Miljøverndepartementet foreslår i proposisjonen lovendringer som skal gjennomføre Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/35/EF av 21. april 2004 om ansvar for miljøskade (miljøansvarsdirektivet) i norsk rett. Miljøansvarsdirektivet ble innlemmet i EØS-avtalen gjennom EØS-komiteens beslutning 17/2009 av 5. februar 2009. Lovendringene og proposisjonen her er utarbeidet i samarbeid med Olje- og energidepartementet.

Det er i proposisjonen gjort rede for bakgrunnen for lovforslaget og lovens virkeområde.

Det foreslås i proposisjonen – forurensningsloven § 76 nytt femte ledd – en utvidet foreldelsesfrist på fem år for erstatning for utgifter til forebyggende og avbøtende tiltak ved betydelig miljøskade, samt at den absolutte foreldelsesfristen settes til 30 år i slike saker.

Videre foreslås det i proposisjonen – forurensningsloven ny § 84 – en lovfestet anmodningsrett for enhver som berøres – eller ventes å berøres – av en betydelig skade på miljøet eller en overhengende fare for slik skade. Anmodningsretten gjelder også for aktuelle ikke-statlige organisasjoner. Det foreslås å benytte begrepet «fysisk eller juridisk person som berøres eller ventes å bli berørt, eller som har tilstrekkelig interesse i saken» i samtlige av lovene for angivelse av kretsen som har adgang til å anmode myndighetene om å iverksette tiltak, samt til å påklage myndighetenes avgjørelse og eventuelt forfølge dette rettslig.

Departementet viser til at miljøansvarsdirektivet – på enkelte punkter – er mer detaljert enn forurensningsloven, og at dette nødvendiggjør enkelte utfyllende forskriftsbestemmelser som foreslås inntatt i forurensningsforskriften.

Det vises videre til at de foreslåtte lovendringene vil ha mindre betydning ettersom publikum allerede i dag står fritt til å anmode myndighetene om å sørge for tiltak mot en miljøskade eller fare for slik skade. Myndighetene vil også i dag vurdere slike henvendelser i tråd med hva som følger av lovendringene. En forskjell vil ligge i at de som berøres eller ventes å bli berørt, kan påklage og prøve for retten også avgjørelser som går ut på at myndighetene ikke foretar seg noe. Forlengelsen av foreldelsesfristen ventes også å ha mindre betydning ettersom myndighetene allerede i dag følger opp mulige krav og avbryter foreldelse med fristavbrytende søksmål. Med de nye fristene vil myndighetene ha noe bedre tid til å avklare saksforholdene før saken eventuelt må bringes inn for retten for å avbryte foreldelsesfristen.

Når det gjelder foreldelse foreslås det i forurensningsloven en presisering av femårsfristens utgangspunkt, og ordlyden endres i samsvar med dette. Tilsvarende endringer foreslås i genteknologiloven og vannressursloven. De foreslåtte justeringene vil innebære at det vil komme tydeligere frem at der myndighetene har truffet vedtak om tilbakebetaling, begynner foreldelsesfristen å løpe fra tidspunktet for endelig vedtak. I vannressursloven presiseres det samtidig at krav om refusjon alltid skal treffes ved enkeltvedtak.

Det vises til at en utvidet foreldelsesfrist i de relevante lovene i større grad vil muliggjøre at forurenser holdes økonomisk ansvarlig for forebygging og eventuelt avbøting av miljøskader og gir dermed en samfunnsgevinst. Ut over dette antas det at det i liten grad vil skje en endring av dagens praksis, og at konsekvensene i forhold til dagens praksis vil være små.

Når det gjelder forslag om innføring av en anmodningsrett i forurensningsloven ny § 84, genteknologiloven ny § 21 a og vannressursloven § 59, legges det til grunn at etablert praksis er at det tas kontakt med myndighetene om overhengende fare for, eller en realisert, betydelig miljøskade. Det antas at en formell klageadgang ikke vil føre til en nevneverdig økning i antallet henvendelser til forvaltningen.

De foreslåtte endringene i lovverket som følge av direktivet vil ifølge departementet i realiteten innebære liten eller ingen endring av dagens praksis og vil ikke medføre særlig økte økonomiske og administrative konsekvenser.