1. Sammendrag

1.1 Innledning

Havbruksnæringen har siden oppstarten på 1970-tallet hatt en betydelig vekst. Den totale produksjonen av oppdrettsfisk og skalldyr har blitt fordoblet bare i løpet av de siste ti årene fra ca. 500 000 tonn i 2000 til over 1 million tonn i 2010. Laks utgjør rundt 90 prosent av totalproduksjonen. Salgsverdien av havbruksproduksjonen utgjorde over 30 mrd. kroner i 2010. Havbruk utgjør derfor en viktig næring for Norge. Den skaper arbeidsplasser i distriktene, bidrar til å opprettholde bosettingen langs kysten og gir store inntekter gjennom eksport.

Den overordnede visjonen for fiskeripolitikken er at verdiene fra havet representerer Norges framtid. I havbrukspolitikken har det over flere år vært et sentralt mål å sikre en balanse mellom miljømessig bærekraft og en videre vekst og utvikling av næringen. Hensynet til miljøet skal være en grunnleggende premiss for den videre utviklingen og veksten, jf. blant annet St.meld. nr. 48 (1994–1995) Havbruk – en drivkraft i norsk kystnæring, St.meld. nr. 19 (2004–2005) og Innst. S. nr. 192 (2004–2005).

Havbruk påvirker miljøet på flere områder, blant annet gjennom genetisk interaksjon mellom rømt oppdrettsfisk og villfisk og gjennom forekomst av sykdommer og lus. Sykdom og lus kan i tillegg til negative effekter på oppdrettsfisken spres til ville bestander. Kultivering av fisk innebærer også økt forurensning gjennom utslipp av næringssalter, organisk materiale og kjemikalier. I tillegg har næringen et behov for fôrråstoff til oppdrettsfisken som innebærer at man må beskatte viltlevende marine ressurser. Oppdrettsnæringen har dessuten behov for sjøarealer, noe som kan komme i konflikt med andre interesser. Oppdrettsanleggenes plassering i sjøen har også en innvirkning på smittefaren mellom anleggene og påvirker den totale utslippsbelastningen i et område.

Målet med Riksrevisjonens undersøkelse har vært å vurdere i hvilken grad statusen og utviklingen i havbruksnæringen er i tråd med det nasjonale målet om å være bærekraftig og miljøtilpasset og om myndighetenes virkemiddelbruk og oppfølging er effektiv og tilstrekkelig. Basert på undersøkelsens mål har følgende overordnede problemstillinger blitt belyst:

• 1. I hvilken grad er utviklingen og statusen i havbruksnæringen i Norge i tråd med det nasjonale målet om å være bærekraftig og miljøtilpasset?

• 2. I hvilken grad ivaretas nasjonale mål om bærekraftig havbruk gjennom virkemiddelbruken?

• 3. Er myndighetenes styring tilstrekkelig for å sikre at utviklingen i havbruksnæringen er bærekraftig?

1.2 Gjennomføringen av undersøkelsen

Revisjonskriteriene er utledet fra lover og forskrifter, stortingsmeldinger og proposisjoner med tilhørende innstillinger. Norges forpliktelser gjennom internasjonale avtaler er også lagt til grunn i undersøkelsen. Undersøkelsesperioden har vært 2007–medio 2011. For å belyse utviklingen i havbruksnæringen har det imidlertid på flere områder i revisjonen blitt benyttet statistisk materiale for en utvidet tidsperiode.

Undersøkelsen er basert på dokumentanalyse, statistikk, saksgjennomgang, intervjuer, spørrelister og vignettundersøkelser. For å undersøke om havbruksnæringen er bærekraftig og miljøtilpasset, og om virkemiddelbruken er effektiv, har det vært gjort en gjennomgang av utredninger og rapporter fra Fiskeridirektoratet, Mattilsynet, Klima- og forurensningsdirektoratet, Direktoratet for naturforvaltning, Havforskningsinstituttet, Veterinærinstituttet, Norsk institutt for naturforskning, Vitenskapelig råd for lakseforvaltning og innstillingen fra et utvalg som har vurdert arealbruken i havbruksnæringen (arealutvalget, februar 2011). Dokumentgjennomgangen har også omfattet enkelte rapporter utarbeidet av FNs mat- og landbruksorganisasjon (FAO) samt styringsdokumenter for Fiskeridirektoratet, Mattilsynet og fylkesmannsembetene.

For å belyse statusen og utviklingen i havbruksnæringen er det innhentet statistiske opplysninger fra Fiskeridirektoratet, Mattilsynet, fylkesmannsembetene, Havforskningsinstituttet, Statistisk sentralbyrå, Veterinærinstituttet, Norsk institutt for naturforskning og Folkehelseinstituttet. Det er også innhentet tallopplysninger fra et overvåkingsprogram for utslipp, samt Det internasjonale råd for havforskning (ICES) og FAO.

For å undersøke hvordan Mattilsynet og fylkesmannsembetene ivaretar saksbehandlingen av akvakultursaker, herunder hensyn til miljøet og prinsippet om likebehandling, ble det gjennomført en vignettundersøkelse. Vignettundersøkelse er egnet til å dokumentere hvordan skjønn utøves i saksbehandlingen, og hvordan regelverk blir anvendt.

For å belyse alle hovedproblemstillingene i undersøkelsen og for å utdype informasjonen fra dokumentgjennomgangen, vignettundersøkelsene og de kvantitative opplysningene, ble det foretatt intervjuer med og sendt ut spørrelister til aktuelle departementer, direktorater og regionale og lokale kontorer, samt aktuelle forskningsinstitusjoner som er underlagt departementene.

1.3 Oppsummering av funnene

Flere departementer og etater, samt kommuner og fylkeskommuner, har ansvarsområder i havbruksforvaltningen. Forvaltningen er kompleks, men rollene og ansvarsområdene til de ulike instansene synes i hovedsak å være klart definert. Det er også positivt at Fiskeri- og kystdepartementet og Miljøverndepartementet har innledet et samarbeid når beslutninger om produksjonsvekst skal utredes, og at miljøhensyn er blitt tillagt økende vekt i disse prosessene fra 2007.

Undersøkelsen viser imidlertid flere svakheter i forvaltningen av havbruksnæringen. I St.meld. nr. 19 (2004–2005) Marin næringsutvikling ble det vist til at det skulle utarbeides en strategi for hvordan havbruksnæringens bruk av tilgjengelige arealer skulle gjøres mer effektiv. Tildelingen av nye og endrete tillatelser til å drive oppdrett av laksefisk har likevel skjedd uten at det har foreligget noen overordnet strategi for hvordan bruk av areal kan gjøres mer effektiv. I søknadsbehandlingen av tillatelser til å drive oppdrett vurderer man i hovedsak forhold knyttet til den enkelte lokalitet og ikke den samlede belastningen fra flere oppdrettsanlegg i et utvidet område. Flere av miljøutfordringene næringen står overfor, skyldes at den samlede belastningen er for stor. Miljøutfordringene er størst i geografiske områder der det er mange oppdrettsanlegg. I disse områdene er det økt forekomst av fiskesykdommer og lus, og innblandingen av rømt oppdrettslaks blant villfisk er betydelig. Dette gjelder særlig flere områder på Vestlandet, men kan også være en utfordring i andre områder.

1.3.1 Målet om en bærekraftig og miljøtilpasset havbruksnæring

Rømming av oppdrettsfisk og påvirkninger på bestanden av villfisk

Norge har sluttet seg til en rekke internasjonale avtaler om bevaring av villaks. Det var et mål at påvirkninger som truer laksens genetiske mangfold, skulle reduseres til et ikke-skadelig nivå innen 2010. Det er også et mål at rømming av oppdrettsfisk skal holdes på et minimum, og at rømt fisk ikke skal gi varige endringer i de ville bestandenes genetiske egenskaper. Undersøkelsen viser at rømt oppdrettsfisk kan utgjøre et vesentlig miljøproblem gjennom genetisk interaksjon mellom rømt oppdrettsfisk og villfisk, og at dette kan påvirke villfiskens overlevelsesevne. Rømt fisk kan også spre sykdommer og lus til villfisk. Undersøkelsen viser at antall innrapporterte rømte oppdrettslaks steg fra ca. 300 000 i 2001 til over 900 000 i 2006. Fra 2007 gikk omfanget ned og har på årsbasis siden vært på mellom 100 000 og 300 000 rømte oppdrettslaks, inkludert de tre første kvartalene av 2011. Nedgangen kan blant annet tilskrives strengere tekniske krav til oppdrettsanleggene. Det er imidlertid usikkerhet ved de rapporterte rømmingstallene. De reelle rømmingstallene er sannsynligvis høyere.

Undersøkelsen viser at forekomsten av rømt oppdrettslaks blant villfisk har vært noenlunde stabil på mellom 3 og 9 prosent årlig i perioden 1990−2010. Innslaget på landsbasis om høsten har vært mellom 15 og 28 prosent i perioden 2000–2010. Det er imidlertid store geografiske variasjoner. I Nordland og Rogaland har det påviste innslaget om høsten vært under 7 prosent, mens i Hordaland har den påviste innblandingen vært over 40 prosent. Det er ennå ikke etablert noen grense for hva som anses som akseptabelt nivå for innblanding, men forskere har antydet en grense på 3–5 prosent. I undersøkelsen stilles det derfor spørsmål om Fiskeri- og kystdepartementet og Miljøverndepartementet samlet sett har tatt i bruk tilstrekkelig hensiktsmessige virkemidler for å realisere målet om at miljøpåvirkninger ikke skal være en trussel for villaksen.

I sitt svarbrev til Riksrevisjonen viser Fiskeri- og kystdepartementet, Miljøverndepartementet og Landbruks- og matdepartementet til at forekomsten av rømt oppdrettsfisk i en rekke elver er for høy. Departementene viser også til at målet om at påvirkninger som truer laksens genetiske mangfold, skulle bli redusert til et ikke-skadelig nivå innen 2010, ikke er nådd for noen områder. Fiskeri- og kystdepartementet peker også på at det er gjennomført og iverksatt flere nye tiltak som vil kunne bidra både til en reduksjon i antall rømte fisk og å forhindre uønsket genetisk blanding av villfisk og oppdrettsfisk. Departementene viser samtidig til at Miljøverndepartementet har begrensede virkemidler for å forhindre alvorlige og irreversible påvirkninger som rømt oppdrettslaks har på villaksens genetiske mangfold. Miljøforvaltningen har imidlertid sikret genmaterialet fra en del truede stammer gjennom genbanker.

Den samlede bestanden av villaks har, målt etter innsig av laks fra havet til norskekysten, blitt redusert fra 1 million fisk i 1983 til 480 000 fisk i 2010. Reduksjonen i bestanden kan i all hovedsak tilskrives svak overlevelse i havet. Kunnskapen om årsaker til den svake overlevelsen i havet er imidlertid mangelfull. For å kompensere for svakere bestander er det innført strenge reguleringer av fiske for å redusere beskatningen. Gjennom disse reguleringene har man tross nedgangen i bestanden lyktes med å opprettholde villaksens samlede gytebestand.

Fiskehelse og fiskevelferd

Undersøkelsen viser at mye oppdrettsfisk går tapt i havbruksnæringen årlig, både i relative og i absolutte tall. I 2010 gikk det tapt over 47 millioner laksefisk. En stor del av tapet skyldes sykdom blant fisken. Sykdomssituasjonen har ikke bedret seg siden 2000. De høye tapstallene medfører også store økonomiske tap for næringen, og er en ineffektiv utnyttelse av arealene i kystsonen. I en biologisk produksjon av et større omfang må man påregne tap i en viss utstrekning. Men på bakgrunn av de vedvarende høye tapstallene i oppdrettsnæringen blir det i undersøkelsen stilt spørsmål om Fiskeri- og kystdepartementet i tilstrekkelig grad har innført tiltak, som for eksempel regionale reguleringer, for å motvirke og redusere tap av oppdrettsfisk som følge av sykdom. Fiskeri- og kystdepartementet viser i svarbrevet til at det i tilstrekkelig omfang er blitt innført tiltak for å motvirke og redusere tapene som følge av sykdom på oppdrettsfisk.

I tillegg til virussykdommer har høye forekomster av parasitten lakselus vært et av de største helserelaterte problemene i næringen de siste årene. Lakselus skader fisken og gjør den mer mottakelig for annen sykdom ved at immunforsvaret svekkes. Det er også observert seneffekter som redusert vekst, svømmeevne og reproduksjon. Økt dødelighet er også påvist. Undersøkelsen viser at felles bekjempelse av lakselus og et omfattende regelverk ikke synes å ha redusert det totale omfanget av lakselus i vesentlig grad. I tillegg er det utfordringer med resistens mot flere lusemidler, noe som ytterligere forverrer mulighetene for å bekjempe problemet. Fiskeri- og kystdepartementet, Miljøverndepartementet og Landbruks- og matdepartementet er enig i at lusesituasjonen for villaks og sjøørret har vært bekymringsfull i 2010–2011. Fiskeri- og kystdepartementet viser også til at det arbeides med å innføre nye tiltak for å begrense problemene med lus.

Forurensning og utslipp

Produksjonen av oppdrettsfisk gir utslipp av organisk materiale, næringssalter og kjemikalier, og det har over flere år vært et mål at disse utslippene ikke skal overstige naturens tåleevne. Overvåkingen av forurensningssituasjonen viser at miljøtilstanden ved de fleste anleggene er god. Miljøundersøkelsen (MOM) som benyttes for å måle miljøtilstanden under anleggene, er imidlertid ikke tilpasset dagens store anlegg. Anleggene er i tillegg i større grad plassert i sjøområder med hard bunn, mens undersøkelsene er innrettet for bløt bunn. Det er derfor en risiko for at målingene av miljøtilstanden er misvisende. Undersøkelsen viser også at det er kunnskapsmangel om regionale effekter av utslipp fra oppdrettsnæringen. Det fører til at det er ulike oppfatninger mellom etater og fagmiljøer om betydningen av næringssaltutslipp. Kunnskapsmangelen fører til at man ikke kjenner til hvor mye næringssalter og organisk materiale resipienten og det omkringliggende miljøet tåler. Fiskeri- og kystdepartementet og Miljøverndepartementet har derfor nedsatt et ekspertutvalg som vurderer betydningen av utslippene fra oppdrettsnæringen. Det pågår også et arbeid for å sikre et bedre tilpasset målesystem for utslippene.

Det er ikke krav om tillatelse for å slippe ut kjemikalier fra godkjente legemidler fra oppdrettsanlegg. Kjemikalier slippes derfor urenset ut i vannet fra anleggene. Undersøkelsen viser at på grunn av lusesituasjonen har man igjen tatt i bruk såkalte kitinhemmere for å bekjempe problemet. Utslippene av disse kjemikaliene økte derfor fra 0 kg i 2008 til henholdsvis 3,4 tonn og 3 tonn i 2009 og 2010. Departementene viser til at miljøvernmyndighetene vil vurdere om bruken av slike legemidler bør reguleres i utslippstillatelsene. Departementene viser også til at kunnskapen om denne typen utslipp tilsier at anvendelsen av slike stoffer bør følges nøye.

Næringens bruk av arealer

Tilgang til tilstrekkelige og egnede arealer har vært løftet fram som et viktig mål i arbeidet med å sikre en bærekraftig vekst og utvikling av havbruksnæringen. Dagens arealbruk er et resultat av en sterk vekst i produksjonen og i tildelingen av tillatelser til å drive oppdrett, uten at det har vært lagt noen overordnet plan til grunn. På bakgrunn av at dagens arealbruk er en medvirkende årsak til noen av miljøutfordringene i næringen, arbeider Fiskeri- og kystdepartementet med tiltak for å endre arealstrukturen basert på innspill fra arealutvalget.

Kommunale planer har vært pekt på som et sentralt virkemiddel for å sikre en miljøvennlig arealdisponering og for å bidra til å avklare kryssende interesser i bruken av arealene i kystsonen. Undersøkelsen viser at de fleste kystkommuner har utarbeidet planer som regulerer kystsonen. I over 60 kommuner er imidlertid ikke planene tilstrekkelig oppdatert. Kommunene avklarer også i liten grad arealstatusen til sjøarealene og kryssende arealbruksinteresser i planene. Dette innebærer at kommunene avsetter sjøareal til natur, ferdsel, fiske, friluftsliv og akvakultur uten å skille mellom aktivitetene. Planene inneholder i liten grad vurderinger av hvilke konsekvenser havbruk kan ha for miljøet på tvers av kommunegrensene. Miljøverndepartementet viser til at den nye plan- og bygningsloven vil gi kommunene bedre mulighet til å sikre god planlegging av sjøarealene.

Fôr til oppdrettsfisken

Havbruksnæringen er avhengig av store mengder viltlevende fisk til fiskefôr, og næringens behov for fôr skal dekkes uten overbeskatning av de levende marine ressursene. Undersøkelsen viser at beskatningen av disse artene, som for eksempel kolmule, har bidratt til at noen av bestandene er blitt redusert. Man har imidlertid fått en forvaltning som gjør at de fleste bestandene forvaltes på et bærekraftig nivå. Ved utgangen av 2011 er det først og fremst uenighet mellom Norge, EU, Færøyene og Island om forvaltningen av makrell, som på sikt kan medføre bestandsreduksjoner av fisk som inngår i fiskefôret.

Undersøkelsen viser også at det er et uutnyttet potensial i bruken av avskjær fra konsumfisk. For eksempel er det bare 35 prosent av biproduktene fra torsk som utnyttes. Fiskeri- og kystdepartementet arbeider med regler som skal sikre at en større andel av biproduktene fra konsumfisken skal ilandføres.

Styring og oppfølging

Det er ulike syn i forvaltningen på miljøpåvirkningens omfang og konsekvenser. Fiskeri- og kystdepartementet har heller ikke i særlig grad utviklet indikatorer som kan fortelle i hvilken grad forvaltningen når målene om en bærekraftig og miljøtilpasset havbruksnæring. Undersøkelsen viser at dette har gitt utfordringer i styringen av havbruksforvaltningen. Det pågår derfor et samarbeid mellom fiskeri- og miljøvernmyndighetene med å bygge opp et bedre kunnskapsgrunnlag gjennom å konkretisere bærekraftselementene i havbruksnæringen og å utarbeide indikatorer og grenseverdier. Fiskeri- og kystdepartementet, Miljøverndepartementet og Landbruks- og matdepartementet viser til at føre-var-prinsippet i naturmangfoldloven krever at mangel på kunnskap ikke kan brukes som begrunnelse for å utsette eller unnlate å treffe forvaltningstiltak dersom det foreligger risiko for alvorlig eller irreversibel skade på naturmangfoldet. Fiskeri- og kystdepartementet og Miljøverndepartementet samarbeider derfor om hvordan kunnskapsgrunnlaget og anvendelsen av føre-var-prinsippet bør vektlegges i den framtidige forvaltningen.

1.3.2 Virkemiddelbruken for å sikre en bærekraftig og miljøtilpasset havbruksnæring

Fastsettelse av totalproduksjon og behandlingen av enkeltsøknader

Undersøkelsen viser at det er en vesentlig mangel i havbruksforvaltningen at det per 2011 ikke har blitt lagt til grunn noen overordnet plan for lokaliseringen av nye oppdrettsanlegg. Behandlingen av søknader om å drive oppdrett har ikke i tilstrekkelig grad ivaretatt de overordnede målene om å sikre en miljøtilpasset og bærekraftig havbruksnæring, siden den i liten grad tar hensyn til den samlede belastningen fra anleggene i samme geografiske område.

Tillatelsene til å drive oppdrett gis etter enkeltsøknad. Flere statlige sektormyndigheter er involvert i behandlingen av søknadene, i tillegg til fylkeskommunen og kommunen der den omsøkte lokaliteten ligger. I henhold til akvakulturloven § 6 skal det kun gis tillatelse til å drive akvakultur hvis det er miljømessig forsvarlig. I St.meld. nr. 19 (2004–2005) Marin næringsutviklingble det vist til at det skulle utarbeides en strategi om hvordan havbruksnæringens bruk av tilgjengelige arealer kunne gjøres mer effektiv, blant annet for å sikre vekst og ivareta miljøhensyn. Mens flere av de utfordringene havbruksnæringen står overfor, gjelder samlet belastning fra flere anlegg i større geografiske områder, er det i hovedsak forhold knyttet til den enkelte lokalitet som blir vurdert når søknadene behandles. Den samlede belastningen til flere oppdrettsanlegg i områdene rundt enkeltanleggene blir i liten grad vurdert i behandlingen av enkeltsøknader.

Fiskeri- og kystdepartementet har ansvaret for å fastsette rammen for den totale produksjonsmengden for laks. For øvrige arter er det ikke fastsatt noen øvre begrensning i produksjonsvolumet. I arbeidet med å sikre økt vekst i havbruksnæringen har Fiskeri- og kystdepartementet utvidet den maksimalt tillatte produksjonskapasiteten for laksefisk gjennom flere tildelingsrunder siden 1980-tallet. Fram til 2007 ble det i mindre grad utredet og vurdert om det var rom for en miljøtilpasset og bærekraftig utvidelse av produksjonen slik utredningsinstruksen krever. Undersøkelsen viser imidlertid at i forkant av en utvidelse av produksjonsmengden gjennom 65 nye tillatelser til å drive lakseoppdrett i 2009, ble det foretatt en mer omfattende vurdering om en økning i produksjonen var miljømessig forsvarlig. I forbindelse med Fiskeri- og kystdepartementets forslag om å utvide biomassen (mengden fisk) ved eksisterende anlegg i 2010 ble det i tillegg foretatt mer omfattende vurderinger av miljøkonsekvensene. Denne utredningen var dermed mer i tråd med kravene til konsekvensutredning i henhold til utredningsinstruksen.

Undersøkelsen viser at skjønnsutøvelsen ved vurderingen av miljøaspekter i behandlingen av akvakultursaker kan føre til at like saker får ulikt utfall hos Mattilsynet. En sentral årsak til det er en manglende samlet veiledning av lokalkontorene for å sikre en mer likeartet vurdering av lokalitetenes miljømessige egnethet ut fra kravet om god fiskehelse og fiskevelferd. Vignettundersøkelsen viser at fylkesmannsembetenes vurdering av akvakultursaker i mindre grad fører til ulikt utfall. Det er imidlertid svakheter og mangler i grunnlagsdokumentasjonen som skal belyse om etablering er miljømessig forsvarlig, i de søknadene som ble vurdert både hos Mattilsynet og hos fylkesmennene. Undersøkelsen viser at saksbehandlere i begge instanser i varierende grad kontrollerer og etterprøver dette. Det stilles derfor i undersøkelsen spørsmål om behandlingen av enkelttillatelser i tilstrekkelig grad bidrar til at de overordnede målene om at næringen skal være bærekraftig og miljøtilpasset, nås.

Tilsyn

Tilsyn er et grunnleggende virkemiddel for å sikre en bærekraftig vekst og utvikling av havbruksnæringen gjennom kontroll og behørig sanksjonering. Undersøkelsen viser at tross høy tilsynsfrekvens avdekker både Mattilsynet og Fiskeridirektoratet regelbrudd i over halvparten av de utførte tilsynene. Fiskeri- og kystdepartementet viser til at både Fiskeridirektoratets og Mattilsynets tilsyn er risikobasert, og at antall tilsyn der det avdekkes brudd på regelverket, derfor er relativt høy. Departementene viser også til at Klima- og forurensningsdirektoratets og fylkesmennenes tilsynsvirksomhet etter hvert vil samkjøres i større grad med de øvrige sektormyndighetenes tilsyn.

Undersøkelsen viser videre at det er betydelige regionale og lokale forskjeller i sanksjonsbruken i Mattilsynet og Fiskeridirektoratet. Bruken av tvangstiltak har eksempelvis variert mellom rundt 2 prosent og 24 prosent blant Fiskeridirektoratets regioner, mens det blant Mattilsynets regioner har variert fra 9 til over 17 prosent. Fiskeri- og kystdepartementet viser til at det er nedfelt regler for bruken av reaksjoner for både Fiskeridirektoratet og Mattilsynet, men at det har vært kritikk av Fiskeridirektoratets bruk av sanksjoner. Fiskeri- og kystdepartementet skal blant annet på denne bakgrunn foreta en etterkontroll av akvakulturloven, som også vil inkludere en gjennomgang og en vurdering av sanksjonsreglene i denne loven.

All produksjon i akvakultur fastsettes og reguleres etter maksimalt tillatt biomasse. Overholdelse av biomassebestemmelsene er derfor en sentral tilsynsoppgave for Fiskeridirektoratet. Undersøkelsen viser imidlertid at det ikke er etablert en egnet metode for å etterprøve oppdretternes innrapporterte biomassetall. Dermed kan det være krevende for Fiskeridirektoratet å bekrefte at biomassen er i henhold til tillatelsene. Fiskeri- og kystdepartementet viser til at i tillegg til flere innrapporterte opplysninger om driften ved anleggene som kan brukes for å beregne biomassen, kan Fiskeridirektoratet fatte vedtak om å foreta kontrollveiing eller kontrolltelling av fisken. Departementet mener derfor at Fiskeridirektoratet har kontrollmuligheter for å verifisere biomassen.

1.4 Riksrevisjonens bemerkninger

Bærekraftig vekst og utvikling av havbruksnæringen er det overordnede målet i havbrukspolitikken, fastsatt av Stortinget. Produksjonen i havbruk har vokst betydelig over flere år, og havbruk utgjør en sentral og viktig næring langs store deler av kysten.

Flere departementer og etater, samt kommuner og fylkeskommuner, har ansvarsområder i havbruksforvaltningen. Forvaltningen er kompleks, men rollene og ansvarsområdene til de ulike instansene er i hovedsak klart definert. Det er positivt at Fiskeri- og kystdepartementet og Miljøverndepartementet har innledet et samarbeid når beslutninger om produksjonsvekst i næringen skal utredes. Miljøhensyn er også blitt tillagt økende vekt i disse prosessene fra 2007.

Riksrevisjonen påpeker samtidig at den sterke veksten i næringen innebærer betydelige miljømessige utfordringer. Her vises det til store tap av oppdrettsfisk på grunn av sykdom og høye forekomster av lakselus. Det er også en betydelig andel rømt oppdrettsfisk blant villfisk i elver og vassdrag. Rømt oppdrettsfisk kan bidra til spredning av sykdom og lus til villaksen og påvirke villaksens genetiske egenart. I tillegg til de miljømessige utfordringene, representerer tapene av flere millioner fisk per år en ineffektiv bruk av sjøarealer og ressurser og store økonomiske tap for næringen. Sykdommene er også et helse- og velferdsmessig problem for fisken.

Riksrevisjonen er av den oppfatning at de miljømessige utfordringene i havbruksnæringen er blitt så vidt omfattende at næringen ikke kan sies å ha hatt en tilstrekkelig miljøtilpasset vekst, slik Stortinget har forutsatt. Miljøutfordringene i næringen er etter Riksrevisjonens vurdering av et omfang som vil kreve vesentlige endringer i havbruksforvaltningen og måten havbruksnæringen blir regulert på. Riksrevisjonen reiser derfor spørsmål om sentrale virkemidler som produksjonstak, enkelttillatelser og tilsyn har en innretning som i tilstrekkelig grad ivaretar de overordnede miljømålene om bærekraftig vekst i havbruksnæringen.

Riksrevisjonen understreker viktigheten av at Fiskeri- og kystdepartementet følger opp arbeidet til arealutvalget og de forslagene som utvalget har presentert. Tiltak som i større grad sikrer en mer samlet regulering av flere anlegg i et større område, synes å være særlig sentralt for å redusere den samlede miljøbelastningen. Etter Riksrevisjonens vurdering er det også svært viktig med en snarlig utarbeidelse og etablering av indikatorer og grenseverdier for akseptable nivåer av tap, sykdom, lakselus og genetisk innblanding. Det kan sikre at næringen opererer i tråd med de nasjonale målene for havbruk.

Riksrevisjonen registrerer videre at det er ulike oppfatninger om i hvilken grad utslippene fra oppdrettsnæringen er et problem, og at det er satt ned et ekspertutvalg som vurderer dette. Det er viktig å avklare de miljømessige konsekvensene av bruken av enkelte kjemiske midler mot lus. Det er etter Riksrevisjonens vurdering også viktig at de ulike oppfatningene om betydningen av utslippene harmoniseres mellom fiskeri- og miljøvernmyndighetene.

Riksrevisjonen peker også på oppdrettsnæringens store behov for fôrressurser og at Fiskeri- og kystdepartementet derfor fortsetter arbeidet med å sikre at alle viltlevende marine ressurser som inngår i dette fôret, er fra et bærekraftig fiskeri. Det vises her også til at det er et potensial for å øke bruken av biprodukter fra konsumfisk.

For å kunne fastsette bærekraftige produksjonsmål i oppdrettsnæringen er det viktig å ha oversikt over total mengde fisk. Siden hele næringen reguleres gjennom maksimalt tillatt mengde fisk, er det behov for et forbedret system for å kunne verifisere totalmengden oppdrettsfisk ved anleggene. Etter Riksrevisjonens vurdering er det derfor sentralt at systemet for å verifisere fiskemassen ved oppdrettsanleggene benyttes aktivt i tilsynsarbeidet.

Riksrevisjonen peker også på at det i tilsynet med havbruksnæringen er variasjoner i bruken av reaksjoner mellom regioner, og at tilsynene ikke synes å gi tilstrekkelig preventiv effekt. Fiskeri- og kystdepartementets varslede gjennomgang av akvakulturlovverket, inkludert vurderinger av bruken av sanksjoner, anses derfor som viktig.

1.5 Fiskeri- og kystdepartementets svar

Saken har vært forelagt Fiskeri- og kystdepartementet, og statsråden har i brev til Riksrevisjonen av 5. januar 2012 svart:

«Jeg viser til brev datert 13. desember 2011 med oversendelse av Dokument 3:9 (2011-2012) 'Riksrevisjonens undersøkelse av havbruksforvaltningen', hvor Fiskeri- og kystdepartementet bes om en uttalelse i samråd med Miljøverndepartementet og Landbruks- og matdepartementet.

Målet med Riksrevisjonens undersøkelse har vært å vurdere om status og utvikling i havbruksnæringa er i tråd med målsetninga om å være bærekraftig og miljøtilpasset, samt om myndighetenes virkemiddelbruk og oppfølging er effektiv og tilstrekkelig. Undersøkelsens mål har videre blitt belyst gjennom tre overordna problemstillinger:

• I hvilken grad er utvikling og status i havbruksnæringa i Norge i tråd med det nasjonale målet om å være bærekraftig og miljøtilpasset?

• I hvilken grad ivaretas nasjonale mål om bærekraftig havbruk gjennom virkemiddelbruken?

• Er myndighetenes styring tilstrekkelig for å sikre at utviklinga i havbruksnæringa er bærekraftig?

Miljøutfordringene som løftes fram i Riksrevisjonens rapport sammenfaller med de områdene Fiskeri- og kystdepartementet og øvrige berørte departementene har sin oppmerksomhet retta mot. Det arbeides kontinuerlig med å følge opp de mål som blant annet er nedfelt i regjeringas Strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring.

Som all annen matproduksjon påvirker havbruk miljøet, og det er derfor viktig at det kommer klart til uttrykk hva som anses som en akseptabel påvirkning på miljøet. I bærekraftstrategien er det tatt utgangspunkt i fem hovedområder hvor havbruk påvirker miljøet. Disse er:

• genetisk påvirkning og rømming

• forurensning og utslipp

• sykdom, medregnet parasitter

• arealbruk

• fôrressurser

Selv om det har vært arbeidet med hovedområdene i lang tid, har bærekraftstrategien bidratt til å systematisere og strukturere forvaltningas og næringas arbeid med miljøutfordringer. Jeg nevner i denne sammenheng at 29 av 32 tiltak nedfelt i strategien er iverksatt eller gjennomført.

Jeg tar sikte på å fremme en melding til Stortinget mot slutten av 2012 som vil ta for seg hele sjømatnæringa, og blant annet drøfte problemstillinger om hva som anses å være et akseptabelt miljøavtrykk ved produksjon av sjømat, særlig innen havbruk. I meldinga vil spørsmål som effektivisering av havbruksnæringas arealbruk og utvikling av førstegenerasjons indikatorer og grenseverdier for miljøpåvirkning bli drøfta nærmere. Flere av problemstillingene som trekkes fram i Riksrevisjonens rapport vil dermed bli vurdert i arbeidet med meldinga.

Som et ledd i oppfølginga av bærekraftstrategien, nedsatte Fiskeri- og kystdepartementet i 2009 et ekspertutvalg som skulle gi råd om mer effektiv og bærekraftig arealbruk. Utvalget leverte sin rapport i februar 2011. Forslaga i rapporten er av ulik karakter; noen tiltak kan iverksettes raskt, som for eksempel arbeid med etablering av en strømkatalog for norskekysten. Andre forslag, som for eksempel om en helt ny arealstruktur i havbruksnæringa, er omfattende tiltak som allerede har vakt debatt. Spørsmålet om en framtidsretta arealstruktur vil bli drøfta nærmere i den kommende meldinga til Stortinget.

Miljøverndepartementet tar sikte på å gi bedre og mer målretta veiledning for å bidra til bedre planlegging av sjøarealene. Bedre arealplanlegging vil også være viktig når framtidas arealstruktur skal utvikles. Miljødirektoratenes veiledning til fylkesmennenes behandling av akvakultursaker vil også bli oppdatert og revidert i 2012.

Riksrevisjonen peker på viktigheten av at det snarlig utarbeides og etableres indikatorer og grenseverdier for miljøbelastning. Jeg kan i denne forbindelse opplyse at Fiskeri- og kystdepartementet nylig har gitt Havforskningsinstituttet i oppdrag å utarbeide forslag til førstegenerasjons målemetode for miljøeffekt (effektindikatorer) for genetisk påvirkning fra oppdrettslaks til villaks, samt påvirkning av lakselus fra havbruk på viltlevende laksefiskbestander. Arbeidet skal skje i samarbeid med Veterinærinstituttet og med bistand og råd fra Norsk institutt for naturforskning.

For å få et grunnlag for politisk behandling av førstegenerasjons grenseverdier, har departementet også bedt om forslag til grenseverdier for de samme påvirkningsfaktorene, basert på de effektindikatorene som foreslås. Grenseverdier for akseptabel påvirkning er i sin natur noe som fastsettes av politiske myndigheter, fordi det dreier seg om å avveie flere samfunnshensyn opp mot hverandre.

Den betydelige bestandsreduksjonen for villaks er en følge av endringer i havmiljøet og et bredt spekter av regionale og lokale menneskeskapte påvirkninger. På bakgrunn av utfordringene for villaksen, arbeider Miljøverndepartementet for tiden med en kvalitetsnorm som ut fra best tilgjengelig naturfaglig kunnskap vil klargjøre hva som er god miljøkvalitet i villaksbestander. Arbeidet tar utgangspunkt i vurderinger av produksjonspotensial, høstingspotensial og genetisk integritet.

Det har lenge pågått faglig diskusjon om årsakene til endringer i økosystemene i noen kystområder hvor sukkertare ser ut til å være påvirket. Klimaendringer og utslipp fra havbruksnæringa har vært løfta fram som mulige årsaker til dette. I samråd med Miljøverndepartementet nedsatte Fiskeri- og kystdepartementet i januar 2010 en ekspertgruppe som fikk i mandat å se på konsekvensene av utslipp av næringssalter i kystområdene, med særlig vekt på Hardangerfjorden og Boknafjorden. Rapporten ble overlevert i desember 2011. Departementene vil, blant annet på grunnlag av ekspertutvalgets vurderinger, etterstrebe at de ulike oppfatningene om utslipp fra akvakulturanlegg harmoniseres ved forvaltninga av akvakulturnæringa.

Tilsynet til Mattilsynet og Fiskeridirektoratet er risikobasert. Departementet har i de overordna styringssignalene til Fiskeridirektoratet vist til de samme utfordringene Riksrevisjonen har påpekt i sin rapport når det gjelder enhetlig og preventivt tilsyn. I tildelingsbrevet til Fiskeridirektoratet for 2012 har departementet blant annet omtalt behovet for en gjennomgang, utredning og effektivisering av tilsynet.

En betydelig del av Fiskeridirektoratets tilsynsvirksomhet går ut på å kontrollere at den til enhver tid stående biomassen ikke overstiger det som er tillatt. Riksrevisjonen viser til at det er behov for et system som i større grad muliggjør mer nøyaktig kontroll med biomassen. Fiskeridirektoratet har fra og med 2010 har fått økt sin budsjettramme med kr 10 mill, som er øremerka havbrukstilsyn. Dette har gitt resultater internt i Fiskeridirektoratet og dels også i næringa i løpet av 2011, men satsinga vil forventes å få gradvis større effekt over tid.

Fiskeridirektoratet har anvendt overtredelsesgebyr som reaksjon ved biomasseovertredelser, og det verserer nå flere slike saker i rettssystemet. Fiskeri- og kystdepartementet vil påse at utviklinga av mer presise verktøy som kan verifisere biomassen i oppdrettsanlegg fortsetter. Dette omfatter teknologiutvikling, utvikling av mer egnede metoder for kontroll m.m.

Hensynet til likebehandling og effektivitet skal ivaretas på en betryggende måte i forvaltninga. Jeg har nylig nedsatt en arbeidsgruppe som skal vurdere behovet for og komme med forslag til nye regler i akvakulturlovens sanksjonskapittel. Arbeidsgruppas arbeid er et ledd i departementets etterkontroll med akvakulturloven, og vi tar sikte på å fremme en Prop. L seint i 2012.

Når det gjelder Riksrevisjonens merknader til Mattilsynets tilsynsvirksomhet, vil jeg også vise til landbruks- og matministerens svar i forbindelse med Riksrevisjonens gjennomgang av Mattilsynets virksomhet.

Riksrevisjonens arbeid og undersøkelse av havbruksforvaltninga har vært en nyttig og lærerik erfaring for departementene og de underliggende etatene. Arbeidet med å følge opp bærekraftstrategien og de ulike problemstillingene som trekkes fram i Riksrevisjonens rapport pågår kontinuerlig og på bred front. En rekke tiltak er allerede iverksatt, og vi vil også vurdere flere av Riksrevisjonens bemerkninger i det pågående arbeidet med meldinga til Stortinget om den norske sjømatnæringa. Oppfølgingen av Riksrevisjonens bemerkninger vil være en prioritert oppgave i tida framover.»

1.6 Riksrevisjonens uttalelse

Et hovedmål i havbrukspolitikken er å sikre en balanse mellom miljømessig bærekraft og videre vekst og utvikling av næringen. Havbruksnæringen har vokst betydelig over flere år.

Riksrevisjonen merker seg at Fiskeri- og kystdepartementet og de øvrige berørte departementene har oppmerksomheten rettet mot de miljøutfordringene som trekkes fram i Riksrevisjonens undersøkelse, og at det arbeides kontinuerlig med å følge opp miljømålene som er fastsatt for havbruksnæringen. Fiskeri- og kystdepartementet viser til at de fleste av tiltakene i regjeringens bærekraftstrategi er iverksatt eller allerede gjennomført, og at det vil bli lagt fram en melding for Stortinget i slutten av 2012 der flere av problemstillingene i Riksrevisjonens undersøkelse vil bli behandlet.

På bakgrunn av de store miljøutfordringene næringen står overfor, legger Riksrevisjonen til grunn at de berørte departementene framover sikrer en sterkere miljøtilpasning av havbruksnæringen. Her vises det særskilt til en forventning om at tapene i næringen, som for en stor del skyldes sykdom, reduseres, og at det skjer en styrking av fiskehelsen og fiskevelferden og en forbedring av den alvorlige lusesituasjonen. Riksrevisjonen legger også til grunn at det store rømmingsomfanget blir sterkt redusert, og at rømt oppdrettsfisk ikke lenger skal være en trussel for villaksstammene. Det er også viktig å avklare i hvilken grad de samlede utslippene fra oppdrettsanlegg har en negativ innvirkning på det omkringliggende miljøet, og at det eventuelt innføres nødvendige tiltak for å motvirke denne typen utslipp. Riksrevisjonen anser det i tillegg som viktig at Fiskeri- og kystdepartementet fortsetter arbeidet med å sikre at alle viltlevende marine ressurser som inngår i fôret til oppdrettsfisken, er fra et bærekraftig fiskeri.

Det er positivt at Fiskeri- og kystdepartementet fortsatt vil arbeide for å utvikle mer presise verktøy for å verifisere total mengde fisk ved oppdrettsanleggene, og at man gjennom forslag til nye regler i akvakulturloven vil forsterke likebehandlingen og effektiviteten i tilsynsarbeidet. Riksrevisjonen viser også til at selv om roller og ansvarsforhold i havbruksforvaltningen i all hovedsak er klart definert, er det en kompleks forvaltning med flere sektormyndigheter og forvaltningsnivåer. Derfor er det også viktig at den samlede forvaltningen oppleves som oversiktlig og enhetlig i møte med næringen.

Riksrevisjonen merker seg også at det arbeides med å videreutvikle det overordnede virkemiddelapparatet, blant annet gjennom en bedre planlegging av bruken av sjøarealene og en effektivisering av havbruksnæringens arealbruk. Det skal også utvikles indikatorer og grenseverdier for akseptable miljøpåvirkninger. En snarlig innføring av styrende indikatorer og et styrket virkemiddelapparat som kan møte de sammensatte miljøutfordringene næringen står overfor, er etter Riksrevisjonens vurdering helt sentralt og nødvendig for å sikre både miljømessig bærekraft og videre vekst i næringen.

2. Komiteens behandling

Som ledd i behandlingen av saken avholdt komiteen en åpen kontrollhøring 3. desember 2012.

Et overordnet bakteppe for høringen var at veksten i næringen ikke er tilstrekkelig miljøtilpasset og at det er store utfordringer knyttet til rømmingstall, lakselus og tap som følge av sykdom.

Under høringen ønsket komiteen å få belyst problemstillinger knyttet til å styrke havbruksforvaltningen for å sikre miljømessig bærekraft og mulighet for fremtidig vekst i næringen.

Høringen var inndelt i fire bolker og følgende var invitert:

• Fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansen, som møtte med fiskeridirektør Liv Holmefjord, Fiskeridirektoratet og administrerende direktør Harald Gjein, Mattilsynet

• Miljøvernminister Bård Vegar Solhjell, som møtte med direktør Janne Sollid, Direktoratet for naturforvaltning og direktør Ellen Hambro, Klima- og forurensningsdirektoratet

• Norske Lakseelver, som var representert ved generalsekretær Torfinn Evensen og fagsjef Erik Sterud

• Norges Jeger- og fiskerforbund, som var representert ved fagsjef Siri Parmann og fiskekonsulent Øyvind Fjeldseth

• Norges Miljøvernforbund ved leder Kurt Oddekalv

• Marine Harvest AS, som var representert ved konsernsjef Alf Helge Aarskog og miljøansvarlig Cato Lyngøy

• Osland Havbruk AS, som var representert ved daglig leder Erik Osland med kommunikasjonsansvarlig Øyvind Kråkås, Salmon Group, som bisitter

• Cermaq ASA, som var representert ved kommunikasjonsdirektør Lise Bergan

• Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening (FHL), som var representert ved administrerende direktør Geir Andreassen og miljødirektør Aina Valland

• Havforskningsinstituttet, som var representert ved administrerende direktør Tore Nepstad og forsker Karin Kroon Boxaspen

• SINTEF Fiskeri og havbruk AS, som var representert ved forskningsleder Østen Jensen

• Veterinærinstituttet, som var representert ved administrerende direktør Gudmund Holstad, fagdirektør Brit Hjeltnes og fagansvarlig Atle Lillehaug

• Norsk institutt for naturforskning, som var representert ved administrerende direktør Norunn S. Myklebust og forskningssjef Kjetil Hindar.

Det ble tatt stenografisk referat fra høringen, og referatet følger som vedlegg til komiteens innstilling.

Komiteen har også mottatt flere skriftlige innspill i saken.

3. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jette F. Christensen, Martin Kolberg og Marit Nybakk, fra Fremskrittspartiet, lederen Anders Anundsen, Ulf Erik Knudsen og Øyvind Vaksdal, fra Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H. Langeland, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Kristelig Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, og fra Venstre, Trine Skei Grande, viser til at et hovedmål i havbrukspolitikken er å sikre en miljømessig og bærekraftig havbruksnæring, samtidig som det legges til rette for videre vekst og utvikling i næringen. Samtidig som den overordnede visjonen for fiskeripolitikken er at verdiene fra havet representerer Norges fremtid, har Stortinget slått fast at hensynet til miljøet skal være en grunnleggende premiss for videre utvikling og vekst, jf. Innst. S. nr. 192 (2004–2005) og St.meld. nr. 19 (2004–2005). Komiteen ser positivt på at miljøhensyn har blitt tillagt økende vekt i beslutninger om produksjonsvekst som blir fattet i samarbeid mellom Fiskeri- og kystdepartementet og Miljøverndepartementet.

Komiteen ser samtidig svært alvorlig på enkelte av funnene i Riksrevisjonens undersøkelse av havbruksforvaltningen. Det vises til at de store tapene av oppdrettsfisk skyldes sykdom og høy forekomst av lakselus. I tillegg vises det til at det er en betydelig andel rømt oppdrettsfisk blant villfisk. Dette kan føre til spredning av sykdom og endre villaksens genmateriale og konkurransen om villaksens leveområder.

Komiteen er enig i Riksrevisjonens beskrivelse av at dette er en indikasjon på ikke bare miljømessige utfordringer, men også ineffektiv bruk av sjøareal og store økonomiske tap for næringen. Komiteen ser positivt på at problematikken rundt behovet for ny arealstruktur synes å bli tatt alvorlig og at noen tiltak er igangsatt, eksempelvis arbeidet med nasjonal strømkatalog. Komiteen ser frem til en langsiktig drøfting av prinsippet om soneinndeling i den varslede stortingsmeldingen.

Stortinget har som nevnt slått fast at næringen skal ha en miljøtilpasset vekst. Komiteen mener det ut fra Riksrevisjonens funn kan sies at dette mange steder ikke er tilfellet. Riksrevisjonen peker på at det er behov for en forvaltning av havbruksnæringen som sikrer en forutsigbar, samlet og enhetlig regulering av anlegg, og som i større grad enn i dag også sikrer enhetlig behandling uavhengig av geografi.

Komiteen mener det er positivt at Fiskeri- og kystdepartementet i sitt svar til Riksrevisjonen skriver at de miljøutfordringene som blir påvist i undersøkelsen, sammenfaller med de problemene departementet har som mål å løse gjennom blant annet regjeringens strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring. Komiteen registrerer at 29 av 32 nedfelte tiltak fra strategien er iverksatt eller gjennomført.

Komiteen mener at departementet bør vurdere ytterligere tiltak dersom man ikke snarlig ser større effekter av de igangsatte tiltakene. Komiteen imøteser den bebudede meldingen til Stortinget om sjømatnæringen, hvor det er varslet at dette vil bli belyst.

Riksrevisjonen peker på at en sentral del i forbedringsarbeidet ligger i å få på plass indikatorer som gjør det målbart hvorvidt nivået av tap, sykdom, lakselus og påvirkning fra rømt oppdrettsfisk er lavt nok. Resultatene må hurtig følges opp med effektive tiltak, dersom nivåene overskrides. Komiteen registrerer at departementet selv adresserer de samme hovedområdene hvor havbruk påvirker miljøet i bærekraftstrategien. Komiteen mener det er positivt at Fiskeri- og kystdepartementet har gitt Havforskningsinstituttet og Veterinærinstituttet i oppdrag å utvikle førstegenerasjons bærekraftsindikatorer for genetisk påvirkning og lakselus, og ser frem til at indikatorer snarlig blir etablert. Komiteen er kjent med at Miljøverndepartementet har sendt forslag til en kvalitetsnorm for villaks på høring og at departementet som grunnlag for dette arbeidet har mottatt forslag til indikatorer og grenseverdier for lus og rømming fra Direktoratet for naturforvaltning og Vitenskapelig råd for lakseforvaltning. Komiteen mener Miljøverndepartementet bør prioritere arbeidet med å få fastsatt kvalitetsnorm, indikatorer og grenseverdier snarest.

Komiteen er kjent med at fiskefôrets innhold av fiskemel og fiskeolje går ned. Komiteen mener det er behov for at Fiskeri- og kystdepartementet fortsetter arbeidet med å sikre at alle viltlevende marinressurser som inngår i fôr til oppdrettsfisk, er fra et bærekraftig fiskeri. Komiteen mener det er positivt at departementet vil arbeide internasjonalt for å sikre at viltlevende marine ressurser, også de som brukes til fiskemel og -oljeproduksjon, ikke overbeskattes.

Komiteen mener det er behov for bedre virkemidler og sanksjonsmuligheter i tilsynsarbeidet. Det er avgjørende at det snarlig etableres et system som fjerner variasjoner mellom regionene på bruk av reaksjoner og gir tilsynene mer preventiv effekt enn i dag. Komiteen ser positivt på at departementet i styringssignal til Fiskeridirektoratet har påpekt de samme funnene som Riksrevisjonen viser i sin undersøkelse. Komiteen er enig i behovet for en gjennomgang, utredning og effektivisering av tilsynet som fremgår av tildelingsbrevet til Fiskeridirektoratet for 2012. Komiteen er kjent med at forslag til endringer i akvakulturloven, med vekt på at likebehandling og effektivitet skal ivaretas på en betryggende måte i forvaltningen, har vært på høring. Fiskeri- og kystdepartementet har varslet en lovproposisjon i løpet av mars 2013, og komiteen mener departementet her bør legge frem flere tiltak for å sikre en helhetlig praksis og likebehandling.

Komiteen er enig med Riksrevisjonen som legger til grunn at det fremover blir sikret miljøtilpasning av havbruksnæringen, reduksjon av tap og sykdom, styrking av fiskehelsen, redusert rømming, bærekraftig fôr, et styrket virkemiddelapparat og en oversiktlig og helhetlig forvaltning av næringen. Komiteen er tilfreds med at det i svarbrevet fra Fiskeri- og kystdepartementet legges vekt på at arbeidet med oppfølgingen av Riksrevisjonens bemerkninger er en prioritert oppgave og at løsninger på en del av utfordringene kan ventes i stortingsmeldingen om sjømat.

Komiteen ber Riksrevisjonen følge opp Fiskeri- og kystdepartementets arbeid med forbedring av havbruksforvaltningen i sine fremtidige revisjoner, særlig med vekt på å undersøke om de endringer som er forespeilet, er gjennomført og har hatt tilsiktet effekt.

Komiteen mener at det er viktig å se på virkemidler som kan styrke innovasjon og forskning i havbruksnæringen.

Komiteen mener Riksrevisjonens vurderinger av havbruksnæringens miljømessige utfordringer er alvorlige, og at de krever oppfølging. Komiteenmener det er positivt at næringen har opprettet gjenfangstfond slik at man kan få betalt dersom man fanger rømt oppdrettsfisk i elvene. Komiteenmener at rømt oppdrettsfisk i elver er miljøforurensning, og at prinsippet om at forurenser skal betale, derfor må gjelde. Det er på denne bakgrunn viktig at man intensiverer arbeidet med å kunne finne frem til et system som kan spore fisken tilbake til det rette anlegget og at anlegget må betale for oppryddingen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at utviklingen når det gjelder lus- og rømmingsproblematikk går i riktig retning og at dette er et resultat av målrettet forskning.

Komiteen mener at det utføres mye god forskning, finansiert blant annet av næringen selv. Komiteen mener likevel at det ikke forskes nok for å finne en vaksine som gjør det uinteressant for lakselusen å feste seg på oppdrettsfisken. Komiteen mener videre at det må arbeides med å finne frem til en steriliseringsmetode som ikke gir misdannelser, slik at villaksen kan få beskyttelse mot rømt oppdrettsfisk.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at det i områder der villaksen trenger økt beskyttelse, bør kunne tildeles rene ørretkonsesjoner i fremtiden.

4. Komiteens tilråding

Komiteen har ellers ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre slikt

vedtak:

Dokument 3:9 (2011–2012) – Riksrevisjonens undersøkelse av havbruksforvaltningen – vedlegges protokollen.

Vedlegg

PDF-fil fra Åpen høring den 3. desember 2012