Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jan Bøhler, Tore Hagebakken, Sigvald Oppebøen Hansen, Anna Ljunggren og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland Asmyhr, Ulf Leirstein, Åse Michaelsen og lederen Per Sandberg, fra Høyre, André Oktay Dahl og Anders B. Werp, fra Sosialistisk Venstreparti, Akhtar Chaudhry, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge, viser til den framlagte proposisjonen om endringer i lov om politiet (politiloven).

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at antall tiggere, spesielt utenlandske borgere, har økt i mange norske kommuner de senere årene. Flertallet mener at årsakene til at mennesker tigger i all hovedsak kan knyttes til arbeidsledighet, fattigdom og sosial nød. På generelt grunnlag mener flertallet at fattigdom og sosial nød må møtes med velferdspolitiske og arbeidsmarkedspolitiske virkemidler, både i hjemlandet og i Norge med rettigheter som andre EØS-borgere, og ikke med kriminalpolitiske virkemidler. Flertallet støtter de endringene som er foreslått i proposisjonen og konstaterer at det fortsatt vil være tillatt å tigge i Norge.

Flertallet viser for øvrig til at det kun er Danmark og Storbritannia, av sammenlignbare land, som har et nasjonalt forbud mot tigging, men at mange vest-europeiske land har ulike varianter av lokal/kommunal regulering og begrensning av tigging.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre legger til grunn at det de siste årene har vært en sterk økning i antall personer som tigger, og at tigging utøves på en mer pågående måte enn før. Videre merker disse medlemmer seg opplysningene fra Oslo politidistrikt om tydelige sammenhenger mellom tigging og straffbare handlinger. Disse medlemmer konstaterer at flere politidistrikt melder om tilsvarende sammenhenger. Disse medlemmer viser også til at tigging utført av EØS-borgere har fått et stort omfang. Truende tigging er ulovlig i henhold til generelle bestemmelser i straffeloven.

Disse medlemmer merker seg at det er vanskelig å fastslå et mønster i organiseringen av tiggingen. Disse medlemmer har særlig merket seg Bergen tingretts dom av 5. juli 2012, hvor 6 rumenske statsborgere ble dømt for blant annet menneskehandel, ved utnyttelse av barn i forbindelse med salg av uekte gullvarer, til tigging, tyverier og annet. Barna som ble utnyttet var i slekt med de tiltalte, både som biologiske barn, svigerbarn, egen ektefelle og svigerinne mv. Dommen fra Bergen viser med tydelighet faren for misbruk og utnyttelse innen miljøene som tigger i Norge, men gir ikke grunnlag for å trekke klare slutninger om omfanget av menneskehandel innen tiggergrupperingene.

Disse medlemmer vil imidlertid sterkt understreke at det er viktig å følge utviklingen svært nøye når det gjelder mulig kobling mellom menneskehandel og tigging. Disse medlemmer viser spesielt til en rapport datert 13. november 2012 fra Länsstyrelsen i Stockholm. Her står det:

«Totalt 166 barn i Sverige registrerades som misstänkta offer för människohandel under åren 2009–2011, visar den nationella kartläggning som Länsstyrelsen i Stockholms län presenterar i dag. – Situationen är betydligt allvarligare än vad som tidigare har varit känt, säger utredare Ingrid Åkerman. Det är ingen hemlighet att det finns barn i Sverige som är utsatta för människohandel. Barn som lever i social misär, som utnyttjas i kriminell verksamhet, tiggeri och arbete. Barn som exploateras sexuellt.»

Disse medlemmer er overrasket over at denne problematikken ikke er viet større plass i proposisjonen.

Komiteen understreker viktigheten av at barnevernet raskt kobles inn dersom det avdekkes tigging utført av barn.

Etter komiteens mening er forutsetningene for opphevelsen av løsgjengerloven i 2006 nå endret. Den gangen la myndighetene til grunn at mange av de som tigget var hardt belastede norske rusmiddelmisbrukere.

Komiteen slutter seg til regjeringens konklusjon om at det nå foreligger et berettiget behov for å kunne gripe regulerende inn overfor tigging, med tiltak som ikke er situasjonsbetinget slik det er etter politiloven § 7.

Komiteen vil peke på at de fleste som tigger er i en vanskelig livssituasjon. En aktiv justispolitikk er derfor ikke alene tilstrekkelig for å fjerne tigging. Rus, psykiske problemer, nød og fattigdom fører til at tigging kan oppleves som den eneste muligheten til å skaffe seg og sine en inntekt.

Komiteen understreker at tigging først og fremst er et sosialt problem, hvor det er tiggerne som trenger hjelp – uansett om de er norske eller utenlandske. Komiteen er imidlertid også oppmerksom på at tigging kan settes i sammenheng med alvorlig kriminalitet. Komiteen legger vekt på at kampen mot menneskehandel må fortsette med uforminsket styrke.

Komiteen viser til at det er mange og ulike årsaker til tigging. Komiteen viser derfor til det enkelte partis satsing for å bekjempe fattigdom, tilby rusbehandling, gjøre en tidlig innsats, hindre frafall i skolen, arbeidsmarkedstiltak osv.

Komiteen mener at fattigdomsproblemene i Europa må løses gjennom en kombinasjon av nasjonale tiltak og internasjonalt samarbeid. Mange land, humanitære og religiøse organisasjoner bidrar i land med utpreget fattigdom. Det er komiteens oppfatning at Norge må bidra til å finansiere målrettede tiltak som kan avhjelpe underliggende årsaker til tigging, som nød og fattigdom i hjemlandet til tiggerne. Den avtalen Romania og Norge har inngått om bruk av EØS-midler, er et eksempel på dette. Tiltak mot organisert kriminalitet og menneskehandel er særlig viktige.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at selv om det ikke blir foreslått å innføre et generelt tiggeforbud i norsk lov, foreligger det et klart behov for å kunne gripe regulerende inn overfor denne typen virksomhet med tiltak som ikke er situasjonsbetinget slik kravet er etter gjeldende politilov. Flertallet mener at utviklingen i omfanget av tigging og antallet tiggere de siste årene, og de ordensmessige og sanitære utfordringene dette har medført, gir behov for å kunne iverksette regulerende tiltak overfor tigging i norske kommuner, og at det derfor bør etableres en hjemmel som åpner for dette i kommunenes politivedtekter.

Flertallet mener at meldeplikt for pengeinnsamling er et godt egnet virkemiddel for at politiet og lokale myndigheter skal kunne skaffe seg oversikt og kontroll over hvem som driver med pengeinnsamling i kommunene. Flertallet viser i denne sammenhengen til erfaringene med meldeplikt i Bergen hvor politiet i samarbeid med kommunen gjennomførte et prosjekt i 2010 der én av komponentene var opprettelsen av en «mangfoldspatrulje» der spesielle fotpatruljer tok aktivt kontakt med tiggerne og andre grupper av utlendinger.

Flertallet vil videre vise til proposisjonen hvor det heter:

«Personer som foretar pengeinnsamling på vegne av organisasjoner registrert både i Frivillighetsregisteret og Innsamlingsregisteret vil falle utenfor meldeplikten og behøver derved ikke forholde seg til de vilkår som er satt av politiet for meldepliktig pengeinnsamling.»

Bestemmelsen vil således ikke ramme organisasjoner som samler inn penger til f.eks. veldedige eller bistandsformål.

Flertallet viser til at forslaget i proposisjonen går ut på at kommunene gjennom politivedtektene kan fastsette vilkår for innsamling av penger, eller at kommunene gir politiet adgang til å fastsette slike vilkår. Regulering av pengeinnsamling skal kunne skje ved at det fastsettes lokale bestemmelser om eksempelvis tid og sted for en som skal samle inn penger på offentlig sted. Flertallet understreker at det er viktig med en god og tett dialog mellom kommunen og politiet om hvilke begrensninger politivedtektene skal omfatte, og om hvordan slike begrensninger hensiktsmessig kan fastsettes, både geografisk og tidsmessig, slik at vedtektene får klare avgrensninger som vil være hensiktsmessig for politiets håndheving.

Flertallet vil vise til proposisjonen hvor det heter:

«Begrensninger for hva reguleringen kan gå ut på vil bero på hva som saklig sett, etter de lokale forholdene, kan anses nødvendig for å ivareta ordensmessige forhold.»

Flertallet finner det ikke riktig å gå nærmere inn på de konkrete ordensmessige vurderinger som må gjøres i hver enkelt kommune da det tilligger Politidirektoratet å godkjenne endringer i kommunale politivedtekter.

Flertallet viser til at i kommuner som benytter seg av lovhjemmelen, skal det være tilrettelagt for grunnleggende sosialpolitiske tiltak. Dersom slike tiltak ikke er tilrettelagt, kan godkjenning trekkes tilbake.

Flertallet vil for øvrig vise til at regjeringen i forbindelse med RNB 2013 la fram en tiltaksplan mot tigging, hvor det blant annet ble foreslått å bevilge 10 mill. kroner til en tilskuddsordning som skal støtte opp om akutte lokale humanitære tiltak i regi av frivillige organisasjoner og kommuner.

Flertallet foreslår følgende:

«§ 14 første ledd nytt nr. 8 skal lyde:

• 8. om eller overlates til politiet nærmere å utforme bestemmelser om vilkår, for å opprettholde den offentlige ro og orden, herunder med hensyn til tid og sted, for den som vil samle inn penger på offentlig sted til egne eller andres formål. Adgangen til å sette vilkår kan også omfatte den som vil framføre sang og musikk eller stelle til oppvisning eller fremvisning. Politiet kan gis adgang til å pålegge meldeplikt og føre et register over de som har meldt at de vil samle inn penger på offentlig sted. Kongen gir forskrift om registeret i henhold til politiregisterloven § 14.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre legger stor vekt på at problemene med tigging må løses med sosiale, juridiske og internasjonale virkemidler. Disse medlemmer mener det foreliggende forslaget ikke lagt godt nok til rette for å løse de ordensmessige og strafferettslige følgene av tigging, slik disse problemene framstår i dag. Disse medlemmer vil sterkt understreke at tiltak for å forebygge tigging også må følges opp på andre områder, men at denne proposisjonen er begrenset til å omhandle de justispolitiske virkemidlene.

Disse medlemmer mener det kan reises berettiget tvil ved om forslaget vil begrense tigging som fenomen og problem. Disse medlemmer viser til uttalelser i høringsrunden fra flere politidistrikt, Politidirektoratet og Riksadvokaten.

Disse medlemmer slutter seg til Riksadvokaten, som i høringen skriver at fenomenet med omfattende, aktiv og pågående tigging nå er mer et nasjonalt anliggende enn et lokalt. Disse medlemmer mener derfor nasjonale tiltak må iverksettes, framfor lokale.

Disse medlemmer vil likeledes påpeke at de foreslåtte tiltak skaper flere uavklarte spørsmål, som overlates til kommuner og lokalt politi. Disse medlemmer peker eksempelvis på praktiske spørsmål knyttet til geografisk avgrensning og tidsrom for vilkår for tigging.

Disse medlemmer peker på diskusjonen som allerede er reist i flere kommuner, for eksempel i Oslo, hvor det foreslås å forby tigging i byens sentrumsområder og forsteder – hele sommeren. For disse medlemmer framstår det derfor vanskelig å skille den prinsipielle motstanden mot et generelt tiggeforbud, fra at man åpner for kommunale vedtak som vil gi den samme praktiske konsekvens.

Disse medlemmer viser til brev av 4. juni 2013 fra Oslo kommune v/finanskomiteen, hvor avsender skriver at Oslo kommune:

«… håper hjemmelsgrunnlaget vil gå fram av justiskomiteens innstilling og Stortingets behandling.»

Etter disse medlemmers mening bekrefter dette brevet at regjeringens lovforslag allerede før behandling og vedtak i Stortinget skaper uklarhet og nye spørsmål. Disse medlemmer peker på at det er bred enighet om at det nå foreligger et berettiget behov for å kunne gripe regulerende inn overfor tigging. Derfor understreker brevet fra Oslo kommune etter disse medlemmers mening at regjeringens forslag ikke er tilstrekkelig for å gripe regulerende inn overfor tigging.

Disse medlemmer konstaterer at flere humanitære organisasjoner, deriblant Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon, samt Riksadvokaten, uttaler at den foreslåtte meldeplikten ikke vil redusere tiggingen i nevneverdig grad. Disse medlemmer legger også stor vekt på at flere politidistrikt uttaler at en meldeplikt vil være ressurskrevende, og at den vil gå ut over andre politioppgaver. Disse medlemmer ser det som et paradoks at politiet med dette forslaget kan pålegges å registrere lovlig virksomhet, samtidig som det er mer enn nok av politioppgaver for å forhindre ulovlige handlinger. Etter disse medlemmers mening er dette svært tungtveiende grunner for å gå imot forslaget, og disse medlemmer vil derfor stemme imot forslaget til politiloven § 14 første ledd nytt nr. 8.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«I

I lov 22. mai 1902 nr. 10 (straffeloven) skal ny § 350 a lyde:

Med bot eller fengsel inntil to måneder straffes den som ber tilfeldige personer om penger på offentlig sted eller for samme formål oppsøker dem i deres bolig.

Forbudet gjelder ikke organisert innsamling til veldedige eller allmennyttige formål når innsamlingen er registrert i Innsamlingsregisteret, og pengeinnsamleren dokumenterer tilknytning til innsamlingen. Forbudet gjelder heller ikke for virksomhet som er særskilt tillatt i eller i medhold av annen lovgivning.

Medvirkning straffes på samme måte.

II

Loven trer i kraft straks.»

Disse medlemmer legger videre til grunn at det fremlagte lovforslag, ved eventuell vedtakelse, etter rimelig tid evalueres med tanke på å justere for eventuelle utilsiktede konsekvenser.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil i denne sammenheng å vise til Dokument 8:96 (2012–2013), og slutter seg til begrunnelsen i dette forslaget.