Komiteen viser til at de fleste departementer, samt Statsministerens kontor (SMK), inntil 22. juli 2011 var lokalisert i regjeringskvartalet. Dette gjorde regjeringskvartalet til et svært utsatt terrormål og et avgjørende område med tanke på sikkerhet. Bilbomben som eksploderte den 22. juli var på ca. 950 kilo. Bilen var plassert ved inngangspartiet til Høyblokka, mot Grubbegata. Regjeringskvartalet fikk store materielle skader. Verst gikk det utover Høyblokka.

Komiteen viser til at Statsministerens kontor i kjølvannet av terrorangrepet i USA i 2001 tok initiativ til å gjennomgå sikkerheten rundt regjeringen. I kontrollhøringen redegjorde regjeringsråd Nina Frisak for at beredskapsplanene og sikkerhetsarbeidet for regjeringen i 2001 i stor grad var knyttet opp mot et trusselscenario basert på den kalde krigen, og at omfanget av planene var svært begrenset. Høsten 2002 fikk hun daværende statsminister Kjell Magne Bondeviks samtykke til å gå i gang med prosjektet «Regjeringens sikkerhet». Sikkerhetsprosjektet kom i gang i 2003 med representanter fra ulike departementer, politi og forsvar. Det ble gitt et oppdrag fra SMK til politidirektøren. Det ble videre utarbeidet en hovedrapport og ulike delrapporter, herunder en sikkerhetsanalyse av fysiske og tekniske sikringstiltak i departementene, omtalt som sikringsprosjektet. Hovedrapporten ble levert til SMK i juni 2004. I 22. juli-kommisjonens rapport heter det at konklusjonen var entydig:

«Sårbarheten var uakseptabel og viktige tiltak mot ulike bombeeksplosjoner måtte gjennomføres.»

Blant de viktigste tiltakene var permanent stenging av Grubbegata, og foliering av vinduer. En rekke andre tiltak var også en del av prosjektet. Etter drøfting i Regjeringens sikkerhetsutvalg ble saken fremlagt i noe mindre detalj for en samlet regjering, som på en regjeringskonferanse i august 2004 stilte seg bak rapporten og anbefalingene.

3.6.1 Stenging av Grubbegata

Komiteen viser til at da bomben eksploderte utenfor Høyblokka den 22. juli, var dette et scenario berørte myndigheter var kjent med. I delrapporten «Sikkerhetsanalyse av fysiske og tekniske sikringstiltak i departementene» fra 10. mars 2004 var nettopp konsekvensene av plassering av en bilbombe utenfor Høyblokka beskrevet. Beskrivelsen var skremmende lik resultatet av bomben den 22. juli. Komiteen viser til at delrapporten inneholdt nærmere 200 tiltak, hvorav ett viktig tiltak var anbefalingen om å stenge Grubbegata. Komiteen har merket seg at forslaget var ett av de tiltakene som var gitt høyest prioritet. Komiteen viser til at det i rapporten om stenging av Grubbegata stod følgende:

«Arbeidsgruppen betrakter risiko knyttet til trafikk i Grubbegata som særlig uakseptabel, og legger til grunn i øvrige tiltaksforslag at denne blir stengt for fremmed trafikk.»

Komiteen har merket seg at da Statsbygg fremmet planinitiativ i september 2005, ble det ikke fra Moderniseringsdepartementets side bedt om at en i dialog med Oslo kommune skulle sikre en så rask gjennomføring av saken som mulig. Det ble heller ikke, verken i oppstarten av prosjektet eller på noe senere tidspunkt, vurdert å treffe vedtak om statlig reguleringsplan.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre finner grunn til å kritisere dette.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke at det i 2005 var svært få som så for seg at reguleringen ville ta seks år.

Komiteen har forståelse for at det i en slik kontroversiell sak som angår stenging av en sentrumsgate, er ønskelig med god kontakt med lokale myndigheter. Likevel mener komiteen at sikkerhetsaspektet i tiltaket veier tyngst, og at dette burde tilsi at en gjorde hva en kunne for å få fortgang i saken. En statlig reguleringsplan ville sannsynligvis ha kortet ned tiden noe, selv omkomiteen er kjent med at en likevel må forholde seg til vanlige prosedyrer og prosesser som ligger i plan- og bygningsloven. Komiteen finner derfor grunn til å stille spørsmål ved om en i lovverket i dag har gode nok saksbehandlingsregler for denne type reguleringssaker. Komiteen mener behandlingen stengingssaken fikk, tilsier at dagens plan- og bygningslov ikke godt nok ivaretar sikkerhetsrisikoen i denne type saker. Komiteen viser for øvrig til at statsministeren under komiteens kontrollhøring uttalte:

«Derfor gjentar jeg at en klar lærdom er at man ikke bør velge kommunale reguleringsplaner i sånne saker – eller kanskje enda mer: Man bør kanskje lete etter helt nye virkemidler.»

Komiteen vil også vise til at byrådslederen for Oslo, Stian Berger Røsland, under komiteens høring uttalte følgende:

«Jeg håper at man vurderer nøye om plan- og bygningsloven er et egnet virkemiddel til å behandle denne type sentrale sikkerhetsspørsmål, om vi i Norge trenger et annet verktøy, et annet redskap enn dette relativt omfattende systemet. …»

3.6.2 Oslo kommunes behandling

Komiteen viser til kontrollhøringen, hvor representanter for Oslo kommune redegjorde for behandlingen av reguleringssaken. Byrådet gikk i juni 2007 imot stenging, selv om Plan- og bygningsetaten hadde innstilt på et ja. På grunn av at saken var kontroversiell og at det skulle være valg om høsten, utsatte byutviklingskomiteen behandlingen til ny komité var etablert etter valget. Før behandlingen hadde daværende politidirektør Ingelin Killengreen et møte med representanter fra byutviklingskomiteen for å få understreket viktigheten av å stenge Grubbegata. Likevel gikk et flertall i komiteen imot stenging på møtet i november 2007.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet finner det kritikkverdig at noe så ekstraordinært som at politidirektøren ber om et møte med byutviklingskomiteen og alvoret i de opplysningene som ble gitt, ikke synes å ha påvirket flertallet i komiteen.

Komiteen mener dette reiser spørsmål om hemmelighold bidro til å hindre at beslutningstakerne fikk nødvendig informasjon om alvoret i saken. I tiden før og etter vedtaket ble det fra ulikt statlig hold ført samtaler for å få snudd flertallet. Komiteen viser til at Oslos ordfører Fabian Stang fikk den nødvendige forståelsen etter et møte først med politidirektøren og senere med daværende statssekretær Karl Eirik Schjøtt-Pedersen ved Statsministerens kontor. Den samme forståelsen fikk daværende byrådsleder Erling Lae etter et møte med daværende statssekretær Terje Moland Pedersen i Justisdepartementet.

Komiteen viser til kontrollhøringen hvor nåværende byrådsleder for Oslo, Stian Berger Røsland, uttalte at:

«Det som skjedde inviterer til å spørre seg om hva som hadde skjedd hvis trussel- og sikkerhetsvurderingene hadde blitt delt med kommunen på et tidligere tidspunkt enn dette.»

Komiteens flertall,medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at det å be om å få stengt en sentrumsgate var kontroversielt og omdiskutert og at det i den omtalte perioden var flere medieoppslag hvor stenging av Grubbegate ble frarådet.

På tross av en slik situasjon mener komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet at Byrådet og bystyreflertallet på et tidligere tidspunkt burde tatt inn over seg den alvorlige informasjonen fra statlige myndigheter om nødvendigheten av å stenge Grubbegata. Både Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti var for stenging av Grubbegata hele tiden.

Komiteenmener det i et slikt klima eravgjørende å sørge for at de som skal ta beslutninger får fullgod informasjon, slik at de får den tilstrekkelige forståelse for nødvendigheten av tiltak.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, mener behandlingen i Oslo kommune tok for lang tid med bakgrunn i alvoret i tiltaket, men flertallet vil likevel påpeke at saksbehandlingen frem til reguleringsplanen ble vedtatt av bystyret i februar 2008, ikke tok lengre tid enn i andre reguleringssaker. Flertallet viser til at det tok om lag tre måneder fra byutviklingskomiteen avga negativ innstilling til de snudde og sa ja. Bystyret gav sin tilslutning 14 dager senere.

Flertallet viser til at det i tillegg til vedtaket om reguleringsplanen i bystyret også ble vedtatt at det skulle utarbeides en bebyggelsesplan. En bebyggelsesplan kan ikke, i motsetning til en utomhusplan, vedtas administrativt, men må vedtas av byutviklingskomiteen med mellomliggende høringsrunde.

Flertallet viser til at det var vedtaket om bebyggelsesplan som forsinket prosjektet ytterligere.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til kontrollhøringen hvor det framkom at forslaget om bebyggelsesplan ble fremmet av Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti for å bidra til å skape politisk flertall i Oslo bystyre for stenging av Grubbegata.

Komiteens flertall, medlemmene fraArbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at fra reguleringsplanen ble vedtatt i februar 2008, tok det to år og åtte måneder før bebyggelsesplanen var vedtatt og den endelige tillatelsen til stenging av Grubbegata ble gitt. Tiltakshaver, som her var Statsbygg på vegne av FAD, brukte lang tid på utarbeidelse av bebyggelsesplanen. Tilleggsutredninger og mangler i saksgangen forsinket prosessen ytterligere.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at bakgrunnen for at dette tok lang tid, blant annet var at Oslo kommune krevde at det skulle utarbeides en trafikkanalyse for krysset Grubbegata/Høyesteretts plass, og at Oslo kommune mente det var nødvendig å gjøre endringer i reguleringsplanen som var vedtatt i februar 2008. Dette ble den 9. juni 2009 gjennomført som en «mindre vesentlig endring av reguleringsplan», med vanlig klageadgang. Vedtaket ble påklaget, og fylkesmannen ferdigbehandlet klagen 17. februar 2010. Bebyggelsesplanen var på det tidspunktet innsendt til Oslo kommune, og den ble vedtatt 2. juni 2010. Det gikk to måneder fra vedtaket om bebyggelsesplanen ble fattet, til brev om vedtak ble sendt Statsbygg 5. august 2010.

Arbeidet med stenging av Grubbegata krevde også en igangsettingstillatelse. Søknad om igangsettingstillatelse ble utarbeidet og innsendt 30. august 2010 med utgangspunkt i det regelverket som gjaldt på vedtakstidspunktet for bebyggelsesplanen. Ny plan- og bygningslov trådte i kraft 1. juli 2010, og Oslo kommune krevde at søknaden skulle behandles med henvisning til paragrafer i den nye loven. Dette forsinket prosessen med om lag seks uker.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, har merket seg at Oslo kommune på sin side behandlet bebyggelsesplanen som en ordinær sak. Det gikk dessuten to måneder fra bebyggelsesplan ble vedtatt til varsel om vedtak ble sendt fra Oslo kommune til Statsbygg. Flertallet er enig med 22. juli-kommisjonen i at både kommunens og statens behandling av plansaken står i sterk kontrast til den prioritet reguleringssaken fikk etter møtene mellom representanter for regjeringen og kommunen i januar 2008. Flertallet mener dette kan handle om en manglende erkjennelse av risikoen som forelå. Til tross for arbeidet som ble lagt ned for å få Oslo kommune til å snu i saken, synes det ikke å ha vært i tilstrekkelig grad en reell forståelse av alvoret i situasjonen, verken i FAD eller i Oslo kommune.

Et annet flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, finner det bemerkelsesverdig at ikke Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet i sterkere grad gjorde hva de kunne for å få fortgang i prosessen og mener at dette er sterkt kritikkverdig.

Dette flertalletviser til at statsråd Rigmor Aasrud i sitt intervju med 22. juli-kommisjonen uttalte at hun var «svært lite borti» selve gjennomføringen av sikringsprosjektet. Dette flertallet mener det er åpenbart at statsråden selv må sørge for framdrift av et så viktig prosjekt og finner det kritikkverdig at statsråden ikke tok dette ansvaret.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at etter at bebyggelsesplanen ble innsendt i januar 2010 og fram til politisk behandling i Oslo kommune i juni 2010, ble saken purret både skriftlig (april) og muntlig (mai) av Statsbygg. Flertallet mener at FAD, i lys av viktigheten av gatestengingen, burde ha engasjert seg i sterkere grad for å få fortgang i prosessen.

Et annet flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at regjeringen ved flere anledninger har forsøkt å gi Oslo kommune ansvaret for at reguleringsarbeidet tok lang tid, blant annet gjennom medieutspill fra statsråd Rigmor Aasrud. Dette flertallet mener dette er en urimelig fremstilling av fakta og viser til at 22. juli-kommisjonen klart plasserer dette ansvaret hos regjeringen.

Dette flertallet viser til at saksbehandlingstiden i denne saken verken var kortere eller lengre enn det som er gjennomsnittlig saksbehandlingstid i kommunen. Dette flertallet mener videre at det faktum at medlemmene i byutviklingskomiteen ikke var sikkerhetsklarert, og dermed ikke kunne motta nødvendig informasjon, understreker poenget; nemlig at Oslo bystyre ikke var rette vedkommende til å foreta en stenging av en gate på grunn av sikkerhetsrisiko.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre mener videre at det var fatalt at regjeringen ikke evnet å følge opp planprosessen bedre og eventuelt vurderte statlig plan underveis i prosessen. Disse medlemmer har også merket seg at regjeringen i liten grad benyttet seg av muligheten til å informere om viktigheten av rask stenging gjennom andre politiske kanaler enn eget nettverk. Dette er kritikkverdig og viser at spørsmålet ikke ble tatt alvorlig nok.

Disse medlemmer mener prosessen med tydelighet har vist at plan- og bygningsloven er uegnet som virkemiddel for å stenge en gate når det foreligger en trussel mot et skjermingsverdig objekt. Disse medlemmer viser til at rapporten om fysiske og tekniske sikringstiltak anså risikoen knyttet til trafikk i Grubbegata som «uakseptabel». Disse medlemmer viser videre til at tidligere politidirektør Ingelin Killengreen i intervju med 22. juli-kommisjonen sa at det var «gjensidig bekymring» mellom SMK og politiet med hensyn til oppfølgingen av rapporten. Disse medlemmer mener det er oppsiktsvekkende at rapporten og denne bekymringen ikke førte til at FAD umiddelbart sørget for at gaten ble stengt eller på annen måte satte i verk tiltak som hindret innkjøring. Disse medlemmer viser til at både tidligere politidirektør Ingelin Killengreen, regjeringsråd Nina Frisak og statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen under komiteens kontrollhøring 16. november 2012 mente at trusselen ikke var konkret og at det derfor ikke var hjemmel i politiloven for å stenge gaten. Disse medlemmer viser til at en gate kan stenges midlertidig av politiet i medhold av politiloven § 7, jf. § 6. I Oslo er politiet i tillegg gitt fullmakt til, under gitte forutsetninger, å kunne skilte en vei med enten «innkjøring forbudt», «all stans forbudt» eller «parkering forbudt».

Disse medlemmer mener det ikke er åpenbart at det ikke forelå hjemmel for stenging. Dersom synet var at politiloven ikke hjemlet stenging, er det for disse medlemmer uforståelig at det ikke ble satt i gang en prosess for å endre hjemmelen, slik at en faktisk fikk mulighet til å stenge en gate dersom sikkerhetsmessige hensyn tilsa stengning.Disse medlemmer minner om at regjeringen også på dette tidspunktet hadde flertall i Stortinget og relativt raskt hadde mulighet til å få endret lovverket. Disse medlemmer viser imidlertid til at tidligere politidirektør Ingelin Killengreen i sitt intervju med 22. juli-kommisjonen uttalte at:

«… det ville være en foranledning til tiltak fra politiets side hvis et departement hadde definert ett av sine objekter som skjermingsverdig og NSM etter tilsyn meldte til politiet at dette ikke var godt nok sikret.»

3.6.3 Manglende midlertidige tiltak

Komiteenkonstaterer at det i perioden fra reguleringsplanen ble vedtatt i februar 2008 og frem til våren 2011 ikke ble iverksatt tilstrekkelige kompenserende tiltak mens man ventet på endelig stenging.

Komiteen er enig med 22. juli-kommisjonen i at mangelen på kompenserende tiltak står i sterk kontrast til den risikoen som ble presentert i POD-rapporten. Komiteen vil også vise til kontrollhøringen hvor det kom frem at det etter den 22. juli 2011 er satt opp ulike sperringer uten reguleringsplan, og at politiet ut fra en trusselvurdering også kan sperre gater. Det er dessuten mulig for staten å sette opp sperringer på egen grunn, f.eks. foran Høyblokka.

Komiteens flertall,medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at det kunne ha vært iverksatt midlertidig sperring, men dette ble verken gjort eller vurdert av FAD.

Flertallet viser til at det ikke er uvanlig å gjennomføre tiltak i påvente av reguleringsplan eller bebyggelsesplan. Flertallet mener det er kritikkverdig at regjeringen ikke tok kontakt med kommunen om midlertidig stenging i påvente av reguleringsplanen.

Komiteen viser til at det våren 2011 ble skiltet med «Innkjøring forbudt» fra Høyesteretts plass og inn i Grubbegata og «Parkering forbudt» i Grubbegata. Komiteen mener det er kritikkverdig at det ikke ble gjort mer for å opprette kompenserende fysiske tiltak, for eksempel robuste fysiske sperringer foran Høyblokka. Komiteen mener ansvaret for at det ikke ble gjort tilligger FAD.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at midlertidige sperringer av gateløp kun kan skje i inntil to år. Dersom midlertidig stenging av Grubbegata for eksempel hadde vært iverksatt da reguleringsplanen ble vedtatt i februar 2008, hadde toårsfristen vært utløpt våren 2010. Disse medlemmer viser til at politiet også vurderte midlertidig sperring så tidlig som i 2005, men at de avslo dette.

Disse medlemmer finner det for øvrig naturlig at politiet og øvrige myndigheter vurderer behovet for gatestenging forskjellig før og etter 22. juli 2011.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre mener det er sterkt kritikkverdig at det ikke ble iverksatt kompenserende sikkerhetstiltak i påvente av vedtak om stenging av Grubbegata. Disse medlemmer mener ansvaret for at det ikke ble iverksatt kompenserende tiltak ligger hos regjeringen.

3.6.4 Ansvaret for stengingen av Grubbegata

Komiteen viser til at til tross for at SMK ved flere anledninger fulgte opp sikringsprosjektet gjennom kontakt med FAD, mener komiteen det ikke var tvil om at FAD hadde det endelige ansvaret. Komiteen har merket seg at det har blitt stilt spørsmål rundt SMKs sterke engasjement og delvis inngripen i starten av prosjektet. Komiteen ser SMKs involvering som et uttrykk for engasjement og påtrykk i saken og ikke som at de overtok ansvaret. Det er derfor ikke grunn til å kritisere SMK for dette. Virkningen av SMKs involvering ser imidlertid ut til å ha hatt en annen effekt i FAD enn hva hensikten var.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener effekten i realiteten ble en ansvarspulverisering hvor FAD synes å ha blitt mindre pågående i sikringsprosjektet.

Komiteen viser til at det ser ut til at FAD har oppfattet at det i realiteten var SMK som eide sikringsprosjektet.

Komiteen viser i den forbindelse til tidligere statsråd i FAD, Heidi Grande Røys, som i intervju med 22. juli-kommisjonen uttalte at hennes inntrykk var at SMK eide sikringsprosjektet, ettersom det ble rapportert dit og SMK innkalte til møter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener det ikke hersker tvil om at hovedansvaret for hvorfor Grubbegata ikke ble stengt på et langt tidligere tidspunkt, ligger i FAD ved ansvarlig statsråd.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, finner grunn til å sette spørsmålstegn ved om de ansvarlige statsrådene ble satt i stand til å ta dette ansvaret på en tilstrekkelig måte. Flertallet viser til at verken tidligere statsråd Heidi Grande Røys eller statsråd Rigmor Aasrud fikk seg forelagt POD-rapporten. Dette medførte at den politiske ledelsen i FAD i liten grad var involvert i gjennomføringen av prosjektet.

Komiteen vil understreke at en statsråd har et selvstendig ansvar for å skaffe seg nødvendig informasjon og å etterspørre framdrift i saker. Dette ble ikke gjort. Komiteen er enig i 22. juli-kommisjonens vurdering av at ingen i FAD fulgte opp eller kontrollerte prosjektet slik at prosjektledelsen hadde nødvendig gjennomføringskraft til å møte de problemene og hindringene som etterhvert oppsto.

Komiteen viser til at SMK etter å ha registrert lite fremdrift i prosjektet, så behovet for at det ble gjort en total gjennomgang av prosjektet for å vurdere framdriften, behov for eventuelle justeringer i tiltakene og andre prioriteringer. Det ble avholdt møte med FAD, Justisdepartementet (JD) og Politidirektoratet (POD) i april 2008. Her fikk POD i oppdrag å gjennomgå framdriften i de forskjellige tiltakene. Ett år senere så ikke SMK noe resultat av PODs gjennomgang av status og gjentok derfor henstillingen i mars 2009. Først i mai 2010 ble endelig statusrapport avgitt fra POD til JD. Den beskrev store bekymringer knyttet til framdriften av stengingen av Grubbegata. Ved en feil ble ikke rapporten oversendt FAD. Komiteen viser til at dette førte til at verken administrativ eller politisk ledelse i FAD gjorde noen endringer med hensyn til organiseringen eller prioriteringen av arbeidet. SMKs representanter mener de på møtet i april 2008 gav beskjed om at det ikke lenger ville være naturlig at SMK fulgte opp FAD i gjennomføringen av tiltakene og at JD skulle ta den videre oppfølgingen overfor FAD. Dermed avsluttet SMK sin tidvise inngripen som hadde drevet prosjektet gjennom enkelte av hindringene. Så lenge JD ikke fulgte opp dette, var det ikke noen klar pådriver igjen i prosjektet. Representanter for JD forklarte til 22. juli-kommisjonen at de oppfattet at SMK tok rollen med å følge opp FAD, i alle fall fram til de mottok brevet med anmodning om revisjon i 2009. I kontrollhøringene i Stortinget kom det også fram at JD ikke hadde oppfattet at de fikk ansvaret for den videre oppfølging av FAD.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener dette er et viktig element i den ansvarspulveriseringen som fant sted. 22. juli-kommisjonen uttaler at «det etter kommisjonens syn ville vært naturlig at JD fulgte opp iverksettelsen».

Flertallet er enig i dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener denne unnlatelsen fra Justisdepartementets side er kritikkverdig.

Komiteen vil understreke at det i prosjekter generelt og i prosjekter med alvorlig sikkerhetsgrad spesielt, er helt avgjørende med klar styring, oppfølging og kontroll fra statsrådens side. Komiteen mener 22. juli-kommisjonens rapport og komiteens kontrollhøringer tydelig har avdekket at disse elementene ikke var tilstrekkelig til stede i prosessen med å stenge Grubbegata.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er enig i at det er kritikkverdig at Grubbegata ikke ble stengt på et tidligere tidspunkt. Disse medlemmer viser til at POD-rapporten forelå i juni 2004 og at Moderniseringsdepartementet først sendte inn reguleringssøknaden i september 2005. Disse medlemmer registrerer at statlig reguleringsplan ikke ble vurdert som framgangsmåte ved starten av planprosessen. Disse medlemmer vil vise til at Moderniseringsdepartementet i november 2005 anmodet politiet om midlertidig stenging av Grubbegata. Disse medlemmer viser også til at endelig igangsettingstillatelse fra Oslo kommune først ble meddelt Statsbygg i oktober 2010. Disse medlemmer vil videre vise til at arbeidet med å stenge Grubbegata var igangsatt våren/sommeren 2011, men at gjennomføringen av stengingen ble påvirket av at Grubbegata var tatt i bruk som avlastningsvei i forbindelse med gravearbeider i Thor Olsens gate, og av at funnet av udokumenterte kabler i gata førte til ny prosjektering.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, er enig i at det er avgjørende for styringen og oppfølgingen av sikkerhetsprosjekter at ansvarlig statsråd engasjerer seg i problemstillinger som omhandler sikkerhet. Flertallet vil i den sammenheng vise til det sterke inntrykk som ble gitt fra tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik og tidligere justisminister Odd Einar Dørum. I kontrollhøringen var begge meget klare i sine engasjement for sikkerhet og beredskap og svært tydelige på ansvarsdelingen dem imellom da de satt i regjering.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre mener den samme tydeligheten ikke kom frem på samme måte under kontrollhøringen med tidligere justisminister Knut Storberget eller statsminister Jens Stoltenberg.

Disse medlemmer viser til at det er statsministerens ansvar å sørge for at statsrådene i regjeringen har den nødvendige kompetanse til å gjøre den viktige jobben de er satt til. Dersom statsministeren har grunn til å tvile på en statsråds gjennomføringskraft eller oppfatning av eget ansvar, er det statsministerens oppgave å bytte vedkommende ut. Dersom statsministeren ikke foretar slikt bytte, vil de feil som vedkommende statsråd begår også slå tilbake på statsministeren som regjeringens øverste leder, selv om det ikke vil ha betydning for de formelle parlamentariske og konstitusjonelle ansvarsrammer.

3.6.5 Sikkerhetsloven og forskrift om objektsikkerhet

Komiteen viser til sikkerhetsloven, vedtatt 20. mars 1998 med ikrafttredelse 1. juli 2001. Loven skal legge forholdene til rette for at trusler mot rikets selvstendighet og sikkerhet og andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser effektivt skal kunne motvirkes. Komiteen vil understreke at beskyttelse og sikringstiltak for regjeringen og departementene er av vesentlig betydning for nasjonal sikkerhet.

Sikkerhetsloven § 17 hadde frem til 1. januar 2011 følgende ordlyd:

«§ 17. Plikt til å beskytte skjermingsverdige objekter

Vedkommende virksomhet plikter å utpeke skjermingsverdige objekter som virksomheten eier eller på annen måte har kontroll over eller fører tilsyn med, og treffe nødvendige forebyggende sikkerhetstiltak for å beskytte skjermingsverdige objekter mot sikkerhetstruende virksomhet.

Kongen gir nærmere bestemmelser om plikt til å beskytte skjermingsverdige objekter. Kongen kan herunder bestemme at det kreves sikkerhetsklarering etter reglene i kapittel 6 for den som vil kunne få tilgang til skjermingsverdig objekt.»

Komiteenviser til at sikkerhetsloven § 17 ble endret med virkning fra 1. januar 2011. Forskrift om objektsikkerhet trådte i kraft på samme tidspunkt.

Komiteen viser til at det tok 13 år fra sikkerhetsloven var vedtatt, til det forelå forskriftsbestemmelser som skulle utfylle lovens bestemmelser om objektsikkerhet.

Komiteen vil fremheve at selv om objektsikkerhetsforskriften først trådte i kraft 1. januar 2011, hadde også objekteier etter sikkerhetsloven § 17 et selvstendig ansvar for å iverksette forebyggende sikkerhetstiltak.

Komiteen mener arbeidet med sikkerhetsprosjektet for regjeringen og sikringsprosjektet av regjeringskvartalet var en sentral del av oppfølgingen av dette ansvaret. Objekteier for regjeringskvartalet er FAD. Etter sikkerhetsloven hadde FAD et selvstendig ansvar for beskyttelsen av regjeringskvartalet, uavhengig av fremdriften i arbeidet med sikringsprosjektet.

Komiteen viser videre til at 22. juli-kommisjonen i sin rapport uttaler at:

«verken fravær av forskrift eller manglende oversikt over utpekte objekter (har) hatt betydning for plikten den enkelte virksomhet har hatt til å beskytte objekter som i henhold til lovens definisjon er klart skjermingsverdige.»

I tillegg skriver kommisjonen at:

«Staten tok heller ingen ytterligere initiativ overfor kommunen for å påskynde prosessen. Prosjektlederen i FAD purret i liten grad på framdriften, og vurderte heller aldri å be Statsbygg forskuttere endelig godkjenning for å kunne iverksette tiltaket umiddelbart ved igangsettelsestillatelse.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at forskriften blant annet skal bidra til oppfølging av objektsikring og kontroll med skjermingsverdige objekter. Flertallet viser til at konsekvensen av denne tidsbruken er at det i liten grad er utpekt skjermingsverdige objekter. NSMs mulighet til å utføre kontroll i henhold til sikkerhetsloven har derfor vært betydelig redusert.

Flertallet viser til at ifølge 22. juli-kommisjonen var denne tidsbruken uakseptabel og «en illustrasjon på manglende erkjennelse av sikkerhetslovens formål.» Flertallet viser videre til at tidligere politidirektør Ingelin Killengreen i kontrollhøring 19. november 2012 sa at:

«Vi opplevde nok at departementskulturen var preget av at sikkerhetstiltak på en måte var litt unødvendige. Og det var litt av den forståelsen som gjenspeilte seg i at da spørsmålet om Grubbegata kom opp, var det relativt kraftige reaksjoner: at politiet var hysteriske, og at dette var helt unødvendig.»

Flertalletmener dette står i sterk kontrast til de rapportene FAD hadde fått som tydelig dokumenterte at det forelå en sikkerhetsrisiko.

Flertallet mener det er sterkt kritikkverdig at det har tatt tretten år mellom lovvedtak og ikrafttredelse av nødvendige og forutsatte forskrifter.

Komiteen viser til at ifølge 22. juli-kommisjonen var tidsbruken uakseptabel og «en illustrasjon på manglende erkjennelse av sikkerhetslovens formål.»

Komiteen viser videretil 22. juli-kommisjonens rapport hvor det står:

«NSM har som nevnt begrunnet manglende tilsyn med at de ikke har kunnet gjennomføre meningsfylte tilsyn før objektsikkerhetsforskriften var på plass. Ressursene innen objektsikring ble derfor brukt på å utvikle forskriften, i stedet for å gjennomføre tilsyn som de mente ikke ville være god nok.

Selv om lovens bestemmelser var overordnet, har kommisjonen vanskelig for å se at NSM i denne perioden ikke skulle kunne utføre meningsfylte tilsyn. Det synes klart at også før objektsikerhetsforskriften var på plass, pliktet virksomhetene å sikre sine objekter, og NSM pliktet å føre tilsyn med at lovens krav var oppfylt.

Det beste ble det godes fiende. Et ønske om å kunne gjennomføre best mulig tilsyn førte til at det ikke ble gjennomført tilsyn overhodet. Kommisjonen mener et kritisk tilsyn fra NSM ville kunne gitt FAD mer energi i oppfølgingen av prosjektet.

Kommisjonen presiserer likevel at manglende tilsyn på ingen måte fratar virksomhetene ansvaret for å sikre egne objekter.»

Komiteen mener på denne bakgrunn at tiden det tok fra sikkerhetsloven trådte i kraft i 2001 til forskrifter var på plass i 2011, har hatt som konsekvens at objekteiere ikke har utpekt og beskyttet skjermingsverdige objekter, samt at NSM ikke har gjennomført tilsyn. Selv om forskriften ikke var på plass, har objekteier og NSM som tilsynsmyndighet ansvar etter sikkerhetsloven. Komiteen mener det kritikkverdige er at en ikke har forholdt seg til sikkerhetsloven.

Komiteen viser til at objektsikkerhetsforskriften har en implementeringsfase over tre år, hvilket medfører at første frist for sikkerhetsklassifisering og vurdering av tiltak skal være gjennomført i løpet av 2012, mens fristen for gjennomføring av tiltak er utgangen av 2013.