Komiteens merknader
- Bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi i helse- og omsorgstjenesten
- Oppheving av avviklingsloven
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Are Helseth, Tove Karoline Knutsen, Thor Lillehovde, Khalid Mahmood, Sonja Mandt og Wenche Olsen, fra Fremskrittspartiet, Jon Jæger Gåsvatn, Kari Kjønaas Kjos og Per Arne Olsen, fra Høyre, lederen Bent Høie, Sonja Irene Sjøli og Erna Solberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, og fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette Hjemdal, er tilfreds med at det med dette legges frem et lovendringsforslag som blant annet vil skape større rettslig klarhet med hensyn til å anvende varslings- og lokaliseringsteknologi til omsorgstrengende som er uten samtykkekompetanse.
Komiteen viser til at det hvert år er mange eldre som går seg bort. Komiteen er kjent med at det i liten grad finnes konkrete tall for Norge, men har merket seg at Hovedredningssentralen for Sør-Norge anslo at det i 2006 ble igangsatt leteaksjoner etter 46 personer med antatt demens. Videre har komiteen registrert at den danske Alzheimer-foreningen anslår at rundt 1 200 eldre med nedsatt orienteringsevne går seg bort i Danmark hvert år. Komiteen mener det er indikasjoner på at det i Norge iverksettes rundt 1 000 leteaksjoner hvert år etter eldre med nedsatt orienteringsevne. Komiteen viser til at dette medfører menneskelige lidelser; det er ressurskrevende og skaper store bekymringer for pasienter, pårørende, helsepersonell, politi og redningsetater.
Komiteen viser til at velferdsteknologi åpner nye muligheter for å gi mennesker med bistands- eller pleiebehov anledning til å føle selvstendighet og trygghet, og til i større grad å klare seg på egen hånd i dagliglivet. Komiteen mener at ny teknologi kan være til støtte for både pasienter, brukere, pårørende og ansatte i helse- og omsorgssektoren, men komiteen vil understreke at teknologi aldri kan erstatte menneskelig kontakt og omsorg, men vil være et viktig supplement i et helhetlig helse- og omsorgsperspektiv.
Komiteen ser at bruk av velferdsteknologi kan gi en del personvernmessige utfordringer, men vil fremholde at velferdsteknologi, brukt på riktig måte, også kan innebære godt personvern gjennom å styrke den enkeltes integritet og mulighet til å ivareta eget privatliv. Komiteen viser til at det har vært en del utfordringer med hensyn til personopplysningslovens krav til samtykke, siden flere av de brukerne som det kan være aktuelt å benytte den aktuelle type velferdsteknologi overfor, kan ha redusert eller manglende evne til å ivareta sine interesser gjennom å gi eller unnlate å gi samtykke til dette. Komiteen vil også peke på at brukerens/pasientens evne til å samtykke kan variere ut fra dagsform og over tid. Komiteen registrerer at usikkerheten knyttet til disse forholdene trolig er en viktig årsak til at varslings- og lokaliseringsteknologi i dag i liten grad er tatt i bruk i helse- og omsorgstjenesten.
Komiteen har merket seg at Helsetilsynet gjennom uanmeldte tilsyn har avdekket at et urovekkende høyt antall av landets sykehjem benytter seg av låste dører og på den måten hindrer pasientenes bevegelsesfrihet uten at det foreligger særskilt vedtak om tilbakeholdelse for den enkelte pasient. Komiteen har registrert at disse avvikene ofte begrunnes med de ansattes behov for å ha oversikt og deres bekymring for at noen skal bli borte med påfølgende skader og dødsfall, og at låste dører på denne måten blir definert som omsorgstiltak. Komiteen vil understreke viktigheten av å sikre at pasienter har den bevegelsesfrihet de har krav på, og mener at fornuftig og riktig bruk av velferdsteknologi kan være med på å redusere den typen avvik vi her har sett.
Komiteen viser til at ikke alle pasienter/brukere ønsker å ha følge av helsepersonell, men de vil tvert imot ha den frihet det er å kunne bevege seg alene. Komiteen har også merket seg at det er indikasjoner på at en slik mestringsfølelse, gjennom å kunne klare seg selv, kan være med på å bremse progresjonen i utviklingen av demens. Komiteen vil understreke betydningen av at demensdiagnose kan stilles så tidlig som mulig, og at det satses på å videreutvikle gode diagnostiske verktøy til dette.
Komiteen mener det er viktig at pasienter med ervervet kognitiv svikt blir introdusert for lokaliseringsteknologi på et tidlig stadium i sykdomsforløpet.
Komiteen mener dette må skje gjennom tillitsskapende tiltak. Tillitsskaping krever som regel en trygg situasjon, nødvendig tid og at individuelle forhold hos pasienten blir vektlagt i tilnærmingen. Det kan også være av sentral betydning at pasienten får god informasjon om den aktuelle helsehjelpen. Ofte vil det også være viktig å få kartlagt årsaker til motstand, og her bør pårørende som regel trekkes aktivt inn.
Komiteen mener at på denne måten kan den syke ha større muligheter til å bli fortrolig med de teknologiske løsningene og ha mulighet for å mestre dem dersom løsningene krever aktiv innsats fra brukeren.
Komiteen mener også at pasienter/brukere selv skal kunne velge om de ønsker å benytte seg av lokaliseringsteknologi selv om de befinner seg på en institusjon som i liten grad benytter slik teknologi. Komiteen mener det ville være uheldig om brukere/pasienter som har blitt fortrolig med og har fått større trygghet gjennom bruk av lokaliseringsteknologi mens de har bodd i eget hjem, ikke skal kunne fortsette med denne tjenesten om de får plass i en institusjon som ikke selv har tilbud om lokaliseringstjenester.
Komiteen ser at bruk av teknologi i tjenestene kan komme i konflikt med faglige og etiske normer, og er fornøyd med at proposisjonen understreker at det skal gjøres både etiske og faglige avveininger av teknologibruken i hvert enkelt tilfelle.
Komiteen deler synet på at formålet med bruk av lokaliserings og varslingsteknologi skal være å sikre brukeren bevegelsesfrihet og en verdig tilværelse. Komiteen ser at bruk av lokaliseringsteknologi vil kunne gi tjenesteyter langt mer informasjon om bruker/pasient enn det en tidligere har hatt, og komiteen ser klart at for mye slik informasjon kan oppleves som ubehagelig for tjenesteyter som må forholde seg til denne informasjonen. Komiteen vil derfor understreke at informasjonen tjenesteyter mottar, må begrenses til det som er strengt tatt nødvendig for å kunne oppfylle formålet. Komiteen vil også understreke at lagring av personopplysninger skal begrenses til det som er relevant for formålet.
Komiteen mener det er viktig å understreke at lokaliseringsutstyr må anvendes av personer som forstår teknologien, og det må tilbys til de rette pasientene/brukerne. Komiteen ser også at det i de ulike tilfellene må avklares hvem som har ansvar for å følge opp og kontrollere at teknologien fungerer, at eventuelle reserveløsninger kobles inn, at batterier byttes og lignende, slik at utstyret virker og ikke kun gir en falsk trygghet.
Komiteen har merket seg at pårørende til demenspasienter i stor grad etterspør tilgjengelig teknologi som kan bidra til økt trygghet for pasient og pårørende. Komiteen ser det som naturlig at demensteam og demenskoordinator har god kjennskap til og kunnskap om slik tilgjengelighet i den enkelte kommune.
Komiteen er glad for at regjeringen klargjør lovverket slik at helse- og omsorgstjenesten i norske kommuner kan ta i bruk viktige velferdsteknologiske løsninger innenfor varslings- og lokaliseringsteknologi. Komiteen understreker at de fleste omsorgstrengende ønsker å bli boende i sitt eget hjem så lenge som mulig. I dette perspektivet åpner den teknologiske utviklingen for mange nye og interessante muligheter, som vil skape større trygghet for den enkelte og for pårørende. Komiteen mener det da er viktig at vi spesielt innenfor demensomsorgen tar i bruk nye løsninger. Dette vil bidra til å gi omsorgstrengende bedre livskvalitet, økt selvhjulpenhet og mestring, større grad av sikkerhet og trygghet, bidra til mer verdighet og selvstendighet og større grad av aktivisering og deltakelse.
Komiteen mener det er sentralt å drøfte de etiske utfordringene knyttet til implementering av velferdsteknologi og mener lovforslaget gjør dette på en god måte. Komiteen mener det er viktig å understreke at varslings- og lokaliseringsteknologi ikke skal erstatte menneskelig kontakt og omsorg, men at det kan være viktige hjelpemidler som muliggjør en fortsatt aktiv hverdag, både hjemme og i institusjon, tross sykdom. Komiteen viser til at de sykepleieetiske råd i de fem nordiske land har drøftet teknologi og menneskeverd i omsorgen i 2010, og at rådet viser en positiv holdning til bruk av teknologi, samtidig som de etiske perspektiver trekkes frem.
Komiteen merker seg uttalelsen fra Norsk Sykepleierforbund om at det kan være en utfordring at tilbudet om teknologiske sporingsløsninger vil kunne variere fra kommune til kommune, og at det derfor vil kunne skape økt sosial ulikhet. Komiteen mener det er viktig at tilbud om varslings- og lokaliseringsteknologi gjøres tilgjengelig for alle som har behov for det.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er meget fornøyd med at det nå kommer på plass en lovregulering av bruk av lokaliseringsteknologi blant annet til personer med ervervet kognitiv svikt, slik det ble foreslått i representantforslag Dokument 8:102 S (2011–2012) fra stortingsrepresentantene Gjermund Hagesæter, Jon Jæger Gåsvatn, Bente Thorsen og Vigdis Giltun som ble fremmet 18. april 2012. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet ønsket at Stortinget skulle bruke god tid på å behandle representantforslaget i håp om størst mulig tilslutning fra de øvrige partier. Disse medlemmer merket seg også at Helsedirektoratet noen måneder senere, 1. juni 2012, tok til orde for en klarere lovregulering av bruk av lokaliseringsteknologi til pasienter uten samtykkekompetanse, slik Fremskrittspartiet hadde foreslått. Disse medlemmer registrerte at det kun var Kristelig Folkeparti som i Innst. 71 S (2012–2013) støttet Fremskrittspartiets forslag om dette, da forslaget ble behandlet i Stortinget 29. november 2012. Disse medlemmer opplever, til tross for det politiske spillet, at det lovforslaget som nå foreligger, i realiteten er en innfrielse av det forslaget Fremskrittspartiet fremmet. Disse medlemmer viser til nevnte representantforslag og sine merknader i nevnte innstilling om behovet for å få på plass en slik lovregulering slik at pasienter/brukere kan ha mulighet til å nyttiggjøre seg denne type teknologi og få oppleve større trygghet, frihet og verdighet.
Komiteen vil understreke prinsippet om at tvang aldri skal brukes som følge av manglende ressurser i helse- og omsorgstjenesten. Komiteen vil derfor presisere at grunnvilkåret for å gi helsehjelp til personer uten samtykkekompetanse, når pasienten motsetter seg helsehjelpen, er at dette er nødvendig for å forhindre vesentlig helseskade. Dette innebærer etter komiteens mening at det skal være en høy terskel for å sette pasientens selvråderett til side.
Komiteen forutsetter at det blir foretatt grundige vurderinger av helsefaglig personell med god etisk kompetanse og vurderingsevne og kompetanse på bruk av tvang i helsetjenesten for hvert enkelt vedtak om bruk av denne teknologien til pasienter som motsetter seg det. Komiteen vil i denne sammenhengen understreke at varslings- og lokaliseringsteknologi som tas i bruk, skal være vurdert til å være det minst mulig inngripende tiltak overfor brukeren.
Komiteen merker seg at departementet fremholder at lovendringen i seg selv i liten grad vil innebære økonomiske eller administrative konsekvenser.
Komiteen vil påpeke at dersom kommunen velger å tilby varslings- og lokaliseringsteknologi, viser blant annet SINTEFs rapport «Trygge Spor» utfordringer med utrykningsressurser og personellets muligheter for å følge opp de enkelte alarmene.
I tillegg vil komiteen peke på behovet for vedlikehold og teknisk oppfølging av utstyret. Komiteen mener det er viktig å ta høyde for disse forholdene da en ellers kan oppleve at teknologien i liten grad blir tatt i bruk, og at det kan bli store variasjoner i tilbudet fra kommune til kommune.
Komiteen har ingen innvendinger til at lov 10. juni 1988 nr. 48 om midlertidig lov om avvikling av institusjoner og kontrakter om privatpleie under fylkeskommunale helsevern for psykisk utviklingshemmede oppheves.