8. Diskriminering
- 8.1 Sammendrag
- 8.2 Komiteens merknader
Det vises i meldingen til at økonomisk og sosial likhet, likeverd og toleranse er sentrale verdier for regjeringen. Personer med innvandrerbakgrunn kan møte ulike former for diskriminering, som innvandrer, som muslim, som homofil eller på grunn av nedsatt funksjonsevne.
Innsatsen for å bekjempe alle former for diskriminering er viktig for å skape et velfungerende, trygt og rettferdig samfunn der alle har mulighet til å bidra og delta.
Det vises i meldingen til at diskriminering er usaklig forskjellsbehandling, både tilsiktet og utilsiktet. Med diskriminering i rettslig forstand menes usaklig forskjellsbehandling som kan knyttes til ett eller flere diskrimineringsgrunnlag (kjønn, etnisitet, religion, livssyn, nedsatt funksjonsevne, seksuell orientering, alder mv.). Dette følger av menneskerettighetene og diskrimineringslovgivningens vern mot diskriminerende handlinger.
Det vises i meldingen til at direkte diskriminering er handlinger som har som formål eller virkning at en person på grunn av et eller flere diskrimineringsgrunnlag blir behandlet dårligere enn andre i en tilsvarende situasjon.
Det vises i meldingen til at indirekte diskriminering er tilsynelatende nøytrale handlinger som i praksis fører til at noen grupper stilles dårligere enn andre.
Det er tilstrekkelig at resultatet av handlingen er urettmessig ulikhet.
Personer kan også oppleve å bli diskriminert basert på flere grunnlag samtidig.
Likestillingsombudet skal «se de ulike diskrimineringsgrunnlagene i sammenheng, utvikle tverrfaglig kompetanse og evne til å håndtere sammensatt diskriminering og diskriminering i skjæringspunktet mellom kjønn og andre diskrimineringsgrunnlag», jf. forskriften til diskrimineringsombudsloven.
Rasisme er et uttrykk som ofte brukes i dagligtale, og som har betydelig politisk slagkraft i offentlig debatt. Rasisme er imidlertid ikke et juridisk begrep som benyttes i diskrimineringsloven.
Det fremgår av meldingen at det er vanskelig å måle art og omfang av diskriminering. En årsak til det er at begrepet «diskriminering» ikke er et entydig begrep, og at det noen ganger er vanskelig å trekke et klart skille mellom ulikhet som skyldes rettmessig behandling, og ulikhet som skyldes urettmessig behandling. Det finnes imidlertid en rekke rapporter og undersøkelser som gjennom ulike metoder dokumenterer forekomst av diskriminering og opplevelser av diskriminering.
En viktig kilde til informasjon om diskriminering er klager og veiledningssaker fra Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO).
Særlig synlige minoriteter opplever diskriminering. Flere undersøkelser viser at innvandrere med bakgrunn fra muslimske land opplever mer diskriminering enn andre innvandrere.
Nesten halvparten av innvandrerne i SSBs levekårsundersøkelse fra 2005/2006 oppga at de hadde opplevd diskriminering på ett eller flere områder, i arbeidslivet, innenfor utdanning, i helsevesenet og på utesteder.
En studie fra ISF gjennomført i 2012 (Midtbøen og Rogstad 2012) dokumenterer diskriminering i deler av arbeidslivet. Undersøkelsen viser at sjansen for å bli kalt inn til et jobbintervju reduseres gjennomsnittlig med om lag 16 prosent for kvinner og 37 prosent for menn dersom de har et utenlandskklingende navn. Andre undersøkelser viser også at innvandrere opplever diskriminering på arbeidsmarkedet i forbindelse med ansettelser og forfremmelser. I meldingen vises det til at dette understreker behovet for en bevisst rekrutteringspolitikk og en innsats for å motarbeide diskriminering hos både offentlige og private arbeidsgivere.
Alle offentlige virksomheter har et ansvar for å tilpasse tjenestetilbudet til mangfoldet i befolkningen og til den enkeltes behov, uavhengig av etnisk eller religiøs bakgrunn mv. En rapport fra Likestillings- og diskrimineringsombudet i 2008 viser at det generelt mangler kunnskap om diskriminering i statlige virksomheter, samt at man savner en systematisk framgangsmåte i arbeidet mot diskriminering. Regjeringen vil arbeide for at prinsippet om likeverdig offentlige tjenester implementeres bedre i førstelinjen i all offentlig tjenesteyting. Tjenestetilbudet må tilpasses mangfoldet i befolkningen og den enkelte bruker for å hindre systematiske forskjeller i resultat.
God brukertilpasning forutsetter kompetanse om ulike grupper og individers situasjon og utfordringer. Regjeringen utfordrer sektormyndigheter til å konkretisere dette perspektivet i alle serviceerklæringer og til å benytte mer systematiske brukerundersøkelser der innvandreres perspektiver også blir ivaretatt.
En kunnskapsstatus fra NOVA fra 2011 sier at diskriminering innenfor skole og barnevern er relativt godt dokumentert, mens diskriminering på andre arenaer, som fritidsaktiviteter for barn og unge, er mindre utforsket. (Seeberg 2011). Kunnskapsstatusen viser at barn og unge i Norge opplever og utsettes for etnisk diskriminering.
Det pekes i meldingen på at skolen er en viktig arena nettopp for å forebygge diskriminering, antisemittisme og andre rasistiske holdninger. Kunnskapsdepartementet er i ferd med å utvikle et helhetlig opplegg for skolens arbeid mot antisemittisme og rasisme, blant annet på bakgrunn av anbefalinger i rapporten Det kan skje igjen fra 2011.
I SSBs levekårsundersøkelse fra 2005–2006 oppga en av fem innvandrere forskjellsbehandling på grunn av innvandrerbakgrunn når de skulle kjøpe eller leie bolig. Utvelgelses- og diskrimineringsmekanismer i leiemarkedet innebærer at enkelte står overfor et dårlig og dyrt leietilbud. Dette er særlig en utfordring for innvandrergrupper der en betydelig andel er i leiemarkedet. Med arbeidsinnvandring og befolkningsøkning blir det et større press i leiemarkedet, særlig i og rundt de større byene. Arbeidstilsynet har avdekket flere eksempler der arbeidsinnvandrere har levd under svært vanskelige boforhold, og oppdragsgiver dømmes til å betale bøter for brudd på arbeidsmiljøloven og utlendingsloven.
I SBBs levekårsundersøkelse oppgir mer enn 20 prosent av menn med innvandrerbakgrunn å ha blitt utsatt for utestedsdiskriminering, mens nesten ingen kvinner med slik bakgrunn sier å ha opplevd dette. I 2010 ga Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet tilskudd til Oslo kommune for at kommunen skulle gjennomføre kontroller av utesteder med tanke på å avdekke og kartlegge eventuell diskriminering på etnisk grunnlag. Av 148 kontroller ble det observert forskjellsbehandling ved seks kontroller. Alle de seks sakene ble oversendt LDO, som konkluderte med at det forelå etnisk diskriminering i alle sakene.
I 2012 har Bergen kommune fått midler til å gjennomføre kontroller av utesteder med tanke på å avdekke og kartlegge eventuell etnisk diskriminering.
Det pekes i meldingen på at arbeidet mot diskriminering må inneholde ulike typer tiltak og ta i bruk ulike virkemidler.
Regjeringens handlingsplan for å fremme likestilling og å hindre etnisk diskriminering (2009–2012) er sentral i arbeidet mot diskriminering. Den inneholder tiltak rettet mot arbeidsliv, offentlig tjenesteyting, boligmarked, barnehage, skole og utdanning, og utesteder. Det er behov for fortsatt innsats, og handlingsplanen forlenges til også å gjelde for 2013.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet arbeider med endringer i diskrimineringslovgivningen. Regjeringen mener at egne lover for de ulike diskrimineringsgrunnlagene fremdeles vil gi de beste rammene for likestillingsarbeidet, framfor å samle alle grunnlagene i en lov slik det ble foreslått i NOU 2009:14 Et helhetlig diskrimineringsvern. Departementet tar sikte på å legge fram en lovproposisjon i 2013 med forslag til endringer i diskrimineringslovgivningen.
Det arbeides også med en helt ny lov om forbud mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Det tas sikte på å legge fram en lovproposisjon i 2013.
Ofte kan strukturelle forhold og utbredte holdninger ha diskriminerende virkning som arbeidsgivere ikke nødvendigvis er seg bevisst, og som kan være vanskelig for arbeidstakere å identifisere som en konkret diskrimineringssak. Av den grunn er ikke klagebasert lovgivning tilstrekkelig for å motvirke diskriminering.
Diskrimineringsloven pålegger derfor arbeidsgivere og offentlige myndigheter en plikt til aktivt likestillingsarbeid (aktivitets- og rapporteringsplikten). Se nærmere omtale i meldingen.
I 2010 ble betydningen av aktivitets- og rapporteringsplikten i diskrimineringsloven undersøkt (Tronstad 2010). I undersøkelsen svarer én av tre arbeidsgivere at aktivitets- og rapporteringsplikten har hatt betydning for virksomhetens arbeid for å fremme likestilling mellom majoritet og personer med innvandrerbakgrunn. I 2012 blir det gjennomført en kunnskapsoppsummering om rekruttering for økt mangfold og likestilling i arbeidslivet.
For å kunne sette i verk treffsikre tiltak er det behov for god kunnskap om art, omfang og årsaker til diskriminering. I løpet av perioden med handlingsplan er det gjennomført flere studier for å kartlegge ulike former for etnisk diskriminering. Den nye kunnskapen vil bli utgangspunkt for det videre arbeidet på feltet. Det er likevel behov for mer kunnskap om opplevd og de facto diskriminering både i statlig og privat sektor.
Som en del av kunnskapsarbeidet på integreringsfeltet vil regjeringen gjennomføre kartlegging av opplevd diskriminering. Informasjon om opplevd diskriminering og levekår kan inngå i den jevnlige rapporteringen til Stortinget, jf. meldingens kapittel 13.2.
Regjeringen vil:
forlenge handlingsplanen for å fremme likestilling og hindre etnisk diskriminering 2009–2012 til og med 2013
legge fram en lovproposisjon i 2013 med forslag til endringer i diskrimineringslovgivningen
innhente mer kunnskap om opplevd diskriminering
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,legger vekt på betydningen av et mest mulig effektivt vern mot diskriminering. Flertallet viser til at en forutsetning for et effektivt vern er at lavterskeltilbudet for håndheving av diskrimineringssaker er lett tilgjengelig og effektivt. Flertallet ber regjeringen innhente kunnskap om og vurdere hvordan Likestillings- og diskrimineringsnemnda fungerer som lavterskeltilbud.
Flertallet slutter seg til regjeringens innsats for å bekjempe all form for diskriminering eller usaklig forskjellsbehandling, både tilsiktet og utilsiktet. En forutsetning for å få dette til, er kunnskap om den diskrimineringen som oppleves på alle samfunnsområder, enten det er i arbeidslivet, som bruker av offentlige tjenester, i utdanningssystemet, på boligmarkedet, på utesteder mv. Styrket kunnskaps- og informasjonsarbeid er et sentralt virkemiddel i regjeringens handlingsplan for å fremme likestilling og hindre etnisk diskriminering. Innhenting av systematisk kunnskap om tilsiktet og utilsiktet diskriminering er også i tråd med anbefalingene fra Europarådets spesialorgan for overvåking av rasisme og intoleranse (European Commission against Racism and Intolerance, ECRI). I siste rapport om Norge (2009) (http://www.coe.int/t/dghl/monitoring/ecri/Country-by-country/Norway/NOR-CbC-IV-2009-004-NOR.pdf) anbefales det at norske myndigheter i samarbeid med frivillige organisasjoner samler inn informasjon om diskriminering etter etnisitet, religion, språk og nasjonalitet, for å avdekke eventuelle mønstre i slik diskriminering. Flertallet har også merket seg at ECRI i samme rapport understreker det ansvaret partier har for å avstå fra diskriminerende uttalelser i den politiske debatten.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til høringen, der KIM mente at diskriminering og rasisme er viet for liten oppmerksomhet i meldingen. Tiltak mot strukturell diskriminering etterlyses. Stereotyper bør motarbeides og ensidig problemorientering unngås. De viser også til diskriminering i arbeidslivet og den generelt høyere graden av overkvalifisering blant innvandrere. Dette flertallet viser til sine merknader i avsnittet ovenfor.
Fagforbundet vil motarbeide diskriminering, dårlige arbeidsforhold og sosial dumping. Dette flertallet viser til sine merknader under kap. 2 Arbeid.
Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD) stilte spørsmål om det offentlige har en helhetlig kommunikasjonspolitikk for det flerkulturelle Norge og viste mange eksempler på hvordan flerkulturelle Norge er usynlig når det gjelder visuell kommunikasjon både i det offentlige og i det private næringslivet. De etterspør det de kalte en kommunikasjonsstrategi for nasjonsbygging. Dette flertalletmener at dette høringsinnspillet var tankevekkende og fortjener en videre oppfølging.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil ikke akseptere diskriminering med bakgrunn i kjønn, religion eller etnisk tilhørighet, og tar følgelig avstand fra enhver form for rasisme.
Disse medlemmer merker seg at integreringsmeldingen fortsetter å videreføre den systematiske tenkningen om at nordmenn diskriminerer og innvandrere diskrimineres imot. Denne systemtenkningen mener disse medlemmer er en grovkornet fiksjon i forhold til den faktiske virkeligheten. Konsekvensen er at enhver negativitet, enten det er et offentlig forvaltningsvedtak eller et ublidt ansikt på gaten, tolkes som diskriminering.
Disse medlemmer mener komiteens flertall har et motstridende budskap overfor offentligheten når de i et kapittel i denne meldingen fremhever at nordmenn har en positiv innstilling til innvandrere, mens man i neste kapittel omtaler det norske samfunnet som nærmest gjennomsyret av rasisme. Disse medlemmer vil tillate seg å be om at komiteens flertall bestemmer seg for det ene eller det andre alternativet, således at budskapet blir entydig.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener det bør utformes en universell antidiskrimineringslov, og vil forsterke arbeidet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og diskriminering.