Komiteen vil påpeke at det har kommet frem at politiet sviktet på mange områder den 22. juli 2011. Komiteen viser til at statsminister Jens Stoltenberg på pressekonferansen 28. august 2012 uttalte at «Det er den svikten i fredstid som har gitt de største og mest alvorlige skadevirkningene».

Komiteen har i sitt arbeid lagt særlig vekt på å få frem om Politidirektoratet kunne handlet annerledes forut for hendelsen, og hvordan de håndterte krisen den 22. juli.

3.7.1 Styringen av norsk politi – beredskap

Komiteen viser til at Justis- og beredskapsdepartementet har den overordnede styringen av politiet og det overordnede ansvaret for samfunnssikkerhet og beredskap. Komiteen viser videre til at Politidirektoratet i 2001 ble etablert som et forvaltningsorgan underlagt Justisdepartementet, med ansvar for planlegging, iverksetting og koordinering av tiltak innenfor politiets virksomhet. Politidirektoratet har ansvaret for ledelse og oppfølging av politidistriktene og politiets særorganer med unntak av Politiets sikkerhetstjeneste, som er direkte underlagt Justis- og beredskapsdepartementet. Direktoratet har også ansvaret for personal- og organisasjonsutvikling, støtte- og tilsynsoppgaver, forvaltningsoppgaver, beredskap, samt behandling av klagesaker.

Komiteen viser til atformålet med opprettelsen av Politidirektoratet blant annet var å styrke den sentrale ledelsen av politiet for å kunne møte utfordringene i kriminalitetsutviklingen og videreutvikle det politioperative sentrale beredskaps- og krisehåndteringsapparatet.

Komiteen har merket seg at de operative funksjonene i politiet primært ivaretas av det enkelte politidistrikt eller særorgan med slik funksjon. Politidirektoratet vil bare i helt spesielle situasjoner gripe inn i den operative virksomheten. Slik inngripen kan skje ved at politidirektøren enten bruker sin instruksjonsrett, selv overtar ansvaret for politioperasjonen eller overlater ansvaret for operasjonen til en annen politimester enn der hendelsen finner sted.

Komiteen viser til at det kan synes som om politiet ikke hadde tatt tilstrekkelig lærdom av beredskapsøvelsene forut for 22. juli 2011 til å kunne takle terroraksjonen på en tilfredsstillende måte.

22. juli-kommisjonen konkluderte med at det forelå en teoretisk forståelse av terror, men at det manglet en reell erkjennelse av terrortrusselen. Komiteen mener det er kritikkverdig at risikoerkjennelsen i POD og politiet var så lav, ettersom PST allerede i 2007 advarte regjeringens sikkerhetsutvalg om at det var mer enn 50 pst. sannsynlig at Norge ville oppleve forsøk på et terroranslag fra ekstreme islamistiske grupperinger innen tre til fem år.

I kontrollhøringen ga både tidligere politidirektør Ingelin Killengreen og tidligere politimester i Oslo, Anstein Gjengedal, uttrykk for at verken Politidirektoratet eller Oslo politidistrikt ble målt på samfunnssikkerhet og beredskap, og at de ble detaljstyrt av Justisdepartementet på svært mange andre områder. Komiteen merket seg at dette ble avvist av tidligere ekspedisjonssjef i Justis- og beredskapsdepartementet, Hans Sverre Sjøvold, og av tidligere justisminister Knut Storberget. Storberget henviste til tildelingsbrevet for 2011 hvor målene for politiet er listet opp og hvor han påpekte at beredskap var sentralt.

Komiteen vil peke på at det overordnede ansvaret for problemstillinger knyttet til terrorberedskapen ligger hos justisministeren. Komiteen mener det er kritikkverdig at denne oppgaven ikke i tilstrekkelig grad er fulgt opp, særlig på bakgrunn av PST-rapporten fra 2007.

Komiteen viser til kontrollhøringen 19. november 2012 hvor tidligere politimester i Oslo, Anstein Gjengedal, uttalte at politiet ikke var dimensjonert for utfordringene de ble utsatt for.

Komiteen merket seg også at Gjengedal under kontrollhøringen uttalte at beredskap ikke sto høyt på den politiske dagsorden, og at «jeg har merket meg at interesseområdet er kriminalitetsbekjempelse, ikke beredskap». Komiteen registrerer dette med undring, og viser til 22. juli-kommisjonens hovedkonklusjon hvor de skriver:

«Etter vårt syn har Storting og regjering gjennom stortingsmeldinger og sentrale lovverk på samfunnssikkerhetsområdet foretatt rimelige avveininger mellom åpenhet og sikkerhet og på de fleste områder stilt opp fornuftige ambisjoner for sikkerhetsnivået i samfunnet. Utfordringen ligger i å skape bedre samsvar mellom ord og handling.»

Komiteen vil også understreke at regjeringen Bondevik II flere ganger presiserte at beredskap er en av politiets hovedoppgaver. I politirollemeldingen (St.meld. nr. 42 (2004–2005) Politiets rolle og oppgaver) ble politiets oppgaver delt i fire, hvorav den ene var at:

«Politiet skal være den sentrale aktøren i det sivile samfunnets beredskap mot store ulykker, naturkatastrofer og terroranslag, og ha det sentrale ansvaret i den lokale beredskapen med øvelsesmønster basert på samvirke med andre nødetater, Forsvaret, kommuneledelse, lokalt næringsliv, frivillige organisasjoner og publikum.»

Komiteen viser til at POD og det enkelte politidistrikt også har et selvstendig ansvar for beredskap, krisehåndtering og samfunnssikkerhet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener likevel ikke at det er grunnlag for å si at politiet har manglet politisk støtte for å prioritere beredskap.

Komiteenviser til at tidligere politimester i Oslo, Anstein Gjengedal, forklarte følgende til 22. juli-kommisjonen:

«På spørsmål om OPD har forutsett en bombeeksplosjon i sine scenarioer, så opplyste Gjengedal at de har trent på at det kunne skje en bombeeksplosjon i Oslo, uten å knytte scenarioene til et bestemt sted. De har ikke forutsett at det skulle gå av en bombe i regjeringskvartalet, men vært bevisst på at offentlige bygninger, herunder regjeringsbygninger, kan være terrormål. Umiddelbart etter 9/11 har OPD vært mest bekymret for ambassadene. Etter Madrid og London har de rettet oppmerksomheten også mot kommunikasjonsnettet.

Gjengedal ble spurt om han er kjent med scenarioet om en bombe i regjeringskvartalet står anført på beredskapstroppens prioriterte liste over øvelsesscenarioer. Til dette opplyste Gjengedal at det har vært øvet på scenarioet, men han kjenner ikke til, men forutsetter at, POD er orientert om dette».

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, kan ikke se at beredskap har vært gitt tilstrekkelig prioritet i målstyringen siden 2008, noe flertallet mener er sterkt kritikkverdig.

Flertallet mener kontrollhøringene i november 2012 viste at regjeringen Bondevik II nok hadde mer oppmerksomhet på beredskap enn den sittende regjering, blant annet fordi den overtok makten like etter terrorangrepene i USA 11. september 2001.

Flertallet mener det gjennom kontrollhøringene ble avslørt at samfunnssikkerhet og beredskap ikke har blitt prioritert i tilstrekkelig grad av den rødgrønne regjeringen. Flertallet mener dette også ga seg utslag i tildelingsbrevene til, og målstyringen av politiet.

22. juli-kommisjonen slår fast at temaet samfunnssikkerhet har vært nevnt som et overordnet mål de senere år, men «eksplisitt omtale av beredskap har det ikke vært siden 2008». Videre uttaler kommisjonen at Justisdepartementet i årene 2009, 2010 og 2011 ikke satte opp noen konkrete mål eller tiltak i tildelingsbrevene rettet mot politietatens beredskap for terror eller håndtering av angrep. Flertallet mener dette er underlig, all den tid tildelingsbrevene de senere årene er blitt stadig mer detaljerte, med flere og mer spesifikke målsettinger.

Flertallet mener det er kritikkverdig at beredskap i liten grad er blitt etterspurt av den sittende regjerings justisdepartement.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser i denne sammenhengen til Justisdepartementets tildelingsbrev til POD for 2011 (datert 17. januar 2011) hvor hovedmål 3 er «Økt trygghet og samfunnssikkerhet», delmål 3.1 er «Effektiv og god håndtering av forhold som skaper utrygghet», delmål 3.2 er «Økt evne til krisehåndtering i politiet» og delmål 3.3 er «Vern om rikets sikkerhet, selvstendighet og betydelige samfunnsinteresser».

Disse medlemmer mener dette er et klart og tydelig signal om at beredskap var prioritert. Disse medlemmer vil videre vise til at PSTs budsjetter ble betydelig styrket fra 2005 til 2011 og at det i revidert nasjonalbudsjett for 2011 ble gitt en tilleggsbevilgning på 20 mill. kroner til oppgradering og utskifting av utstyr til Beredskapstroppen.

3.7.2 Politidirektoratet

Komiteen viser til at Politidirektoratet har ansvar for å støtte det eller de berørte politidistrikt som har det operative ansvaret ved store krisesituasjoner. Der flere distrikter er involvert, har direktoratet også ansvaret for koordinering, samt ansvar for situasjonsrapportering til overordnet myndighet. Komiteen har merket seg at det i politiets egen evalueringsrapport fremkom at politimesteren i Oslo hadde det koordinerende ansvaret, og ikke politidirektøren. Under kontrollhøringen kom det frem at politimesteren selv ikke var klar over at han hadde fått dette ansvaret. Komiteen mener at uklare rolleavklaringer er uakseptabelt i en krisesituasjon.

Komiteen mener at nye oppgaver ikke bør tildeles uten at det blir gjort tydelig kjent for involverte parter.

Komiteen har merket seg at 22. juli-kommisjonen konkluderte med at det forelå uklarheter vedrørende hvem som faktisk fylte rollen som politidirektør 22. juli 2011. Under kontrollhøringen kom det frem at daværende politidirektør Øystein Mæland og assisterende politidirektør Vidar Refvik avtalte at Mæland skulle ta ledelsen i Politidirektoratet, mens Refvik skulle representere direktoratet i regjeringens kriseråd. Dette var også kjent for lederen av kriserådet, daværende departementsråd Morten Ruud. Komiteen viser til at det kom frem under kontrollhøringen at Øystein Mæland, som var ansvarlig for staben i POD, ikke hadde kunnskap om hvilke planverk som skulle iverksettes ved store kriser. Vidar Refvik, som var POD sin representant i regjeringens kriseråd 22. juli 2011, uttalte til komiteen at han hadde kunnskap om planverket og at han ville ha satt dette i verk om han hadde vært til stede i staben i POD. Refvik sa i kontrollhøringen følgende:

«I ettertid ser jeg nok at jeg kunne ha brukt min kapasitet og min kunnskap bedre om jeg hadde vært i direktoratet og hjulpet til med ledelsesarbeidet der.»

Komiteen vil bemerke at det er svært viktig at politidirektøren både kjenner til planverket for beredskap, og sørger for at det blir iverksatt i store krisesituasjoner.

Komiteen vil bemerke at det ikke kom helt klart frem i kontrollhøringen om det var like tydelig for alle berørte parter hvem som faktisk var politidirektør, og vil derfor understreke viktigheten av tydelig kommunikasjon i krisesituasjoner for å unngå unødige misforståelser.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre viser til at uklarheten i stor grad er Øystein Mælands ansvar, men mener at også assisterende politidirektør Vidar Refvik burde bistått Øystein Mæland.

Komiteen viser til at det er utarbeidet en ny instruks for Politidirektoratet for å sikre og avklare ansvarsforhold og roller mellom departement og direktorat.

3.7.3 Politiaksjonen i regjeringskvartalet

Komiteen viser til at Oslo politidistrikt hadde ansvaret for den operative beredskapen under terroraksjonen 22. juli 2011, og allerede kl. 16.00 hadde politiet samlet et stort antall mannskaper. I den første fasen etter eksplosjonen i regjeringskvartalet gjorde politiet en veldig god innsats i arbeidet med livredding, evakuering og søk etter overlevende i bygningene. Beredskapstroppen var også en del av dette arbeidet. Oslo politidistrikt fikk raskt etterforskningsansvaret av Riksadvokaten.

Rett etter eksplosjonen i regjeringskvartalet ble det ringt inn et tips til politiets nødtelefon med opplysning om en mann i politiuniform som var bevæpnet, samt registreringsnummeret på mannens bil. Opplysningene ble overlevert til operasjonslederen på en papirlapp. Under kontrollhøringen kom det frem at stor pågang og lav bemanning på operasjonssentralen var årsaken til at det tok omtrent 20 minutter før operasjonssentralen ringte tilbake til vitnet. Hvis tipset hadde vært håndtert raskere, kunne gjerningsmannen ha vært stanset på vei til Utøya.

3.7.4 Politiets operasjonssentraler

Komiteen vil understreke at hendelsene 22. juli viser viktigheten av å ha tilstrekkelig bemanning på operasjonssentralene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at det kom frem under kontrollhøringen at den lave bemanningen på operasjonssentralen ved Oslo politidistrikt var blitt tatt opp med Justisdepartementet, men uten at dette hadde medført at den var blitt bedret.

Flertallet viser videre til at bekymring knyttet til kapasitet og bemanning ved politiets operasjonssentraler har vært tema i Stortinget gjentatte ganger. Flertallet viser til skriftlig spørsmål, Dokument nr. 15:145 (2008–2009), fra stortingsrepresentant André Oktay Dahl til daværende justisminister Knut Storberget, sendt 24. oktober 2008. Storberget hevder i sitt svar til representanten at det var store utfordringer knyttet til kapasiteten ved operasjonssentralen i Oslo på en konkret dato. Dette omtales ikke som et engangstilfelle av justisministeren. I svaret står det blant annet:

«Justisdepartementet arbeider for at politiet får ressurser og rammevilkår til å ivareta publikums behov for service og beredskap. Vi har økt politiets budsjetter med om lag 2 milliarder kroner nominelt i perioden 2006 – 2009, eller 800 mill. kroner når lønns- og prisvekst er fratrukket.

(…)

Det er imidlertid ikke kjent for politiledelsen i Oslo at det har vært alvorlige hendelser som ikke er håndtert av de innsatsenheter som har vært tilgjengelig, selv om de enheter man har hatt på tjeneste virkelig har hatt nok å gjøre.

Selv om oppmerksomheten i stor grad rettes mot politiets ressurs- og bemanningssituasjon, viser flere oppslag de siste døgn at politiet har nødvendig kapasitet og tar hånd om alvorlige hendelser på en svært betryggende måte.»

Flertallet mener statsrådens beskrivelse er lite dekkende for den reelle situasjonen. Fravær av medieomtale av alvorlige hendelser som politiet ikke håndterte, er lite egnet som utgangspunkt for å legge til grunn at politiet har nødvendig kapasitet.

Flertallet mener at regjeringens opplysninger til Stortinget om tilstanden i politiet – knyttet til operasjonssentraler, bemanning, ressurser, politihelikopteret, IKT, trening, øvelser og utstyrssituasjon – i det vesentlige ble besvart av statsråden med generelle uttalelser om bevilgninger. I mange tilfeller ble også studentopptaket ved Politihøgskolen, som samtlige partier har vært enige om siden 2001, brukt som svar på det meste.

Flertallet mener det er kritikkverdig at departementet ikke har iverksatt tiltak for å øke bemanningen, og at oppfølgingsarbeidet har gått langsomt i politisektoren, særlig i tiden før 22. juli-kommisjonens rapport ble fremlagt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at tidligere justisminister Knut Storberget ved en rekke anledninger svarte på spørsmål og på andre måter informerte Stortinget om bemanningssituasjonen i politiet. Disse medlemmer mener at justisministerens svar er korrekte i den forstand at han på spørsmål om bemanning av operasjonssentralene i politidistriktene skal opplyse om bemanning generelt. Det er justisministerens oppgave å sørge for tilstrekkelig bemanning i politietaten, men den enkelte politimesters oppgave å disponere bemanningen med sikte på å utføre sitt oppdrag. Allokeringen av bemanningen er og blir den enkelte politimesters oppgave som han eller hun i etterkant kan måles på. Å frata politimesteren ansvar og myndighet over dette, vil være innblanding og detaljstyring fra justisministerens side.

3.7.5 Politireserven

Komiteen viser til 22. juli-kommisjonens omtale av politireserven, som etter beredskapssystemet omtales som politiets nasjonale forsterkningsressurs. Politireserven kunne dermed ha blitt benyttet til vakt og sikring av skjermingsverdige objekter den 22. juli og de påfølgende dagene. Det fremgår av kommisjonens rapport at bruk av politireserven ble vurdert av staben ved Oslo politidistrikt, og godkjent av Politidirektoratet, men ikke benyttet. Bruk av Forsvaret fremsto som et bedre alternativ.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener dette viser at politireserven de senere årene i praksis er nedprioritert og ikke ansees som en egnet ressurs i krisesituasjoner. Flertallet mener dette har skjedd uten tilstrekkelig informasjon til Stortinget om hvilke konsekvenser det vil kunne få for politiets evne til eksempelvis objektsikring, særlig ettersom politiet ikke har tilstrekkelig egen kapasitet til objektsikkerhet i krisesituasjoner.

Flertallet mener dette er kritikkverdig og legger til grunn at politireservens fremtid skal avklares av Stortinget.

3.7.6 Politiaksjonen på Utøya

Komiteen viser til at de første meldingene om ugjerningene på Utøya kom til politiet kl. 17.24 den 22. juli. Skipperen på MS Thorbjørn ringte AMK-sentralen i Buskerud rett etter at han hadde vært vitne til de første drapene, og ble derfra koblet opp mot politiets operasjonssentral i Hønefoss. Ett minutt senere mottok operasjonssentralen de første telefonene fra ungdommer på Utøya. De fleste innringerne fortalte at en mann i politiuniform gikk omkring på øya og skjøt og at det var mange skadde og drepte.

Komiteen har merket seg at 22. juli-kommisjonen konkluderte med at politiet kunne ha ankommet Utøya raskere, og dermed trolig spart liv. Nordre Buskerud politidistrikt mobiliserte raskt en aksjonsgruppe på åtte bevæpnede tjenestemenn. Komiteen viser til at Beredskapstroppen var med i redningsarbeidet i regjeringskvartalet, men rykket ut til Utøya da melding om skyting på øya kom.

Komiteen har merket seg at nødnettet ikke var utbygd til Nordre Buskerud politidistrikt. På grunn av stor pågang ved operasjonssentralen i Nordre Buskerud politidistrikt fikk ikke Beredskapstroppen kontakt med operasjonssentralen på telefon. Beredskapstroppen rykket derfor ut uten at politidistriktet var informert og det oppstod uklarheter og misforståelser om bl.a. oppmøtested, noe som kan ha bidratt til å forsinke politiets ankomst til øya. Under kontrollhøringen kom det frem at Beredskapstroppen selv mente at dette ikke fikk noen konsekvenser for aksjonen.

Komiteen viser til at uklarhet mellom Beredskapstroppen og Nordre Buskerud politidistrikts tjenestemenn ikke utelukkende skyldtes at nødnettet ikke var utbygget i Nordre Buskerud. I den forbindelse viser komiteen til svaret fra 22. juli-kommisjonens leder til representanten Skei Grande i Stortingets kontrollhøring, hvor Bech Gjørv ble bedt om å kommentere følgende:

«… det lokale politikammeret var på vei, mens vi fikk en spesialtropp som overkjørte hele systemet …?»

22. juli-kommisjonens leder påpekte at problemet var at ressursene ikke fant hverandre og at problemstillingene til dels handlet om IKT og manglende kapasitet på operasjonssentralene, men også om manglende sambandsdisiplin.

Komiteen vil også vise til at det i rapporten er dokumentert at politiet ville ha kommet raskere til Utøya dersom den lokale aksjonsleders plan hadde vært fulgt.

Komiteen viser til at det var mange fritidsbåter i området. Likevel ble det fra politiets side gjort for lite for å rekvirere båter til Beredskapstroppen. Komiteen vil peke på at turen ut til Utøya tok lang tid, fordi politiets egen gummibåt ble overbelastet og havarerte. Da polititjenestemennene fra Nordre Buskerud politidistrikt og Beredskapstroppen først kom til Utøya, samarbeidet de imidlertid godt om pågripelsen, og om arbeidet i timene etterpå.

Komiteen viser til at alle polititjenestemenn på Utøya gjorde en stor innsats og reddet mange liv.

3.7.7 Politiets innsats – justisministerens og forsvarsministerens redegjørelse til Stortinget 10. november 2011 og politiets egen evaluering

Komiteen viser til at justisministerens og forsvarsministerens redegjørelse til Stortinget 10. november 2011 om 22. juli-angrepet ga Stortinget utfyllende informasjon på flere punkter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til atinformasjonen som regjeringen ga i noen sentrale tilfeller var divergerende med 22. juli-kommisjonens funn. Det gjelder avgjørende spørsmål om myndighetenes håndtering av angrepet, som tilgangen på båter ved Utøya, politihelikopteret, riksalarm og innkalling av ekstra mannskaper, der det gjennomgående ble skapt et inntrykk av at justissektoren hadde gjort en bedre innsats enn det kommisjonen fant var tilfellet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at justisministerens redegjørelse den 10. november 2011 inneholdt klare forbehold om at faktagrunnlaget om blant annet hendelsesforløpet og politiets innsats ville kunne endre seg i ettertid, som følge av 22. juli-kommisjonens arbeid.

Komiteen legger kommisjonens situasjonsbeskrivelser til grunn.

Komiteen viser videre til at politiets egen evaluering av krisehåndteringen 22. juli 2011, Sønderland-utvalget, avviker på en del sentrale punkter fra den uavhengige 22. juli-kommisjonens rapport. Under kontrollhøringen kom det frem at mandatet for Sønderland-utvalget var for snevert, selv om det reflekterte evalueringstemaer som var satt opp i politiets eget beredskapssystem. Det kom også frem at metodikken som Sønderland-utvalget brukte, hadde fokus på erfaringslæring og var en annen fremgangsmåte enn 22. juli-kommisjonen brukte. Komiteen mener likevel det er lite tilfredsstillende at rapportene konkluderer svært forskjellig på sentrale punkt. Blant annet vurderte politiets egen evaluering at en anmodning om bistand fra Forsvarets helikopter ikke ville ha fått betydning, fordi det uansett ikke hadde vært tilgjengelig. 22. juli-kommisjonen avviste dette, og konstaterte at en rask anmodning til Forsvaret om bruk av helikopter kunne gitt en bedre oversikt over situasjonen, samt at terroristaksjonen på Utøya kunne vært stanset tidligere.

Komiteen mener den manglende selverkjennelse Sønderland-utvalget uttrykte skadet politiets omdømme. Det er en forutsetning å erkjenne feil og svakheter dersom en skal dra lærdom av alvorlige hendelser.

Komiteen mener Sønderland-rapporten, som i hovedsak konkluderte med at det var lite politiet kunne gjort annerledes, gjør at en kan stille spørsmål ved om politiet har en tilstrekkelig lærende kultur. Dette kan også tolkes i sammenheng med at læring under øvelse i liten grad medførte praktiske endringer i politiet. Komiteen mener at det i seg selv ikke er bekymringsverdig at to rapporter konkluderer ulikt. Det som etter komiteens oppfatning er problematisk, er at politiet i året før 22. juli-kommisjonen la fram sin rapport, framsto som etterrasjonaliserende, i stedet for å være åpne om egne feil. Komiteen mener eksempelvis det er uheldig at politiet på en pressekonferanse 18. august 2011 presenterte fire grunner for at Storøya var det beste oppmøtestedet, når det i 22. juli-rapporten kunne leses at valget av Storøya:

«… ikke var forankret i polititaktiske vurderinger, men kom i stand ved en misforståelse under en telefonsamtale mellom en tjenestemann fra BT og den lokale operasjonssentralen.»

Komiteen mener det er alvorlig at politiet fremstår som noe selvbeskyttende etter slike alvorlige hendelser, men er fornøyd med at ny politidirektør har grepet fatt i denne problemstillingen.

3.7.8 Politietatens ressurser for å bekjempe terror

Komiteen understreker at 22. juli-kommisjonen har vurdert hendelsene den 22. juli i 2011. Mandatet og tidsfristen medførte at kommisjonen måtte prioritere og avgrense sitt arbeid. For eksempel har ikke kommisjonen foretatt analyser av politiets evne til å mobilisere en stor, godt trent og utrustet politistyrke til steder som ligger langt fra Oslo eller andre større byer. Komiteen viser til at 22. juli-kommisjonen skriver:

«Dersom angrepet på Utøya hadde skjedd to timer senere, uten et forutgående bombeangrep, ville trolig ikke Beredskapstroppen hatt en så rask utrykning, og Nordre Buskerud politidistrikt ville da etter planen ha hatt en lavere bemanning, og færre med trening til å håndtere bevæpnede oppdrag ville vært tilgjengelig.»

Komiteen støtter 22. juli-kommisjonens vurdering om at:

«Det er derfor det ordinære politi som utgjør den viktigste og fundamentale delen av politiets beredskap. Politiets respons vil aldri være bedre enn den politiresponsen som er i aksjonsområdet når hendelsen skjer.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, er av den oppfatning at politiets ressurser og bemanning i mange tilfeller vil kunne være en kritisk faktor for å sikre tilfredsstillende beredskap i hele landet. Flertallet viser til at kommisjonen ikke har utarbeidet en politistudie, hvor politiets ressurser, bemanning og evne til å løse sitt samfunnsoppdrag vurderes i sammenheng. Flertallet vil fremheve at det i lang tid har vært uenighet mellom opposisjonen og regjeringspartiene om hva som er den reelle situasjonen i politiet landet rundt.

Flertallet viser videre til at en lang rekke politidistrikt over tid var varslet om lavere bemanning og reduserte driftsbudsjett som følge av regjeringspartienes bevilgninger til politi- og lensmannsetaten.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at en av 22. juli-kommisjonens hovedkonklusjoner er at svikten den 22. juli 2011 i større grad handler om ledelse, samhandling, kultur og holdninger, enn mangel på ressurser, behov for ny lovgivning, organisering eller store verdivalg. Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til at politietatens budsjetter økte med ca. fire mrd. kroner fra 2005 til 2011, at det ble foretatt en dobling av utdanningen av politifolk ved Politihøgskolen i samme periode, at det ble ansatt mange nye i politi- og lensmannsetaten fra 2005, at redningshelikopterberedskapen ble bygget betydelig ut fra 2005 og at både PSTs og Beredskapstroppens budsjetter er blitt styrket.

Beklageligvis var ikke dette nok til å forhindre de alvorlige følgene terroraksjonene den 22. juli fikk.

Disse medlemmer vil videre vise til at Politidirektoratet har offentliggjort oversikt over fordelingen av økningen i antall årsverk i politidistrikter og særorganer fordelt på stillingskategorier for perioden 2008 til 2011. I denne perioden falt antall årsverk politistillinger i distriktene med 0,6 pst., mens antall årsverk politistillinger i særorganene økte med 26,6 pst. Totalt var økningen i antall årsverk politistillinger fra 2008 til 2011 på 0,6 pst. Økningen i antall årsverk juriststillinger var i samme periode om lag 4 pst. i både politidistriktene og i særorganene, mens antall årsverk sivile stillinger vokste med henholdsvis 10,6 og 34,8 pst. i politidistriktene og særorganene. Totalt økte antall årsverk i politidistriktene med 318,4, fra 11 235 til 11 553,4 årsverk fra 2008 til 2011, mens antall årsverk i særorganene økte med 448, fra 1480,5 til 1928,5 i denne perioden. Om lag halvparten av politidistriktene hadde en økning i antall årsverk politistillinger. Romerike hadde den største prosentvise økningen i antall årsverk, mens den prosentvise nedgangen var størst i Asker og Bærum.

Disse medlemmer viser videre til at i tildelingsbrevet for 2013 krever Justis- og beredskapsdepartementet at Politidirektoratet prioriterer økt politibemanning og jobb til nyutdannede fra Politihøgskolen, mer formålstjenlig, behovsstyrt og fleksibel disponering av samtlige mannskapsressurser og tiltak for å beholde arbeidskraft og redusere avgang.

For å påse at hovedmålet om økt trygghet og styrket samfunnssikkerhet nås, skal Politidirektoratet jevnlig rapportere på bemanningsutvikling: Hvor mange av de nyutdannede som har fått jobb i etaten, samlet bemanning (politiårsverk og sivile), politidekning og avgang fra etaten. Rapporten skal også omfatte bemanningen ved PSTs sentrale enhet. I rapporteringen skal Politidirektoratet gi en vurdering av status og utvikling og eventuelt behovet for korrigerende tiltak.

3.7.9 IKT i politiet

Komiteen viser til at politiets IKT-system er mangelfullt, noe som har vært kjent for regjeringen i lang tid. Blant annet kommer dette frem i flere tildelingsbrev til Politidirektoratet fra departementet siden 2008. Under kontrollhøringen ble komiteen gjort kjent med at Politidirektoratet ønsket å ta midler fra politidistriktenes driftsbudsjetter til IKT-investering, men ble nektet dette av Justisdepartementet. Komiteen viser til Innst. 79 S (2010–2011) om Riksrevisjonens undersøkelse av politiets innsats mot organisert kriminalitet. I kontrollhøringen i forbindelse med behandling av denne saken svarte daværende justisminister Knut Storberget følgende på spørsmålet:

«Er det ikke slik at IKT-investeringene er blitt nedprioritert fordi det har vært for store politiske omkostninger knyttet til ikke å gi det til operativ polititjeneste?»:

«Ja, jeg vil i stor grad gi deg rett i det. …»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til fortsettelsen i svaret til tidligere statsråd Knut Storberget, som gir et dekkende bilde av det som ble sagt i denne kontrollhøringen:

«Det har vært mange satsingsforslag på politifeltet siden jeg kom til Justisdepartementet. Jeg husker jo veldig godt Politiets Fellesforbund og for så vidt også Politidirektoratets satsingsforslag her, og hva som var viktig. Det første vi valgte å gripe fatt i, var at de som jobbet ute, måtte ha godt verneutstyr. Så både verneutstyr og våpen ble prioritert. Vi ser at budsjettene til Politiets data- og materielltjeneste har vokst betydelig. Jeg tror det har vært en dobling i min periode, så det har vært betydelige investeringer, også på IKT, men de har vært fragmenterte. (…) Og vi har en betydelig satsing opp imot det å gjøre noe med bemanning. Det var prioritet nr. 1. Så ser jeg at det nå er helt maktpåliggende at man har satt av penger. Jeg ser også – når vi har gjort det i år, 180 mill. kr. på infrastrukturbiten, men også straffesaksdelen – at det er vel litt som Arne Johannessen sier, at det blir du ikke nevneverdig populær av. Men det grepet må tas».

Komiteen mener det er kritikkverdig at Justisdepartementet ikke har gjort mer for å få fortgang i IKT-utviklingen i politiet og i straffesakskjeden, en problemstilling departementet har vært vel kjent med. 22. juli-kommisjonen konkluderer med at manglende IKT-system medførte at politiaksjonen ble forsinket, noe som fikk fatale konsekvenser. Komiteen har merket seg at Politidirektoratet nå har opprettet en ny avdeling for IKT og teknologi for å forsterke ledelse og styring av IKT-området i politiet. Komiteen viser for øvrig til sine tidligere merknader om dette i flere innstillinger om rapporter fra Riksrevisjonen.

22. juli-kommisjonen påpekte at «IKT-infrastrukturen i politiet må karakteriseres som lite hensiktsmessig». Komiteen har merket seg at den nye straffeloven ikke kan tre i kraft før nytt IKT-system er på plass, samt at politiets operative arbeid svekkes betydelig på grunn av lite tilfredsstillende IKT-systemer.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at tidligere justisminister Knut Storberget i kontrollhøringen 26. november 2012 svarte følgende på spørsmål fra representanten Hallgeir H. Langeland om detaljstyring og IKT-satsing i politiet:

«Hvis man går inn i tildelingsbrevet til Politidirektoratet, ikke bare for 2011, men også for tidligere år, vil man se at IKT er en av de viktigste oppgavene for å få opp en ny infrastruktur, men også en ny straffesaksdel og en del andre elementer. Det var det ingen tvil om. Men Politidirektoratet hadde det handlingsrommet i sin økonomi at man i løpet av årene fra 2008 til 2012 satte av mellom 190 mill. og 360 mill. kr. per år. (…)

Jeg har vondt for å forstå at man sier at det ikke er bevilget penger til IKT når man bruker en kvart milliard på ett år – i 2011 skulle man bruke en kvart milliard!»

Disse medlemmer har merket seg at regjeringen ønsker å iverksette ny straffelov så raskt som mulig, og at regjeringen har gjort et konseptvalg for nye straffesakssystemer, som innebærer en betydelig IKT-satsing i politiet. Disse medlemmer har forståelse for at slike store innfasinger tar tid, men er opptatt av at regjeringen ser etter muligheter for å iverksette viktige straffebud som kan implementeres i gammel straffelov inntil nytt straffesakssystem er på plass. I den sammenheng viser disse medlemmer til at man 19. desember 2008, på bakgrunn av den forsinkede ikrafttredelsen av straffeloven 2005, foretok en revisjon av straffeloven av 1902 ved at Stortinget vedtok å kriminalisere oppfordring, rekruttering og opplæring til terror, blant annet på bakgrunn av Norges internasjonale forpliktelser i terrorbekjempelsen. Denne lovendringen trådte i kraft straks.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre viser til justisminister Knut Storbergets uttalelser den 28. mai 2009, da Stortinget behandlet siste del av den nye straffeloven. Herunder:

«Vi planlegger en rask ikrafttredelse, men ser vel for oss 2011–2012.»

Disse medlemmer mener dette er én blant mange uttalelser fra daværende justisminister som viser regjeringens manglende gjennomføringsevne. I oktober 2012 svarte justis- og beredskapsminister Grete Faremo, på spørsmål i Stortinget i forbindelse med Stortingets arbeid med statsbudsjettet for 2013, Prop. 1 (2012–2013), at regjeringen forventer at ny straffelov kan tre i kraft innen 1. januar 2017.

Komiteenviser til at det i straffeloven som ble vedtatt i 2008, er en strafferamme på 30 års fengsel for grove terrorhandlinger. Vedtaket har ennå ikke trådt i kraft fordi det hevdes at politiets og domstolenes nåværende datasystemerikke er i stand til å takle denne endringen. Komiteenviser til at tidligere sjef PST, Jørn Holme, ble spurt om gjennomføringen av terrorlovgivningen under komiteens kontrollhøring 12. november 2012. Holme svarte at han var opprørt over denne forsinkelsen og viste til at det er svært få terrorsaker per år og at et datasystem vanskelig kan stå i veien for at de nye bestemmelsene trer i kraft. Komiteen viser til at Holme avsluttet med å si at:

«… min anbefaling til regjeringen er at de umiddelbart setter i verk de bestemmelsene som Stortinget vedtok i 2008.»

Komiteen deler denne anbefalingen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener det er sterkt kritikkverdig at IKT-satsingen i politiet ble nedprioritert fordi det har vært for store politiske omkostninger knyttet til å ikke gi det til operativ polititjeneste. Disse medlemmer mener det er regjeringens ansvar å sørge for at viktige investeringer som vil bidra til bedre bekjempelse av kriminalitet og sikre bedre muligheter for informasjonsflyt og oppfølging under terrorangrep og alvorlige hendelser, blir prioritert.

3.7.10 Riksalarm

Komiteen vil peke på at nasjonalt varslingssystem fungerte svært dårlig 22. juli 2011. Det er kritikkverdig at verken utsendelse eller mottakelse av riksalarm fungerte. Da Norsk Kontantservice ble ranet i 2004, fantes det ikke et velfungerende og utprøvd system for nasjonal varsling. I evalueringsrapporten av NOKAS-ranet som ble avgitt til Politidirektoratet samme år, ble det redegjort for at det var nødvendig med et velfungerende varslingssystem ved større hendelser. Dette ble også synliggjort etter tsunamien senere i 2004, samt etter Øvelse Oslo 2006. I 2005 fikk Politiets data- og materielltjeneste (PDMT) i oppdrag å utarbeide et forslag til riksalarm, som ble overlevert til Politidirektoratet i 2006. Forslaget ble ikke fulgt opp av direktoratet og nytt forslag ble overlevert Politidirektoratet i 2009. Komiteen har merket seg at Politidirektoratet ikke valgte forslaget fra PDMT, men en løsning ved bruk av e-postvarsling som PDMT mente verken var sikker eller effektiv. Komiteen mener det er kritikkverdig at Politidirektoratet valgte et system som ikke var pålitelig og som var lite forsvarlig, og har med forundring merket seg at det kom frem under kontrollhøringen at daværende politidirektør ikke var involvert i avgjørelsen av hvilket varslingssystem som skulle innføres.

Komiteen viser til at det er Kripos som har ansvaret for å sende ut nasjonale varslinger i krisesituasjoner. Den første varslingen ble sendt ut 22. juli 2011. Den ble kun loggført i to politidistrikter, og det først dagen etter. Denne første varslingen var i tillegg mangelfull, idet bilnummeret på «fluktbilen» manglet bokstavkjennetegn. Komiteen viser til at det i tillegg ble sendt ut to vesentlige varslinger samme kveld. De omhandlet grensekontroll og muligheten for to andre terrorceller, men heller ikke disse varslingene fungerte etter planen. Nødvendige tiltak ble dermed ikke iverksatt. Komiteen har merket seg at politiets egen evalueringsrapport ikke problematiserer at verken Nordre Buskerud eller Oslo politidistrikt mottok varslingene. 22. juli-kommisjonen, derimot, mener det er sterkt kritikkverdig at de berørte politidistriktene ikke mottok varslingene. Komiteen slutter seg til denne vurderingen. Komiteen mener det i denne saken burde vært trykket på «den store knappen» umiddelbart, slik at alle mulige forebyggende og mobiliserende tiltak kunne iverksettes raskt. Det er bedre å mobilisere mye i utgangspunktet og så trappe ned når en får bedre situasjonsforståelse, enn at det tar for lang tid å iverksette nødvendige tiltak.

3.7.11 Nødnettet – politiets kommunikasjon

Komiteen har merket seg at nødnettet var fullt utbygd i Oslo politidistrikt, mens det ikke var tilgjengelig i Nordre Buskerud politidistrikt 22. juli 2011.

Komiteenhar videre merket seg at nødnettet fungerte i Oslo politidistrikt under terroraksjonen, men at det på grunn av manglende utbygging i Nordre Buskerud ble store sambandsproblemer mellom politidistriktene. Nødvendig informasjon og dyrebar tid gikk tapt.

Komiteen viser til at det ikke var etablert rutiner for kommunikasjon mellom politidistriktene som benyttet nødnett og politidistriktene som benyttet analogt samband. Dette gjelder eksempelvis politidistriktene Oslo, Asker og Bærum, samt Søndre Buskerud som alle benyttet nødnett, og Nordre Buskerud som fortsatt benyttet analogt samband. Direkte kommunikasjon mellom nabodistrikter som ble involvert den 22. juli 2011 var dermed ikke mulig. Komiteen mener det er kritikkverdig at det ikke var etablert rutiner for å håndtere slike situasjoner.

Komiteen har merket seg at utbyggingen av nødnettet går saktere enn først antatt og skal være landsdekkende innen utgangen av 2015, jf. Innst. 375 (2011–2012) og Prop. 111 S (2011–2012). Det er svært viktig at nødnettet blir utbygd raskt og på en forsvarlig måte, slik at fullverdig kommunikasjon mellom nødetatene sikres.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at nytt nødnett er et rent talesamband, og at det både 22. juli og ved andre hendelser er oppdaget flere utfordringer ved systemet. Disse medlemmer viser også til at muligheten for direktekommunikasjon mellom de håndholdte enhetene i områder hvor nettet ikke er utbygd, i praksis er fraværende. Det systemet fungerte ikke engang under aksjonen på Utøya, som er en relativt liten øy.

Disse medlemmer mener det er grunn til bekymring over de svakhetene det nye nødnettet avslørte 22. juli og mener det er viktig å se på hvordan nødnettet kan videreutvikles, eksempelvis slik at en kan kommunisere skriftlig i tillegg til tale og bruk av koordinater/kartdata. Nytt nødnett fremstår som teknologisk svært gammeldags, og arbeidet med å forbedre systemet må intensiveres vesentlig.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener svikten i fremdriften i nødnettutbyggingen, valget av gammeldags teknologi og manglende fokus på den kvalitet og funksjon et moderne nødnett bør ha, skyldes sviktende prioritering fra flere regjeringer. Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets merknader i Budsjett-innst. S nr. 4 (2004-2005), jf. St.prp. nr. 1 (2004-2005).

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, understreker at det er Justisdepartementet som har ansvar for utbygging av nødnettet, og at manglende utbygging medvirket til politiets sene ankomst til Utøya. Samtidig vil flertallet understreke at lav bemanning på operasjonssentralene, i Oslo politidistrikt så vel som i Nordre Buskerud politidistrikt, også medførte kommunikasjonsproblemer. Flertallet vil påpeke at lav politidekning på tidspunkt hvor det er størst behov, har vært et kjent tema i lang tid, og at avbøtende tiltak burde ha vært innført tidligere. Flertallet mener det er viktig at politiet får bevilgninger og en organisering som sikrer tilstrekkelig bemanning på operasjonssentralene også i helger og ferieperioder.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det er viktig at politimestrene bruker sine bevilgninger til å sikre tilstrekkelig bemanning av og kommunikasjon mellom operasjonssentralene også i helger og ferieperioder.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener det er sterkt kritikkverdig at regjeringen ikke har bidratt til å løse bemanningsutfordringene i politidistriktene når de ble klar over at flest tjenestemenn og -kvinner er på jobb i perioder hvor det er minst behov for dem. Disse medlemmer viser i den sammenheng til at regjeringen er part i forhandlingene om lønns- og arbeidsvilkår, samt at regjeringen er overordnet ansvarlig for at Politidirektoratet og de enkelte politidistrikt utnytter sine ressurser optimalt.

3.7.12 Politihelikopteret

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at politiets helikoptertjeneste var i tilfredsstillende stand i 2006, men etter at Oslo politidistrikt fikk pålegg om å kutte 5 mill. kroner på helikoptertjenesten i 2007/2008, ble den kraftig redusert. Politimesteren i Oslo tok dette opp med Justisdepartementet, og ga beskjed om hvilke konsekvenser dette ville få for helikopterberedskapen. I 2009 ble Forsvarets helikopter (Bell), som blant annet Beredskapstroppen benyttet, sendt til Afghanistan. Dette medførte en ytterligere svekkelse av helikopterberedskapen. Flertallet mener det er sterkt kritikkverdig at regjeringen ikke har sørget for at helikoptertjenesten har hatt full beredskapsbemanning når den hele tiden har vært klar over den kritiske situasjonen.

Komiteen har merket seg at politihelikopteret var uten pilot den 22. juli, på grunn av ferieavvikling. Beredskapstroppen etterspurte politihelikopter opp til flere ganger uten at dette ble fulgt opp, med begrunnelse at dette ikke var mulig på grunn av at det ikke var tilgjengelig. En av politipilotene som var på ferie, meddelte sjefen sin allerede rundt kl. 16.00 at han var hjemme og kunne fly. Sjefen for helikoptertjenesten ringte senere til operasjonssentralen i Oslo og gav beskjed om at de kunne stille med helikopterpilot, men fikk da beskjed om at det ikke var nødvendig.

Komiteen vil peke på at verken Politidirektoratet eller Oslo politidistrikt etterspurte politihelikopteret. Ikke før etter kl. 19.00 ble politihelikopteret mobilisert. Komiteen har merket seg at både politiet og 22. juli-kommisjonen har konkludert med at politihelikopteret burde vært mobilisert tidligere for å observere og sikre. Komiteen er enig i vurderingen til 22. juli-kommisjonen og mener det er kritikkverdig at anmodningen kom så sent, og at Politidirektoratet heller ikke grep inn.

3.7.13 Manglende bruk av beredskapsplanverk

Komiteen viser til at god krisehåndtering krever at man har gjennomarbeidede planer og at det gjennomføres relevante øvelser der planverket brukes. 22. juli-kommisjonen konstaterer at en bilbombe i regjeringskvartalet og flere koordinerte angrep har vært et tilbakevendende tema i trusselvurderinger, sikkerhetsanalyser og øvelsesscenarioer gjennom mange år. Kommisjonen konstaterte at det på ulike nivå er blitt øvet for lite og at man ikke har tatt tilstrekkelig lærdom fra øvelser som er gjennomført. Komiteen mener det er kritikkverdig at erfaringer fra tidligere øvelser ikke i stor nok grad er blitt gjenstand for lærdom, og understreker at beredskap må være en del av resultatmålene i styringsverktøyet. Komiteen vil understreke at krisehåndteringen 22. juli viser at politiet kan trenge å øve mer og bedre.

Komiteen viser til Øvelse Oslo 2006 hvor hensikten var å øve på omfattende terroranslag og andre katastrofer, med spesiell vekt på koordinering og samarbeid på alle nivåer, fra operativ redningsinnsats på de tre skadestedene, til strategiske beslutninger på departements- og regjeringsnivå. I evalueringsrapporten kom det frem 26 lærings- og forbedringspunkter. Disse ble fulgt opp av beredskapsseksjonen i Politidirektoratet. Det kom også frem i evalueringen at operasjonssentralens stabsrom fungerte dårlig. Oslo politidistrikt tok dette opp med Politidirektoratet i 2007 uten at det ble gjort noe med saken.

Komiteen har merket seg at politiets eget terrorplanverk som blant annet omhandlet planer knyttet til veisperringer for å hindre terrorister i å forflytte seg, og tiltak for umiddelbar mobilisering av politipersonell for å redusere responstid ved eventuelle videre anslag, ikke ble iverksatt 22. juli 2011. 22. juli-kommisjonen konstaterte at:

«22/7 avslørte store sårbarheter som var et resultat av manglende eller sendrektig iverksetting av allerede besluttede tiltak og av at til dels meget relevante planer ikke ble brukt.»

Komiteen mener det er kritikkverdig at beredskapsplanen ikke ble satt i verk. Terrorplanverket skal nettopp sikre at effektive tiltak iverksettes, i en svært kaotisk situasjon.

Komiteen viser til at politiets operative personell trener 40 timer i året, mens Oslo politidistrikt trener 80 timer i året. Beredskapstroppen trener omtrent halvparten av sin arbeidstid. Komiteen er oppmerksom på at antall timer man har til rådighet for trening og øvelse henger sammen med bemanningssituasjon og ressurser. Komiteen mener det er nødvendig at Justis- og beredskapsdepartementet og Politidirektoratet vurderer om øvelsesaktiviteten i politiet bør økes og hvordan dette skal kompenseres.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at direktør Jon A. Lea i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) i kontrollhøringen uttalte at Justisdepartementet ikke har gjort jobben sin når det gjelder oppfølgingen av læringspunkter som tidligere øvelser har gitt. Lea sa:

«De har gjort den bedre enn de gjorde tidligere, men de har ikke gjort den godt nok i forhold til det vi synes er det fornuftige kravet.»

3.7.14 PSTs ansvar for å bekjempe terror

Komiteen viser til at PST har ansvaret for å forebygge og etterforske straffbare handlinger mot rikets sikkerhet. Innsamling av informasjon om personer og grupper som kan utgjøre en trussel, utarbeidelse av ulike analyser og trusselvurderinger, etterforskning og andre operative tiltak og rådgivning står sentralt i dette arbeidet. Komiteen har merket seg at 22. juli-kommisjonen har konkludert med at PST kunne ha kommet på sporet av terroristen, men at det likevel ikke kan konkluderes med at de kunne ha avverget angrepet. Komiteen har videre merket seg at kommisjonen mener PST må ta mer initiativ og vise større vilje til samarbeid og informasjonsdeling med andre etater, herunder det ordinære politi og Etterretningstjenesten.

Rapporten kritiserte PST for dårlig tipshåndtering, samtidig som det pekes på at det foreligger uklare juridiske rammer med tanke på taushetsplikt og utveksling av informasjon mellom ulike etater. Justisdepartementet må derfor gjennomgå regelverket for å sikre rettssikkerheten, samt at regelverket muliggjør PSTs mandat. Komiteen viser til at det kom frem i kommisjonsrapporten at det foreligger en forsiktighetskultur i PST, ved at de ikke har behandlet så mange saker som de har hatt mulighet til. Komiteen vil påpeke at Justis- og beredskapsdepartementet må sørge for at PST gjennomfører de oppgaver de er satt til. Komiteen viser til Traavikutvalget som har gått gjennom PSTs oppgaver og funksjoner og avgitt rapporten «Ekstern gjennomgang av Politiets sikkerhetstjeneste». Komiteen har merket seg at utvalgets konklusjoner i det store og hele samsvarer med 22. juli-kommisjonens konklusjoner vedrørende PST.

Komiteen viser til at Traavik-rapporten påpeker at PST har forsømt seg på organisasjonsutvikling, lederutvikling og kompetanseutvikling. PST får kritikk for manglende intern samordning, de henger etter på teknologi og er ikke oppdatert på trusselbildet. Komiteen regner med at kritikken fra 22. juli-kommisjonen og Traavikutvalgets rapport får konsekvenser for PSTs arbeid fremover.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at det over tid, og fra flere hold, er blitt uttrykt bekymring for om PST har en ressurs- og bemanningssituasjon som gjør det mulig for tjenesten å utføre sitt oppdrag. Informasjon som gis fra PST til Justisdepartementet i styringsdialogen og i dialogen om ressurstildelinger, må nødvendigvis unntas offentlighet. Det hadde imidlertid vært viktig at Stortinget hadde fått informasjon når PST med sterke og utvetydige formuleringer gir uttrykk for alvorlig bekymring knyttet til egen ressurs- og bemanningssituasjon. Etter flertallets oppfatning har ikke Stortinget vært tilstrekkelig informert om ressurssituasjonen i PST.

Flertalletmener dette er kritikkverdig.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at PST har fått økt sine bevilgninger betraktelig de siste årene, fra om lag 240 mill. kroner i 2005 til om lag 407 mill. kroner i 2011. Disse medlemmer mener at Stortinget har fått tilstrekkelig informasjon om PSTs ressurssituasjon.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at en svært stor andel av realveksten som er tilført PST siden 2005 har gått til å øke bemanningen hos PSTs livvakttjeneste. Flertallet mener det er kritikkverdig at regjeringspartiene forsøker å fremstille det som om PST over tid har fått vesentlig økte ressursser til å drive forebyggende undersøkelser, etterretning og etterforskning, når en er kjent med hva pengene faktisk har gått til.

3.7.15 Justisdepartementet

Komiteen viser til at Justis- og beredskapsdepartementet har ansvar for å ivareta helheten i regjeringens politikk for samfunnssikkerhet og for å samordne arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap i departementene og underliggende etater. Dette samordningsansvaret har departementet hatt siden 1994, selv om det først er det siste året beredskap er med i departementets navn.

Komiteen har merket seg at justisminister Grete Faremo i sin redegjørelse til Stortinget 28. august 2012 ga uttrykk for at departementet vil følge opp kommisjonens klare anbefaling om å «sette resultatorientert arbeid med sikkerhet og beredskap høyere på sin agenda». Departementet skal bli flinkere til å sette krav til frister i oppfølgingen og det skal få konsekvenser hvis fristene ikke holdes. Hun påpekte videre at departementets kapasitet ville bli styrket når det gjelder håndtering av oppgaver som blant annet

• analyse av robusthet i kritiske samfunnsfunksjoner og – strukturer

• krisehåndteringsevne

• rollen som pådriver overfor andre departementer innenfor samfunnssikkerhet og beredskap

Komiteen vil peke på at Justis- og beredskapsdepartementet har fått kritikk både av sin håndtering etter bombeeksplosjonen den 22. juli og for sine mangelfulle oppgaveløsninger i forkant.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, tar til etterretning at statsråden nå har tatt grep som er ment å møte de kritikkverdige forhold som er tatt opp med sikte på at den totale beredskapsevnen blir styrket og forbedret.

Flertallet vil understreke at det er helt nødvendig at det gis prioritet budsjettmessig til å følge opp viktige investeringer på beredskapsfronten som blant annet IKT, kommunikasjon, etablering av gradert samband og etablering av beredskapssenteret på Alnabru.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre vil understreke at det er helt nødvendig at det gis prioritet budsjettmessig til å følge opp viktige investeringer på beredskapsfronten som blant annet IKT, kommunikasjon, etablering av gradert samband og etablering av beredskapssenter. Disse medlemmer forutsetter at slike investeringer må komme i tillegg til politiets driftsbudsjett.

I forbindelse med Justisdepartementets håndtering av krisen i direkte etterkant av angrepet 22. juli 2011 har komiteen særlig merket seg uttalelsene fra kommisjonen og fra Regjeringens kriseråd (RKR) om at departementer må ta høyde for å håndtere rollen som lederdepartement også når de selv er berørt av krisen. Uttalelser fra Justisdepartementets ledelse, og kommisjonens vurderinger, tyder etter komiteens oppfatning på at Justisdepartementet i for liten grad var forberedt på en slik situasjon. Komiteen finner det videre uheldig at Justisdepartementet avvek fra planverk og etablerte rutiner, blant annet ved ikke å etablere kriseledelse og -stab i tråd med gjeldende krisehåndteringsplaner. Denne beslutningen ble i tillegg dårlig kommunisert, og skapte uklarhet om organiseringen av departementets kriseledelse. Justisministeren var blant annet overbevist om at departementet faktisk hadde satt stab.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at Justisdepartementet hadde det overordnede ansvaret for de feil og mangler som ble avdekket i politiet og beredskapssystemer i departementenes ansvarsportefølje under tragedien 22. juli 2011. Disse medlemmer har merket seg at departementet selv ikke iverksatte eget kriseplanverk, at det var utfordringer med kommunikasjon mellom departementet og Krisestøtteenheten (KSE) og at mye arbeid ble lagt på KSE som følge av at departementet ikke satte stab. Disse medlemmer viser også til at daværende justisminister Knut Storberget trodde det var satt stab i departementet.

Disse medlemmer viser også til at departementet gjennom sin styring av underliggende etat ikke har evnet å iverksette nødvendige tiltak som kunne beskyttet borgerne denne fatale dagen, til tross for at underliggende etat opplyser om detaljstyring på enkelte områder. En forutsetning for at et samfunn skal lykkes i å beskytte borgerne i ekstreme situasjoner, er at en politisk har svært høyt fokus på beredskap og sikkerhet, samt at en forsikrer seg om at de ressursene som er tilgjengelig er optimalt satt i stand til å løse sine oppgaver. Disse medlemmer mener det er sterkt kritikkverdig at dette ikke ble fulgt opp i tilfredsstillende grad og at den manglende oppfølgingen er tidligere justisminister Knut Storbergets ansvar.

3.7.16 Politiets anmodning om Forsvarets ressurser

Komiteen viser til at det er politiet som har hovedansvaret for å sikre borgernes trygghet i fredstid, mens Forsvarets dimensjonerende hovedoppgave er å ivareta Norges suverenitet og territorielle integritet mot ytre trusler.

Komiteen vil samtidig understreke at det lenge har vært etablert politikk at Forsvaret skal kunne tre støttende til og stille personell til disposisjon for det sivile samfunn når det trengs i spesielle situasjoner. Nærmere bestemmelser om Forsvarets bistand til politiet i kriser i fredstid var 22. juli 2011 regulert i Bistandsinstruksen fra 2003.

Komiteen viser til at når det gjelder forebygging av terror, har Forsvarets etterretningstjeneste kapasiteter for informasjonsinnsamling og -bearbeidelse. Samarbeidet mellom politi og forsvar vil avhenge av kommunikasjonssystemene dem imellom. Forsvaret har transportmidler som politiet ikke besitter. Dessuten har Forsvaret kvalifiserte mannskaper som kan stilles til disposisjon for såkalte «håndhevelsesoppdrag» under krisehåndtering, herunder spesialpersonell trenet for skarpe oppdrag, medvirkning til pågripelse eller nedkjempelse av terrorister og trenet personell for vakt- og sikringsoppdrag i en uavklart krisesituasjon.

Komiteen tar til etterretning at Forsvaret ikke ble utsatt for omfattende kritikk fra 22. juli-kommisjonen.

Komiteenhar i denne sammenheng merket seg at selv om terrorkrisen forårsaket alvorlig og omfattende skade, var den samtidig begrenset i tid: De to terroraksjonene fant sted i løpet av noen få ettermiddagstimer, gjerningsmannen ble tatt samme dag og det ble i avhørene relativt raskt sannsynliggjort at han var alene om udåden.

Komiteen har merket seg at det tok svært lang tid før bistandsanmodning om vakt og sikring ble sendt Forsvaret. Komiteen viser til at det tok nesten syv og en halv time fra bombeangrepet mot regjeringskvartalet til politiet anmodet om håndhevelsesbistand fra Forsvaret i form av støtte fra Heimevernet til vakt og sikring. I tiden etter bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet prioriterte politiet å sikre liv og helse med de knappe ressursene som var tilgjengelig.

Samtidig var flere viktige bygg og mennesker i området uten adekvat sikring. Sikring av sikringsverdige objekter handler også om liv og helse. Komiteen har merket seg at politiet ikke hadde ressurser til å foreta adekvat sikring av statsministerboligen, Stortinget og andre sikringsverdige objekter.

Komiteen viser til høringen avholdt av Den særskilte komité 18. januar 2012 der det fremkom nye opplysninger om når Forsvaret kunne yte håndhevelsesbistand via Heimevernet til vakt og sikring. Forsvarssjef Harald Sunde bekreftet på direkte spørsmål fra representanten Anders Anundsen at de kunne stille med den samme styrke som de faktisk stilte med påfølgende dag kl. 06.00, allerede to til fire timer etter at bomben hadde gått av.

Komiteen viser til at det er en forutsetning for at Forsvaret kan yte bistand til sivile myndigheter at det foreligger en forespørsel, i dette tilfellet fra politiet, samt at forespørselen godkjennes av politisk ledelse i departementet. Det faktum at politiet unnlot å be om bistand til vakt og sikring medførte at de tilgjengelige ressursene ikke ble benyttet. Dette kunne satt liv og helse i fare fordi ingen på det tidspunkt visste omfanget av terrorangrepet, om det var flere involvert eller om andre sikringsverdige objekter var utsatt for fare.

Komiteen mener det var en alvorlig feilslutning å unnlate å be om slik håndhevelsesbistand kort tid etter det første angrepet. På det tidspunktet var omstendighetene uklare, og det er av erfaring ikke uvanlig at et slikt angrep følges opp med ytterligere angrep. Det fremstår som åpenbart at politiet burde anmodet om slik bistand svært kort tid etter eksplosjonen i regjeringskvartalet.

Komiteen mener det er sterkt kritikkverdig at politimesteren i Oslo ikke ba om håndhevelsesbistand til vakt og sikring umiddelbart etter at det ble klart at eksplosjonen i regjeringskvartalet skyldtes en bombe.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener videre at det er kritikkverdig at hverken Politidirektoratet eller Justisdepartementet tok slikt initiativ overfor politimesteren i Oslo på et tidlig tidspunkt.

Komiteen mener det var uheldig at Forsvaret den 22. juli ikke hadde noen beredskapskrav eller krav til responstid for å yte helikopterbistand til politiet i akutte kriser. Komiteen mener både politisk og administrativ ledelse i de berørte departementer burde ha sett risikoen ved at helikopterberedskapen for akutte situasjoner i Norge gradvis ble redusert fra 2007 og så enda mer grunnleggende svekket fra 2009. Komiteen mener de ansvarlige myndigheter, særlig Justisdepartementet, på grunn av den nye sårbarheten burde tatt initiativ til kompenserende tiltak. Komiteen har notert seg at dette ikke ble gjort før 22. juli 2011, men at regjeringen etter terrortragedien har forsøkt å rette opp situasjonen ved ulike tiltak, herunder midlertidig leie av et britisk helikopter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, vil understreke at det var justisministeren som hadde det konstitusjonelle ansvar for at forvitringen av politiets helikopterberedskap ikke ble motvirket av kompenserende tiltak i tiden før terrorkrisen inntraff.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at politiets helikopterberedskap var svekket sommeren 2011, blant annet som følge av ferieavvikling ved politihelikopteret og av Forsvarets Bell-helikoptres engasjement i Afghanistan.

Når det gjelder bidrag til vakt og sikring av utvalgte objekter, har komiteen merket seg at Forsvarets responstid var rimelig god og innenfor de oppsatte tidsgrenser. Det som kunne ha framskyndet innsatsen, var etter komiteens syn i første rekke tidspunktet for når anmodningene kom fra politiet. Komiteen har positivt merket seg at Gardens beredskap fungerte godt. Mobiliseringen av HV-styrker til vakt og sikring av sivile nøkkelinstitusjoner ble i hovedsak også iverksatt og gjennomført slik man kunne forvente når forespørselen først kom. Komiteen har imidlertid notert seg at mobiliseringen av HV-02 avdekket flere mangler og svakheter. Varslingsrutinene hadde svakheter, og mannskapenes operative evne og sikkerhet var ikke god nok fordi det var for få skuddsikre vester og for lite beredskapsammunisjon. Komiteen konstaterer dessuten at HVs områdestyrker manglet tennstempler til sine MP5-våpen. Komiteen anser at de nevnte svakheter krever nødvendige forbedringstiltak.

Komiteen mener iverksettelse av vakt og sikring rundt høyprioriterte, sivile objekter må skje raskere. Komiteen vil som eksempel nevne at vakt og sikring av et så sentralt objekt som Stortinget, som lå svært nær bombestedet, ble etterspurt for sent. Komiteen mener dette særlig var kritikkverdig siden det i tidsrommet etter eksplosjonen var feilparkert en ukjent varebil utenfor Stortinget. Komiteen har merket seg at Forsvaret selv hadde ansvar for å tilkalle forsterket vakt og sikring rundt Forsvarets sentrale bygninger på Akershus, og komiteen noterer seg at dette skjedde raskere.

Komiteen konstaterer at Forsvaret dermed i liten grad ble satt på prøve i håndteringen av terrorkrisen, noe som gjennom kontrollhøringene også er bekreftet av Forsvaret og Forsvarsdepartementet.

Komiteen vil på bakgrunn av 22. juli-kommisjonens rapport og komiteens egne kontrollhøringer, på et mer generelt grunnlag gi uttrykk for at i den grad Forsvarets bistand ble etterspurt, ble oppdragene stort sett løst på en god måte og innenfor de rammebetingelser og klartider som gjaldt.

Komiteen vil framheve som positivt at Forsvarets hovedfokus den 22. juli fra første øyeblikk var rettet mot å bistå politiet med relevante kapasiteter i samsvar med bistandsinstruksen. Denne holdning hadde fra et tidlig tidspunkt uttrykt støtte fra Forsvarsdepartementets politiske ledelse.