Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Else-May Botten, Lillian Hansen, Arne L. Haugen, Ingrid Heggø og lederen Terje Aasland, fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold, Harald T. Nesvik og Torgeir Trældal, fra Høyre, Frank Bakke-Jensen, Torgeir Dahl og Svein Flåtten, fra Sosialistisk Venstreparti, Alf Egil Holmelid, fra Senterpartiet, Irene Lange Nordahl, og fra Kristelig Folkeparti, Steinar Reiten, viser til Prop. 89 L (2012–2013) om endringer i reindriftsloven av 15. juni 2007 nr. 40, som innebærer en avvikling av ordningen med områdestyrer og overføring av områdestyrenes oppgaver til fylkesmannsembetene, og støtter dette.

Komiteen har merket seg at Reindriftsstyret videreføres som i dag og skal bidra til å sikre samisk medvirkning i den offentlige forvaltningen av reindriften. Komiteen har også merket seg at Landbruks- og matdepartementet vil invitere Sametinget og Norske Reindriftsamers Landsforbund til å være med og utvikle rammene for samisk og reindriftsfaglig medvirkning i en ny regional forvaltning. Komiteen viser videre til at Reindriftsforvaltningen i Alta forutsettes opprettholdt som før, men med navnet Statens reindriftsforvaltning.

Komiteen har videre merket seg at det ikke er oppnådd enighet med Sametinget gjennom konsultasjonsordningen om de endringer som nå gjøres, og at Sametinget har bedt om at saken utsettes til høsten 2013 for å få tid til å gjennomføre nye konsultasjoner. Komiteen støtter at det nå må fattes beslutning om hvordan statens forvaltning av reindriften skal organiseres.

Komiteen viser til at det den 29. april 2013 var møte mellom representanter for komiteen og representanter for Sametinget, der det ble bedt om at saken sendes tilbake til regjeringen.

Komiteen viser til at hensikten med de endringer som nå foreslås er å få en mer oversiktlig og effektiv forvaltning, som også kan inngå i et bredere faglig miljø. Etter komiteens syn vil dette kunne gi kompetansemessige gevinster i hele forvaltningen.

Komiteen støtter de endringer i reindriftsloven som er foreslått i proposisjonen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til «Internevaluering av den offentlige forvaltningen av reindriften i Norge», en rapport fra januar 2011 fra en arbeidsgruppe oppnevnt av Landbruks- og matdepartementet, ledet av assisterende fylkesmann i Finnmark, Tor Stafsnes. Rapporten konkluderer med at:

«Det er, som det framkommer av dette materialet, trekk ved den offentlige forvaltningen av reindriften som klart må oppfattes som store utfordringer. Blant annet handler disse om forhold knyttet til dagens dialog og samarbeid både mellom de ulike nivåene i administrasjon og styringsorgan, og mellom administrasjon og styrer. Dette gjelder også i forhold til måloppnåelse i reindriftspolitikken og aksept for og legitimiteten til reindriften i samfunnet for øvrig. Omdømmeevalueringen viser videre at samfunnet generelt oppfatter den offentlige forvaltningen av reindriften både som uoversiktlig og med uklare ansvarsforhold, og at det er vanskelig for svært mange å se skillet mellom forvaltning og næring.»

Disse medlemmer viser til at arbeidsgruppen mente det var viktig at Landbruks- og matdepartementet nå griper fatt i resultatene fra omdømmeundersøkelsen i den hensikt å se på forbedringspotensialet i dagens forvaltningsapparat. Arbeidsgruppen pekte på flere tiltak for å forbedre offentlig forvaltning av reindriften, herunder å

• etablere et nytt system for bedre samhandling mellom reindrift og annen offentlig forvaltning i arealsaker

• styrke og sikre reindriftsfaglig kunnskap og innsikt i styringsorganene

• videreutvikle eksisterende rutiner for å unngå habilitetsproblemer innenfor modellen med omfattende medbestemmelse. For å forhindre at samfunnet for øvrig oppfatter offentlig forvaltning av reindrift som inhabil, må skillet mellom forvaltning og næring tydeliggjøres

• det er behov for å styrke lokalkontorene og hovedkontoret i Alta med personell og kompetanse. Behov for gjennomgang av oppgaveporteføljen til de ulike nivåene, herunder vurdere å opprette en egen feltenhet for raskt å effektuere vedtak etter 2007-loven og ivareta ressurskontroll etc.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ser utfordringer knyttet til reindriftsnæringen, og disse medlemmer vil særlig peke på at overbeite både kan ødelegge naturen og medfører lidelser for sultne og utmattede dyr. Disse medlemmer mener også at dette er utfordringer som må løses dersom reindriftsnæringen skal overleve på lang sikt. Disse medlemmer mener derfor det er nødvendig at økologisk bærekraft kan prioriteres foran økonomisk og kulturell bærekraft. Uten en økologisk bærekraftig reindriftsnæring vil den ikke på lang sikt være verken økonomisk eller kulturelt bærekraftig.

Komiteens medlemmer fra Høyre fremmer følgende forslag:

«I lov 15. juni 2007 nr. 40 om reindrift (reindriftsloven) gjøres følgende endring:

§ 1 første ledd skal lyde:

For det samiske reinbeiteområdet skal loven legge til rette for en økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig reindrift med basis i samisk kultur, tradisjon og sedvane til gagn for reindriftsbefolkningen selv og samfunnet for øvrig, og hvor økologisk bærekraft skal være overordnet økonomisk og kulturell bærekraft. For å nå disse mål skal loven gi grunnlag for en hensiktsmessig organisering og forvaltning av reindriften. Reindriften skal bevares som et viktig grunnlag for samisk kultur og samfunnsliv.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det er grunn til å stille spørsmål ved internkontrollen i reindriftsforvaltningen, noe Riksrevisjonen har gjort ved flere anledninger, sist ved Riksrevisjonens undersøkelse av bærekraftig reindrift i Finnmark, jf. Dokument 3:14 (2011–2012), hvor det under punkt 6.2 fremkommer følgende:

«Reindriftsloven og de årlige reindriftsavtalene er de sentrale virkemidlene for å nå målene om en økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig reindrift. Undersøkelsen viser at virkemiddelbruken ikke har sikret en bærekraftig reindrift.

Videre viser undersøkelsen at virkemidlene i liten grad er samordnet for å sikre en effektiv virkemiddelbruk, og at dette får konsekvenser for måloppnåelsen.

I henhold til reindriftsloven skal det utarbeides bruksregler med øvre reintall. Bruksregler er en forutsetning for at bestemmelser om øvre reintall og beitebruk kan følges opp. Landbruks- og matdepartementet har i for liten grad lagt til rette for at bruksreglene er blitt utarbeidet i tråd med reindriftsloven. Undersøkelsen viser at det har tatt fire og et halvt år å utarbeide bruksregler med øvre reintall. Videre viser undersøkelsen at Reindriftsstyret og Statens reindriftsforvaltning ved oppstart av saksbehandlingen i forbindelse med fastsettelse av øvre reintall manglet avklaringer fra Landbruks- og matdepartementet knyttet til saksbehandlingen.

Undersøkelsen viser at det øvre reintallet i liten grad er fastsatt med bakgrunn i alle årstidsbeitene, slik reindriftsloven forutsetter. Et reintall som ikke er tilpasset årstidsbeitene, vil ikke være økologisk bærekraftig. Det er derfor behov for at distriktene utarbeider bruksregler også for vintersiidaene slik reindriftslovens § 60 gir adgang til, og at neste generasjons bruksregler for sommerbeitene tar hensyn til beitekapasiteten for alle årstidsbeitene.

For å få til reintallsreduksjon skal det utarbeides reduksjonsplaner. Undersøkelsen viser at verken Landbruks- og matdepartementet, Reindriftsstyret eller Statens reindriftsforvaltning har utarbeidet planer eller strategier for hvordan reduksjonsplanene skal utarbeides og følges opp. Landbruks- og matdepartementet må sørge for at Statens reindriftsforvaltning sikrer at siidaene utarbeider reduksjonsplaner, og at disse følges opp. Departementet har heller ikke sørget for at de virkemidler som finnes i reindriftsloven og i reindriftsavtalen, er blitt brukt i tilstrekkelig grad, herunder bruk av sanksjoner for å sikre at målet om bærekraftig reindrift realiseres.

Videre viser undersøkelsen at beitebruk i liten grad er avklart i distriktenes bruksregler. Manglende avklarte beiterettigheter gjør dette arbeidet vanskelig. Arbeidet med å avklare beiterettighetene, blant annet i domstolene, må ikke være til hinder for arbeidet med å redusere reintallet i henhold til bruksreglene.»

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at overføringen av områdestyrets myndighet til fylkesmennene forutsettes å skje parallelt med en administrativ overføring av områdekontorene til fylkesmennene. Fylkesmannen vil dermed bli den statlige regionale fagmyndigheten i den offentlige forvaltningen av reindriften, jf. også fylkesmannens tilsvarende rolle på landbruksområdet for øvrig og på miljøområdet.

Dette medlem frykter det kan oppstå en uheldig dobbeltrolle når Fylkesmannen blir tillagt innsigelseskompetansen i saker om iverksetting av tiltak ved uenighet mellom grunneier/bruksberettiget og reindriften (§ 63 i gjeldende lov), samtidig som Fylkesmannen er meklings- og klageinstans i arealplansaker. Dette medlem imøteser en evaluering etter 3 år, og ønsker at en slik evaluering også innebefatter en gjennomgang av hvorvidt en slik interessekonflikt har vært en utfordring.

Dette medlem har merket seg innvendingene fra Sametinget når det gjelder konsultasjonsprosedyrene i denne saken, og at Sametinget er av den oppfatning at informasjon har kommet for sent og at Sametinget har blitt utelatt av prosessen.

Dette medlem understreker at det er viktig at det bestrebes en fortsatt god dialog med Sametinget.