Komiteen viser til at 22. juli-kommisjonen har seks hovedkonklusjoner:

• Angrepet på regjeringskvartalet 22/7 kunne ha vært forhindret gjennom effektiv iverksettelse av allerede vedtatte sikringstiltak.

• Myndighetenes evne til å beskytte menneskene på Utøya sviktet. En raskere politiaksjon var reelt mulig. Gjerningsmannen kunne ha vært stanset tidligere 22/7.

• Flere sikrings- og beredskapstiltak for å vanskeliggjøre nye angrep og redusere skadevirkningene burde ha vært iverksatt 22/7.

• Helse- og redningsarbeidet ivaretok de skadde og pårørende i akuttfasen på en god måte.

• Regjeringens kommunikasjon til befolkningen var god. Departementene maktet å videreføre sitt arbeid på tross av skadene.

• Med en bedre arbeidsmetodikk og et bredere fokus kunne PST ha kommet på sporet av gjerningsmannen før 22/7. Kommisjonen har likevel ikke grunnlag for å si at PST dermed kunne og burde ha avverget angrepene.»

Komiteen vil understreke at dette med all tydelighet viser at Norge ikke var godt nok forberedt på å takle et angrep slik det som skjedde 22. juli 2011. Viktige deler av vår beredskap og krisehåndtering fungerte ikke. Planverk ble ikke iverksatt og en evnet ikke i god nok grad å bruke den kunnskap som var ervervet gjennom øvelser.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, vil peke på at både 22. juli-kommisjonen og kontrollhøringene har påvist at det var omfattende svikt i beredskapen og i ivaretakelsen av befolkningens sikkerhet den 22. juli 2011.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil peke på at 22. juli-kommisjonen har påvist at håndteringen av terrorangrepene ble for svak, at manglene som ble påpekt viste at samfunnet var for dårlig i stand til å avdekke og avverge planer og ikke i stand til å beskytte seg mot trusler så effektivt som det kan gjøres.

Komiteen mener det er kritikkverdig at

• Grubbegata ikke raskere ble stengt

• midlertidige tiltak for stenging av Grubbegata ikke ble iverksatt

• bemanningen av politiets operasjonssentraler har vært for dårlig

• politihelikopteret ikke hadde beredskap

• nasjonalt varslingssystem ikke fungerte

• viktig planverk ikke ble iverksatt og ufullstendig benyttet

• anmodning om bistand fra Forsvaret kom for sent

• sikring av sentrale bygninger som bl.a. Stortinget kom sent

• politidirektoratet ikke i tilstrekkelig grad ble målt på sitt arbeid med tanke på samfunnssikkerhet og beredskap

• risikoerkjennelsen ikke synes å ha vært høyt nok på dagsordenen verken hos politiske myndigheter eller hos politiet

• evnen til å lære av øvelser har vært for liten

Komiteen vil understreke at dette er alvorlige og kritikkverdige forhold.

Komiteen mener det er svært viktig at de erfaringer, evalueringer og forslag til tiltak som er kommet etter terrorangrepet, blir nøye gjennomgått og vurdert. Det er påkrevd å lære både av de feil som ble gjort og av det som fungerte.

3.8.1 Kultur- og ledelsesutfordringer

Komiteen har merket seg at 22. juli-kommisjonen pekte på at en de viktigste, underliggende årsakene til statens svikt i å beskytte innbyggerne 22. juli, var en manglende kultur for risikoerkjennelse, gjennomføringsevne og samhandling. Dette ga seg utslag i svake beredskaps- og sikkerhetstiltak i forkant av angrepet og en sviktende håndtering underveis 22. juli fra mange etaters side. 22. juli-kommisjonen understreket at denne kulturkritikken i første rekke rammer ledere, som har et ansvar for å skape en god organisasjonskultur der hensyn til risiko, gjennomføring og samhandling ivaretas.

Komiteen slutter seg til kommisjonens vurderinger når det gjelder kultur- og ledelsesutfordringene som en sentral årsak til myndighetssvikten 22. juli og viser til at det var flere eksempler på dette både før og under angrepene. Sikringsprosjektet i regjeringskvartalet, helikopterberedskapen og politiets øvelse og trening led under en manglende risikoerkjennelse fra ledelsens side. Politiets operative styrker ba for eksempel om mer øvelse og trening, men ble avvist av Politidirektoratet. Erkjennelsen av behovet for samhandling mellom politi og forsvar var heller ikke tilstrekkelig hos Politidirektoratet verken før eller under 22. juli-hendelsene. Gjennomføringsevnen var svak, både i sikringsprosjektet og i politiets evne til å lære av mangler som ble avdekket under øvelser. Kommisjonen pekte også på en ansvarspulverisering når det gjelder sentrale sikkerhets- og beredskapsspørsmål. Komiteen viser til at et fremstående eksempel på dette var sikringsprosjektet i regjeringskvartalet.

Komiteen viser til at kontrollhøringene i så måte var lite oppløftende. Flere sentrale ledere ga uttrykk for at de ikke forsto kultur- og ledelseskritikken, og mange viste manglende evne til å ta ansvar for svikten i justissektoren 22. juli. Komiteen understreker at kontrollhøringene bekreftet inntrykket av at 22. juli-kommisjonen har rett i sin påpekning om at kultur- og ledelsesutfordringer, herunder ansvarspulverisering, er hovedutfordringer i disse spørsmålene. Komiteen finner dette bekymringsfullt og vil understreke statsrådenes ansvar for å sørge for kompetent ledelse og klare ansvarsforhold innad i departementene og i underliggende etater.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, har merket seg at ingen statsråder eller ledere på høyt nivå har måttet gå av på grunn av den svikt som er avdekket i etterkant av terrortragedien den 22. juli 2011.

Komiteen vil understreke at det har vært svikt på mange plan. Planverk er laget for at de skal følges. Ledere er der for å lede. Ledelse innebærer også å etterspørre at vedtak blir fulgt opp, ikke bare regne med at beskjed blir gitt hvis noe ikke går som forutsatt. Slik fungerte det ikke fullt ut.

Komiteen mener ledelsesaspektet er svært viktig. Nye ledere må raskt få kjennskap til det som er deres ledelsesansvar, slik at de kan lede også i krisesituasjoner selv om de er ferske i jobben. 22. juli-kommisjonens konklusjoner om kultur, holdninger, evne til å samhandle og ledelse er faktorer det er viktig å ha med framover. Lederopplæringen i det offentlige må ha dette med.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil peke på at det i de siste tjue årene har vokst fram en styrings- og ledelseskultur i staten som bygger på en forholdsvis rigid målstyring, hvor etater styres etter et omfattende apparat av enkle, kvantitative mål, og hvor måloppnåelse igjen er koblet til et belønningssystem. Denne målstyringen har også lagt grunnlaget for et etter hvert omfattende og kostbart tilsynsapparat, som kan føre til utvikling av en «nullfeilskultur» hvor ingen tør gjøre noe som ikke er klart definert innenfor de kvantitative målsettingene. I ettertid kan man innse at målene har vært for mange, for detaljerte og at målstyring som prinsipp har vært for dominerende for hvordan etatene styres. I praksis har målstyringen like gjerne blitt et hinder for at gode og kvalifiserte avgjørelser blir tatt av dem som kjenner området best og et hinder for at etater kan lære av erfaringer og utvikle bedre tjenester. For nåværende og framtidige regjeringer bør det bli en overordnet oppgave å sørge for at de målene som utvikles for offentlige etater er få i tallet, at de er kvalitative, og at ansatte selv er med på å forme disse målene, innenfor rammen av overordnede politiske føringer og årlige budsjettrammer.

Komiteen har merket seg at justis- og beredskapsminister Grete Faremo i kontrollhøringen 26. november 2012 uttalte at hun tar tak i ledelsesutfordringen. Komiteen mener at det er viktig å ikke bare endre ledelsesstruktur, men også ledelseskultur. Komiteen mener ledere i staten har vært for opptatt av å bestemme og for lite opptatt av å lede. Komiteen mener staten i altfor stor grad rekrutterer ledere internt eller fra andre statlige virksomheter. Komiteen mener dette er en praksis som fryser kultur og som i liten grad fører til endringer i ledelseskultur. Komiteen har merket seg at justis- og beredskapsminister Grete Faremo langt på vei var enig i at det rekrutteres for få ledere utenfra. Komiteen legger til grunn at regjeringen ser at dette er uheldig for en dynamisk ledelseskultur og endrer denne praksisen.

Komiteenmener også at ledelseskultur henger sammen med hva slags kultur det er for å kritisere og varsle i det offentlige. Komiteen viser til at varsling er et tema som har fått økende interesse i det norske samfunnet. Varsling er når en arbeidstaker opplever kritikkverdige forhold på arbeidsplassen og sier formelt ifra om dette. Komiteen viser til at Norge har et lovverk for å beskytte varslere, men at en stor andel arbeidstakere fortsatt unnlater å varsle på grunn av usikkerhet. Komiteen vil understreke at dersom en uheldig kultur innen offentlig sektor skal endre seg, må det legges bedre til rette for kritikk og varsling.

Når ovennevnte er framhevet, vil komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet peke på at ledelse ikke er entydig verken som begrep eller som praksis. Ledelse refererer seg til samhandling mellom mennesker der noen handler og gjennom sine handlinger påvirker andres atferd – noen leder og andre ledes. Det er tale om bestemte relasjoner mellom mennesker, men det er også slik at det man forstår som god ledelse er avhengig av hvilke verdier som ønskes realisert, av hvilke oppgaver som skal løses og av hvilken type situasjon ledelse må finne sted i. I offentlige organisasjoner, for eksempel i forvaltningsorganer der rettsstatsverdier har høy prioritet, der lover og regler skal følges og beslutningsalternativene i hovedsak er gitt, stilles det andre krav til god ledelse enn i en politiorganisasjon som skal handle i førstelinjen under et terroranslag eller i en organisasjon som skal berge liv under kriseforhold som brann og store ulykker. Tilsvarende stilles det andre krav til god ledelse på overordnet, strategisk myndighetsnivå enn på det operative nivået.

Som 22. juli-kommisjonen fremhever, var den ledelse som flere steder ble utøvd i førstelinjen – for eksempel av innsatsleder i regjeringskvartalet, av spesielt dyktige legeteam og annet personale ved Oslo universitetssykehus, Oslo legevakt og Ringerike sykehus, så vel som av frivillige (spesielt ved Utøya) – avgjørende for at terroranslaget ikke fikk et enda verre utfall. Et hovedfunn, og viktig læringspunkt, er derfor at den ledelse som blir utøvd i situasjonen – i dette tilfellet der terroranslaget fant sted – er avgjørende.

Disse medlemmer har merket seg at for best mulig å mestre kriser har Forsvaret siden 1995 utformet og innført en ny, desentralisert ledelsesfilosofi; «Oppdragsbasert ledelse», for å sikre initiativ, kreativitet, eierforhold til arbeidsoppgavene, ansvarsfølelse og dermed en kollektiv forpliktelse.

Hensikten er at den som har den beste situasjonsforståelsen skal innse viktigheten av, og øves opp til, å handle selvstendig, men i tråd med det overordnede nivåets intensjon.

Krisesituasjoner er en ekstrem påkjenning, og kjennetegnes ofte av frykt, kaos, usikkerhet og handlingslammelse. Disse medlemmer mener at det er trening i å kunne ta initiativ og å handle selvstendig under nye, uforutsigbare og uoversiktlige situasjoner som er avgjørende for best mulig å kunne takle sivile krisesituasjoner så vel som terrorhandlinger.

Slike prinsipper for ledelse må også gjelde for legevakten og ambulansetjenesten, brann- og redningstjenesten, det enkelte politidistrikt og lokalsykehusene, tilpasset disse etatenes egenart.

Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at ledelsen for disse etater ser behovet for å slippe til og ta i bruk erfaringer og vurderinger fra sine medarbeidere. Førstelinja i oppdrag må gis myndighet, tillit og oppfordring til å ta i bruk sin kompetanse. Samtidig må førstelinjas folk gis utdanning som gir trygghet i utøvelsen av krevende oppdrag, utstyr som er moderne til å løse oppgavene og sikre at den enkelte har kommunikasjon med sin arbeidsgruppe slik at oppdraget kan løses mest mulig effektivt. Det gjelder for alle disse beredskapsorganisasjonene at de trenger en desentralisert ledelse som kan realisere det overordnede nivåets intensjon.

3.8.2 Politisk ansvar

Komiteen vil fremholde at i parlamentarisk sammenheng er det regjeringens medlemmer som kan stilles til ansvar. Komiteen vil fastslå at det er regjeringens ledelse, statsministeren, som har det overordnede ansvaret for at Norge har en samkjørt og god beredskap som kan ivareta innbyggernes sikkerhet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener dette også inkluderer det overordnede ansvaret for at beredskapen og viktige samfunnsfunksjoner ikke fungerte 22. juli 2011.

Flertalletvil peke på at kontrollhøringene ikke har gitt fullgode svar på alle de spørsmål komiteen har stilt om ansvar. De svar som har vært gitt, har ikke nødvendigvis gitt et fullstendig bilde av hvorfor det gikk så galt som det gjorde og hvorfor beredskapen sviktet på vesentlige områder.

Komiteen viser til at statsministeren i sin redegjørelse til Stortinget 28. august 2012 beklaget at Grubbegata ikke var stengt, at gjerningsmannen ikke ble stanset tidligere og at flere sikrings- og beredskapstiltak ikke ble iverksatt. Han understreket også at han som statsminister har det øverste ansvaret for det som gikk galt og for det som gikk bra i håndteringen 22. juli 2011.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener det er avdekket omfattende svikt i regjeringens ledelses- og koordineringsoppgaver knyttet til nasjonens samlede apparat for forebygging og bekjempelse av terror. Flertallet tar til etterretning at statsministeren har erkjent det overordnede ansvar som hans embete gir for nødvendig samordning og prioritering av terrorberedskapen på tvers av departementene, at statsministeren har erkjent at det var omfattende svikt i terrorberedskapen i forkant av og den 22. juli, at statsministeren har beklaget dette og erkjent det overordnede ansvaret for denne svikten.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det er avdekket svikt i myndighetenes koordinering knyttet til nasjonens samlede apparat for forebygging og bekjempelse av terror. Disse medlemmer tar til etterretning at statsministeren har erkjent det overordnede ansvar som hans embete gir for nødvendig samordning og prioritering av terrorberedskap. Disse medlemmer viser for øvrig til at Justis- og beredskapsdepartementet har det overordnede departementsansvaret for koordinering og gjennomføring av beredskapstiltak. Disse medlemmer tar til etterretning at statsministeren har erkjent at det var svikt i terrorberedskapen i forkant av og den 22. juli 2011, at statsministeren har beklaget dette og erkjent det overordnede ansvaret for denne svikten.

Komiteen viser til at statsministeren sa følgende i sin redegjørelse til Stortinget:

«Dette er alvorlige funn. De viser at for mye sviktet. Viktige deler av vår beredskap og evne til krisehåndtering var ikke god nok da det virkelig gjaldt.»

Komiteen vil understreke at dette er et ansvar som påhviler statsministeren og de ansvarlige regjeringsmedlemmene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener den påviste svikten i den overordnede ledelsen av nasjonens beredskap mot terror er sterkt kritikkverdig og at statsministerens beklagelse både er nødvendig og viktig.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener den påviste svikten i den overordnede ledelsen av nasjonens beredskap mot terror er kritikkverdig og at statsministerens beklagelse både er riktig og historisk nødvendig.

Komiteen har videre merket seg at statsministeren i sin redegjørelse sa at regjeringen i tiden etter 22. juli 2011 har sørget for at terrorberedskapen har fått høyere prioritet. Komiteen har merket seg at regjeringen har iverksatt og varslet en rekke tiltak for å få fortgang i arbeidet med å rette opp påviste svakheter i nasjonens terrorberedskap, men mye gjenstår fortsatt, og en stortingsmelding om den videre oppfølging vil bli fremmet i løpet av vårsesjonen 2013.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det sentrale i statsministerens og justis- og beredskapsministerens redegjørelse er at de så klart tok ansvar og beklaget. Videre mener disse medlemmer at det er sentralt både i redegjørelsen og problemstillingene som ble lagt til grunn for kontrollhøringene hvor ansvaret for det som gikk galt den 22. juli, skal plasseres.

Disse medlemmer viser til det statsministeren sa i sin redegjørelse:

«At statsministeren har det øverste ansvaret, fritar ikke andre for deres ansvar. Etter vår statsskikk har den enkelte statsråd det konstitusjonelle ansvar på sitt område, innenfor de lover og bevilgninger Stortinget har gitt.

De ulike etater og virksomheter har ansvar. Flere etater i både kommune og stat har ansvar for ulike deler av beredskapen. Politidirektoratet har ansvar for hvordan politiet fungerer. Helseforetakene har ansvar for den medisinske beredskapen. Dette må ligge fast. Ellers risikerer vi ansvarsforvitring, ansvarspulverisering og uklarhet.»

Disse medlemmer er enig med statsministeren og vil legge vekt på at det i tillegg til det konstitusjonelle ansvaret som gir den enkelte statsråd ansvar på sitt område, også er viktig å understreke at ansvar må delegeres til ulike etater og virksomheter. I vårt samfunn er makten fordelt og dermed også ansvaret. Et system som ikke fordeler ansvar, fordeler heller ikke makt.

At flere tar ansvar er et sunt og viktig prinsipp som bygger på det beste i vår kultur og vår tradisjon. Det er også et prinsipp som det er tverrpolitisk enighet om.

Disse medlemmer vil også trekke frem hva 22. juli-kommisjonens leder Alexandra Bech Gjørv sa i sin innledning under kontrollhøringen:

«I kapittel 5 redegjør kommisjonen for organiseringen av og regelverket for samfunnssikkerhet. Den prinsipielle ansvarsfordelingen knyttet til myndighetsinnsatsen er kjent for denne komiteen. Jeg peker allikevel kort på følgende:

• Ansvaret for sikring av skjermingsverdige objekter påligger eieren, dvs. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet.

• Ansvaret for å avdekke planer og forebygge terrorangrep påhviler Politiets sikkerhetstjeneste.

• Ansvaret for å bekjempe og sikre mot kriminelle angrep er gjennom politiloven tillagt politiet – her Oslo og Nordre Buskerud politidistrikter. Politidirektoratet hadde etter planverket ansvaret for å iverksette nasjonale beredskapstiltak.

• Ansvaret for redningsinnsatsen ledes av politiet, men faglig er etatene styrt innenfor sine områder.

• Ansvaret for helsemessig og psykososial ivaretakelse er fordelt mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten, som er det regionale helseforetaket.

• Hvert departement hadde ansvar for sin egen beredskap for videre drift av departementenes oppgaver i en krisesituasjon.»

Videre kom det klart frem i spørsmålsrunden under kontrollhøringen hva Bech Gjørv mente om ansvar og fordelingen av det. På spørsmål om Justisdepartementet hadde for mange mål i sin styringsdialog med Politidirektoratet, svarte Bech Gjørv:

«Det er jo ledet fra Justisdepartementet, og sånn sett er det en svikt i den politiske styringen. Samtidig er vi opptatt av at også Politidirektoratet, og også det enkelte politidistrikt, har et ansvar for å lede opp mot sitt oppdrag innenfor sitt ansvarsområde, så man kan ikke bare se oppover.»

Videre svarte 22. juli-kommisjonens leder på mange spørsmål fra komiteens medlemmer om fordeling av ansvar, at her har man et ansvar på alle nivåer.

Disse medlemmer vil vise til at representanter for de aller hardest rammede, de pårørende, under kontrollhøringen hadde synspunkter på hvor ansvaret for det som gikk galt 22. juli, skulle plasseres.

En representant fra den nasjonale støttegruppen sa blant annet følgende:

«Når spørsmålet blir stilt fra ulike komitérepresentanter om dette er politiets ansvar, eller om det er et politisk ansvar – hvor ligger feilen, hvor ligger ansvaret – så tror jeg svaret på det er at ansvaret ligger begge plasser, men at det er litt forskjellig, alt etter hvilket spørsmål vi snakker om. En del spørsmål må du forvente at politiets ledelse, innenfor de ressursene som de har tilgjengelig, klarer å rydde opp i på langt raskere tid enn sju år, mens andre spørsmål er mer overordnet.»

Disse medlemmer mener i likhet med representanten for den nasjonale støttegruppen at det er viktig å være nyansert i spørsmål om ansvar og presis på hva det politiske ansvaret faktisk går ut på. Etter disse medlemmers mening er Alexandra Bech Gjørvs svar under kontrollhøringen som er sitert ovenfor, et godt eksempel på det.

Disse medlemmer vil understreke at Stortinget utelukkende kjenner regjeringen og den enkelte statsråds embetsførsel når det gjelder ansvar. Disse medlemmer mener at regjeringen har tatt ansvar. Statsministeren har både i sin redegjørelse og under kontrollhøringen slått fast at det øverste ansvaret er hans. Under høringen la han til:

«De siste syv årene har jeg vært statsminister og ledet regjeringens arbeid. Det er mitt ansvar at regjeringen fungerer og tar de nødvendige beslutninger, at ansvaret for saksområder er klart og tydelig fordelt mellom statsrådene, og at statsrådene samarbeider.

Samtidig følger det av Grunnloven at hver enkelt statsråd har det konstitusjonelle ansvaret på sitt område. Statsrådenes ansvar omfatter også gjennomføring av de saker som er vedtatt, innenfor de lover og bevilgninger som er gitt av Stortinget. Dette ansvaret har de berørte statsrådene tatt tydelig i denne høringen.»

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget finner det kritikkverdig at myndighetene forut for og under terrorhandlingene 22. juli 2011 ikke i tilstrekkelig grad iverksatte flere sikrings- og beredskapstiltak som kunne forhindret terrorhandlingene og beskyttet menneskene i regjeringskvartalet og på Utøya.

Statsministeren har beklaget dette i Stortinget. Beklagelsen var riktig og historisk nødvendig.

Stortinget anerkjenner statsministerens beklagelse og regjeringens arbeid med å gjøre Norge tryggere, basert på lærdommene fra terrorhandlingene 22. juli 2011.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at i tillegg til den enkelte statsråd har statsministeren også et selvstendig ansvar og ansvaret for valg av regjeringsmedlemmer. Delegering fritar ikke for ansvar og rapportering. I vårt samfunn er makt og ansvar fordelt, men det overordnede ansvar for landets beredskap ligger i regjeringen.

Komiteen viser til at kommisjonens hovedkonklusjon og anbefalinger trekker frem at det grunnleggende som skilte det som gikk godt fra det som gikk galt, var knyttet til holdninger, kultur og lederskap, og hvordan mennesker og organisasjoner utøvet den myndighet de var gitt. Det pekes på at storting og regjering har stilt opp fornuftige ambisjoner for sikkerhetsnivået i samfunnet, men at utfordringen ligger i å skape bedre samsvar mellom ord og handling.

Ikke minst derfor er det viktig at kommisjonens viktigste anbefaling om at ledere på alle nivåer i forvaltningen systematisk arbeider med å styrke sine egne og organisasjonens holdninger og kultur knyttet til risikoerkjennelse, gjennomføringsevne, samhandling, IKT-utnyttelse og resultatorientert lederskap, følges opp.

Dette er etter komiteens mening et arbeid som vil ta tid og kreve vilje til endring på alle nivåer. Det vil måtte stilles krav til bedre samhandling, et mer effektivt byråkrati og ikke minst et lederskap som er villig til å lytte og lære av dem som står i førstelinjen og som vet hvor svakheter og styrker befinner seg. Komiteen mener at et slikt lederskap har manglet på både politisk og administrativt nivå på flere områder.

Komiteen mener likevel at det også bør legges vekt på det Alexandra Bech Gjørv sa om utfordringen når det gjelder risikoerkjennelse: at man intellektuelt vet at det kan skje, men at man allikevel dypest sett ikke tror det hender.

Komiteen forventer at regjeringen i den kommende stortingsmeldingen drøfter en helhetlig gjennomgang av ansvaret for beredskapsarbeidet.

Komiteen viser til at tidligere justisminister Knut Storberget under kontrollhøringen i Stortinget 26. november 2012 pekte på fem særlig viktige og riktige faktorer som årsaker til det som sviktet 22. juli; for liten evne til risikoerkjennelse, for svak gjennomføringsevne, mangelfull evne til å koordinere og samhandle, manglende utnyttelse av IKT og utilstrekkelig ledelse. Han uttalte videre om dette:

«Som daværende justisminister beklager jeg dette på det aller sterkeste. Jeg tar ansvaret for politiets håndtering av terrorangrepene i regjeringskvartalet og på Utøya, og for at det sviktet på vesentlige punkter.»

Komiteen mener at 22. juli-kommisjonen og komiteens kontrollhøringer har bekreftet at det har vært omfattende svikt i justissektorens terrorberedskap. Komiteen tar til etterretning at daværende justisminister offentlig har erkjent det ansvar han som ansvarlig fagstatsråd hadde for denne beredskapen på justisområdet, og at han «på det aller sterkeste» har beklaget sviktende håndtering i etater under hans konstitusjonelle ansvar. Komiteen konstaterer at daværende justisminister utvetydig har tatt ansvaret for politiets håndtering av terroraksjonene den 22. juli og for at det sviktet på avgjørende punkter. Komiteen mener svikten i beredskapen på justissektoren er sterkt kritikkverdig og at daværende justisminister Knut Storbergets beklagelse både er nødvendig og viktig.

Komiteen mener at det påligger den politiske ledelsen i FAD et konstitusjonelt ansvar for at prosessen med å stenge Grubbegata tok så mange år at den ikke var gjennomført før 22. juli 2011. Komiteen finner også grunn til å fastslå at mangelfull kommunikasjon internt i regjeringsapparatet bidro til uklarhet om ansvaret for framdrift i prosessen. Komiteen har merket seg at ansvarlig statsråd Rigmor Aasrud under komiteens kontrollhøring svarte bekreftende på at stengingen av Grubbegata var en sak som ligger under

«… FADs og gjennom det – etter oktober 2009 – mitt ansvar. Men når det gjelder prosessen, så var det en prosess som ikke bare var under min kontroll.»

Komiteen har også notert seg dette, men vil fastslå at fra Stortingets side er hovedpoenget hvor det konstitusjonelle ansvaret i saken ligger.

Komiteen viser til at tidligere statsråd Heidi Grande Røys og statsråd Rigmor Aasrud i kontrollhøringen var tydelige på hvor ansvaret ligger.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener det er sterkt kritikkverdig at stenging av Grubbegata ikke skjedde på et tidligere tidspunkt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det er kritikkverdig at stengingen av Grubbegata ikke skjedde på et tidligere tidspunkt.

Komiteen konstaterer at når det gjelder den bistand Forsvaret kunne gi i forbindelse med terroraksjonene, viser evalueringene at det er forbedringspunkter. I det store og hele mener komiteen likevel at Forsvaret, i den grad det ble satt på prøve, leverte bistand innenfor de rammebetingelser og tidsfrister som var gjeldende. Komiteen finner ikke at det er forhold knyttet til forsvarsministerens ansvar for bistand under håndteringen av terroraksjonen som kvalifiserer for kritikk fra Stortingets side.

Komiteen konstaterer at brann- og redningsetatene, samt helsesektoren, i all hovedsak mestret de utfordringer de ble stilt overfor på en god måte den 22. juli. Komiteen vil positivt framheve at disse etatene viste at når systemer og mannskaper er tilstrekkelig øvet og trenet i å håndtere akutte situasjoner, er de også i stand til å utføre krevende oppdrag under stort press. Komiteen har ingen kritiske bemerkninger av betydning til de aktuelle statsråders ansvar for disse etaters håndtering av terroraksjonene den 22. juli 2011.

Komiteen vil avslutningsvis understreke at det grundige arbeid som er gjort for å få kartlagt årsakene bak og ansvaret for svikten i nasjonens terrorberedskap, er avgjørende viktig for at myndighetene i tiden framover skal lykkes i å rette opp svakheter og bygge en sterkere terrorberedskap.

3.8.3 Konstitusjonelt ansvar

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyreviser til at ansvar har en særskilt betydning i konstitusjonell og parlamentarisk sammenheng. Disse medlemmer mener det er viktig at en ser de avdekkede feil og mangler i en slik sammenheng når en skal ta stilling til hvor ansvar skal plasseres.

Statsrådenes konstitusjonelle ansvar, jf. Grunnloven § 5 og ansvarlighetsloven § 1, innebærer at det kan igangsettes etterforskning for å avdekke om statsrådene har brutt sine konstitusjonelle plikter. Uavhengig av komiteens anbefaling i denne innstilling vil disse medlemmer peke på at foreldelsesfristen for forhold som kan påtales etter ansvarlighetsloven, er 15 år.

Disse medlemmer viser til at statsminister Jens Stoltenberg har sagt at han har det overordnede ansvar for det som sviktet 22. juli 2011. I parlamentarisk tradisjon betyr det å ta ansvar for slike dramatiske feil og mangler vanligvis at en erkjenner at det er andre som bør overta ledelsen av landet. Disse medlemmer registrerer at statsministeren forsøker å tillegge ansvarsbegrepet et annet innhold, ved å si at han tar ansvar ved å bli sittende som statsminister.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre legger vekt på at statsministeren imidlertid ikke er tydelig på hva ansvaret medfører eller hvilket ansvar statsministeren har for den systemsvikt som er avdekket etter 22. juli-hendelsene. Disse medlemmer mener statsministeren gjennom sin redegjørelse har bidratt til uklarhet om hva politisk og konstitusjonelt ansvar medfører.

Disse medlemmer mener det er viktig å sette ansvarsbegrepet inn i en historisk sammenheng, slik at en sak som dette ikke bidrar til å endre innholdet i det parlamentariske ansvarsbegrepet. Dette er særlig viktig i en situasjon hvor landet har en flertallsregjering.

I den sammenheng må en vurdere hva som tidligere har utløst forslag om mistillit til enkeltstatsråder og regjeringer, hva som medførte mistillit og hvor grensen for å fremme og få vedtatt daddelsforslag (kritikkforslag) har ligget. I tillegg bør det hensyntas at statsråder har trukket seg på eget initiativ, før det ble aktuelt å fremme forslag om mistillit.

3.8.4 Mistillit

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre viser til at det er fremmet 65 mistillitsforslag etter 1945. Det er imidlertid kun ett mistillitsforslag mot en regjering som er vedtatt etter andre verdenskrig.

I Kings Bay-saken ble det gjennomført en granskning på regjeringens initiativ. Rapporten pekte på en rekke kritiske forhold, og den ansvarlige statsråd – industriminister Kjell Holler – tok sitt ansvar og trakk seg straks fra regjeringen da rapporten ble fremlagt. Mistillitsforslaget som opposisjonen samlet seg rundt i saken under Stortingets behandling 23. august 1963, var begrunnet dels i mangel på opplysninger til Stortinget og dels manglende sikkerhetsoppfølging fra regjeringen før ulykken. Sakens forløp har flere viktige fellestrekk med den saken Stortinget behandler i denne innstillingen. Stortinget vedtok mistillitsforslaget og regjeringen måtte gå av.

Disse medlemmer viser imidlertid til at det ved flere anledninger er fremmet mistillitsforslag mot både enkeltstatsråder og regjeringer, som er nedstemt med få stemmers overvekt. Disse tilfellene kan si noe om hva en samlet eller tilnærmet samlet opposisjon mener bør utløse forslag om mistillit.

Disse medlemmer har merket seg at det er stor variasjon i begrunnelser for mistillitsforslag og at det i stor grad er avhengig av den aktuelle politiske situasjonen hvorvidt slikt forslag fremmes eller ikke. Det er også av betydning i hvilken grad regjeringen har tatt selvkritikk for påpekte kritikkverdige forhold.

I den sammenheng vil disse medlemmer vise til Caltex-saken på begynnelsen av 1960-tallet, hvor det ble foretatt granskning av regjeringens håndtering av utmålsrettigheter på Svalbard. Granskningen som ble fremlagt i 1965, avdekket alvorlige feil, og statsminister Einar Gerhardsen sa følgende fra Stortingets talerstol:

«Det kan ikke godt gis noe forsvar for en slik behandlingsmåte. For mitt vedkommende verken kan jeg eller vil jeg gjøre noe forsøk på det.»

Beklagelsen medførte at det ikke ble fremmet forslag om mistillit.

Disse medlemmer viser videre til mistillitsforslag fra Gro Harlem Brundtland mot forsvarsminister Anders C. Sjaastad for brudd på informasjonsplikten. I debatten 22. november 1982 sa Brundtland blant annet at:

«… det avgjørende må være at vi oppnår en full avklaring og en nødvendig erkjennelse fra den ansvarlige statsråds side. Vi avventet derfor statsrådens innlegg for å kunne vurdere om han valgte å erkjenne den situasjon han har brakt seg selv opp i, påtok seg det fulle ansvar for dette, og beklaget at han ikke har oppfylt sin informasjonsplikt.»

En slik erkjennelse kom ikke, og forslaget om mistillit ble opprettholdt, men nedstemt.

I sak om utnevnelse av ny sentralbanksjef i 1993 fremmet kontroll- og konstitusjonskomiteen innstilling med forslag om mistillit mot finansminister Sigbjørn Johnsen. I debatten 24. mai 1994 sa saksordfører Dag Jostein Fjærvoll blant annet følgende:

«Mistillitsforslag utvirkes og påvirkes av det aktuelle politiske temperaturnivå og settes ikke fram i et politisk vakuum. Det skal nemlig ikke store saken til for å skaffe et regjeringsskifte om tiden er moden for dette og de politiske alternativ er klare.»

Også i denne saken var finansministerens og regjeringens manglende vilje til å beklage sin handlemåte et viktig element for at mistillitsforslag ble fremmet. Representanten Per-Kristian Foss sa det slik:

«Realiteten er at Arbeiderpartiet i denne debatten ikke har innrømmet feil overhodet.»

Forslaget om mistillit ble opprettholdt og falt med 83 mot 80 stemmer.

Disse medlemmer mener disse eksemplene bidrar til å sette den svært klare beklagelsen statsminister Jens Stoltenberg kom med, inn i en større parlamentarisk kontekst. Slike beklagelser har ofte medført at mistillitsforslag ikke blir fremmet, selv i saker hvor det har vært begått alvorlige feil.

På overstående bakgrunn vil disse medlemmer ikke fremme forslag om mistillit i denne saken.

3.8.5 Daddelsvedtak/kritikkvedtak

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre viser til at det etter 1963 er blitt fremmet 17 «daddelsforslag» (kritikkforslag) i Stortinget. Forslag om kritikk i vedtaks form er et viktig virkemiddel for Stortinget i alvorlige saker hvor mistillit ikke benyttes. Det er bare fem slike forslag som er vedtatt av Stortinget etter 1963.

Disse medlemmer viser i den sammenhengen særlig til daddelsvedtaket 16. juni 2004 hvor Stortinget kritiserte daværende nærings- og handelsminister Ansgar Gabrielsen med følgende:

«Stortinget uttaler at nærings- og handelsministerens håndtering av salget av aksjene i SND Invest AS var kritikkverdig.»

Forslaget ble fremmet i kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling av medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet.

Disse medlemmer viser videre til følgende forslag rettet mot tidligere forsvarsminister Kristin Krohn Devold:

«Stortinget finner det særdeles kritikkverdig at Forsvarets regnskap for 2003 ikke kan godkjennes. Alvorlige antegnelser fra Riksrevisjonen i forbindelse med regnskapet for 2002 bidrar til å styrke inntrykket av manglende økonomistyring.»

Forslaget ble fremmet i kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling av medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet.

På bakgrunn av den informasjon som er fremkommet gjennom 22. juli-kommisjonens rapport, redegjørelsen fra statsministeren og justis- og beredskapsministeren, samt de opplysninger som fremkom under kontrollhøringen, fremmer disse medlemmerfølgende forslag:

«Stortinget mener det er sterkt kritikkverdig at regjeringen forut for og under terrorhandlingene 22. juli 2011 ikke i tilstrekkelig grad hadde iverksatt tiltak som gjorde at samfunnet og staten evnet å beskytte landets borgere.»

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget mener det er alvorlig og kritikkverdig at regjeringen forut for og under terrorhandlingene 22. juli 2011 ikke i tilstrekkelig grad hadde iverksatt tiltak som gjorde at samfunnet og staten evnet å beskytte landets innbyggere.»