Norge har siden etableringen av Det europeiske økonomiske
samarbeidsområdet (EØS) i 1994 bidratt til sosial og økonomisk utjevning
i EØS. Støtten til EUs mindre velstående land gjennom ulike finansieringsordninger
er siden 1994 på til sammen 3 272,5 mill. euro, hvorav 1 788,5 mill.
euro utgjør forpliktelsen for perioden 2009–2014. Fra og med EU-utvidelsen
i 2004 er EØS-midlene delt i to: en norsk finansieringsordning og
en EØS-finansieringsordning hvor også Island og Liechtenstein bidrar.
Med en årlig bevilgning på 357,7 mill. euro
i perioden 2009–2014 er Norge gjennom EØS-midlene en viktig samarbeidspartner
for de mindre velstående EU-landene. Deres utvikling er viktig for
Norge fordi disse landene er med og sette den europeiske dagsorden
og fordi våre bånd til disse landene blir stadig tettere. Regjeringen
ønsker at EØS-midlene skal være med og understøtte positive utviklingstrekk
i mottakerlandene og styrke kontaktene med Norge.
Formålet med denne meldingen er å vise hvilke resultater
som er oppnådd i perioden 2004–2009, og redegjøre for de målene
som er satt for perioden 2009–2014. Det redegjøres også for målstyring
og risiko.
Finansieringsordningene kom i stand som et resultat
av at Norge deltar i det indre marked på de områder som dekkes av
EØS-avtalen. Parallelt med forhandlingene om EØS-midlene ble det
ført forhandlinger om forbedret markedsadgang for sjømat. Dette er
et område som det ikke er full markedsadgang for i EØS-avtalen.
EØS-midlene skal bidra til sosial og økonomisk utjevning
i EØS. Midlene skal bidra til å gjøre mottakerlandene bedre i stand
til å nyttiggjøre seg det ind-re marked. Norge og mottakerlandene
har gjensidig interesse av dette. Innovasjon og næringsutvikling, forskning
og utdanning er avgjørende for langsiktig vekst og bærekraftig utvikling
i Europa. Dette er viktige innsatsområder for EØS-midlene. EUs nye
vekst og sysselsettingsstrategi, Europa 2020, settes nå ut i livet.
Strategien legger vekt på sysselsetting, forsk-ning, klima og energitiltak,
utdanning og fattigdomsbekjempelse. EUs samhørighetspolitikk ses
i større grad enn tidligere som en del av Europa 2020-strategien.
Europa preges på mange områder av virkningene av
finanskrisen. Vi ser konsekvenser for mennesker og samfunn gjennom
voksende arbeidsledighet, redusert velferd og krevende omstillinger.
Økonomiske innstramninger går først og fremst utover sårbare grupper
som unge, minoriteter og de som har minst fra før. Kutt i offentlig
velferd skaper større forskjeller og økende sosial marginalisering.
Dette igjen svekker folks tillit til demokratiske institusjoner
og kan skape grobunn for fremmedfrykt og ekstreme nasjonalistiske
strømninger. Men den økonomiske krisen kan samtidig lede til nødvendige
endringer. Norge bidrar på ulike måter. EØS-midlene er et tydelig og
solidarisk bidrag. Det legges vekt på å styrke fundamentale europeiske
verdier som demokrati, rettsstat og toleranse. Det gis blant annet
støtte til det sivile samfunn, miljø og forskning. Dette er samfunnsområder
som under de rådende omstendigheter med finanskrise er under press.
Det er også et ønske at ordningene skal bidra
til å styrke forbindelsene mellom Norge og mottakerlandene. Dette
er inkludert som en målsetting i avtalen med EU om EØS-midlene 2009–2014.
EØS-midlene er dermed blitt et virkemiddel i norsk utenrikspolitikk.
Det vil bli lagt til rette for at frivillige organisasjoner, bedrifter,
forskningsinstitusjoner, offentlige etater og andre kan delta der
det er relevant.
De aller fleste prosjektene under EØS-midlene 2004–2009
er nå avsluttet. En sluttevaluering viser at prosjektene har vært
vellykket, og at de har gitt viktige bidrag til sosial og økonomisk
utjevning i EØS. EØS-midlene har bidratt på områder hvor det har vært
lite midler tilgjengelig fra EU, så som sivilt samfunn, justisreform
og kulturarv. EØS-midlene har vært gjort tilgjengelig også for små
prosjekter. Dette har bidratt til å nå helt spesifikke målgrupper og
områder. EØS-midlene har på denne måten vært et viktig supplement
til EUs støtte for å utvikle samfunnsstrukturene i mottakerlandene.
EØS-midlene er imidlertid små sammenliknet med mottakerlandenes egne
budsjetter og overføringene internt i EU. Det er derfor ikke alltid
mulig å dokumentere sammenhengen mellom EØS-midlene og utviklingen
i landene. Mange prosjekter har hatt en norsk partner. De nors-ke
partnerne har vært viktige for de resultatene som er oppnådd.
Erfaringer fra perioden 2004–2009 har lagt grunnlaget
for noen viktige endringer i perioden 2009–2014. Fra å finansiere
enkeltprosjekter vil EØS-midlene i den inneværende perioden finansiere helhetlige
programmer. Disse består igjen av en rekke enkeltprosjekter hvor
norske partnere kan delta. Omleggingen til programmer gir bedre
målstyring. Samtidig kan overgangen til å finansiere programmer øke
usikkerheten ved gjennomføringskapasitet i noen land og sektorer.
Det vil derfor bli lagt stor vekt på risikohåndtering. Det har hittil
vært registrert få uregelmessigheter.
EØS-midlenes målsettinger har konsekvenser for valg
av innsatsområder i hvert enkelt land. For perio-den 2009–2014 legges
det vekt på områder som både er sentrale for utviklingen i mottakerlandene,
og hvor det samtidig er potensial og interesse for samarbeid med
Norge. I forhandlingene med landene har det vært viktig å balansere
disse to hensynene.
EØS omfatter i dag 30 europeiske land. Landene som
mottar EØS-midler, har i hovedsak blitt medlem av EU etter murens
fall. EUs utvidelse har ført til at EØS er blitt enda viktigere
for Norge og norske økonomiske forbindelser. Norges totale økonomiske samkvem
med Europa er meget omfattende. Over 80 prosent av vår samhandel
med utlandet er med EØS-landene. Økonomisk og politisk stabilitet
i Europa er i vår felles interesse. I dag er imidlertid flere av
mottakerlandene rammet av ettervirkningene av finanskrisen. Dette
har ført til lav økonomisk vekst og stor arbeidsledighet.
Det er store individuelle forskjeller mellom
mottakerlandene. De landene som tidligere tilhørte østblokken, er
ulike. Samtidig har de også felles utford-ringer. Det samme gjelder
de øvrige mottakerlandene som alle er søreuropeiske land.
Mens de baltiske og sentraleuropeiske landene økonomisk
og sosialt har utviklet seg i retning av gjennomsnittet i EU, er
de politiske trendene mer varierte. I flere av landene preges den
politiske retorikken av høyt konfliktnivå, liten konsensus, offentlig debatt
fokusert på personmotsetninger, lite åpenhet om partifinansiering
og uoversiktlige maktnettverk hvor politiske og økonomiske interesser
går sammen.
I noen land har høyreekstreme nasjonalistiske strømninger
og etniske motsetninger økt. En særlig utsatt gruppe er romfolket.
Mange av mottakerlandene har store korrupsjonsutfordringer.
Transparency Internationals undersøkelse av befolkningens oppfatning
av korrupsjon viser en negativ trend i Bulgaria, Hellas, Spania, Portugal
og Ungarn. I de andre landene viser undersøkelsen en bedring.
Utviklingen innen handel, forskningssamarbeid, høyere
utdanning og innvandring viser at de nye medlemslandene i EU blir
stadig viktigere for Norge. Polen og de baltiske landene er på grunn
av sin nærhet særlig viktige.
Ved utløpet av tildelingsfristen 30. april 2009
var alle EØS-midlene fordelt på til sammen 1250 prosjekter eller
fond i mottakerlandene. Ved fristen for fullføring, 30. april 2011,
var 1 106 prosjekter fullført. 109 prosjekter fikk ett års forlengelse.
35 prosjekter var ikke gjennomført eller stanset underveis. Det
anslås at 97 prosent av prosjektene er ferdigstilt ved utgangen
av april i år. Dette er høyt sammenlignet med EUs egne fond og programmer.
Det er imidlertid store variasjoner mellom landene. For eksempel
forventes det at Polen ferdigstiller over 95 prosent av prosjektene.
I Hellas vil trolig bare om lag halvparten av prosjektene bli gjennomført.
En sluttevaluering av EØS-midlene peker på flere
forhold som har bidratt til den høye andelen ferdigstilte prosjekter.
For det første har det vært sterk konkurranse om midlene og grundige
prosesser for å velge ut de prosjektene som skulle få finansiering. For
det andre har prosjektene blitt fulgt tett opp av giverne og mottakerlandene
selv. Ekstern kompetanse har blitt brukt til både forhåndsvurderinger
og kont-roll med gjennomføringen. For det tredje har prosjektene
vært relativt små, noe som har gjort oppfølgingen lettere. Gjennomføringsgraden
for EØS-midlene vurderes i sluttevalueringen å være høyere enn for
programmer finansiert av EU.
Det forventes at om lag 90 prosent av støtten
blir utbetalt. Beløp som ikke utbetales, er hovedsakelig innsparinger
som skyldes lavere priser, nedskalering av prosjekter, forsinkede
eller avlyste prosjekter. Disse midlene beholdes av giverlandene.
Oppfølgingen både fra giversiden og i det enkelte land
har vært tett. I perioden 2004–2009 ble det avdekket få alvorlige
brudd på reglene for bruk av EØS-midlene. De regelbruddene som er
funnet, gjelder i hovedsak avvik fra prosedyrer for offentlige innkjøp,
manglende byggetillatelser, manglende egenfinansiering i privat
sektor og dekning av kostnader som ikke kan kreves refundert. I
slike tilfeller har utbetalingene til prosjektet blitt redusert
med et beløp tilsvarende avviket, eller midler har blitt krevd tilbake.
I noen saker er det påvist mislighold/svindel. Disse følges opp
grundig.
Sluttevalueringen konkluderer med at EØS-midlene
2004–2009 har bidratt til å redusere ulikheter i Europa. Da EØS-midlene
på mange sektorer er små sammenlignet med EUs bidrag og landets
egne budsjetter, er det imidlertid ikke mulig å påvise konkrete endringer
på nasjonalt nivå innen alle sektorer. Men prosjektene har bidratt
innenfor nasjonale strategier for økonomisk og sosial utvikling.
I noen sektorer er påvirkningen godt synlig også nasjonalt. Støtten
til sivilt samfunn har gjort at frivillige organisasjoner har økt
kapasitet og spiller en større rolle i samfunnet. Et annet eksempel
er prosjekter innen helse- og barneomsorg som har nådd nær 6 prosent
av alle barn i Polen.
De enkelte prosjektene har vært relativt små. Dette
har gjort det lettere å rette innsatsen inn mot prioriterte mål,
som etniske minoriteter, barn, funksjonshemmede, eller mot næringssvake
geografiske områder. Sluttevalueringen viser at i de største mottakerlandene
har vel 30 prosent av alle prosjektene kommet sårbare grupper til
gode.
I avtalen med EU om EØS-midlene 2004–2009 var
det ikke et avtalefestet mål at prosjektene skulle bidra til bilateralt
samarbeid mellom giver- og mottakerlandene. Ved behandlingen av
avtalen ønsket imidlertid utenriks- og forsvarskomiteen at midlene også
skulle benyttes til å styrke det bilaterale samkvem mellom Norge
og mottakerlandene.
Regjeringen har i tråd med dette arbeidet aktivt med
å legge til rette for at norske aktører som næringsliv, utdannings-
og forskningsinstitusjoner, frivillige organisasjoner og offentlige
etater kan delta i relevante prosjekter.
EØS-midlene har også blitt brukt som et virkemiddel
for å utvikle samarbeid mellom Norge og mottakerlandene utover konkret
prosjektsamarbeid. Ved statsbesøk og offisielle politiske besøk
har samarbeidet om EØS-midlene fått stor oppmerksomhet. De norske
ambassadene i mottakerlandene har arbeidet aktivt for å gjøre Norges
bidrag kjent.
Hovedtyngden av midler gikk til miljø- og kulturvern.
En stor andel av midlene gikk også til helse- og barneomsorg og
justisfeltet.
274,6 mill. euro gikk til miljøtiltak, og dette
var den største sektoren. Mye av støtten rettet seg inn mot tiltak
for å redusere klimagassutslipp. Prosjekter for å redusere forurensningen
av vann, bedre avfallshåndteringen og bevare det biologiske mangfoldet ble
også støttet. Ytterligere 40 mill. euro gikk til miljøprosjekter
under forskningsfond og fond for det sivile samfunn.
Mellom 2004 og 2009 kanaliserte EØS-midlene 85
mill. euro til det sivile samfunn gjennom 19 fond for frivillige
organisasjoner i 12 av landene. I tillegg fikk det sivile samfunn
støtte gjennom enkeltprosjekter, tilsvarende rundt 100 mill. euro.
Det ble bevilget 80,3 mill. euro til forskning,
hovedsakelig gjennom samarbeid med norske forsk-ningsmiljøer. Midlene
gikk i all hovedsak til offentlige forskningsinstitusjoner og universiteter,
men enkelte private institusjoner mottok også støtte.
Det ble satt av 24 mill. euro til stipendfond,
fordelt på 11 mottakerland. Dette bidro til å støtte 371 institusjoner
og flere tusen studenter og lærere. Mobiliteten og utvekslingen
mellom utdanningsinstitusjoner økte. Det ble stimulert til gjensidig
læring. Institusjonell kapasitet og kompetanse ble styrket.
Gjennom EØS-midlene 2004–2009 mottok prosjekter
innen helse og barneomsorg 169,3 mill. euro i støtte. I tillegg
ble 15,5 mill. euro gitt til helseforsk-ning.
Støtten til Schengen- og justisområdet utgjorde 126,2
mill. euro fordelt på 59 prosjekter. En stor del av støtten hjalp
landene å oppfylle kravene til å bli tatt opp som medlemmer i Schengen-samarbeidet. EØS-midler
ble også brukt på å styrke justissektoren og bedre kriminalomsorgen.
Støtten var mest omfattende i Polen og Latvia. Men det ble også
gitt midler til Bulgaria, Kypros, Tsjekkia, Estland, Litauen, Malta,
Slovakia og Slovenia.
EØS-midlene 2004–2009 bevilget 51,8 mill. euro
til 53 prosjekter, programmer og fond rettet mot regionalpolitisk
og grensekryssende samarbeid i ti mottakerland. Støtte til regional
utvikling ble også gitt innenfor andre sektorer. Samlet sett ble
nesten 40 prosent av alle prosjekter gjennomført av lokale og regionale
myndigheter. Det ble gjennomført 19 prosjekter i samarbeid med partnere
fra giverlandene.
Det er gjennomført en midtveisevaluering og
en sluttevaluering av EØS-midlene 2004–2009. Det er også gjort eksterne
vurderinger av arbeidet med å involvere norske partnere og av givernes
organisering av arbeidet. Det norske samarbeidsprogrammet med Bulgaria
og Romania har vært gjenstand for en separat vurdering med vekt
på partnerskap. I tillegg kommer eksterne evalueringer og gjennomganger
av innsats og resultater av de enkelte innsatsområdene. Tre forbedringsområder
har pekt seg ut:
I arbeidet med å inkludere norske aktører i
perioden 2004–2009 har det vært en utfordring at prinsippet om partnerskap
ikke var nedfelt i den overordnede avtalen med EU. Det har likevel
vært mulig å etab-lere et relativt høyt antall partnerskapsprosjekter. Evalueringer
viser imidlertid at både kvalitet og innhold på samarbeidet varierer
betydelig, fra løselige nettverksforbindelser til varig samarbeid
og betydelig kunnskapsoverføring.
Det legges til rette for at norske bedrifter,
frivillige organisasjoner, arbeidslivets parter, forsknings-, utdannings-
og kulturinstitusjoner og andre kan delta i prosjekter der dette
er naturlig. Når prosjektet omfatter offentlige etater i mottakerlandene,
skal regler for offentlige anskaffelser følges. Erfaringene fra
perioden 2004–2009 viste at det var utfordrende å trekke inn norske
bedrifter. For den nye perioden er det derfor opprettet programmer
spesielt rettet mot næringslivet.
Når det er nedfelt i avtalen med EU at finansieringsordningene
for 2009–2014 skal bidra til å styrke bilaterale forbindelser, er
det viktig at dette blir en del av målsettingen for alle programmer.
Sluttevalueringen av EØS-midlene 2004–2009 konkluderer
med at prosjektene i svært høy grad har nådd sine mål og at de har
ringvirkninger i lokalsamfunnene. Det er også påvist at midlene
har hatt synlig virkning nasjonalt på enkelte områder. Støtten til
og utviklingen av sivilt samfunn trekkes frem. På andre områder
hvor det har vært få og spredte prosjekter, blir den samlede virkningen
mindre synlig når man betrakter landet eller sektoren under ett.
I midtveisevalueringen av EØS-midlene 2004–2009
påpekes det at kontrollordningene er svært omfattende. Dette har
gått på bekostning av framdrift. Det anbefales at risikovurderingene
tar hensyn til ulikheter i de enkelte landene. Det bør også i større grad
gjøres bruk av andre partneres risiko- og kapasitetsvurderinger.
For å bedre grunnlaget for risikovurderingene er det inngått et
samarbeid med Transparency International (TI). TI skal analysere korrupsjonsrisiko
i de fleste mottakerlandene. Analysene utarbeides av de nasjonale
TI-organisasjonene.
Utenriksdepartementet har også brukt ekstern kompetanse
til å kvalitetssikre egne prosedyrer for risikohåndtering av EØS-midlene.
Det er store forskjeller i grad av risiko og
type risiko mellom de ulike landene. Svak forvaltning i landene
medfører risiko for at de fastsatte målene ikke nås, at midler misbrukes
og for lov- og regelbrudd og manglende åpenhet. I noen land vil
et regjeringsskifte innebære nye kontaktpersoner og dermed forsinkelser
i gjennomføringen. Politiske endringer kan også føre til svakere
eierskap til programmer som er igangsatt. I økonomiske krisetider
kan det også være en utfordring å sikre bærekraft i prosjektene.
I valget av innsatsområder for EØS-midlene 2009–2014
er det lagt til grunn at de skal være relevante for sosial og økonomisk
utvikling. Dette betyr at alle programmer som støttes, skal være
forenlige med EUs målsettinger og i tråd med nasjonale strategier
og planer for vekst og sosial utvikling. Det er også lagt vekt på
at EØS-midlene skal støtte opp om felles europeiske verdier og fundamentale
rettigheter.
I avtalen med EU er det slått fast at giverlandene skal
styrke sine forbindelser med mottakerlandene gjennom EØS-midlene.
I den nye fasen av EØS-midlene er det innført en programmodell.
Denne modellen vil legge grunnlaget for et mer strategisk og forutsigbart
samarbeid mellom norske fagetater og institusjoner i mottakerlandene.
For å avgjøre hvordan innsatsen skal innrettes har
regjeringen lagt vekt på to forhold: Hva er sentrale problemstillinger
på den europeiske og globale dagsorden, og hvor har Norge interesser
og kunnskap?
EØS-avtalen er en hjørnestein i Norges samarbeid
med EU. Det er i norsk interesse å gjøre avtalen mer kjent. For
utenriksstasjonene i mottakerlandene og andre EU-land er EØS-midlene
et effektivt virkemiddel for å oppnå dette. EØS-midlene skal samtidig vise
at Norge er en stabil og pålitelig partner som bidrar til overordnede
europeiske mål innen miljø- og klimapolitikk, forskning, kompetansebygging,
innovasjon og styrking av grunnleggende demokratiske verdier.
I avtalene med EU er det enighet om å prioritere støtten
til noen sektorer. For å bedre mulighetene for målstyring har giverlandene
konkretisert nærmere hvilke områder som kan få støtte og hva som
er målsettingene innenfor hver sektor.
De viktigste globale miljøutfordringene er klimaendringer,
tap av biologisk mangfold og spredning av miljøgifter. Dette forringer
menneskers livskvalitet og hindrer bærekraftig utvikling. EU er
en viktig samarbeidspartner i det globale miljøarbeidet. Norge og
mottakerlandene har en stor andel felles miljøregelverk gjennom
EØS-avtalen. EØS-midlene skal bidra til at mottakerlandene gjennomfører
EU-regelverket. Norge og mottakerlandene har sterke felles interesser
i å verne om miljøet. Særlig gjelder dette landene i våre nærområder,
slik som de baltiske landene og Polen. Mange europeiske miljøutfordringer er
grenseoverskridende og krever derfor samarbeid på tvers av landene.
I hvert land skal minst 30 prosent av midlene under EØS-ordningen
brukes til miljøvern, klimatiltak og fornybar energi. Støtten kan
brukes til forvaltning av hav- og vannressurser, biodiversitet,
miljøovervåkning, -tilsyn og -planlegging og håndtering av kjemikalier
og farlig avfall.
Et sterkt og velfungerende helsesystem er en
forutsetning for å opprettholde og forbedre befolkningens helse.
God helse påvirker igjen et lands økonomiske muligheter. Offentlig
helsestell skal både sikre god tilgang til helsetjenester og sette
søkelys på faktorer som påvirker folks helse. Helseforskjeller knyttet
til sosioøkonomisk status er en av de største utford-ringene. EØS-midlene
skal bidra til å styrke mottakerlandenes arbeid med å bedre sine
nasjonale helsesystemer og støtte opp under forbedringer på folkehelseområdet.
I mange av mottakerlandene er det en utfordring å
kombinere arbeid og familieliv. Kvinners deltakelse i yrkeslivet
er en viktig faktor for økonomisk vekst. EØS-midlene skal bidra
til økt oppmerksomhet rundt disse problemstillingene, mer kunnskap
og erfaringsutveksling og økt kapasitet i relevante organisasjoner
og nettverk.
Alle EU og EØS/EFTA-landene er en del av Dub-lin-systemet.
Dette samarbeidet setter klare kriterier for hvilke land som er
ansvarlig for å behandle en asylsøknad. For Norge er det viktig
å ha tillit til at asylsøknadene behandles i tråd med Genève-erklæringen.
Dette innebærer blant annet at søkerne ikke sendes tilbake til hjemlandet
dersom liv og helse -trues, uansett hvilke land som behandler søknaden. Blant
mottakerne av EØS-midler er Hellas i en særstilling.
Mange barn og unge i Europa lever under vans-kelige
kår. De har ikke et tilfredsstillende helse- og utdanningstilbud.
Noen er også ofre for ulike former for barnearbeid, seksuell utnyttelse,
sykdom og vold. EØS-midlene kan brukes på prosjekter som har som mål
å følge opp relevante internasjonale konvensjoner om barn og unges
rettigheter, forbedre kvalitet og tilgang til omsorgs- og helsetilbud
og forbedre tiltak for unge lovbrytere.
EUs samhørighetspolitikk har som mål å øke den økonomiske
integreringen mellom land og innen hvert land. Gjennom samarbeid
mellom byer og dist-rikter kan det skapes vekst i økonomisk tilbakeliggende
områder. EØS-midlene supplerer denne innsatsen.
Et sterkt sivilt samfunn er avgjørende for et
levedyktig demokrati. Frivillige organisasjoner spiller en sentral
rolle i å skape engasjement, delta i politikkutvikling og øke bevisstheten
rundt viktige spørsmål i samfunnet. For perioden 2009–2014 er det
avtalt med EU at minst 10 prosent av midlene under EØS-ordningen
skal settes av til fond for sivilt samfunn. Målene for fondene er
å bidra til et levende demokrati og fremme respekt for fundamentale
rettigheter og sårbare grupper, som romfolket.
Forskning er avgjørende for videre sosial og
økonomisk utvikling i Europa. Økt forskningssamarbeid er et mål
for EUs 7. rammeprogram for forskning og teknologisk utvikling hvor
Norge deltar. Under EØS-midlene er det opprettet forskningsfond
i seks land. Målet er å styrke forskningskapasiteten og bruken av forskningsresultatene
i mottakerlandene gjennom samarbeid med norske institusjoner. For
hvert land avtales det hvilke områder som skal prioriteres.
Kultur er en viktig faktor i sosioøkonomisk
utvikling. Beskyttelse og formidling om kulturarven og dens mangfold
er avgjørende også for minoriteters stilling i samfunnet. EUs næringsstrategi
vektlegger kultur som en viktig del av turistnæringen. Målet for EØS-midlene
er å bevare og dokumentere kulturarv og gjøre den tilgjengelig for
publikum. Arbeidsledigheten er høy i Europa. Utfordringer i arbeidslivet
og på arbeidsmarkedet får dermed mer oppmerksomhet.
Etablering av et eget fond for anstendig arbeidsliv
var høyt prioritert av Norge i forhandlingene med EU om EØS-midlene
2009–2014. På den norske ordningen er det satt av én prosent til
et slikt fond. Fondet har blitt utformet i nært samarbeid med arbeidslivets
parter i Norge og forvaltes av Innovasjon Norge. Fondet kan støtte
tiltak blant annet for å etablere strukturer for sosial dialog,
HMS, anti-diskriminering og likestilling på arbeidsplassen. Det
legges til rette for at prosjekter gjennomføres i samarbeid med arbeidslivets
parter i Norge, men dette er ikke et krav.
Regjeringen ønsker å bidra til et tettere justispolitisk
samarbeid med mottakerlandene. Schengen-samarbeidet innebærer et
reisefrihetsområde uten grensekontroll mellom de statene som deltar.
Dette medfører forenklinger for dem som skal reise, men betyr dessverre
også at det er enklere for kriminelle å krysse grenser. Gjennom
EØS-midlene støttes programmer for å forbedre forholdene i fengsler,
bekjempe organisert kriminalitet og for å øke effektiviteten i rettsvesenet.
Bekjempelse av vold i nære relasjoner er også prioritert. Evalueringen
av støtten til Schengen-tiltak i perioden 2004–2009 anbefalte at giverne
tydeligere prioriterer hvordan støtten til denne sektoren skal brukes.
Mottakerlandene ble også kritisert for ikke å se bidragene som del
av sine overordnede strategier. EØS-midlene 2009–2014 følger opp
dette.
Alle tiltak som støttes av EØS-midlene skal
ivareta hensynet til godt styresett, bærekraftig utvikling og likestilling.
I rammeavtalene med mottakerlandene legges også særskilte føringer
for enkelte program eller støtteordningene som helhet. Minoriteter
er et eksempel på slike hensyn.
Finanskrisen i Europa har ført til til dels
store kutt i offentlig sektor og høy arbeidsløshet i mange land.
Store grupper rammes. Særlig unge sliter med å komme inn i arbeidslivet.
Forventninger om økonomisk vekst og bedre tider byttes ut med skuffelse
og følelse av å bli marginalisert. Dette har rammet de yngste demokratiene
i EU og har gitt grobunn for mindre optimisme, mer autoritære og
mindre tolerante strømninger i enkelte av landene. Rasisme og nasjonalisme
fører til økt frykt hos svake grupper og minoriteter.
Fra norsk side er det viktig å bidra til å bedre romfolkets
situasjon. Gjennom forhandlingene er det oppnådd enighet med Bulgaria,
Hellas, Romania, Slovakia, Tsjekkia og Ungarn om at ett eller flere programmer
skal ta særlig hensyn til denne gruppen. I Romania og Bulgaria er
det et mål at 10 prosent av relevante programmer skal komme romfolket
til gode. Det vil også bli lagt vekt på å bekjempe diskriminering
og hatefulle ytringer.
For å styrke innsatsen og fokus på menneskerettigheter,
demokratisering og rettsvesen under EØS-midlene vil Europarådet
delta som rådgiver i flere programmer. Europarådet setter internasjonale
standarder, blant annet gjennom flere enn 200 internasjonale avtaler,
og viser eksempler på gode arbeidsmåter. Europarådets kompetanse
og kunnskap er en styrke både for giver- og mottakerlandene.
For en mer detaljert gjennomgang av målene for perioden
2009–2014 vises til meldingen.
Utenriksdepartement har forvaltningsansvar for EØS-midlene
på norsk side. Et eget sekretariat, Financial Mechanism Office (FMO),
har ansvar for den daglige oppfølgingen. FMO er tilknyttet EFTA-sek-retariatet
og står blant annet for faglig og teknisk kvalitetssikring, utbetalinger,
kontrolltiltak og informasjonsvirksomhet. Sekretariatet holder til
i Brussel og har per mars 2012 om lag 50 medarbeidere. Island, Liechtenstein
og Norge samarbeider om styringen av EØS-finansieringsordningen
gjennom en egen styringskomité, Financial Mechanism Committee (FMC).
Norge leder styringskomiteen. Administ-rative kostnader dekkes over
finansieringsordningene.
Tidsfrist for gjennomføring av programmene er 1. april
2016.
I utformingen av EØS-midlene har det blitt lagt vekt
på at konkrete resultater og langsiktige virkninger av programmene
skal kunne måles. For hvert programområde er det derfor definert
et overordnet mål og aktuelle programmål med indikatorer for måloppnåelse.
Dette utgjør rammene for mottakerlandenes planlegging av hvordan
midlene skal brukes.
Basert på disse rammene utarbeider mottakerlandene
forslag til programmer. Det må også oppgis hvem som er målgrupper,
hvem som kan søke og kriterier for utvelgelse av prosjekter. Giverne
beslutter endelig tildeling av midler og inngår en avtale om hvert
enkelt program.
Mottakerlandene skal evaluere programmer i henhold
til en plan godkjent av giverlandene. Det tas sikte på å gjøre en
midtveisevaluering og en sluttevaluering av EØS-midlene 2009–2014.
EØS-midlene representerer en betydelig støtte for
mottakerlandene. Det ligger derfor et stort ansvar i å tildele midler
til enkeltprosjekter. Det er viktig at dette skjer etter etterprøvbare
kriterier og i full åpenhet. Nasjonal koordinerende myndighet er
pålagt å gjøre informasjon om EØS-midlene, inkludert søkemuligheter
og tildelinger, lett tilgjengelig på en egen nettside. Også FMO
gjør tilgjengelig informasjon om alle programmer og resultatene
av disse på sin nettside.
Habilitet er et viktig prinsipp for dem som
står for utvelgelsen av prosjekter. Det er mottakerlandets ansvar
å påse at ingen som har egne interesser i enkeltprosjekter, er involvert
i beslutningene. Giverlandene har rett til fullt innsyn i hele prosessen.
De kan gripe inn når regelverket ikke følges. De norske ambassadene
i mottakerlandene har god innsikt i lokale forhold, og vil være
en viktig informasjonskilde. I de programmene som har en norsk programpartner,
vil denne også følge utvelgelsesprosessen. Regelverket for ordningene
har klare prosedyrer for hvordan tildeling skal skje.
Forvaltningen av EØS-midlene bygger på en ans-varsdeling
mellom giverne og mottakerlandene. Mottakerlandene er ansvarlig
for å gjennomføre de programmene man er enige om i rammeavtalen,
og for å nå de målene som er satt. Mottakerlandet har også ansvar
for å forhindre, oppdage og etterforske alle uregelmessigheter.
Foreligger det mistanke om lovbrudd som korrupsjon, svindel, bestikkelser
o.l., skal det uten hensyn til beløpets størrelse straks rapporteres
via FMO til styringskomiteen og UD. Alle mottakerlandene skal etablere
en varslingskanal for klager fra publikum. Mottakerlandene skal
også gjennomføre revisjon av alle programmene.
FMO utbetaler støtte til programmene på grunnlag
av fremdriftsrapporter. Ved mistanke om, eller påviste uregelmessigheter,
kan giverne umiddelbart stoppe utbetalingene. Giverne kan kreve
midler tilbakebetalt dersom avtalene misligholdes.
For giverlandene har det vært viktig å sikre
at mottakerlandene har en forsvarlig forvaltning av EØS-midlene.
De gjør derfor en vurdering av forvaltningsoppsettet i hvert land
før utbetalingene starter. Dette innebærer også en godkjenning av
hvilken instans som skal gjennomføre revisjon. Likeledes gjøres
det en evaluering av styringsoppsettet for hvert program.
Mottakerlandene er ansvarlige for å følge opp
og kontrollere alle programmer og prosjekter. Giverlandene vil imidlertid
gjøre egne revisjoner og iverksette andre overvåkningstiltak som
anses påkrevet.
EU-kommisjonen følger tett med på medlemslandenes
bruk av EU-midler. I 2008 suspenderte Norge, Island og Liechtenstein
utbetalingene under EØS-finansieringsordningen til Bulgaria etter
at EU-kommisjonen hadde oppdaget uregelmessigheter i forvaltningen
av EU-støtte. Suspensjonen ble opphevet etter at Bulgaria hadde
lagt ansvaret for midlene til en annen enhet og man hadde forsikret
seg om gode rutiner der.
Norge er med sin åpne og utadrettede økonomi avhengig
og sterkt påvirket av utviklingen i Europa. Norge og mottakerlandene
har en gjensidig interesse i å styrke det indre marked. Finanskrisen
har ført til til dels store kutt i offentlig sektor og stor arbeidsløshet
i mange EU-land. Store grupper rammes. Særlig unge sliter med å
komme inn i arbeidslivet. Forventninger om økonomisk vekst og bedrede
tider erstattes av skuffelse og en følelse av å bli marginalisert.
Noen land opplever politisk ustabilitet.
Regjeringen vil arbeide for at EØS-midlene skal bidra
til å styrke forbindelsene mellom Norge og mottakerlandene. Det
skal utvikles en rekke prog-rammer på områder hvor både Norge og
mottakerlandene har interesser. Norske fagmyndigheter skal bidra
med kunnskaps- og policyutveksling i planleggingen og gjennomføringen
av programmene. På prosjektnivå legges det til rette for at norske
organisasjoner, institusjoner, bedrifter, arbeidslivets parter, frivillige
organisasjoner og andre kan inngå i samarbeid der dette er naturlig.
Gjennom etableringen av relasjoner både på program- og prosjektnivå
innen et bredt spekter av områder vil ventelig samarbeidet mellom
Norge og mottakerlandene bli styrket også utover det konkrete program
og prosjekt. Regjeringens mål er at EØS-midlene også skal vise at
Norge er en stabil og pålitelig partner som bidrar til overordnede
europeiske mål innen klima og miljø, forsk-ning og innovasjon, kompetansebygging
og styrking av grunnleggende demokratiske verdier.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Laila Gustavsen, Eva Kristin Hansen, Svein Roald Hansen, Sverre
Myrli, Tore Nordtun og Helga Pedersen, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild
Ellingsen, Morten Høglund, Siv Jensen. Sylvi Listhaug og Karin S. Woldseth,
fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark, Ivar Kristiansen og lederen Ine
M. Eriksen Søreide, fra Sosialistisk Venstreparti, Snorre Serigstad
Valen, fra Senterpartiet, Lars Peder Brekk, og fra Kristelig Folkeparti, Dagfinn
Høybråten, viser til at EØS-midlene er et frivillig bidrag
fra EØS-landene Norge, Island og Liechtenstein til sosial og økonomisk
utjevning i det indre marked. Fra og med EU-utvidelsen i 2004 er
EØS-midlene delt i to: en ordning hvor alle tre landene bidrar i
fellesskap og en norsk finansieringsordning. Bidraget er ikke en
del av EØS-avtalen, selv om omfanget av bidraget fastsettes gjennom
forhandlinger med EU og innretningen avtales med de enkelte mottakerland.
Komiteen vil understreke dette,
fordi dette bidraget i den offentlige debatten ofte betegnes som
en betaling eller kontingent for at EFTA-landene skal få adgang
til de indre marked. Dette skaper et feilaktig inntrykk av grunnlaget
for og hensikten med EØS-midlene. Ingen av landene i EØS, verken
EUs medlemsland eller EFTA-landene, betaler for markedsadgangen
avtalen gir til det indre marked. Det indre marked er et økonomisk
samarbeidsområde med fri bevegelse av varer, tjenester, personer
og kapital, basert på et felles regelverk. EØS-avtalen gjør de tre EFTA-landene
til fullverdige medlemmer av dette samarbeidet, med unntak av de
områder som ikke dekkes av avtalen.
Komiteen viser til at formålet
med EØS-midlene er å bidra til å utjevne de sosiale og økonomiske forskjellene
i det indre marked, og til at mottakerlandene settes bedre i stand
til å nyttiggjøre seg det indre marked og utvikle samfunnsstrukturer
som støtter opp om en økonomisk og sosial utvikling. Den omfattende
økonomiske integreringen mellom Norge og våre europeiske naboland
gjør at en slik utvikling også er i vår egen interesse.
Komiteen viser for øvrig til
hva komiteen uttalte i Innst. 22 S (2010–2011):
«Komiteen vil understreke at finansieringsordningen
ikke er hjemlet i EØS-avtalen og at Norge således ikke er rettslig
forpliktet til å videreføre finansieringsordningene etter at disse
utløp 30. april 2009. Det bør etter komiteens syn heller ikke bli
slik at ordningene gjøres permanente».
Komiteen har merket seg at et
av formålene med EØS-bidraget i den nåværende bidragsperioden i
tillegg er å styrke forbindelsen mellom mottakerlandet og Norge,
og vil understreke at dette må være blant målsettingene også i avtaler
om nye bidragsperioder.
Komiteen viser til at det er
lagt vekt på å styrke presse- og kommunikasjonsarbeidet for EØS-midlene
for perioden 2009–2014 og vil understreke at prosjekter som finansieres
gjennom EØS-midlene i størst mulig grad bør synliggjøres i mottakerlandene,
slik EU legger stor vekt på å gjøre med sine egne regionalutviklingsmidler.
Det vil være et bidrag til å styrke forholdet mellom Norge og mottakerlandet.
Komiteen viser til at prosjektene
fra perioden 2004–2009 har vært vellykket og bidratt til sosial
og økonomisk utjevning, samtidig som erfaringene ga grunnlag for
viktige endringer mot finansiering av prosjekter hvor norske partnere
kan delta innenfor rammen av helhetlige programmer. Komiteen er tilfreds
med at andelen ferdigstilte prosjekter finans-iert over EØS-midlene
er høy, og har merket seg at hele 97 pst. av prosjektene ble ansett
ferdigstilt innen utgangen av april 2012.
Komiteen vil understreke betydningen
av at erfaringene som gjøres, brukes til å utvikle og styrke effekten
av bidragene, både i mottakerlandene og når det gjelder målsettingen
om å styrke forbindelsen mellom dem og Norge. Komiteen vil
også understreke betydningen av risikohåndtering og er tilfreds med
at det legges stor vekt på dette og at det er regist-rert få uregelmessigheter.
Komiteen viser til at EØS-midlene
har endret seg betydelig siden den første perioden 1994–1998 og
at forventningene fra EU har økt betydelig, spes-ielt i forbindelse
med utvidelsen med 10 nye medlemsland i 2004 og 2006. Komiteen godkjente
regjeringens avtale om EØS-finansieringsordningene med EU for perioden
2009–2014, men vil peke på hva en samlet komité uttalte ved behandlingen,
jf. Innst. 22 S (2010–2011):
«Komiteen mener at det nye nivået på EØS/EFTA-statenes
bidrag 2009–2014 er høyt, men viser til at regjeringen vurderer
det som akseptabelt, og at regjeringen er fornøyd med at klima,
miljø og anstendig arbeidsliv er blant tyngdepunktene i samarbeidet med
de nyeste medlemsstatene i EU.»
Komiteen viser til at EØS-bidragene
ble økt substansielt i forbindelse med den omfattende utvidelsen
i 2004–2006, men mener det ikke vil være grunnlag for at EU kan
ha forventninger om nye nivåøkninger, i lys av at dette er et frivillig
bidrag til sosial og økonomisk utjevning i det indre marked.
Komiteen viser til at et flertall
i utvalget som har vurdert EØS-avtalen i NOU 2012:2 Utenfor og innenfor,
foreslår at Norge og de andre EFTA/EØS-landene bør ta initiativet
til en avtale med EU om EØS-bidragene for å framforhandle en fast
nøkkel for bidragene og således unngå urimelige krav fra EU.
Komiteen mener det ikke er hensiktsmessig
å forhandle om en fast nøkkel for de norske bidragene, all den stund
disse bidragene er frivillige og skal kunne fases ut etter hvert
som den sosiale og økonomiske utjevningen i Europa bidrar til at
stadig flere av landene løftes økonomisk og sosialt. At en rekke
av landene nå er inne i en alvorlig økonomisk krise, rokker ikke
ved dette perspektivet. Flere av landene som er mottaker av EØS-midlene,
har siden de ble med i EU hatt sterk økonomisk vekst og betydelig
framgang.
Komiteen mener det er viktig
at EØS-midlene særlig innrettes på områder hvor Norge har spesiell kompetanse
og som bygger opp under EUs egne prog-rammer for økonomisk vekst
og sosial utvikling, utvikling av sivil sektor og et anstendig arbeidsliv,
men også til programmer på områder hvor mange av landene har store
utfordringer som for eksempel innenfor justissektoren. Prosjektene
bør så langt det er mulig innrettes mot svake grupper og legge til
rette for partnerskap med norsk næringsliv og norske organisasjoner.
Komiteenser positivt på at det er oppnådd enighet
med flere mottakerland om at programmer for å bedre romfolks situasjon
skal støttes via EØS-finansieringsordningene. Komiteen har
merket seg at for to land, Romania og Bulgaria, er det oppnådd enighet
om et mål om at «10 prosent av relevante programmer skal komme romfolket
til gode». Under omtalen av samarbeidet med Bulgaria står det endog
at «Det er et mål at 10 prosent av EØS-midlene i Bulgaria skal gå
til tiltak for å forbedre situasjonen for romfolket».
Komiteen viser til at EU-kommisjonens
integ-rasjonsstrategi for romfolk peker ut fire avgjørende områder
– det er tilgang til utdanning, jobb, helsevesen og bolig. Det er
et nøkkelproblem at bare en liten andel av romfolks barn fullfører
grunnskolen. Det skyldes dels dårlige skoletilbud og holdninger
fra and-re samfunnsgrupper, men dels også utbredte reisetradisjoner,
bruk av barn til tigging og andre holdninger blant voksne romfolk. Komiteen ser
det som viktig at EØS-midlene kan bidra til at romfolks barn kan få
del i grunnleggende menneskerettigheter knyttet til utdanning og
helsetilbud, slik at de står bedre rustet til å lykkes som likeverdige
deltakere i moderne samfunn.
Komiteen viser for øvrig til
sine merknader om helsetiltak under EØS-støtteordningen i innstillingen
til stortingsmeldingen om global helse i utenriks- og utviklingspolitikken,
jf. Innst. 300 S (2011–2012).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at det i enkelte sammenhenger er blitt stilt spørsmål
til hvorvidt noen av midlene kommer på avveie. Disse medlemmer viser
til Prop. 160 S (2009–2010) som regjeringen la frem 3. september
2010 og som ble behandlet i Stortinget 28. oktober 2010, hvor kontroll av
EØS-midlene ble redegjort for, samt flere skriftlige spørsmål med
svar. Det er verd å understreke betydningen av at midlene kommer
frem til tiltakene, og at de ikke bidrar til korrupsjon i mottakerlandene. Arbeidet
for å sikre at midlene når frem må pågå kontinuerlig, og det bes
derfor om at statsråden redegjør jevnlig for hva som gjøres.
Disse medlemmer mener videre
det altfor ofte viser seg at en for stor andel av offentlige tilskuddsmidler
går bort i administrative kostnader. Andelen bør for alle tilskuddsordninger
søkes å gjøres så liten som mulig. Det er sannsynlig at det for EØS-midlene
påløper slike kostnader både på giverlandssiden, i multinasjonale
organisasjoner, samt på statlig, regionalt og lokalt hold i mottakerlandet.
I tillegg kommer kostnadene som mottakerorganisasjonen har. Summeres
kostnadene opp som en andel av de totale midler, kan disse vise
seg å være uakseptabelt høye. Det må være et mål at størst mulig
andel av midlene brukes på de aktuelle tiltak.
Disse medlemmer ber derfor statsråden gjennomføre
en studie av administrative og andre kostnader.
Komiteenhar for øvrig ingen merknader, viser
til meldingen og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
Meld. St. 20 (2011–2012) – om EØS-midlene Solidaritet
og samarbeid i Europa – vedlegges protokollen.
Oslo, i utenriks- og forsvarskomiteen, den 24. oktober 2012
Ine M. Eriksen Søreide |
Svein Roald Hansen |
leder |
ordfører |