Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
legger med dette fram forslag til endringer i lov 17. juni 2005
nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven).
Departementet foreslår å lovfeste at yrkesaktive kvinner som ammer
barn under ett år har rett til lønn fra arbeidsgiver under ammefri inntil
én time på dager der den avtalte arbeidstiden er sju timer eller
mer.
De aller fleste arbeidstakere som er dekket
av tariffavtaler har rett til lønn under ammefri i sin avtale. Lovforslaget
vil være en minimumsløsning for de arbeidstakere som ikke er dekket
av en tariffavtale som gir slik rett. Den nye lovbestemmelsen griper
ikke inn i kollektive eller individuelle avtaler i arbeidslivet
der disse gir bedre rettigheter enn den nye bestemmelsen.
Formålet med lovforslaget er å legge til rette
for at mødre som går ut i arbeid i barnets første leveår skal kunne
fortsette å amme uten vesentlig inntektstap. Dette vil både legge
til rette for at flere kvinner kan amme sitt barn og for økt yrkesdeltakelse
blant kvinner som ammer. Høyere yrkesaktivitet blant mødre i barnets
første leveår åpner for at fedre kan ta en større del av foreldrepermisjonen
og bidrar dermed til mer likestilte foreldreskap.
Rett til ammefri følger av arbeidsmiljøloven § 12-8.
Bestemmelsen regulerer ikke rett til lønn under ammefri,
dette er overlatt til partene og er til dels løst i tariffavtaler
og individuelle arbeidsavtaler.
FAFO har kartlagt omfanget av bestemmelser om
lønnet ammefri i tariffavtaler i en upublisert oversikt fra 2009.
Resultatet av kartleggingen var at 63 700 tariffbundne arbeidstakere
ikke var omfattet av ordninger med betalt ammefri, mens 1 226 500
arbeidstakere var omfattet av tariffbestemmelser om ammefri én eller
to timer per dag.
Dekningen etter den enkelte avtale varierer.
I privat sektor er én time lønnet ammefri det vanligste i avtalene,
i offentlig sektor gis det som hovedregel inntil to timer lønnet
ammefri.
Departementet foreslår en lovbestemmelse om
at mødre som ammer barn under ett år og har behov for fri fra arbeidet
for å amme, skal ha rett til lønn fra arbeidsgiver under ammefri
inntil én time på arbeidsdager med avtalt arbeidstid 7 timer eller
mer.
Departementet foreslår ingen endringer i kvinners
rett til fri fra arbeidet for å amme, slik denne er regulert i arbeidsmiljøloven
§ 12-8. Den nye bestemmelsen om rett til lønn skal supplere eksisterende
lovbestemmelse om rett til fri.
Etter departementets vurdering vil den nye bestemmelsen
være i samsvar med ILO-konvensjonen om mødrevern.
Departementet ser et klart behov for å lovfeste rett
til lønn under ammefri.
Amming er sett på som et viktig gode, både fra ernæringsmyndighetene,
helsefagmiljøene og foreldrene.
Rett til lønn under ammefri vil gjøre det enklere å
kombinere arbeid og amming. Dette bidrar til å oppfylle det helsepolitiske
målet om økt amming, men også mål om økt likestilling i familiene
og om lik lønn mellom kvinner og menn.
Økt yrkesdeltakelse blant mødre med barn under ett
år vil også gjøre det mulig for fedrene å ta lengre permisjon, noe
som er i tråd med målet om mer likestilte foreldre.
Hensynet til amming er uten tvil et moment når foreldrepermisjonen
skal fordeles mellom foreldrene. Lønnet ammefri kan gi dette hensynet mindre
vekt.
Departementet mener at lovfestet lønn under ammefri
bør basere seg på en minimumsløsning som ikke vesentlig utvider
de rettighetene som er framforhandlet i privat sektor. Departementet legger
også vekt på at en ordning med betalt ammefri med lønn fra arbeidsgiver
ikke skal representere en unødig stor byrde for arbeidsgiverne. Den
nye bestemmelsen vil danne et minimumsnivå. Ut ifra dette nivået
kan det være naturlig for partene i arbeidslivet å vurdere om det
er særlige behov i enkelte tariffområder, i enkelte bedrifter eller
ved enkelte arbeidsavtaler som tilsier en annen ordning.
Retten til lønn under ammefri i barnets første leveår
er innarbeidet i mange tariffavtaler i privat sektor. Avtaler i
offentlig sektor og retten til fri etter arbeidsmiljøloven har ikke
begrensninger i rettighetene knyttet til barnets alder. Departementet
mener at lovfesting av lønn under ammefri bør ligge på det nedre
nivået som er etablert mellom partene i arbeidslivet hva gjelder
barnets alder. Det viktigste forholdet i denne vurderingen er ønsket
om å holde lovfestet rett til ammefri som en minimumsløsning. Departementet
legger også vekt på at etter hvert som barnet blir eldre vil det
normalt bli enklere å tilrettelegge ammingen til en vanlig arbeidsdag
uten ammefri.
En lovfestet rett til lønnet ammefri må i utgangspunktet
omfatte både heltids- og deltidsarbeidende kvinner som har behov
for fri fra arbeidet for å amme.
Retten til ammefri retter seg mot et daglig
behov for fri fra arbeidet. Behovet for ammefri vil variere med
hvordan arbeidstiden tas ut. Stillingsprosent er derfor ikke en
god indikator på behovet for ammefri. Departementet foreslår at rett
til lønn må vurderes ut ifra daglig arbeidstid. Et klart flertall
av høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet har sluttet
seg til dette.
Departementet understreker at lovforslaget er knyttet
til behovet for fri som oppstår på grunn av amming i kombinasjon
med fulle eller tilnærmet fulle arbeidsdager. Det er ingen enhetlig
praksis på norske arbeidsplasser om hva som er fulle arbeidsdager.
Departementet legger betydelig vekt på at ordningen skal være enkel
å praktisere for arbeidsgiverne. Etter en helhetlig vurdering av
innspillene i høringsrunden, har departementet kommet til at det
bør gjelde én terskel for rett til lønn under ammefri. Departementet
er imidlertid av den oppfatning at ammefri kun ved 7,5 timers arbeidsdag
vil kunne utelukke for mange kvinner som har et reelt behov for
ordningen og skape en uheldig terskelvirkning for kvinner som arbeider
tilnærmet full arbeidsdag. Departementet har derfor kommet til at
bestemmelsen bør gi rett til inntil én time lønnet ammefri på arbeidsdager
med avtalt arbeidstid 7 timer eller mer.
Departementet foreslår at daglig arbeidstid regnes
ordinært fra arbeidsdagens begynnelse til arbeidsdagens slutt. Departementet
legger stor vekt på at en enklest mulig definisjon av vilkårene
for rett til ammefri vil gi størst forutsigbarhet og dermed forebygge
konflikter mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.
Departementet antar at det vil være unødvendig å
kreve at ammingen rutinemessig skal dokumenteres av helsepersonell.
Det vil etter departementets vurdering være mer hensiktsmessig at arbeidsgivere
som har begrunnet tvil om fritiden brukes til amming, kan etterspørre
dokumentasjon i det enkelte tilfelle.
Departementet er av den formening at misbruk av
ordningen med ammefri ikke vil være et utstrakt fenomen. Departementet
understreker at det må foreligge en begrunnet tvil før dokumentasjon
kan etterspørres av arbeidsgiver. Departementet vil understreke
at forslaget ikke medfører rett for arbeidsgiver til å innhente
dokumentasjon fra helsepersonell uten arbeidstakerens medvirkning.
Tvisteløsningsnemnda har ikke mandat til å ta stilling
til konflikter som omhandler lønn for arbeidet. I tilfeller hvor
partene er enige om rett til fri, men er uenige om det foreligger
rett til lønn, må tvisten løses etter de ordinære reglene i tvisteloven
og domstolsloven.
I tilfeller hvor partene er uenige om retten
til fri, må saken først bringes opp for tvisteløsningsnemnda før
den kan reises for de ordinære domstoler, jf. arbeidsmiljøloven
§ 17-2. Nemnda skal kun behandle spørsmålet om det foreligger rett
til fri, ikke om det foreligger rett til lønn.
Bedriftene som vil bli berørt er i hovedsak
bedrifter som ikke er dekket av en tariffavtale i dag. Samlet vil
forslaget gi rett til ammefri til om lag 8 500 mødre.
De samlede merutgiftene for bedriftene til lønn under
ammefri anslås å ligge et sted mellom 54 og 110 mill. kroner.