsen
av enkelte endringer i straffeloven 2005, blant annet innføringen
av 30 års strafferamme for grove terrorhandlinger. Det foreslås
videre at adgangen til å reise straffesak for overtredelse av denne
bestemmelsen, ikke skal foreldes. Idømt fengselsstraff for overtredelse
skal heller ikke falle bort ved foreldelse.
Straffansvaret for organisert kriminalitet foreslås
utvidet. Definisjonen av organisert kriminell gruppe foreslås utvidet
slik at den favner grupper med en flatere og løsere struktur.
Straffansvaret for hatefulle ytringer foreslås
utvidet til også å omfatte diskriminering mv. av personer med nedsatt
funksjonsevne. Straffebestemmelsen om driftsforstyrrelser av skip, jernbane
og luftfartøy foreslås utvidet til også å omfatte busstrafikk. Vernet
mot datakriminalitet foreslås styrket. Endelig foreslås et nytt
straffebud om alvorlig kulturminnekriminalitet. Siktemålet er blant
annet å legge til rette for norsk tilslutning til annen tilleggsprotokoll
26. mars 1999 til Haagkonvensjonen 1954 om vern av kulturverdier
i tilfelle av væpnet konflikt (Haagkonvensjonens annen tilleggsprotokoll).
I Meld. St. 21 (2012–2013) Terrorberedskap lanserte
regjeringen en rekke tiltak for å avverge og avdekke terror. Et
av tiltakene var å kriminalisere enkelte forberedelseshandlinger
for effektivt å forhindre enkeltindivider og grupper fra å gjennomføre
terrorhandlinger. I den forbindelse ble det varslet at departementet
ville fremme en lovproposisjon for å styrke adgangen for PST til å
strafforfølge terrorforberedelser. Det gjøres med denne lovproposisjonen.
Flere statlige organer har som sin oppgave å
ivareta samfunnssikkerheten gjennom blant annet å forebygge terrorhandlinger.
PST er et eget politiorgan som har som sin hovedoppgave å forebygge
og etterforske straffbare handlinger mot rikets sikkerhet. PST utarbeider
dessuten ulike analyser og trusselvurderinger. Siktemålet med trusselvurderingene
er blant annet å gi grunnlag for myndighetenes prioriteringer og
sikkerhetstiltak.
Etterretningstjenesten er Norges sivile og militære
utenlandsetterretningstjeneste. Den er underlagt Forsvarssjefen.
Etterretningstjenestens arbeid dreier seg blant annet om å innhente, bearbeide
og analysere informasjon om fremmede stater, organisasjoner eller
individer som kan utgjøre en reell eller potensiell trussel mot rikets
sikkerhet og våre nasjonale interesser. Deres årlige åpne trusselvurderinger
gir informasjon om status og forventet utvikling på ulike geografiske
og tematiske områder.
Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) har ansvar
for beskyttelse av informasjon og infrastruktur av betydning for
viktige samfunnsfunksjoner. NSM er administrativt underlagt Forsvarsdepartementet,
og rapporterer med faglig ansvarslinje til Justis- og beredskapsdepartementet
med hensyn til oppgaveløsning i sivil sektor og til Forsvarsdepartementet
for militær sektor. NSM skal bidra til skjerming av informasjon
og objekter mot spionasje, sabotasje og terrorhandlinger ved å føre
tilsyn og varsle om alvorlige dataangrep.
PST og Etterretningstjenesten har gitt hver
sin trusselvurdering for 2013. Dessuten har det blitt lagt frem
en samlet trusselvurdering fra Etterretningstjenesten, NSM og PST
knyttet til viljestyrte hendelser. Trusselbildet har betydning for
vurderingen av om det bør foretas endringer i gjeldende rett, og
i tilfelle hvilke endringer som bør foretas. I proposisjonen gis
det derfor en oversikt over hovedinnholdet i disse tre vurderingene.
Justis- og beredskapsdepartementet la 20. mars 2013
frem stortingsmeldingen Meld. St. 21 (2012–2013) Terrorberedskap.
Meldingen følger opp NOU 2012:14 Rapport fra 22. juli-kommisjonen.
Den inneholder en overordnet strategi for å forebygge og håndtere
terror i Norge og mot norske interesser og nordmenn i utlandet. Meldingen
redegjør nærmere for utviklingstrekkene i dagens trusselbilde.
Gjeldende rett må utformes i samsvar med våre internasjonale
forpliktelser. I den forbindelse står menneskerettighetene sentralt.
Viktige menneskerettigheter kommer også til uttrykk i Grunnloven.
Krigens folkerett setter også grenser for i hvilken grad strafferettslige
regler kommer til anvendelse i en krigssituasjon. I krig og i væpnede
konflikter kan ellers straffbare handlinger være lovlige som krigshandlinger.
I proposisjonen gis en oversikt over de menneskerettighetene som
er mest berørt av lovforslaget. Det redegjøres også for hvilken
betydning det får for regelanvendelsen at lovbruddet skjer i en krigssituasjon
eller i en væpnet konflikt. Det vises til proposisjonen på dette
punkt.
Etter gjeldende rett er det i utgangspunktet
ikke straffbart å motta opplæring i metoder og teknikker som er
særlig egnet til å begå en terrorhandling. Det samme gjelder å være
til stede på et sted hvor slik opplæring finner sted.
Å gi opplæring i metoder eller teknikker som
er særlig egnet til å bidra til utførelsen av visse terror- og terrorrelaterte
handlinger, er imidlertid kriminalisert. Det rammer typisk en instruktør som
driver en leir med det formål å trene opp terrorister. Etter omstendighetene
vil også den som driver lovlig opplæring kunne rammes dersom vedkommende
regner det som overveiende sannsynlig at eleven skal bruke ferdighetene
til å begå en terrorhandling.
Departementet foreslår å gjøre det straffbart
å motta opplæring i metoder og teknikker som er egnet til å utføre
terrorhandlinger, jf. forslaget til straffeloven 1902 § 147 c første
ledd ny bokstav d og straffeloven 2005 § 136 ny bokstav d. Forslaget
har bred støtte blant høringsinstansene, og er også i tråd med forslaget
fra 22. juli-kommisjonen.
Etter departementets syn taler både allmennpreventive
og individualpreventive hensyn for en slik kriminalisering. PST
erfarer en økning i antallet personer med erfaring fra treningsleire og
erfaringer fra konfliktområder, som kan gi deltakerne ideologisk
skolering, kamperfaring og et utvidet kontaktnettverk av ekstreme
islamister.
Forslaget vil ramme den som mottar opplæring
i metoder og teknikker som er særlig egnet til å begå slike handlinger.
I tillegg er det et krav at vedkommende forstår at opplæringen gis
for at vedkommende skal begå terrorhandlinger. Det vil for eksempel
kunne ramme deltakelse på treningsleire hvor det foregår opplæring
i ulike former for terrorhandlinger. Lovforslaget utvider ikke hva
slags opplæring som rammes, det følger allerede av bokstav c. Men
mens bokstav c gjelder læreren, utvides straffansvaret med bokstav
d til også å gjelde eleven.
Forslaget rammer også den som mottar lovlig opplæring
for å utføre en terrorhandling. Forutsetningen er at vedkommende
har bestemt seg for å begå en terrorhandling og deretter oppsøker undervisning,
trening eller lignende som er relevant for å kunne utføre denne
type terrorhandling. Læreren eller instruktøren behøver altså ikke
å begå en straffbar handling når de gir opplæringen, eller forstå
at de som læres opp, skal bruke ferdighetene til å begå terrorhandlinger.
Lovforslaget foreslås begrenset til metoder
og opplæringssituasjoner som er «særlig egnet» til å utføre en terrorhandling.
Dette gjelder så vel ulovlige som lovlige handlinger, for eksempel
lovlig bruk av sprengstoff eller skytevåpen. Således rammes også
den som oppsøker lovlig opplæring, for eksempel jegerprøvekurs eller
ulike typer utdanning i Forsvaret, dersom meningen er å bruke opplæringen
til å begå en terrorhandling som nevnt i straffeloven 1902 §§ 147
a første eller annet ledd eller 147 b første eller annet ledd.
Slik forslaget til ny straffebestemmelse som rammer
mottakelse av terrortrening er utformet, er ordlyden etter departementets
syn forenlig med Norges menneskerettslige forpliktelser.
Etter straffeloven 1902 § 161 kan den som anskaffer,
tilvirker eller oppbevarer skytevåpen, våpendeler, ammunisjon eller
sprengstoff, i den hensikt å begå en forbrytelse, straffes med fengsel
inntil 6 år, eller inntil 10 år ved særdeles skjerpende omstendigheter.
Det samme gjelder for befatning med særlig utstyr for å tilvirke
eller anvende slike gjenstander.
Straffeloven 1902 § 161 er ikke videreført i straffeloven
2005. Begrunnelsen for dette fremgår i det første av to lovforslag
om den spesielle delen av straffeloven 2005. Departementet antok
at det ville være lite praktisk at skytevåpen eller sprengstoff
anskaffes lovlig for å begå et lovbrudd, og pekte dessuten på rettssikkerhetsmessige
betenkeligheter.
Departementet foreslår etter en høringsrunde
å videreføre straffeloven 1902 § 161 i straffeloven 2005 som ny
§ 191 a. Denne løsningen har bred støtte både blant høringsinstansene
og fra 22. juli-kommisjonen.
Den begrunnelsen som ligger til grunn for at bestemmelsen
ikke er videreført i straffeloven 2005, er etter departementets
syn ikke lenger treffende. Både våpen og sprengstoff kan anskaffes
på lovlig vis. Dette kan utnyttes av personer som har til hensikt
å begå en forbrytelse. En lovlig anskaffelse vil gjerne være mindre oppsiktsvekkende
enn om den var gjort ulovlig, og kan bidra til at planlegging holdes
skjult. Samfunnet har behov for å beskytte seg mot dette, og tydelig
markere at anskaffelse av våpen og sprengstoff mv. i forbrytelseshensikt
er straffbart.
Bestemmelsens anvendelsesområde foreslås begrenset
til bestanddeler, utstyr eller andre gjenstander som «alene eller
samlet er av vesentlig betydning» for å tilvirke eller anvende skytevåpen
eller sprengstoff mv. Forslaget bygger på en erkjennelse av at en
rekke stoffer, utstyr mv. både kan ha et helt alminnelig bruksområde
og brukes til illegale formål.
Straffeloven § 161 annet ledd om forhøyet strafferamme
ved særdeles skjerpende omstendigheter, foreslås videreført som
ny § 191 b i straffeloven 2005 om grov overtredelse av § 191 a.
I straffeloven 2005 er egne strafferammer for særdeles skjerpende
omstendigheter ikke videreført. I stedet graderes alvoret i en straffbar handling
i bestemmelser om henholdsvis liten, vanlig eller grov overtredelse.
I dette tilfellet er det de to sistnevnte graderinger som er aktuelle. Departementet
antar for øvrig at forberedelse av forbrytelse som kan straffes
med fengsel i ti år eller mer, i mange tilfeller vil innebære at
det foreligger slike skjerpende omstendigheter som kreves for å
bringe den forhøyede strafferammen i straffeloven 1902 § 161 annet
ledd til anvendelse. Departementet er likevel av den oppfatning
at dette med fordel kan fremgå uttrykkelig av loven, og foreslår
å endre straffeloven 1902 § 161 annet ledd i tråd med dette. Straffeloven 2005
§ 191 b utformes tilsvarende.
Etter departementets syn er det ikke grunn til
å begrense bestemmelsens virkeområde til terrorisme eller særlig
alvorlige forbrytelser. Samfunnet har et generelt behov for å beskytte
seg mot anskaffelse av våpen og sprengstoff mv. i forbrytelseshensikt.
Deltakelse eller medlemskap i en terrorgruppe
er ikke straffbart, verken etter straffeloven 1902 eller straffeloven
2005.
Ulike handlinger som utøves av en deltaker vil imidlertid
allerede i dag etter omstendighetene kunne straffes, for eksempel
verving og rekruttering til utførelse av en terrorhandling, samt medvirkning
til slik handling. Det samme gjelder å gi støtte i form av penger
eller andre formuesgoder til å begå en terrorhandling. Dersom slik
støtte gis til personer eller foretak som bruker midlene til å begå
eller forsøker å begå terrorhandlinger, kan det straffes etter straffeloven
1902.
Terrorisme må bekjempes og terrorhandlinger må
forhindres. Departementet mener at det i den forbindelse er viktig
å motarbeide terrororganisasjoner. I proposisjonen foreslås derfor
å kriminalisere kvalifisert deltakelse i terrororganisasjoner, jf.
forslaget til straffeloven 1902 § 147 d og straffeloven 2005 § 136
a. Lovforslaget er primært et supplement til eksisterende bestemmelser
som rammer den som begår eller planlegger å begå en terrorhandling.
Dette er myntet på dem som på ulikt vis bidrar til å danne og opprettholde
en terrororganisasjon, for eksempel ved å verve medlemmer, styre,
eller yte materiell støtte.
Terrororganisasjoner vurderes som en stor trussel
mot samfunnssikkerheten og demokratiske verdier. Dette er allerede
i dag synliggjort i straffeloven 2005, som likestiller trusler fra
en terrororganisasjon med trusler fra en fremmed stat. Samtidig
er ikke deltakelse i terrororganisasjoner kriminalisert på linje
med ulike former for deltakelse i voldelige organisasjoner med et politisk
formål. Begge bestemmelsene må forstås som begrenset til trusler
mot norske interesser.
Å motarbeide eksistensen av terrororganisasjoner
vurderes som et viktig tiltak for å forhindre terrorhandlinger.
Riktignok er en rekke alvorlige handlinger i dag straffbare som
terrorhandlinger. Medvirkning straffes på samme måte. Også forsøk
på terrorhandlinger rammes. Grensen for straffbart forsøk ligger
imidlertid i tid relativt nær den fullbyrdede handlingen og muligheten for
å gripe inn og forhindre en terrorhandling kan da være begrenset.
Begrepet «terrororganisasjon» innebærer at organisasjonen
har en viss struktur og varighet. Terrororganisasjonen må ha demonstrert
sin vilje til å realisere sitt mål ved å begå lovbrudd. Samtidig
må ikke bestemmelsen føre til at en organisasjon som tidligere oppfylte
kriteriene for en terrororganisasjon, alltid skal anses for å være en
terrororganisasjon. Straffebestemmelsen bør bare ramme de organisasjonene
som til enhver tid oppfyller vilkårene. Et annet spørsmål er om det
bør gjelde en tidsmessig grense for hvor langt tilbake i tid et
tidligere lovbrudd som peker mot et terrorformål, må ligge for at
dette vilkåret fortsatt skal anses for oppfylt. Etter departementets syn
må dette bero på en konkret vurdering, for eksempel med hensyn til
hvilken holdning organisasjonen har til tidligere handlinger og standpunkter.
Kravet til skyld innebærer at den som deltar,
må utvise forsett med hensyn til alle straffbarhetsbetingelsene,
det vil si sin deltakelse i organisasjonen, at organisasjonen er
en terrororganisasjon, og at den har «tatt skritt for å realisere
formålet med ulovlige midler».
Strafferammen foreslås satt til fengsel inntil
seks år.
Straffeloven 1902 § 12 nr. 3 og nr. 4 regulerer
i hvilken utstrekning loven kommer til anvendelse på handlinger
som er foretatt i utlandet. Terrorisme utgjør en universell trussel,
og lovgivningen bør således ikke være til hinder for at straffebudet
mot kvalifisert deltakelse i terrororganisasjoner gis tilsvarende
anvendelse. Forslaget til ny § 147 d foreslås derfor føyd til oppregningen
i § 12 nr. 3 bokstav a og nr. 4 bokstav a.
Hovedregelen er at forberedelse til en forbrytelse
ikke er straffbart før det foreligger et forsøk. Dette innebærer
at gjerningspersonen først kan straffes når han har foretatt en
handling som leder direkte mot utføringen av et lovbrudd.
Ved tidligere lovarbeider har en generell kriminalisering
av forberedelseshandlinger og forberedelser til terrorhandlinger
blitt avvist, blant annet under henvisning til manglende behov.
Etter departementets syn er det i dag nødvendig med en kriminalisering
av forberedelser til terrorhandlinger. Straff for alvorlige og reelle
forberedelser til terrorhandlinger kan begrunnes i det særlig store
fare- og skadepotensialet ved slike handlinger. Hvis det avsløres
og kan bevises at en person har forberedt en terrorhandling, er
det dessuten utilfredsstillende dersom vedkommende ikke får en reaksjon.
Departementet foreslår at kriminaliseringen
av forberedelse til en terrorhandling gjøres ved en spesialregulering
og utvidelse av det alminnelige forsøksansvaret i straffeloven 1902
§ 49. Straffansvar for forsøk på terrorhandlinger vil dermed inntre
tidligere i handlingsrekken enn etter det alminnelige forsøksansvaret.
Men ikke enhver handling med henblikk på en fremtidig terrorhandling
rammes. Forslaget rammer de farlige og straffverdige forberedelsene.
Både EMK artikkel 7 og legalitetsprinsippet
i Grunnloven § 96 inneholder et krav om at straffebestemmelser må
beskrive det straffbare forholdet med en presisjon som i rimelig
grad gjør det mulig å forutse hvilken atferd som er straffbar. Hvordan
dette kravet skal forstås, har betydning for hvor konkret straffebestemmelsen som
gjelder kriminalisering av forberedelser til terrorhandlinger, må
utformes.
Straffansvar etter forslaget forutsetter at
fullbyrdelsesforsettet er kommet til uttrykk i ytre handlinger.
Forslaget rammer handlinger som i det ytre har tydelige kjennetegn
på å være forberedelser til terrorhandlinger. Det er de foretatte handlingene
sett i sammenheng med gjerningspersonens forsett som skaper fare
for terrorhandlinger og som gjør handlingene straffverdige. Når
kravene til hvilke handlinger som må være foretatt ses i sammenheng
med kravene til gjerningspersonens forsett, dreier det seg om et
straffansvar rettet mot reelle og alvorlige terrorforberedelser.
Domstolene er ikke ukjent med å måtte vurdere bevis
for gjerningspersonens subjektive forhold i tilfeller hvor straffbarheten
i stor utstrekning beror på dette. Forslaget tar utgangspunkt i
det etablerte alminnelige forsøksansvaret, som reiser tilsvarende
problemstillinger. I de tilfeller hvor det kan bevises at en person
har bestemt seg for å fullbyrde en terrorhandling, for eksempel der
en hensikt har kommet til uttrykk overfor andre eller gjennom skriftlige
nedtegnelser, og personen har foretatt reelle og alvorlige forberedelser
av en terrorhandling, vil det ligge godt til rette for straff.
Etter departementets syn tilsier dagens trusselbilde
at det er behov for en bestemmelse som kriminaliserer terrorforberedelser
som foretas av personer som handler alene. Erfaringer har vist at
det er fullt mulig for en enkeltperson å planlegge og å gjennomføre
alvorlige terrorhandlinger uten at dette skjer i samvirke med andre. Trusselvurderinger
tyder dessuten på at potensielle terrorister i økende grad vil søke
å utnytte at det er vanskelig å oppdage og å sikre samfunnet mot
personer som begår terrorhandlinger på egen hånd.
Straff for forberedelse til terrorhandling skal fastsettes
etter de regler som gjelder for forsøk. Det innebærer at straffen
skal være mildere enn den fullbyrdede forbrytelse. Maksimalstraff
skal ikke anvendes. Hvor det er etablert et forholdsvis fast straffenivå
for fullbyrdet overtredelse, må den utmålte straff for forsøk ligge
lavere enn dette.
Straffebestemmelsen griper inn i borgenes handlefrihet
når de har bestemt seg for å foreta en terrorhandling. Borgernes
handlefrihet er blant annet beskyttet av retten til personvern,
ytringsfrihet og forenings- og forsamlingsfrihet. Disse rettighetene
gjelder likevel ikke absolutt, men må balanseres mot andre viktige
samfunnshensyn som kriminalitetsbekjempelse.
Inngrep må oppfylle lovkravet. Det er ikke tvilsomt
her. Lovbestemmelsen må også ivareta et av de formålene som kan
berettige inngrepet. I dette tilfellet dreier det seg om behovet
for å bekjempe terrorhandlinger.
Det gjelder også et krav om at lovbestemmelsen må
være nødvendig. Av praksis fra EMD følger at det da skal foretas
en konkret vurdering av om tiltaket er egnet til å nå formålet,
om formålet kan oppnås med mindre inngripende midler, og til slutt
om tiltaket fremstår som forholdsmessig. I denne vurderingen vil
staten ha en skjønnsmargin.
Alvorlige og reelle forberedelser til terrorhandlinger
foreslås kriminalisert av hensyn til det særlig store fare- og skadepotensialet
ved slike handlinger. Etter at gjerningspersonen har bestemt seg
for å utføre en terrorhandling vil alle ytre handlinger som underbygger
dette, i utgangspunktet rammes av straffebestemmelsen. Det er heller
ikke noe krav om at handlingen må ha skjedd i samarbeid med noen
andre – også en gjerningsperson som forbereder alene kan rammes.
Etter departementets syn er det nødvendig å beskytte
samfunnet mot terrorhandlinger før handlingen er gjennomført. Dette
er ikke en hyppig forekommende type kriminalitet, men den kan ha
svært alvorlige konsekvenser for samfunnet og den enkelte som rammes
når den inntreffer. For den enkelte borger som frykter at vedkommende
mistenkes for å ha bestemt seg for å begå en terrorhandling, vil
bestemmelsen kunne prege vedkommendes handlefrihet. Domfellelse
kan imidlertid først skje når det er funnet bevist at vilkårene
i straffebestemmelsen er oppfylt. Bestemmelsen åpner også for at
en som har bestemt seg for å begå en terrorhandling og foretar handlinger
som underbygger dette forsettet, kan tre tilbake med straffriende
virkning. Departementet mener uansett at terrorhandlingers ekstraordinære
grovhet og skadepotensial berettiger dette inngrepet i den enkeltes
handlefrihet.
Lovforslaget innebærer en nykriminalisering
av forberedelser til terrorhandlinger. Derved utvides samtidig grunnlaget
for å iverksette etterforskning og i den forbindelse benytte tvangsmidler,
jf. straffeprosessloven fjerde del. Den mest markante betydningen
av nykriminaliseringen er at det derved åpnes for bruk av tvangsmidlene
pågripelse og fengsling.
Terrorhandlinger kan etter straffeloven 1902 § 147
a første ledd straffes med fengsel inntil 21 år. Bestemmelsen viser
til andre straffebud, hvorav flere har en lavere strafferamme enn fengsel
inntil 21 år, og bestemmer at overtredelse av disse skal anses som
en terrorhandling og straffes med fengsel inntil 21 år dersom de
er utført med et særlig forsett. Straffeloven 1902 har ingen egen
bestemmelse om grove terrorhandlinger.
Også i straffeloven 2005 er utgangspunktet at terrorhandlinger
straffes med fengsel inntil 21 år. I tillegg er det tatt inn en
ny bestemmelse om grove terrorhandlinger med en strafferamme på fengsel
inntil 30 år. Bestemmelsen angir videre hvilke momenter det skal
legges vekt på ved vurderingen av om overtredelsen er grov.
Etter departementets syn bør strafferammen på 30
år for grove terrorhandlinger innføres også i straffeloven 1902,
slik at den kan tre i kraft raskt. Dette foreslås gjennomført ved
å tilføye et nytt ledd om grove terrorhandlinger i straffeloven 1902
§ 147 a som svarer til straffeloven 2005 § 132.
Departementet foreslår videre endringer i straffeprosessloven
§§ 64 og 65, slik at det uttrykkelig fremgår hvem som har påtalekompetansen
i saker med en strafferamme på fengsel inntil 30 år.
Etter straffeloven 1902 § 67 første ledd er
foreldelsesfristen for straffansvar fra 2 til 25 år avhengig av
lengstestraffen i det enkelte straffebudet. Gjeldende rett har ingen
unntak fra regelen om at straffansvar foreldes; selv den mest alvorlige
forbrytelse foreldes etter 25 år.
For terrorhandlinger som rammes av straffeloven
1902 § 147 a innebærer dette at straffansvaret foreldes etter 25
år; handlingen er da ikke lenger straffbar.
Idømt straff for terrorhandlinger foreldes etter 30
år, jf. straffeloven 1902 § 71 første ledd. Foreldelse av idømt
straff innebærer at de ilagte reaksjonene bortfaller og ikke lenger
kan fullbyrdes.
Det følger av straffeloven 2005 § 91 at straffansvaret
for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser
og terrorhandlinger ikke foreldes dersom handlingene kan straffes
med fengsel i 15 år eller mer. Dette innebærer at straffansvaret
for terrorhandlinger og grove terrorhandlinger ikke foreldes. Videre
er strafferammen fengsel i 15 år eller mer i en rekke andre straffebud
i terrorkapitlet, noe som innebærer at heller ikke straffansvaret
for overtredelse av disse bestemmelsene foreldes. Dette gjelder
bestemmelser i straffeloven 2005 om terrorbombing, om kapring av
luftfartøy og skip, om ulovlig befatning med farlig materiale og
om angrep på en internasjonalt beskyttet person.
Etter departementets syn bør det for terrorhandlinger
innføres unntak fra de vanlige foreldelsesreglene også i straffeloven
1902.
Etter departementets syn er det sentrale i denne omgang
at straffansvaret og idømt straff for handlinger som rammes av hovedbestemmelsen
om terror i straffeloven § 147 a, ikke skal kunne foreldes. Departementet
foreslår derfor at unntaket fra de alminnelige foreldelsesreglene
skal gjelde for handlinger som rammes av straffeloven § 147 a. Dette
innebærer eksempelvis at forvoldelse av en sprengning som rammes av
straffeloven 1902 § 148, men som ikke er begått med terrorforsett,
fortsatt vil foreldes etter 25 år. Unntaket får dermed et noe snevrere
virkeområde enn det tilsvarende unntaket i straffeloven 2005 §§ 91
og 96, ved at det kun gjelder handlinger begått med terrorforsett.
Begrepet «organisert kriminell gruppe» kom inn i
straffeloven 1902 ved en lovendring som trådte i kraft 7. april
2003. Den sentrale bestemmelsen er straffeloven 1902 § 60 a. Bestemmelsen
fastsetter en generell sidestrafferamme som innebærer at det i slike
tilfeller kan idømmes strengere straff enn det som er angitt i det
enkelte straffebudet dersom en straffbar handling er utøvet som
ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe.
Begrepet er også tillagt betydning i straffeloven 1902
§ 162 c som er en alminnelig straffebestemmelse. Den rammer det
å inngå forbund om å begå alvorlig kriminalitet.
Departementet foreslår at definisjonen av organisert
kriminell gruppe i straffeloven 1902 §§ 60 a annet ledd og 162 c
annet ledd endres slik at bestemmelsen i større grad rammer det som
i dag regnes som organisert kriminalitet. Organisert kriminalitet
utøves ikke bare i grupper som har en viss struktur og varighet.
Det kan synes å være en tendens til at personer fra kriminelle miljøer
eller nettverk i økende grad organiserer seg i midlertidige grupper.
Deltakerne i slike grupper synes å bindes sammen av en avtalt arbeidsfordeling
og et felles mål om vinning. Hierarki eller andre faste eller varige
strukturer fremstår som mindre viktig. Slike grupper blir stadig
mer profesjonelle, både i form av planlegging, rekognosering, anskaffelse
av utstyr og operativ samhandling. Dette gjør kriminalitetsutøvelsen
mer effektiv, vanskeligere å oppdage og gir gruppene kapasitet til
å gjennomføre kriminalitet som i art og omfang fremstår som alvorlig
og samfunnsskadelig.
Samtidig kan ikke terskelen settes så lavt at
ethvert samarbeid mellom tre eller flere personer rammes. Et minstekrav
synes å måtte settes til at samarbeidet antar et visst mønster som
må kunne påvises. Mer tilfeldig, spontan kriminalitet av tre eller
flere personer faller da utenfor.
Straffeloven 2005 er en modernisering av straffeloven
1902 og inneholder en rekke oppdateringer, endringer og justeringer.
Alminnelig del i den nye straffeloven ble vedtatt i 2005, mens spesiell
del ble vedtatt i to bolker i 2008 og 2009. Straffeloven 2005 er
ikke satt i kraft, da det er behov for omfattende modernisering
av politiets straffesakssystemer før ikraftsetting kan skje.
En rekke enkeltbestemmelser fra straffeloven 2005
er likevel satt i kraft eller gjennomført ved tilsvarende endringer
i straffeloven 1902. Dette gjelder blant annet et nytt og eget kapittel
om folkemord, forbrytelse mot menneskeheten og krigsforbrytelser,
straffebud mot kjernefysisk terrorisme og oppfordring, rekruttering
og opplæring til terrorhandlinger, og høyere strafferammer for voldslovbrudd
og seksuallovbrudd.
Det vil fortsatt gå tid før straffeloven 2005
kan tre i kraft i sin helhet. I påvente av dette mener departementet
at flere av endringene som er besluttet av Stortinget i og med vedtakelsen
av straffeloven 2005, bør gjennomføres også i straffeloven 1902
og settes i kraft straks. Lovforslagene nedenfor har ikke vært sendt
på høring. Det anses som åpenbart unødvendig siden tilsvarende endringer
allerede er vedtatt.
I proposisjonen her fremmes forslag til gjennomføring
i straffeloven 1902 av en rekke av nyvinningene i straffeloven 2005.
Bestemmelsene som endres i straffeloven 1902 skal forstås på samme
måte som de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005. Forarbeidene
til bestemmelsene i straffeloven 2005, herunder spesialmerknadene
til de enkelte bestemmelser, vil således være relevante rettskilder
ved tolkningen av endringene som foreslås. Følgende bestemmelser
og deler av bestemmelser i straffeloven 2005 foreslås gjennomført
i straffeloven 1902:
Utvidet vern mot
hatefulle ytringer med mer for utsatte grupper
Straff for forstyrrelse av den sikre drift
av buss
Utvidelse av vernet mot datakriminalitet
Utvidet strafferettslig vern om kulturminner
Forslagene om ulike bestemmelser om bekjempelse
av terror, innebærer at flere forhold enn i dag gjøres straffbare.
Forhøyelse av strafferammen til fengsel inntil 30 år for terrorhandlinger kan
føre til strengere straffer i slike saker, og innføring av unntak
fra foreldelsesreglene kan føre til noen flere straffesaker. Mer
bruk av reglene som rammer organiserte kriminelle grupper, antas
å føre til strengere straffer i mange av disse sakene.
For politi og påtalemyndighet innebærer nykriminaliseringen
en korresponderende utvidelse av oppgaver, særlig for PST som har
som oppgave blant annet å forebygge og etterforske terrorhandlinger.
Det forutsettes imidlertid at forebygging og etterforskning skjer
gjennom en prioritering av arbeidsoppgaver innenfor eksisterende
budsjett. Flere straffesaker vil øke belastningen for domstolene.
De straffbare forholdene vil gjennomgående være alvorlige. Flere
domfellelser medfører at flere skal gjennomføre fengselsstraff og
trolig også lengre fengelsopphold. Det betyr økt belastning for kriminalomsorgen.
I den grad politiets arbeid med etterforskning og iretteføring skjer
innenfor eksisterende budsjettrammer, legges det imidlertid til
grunn at en eventuell merbelastning for domstolene og kriminalomsorgen
også vil skje innenfor eksisterende budsjettrammer.
Forslagene om utvidet vern av personer med nedsatt
funksjonsevne og personer med homofil legning mot hatefulle ytringer
og diskriminering, straffebud mot forstyrrelse av den sikre drift av
buss, utvidelse av vernet mot datakriminalitet og vernet om kulturminner
innebærer en begrenset nykriminalisering, altså en utvidelse av
området for hva som er straffbar atferd. Forskjellene er imidlertid
begrensede; til dels er det også snakk om sakstyper som sjelden
strafforfølges. Merutgiftene samlet sett kan ikke beregnes, men vil
uansett bli dekket innenfor gjeldende budsjettrammer.
Straffeloven 1902 § 152 b nytt tredje ledd,
om straff for bruk av kulturminner eller kulturmiljø til støtte
for militære handlinger, muliggjør tiltredelse til Haagkonvensjonens
annen tilleggsprotokoll.
Endringene i straffeprosessloven vil ikke ha økonomiske
eller nevneverdige administrative konsekvenser.