1. Innledning
Det vises i meldingen til at regjeringen er opptatt av å sikre gode vilkår for barn som forlater sine hjemland for å søke om beskyttelse (asyl) og at den samtidig ønsker å forebygge at barn søker om beskyttelse uten å ha et behov for dette.
Mange tusen barn har de senere årene søkt om beskyttelse i Norge og har utgjort i underkant av 30 pst. av det totale asylsøkertallet. Hvordan Norge skal ta hensyn til det humanitære aspektet ved barnemigranters situasjon og samtidig opprettholde en konsekvent og helhetlig flyktning- og innvandringspolitikk, er et komplisert politisk spørsmål. Regjeringen fremmer meldingen til Stortinget fordi det er viktig å få en bred og samlet gjennomgang av sentrale problemstillinger, slik at man kan få en helhetlig diskusjon om temaet.
Formålet med meldingen er å gi en oversikt over regelverket, praksis og politikk, å fremheve særskilte utfordringer og dilemmaer, samt å gi en oversikt over det internasjonale bildet. Meldingen synliggjør hvilke områder regjeringen ønsker å prioritere når det gjelder barn på flukt, og fremhever noen tiltak.
Justis- og beredskapsdepartementet har hatt som målsetting å føre en bred og åpen prosess i arbeidet med meldingen, med bl.a. det sivile samfunn, medlemmer av Stortingets kommunal- og forvaltningskomité og justiskomité, samt media, gjennom en blogg og en referansegruppe med representanter fra ulike departementer.
Meldingen omhandler situasjonen både for enslige mindreårige asylsøkere og for barn som forlater hjemlandet sammen med sine foreldre eller andre omsorgspersoner (medfølgende barn). Den omhandler alle barn som søker beskyttelse i Norge, og er således ikke avgrenset til de barna som er flyktninger i rettslig forstand. Meldingen setter søkelys på forhold fram til det søkes om asyl i Norge, barnas situasjon og rettigheter mens asylsøknaden er til behandling, hvilke regler som er av betydning for hvem som får opphold, og hvem som får avslag, og situasjonen for de barna som får avslag.
I 2011 kom 9 053 asylsøkere til Norge. Av disse var 2 359 under 18 år, hvorav 858 oppga å være mindreårige som kom uten sine foreldre eller andre med foreldreansvar.
Antallet asylsøkere til Norge har svingt mye de senere årene, fra 5 400 i 2005 til 9 053 i 2011, med betydelige variasjoner i denne perioden.
Av de som oppga å være enslige mindreårige i 2011, oppga 68 pst. å være 16 år eller eldre, 14 pst. oppga å være 15 år, mens 18 pst. var 14 år eller yngre. De fleste enslige mindreårige asylsøkerne er gutter.
Andelen asylsøkere under 18 år er forholdvis jevn i underkant av 30 pst. Det er større variasjoner for andelen som reiser sammen med sine foreldre.
Andelen medfølgende barn utgjør en betydelig større andel enn andelen enslige mindreårige. Med unntak av det store ankomståret 2009, er andelen enslige mindreårige som kommer for å søke asyl i Norge, forholdsvis jevn.
I perioden 2005–2011 har det blitt fattet totalt 13 600 vedtak i asylsaker som omhandler medfølgende barn og enslige mindreårige. I ca. 8 000 av sakene fikk barnet innvilget oppholdstillatelse. Dette utgjør om lag 60 pst.
I samme tidsrom har om lag 1 330 barn returnert frivillig. Majoriteten av disse er medfølgende barn. De tre siste år har det blitt uttransportert 1 780 barn, hvorav 1 460 er medfølgende barn og 319 er enslige mindreårige.
Det gis i meldingens kapittel 1.5 en nærmere gjennomgang av meldingens sentrale budskap:
Helhetlig tilnærming til barnemigrasjon
Rask, rettssikker og barnesensitiv saksbehandling
Hensynet til barns tilknytning til Norge
Barn som søker om beskyttelse alene
God ivaretakelse av barn i mottak
Rask og skånsom retur
I tillegg til det løpende arbeidet for disse barna vil regjeringen gjennomføre følgende tiltak:
1. Kortere saksbehandlingstid
Regjeringen vil styrke Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE), med sikte på raskere behandling av sakene til barnefamilier. Regjeringen vil innføre en bestemmelse om at asylsøkere med barn som ikke har fått sin klagesak avgjort av UNE innen 15 måneder etter at UNE mottok saken, kan innvilges oppholdstillatelse. Se nærmere omtale i meldingens kapittel 6.4.
2. Verger for enslige mindreårige asylsøkere
a) Styrking av dagens vergeordning
Regjeringen arbeider for at alle enslige mindreårige asylsøkere får oppnevnt en godt kvalifisert verge tidlig i asylsaksprosessen. Regjeringen har, med virkning fra 1. januar 2012 til ny representantordning er på plass, økt det kommunale tilskuddet til verge for enslige mindreårige i transittfasen, for å heve kvaliteten på dagens ordning.
b) Ny representantordning
Utlendingsloven er endret for å sikre enslige mindreårige asylsøkeres særlige behov for en representant som kan ivareta de juridiske sidene av foreldreansvaret. Representantordningen vil ved sin ikrafttredelse styrke enslige mindreåriges rettslige stilling, gjennom bl.a. klargjøring av representantens oppgaver og en mer enhetlig ordning hva gjelder rekruttering, opplæring, tilsyn mv.
3. Oppholdstillatelse som følge av barns tilknytning til Norge
Se nærmere omtale i meldingens kapittel 6.4.6.
4. Barnefaglig kompetanse
Regjeringen vil sikre god barnefaglig kompetanse i alle ledd i utlendingsforvaltningens arbeid. Se nærmere omtale i meldingens kapittel 5.4 og 6.4.6.
5. Høring av barn
Regjeringen vil initiere en ekstern kartlegging og evaluering av hvordan barns situasjon blir belyst i saksbehandlingen i UNE. Prosjektet skal også vurdere bruken av og behovet for muntlig høring av barn.
6. Situasjon og tilbud i mottak
Regjeringen ønsker et godt og tilrettelagt aktivitetstilbud for barn i mottak. For 2012 er det etablert en egen tilskuddsordning som skal sikre at barn i asylmottak får en meningsfull hverdag og en så normal barndom som mulig innenfor rammene av et mottak. Det er et mål at barna skal være i fysisk aktivitet, og at de skal tilegne seg ferdigheter gjennom forskjellige aktiviteter.
Regjeringen vil følge med på barnas levekår i mottak, herunder hvordan ulike offentlige tjenester, som helse og barnevern, ivaretar barna. Regjeringen vil ta initiativ til at situasjonen til barn i mottak kartlegges og evalueres med jevne mellomrom.
7. Styrke arbeidet med identifisering av sårbare barn i mottak
Regjeringen vil styrke arbeidet knyttet til identifisering og oppfølging av sårbare barn med spesielle behov. Dette kan være barn med nedsatt funksjonsevne, barn som utsettes for vold i nære relasjoner, herunder kjønnslemlestelse og tvangsekteskap, barn som har vært offer for væpnet konflikt i hjemlandet, barn som har vært utsatt for overgrep eller andre traumatiske hendelser på reisen til Norge, og barn som utsettes for eller risikerer menneskehandel mv.
8. Menneskehandel
Regjeringen la i desember 2010 fram en ny handlingsplan mot menneskehandel, «Sammen mot menneskehandel», hvor flere tiltak er direkte rettet mot barn. Stortinget har nylig besluttet å innføre et særskilt hjemmelsgrunnlag i barnevernloven for å beskytte mindreårige ofre for menneskehandel. Endringen innebærer at det kan iverksettes beskyttelsestiltak uten samtykke. For å ivareta barnas rettssikkerhet settes det derfor klare og strenge vilkår for tiltakene.
9. Assistert frivillig retur
Regjeringen har som mål at flest mulig av dem som ikke får opphold, skal returnere frivillig og raskt til sine hjemland.
a) For å motivere barnefamilier til å returnere frivillig er det besluttet å øke returstøtten med kr. 10 000 pr. barn.
b) Det er igangsatt et forskningsprosjekt hvor målet er å få en bedre forståelse for hvordan særlig familier som har vært lenge ulovlig i Norge etter endelig avslag, kan motiveres til å returnere til hjemlandet.
c) Regjeringen vil vurdere om informasjon om retur kan målrettes bedre, med sikte på at barn skal få relevant og god informasjon.
d) Som forsøksordning for 2011 og 2012 er det etablert et retur- og reintegreringsprogram for enslige mindreårige og personer som har fylt 18 år, men som var enslige mindreårige på vedtakstidspunktet. Gjennom programmet gis det veiledning om retur og tilbud om oppsporing av omsorgspersoner, i tillegg til bistand til etablering i hjemlandet.
e) Det er iverksatt prøveprosjekt med individuelle opplæringstiltak for enslige mindreårige med sikte på å kvalifisere til utdanning og arbeidsmuligheter i hjemlandet.
f) Det er etablert et pilotprosjekt hvor eksisterende reintegreringsprogram for Afghanistan er særskilt tilpasset ungdom i alderen 18–23.
g) Det vil bli igangsatt kvalifiseringstiltak og returforberedende aktiviteter tilpasset barnefamilier.
10. Tvungen retur
a) Justis- og beredskapsdepartementet vil oppgradere og utvide politiets utlendingsinternat på Trandum. Det vil bli etablert en spesialtilpasset avdeling for barnefamilier, enslige mindreårige og enslige kvinner, skjermet fra de andre avdelingene. Løsningen vil bidra til at behovet til disse gruppene, og særlig barnas behov, blir ivaretatt på en bedre måte enn i dag.b) Regjeringen vil styrke arbeidet med nye returavtaler.c) Regjeringen vil vurdere tiltak som kan effektivisere politiets arbeid med identitetsfastsettelse.d) Regjeringen vil styrke politiets budsjett for å legge til rette for flere tvangsreturer.
11. Tiltak i hjemland
Regjeringen legger ned en betydelig innsats for å bistå barn i deres hjemland.
a) Regjeringen arbeider med å etablere omsorgs- og utdanningstilbud i enslige mindreåriges hjemland. Dette skjer i nært samarbeid med hjemlandets myndigheter og aktuelle internasjonale organisasjoner. Regjeringen vil med dette legge til rette for at enslige mindreårige som ikke har et beskyttelsesbehov, får en ny start i hjemlandet.
b) Regjeringen arbeider med å få på plass informasjonskampanjer i viktige opprinnelses- og transittland for enslige mindreårige, hvor målet er å informere om risikoen ved å migrere alene som barn, samt styrke bevisstheten om barns rettigheter. Se nærmere omtale i meldingens kapittel 2.4.3.
12. Utvikle metoder for oppsporing og returløsninger i hjemland
Norge deltar i et europeisk samarbeidsprosjekt (European Return Platform for Unaccompanied Minors) hvor målet er å utvikle bedre metoder for oppsporing av omsorgspersoner for enslige mindreårige, samt å utvikle gode løsninger for retur til opprinnelsesland.
13. Raskere bosetting
Barn er en prioritert gruppe i bosettingsarbeidet. Regjeringen vil endre målet for bosetting av familier med barn under 18 år fra mottak; 90 pst. skal være bosatt innen tre måneder etter vedtak om opphold. Regjeringen vil vurdere ytterligere tiltak som kan sikre rask bosetting av de som får opphold.
Regjeringen har gjennomført en rekke tiltak i utlendingsregelverket for å styrke barns situasjon. Se meldingens kapittel 1.7 for en oversikt over disse.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Lise Christoffersen, Håkon Haugli, Hilde Magnusson, Ingalill Olsen og Eirik Sivertsen, fra Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, Morten Ørsal Johansen og Åge Starheim, fra Høyre, Trond Helleland og Michael Tetzschner, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Aksel Hagen, fra Senterpartiet, Heidi Greni, og fra Kristelig Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, viser til Meld. St. 27 (2011–2012) Barn på flukt og hilser velkommen at regjeringen på denne måten har tatt initiativ til en bred og samlet gjennomgang av situasjonen for barn som forlater sine hjemland for å søke om beskyttelse i Norge. Komiteen støtter regjeringens understreking av hvor viktig det er at barns beskyttelsesbehov blir sett og anerkjent. Mennesker på flukt er i en sårbar situasjon, og de mest sårbare av dem alle er barn, enten de kommer alene eller sammen med voksne omsorgspersoner. Enslige mindreårige asylsøkere er også ekstra sårbare for overgrep fra kyniske menneskehandlere og andre kriminelle, både før avreise, på reisen og under oppholdet i Norge. Komiteen viser til regjeringens overordnede mål i flyktningpolitikken om en «human, solidarisk og rettssikker asyl- og flyktningpolitikk» (jf. www.regjeringen.no) og understreker at ivaretakelse av dette målet er spesielt viktig i saker som omhandler barn.
Årlig kommer ca. 10 000 mennesker til Norge for å søke asyl. Antallet har imidlertid variert betydelig de seinere årene. Andelen barn har likevel ligget relativt stabilt på noe under 30 pst. av det totale asylsøkertallet. I 2011 utgjorde barn i familie, såkalte medfølgende barn, 18 pst. av det totalet antallet asylsøkere, 1 638 personer. Ni prosent, 858 personer, oppga på samme tid å være enslige mindreårige søkere.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser til at årsakene til at barn forlater hjemlandet for å søke om beskyttelse, er flere. Noen barn og barnefamilier forlater hjemlandet av økonomiske og sosiale årsaker, uten et reelt behov for beskyttelse etter internasjonale konvensjoner. De skal i utgangspunktet ha avslag på sin søknad om opphold i Norge og returnere, men sterke menneskelige hensyn kan likevel tale for at de får bli. Samtidig må det være et mål at praksis ikke inviterer til at mennesker, og særlig barn, uten beskyttelsesbehov, legger ut på en farefull ferd til Norge.
I vedtak fattet i perioden 2005 til 2011 fikk ca. 60 pst. av barna innvilget opphold i Norge. Andelen innvilgelser var henholdsvis 50 pst. for medfølgende barn (av totalt 9 970 søkere) og 82 pst. for enslige mindreårige (av totalt 3 600 personer). Komiteen har videre merket seg at etter at ny utlendingslov trådte i kraft 1. januar 2010, har innvilgelsesprosenten for medfølgende barn vært om lag 34 pst. og mellom 70 og 75 pst. for enslige mindreårige. Stortingsmeldinga viser at andelen innvilgede oppholdstillatelser er høyest for enslige barn og høyere for voksne med barn enn voksne uten barn. Slike tall kan skyldes at terskelen for opphold ut fra sterke menneskelige hensyn er lavere for barn enn for voksne, og at hensynet til barnets beste har fått gjennomslag i en del saker, selv om det i utgangspunktet ikke foreligger et behov for beskyttelse etter internasjonale regler. Samtidig indikerer den høye andelen enslige mindreårige som innvilges beskyttelse, at barnespesifikke forhold tillegges vekt i beskyttelsesvurderingen.
Komiteen viser til at det i perioden 2005–2011 i samarbeid med International Organization for Migration (IOM) ble gjennomført totalt 944 frivillige returer av barn, der nesten alle var medfølgende barn. I perioden 2009–2011 er 1 780 barn blitt uttransportert av Politiets utlendingsenhet, hvorav 1 460 var medfølgende barn. 319 av de uttransporterte hadde oppgitt å være enslige mindreårige ved ankomst til Norge. Et flertall av de sistnevnte ble returnert i henhold til Dublin II-forordningen, og hovedtyngden av dem var registrert som over 18 år i det europeiske landet de ble returnert til. I 2010 ble fem enslige mindreårige tvangsreturnert til hjemlandet etter realitetsbehandling av asylsaken i Norge.
Komiteen verdsetter det brede engasjementet for barn som ikke får innvilget opphold i Norge, fra enkeltpersoner og frivillige organisasjoner. Komiteen ser dette som viktige bidrag i den løpende vurderingen av om norsk regelverk og praksis er i samsvar med nasjonale mål og internasjonale forpliktelser når det gjelder barns rettigheter. Frivillige organisasjoner har gitt konkrete innspill til innholdet i meldinga gjennom dialog- og temamøter med Justis- og beredskapsdepartementet og nedfelt disse innspillene i «Alternativ NGO-rapport. Innspill til stortingsmeldingen om barn på flukt» (blant annet tilgjengelig på http://www.reddbarna.no/nyheter/ti-krav-om-barn-paa-flukt).
Barn på flukt er et omfattende tema. Komiteen viser til at meldinga omhandler alle barn som søker beskyttelse i Norge, ikke bare flyktninger i rettslig forstand, og at den drøfter forhold fram til søknad om beskyttelse, barnas situasjon mens søknaden behandles, regelverk, praksis og situasjonen for dem som får avslag. Med unntak av foreldres rett til familiegjenforening med barn i Norge og situasjonen for barn med begrenset oppholdstillatelse, drøfter meldinga ikke tema knyttet til bosetting og integrering av de barna som får opphold i Norge. Komiteen viser i den forbindelse til Meld. St. 6 (2012–2013) En helhetlig integreringspolitikk. Mangfold og fellesskap. (jf. NOU 2011:14 Bedre integrering, NOU 2011:7 Velferd og migrasjon og NOU 2010:7 Mangfold og mestring) og til oppfølgingen av NOU 2011:10 I velferdsstatens venterom. Mottakstilbud for asylsøkere, som har vært på høring med frist 15. januar 2012.
Komiteen viser også til Stortingets behandling av Meld. St. nr. 9 (2009–2010) om norsk flyktning- og migrasjonspolitikk i et europeisk perspektiv, jf. Innst. 327 S (2009–2010) fra kommunal- og forvaltningskomiteen, behandlet i Stortinget 8. juni 2010. Stortinget understreket da at norsk flyktning- og migrasjonspolitikk bestemmes av norske politiske myndigheter i overensstemmelse med Norges internasjonale forpliktelser og avtaler, at det for å nå regjeringens overordnede mål om en human, solidarisk og rettssikker asyl- og flyktningpolitikk, er nødvendig med et tettere samarbeid med andre europeiske land gjennom harmonisering av lover og regler, men at dette ikke begrenser vår frihet til å vedta nasjonale standarder utover de til enhver tid gjeldende europeiske minstestandarder.
I den offentlige debatten om barn på flukt er det særlig situasjonen for lengeværende barn uten lovlig opphold i Norge som har vært i fokus. Et viktig element i denne debatten har vært hvordan den forpliktelsen Norge har etter FNs barnekonvensjon (FNs barnekonvensjon er blant annet gjengitt på http://www.regjeringen.no/en/dep/bld/dok/veiledninger_ brosjyrer/2004/fns-barnekonvensjon.html?id=88078) om at barns beste skal være et grunnleggende hensyn i alle typer saker som omhandler barn, bør forstås og praktiseres i behandlingen av asylsøknader som omfatter barn. Denne problemstillingen er særlig aktuell i forbindelse med omgjøringsbegjæringer i saker som i utgangspunktet har endt med avslag. Dette gjelder først og fremst når barnets beste skal veies mot andre grunnleggende hensyn, som innvandringsregulerende hensyn og det å forebygge at andre barn legger ut på en farefull ferd mot Europa og Norge, uten å fylle kravet om behov for beskyttelse i tråd med internasjonale konvensjoner. Problemstillingen blir ytterligere aktualisert i tilfeller der endelig avslag på søknad om beskyttelse ikke umiddelbart fører til at søker(ne) returnerer frivillig, og resultatet blir at barn opparbeider sterkere tilknytning til Norge enn til opprinnelseslandet.
Komiteen mener det er viktig å presisere at en avveiing av barns beste mot andre hensyn kun gjelder i de tilfellene der barnet i utgangspunktet ikke oppfyller internasjonale og nasjonale regler om krav til beskyttelse i Norge. Anses kravet om behov for beskyttelse i Norge oppfylt, får barnet innvilget opphold. Når kravet ikke anses oppfylt, blir det alltid gjort en vurdering av om barnet likevel bør få bli, av sterke menneskelige hensyn. Det er da det grunnleggende premisset om barnets beste må veies mot andre viktige hensyn. Spørsmålet blir da hva som er barnets beste, og dernest, hvis barnets beste isolert sett er å få bli i Norge, i hvilken grad dette skal gis forrang framfor andre, motstridende hensyn. Slike vurderinger skjer på individuelt grunnlag og vil alltid inneholde et element av skjønn, selv om det finnes visse kriterier som skal legges til grunn.
Komiteen har registrert at den offentlige debatten inneholder mange nyanser. Der noen hevder at Norges vurdering av sterke menneskelige hensyn i saker som omhandler barn, er for streng i forhold til våre internasjonale forpliktelser, mener andre at dette først og fremst gjelder i saker der barn uten lovlig opphold har vært i Norge så lenge at deres tilknytning tilsier at de bør få bli. Noen mener selve regelverket her er for strengt, andre mener at praksis er for streng og i strid med lovgivers intensjoner. Noen er fornøyd med dagens praksis.
Komiteen har merket seg at regjeringen ved framleggelse av stortingsmeldinga om barn på flukt påpekte at lovgivers hensikt ikke fullt ut ivaretas gjennom dagens praksis i utlendingsforvaltningen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, støtter dette og viser i den forbindelse til Stortingets behandling 8. april 2008 av ny utlendingslov, som trådte i kraft 1. januar 2010 (jf. Besl. O. nr. 51 (2007–2008), Ot.prp. nr. 75 (2006–2007) og Innst. O. nr. 42 (2007–2008)). Når det gjelder spørsmålet om hvordan hensynet til barnets beste skal vurderes, bemerket et flertall av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet i Innst. O. nr. 42 (2007–2008) at:
«jo større betydning avgjørelsen har for barnets situasjon, desto mer skal det til for å legge vekt på innvandringsregulerende hensyn».
Et annet flertall av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre understreket at:
«i visse sammenhenger vil hensynet til barnets beste være så tungtveiende at det ikke vil være adgang til å legge avgjørende vekt på innvandringsregulerende hensyn».
Et annet flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser til at regjeringen mener det først og fremst er behov for en tydeliggjøring av hvordan gjeldende lovgivning og øvrig regelverk skal forstås, snarere enn endringer i regelverket, for å sikre likebehandling og praksis i tråd med lovgivers hensikt. Stortingets intensjon, som redegjort for i avsnittet over, må sees i sammenheng med den nye bestemmelsen som i 2007 ble tatt inn i daværende utlendingsforskrifts § 21 b, og som tilsvarer § 8-5 i dagens forskrift, om at barns tilknytning til Norge skal tillegges særlig vekt ved vurderingen av når oppholdstillatelse bør gis på grunnlag av sterke menneskelige hensyn.
Komiteen har merket seg at regjeringen mener at den seinere tids praksis i Utlendingsnemndas (UNEs) behandling av klagesaker tyder på at det i en del saker legges mer vekt på innvandringsregulerende hensyn enn hva som ble forutsatt da regelverket ble vedtatt, samtidig som praksis framstår som lite entydig.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, har videre merket seg regjeringens understreking av at selv om innvandringsregulerende hensyn kan få avgjørende betydning i saker som omhandler barn, så vil likevel hensynet til barnets beste på et tidspunkt måtte gå foran innvandringsregulerende hensyn.
Komiteen har merket seg regjeringens presisering av at ulovlig opphold i seg selv er å betrakte som mindre tungtveiende innvandringsregulerende hensyn enn aktiv motarbeidelse av retur, som det å skjule seg for norske myndigheter, bruk av falsk identitet eller foreldres brudd på straffeloven, men da avhengig av forholdets karakter.
Komiteen har merket seg at mange av organisasjonene som er aktive på dette feltet, var positive til signalene om justeringer i praksis til fordel for lengeværende barn da stortingsmeldinga ble lagt fram. På den annen side har komiteen gjennom høringen i Stortinget fått klare innspill om behov for en tydeliggjøring av regelverket i form av en forskriftsendring. Komiteen har også merket seg daværende leder av UNE, Terje Sjeggestad, sine klare uttalelser om at endringer i dagens praksis når det gjelder vektlegging av barns beste, ikke kan forventes uten forskriftsendringer. Komiteen kommer tilbake til dette spørsmålet i sine merknader under punktene 1, 2 og 3 nedenfor.
Komiteen viser til at regjeringen i meldinga for øvrig varsler tiltak for kortere saksbehandlingstid, herunder en tilsvarende saksbehandlingsfrist på 15 måneder i UNE, som i UDI, styrking av dagens vergeordning, herunder ny representantordning fra juli 2013, god barnefaglig kompetanse i alle ledd, evaluering av hvordan barns situasjon blir belyst i UNE, og vurdering av behovet for muntlig høring av barn. Regjeringen vil i tillegg følge med på barnas levekår i mottak, herunder hvordan ulike offentlige tjenester som helse og barnevern ivaretar barna, gjennom jevnlige kartlegginger og evalueringer, herunder grundigere identifisering av sårbare barns behov og bedre beskyttelse av mindreårige ofre for menneskehandel. Videre vil regjeringen styrke arbeidet for frivillig retur, herunder kvalifisering til utdanning og arbeid i hjemlandet for enslige mindreårige og spesielle returforberedende tiltak for barnefamilier, og omsorgs- og utdanningstilbud i hjemlandet for enslige mindreårige asylsøkere. Komiteen gir sin tilslutning til dette.
Tilsvarende slutter komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, seg til de foreslåtte tiltakene for effektivisering og styrking av tvungen retur, både av hensyn til de barna som skal returneres, og som et tydelig signal for å forebygge at flere barn kommer til Norge uten grunnlag for beskyttelse.
Komiteen ser med bekymring på at antallet flyktninger i asylmottak er økende og støtter regjeringens intensjon om ytterligere tiltak for raskere bosetting, med et mål om bosetting av 90 pst. av barnefamiliene innen tre måneder etter vedtak om opphold. Dette er viktig for integreringen av alle som skal bli i Norge, men spesielt viktig for barn. Komiteen viser til at dagens system med forespørsler til en og en kommune ikke gir den nødvendige helhet i bosettingspolitikken. Komiteen ber om at det gjennomføres et nytt og mer helhetlig system for raskere bosetting av flyktninger, i et samarbeid mellom staten og kommunesektoren, og der hovedvekten legges på de positive bidragene nye innbyggere kan yte til sine lokalsamfunn. Komiteen viser i den forbindelse til Meld. 6 (2012–2013) En helhetlig integreringspolitikk. Mangfold og fellesskap, kapittel 7 Bolig og bosetting.
Komiteen viser også til de tiltakene som allerede er gjennomført for å styrke barns situasjon, slik de er redegjort for i meldingas kapittel 1.7.
Som et ledd i forberedelsene til Stortingets behandling av meldinga, avholdt kommunal- og forvaltningskomiteen åpen høring i saken 13. september 2012. 13 ulike organisasjoner og institusjoner møtte til høring. Disse var: Juss-Buss, FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR), Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene (KIM), Antirasistisk senter, Barneombudet, Redd Barna, PRESS, Redd Barna Ungdom, Nasjonal institusjon ved Norsk senter for menneskerettigheter, Mellomkirkelig råd i Den norske kirke, Norsk Folkehjelp, Røde Kors og UNICEF Norge.
Flere av organisasjonene hadde gått sammen om felles innspill til Stortinget. Innspillene fra høringa med komiteens merknader omtales i de følgende avsnittene 1–22 nedenfor.
1. Konkretisering av innholdet i vurderinger av barnets beste-vurderingene.
Det listes opp en rekke konkrete punkter, basert på internasjonale og nasjonale rettskilder, som de mener må inngå i vurderingen av barnets beste, uten at dette skal oppfattes som en uttømmende liste. Det henvises til FNs barnekonvensjon artikkel 3, sett i lys av Wien-konvensjonens regler om traktattolkning, uttalelser fra UNHCR og FNs barnekomité. Det anbefales at barn høres, ikke bare i Utlendingsdirektoratet (UDI), men også i UNE, i tråd med barnekonvensjonen art. 12. Stortinget anmodes i tråd med dette om å be regjeringen legge fram en redegjørelse for det nærmere innholdet i barnets beste-vurderingene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at vurderinger av barns beste mot innvandringspolitiske hensyn er vurderinger som blir gjort i saker der det ikke foreligger behov for beskyttelse etter internasjonale konvensjoner, men der det likevel skal gjøres en vurdering om opphold ut fra sterke menneskelige hensyn (jf. utlendingsloven § 38). Utlendingsforskriften § 8-5 presiserer at barns tilknytning til riket skal tillegges særlig vekt.
Regjeringen har i Meld. St. 27 (2011–2012) Barn på flukt, kapittel 6, redegjort for hvordan den mener at utlendingsforskriften § 8-5 skal forstås. Det vises til UNEs praksisnotat om betydningen av lang oppholdstid i Norge (http://www.une.no/Praksis2/Notater/Betydningen-av-lang-oppholdstid-i-Norge/), der det blant annet framgår at barns tilknytning til riket vurderes på bakgrunn av en rekke momenter, herunder oppholdstid, alder, barnehage/skole, fritidsaktiviteter, kjennskap til norsk språk og om situasjonen for øvrig tilsier at barnet er særlig knyttet til det norske samfunnet. Hva som utgjør lang oppholdstid, vurderes individuelt og kan variere fra sak til sak, men en oppholdstid på under tre år vil i utgangspunktet ikke være tilstrekkelig, jf. rundskriv A-25/2007 fra det daværende Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Regjeringen omtaler i samme kapittel også UNEs praksisnotat om betydningen av barns beste i asylsaker (http://www.une.no/Praksis2/Notater/-Betydningen-av-barnets-beste-i-asylsaker/). Der nevnes i tillegg til barns tilknytning til riket, blant annet alvorlige helseproblemer, herunder muligheter til behandling i hjemlandet, barns behov for stabilitet og ro og en forutsigbar livssituasjon, omsorgssituasjonen ved retur og fare for kjønnslemlestelse. I tillegg er det i meldingen gitt en egen omtale av barn som har vært ofre for menneskehandel.
Flertallet viser dessuten til meldingas kapittel 6.4.6 om tiltak for lengeværende barn, der regjeringen gir en klargjøring av innholdet i utlendingsforskriften § 8-5, samtidig som det presiseres at det i den seinere tids praksis har vært lagt mer vekt på innvandringsregulerende hensyn enn det som ble forutsatt da regelverket ble vedtatt, og at praksis framstår som lite entydig. Av momenter som skal med i vurderingen og vektingen av barnets beste, nevnes alder, samlet oppholdstid i Norge, om barnet har gått på skole eller i barnehage, snakker norsk, deltar i fritidsaktiviteter, har venner eller ellers er særlig knyttet til det norske samfunnet. Ulovlig opphold skal telle med i vurderingen av barnets tilknytning til Norge, så fremt det ikke er tale om aktiv motarbeidelse av retur, bruk av falsk identitet eller brudd på straffeloven, avhengig av forholdets karakter.
Flertallet viser også til at regjeringen vil ta initiativ til en ekstern evaluering av hvordan barns situasjon blir belyst i saksbehandlingen i UNE, samtidig som UNE selv er i gang med et internt arbeid med praksisavklaring. Flertallet viser også til Stortingets behandling av ny utlendingslov (Ot.prp. nr. 75 (2006–2007) og Innst. O. nr. 42 (2007–2008)) og mener at det først og fremst er viktig å tydeliggjøre praksis, slik at den blir mer entydig og i større grad blir i samsvar med lovgivers intensjoner. Flertallet forutsetter at regjeringens vurderinger av resultatene fra den interne og den eksterne gjennomgangen blir presentert for Stortinget på egnet måte.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at flere høringsinstanser, herunder Røde Kors, Redd Barna, NOAS, Juss-Buss, PRESS og Norsk Senter for menneskerettigheter (nasjonal institusjon), mener meldingen ikke nevneverdig bidrar til en klargjøring og oppgjøring, som ifølge regjeringen var hensikten med meldingen. Den unisone tilbakemeldingen fra høringsinstansene er at meldingen bidrar til ytterligere forvirring gjennom vage og til dels motstridende utsagn, fremfor å komme med avklaringer, og at den ikke konkretiserer hvordan barnets beste-vurderinger bør foretas.
2. Vektlegging og begrunnelse av hensynet til barnets beste.
Regjeringen berømmes for å ha erkjent at UNE i en del saker legger mer vekt på innvandringsregulerende hensyn enn hva som ble forutsatt da regelverket ble vedtatt. Organisasjonene vil at Stortinget ber regjeringen understreke viktigheten av at utlendingsmyndighetene lar barnets beste-vurderingene framgå tydelig av enkeltvedtaket, og at begrunnelsen for vektleggingen av ulike hensyn tydeliggjøres i vedtaket i den enkelte sak.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til tilføyelsen i utlendingsforskriften av 20. juni 2011 § 17-1 a som presiserer at det i vedtak som berører barn, skal gå fram hvilke vurderinger som har vært foretatt av barnets situasjon, herunder hvordan hensynet til barnets beste er vektlagt, med mindre det anses unødvendig. Dette framgår også tydelig av forarbeidene til den nye utlendingsloven. Flere av organisasjonene som jobber tett med asylsøkere, kritiserer likevel kvaliteten i utlendingsmyndighetenes vedtak og begrunnelser og mener at det verken er mulig å se hvilke momenter som har inngått i vurderingen av barns beste, eller hvordan disse vurderingene er veid mot andre hensyn. Flertallet finner grunn til å ta disse tilbakemeldingene på alvor og ber om at spørsmålet om hvordan vedtak og begrunnelser bør utformes og meddeles søkerne, blir en viktig del av den interne og den eksterne evalueringen av dagens praksis. Flertallet mener det er viktig at vedtak og begrunnelser er av så god kvalitet at de er etterprøvbare.
3. Behov for regulering i forskrift.
Organisasjonene mener at en tydeliggjøring av praksis må skje i form av en forskriftsbestemmelse som regulerer hvordan hensynet til barnets beste skal vurderes i utlendingssaker, og hvilken vekt dette hensynet skal tillegges.
Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til sine merknader under punkt 1 ovenfor, og mener det først og fremst er behov for en justering av praksis og en bedre kvalitet på vedtakene og begrunnelsene for dem.
4. Forslag til innholdet i forskriftsbestemmelse.
Organisasjonene foreslår en forskrift som erstatter eksisterende bestemmelse i utlendingsforskriften § 17-1. Forskriftsbestemmelsen foreslås basert på forslaget under punkt 1 om konkretisering og redegjørelse for innholdet i begrepet barnets beste og forslaget under punkt 2 om tydeliggjøring og begrunnelse for vurderingene, samt en særskilt begrunnelse i saker der barnets beste ikke tillegges avgjørende vekt.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til sine merknader ovenfor.
5. Juridisk gjennomgang av forholdet mellom utlendingsloven og FNs barnekonvensjon og forholdet mellom praksis og våre internasjonale forpliktelser på dette området (Juss-Buss).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at spørsmålet om forholdet mellom utlendingsloven og FNs barnekonvensjon ble grundig behandlet i forbindelse med ny utlendingslov, slik det er redegjort for i Meld. St. 27 (2011–2012) Barn på flukt. Flertallet viser også til NOU 2004:20 Ny utlendingslov, som sier følgende:
«Barnekonvensjonen er inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven § 2 og har ved motstrid forrang foran nasjonal lovgivning, jf. menneskerettsloven § 3.»
I tillegg ble det i den nye utlendingsloven innarbeidet en egen henvisning til barnets beste. Flertallet mener derfor at det sentrale spørsmålet her ikke er lov- og regelverket i seg selv, men om praksis faktisk er i tråd med det lovverket som gjelder, og at de varslede evalueringene av praksis er mer hensiktsmessige enn en juridisk gjennomgang av lovverket.
6. Ettårsfristen for unntak fra underholdskravet i familiegjenforeningssaker praktiseres for strengt (Juss-Buss).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, understreker forvaltningens informasjonsplikt og ber om at dette blir et eget punkt i den eksterne gjennomgangen av praksis.
7. Barn mellom 15 og 18 år bør også få unntak fra underholdskravet i familiegjenforeningssaker (Juss-Buss).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at det ikke gjelder et underholdskrav dersom referansepersonen er barn under 18 år, jf. utlendingsforskriften § 10-8, fjerde ledd, bokstav d. For øvrig viser flertallet til at meldinga i utgangspunktet er avgrenset mot forhold som gjelder etter at barnet er innvilget oppholdstillatelse i Norge, herunder spørsmålet om familieinnvandring. Det vises imidlertid til mulighetene for tilbakekall av oppholdstillatelse etter sterke menneskelige hensyn, dersom omsorgspersoner søker familiegjenforening med barn i Norge. Meldinga viser her til restriktiv praksis. I perioden 2005–2010 var det 110 søknader om familiegjenforening, der referansepersonen var et barn som var innvilget opphold i Norge. 34 søknader ble innvilget. Kun en av referansepersonene var enslig mindreårig med opphold på humanitært grunnlag. 33 hadde flyktningstatus.
8. Enslige mindreåriges sårbare stilling bør hensyntas i saker om retur etter Dublinregelverket, og de som har søsken i Norge bør få sin søknad behandlet her (Juss-Buss).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til statistikkvedlegget i meldinga, figur 2.17. 158 enslige mindreårige ble uttransportert i 2010, hvorav 153 ble returnert i henhold til Dublin II-forordningen, og der hovedtyngden av disse var registrert som over 18 år i det landet de ble returnert til.
Flertallet viser til at hensikten med å innføre en ordning med begrenset opphold for enslige mindreårige asylsøkere mellom 16 og 18 år var todelt. For det første ønsket man å redusere ankomstene til Norge av enslige mindreårige uten beskyttelsesbehov, da Norge på daværende tidspunkt mottok en uforholdsmessig stor andel. Statistikken viser klart at denne hensikten er oppnådd. Vi ligger i dag mer på linje med resten av Europa. For det andre ønsket man at færre barn uten beskyttelsesbehov skulle legge ut på en farefull ferd mot Europa. Vi har ikke klare indikasjoner på at denne målsettingen er nådd. Flertallet mener derfor det er av interesse å fremskaffe tall som viser om det har vært en tilsvarende nedgang i søkertallene i andre europeiske land.
9. Ved alderstvil bør enslige søkere få advokatbistand, dersom det ikke er åpenbart at vedkommende er over 18 år (Juss-Buss).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at rettssikkerheten anses ivaretatt ved at slik advokatbistand gis i saker som ankes til UNE. En utvidelse av retten til advokat vil være et kostnadsspørsmål som må utredes og behandles i budsjettsammenheng.
10. Norge bør signere tilleggsprotokollen til barnekonvensjonen om individuell klagerett (UNICEF).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at spørsmålet om norsk signering av tilleggsprotokollen til barnekonvensjonen om individuell klagebehandling er til vurdering i regjeringen, og ber om at denne vurderingen også omfatter forholdet mellom en slik klageordning og den muligheten personer som oppholder seg i Europa, har til å bringe sin sak inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.
11. God og tilnærmet lik opplæring for representanter og verger, ikke bare fokus på transittfasen. Vergesekretariat i samarbeid med fylkesmennene (Norsk Folkehjelp).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til forarbeidene til ny representantordning (Prop. 51 L (2011–2012)), der det understrekes at det er viktig at representanten får nødvendig opplæring, har kjennskap til asylsaksprosessen og utlendingsforvaltningen. Representanten må også ha god kjennskap til norsk språk og kunnskap om det norske samfunnet. Det vil videre kunne være behov for opplæring knyttet til typiske utfordringer som enslige mindreårige asylsøkere møter. Kravet til opplæring må ses i sammenheng med hvilke oppgaver representanten skal ha, og kravene til utførelsen av disse. Fylkesmannen har ansvaret for å gi verger og representanter nødvendig opplæring, veiledning og bistand. For å sikre at alle representanter får kvalitativt lik opplæring, uavhengig av vergemålsdistrikt, uttaler departementet i forarbeidene at den sentrale vergemålsmyndigheten bør vurdere å gi nærmere retningslinjer om opplæringen.
For å sikre god opplæring kan det også være aktuelt at Statens sivilrettsforvaltning (SRF), som er den sentrale vergemålsmyndigheten, inngår avtale om opplæring med organisasjoner som har særlig kompetanse på utlendings- og asylfeltet og/eller barnefaglig kompetanse. Flertallet viser til at SRF er i gang med å utarbeide opplæringsopplegg for verger og representanter. I den forbindelse har de også vært i kontakt med Norsk Folkehjelp, som pr. i dag bistår med opplæring av verger for enslige mindreårige asylsøkere. Det er ikke lagt sentrale føringer for hvordan opplæringen skal gjennomføres.
12. Behov for styrket barnefaglig kompetanse i Politiets utlendingsenhet og gjennomgående i hele utlendingsforvaltningen (Norsk Folkehjelp, Redd Barna).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til stortingsmeldinga, der det framgår at styrket barnefaglig kompetanse er et gjennomgående mål for hele utlendingsforvaltningen.
13. Ingen enslige mindreårige skal omfattes av Dublin II-forordningen. Stans i returer til Italia (Norsk Folkehjelp).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til sin merknad under punkt 8 ovenfor. I tillegg vises det til samarbeidet mellom UDI og UNE og landinfo, som skal forhindre returer til land som bryter sine internasjonale forpliktelser. Flertallet viser til at dette spørsmålet må være gjenstand for løpende vurderinger av situasjonen i land vi returnerer til. Flertallet mener at Norge bør være en del av Dublin-samarbeidet. Det innebærer også deltakelse i eventuelle reforhandlinger av innholdet i forordningene (jf. Stortingets behandling av Meld. St. 9 (2009–2010) om norsk flyktning- og migrasjonspolitikk i et europeisk perspektiv, Innst. 327 S (2009–2010)).
14. Arbeidsgruppe med NGO-er for anbefalinger av metoder for alderstest (Norsk Folkehjelp).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det allerede har vært kontakt mellom Justisdepartementet og ulike frivillige organisasjoner om dette spørsmålet, og ser det som positivt at dette samarbeidet fortsettes og videreutvikles.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader under punkt 5.2.
15. Barnets beste skal alltid gå foran innvandringsregulerende hensyn (Mellomkirkelig råd).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til Stortingets behandling av ny utlendingslov, jf. Ot.prp. nr. 75 (2006–2007) og Innst.O. nr. 42 (2007–2008), der to ulike flertall bestående av hhv. Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet og av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Venstre, understreket at jo større betydning saken hadde for barnet, desto mer skulle til for å vektlegge innvandringsregulerende hensyn, samtidig som det i visse sammenhenger ikke skulle være adgang til å legge avgjørende vekt på innvandringsregulerende hensyn. Flertallet forutsetter at disse føringene fortsatt skal stå ved lag og viser i den forbindelse til evalueringene av om gjeldende praksis er i samsvar med lovgivers intensjoner i ny utlendingslov, jf. Innst.O. nr. 42 (2007–2008) til ny utlendingslov.
16. Forskrift med maksimal grense for hvor lenge barn kan oppholde seg i Norge uten rettigheter. Barns beste må i slike saker få forrang (NOAS, KIM).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til Stortingets behandling av ny utlendingslov og støtter regjeringens syn om at alle saker skal gis en individuell behandling, og at det ikke er ønskelig å forskriftsfeste en maksimalgrense for hvor lenge barn kan oppholde seg i Norge uten å få innvilget opphold. Innvandringsregulerende hensyn må kunne gis avgjørende betydning, også i saker som omhandler barn, men flertallet vil samtidig understreke at hensynet til barnets beste på et tidspunkt likevel vil måtte gå foran andre hensyn, slik regjeringen uttaler under avsnitt 6.4.6 (side 56) i meldinga om klargjøring av utlendingsforskriften § 8-5.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til sine merknader under punkt 6.2.
17. Oppheve bruken av begrenset oppholdstillatelse for barn (NOAS, Redd Barna, PRESS).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at ordningen med begrenset tillatelse ble innført som ledd i regjeringens innstramminger i asylpolitikken i 2008, dels for enslige mindreårige asylsøkere mellom 16 og 18 år, dels for personer med uavklart identitet, herunder medfølgende barn. Den tidligere ordningen med varig opphold til alle under 18 år bidro trolig til at barn uten behov for beskyttelse likevel ble sendt ut på en farefull ferd mot Europa. Flertallet viser i den forbindelse til at UNICEF har engasjert seg for å begrense barnemigrasjonen fra Afghanistan, på grunn av risikoen ved å reise til Europa. Noen barn forsvinner underveis på reisen, uten at det er mulig å vite noe om antallet. I UNICEFs rapport «Children on the Run (2010)» om enslige mindreårige asylsøkere fra Afghanistan, anbefales det å gjennomføre informasjonskampanjer i opprinnelses- og transittland, for å sikre at familier og barn er klar over risikoen barna utsettes for. Flertallet viser til at Norge har finansiert en slik informasjonskampanje i regi av UNICEF i Afghanistan, og at det planlegges en tilsvarende kampanje i Tyrkia.
Flertallet viser også til planene om et omsorgssenter i Afghanistan for denne gruppa, men at gjennomføringen av prosjektet er forsinket, blant annet fordi det har tatt tid å finne en egnet operatør for et slikt omsorgstilbud, og at forhandlingene med afghanske myndigheter har vært mer utfordrende enn forutsatt.
Når det gjelder ordningen med begrenset opphold for personer uten avklart identitet, viser flertallet blant annet til FAFO-rapport 2012:38 Lovlig med forbehold, av Silje Sønsterudbråten, som viser at rundt 40 pst. legger fram dokumentasjon på identitet ett år etter vedtak.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til sine merknader under punkt 6.2.
18. Om retur av barn mv. (UNHCR).
UNHCR uttrykker generell støtte til norske myndigheters politikk overfor asylsøkende barn og til innholdet i stortingsmeldinga. UNHCR ønsker å bidra faglig til den eksterne vurderingen av beslutninger i saker som omhandler barn, ber om overvåking av situasjonen for returnerte, en vurdering av alternativer til retur for barn som ikke har behov for beskyttelse og en grundigere vurdering av barnets menneskerettigheter ved retur, også i situasjoner der man lykkes i å oppspore omsorgspersoner i opprinnelseslandet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til internasjonal rett, der ansvaret for vern av egne borgere etter retur fra mottakerland ligger hos myndighetene i opprinnelseslandet. Norske myndigheter har derfor ingen mulighet til å overvåke situasjonen for returnerte. Flertallet viser til at slike mekanismer eventuelt bare kan etableres i regi av internasjonale humanitære organisasjoner som opererer i de aktuelle landene.
19. Konkretisering av hva det innebærer å kartlegge barns situasjon i mottak jevnlig. Vektlegge de helsemessige konsekvensene (Barneombudet).
20. Rett til barnehage og videregående skole, uavhengig av oppholdsstatus (Barneombudet, PRESS).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at slike spørsmål (pkt. 19 og 20) vil bli drøftet i oppfølgingen av Berge-utvalget (NOU 2011:10 I velferdsstatens venterom. Mottakstilbudet for asylsøkere).
21. Rask retur, men med tydelige retningslinjer for hvordan retur skal gjennomføres på en barnevennlig måte (PRESS).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til meldinga, der rask retur framheves som ett av de viktigste tiltakene for å forebygge at flere barn kommer i en situasjon der de har vært lenge i Norge uten oppholdstillatelse. Flertallet understreker at styrking av barnefaglig kompetanse også skal gjelde Politiets utlendingsenhet. Flertallet viser også til forslaget fra regjeringen om å innføre en saksbehandlingsgaranti på 15 måneder i UNE, slik det i dag er for UDI, i saker der søkerne samarbeider om å få sin sak opplyst.
22. Alle enslige mindreårige under barnevernets omsorg (PRESS og UNICEF).
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til regjeringserklæringen, der det framgår at det er ønskelig – men i inneværende stortingsperiode neppe mulig – å overføre ansvaret for enslige mindreårige asylsøkere 15–18 år til barnevernet, på grunn av kapasitetsproblemer. Flertallet mener at det i en slik situasjon er rett å prioritere de yngste barna først, men viser til den styrkingen som har vært av barnevernet i de siste års statsbudsjetter, og understreker at barnevernet må overta ansvaret for 15–18-åringene så snart det er faglig forsvarlig.