2. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Else-May Botten, Lillian Hansen, Arne L. Haugen, Ingrid Heggø og lederen Terje Aasland, fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold, Harald T. Nesvik og Torgeir Trældal, fra Høyre, Frank Bakke-Jensen, Svein Flåtten og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Sosialistisk Venstreparti, Alf Egil Holmelid, fra Senterpartiet, Irene Lange Nordahl, og fra Kristelig Folkeparti, Steinar Reiten, viser til Prop. 122 S (2011–2012) om Jordbruksoppgjøret 2012.

Komiteen konstaterer at jordbrukets organisasjoner ikke fant grunnlag for forhandlinger om jordbruksavtale for 2012–2013 basert på statens tilbud, og at det dermed ble brudd i årets jordbruksforhandlinger.

Komiteen viser til at jordbruksforhandlingene bygger på hovedavtalen for jordbruket, som er inngått mellom staten på den ene siden, og Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag på den andre. Det følger av hovedavtalen at partene i forhandlingene om jordbruksavtale er staten på den ene siden og organisasjonene i jordbruket i felleskap på den andre siden.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at det er lang praksis for at regjeringen ved brudd i forhandlingene fremmer forslag for Stortinget basert på statens tilbud. Dette er, etter komiteens syn, en nødvendig behandlingsmåte dersom en skal opprettholde den etablerte forhandlingsordningen, noe komiteen ser som svært viktig for å sikre en balansert utvikling i næringen og for å ivareta jordbrukets forskjellige samfunnsroller. Dersom organisasjonene skulle kunne bryte forhandlingene og Stortinget deretter forbedrer eller reduserer statens tilbud, vil det undergrave forhandlingssystemets berettigelse. Flertallet vil ikke bidra til en slik utvikling.

Flertallet viser til Meld. St. 9 (2011–2012) om landbruks- og matpolitikken, som nylig er behandlet i Stortinget. Under behandlingen av meldingen slo flertallet i Stortinget fast dette, jf. Innst. 234 S (2011–2012):

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra H og FrP, viser til at norsk matproduksjon er et samarbeidsprosjekt mellom næringen og staten, og at de økonomiske rammene blir lagt på plass gjennom jordbruksoppgjøret. Flertallet vektlegger dette, og viser til at dette har bidratt til forutsigbar matforsyning til stabile priser for det norske folk, og en trygghet og økonomisk stabilitet som ingen andre bønder i verden kjenner maken til. Regjeringen vil holde fram med å inngå årlige jordbruksavtaler med landbruket. Flertallet mener det er av stor betydning at organisasjonene i jordbruket er samstemte om jordbruksavtalens betydning for landbruket, og støtter opp om denne.»

I den åpne høringen om jordbruksoppgjøret i Stortinget 31. mai 2012 ble dette bekreftet fra høringsinstansenes side.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, slår fast at statens tilbud i årets jordbruksoppgjør følger opp landbruksmeldingas målsettinger på sentrale områder. Dette gjelder bl.a. en opptrapping av investeringstilskuddene, en styrking av inntektsmulighetene i landbruket, og tiltak for å få mer produksjon ut av eksisterende areal. Det styrker grunnlaget for økt produksjon i sektorer med gode markedsmuligheter og styrker distriktsprofilen.

Dette flertallet anser dette som viktige tiltak for å følge opp de ambisiøse målsettingene som ble fastlagt i landbruksmeldinga.

Dette flertallet viser til at en fortsatt positiv inntektsutvikling i landbruket er viktig for å nå målet om landbruk over hele landet. Tilstrekkelig lønnsomhet er en viktig forutsetning for at dyktige næringsutøvere oppfatter jordbruk som en interessant arbeidsplass i framtida. Dette er også viktig for å rekruttere ungdom inn i næringa.

Dette flertallet viser til at regjeringen har gjennomført en snuoperasjon i norsk landbruk etter 2005. Skogpolitikken er gjenreist, og vi har i dag et landbruk som leverer et rikere mangfold av produkter. Målet om landbruk over hele landet er ivaretatt. Dette flertallet merker seg at det i Meld. St. 9 (2011–2012) slås fast at regjeringen vil fortsette satsingen på norsk landbruk og videreutvikle denne politikken.

Dette flertallet viser til at regjeringen i seks år har lagt til rette for en inntektsutvikling i landbruket med om lag 120 000 kroner pr. årsverk. Dette flertallet har merket seg at noe av dette har sammenheng med nye arbeidsforbrukstall fra SSB. Dette flertallet ser det som viktig å videreut-vikle en god inntektsutvikling for landbruket og ber regjeringen legge til rette for dette. Dette flertallet viser til at det i Meld. St. 9 (2011–2012) om landbruks- og matpolitikken står følgende:

«Regjeringen vil sikre utøverne i landbruket en inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper. Regjeringen vil derfor videreutvikle inntekts- og velferdspolitikken i landbruket med utgangspunkt i den landbrukspolitikken som er ført etter 2005.»

Dette flertallet viser til ovennevnte inntektsmålsetting fra Meld. St. 9 (2011–2012). Dette flertallet er opptatt av å legge til rette for en god inntektsutvikling for aktive bønder, som er både store og små i driftsomfang, og ber regjeringen legge til rette for dette.

Dette flertallet understreker at det er statens tilbud, slik det foreligger i Prop. 122 S (2011–2012), som Stortinget forholder seg til, og ikke hva som ev. ville blitt resultatet av forhandlinger mellom partene, selv om det er grunn til å anta at man da ville hatt et annet resultat. Det vises i denne forbindelse til at organisasjonene gjennom forhandlinger har økt rammene i jordbruksoppgjøret de siste 6 årene på om lag 2,2 mrd. kroner.

Dette flertallet vil allikevel understreke organisasjonenes rett til ikke å inngå avtale.

Dette flertallet mener imidlertid det er en forutsetning for over tid å nå inntekts- og produksjonsmåla som er fastsatt i Meld. St. 9 (2011–2012), at det føres forhandlinger mellom partene som munner ut i en avtale.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, legger til grunn at jordbruksavtalen, grensevernet og markedsreguleringa er viktige stolper for landbrukspolitikken framover, og viser til forslaget fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet som ble fremsatt under behandlingen av Meld. St. 9 (2011–2012) om landbruks- og matpolitikken, og som ble vedtatt med støtte fra Kristelig Folkeparti i Stortinget den 12. april 2012:

«Stortinget legger til grunn at landbruket og norsk næringsmiddelindustri skal sikres forutsigbarhet ved at hovedpilarene i den norske landbruksmodellen skal være grunnlaget for norsk landbrukspolitikk. Dette innebærer at regjeringen skal, gjennom ulike ordninger sikre et sterkt importvern, opprettholde jordbruksavtalen mellom staten og næringen samt videreføre samvirkets rolle som forvalter av markedsordningene.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre regner selvstendig næringsdrivende bønder som en bærebjelke for verdiskaping og næringsutøvelse mange steder i landet. Disse medlemmer vil arbeide for at bonden skal få utviklingsmuligheter fremover. En robust landbruksnæring bidrar til å nå viktige mål om en fortsatt betydelig norsk matvareproduksjon, en differensiert bosetting og vakkert kulturlandskap. Disse medlemmer mener at landbruket, i likhet med for eksempel reiselivsnæringen og fiskerinæringen, har stor betydning for å sikre en positiv utvikling i mange lokalsamfunn. Disse medlemmer mener derfor at det er viktig å opprettholde grunnlaget for et aktivt jordbruk. Disse medlemmer registrerer at omstillingen i landbruket fortsetter. Det er anslått at over 36 000 gårdsbruk med bolig står tomme, mange står til forfalls. Disse medlemmer mener at omstilling til større og mer effektive enheter er nødvendig for å sikre at jordbruksnæringen blir mer fremtidsrettet og mindre avhengig av overføringer, og mener at jordbrukspolitikken bør legge bedre til rette for dette.

Disse medlemmer mener det er prinsipielt betenkelig at enkeltnæringer forhandler egne rammevilkår direkte med staten og inngår avtaler med store økonomiske konsekvenser utenom den ordinære budsjettbehandlingen. Disse medlemmer mener de årlige vedtak om jordbrukets rammebetingelser ikke er et lønnsoppgjør, men en fastsettelse av muligheter for å skape inntekter. De betydelige avvik som er mellom lovet inntektsutvikling i jordbruket i de enkelte oppgjør og oppnådd utvikling, viser at beregningsgrunnlaget som legges til grunn for oppgjørene, er heller tynt. Disse medlemmer mener at bøndene, som andre næringsdrivende, har ansvar for egen verdiskaping ut fra de rammebetingelser samfunnet setter. Disse medlemmer mener det er viktig å gi landbruket nye muligheter til å utvikle seg og redusere avhengigheten av offentlig støtte. For at behandlingen av oppgjøret skal kunne sees i sammenheng med andre politiske prioriteringer, er det ryddig at oppgjøret behandles i forbindelse med statsbudsjettet og følger kalenderåret. Disse medlemmer mener at staten fortsatt skal gi økonomisk tilskudd til landbruket, men at slike tilskudd må være mer målrettede og mindre byråkratiske enn i dag.

Disse medlemmer ser det som sentralt å styrke bondens eiendomsrett til eget bruk. Disse medlemmer fremmet i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 44 (2008–2009) Om lov om endring av lov om odelsretten og åsetesretten, lov om konsesjon og ved erverv av fast eiendom mv., blant annet forslag om å oppheve boplikten. Boplikten er til hindrer for en fremtidsrettet utvikling av jord- og skogbruk i Norge, og det er ikke dokumentert at den bidrar til bosetting.

Disse medlemmer viser til representantforslag om å oppheve prisfastsetting av konsesjonspliktige landbrukseiendommer, Dokument 8:18 S (2010–2011). Prisreguleringen gir i mange tilfeller kunstig lave priser, er til hinder for omsetning og øker risikoen knyttet til investeringer på gården. Stor avstand mellom markedspris og regulert pris skaper også et grunnlag for tilfeller der deler av kjøpsvederlag holdes skjult for myndighetene.

Disse medlemmer mener det er et grovt inngrep i eiendomsretten at staten tvinger folk som vil selge gården, til å ta en lavere pris enn det kjøper er villig til å betale.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om nødvendige lovendringer slik at bo- og driveplikten og prisreguleringen av landbrukseiendom kan oppheves.»

Disse medlemmer stiller seg sterkt kritiske til den landbrukspolitikken som har vært ført i etterkrigstiden og som fortsatt videreføres av den sittende regjeringen. Disse medlemmer kan derfor ikke på noen måte stille seg bak den fremforhandlede jordbruksavtalen fordi den ikke bærer bud om noen ny retning i landbrukspolitikken, dette til tross for at det er et stort behov for en kursomlegging av landbrukspolitikken. Til tross for at den rød-grønne regjeringen varslet en kraftig omlegging av landbrukspolitikken da den kom til makten, har dette ikke skjedd. Også i år var det et stort sprik mellom det kravet som ble fremlagt av bondeorganisasjonene og det tilbudet som kom fra staten. Tilbudet fra staten er på ca. halvparten av det opprinnelige kravet fra bondeorganisasjonene.

Disse medlemmer er av den formening at det må innføres et normalt markedsbasert system for landbruksprodukter som styres av tilbud og etterspørsel. Ved underdekning i markedet vil produsenten kunne ta en høyere pris, mens forbruker kan velge andre produkter dersom prisen på et produkt er for høy. Da vil prisene på produktene variere i takt med markedet, og produsentene må være markedsorientert i sin produksjon. I en situasjon som i dag, hvor forbrukerne etterspør mer enn det norske bønder kan produsere, vil et markedsbasert system bidra til en høyere produksjon. I et markedsbasert system vil det også oppstå konkurranse mellom produsentene, noe som fører til bedre produkter, innovasjon og mer kostnadseffektiv produksjon. Dette vil bidra til bedre inntektsmuligheter for de produsenter som er dyktige, innovative og gode forretningsmenn. Disse medlemmer vil påpeke at markedsbaserte systemer fungerer i alle andre markeder og at det derfor ikke er noen grunn til å unnta landbruket fra dette.

Den kraftige nedgangen i antall bønder og bruk vil fortsette i de kommende årene, og antakeligvis med økt kraft. Aktørene i landbruket har liten fremtidstro, og tilliten til regjeringens landbrukspolitikk er på et lavmål. Den politikken som har vært ført mot landbruket gjennom mange år, er et sosialistisk eksperiment som har bidratt til at den norske bonden er blitt fanget inn i et «nett» og et system som det nå er tilnærmet umulig å komme ut av. Landbrukspolitikken er preget av en sterk iver etter å regulere næringen helt ned til den minste detalj, og hvor offentlige byråkrater og et særdeles detaljert regelverk har tatt over styringen av hvordan utviklingen i landbruket skal skje. Den styringen som den enkelte bonde skal ha over sin egen eiendom og arbeidsplass, er blitt borte. Bøndene er i dag mer å anse som offentlig ansatte og utøvere av en offentlig politikk enn selvstendig næringsdrivende innenfor matproduksjonsbransjen, slik som de burde ha vært. Dette har ført til at kreativitet, satsingsevne og ønske om å ta risiko nærmest er blitt fraværende i store deler av landbruket. Disse medlemmer finner det merkelig at både landbrukets organisasjoner og Senterpartiet støtter opp om en slik politikk som stadig fører til færre bønder og stor misnøye rundt inntektssituasjonen og utviklingsmuligheter blant aktørene i næringen. Disse medlemmer vil også påpeke at jordbruksavtalesystemet er blitt så innviklet og komplisert at få utenom det sentrale byråkratiet i Landbruks- og matdepartementet har mulighet til å sette seg inn i alle systemets sider og forstå det fullt ut. Det er heller ikke noen andre land innen OECD-området som har funnet det formålstjenlig å praktisere et system med jordbruksavtale.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Jordbruksoppgjøret for 2012 bifalles ikke.»

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om overføringer til landbruket på linje med andre utgifter som fremmes i statsbudsjettet.»

Disse medlemmer mener det er viktig å få ned de høye avgiftene på mat i Norge og ber regjeringen om å intensivere arbeidet med å redusere disse betraktelig. Det er ingen god grunn til at Norge skal ha avgifter på dette området som er vesentlig høyere enn i våre naboland. Disse medlemmer viser til sine merknader i innstillingen til St.prp. nr. 59 (2007–2008), jf. Innst. S. nr. 270 (2007–2008).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er av den oppfatning at det er prinsipielt betenkelig at en enkelt næring forhandler sine egne rammevilkår direkte med staten, uten at dette skjer i forbindelse med de ordinære budsjettprosesser. Disse medlemmer mener at rammevilkårene til næringen må sees i sammenheng med de øvrige budsjettprioriteringer i forbindelse med de årlige budsjetter. Disse medlemmer mener rammevilkårene så langt som mulig bør være forutsigbare over flere år, slik at næringsaktørene kan innrette investeringer og produksjonsplaner mer langsiktig.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen justere periodiseringen av jordbruksoppgjøret til å følge kalenderåret, og sørge for at de rammevilkårene som ikke kan fastlegges for lengre perioder, kommer inn som en del av den årlige budsjettprosessen. Oppgjøret for 2012 videreføres som en overgangsordning ut budsjettåret 2012 med de endringer som gjøres i revidert nasjonalbudsjett for 2012.»

Disse medlemmer viser til at norsk jordbruk opplever det mange betegner som en full investeringstørke. Disse medlemmer vil vise til at dersom driftsapparatet skal opprettholdes, og ikke driftes mot nedleggelse, og viktige kulturminner ivaretas, må det andre og mer dyptgripende endringer til for å få fart på investeringene i næringen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at det sannsynligvis vil bli et redusert importvern i kjølvannet av den internasjonale utviklingen gjennom WTO-forhandlingene. Utviklingen bærer bud om en gradvis økt konkurranse for norske landbruksprodukter. Til tross for et høyt tollvern har ikke norske myndigheter lagt noen plan for hvordan det norske landbruket skal møte en slik utvikling. Dette er svært kritisk. Resultatet kan bli at det norske landbruket får seg en «blåmandag» når resultatet fra WTO-forhandlingene blir kjent. Disse medlemmer mener utviklingen av en robust produksjon basert på lønnsomhetskriterier må ha topp-prioritet og må utvikles før importvernet faller. Disse medlemmer vil vise til at den norske næringsmiddelindustrien er under press fra utlandet og at det er viktig at den norske landbrukspolitikken sikrer at industrien får råvarer til en konkurransedyktig pris. For å oppnå dette er det nødvendig med en strukturrasjonalisering av landbruket slik at enhetskostnadene går ned. Industrien er konkurransedyktig i forhold til utenlandske aktører på foredling og industriell produksjon, men råvarekostnadene er for høye i forhold til våre naboland og kan ved økt import true viktige arbeidsplasser og verdiskaping i industrien.

Næringsmiddelindustrien står for om lag 20 pst. av sysselsettingen og verdiskapingen i industrien. Et fellestrekk er at produksjonen gjennomgående er relativt arbeidsintensiv, til tross for at bedriftene har tatt i bruk svært moderne teknologi. Norge må derfor benytte den tiden som ennå er igjen til å tilpasse primærproduksjonsleddet til den nye hverdagen som alle ser vil komme i forholdsvis nær fremtid. Disse medlemmer er derfor av den oppfatning at regjeringen må ha en aktiv holdning til dette, og ikke som i dag forholde seg helt passivt til den utvikling som gradvis skjer. Resultatet av en slik politikk vil gjøre stor skade i næringsmiddelindustrien.

Disse medlemmer viser til at flertallet i det regjeringsoppnevnte Industriutvalget, i NOU 2005:4, uttalte følgende om næringsmiddelindustriens rammevilkår:

«Utvalgets flertall mener det må utvikles et mer effektivt jordbruk som kan levere råvarer til industrien på mer konkurransedyktige vilkår. Utfallet av WTO-forhandlingene er usikkert. Det er ikke mulig å forutsi konsekvensene, fordi forslagene ennå ikke er tallfestet. Retningen er likevel klar, og vi må forvente at en endelig avtale vil få reell og betydelig effekt på norsk jordbruk og tilhørende næringsmiddelproduksjon. Utvalgets flertall mener at myndighetene også av hensyn til næringsmiddelindustrien, allerede nå bør begynne tilpasningen av jordbrukspolitikken til endrede internasjonale rammebetingelser. Jordbrukspolitikken bør i større grad fremme mer effektiv produksjon som kan levere råvarer til industrien på mer konkurransedyktige vilkår. En helhetlig verdikjedetenkning bør ligge til grunn for reguleringer og tiltak. Dette er en forutsetning for at industriselskapene skal kunne ha grunnlag for å legge sine investeringer til Norge.»

Disse medlemmer er av den oppfatning at en så klar uttalelse fra et regjeringsoppnevnt utvalg som hadde i oppdrag å utrede tiltak for å beholde norsk industris konkurransedyktighet, må følges opp i konkret politikk. Regjeringen har her mulighet til å føre en aktiv næringspolitikk rettet direkte mot næringsmiddelindustrien. En aktiv industripolitikk er en viktig del av en nyorientert landbrukspolitikk.

Disse medlemmer mener at den internasjonale situasjonen med økt konkurranse og et svakere tollvern tilsier at norsk landbruk må legges om og at en må begynne med tiltak før det er for sent. En vil i enkelte produksjoner få et volumproduserende landbruk, mens mindre bruk vil konsentrere seg om å produsere kvalitetsprodukter som kan ta ut en høyere pris i markedet. Mange nisjeprodusenter har kommet langt og produserer svært gode varer av høy kvalitet, men fortsatt kan mye gjøres, bl.a. ved å profesjonalisere markedsarbeid og produktutvikling.

Disse medlemmer mener at dette blir avgjørende for at deler av norsk landbruk skal kunne overleve, for eksempel i Sogn og Fjordane. Det er også nødvendig å knytte reiselivsnæringen og landbruket tettere sammen ved at reiselivsbedrifter har et økt fokus på å servere lokalt produsert mat. På den måten kan lokale bønder forsyne lokale reiselivsbedrifter med lokalt produsert mat, noe som vil gi bonden en høyere inntekt enn om produksjonen skal gå gjennom tunge mellomledd som tar store deler av gevinsten. Det er viktig at offentlige verdiskapingsprogrammer og en økt del av midlene over jordbruksoppgjøret går til å utvikle dette.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen intensivere arbeidet med utvikling av nisje- og spesialprodukter i landbruket.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er skuffet over at regjeringen ikke tar et oppgjør med det landbrukspolitiske styringssystemet og det juridiske grunnlaget for landbrukspolitikken, som i stor grad ble utformet i mellomkrigstiden under helt andre forhold. Disse medlemmer mener resultatet av mer enn 70 år med en gjennomregulert landbruksnæring beviser at den førte politikken har vært mislykket fordi den ikke har nådd målene knyttet til bosetting, sysselsetting og inntektsnivå. Antallet bruk i drift og antall aktive bønder synker raskt, og det er påregnet at den samme avgangen vil fortsette også med årets jordbruksavtale.

Nye tall viser at bosettingsutviklingen i distriktene er sterkt synkende. Dette må være et stort nederlag for regjeringen, som har bebudet en ny kurs i landbrukspolitikken. Videre har landbrukspolitikken medført betydelige kostnader i form av offentlige utgifter, høye priser på matvarer og innskrenket næringsfrihet for bøndene. Disse medlemmer vil peke på at alle begrensninger og hindringer som er satt gjennom konsesjonsbegrensninger, målpriser, produksjonskvoter og selektive støtteordninger, har vært ødeleggende for bøndene. Disse medlemmer vil derfor prioritere en kraftfull omlegging der deregulering, avbyråkratisering og konkurranse settes i høysetet. Disse medlemmer mener denne prosessen må innledes snarest for å unngå at en senere kan risikere å få en næring i full oppløsning. Disse medlemmer viser til at analyseselskapet Econ i 2004 utarbeidet en rapport på vegne av Landbruks- og matdepartementet som konkluderer med at de mange reguleringene i landbruket med fordel kan oppheves da de først og fremst legger en begrensning på utviklingen av næringen og virker negativt med hensyn til verdiskapingen i landbruket. Disse medlemmer er av den oppfatning at de konklusjoner som fremkommer i Econ-rapporten, snarest må gjennomføres slik at ny vekst og optimisme i landbruket kan sikres.

Disse medlemmer mener et ledd i en modernisering vil være at landbrukspolitikken ikke lenger skal være et ledd i distriktspolitikken. Disse medlemmer registrerer at landbrukets ansvar for bosetting i distriktene har vært mislykket og i all hovedsak tilhører en svunnen tid da primærnæringene utgjorde hovedandelen av verdiskapingen og arbeidsstyrken i Norge. Disse medlemmer mener landbrukspolitikken har bidratt til å utarme distriktene og gjort dem mindre i stand til å utvikle et bærekraftig næringsliv og således medvirket til å forsterke sentraliseringseffekten. Disse medlemmer viser til at konkurranseutsatt virksomhet i distriktene kjemper en hard kamp for å overleve i den internasjonale konkurransen. I den kampen må den, i tillegg til egne kostnader, bære en andel av kostnadene til en landbrukspolitikk som er en av verdens dyreste. Disse medlemmer registrerer at den førte politikk har gitt en skjev fordeling av ressurser i distriktene, med det resultat at lokalsamfunnene har fått for få alternativer gjennom et lite variert arbeidstilbud. Disse medlemmer mener det derfor er behov for en ny landbrukspolitikk som radikalt endrer betingelsene for jordbrukets og bygdenes samlede næringsliv gjennom å skille landbrukspolitikken og distriktspolitikken.

Disse medlemmer har stor tro på det norske landbruket og på norske bønder. Det er flertallet i Stortinget som har vist en mistillit til den norske bondestanden ved å begrense næringens frihet sterkt. Det er betenkelig at Senterpartiet har vært hærfører for en slik politikk. Disse medlemmer er av den oppfatning at det norske landbruket har store muligheter til å utvikle seg til en konkurransedyktig næring som også kan konkurrere på et internasjonalt marked med spesielle produkter. Norske klimaforhold, genressurser, økologi og kompetanse hos bøndene er særskilte fortrinn som kan utnyttes til Norges fordel i et internasjonalt marked. Betalingsvillige forbrukere i EU og på andre markeder leter etter trygge og sunne matvarer som også har kvalitet og god smak. Disse medlemmer mener vi har alle forutsetninger for å kunne levere slike produkter her i landet, men det forutsetter en målrettet satsing og dyrking av gründerkultur, slik man har erfaring fra i andre næringer. Norsk industri og mange andre næringer er blitt internasjonalt ledende innenfor sine segmenter.

Dette har gjort at Norge på mange områder har høy kompetanse på internasjonalisering, markedsføring, produktutvikling, kvalitetssikring og andre elementer som er viktige for å kunne lykkes internasjonalt.

Disse medlemmer mener at regjeringen burde legge en strategi for hvordan landbruket kan trekke veksler på den kompetansen som allerede finnes i landet og i mange bransjer. Ved å koble slik kompetanse med de fordeler norsk landbruk allerede har, vil man kunne skape en vinnernæring som kan lykkes internasjonalt. Disse medlemmer er derfor av den oppfatning at en større del av de offentlige midler som blir avsatt til landbruksformål, bør benyttes til å utvikle nisjeproduksjon som kan ta økte markedsandeler både i Norge og internasjonalt. Flere mindre nisjeprodusenter har allerede lyktes med dette, men har behov for å være knyttet til et apparat som kan bidra med denne formen for kompetanse. Økt internasjonal deltakelse på matmesser og kontakt med internasjonale kokkemiljøer, som for eksempel på Internationale Grüne Woche som årlig går av stabelen i Berlin, vil bidra til økt interesse for og bedre markedsføring av norsk mat.

Disse medlemmer mener at det må foretas en særskilt gjennomgang av hvilke skatter og avgifter som landbruket er ilagt, slik at det kan foretas en reduksjon av disse. Det er nødvendig at den verdiskaping som skapes i næringen forblir hos aktørene i næringen, og ikke slik som i dag hvor staten tar inn store summer i skatter og avgifter for så å fordele noe tilbake i form av overføringer. Disse medlemmer ønsker ikke et system med særskilte skattefradrag, som for eksempel jordbruksfradraget, fordi dette er å begynne i feil ende. Det er kun et fåtall bønder som kan utnytte jordbruksfradraget fullt ut. Fokuset må være å innføre skattelettelse som kommer alle til gode, også små bruk. Dersom staten skal bidra til økte inntekter hos bøndene, må direkte skattelettelser og fjerning av særskilte skatter gjennomføres før man innfører særskilte fradrag. Oppheving av reguleringer og konsesjonsbestemmelser er også tiltak som vil kunne bidra til å øke inntektene hos de bønder som tenker moderne og som ønsker å satse på landbruket som fremtidig levemåte.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med fremleggelsen av statsbudsjettet for 2013 konkretisere hvilke skatter og avgifter landbruket blir ilagt som næring.»

«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med fremleggelsen av statsbudsjettet for 2013 fremme konkrete tiltak for skatte- og avgiftsreduksjoner for landbruket.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er overrasket over at en landbruksmelding som tok mål av seg til å tenke helhet for hele verdikjeden, følges opp av en så fragmentert og retningsløs proposisjon om endringer i budsjettene for 2012 og 2013 i forbindelse med jordbruksoppgjøret. Det er få eller ingen stimulanser for den som ønsker å satse på økt produksjon. Samtidig bidrar økningen av målprisene til å svekke konkurransekraften hos matindustrien. En konkurransekraft også jordbruket på lengre sikt er avhengig av for å få avsatt sine produkter.

Disse medlemmer viser til at jordbruksavtalen og jordbruksforhandlingene er et særegent institutt hvor enkeltnæringer drøfter og forhandler sine vilkår med staten og inngår avtaler med store økonomiske konsekvenser utenom den ordinære budsjettbehandlingen. Disse medlemmer mener det er nødvendig med en evaluering av hvordan jordbruksavtalen virker for inntekts- og produksjonsmålene i landbruket og for den totale samfunnsøkonomien, og mener at bruddet i årets forhandlinger og synspunktene fra jordbruksorganisasjonene i etterkant bærer klare bud om at en slik gjennomgang er påkrevet. Disse medlemmer viser til sine forslag i Innst. 234 S (2011–2012) om en slik evaluering og om å justere periodiseringen av jordbruksoppgjøret til å følge kalenderåret og at forhandlingene kommer inn som en del av budsjettprosessen.

Disse medlemmer vil også understreke at en rekke andre forhold enn det som følger av jordbruksavtalen har betydning for lønnsomheten i jordbruket. Det gjelder innretningen av budsjettstøtten, det gjelder skattebestemmelser som fondsavsetningsordninger, reduksjon av formuesskatt, fjerning av arveavgift, skattereduksjon ved realisasjonsgevinster i landbruket, og det gjelder ikke minst tiltak for bedre agronomi og da særlig tiltak innenfor grøfting. Disse medlemmer viser videre til en rekke forslag i Innst. 234 S (2011–2012) om endringer i kvotereguleringer, konsesjonsgrenser og generelle dereguleringer i forhold til eiendomsretten og utnyttelsen av egen eiendom som kan øke lønnsomhet og lette strukturendringene i norsk landbruk.

Generell merknad fra Kristelig Folkeparti

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at jordbruksforhandlingene handler om å tilrettelegge inntektsmulighetene for jordbruket.

Dette medlem konstaterer at statens tilbud i årets jordbruksforhandlinger avviker fra den landbrukspolitikk som fikk tilslutning fra et bredt flertall i Stortinget 12. april 2012. Dette medlem konstaterer at regjeringen ikke følger opp Stortingets inntektsmål for jordbruket. Dette medlem viser til flertallsmerknadene fra regjeringspartiene i Innst. S. nr. 234 (2011–2012):

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, merker seg at regjeringen vil sikre utøverne i landbruket en inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper og videreutvikle inntekts- og velferdspolitikken i landbruket med utgangpunkt i den landbrukspolitikken som har vært ført etter 2005.»

Sett i kontekst av at aktører i landbruket i snitt har hatt en sterkere inntekstvekst enn andre grupper i årene etter 2005, mener dette medlem at en formulering om at inntekts- og velferdspolitikken i landbruket skal videreutvikles med utgangspunkt i den landbrukspolitikken som har vært ført etter 2005, skulle tilsi at aktører i landbruket fremdeles skulle sikres en sterkere inntektsvekst enn andre grupper.

Dette medlem viser til Kristelig Folkepartis forslag i Innst. S. nr. 234 (2011–2012):

«Stortinget ber regjeringen fremme tiltak som gir bønder, som selvstendig næringsdrivende, muligheter til vesentlig å redusere inntekstforskjellene til andre grupper.»

Dette medlem peker på at det er et flertall, bredere enn det vanlige, som i Innst. S. nr. 234 (2011–2012) er enig om at bøndene skal ha en inntektsutvikling i tråd med eller utover andre grupper. Dette medlem er meget skuffet over at regjeringen ikke har lagt denne enighet til grunn for førstetilbudet i jordbruksforhandlingene, og at det heller ikke ble lagt fram et forbedret tilbud for å komme fram til en avtale med jordbrukets organisasjoner.

Dette medlem viser til at statens tilbud legger opp til rammevilkår for næringen som gir grunnlag for en inntektsvekst på knapt 13 000 kroner pr. årsverk fra 2012 til før avtale 2013. Dette er klart lavere enn de 17 400 kronene som det forventes at andre grupper får. Dette medlem mener at det derfor er åpenbart at regjeringen ikke handlet i tråd med Stortingets ambisjoner og intensjoner i landbrukspolitikken da statens tilbud ble lagt frem.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

  • «a) Prop. 122 S (2011–2012) sendes tilbake til regjeringen.

  • b) Stortinget ber regjeringen innlede nye forhandlinger med jordbrukets organisasjoner, og legge fram tilbud i samsvar med Stortingets forutsetninger i Innst. S. nr. 234 (2011–2012).

  • c) Regjeringen gis fullmakt til å godkjenne avtalen så fremt det oppnås enighet med begge organisasjonene. I motsatt fall legges forslaget fram for Stortinget innen 15. juli 2012. Gjeldende avtale forlenges inntil ny avtale er vedtatt.»

Dette medlem viser til at det er lang praksis for at regjeringen ved brudd i forhandlingene fremmer statens opprinnelige tilbud som forslag for Stortinget. Dette medlem vil fastholde dette som hovedregel og normal praksis. Imidlertid vil dette medlem presisere og understreke at ved forhandlingene i år var det en helt spesiell situasjon ved at Stortinget like før hadde behandlet hovedlinjene i den framtidige landbrukspolitikken gjennom behandlingen av Meld. St. 9 (2011–2012) om landbruks- og matpolitikken – Velkommen til bords.

Dette medlem vil understreke at det ikke må innføres en praksis der et magert tilbud fra staten skal tvinge jordbruket til lydighet ved at Stortinget alltid gir sin tilslutning til regjeringens proposisjon bokstav for bokstav. Dette medlem vil bemerke at ved å legge fram et såpass svakt tilbud som årets, har regjeringen utfordret de etablerte ordninger for forhandlinger om en landbruksavtale mellom staten og landbrukets organisasjoner.

For øvrig viser dette medlem til Kristelig Folkepartis merknader i Innst. 234 S (2011–2012), der partiets hovedfokusområder i landbrukspolitikken, nemlig redusering av inntektsgapet mellom aktører i landbruket og andre grupper, økt matproduksjon og sterkere jordvern, er gjort rede for.

Kravet

Komiteen viser til at jordbrukets krav hadde en ramme på 2205 mil. kroner, fordelt på 445 mill. kroner i økte målpriser, 1 537 mill. kroner i økte budsjettmidler, 33 mill. kroner i disponering av ledige midler og 190 mill. kroner i økt verdi av jordbruksfradraget.

Tilbudet

Komiteen viser til at regjeringen i Prop. 122 (2011–2012) legger til grunn en ramme på totalt 900 mill. kroner for jordbruksoppgjøret for 2012. Dette fordeler seg på økte målpriser på 330 mill. kroner, økte budsjettmidler på 230 mill. kroner, 33 mill. kroner i omdisponering av ledige midler og 35 mill. kroner i økt verdi av jordbruksfradraget, mens Landbrukets utviklingsfond (LUF) blir tilført 275 mill. kroner ekstraordinært i 2013.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, har merket seg at flere sentrale elementer fra stortingsmeldingen er ivaretatt i tilbudet.

Komiteens medlemmer fra Høyre merker seg at regjeringen ikke følger opp sine egne ambisjoner fra Meld. St. 9 (2011–2012) om landbrukspolitikken. Høyres merknader til stortingsmeldingen ga mer realitetsorienterte, troverdige og produksjonsrettede føringer for fremtidens landbruk. Disse medlemmer viser også til Høyres omfattende merknader i Innst. 234 S (2011–2012).

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til sine generelle merknader.

Viktige politikkområder

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, merker seg at jordbruksoppgjøret ivaretar målene i Meld. St. 9 (2011–2012). I landbruksmeldinga er det slått fast at hele landet skal tas i bruk, og at det skal legges til rette for økt matproduksjon basert på norske ressurser, som grovfôr og beite. I tråd med disse føringene foreslås det å etablere regionale bygdeutviklingsprogram, med tre hovedelementer: nærings-, miljø og skog- og klimaprogram. Det legges opp til å øke avsetningen til de fylkesvise BU-midlene med 65 mill. kroner gjennom en styrket satsing og omdisponering av midler fra nasjonale program til regionalt nivå. Dette inkluderer en regional satsing på bioenergi, lokal mat og reiseliv. Flertallet støtter dette.

Flertallet merker seg at jordbruksoppgjøret ivaretar målet om å opprettholde et jordbruk med en variert bruksstruktur over hele landet. Det skal være plass til både mindre bruk med ulike inntektskombinasjoner, og større bruk.

Flertallet viser til at det i landbruksmeldinga og i statens tilbud til jordbruksforhandlingene fremgår at regjeringen vil foreta gjennomgang av virkemidlene for å gjøre distriktsprofilen tydeligere i de nasjonale ordningene, for å styrke grunnlaget for et landbruk over hele landet. Herunder skal sonegrensene for ulike tilskuddsformer i landbruket vurderes.

Flertallet ser det som viktig at regjeringen starter en slik gjennomgang for sonegrensene i 2012 og avklarer nærmere hvor det er riktig å foreta endringer med sikte på å levere arbeidet som et innspill til jordbruksforhandlingene i 2013.

Flertallet viser til arbeidsgruppen som er varslet i proposisjonen, der bl.a. partene skal delta.

Flertallet viser i den forbindelse til Meld. St. 9 (2011–2012) og støtter intensjonen om en tydeligere distriktsprofil i landbrukspolitikken, og at det skal satses særlig i de områdene der landbruket utgjør en vesentlig del av det lokale næringslivet. Det er også viktig å styrke distriktsprofilen i områder hvor utviklingen er særlig bekymringsfull, som i deler av Agder/Telemark, kyst- og fjordstrøkene på Vestlandet, Nord-Norge og fjellområdene i Sør-Norge. Flertallet merker seg videre at som et ledd i regjeringens arbeid for utvikling av nordområdene og fjellområdene skal satsinga på arktisk landbruk og fjellandbruk styrkes. Flertallet støtter dette, og ser det som viktig at man legger til rette for å tilpasse virkemiddelbruken til de regionale ulikhetene.

Flertallet viser i den forbindelse til at en gjennomgang av de nasjonale ordningene og ekstra-tilskuddene til det arktiske jordbruket er en del av dette arbeidet, og at det gjennom jordbruksoppgjøret i tillegg etableres en områderettet innsats innenfor LUF.

Komiteens medlemmer fra Høyre ønsker et mest mulig lønnsomt og levedyktig landbruk. Disse medlemmer vil derfor vise til merknader i Innst. 234 S (2011–2012) samt til Høyres alternative landbruksmelding for flere detaljer om standpunkter på «viktige politikkområder».

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til sine generelle merknader.

Korn

Komiteen viser til at det er av stor betydning å bedre kvaliteten i kornproduksjonen, gjennom god agronomi, utvikling av bedre sorter, økt produktivitet og bedre utnyttelse av kornarealene.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, er positiv til forslaget om et tilskudd til grøfting, noe som er viktig for å bedre produktiviteten i kornproduksjonen.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, ser positivt på forslaget til forenkling av fraktordningene og en forsterket fraktordning for kraftfôr. Frakttilskuddsordningen for kraftfôr er en viktig distriktspolitisk ordning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at det var et prioritert krav fra bondeorganisasjonene å styrke korn-økonomien i årets oppgjør, noe som ikke ble innfridd fra statens side. Disse medlemmer viser til at bedre lønnsomhet i kornproduksjonen er viktig, men at økte priser bidrar til svekket lønnsomhet i kraftfôrkrevende produksjoner og til svekket konkurransekraft eksempelvis for norsk bakernæring.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at målprisøkningen på 8 øre bare delvis nøytraliseres av det foreslåtte prisnedskrivingstilskuddet på 4 øre og vil fremme forslag i innstillingen om at tilskuddet økes med 25 mill. kroner eller ca. 7 øre i forhold til regjeringens forslag. Dette vil sikre volum og avsetning for produsentene og forbedre konkurransekraft og lønnsomhet for bakerbransjen og de som driver kraftfôrbasert produksjon. Disse medlemmer vil videre foreslå at det bevilges 25 mill. kroner i et grunntilskudd for korndyrking for å forbedre økonomien og forutsetter at regjeringen finner en rasjonell innretning på en slik ordning. Disse medlemmer viser til sine merknader og forslag til omprioritering innenfor rammen av årets jordbruksoppgjør hvor de foreslåtte endringer i kornsektoren finansieres for 2012 og 2013.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til sine generelle merknader.

Kjøtt- og melkeproduksjon

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, ser det som viktig å møte etterspørselen etter kjøtt ved i større grad å kunne utnytte norske naturressurser til grovfôrbasert husdyrhold på en best mulig måte. Mulighetene for å øke kjøttproduksjon fra grovfôrbasert husdyrhold er en viktig faktor for å utnytte norske naturressurser og bevaring av kulturlandskapet. Flertallet ber på denne bakgrunn regjeringen utrede en strategi for dette.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, merker seg at det foreslås å øke beitetilskuddene innenfor en ramme på 22 mill. kroner, noe som er viktig for å styrke det grasbaserte husdyrholdet og bidra til økt melke- og kjøttproduksjon. Dette flertallet merker seg videre at distriktstilskuddet til kjøtt økes fra sone 3 til sone 5, med 9 mill. kroner, og støtter dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at det nå er et betydelig underskudd av norsk storfekjøtt og viser til at prognosene tyder på en underdekning på 10 000 tonn i 2012 og at underdekningen kan utvikle seg til 30 000 tonn årlig i løpet av kort tid om det ikke settes inn tiltak. Disse medlemmer vil peke på at spesialiseringen av norsk jordbruk er en utvikling som vil gjøre jordbruket mer lønnsomt og at spesialisert storfekjøttproduksjon er en viktig og riktig utvikling av kjøttproduksjonen, men at tilskuddsinnretningene med bl.a. takreglene for maksimale husdyrtilskudd skaper en unødvendig inntektsnedgang isolert sett for denne type produksjon.

Komiteens medlemmer fra Høyre fremmer derfor i denne innstilling forslag om å øke bevilgningen til produksjonsdrivende tiltak for storfekjøttproduksjon med 40 mill. kroner og forutsetter at regjeringen finner rasjonelle, operative tiltak i sammenheng med at kvoter og tilskuddsgrenser endres slik at produsenter med økt volum i produksjonen får økt lønnsomhet. Disse medlemmer viser til sine merknader og forslag til omprioriteringer innenfor rammen av årets jordbruksoppgjør hvor de foreslåtte endringer i kjøttsektoren finansieres med virkning for 2012 og 2013.

Disse medlemmer mener det er viktig å kunne møte den økte etterspørselen etter kjøtt. Det bør legges til rette for en lønnsom, kvalitetsrettet og trygg kjøttproduksjon i Norge. I dag har vi et underskudd av norsk storfekjøtt, og på bakgrunn av dette fremmes derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide en helhetlig strategi for økt kjøttproduksjon, spesielt rettet inn mot storfekjøtt.»

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til sine generelle merknader.

Komiteen viser til Meld. St. 9 (2011–2012), der det bl.a. står følgende om norsk melkeproduksjon:

«Melkeproduksjon er avgjørende for å kunne nå målet om et levende landbruk over hele landet og andre landbrukspolitiske mål.»

Komiteen mener at forutsetningen for å nå dette målet er å styrke økonomien i melkeproduksjonen. Dette har bl.a. bakgrunn i det store behovet for investeringer i driftsbygninger som følge av nye krav til dyrevelferd, modernisering for å sikre rekruttering til næringen, og for å tilrettelegge for nye driftsformer.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, støtter derfor at tilskuddsordningene for melkeproduksjon styrkes, og at målprisen for melk økes med 9 øre pr. liter.

Flertallet ser det også som positivt at man for å redusere kostnadene til melkeprodusenter som ønsker å kjøpe ku- eller geitemelkkvoter, setter ned prisen for statlig omsatt kvote fra 3,50 kroner til 2,50 kroner pr. liter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at det er for lav produksjon av melk i Norge, noe vi ikke minst merket under fjorårets og delvis årets smørkrise. Disse medlemmer mener at første forutsetning for økt produksjon er at alle produsenter får anledning til de produksjonsøkninger som er nødvendige for å balansere markedet. Når markedsregulator Tine nå for annen gang i 2012 varsler økning i melkekvotene, må det være en forutsetning at alle grupper produsenter kan delta i produksjonsøkningen og at man avregulerer et system som ikke gir produsenter med moderne driftsutstyr, store investeringer og stor produksjon anledning til å delta i økt produksjon og forbedret lønnsomhet også for sin virksomhet.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til sine generelle merknader.

Investeringer

Komiteen deler det syn som fremkommer i Meld. St. 9 (2011–2012) om at økte investeringer er nødvendig for å fornye driftsapparatet, bedre lønnsomheten, øke produktiviteten og for å sikre god dyrevelferd og HMS. Gode investeringsordninger har stor betydning for rekruttering til landbruket og for å nå målsettingene om økt matproduksjon og et landbruk over hele landet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at bevilgningen til Landbruket utviklingsfond foreslås økt med 120 mill. kroner, og støtter dette. Det etableres et tilskudd til grøfting innenfor SMIL-ordningen, med en ramme på 100 mill. kroner. Flertallet viser videre til at Landbrukets utviklingsfond (LUF) ekstraordinært tilføres 275 mill. kroner i 2013, noe komiteen ser på som svært positivt, og som gir grunnlag for å styrke investeringstiltakene i årene framover.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at Landbrukets utviklingsfond tilføres betydelige midler i proposisjonen både ved overførsel av ubrukte midler fra kap. 1150 post 74 i 2012-budsjettet, en økning av bevilgningsrammen på 120 mill. kroner i 2013-budsjettet og en ekstraordinær engangsbevilgning på 275 mill. kroner også på 2013-budsjettet. Disse medlemmer viser til at disse midlene generelt benyttes til en rekke forskjellige tiltak, herunder investeringstiltak, og at bruken er lite produksjonsrettet. Disse medlemmer støtter imidlertid grøftetilskuddet, men viser også til sitt forslag fra Innst. 234 S (2011–2012) om direkte fradragsføring for grøfting som et godt og mindre byråkratisk virkemiddel til samme tiltak.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til sine generelle merknader.

Bioenergi

Komiteen viser til Meld. St. 9 (2011–2012) og St.meld. 39 (2008–2009) som fremhever produksjon av bioenergi basert på skogråstoff som et viktig klimatiltak i skogsektoren.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, merker seg at det foreslås å øke den totale bevilgningen til bioenergi med 5 mill. kroner fra 50 til 55 mill. kroner i 2013, og støtter dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker seg at det foreslås å øke den totale bevilgningen til bioenergi med 5 mill. kroner fra 50 mill. kroner til 55 mill. kroner i 2013.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til sine generelle merknader.

Skogbruk

Komiteen viser til Meld. St. 9 (2011–2012) som vektlegger skogens viktige nærings- og klimapolitiske rolle, og St.meld. 39 (2008–2009) som understreker skogens rolle i klimasammenheng.

Komiteen merker seg at regjeringen i disse meldingene har slått fast at en bærekraftig skogforvaltning med skogvern, herunder bevaring av gammel skog samt hogst, planting og stell, er både god klimapolitikk, næringspolitikk og miljøpolitikk, og støtter dette.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, merker seg at det foreslås å øke den totale bevilgningen til skogbruk med 10 mill. kroner fra 194 mill. kroner til 204 mill. kroner i 2013, og støtter dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener Norge trenger økt avvirking. Eiendomsstrukturen i skogbruket er et hinder for økt effektivitet og lønnsomhet ved uttak. Disse medlemmer viser videre til sine forslag i de årlige budsjetter om reduksjoner i formuesskatten og om etablering av fondsavsetningsmuligheter for enkeltpersonforetak, tiltak som vil kunne bidra til å styrke investeringsevnen og øke aktiviteten i norsk skogbruk. Disse medlemmer viser også til Innst. 234 S (2011–2012), der Høyre og Fremskrittspartiet foreslo at realisasjonsgevinster av virksomheter innen landbruket ikke beskattes som personinntekt, men som alminnelig inntekt.

Disse medlemmer viser til viktigheten av transportkorridorer og infrastruktur for konkurransedyktigheten og lønnsomheten i norsk skogbruk. Dette gjelder kjøretøytekniske bestemmelser som tillatte lengder på vogntog, men også mulighetene for økt bruk av jernbane og koblingene mellom veitransport, jernbane og havner. Disse medlemmer vil legge til rette for enklere bygging av skogsbilveier, men samtidig understreke at bygging må skje ved at næringshensyn og miljøhensyn, for eksempel når det gjelder gammel skog, blir gjenstand for en balansert vurdering.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker seg at det foreslås å øke den totale bevilgningen til skogbruk med 10. mill kroner, fra 194 mill. kroner til 204 mill. kroner i 2013.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til sine generelle merknader.

Frukt og grønt

Komiteen viser til muligheten for, og ønsket om, å utnytte økte markedsmuligheter i frukt- og grøntsektoren.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er enige i at den norske produksjonen av frukt, bær og grønnsaker må styrkes og støtter forslaget om at kvantumsbegrensningene for frukt og bær i distrikts- og kvalitetstilskuddet økes, at satsene økes likt i alle soner og at maksimalt tilskuddsbeløp pr. foretak fjernes. Flertallet vil peke på at både Øst- og Vestlandet har avgjørende betydning for norsk fruktproduksjon. Vestlandsregionen står for om lag halvparten av Norges produksjon. Jordbruksarealet i denne regionen er svært begrensa og krevende dyrkingsteknisk. Distrikts- og kvalitetstilskuddet for frukt og bær skal bidra til å utvikle denne kvalitetsproduksjonen på begrensa og krevende areal. Flertallet ønsker å tilrettelegge for denne type småskalaproduksjon. Flertallet mener distrikts- og kvalitetstilskuddet også vil bidra til å øke produksjonen av norsk frukt og grønt, med de endringer som er foreslått. Flertallet ser dette som positivt. Distrikts- og kvalitetstilskuddet skal utfylle markedsprisene slik at kvalitetsproduksjon på begrensa areal i distriktene sikres, samtidig som produksjonen kan økes der dette er mulig.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener frukt- og grøntsektoren er viktig for norsk landbruk. Næringen er viktig for mange deler av landet. Vestfold er det store grønnsaksfylket, der omtrent 13 500 dekar ble dyrket i 2011. Også Buskerud, Oppland og Rogaland har store arealer som brukes til grønnsaksdyrking. Produksjonen av jordbær finner vi i flere landsdeler, som for eksempel Møre og Romsdal, Vestfold, Buskerud, Hedmark og Oppland. Bringebærproduksjon er stort i Sogn og Fjordane. Solbærdyrking er vesentlig i Telemark. Velsmakende epler får man fra Hardanger, Hordaland og andre deler av landet. Den store geografiske spredningen gjør at en levedyktig frukt- og grøntsektor må være en viktig del av fremtidens landbruk. Frukt- og grønnsaksnæringen er kunnskapsintensiv, og er i stadig utvikling. Det bør prioriteres å tilrettelegge for å øke vekstmulighetene og lønnsomheten i sektoren. I den sammenheng kan det være hensiktsmessig å vise til rapporten «Vekstmuligheter i grøntsektoren» som Statens landbruksforvaltning (SLF) publiserte i april 2012. I anbefalingene blir det skrevet følgende:

«De mest umiddelbare gevinstene ved å grøfte, er høyere avlinger, bedre bæreevne og redusert risiko ved vanskelige forhold ved høsting og våronn. Grøfting er trolig det viktigste enkeltstående tiltaket for å øke avlingene. God grøftetilstand er særdeles viktig for tidligproduksjon av grønnsaker og potet da dette har betydning for når man kan begynne våronn. For frukt er grøfting en del av vurderingene og kostnadene ved nyetablering av frukthage. Grøfting vil vurderes ved nyplanting og det grøftes normalt hvis det er behov. Dette vil være et fordyrende element ved nyplanting. Mange av dem vi har vært i kontakt med, har påpekt manglende grøfting som en begrensende faktor på produksjonen. Dette gjelder særlig de som har uttalt seg om grønnsaksproduksjon hvor en stor del av produksjonen foregår på leid jord. Leid jord er oftere enn eid jord dårlig drenert og grøfteaktiviteten er lavere.»

Disse medlemmer vil vise til sine gjentatte forslag om å stimulere til økt grøfting, og vil i tillegg bemerke at det er positivt at grøfting er en del av jordbruksavtalen 2012. Rapporten fra SLF slår videre fast at det er grunn til å se på om maksimalgrensene for produksjon bør økes/fjernes for å stimulere til en strukturutvikling. Fjerning av maksimalt tilskuddsbeløp pr. foretak vil også virke stimulerende på produksjon av frukt og bær. Det vil også gi mulighet for større og mer diversifiserte satsinger. Disse medlemmer mener slike tiltak er steg i positiv retning av et mer lønnsomt og levedyktig landbruk.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til behandlingen av Meld. St. 9 (2011–2012) hvor det bemerkes følgende i Innst. 234 S (2011–2012):

«Komiteen har merket seg at verdiskapningen i frukt-, bær- og grøntproduksjonen utgjør 16 prosent den samlede verdiskapningen i norsk jordbruk, og at næringen benytter om lag 3 prosent av jordbruksarealet. Komiteen ser det som viktig at bruken av eksisterende virkemidler i denne sektoren vurderes nærmere. Komiteen er kjent med at næringen har behov for forutsigbare rammebetingelser, men også økte investeringsmidler og bedre kapitaltilgang.»

Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets alternative tiltakspakke for landbruket, noe også denne næringen vil ha fordeler av for å øke sin lønnsomhet gjennom blant annet investeringer og økt produksjon.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til sine generelle merknader.

Importvern

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at importvernet er en bærebjelke i norsk landbrukspolitikk, og en forutsetning for å kunne sikre avsetningen av norske landbruksvarer, oppnå fastsatte priser i jordbruksavtalen og utnytte ressursene vi har til matproduksjon. Dette er grunnlaget for en tilfredsstillende inntektsutvikling i jordbruket, noe som er slått fast i Meld. St. 9 (2011–2012). Flertallet legger til grunn at regjeringen sikrer et sterkt importvern som en viktig forutsetning for opprettholdelse av landbruksproduksjonen og en innovativ og offensiv norsk næringsmiddelindustri i hele landet.

Komiteen viser til at for å nå målsettingene i landbruksmeldingen om å øke matproduksjonen basert på norske ressurser er det viktig å sikre fortsatt volumproduksjon av spesielt kjøtt og melk, som et fundament for landbruk over hele landet og som grunnlag for en fortsatt konkurransedyktig norsk næringsmiddelindustri.

Samtidig er det viktig å utvikle spesialprodukter som kan gi økt verdiskaping for primærleddet. Komiteen viser i den sammenheng blant annet til lokalmatprogrammet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er kjent med at Norge etter gjeldende WTO-avtale har adgang til å benytte enten kronetoll eller prosenttoll for de viktigste landbruksvarene. Flertallet viser til landbruksmeldingen og er enig i at dette handlingsrommet må utnyttes for å sikre et velfungerende importvern også i fremtiden.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at ett av formålene med Doha-runden i WTO er å sikre bedre handel med u-land, blant annet handel med matvarer. Disse medlemmer deler denne målsettingen og mener dette er en viktig og riktig strategi for å hjelpe mennesker ut av fattigdom.

Disse medlemmer viser til at internasjonale endringer krever en omstilling av den norske landbrukspolitikken. Eksportsubsidier og importbarrierer i industriland hindrer utviklingsland i å produsere mat til eget marked og eksportere sine varer til industriland. WTO-forhandlingene og en mulig global matkrise, med underskudd på mat og betydelig økte priser på verdensmarkedet, nødvendiggjør en mer solidarisk landbrukspolitikk.

Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke at importvernet ikke er en del av jordbruksforhandlingene, men av de årlige budsjettvedtakene, men disse medlemmer vil likevel slå fast at Høyre vil beholde importvernet som en av bærebjelkene i norsk landbruk og at det ble fastslått i Innst. 234 S (2011–2012). Disse medlemmer ønsker imidlertid en ny WTO-avtale og mener at norsk importvern og norsk landbrukspolitikk på sikt må tilpasses de endrede forutsetninger som kan følge av dette.

Disse medlemmer viser til at regjeringen i denne proposisjonen varsler behov for endringer i markedsordningene i jordbruket for at Norge skal kunne overholde sine forpliktelser etter WTO-avtalen og at det skal nedsettes en arbeidsgruppe for å se på dette. Disse medlemmer vil i den forbindelse nok en gang understreke at en i Innst. S. nr. 375 (2008–2009) stilte seg bak jordbruksavtalens forslag om at storfekjøtt skulle ut av målprissystemet og volummodellen innføres. Løsningen ble presentert som den eneste partene fant gjennomførbar på dette tidspunkt. Disse medlemmer viser til at regjeringen senere har tolket merknaden til støtte for valg av volummodellen også når det for eksempel gjelder markedsordningen for lam og egg. Det er det ikke belegg for å gjøre.

Grensehandel

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er bekymret for at den norske landbrukspolitikken bidrar til økt grensehandel ved at handel som kunne ha bidratt til verdiskaping og sysselsetting i Norge, havner i våre naboland. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at grensehandelen nå utgjør i overkant av 11,5 mrd. kroner per år og er stigende. Disse medlemmer er av den oppfatning at regjeringen må ha en aktiv holdning til dette og bør gjøre endringer i landbrukspolitikken som bidrar til at nordmenn finner det formålstjenlig å handle i Norge. Det er beklagelig at regjeringen ikke har noen aktiv politikk på dette området.

Disse medlemmer understreker at det er differansen i matvareprisene mellom Norge og utlandet som gjør grensehandel attraktivt. Økt differanse fører til gradvis lavere levekostnader for de deler av befolkningen som har nærhet til grensen og dermed har anledning til å handle utenfor Norge. Med andre ord vil levekostnadene for en norsk gjennomsnittsfamilie øke i takt med distanse fra grensehandelsmuligheter. At grensehandel blir et økonomisk attraktivt handlingsalternativ, fører altså til en geografisk skjevdeling av ulempene ved høye matpriser i Norge. I særdeleshet rammer dette kysten fra Møre og Romsdal og sydover.

Markedsregulering

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til sin tidligere merknad og til at Stortinget nylig har vedtatt å videreføre samvirkets rolle som forvalter av markedsordningene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener det er nødvendig med en viss regulering av markedsbalansen for jordbruksprodukter, men vil understreke at markedsreguleringen slik den i dag er innrettet, er konkurransevridende mellom aktørene i foredlingssektoren ved at den er tillagt bare en av aktørene, nemlig samvirket. Disse medlemmer vil understreke at markedsreguleringen er et samfunnsoppdrag hvor utvelgelsen til å utføre oppdraget må baseres mer på et kostnadseffektivt og konkurransenøytralt standpunkt enn på hvem som er eierne av det selskap som skal utføre oppdraget.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker å etablere likeverdige konkurransevilkår mellom markedsregulatorene Tine SA, Nortura SA, Norske Felleskjøp BA og andre markedsaktører i matvaresektoren.

Disse medlemmer viser i den forbindelse til representantforslag, Dokument 8:66 S (2011–2012) om å etablere et juridisk og eiermessig skille mellom rollene som markedsregulator og markedsaktør for Tine SA, Nortura SA og Norske Felleskjøp BA. I forslaget ble det lagt opp til en gjennomgang av markedsreguleringsordningene for å se om disse fungerer godt nok for alle aktører i verdikjeden, samt fremme forslag til endringer som særlig tar hensyn til forbrukerne og til å fremme lik konkurranse og motvirke ulike maktforhold mellom aktørene i næringene.

Disse medlemmer mener det innenfor det bestående system, med ordningene med markedsregulatorer, er viktig å styrke og videreføre tilsynet med konkurransesituasjonen i matvaremarkedet.

Komiteens medlemmer fra Høyre fremmet i behandlingen av Dokument 8:66 S (2011–2012) et forslag om å foreta en gjennomgang av markedsreguleringsordningene i den hensikt å legge til rette for lik konkurranse og vektlegge forbrukerhensyn i større grad. Se Innst. 327 S (2011–2012) for detaljer om forslaget.

Samdrifter

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre understreker at samdrifter er viktig for norsk landbruk og for rekruttering til næringen, ikke minst for melkeproduksjonen. Samdrift er positivt både for å gi bønder mulighet til mer organisert arbeidstid og fritid, og for å medvirke til oppfyllelse av målet om en variert og allsidig bruksstruktur i hele landet.

Disse medlemmer mener at man bør stimulere til samdrift, da samdrift for mange er et godt alternativ i forhold til nedleggelse av gårdsdriften, og har kommet for å bli. For å gjøre samdrift mer lønnsomt og mindre byråkratisk vil disse medlemmer fjerne de geografiske begrensninger og antallsbegrensningene som i dag virker negativt for samdriftsformen.

Disse medlemmer vil også ta til orde for at samdrifter skal kunne leie kvoter og mener at samdrifter skal få leie kvote opp til kvotetaket.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen endre regelverket for samdrifter, slik at fleksibiliteten blir større og at mulighetene for en variert og allsidig bruksstruktur blir bedre.»

«Stortinget ber regjeringen oppheve de geografiske begrensningene og antall deltakere for deltakelse i samdrifter, samt kvotetaket.»

Disse medlemmer vil understreke at samdrifter er viktige for utviklingen av et mer rasjonelt norsk landbruk og for rekrutteringen til næringen, særlig til melkeproduksjonen. Driftsformen gir bønder mulighet til mer organisert arbeidstid og medvirker til å oppfylle målet om en variert og allsidig bruksstruktur i næringen. Disse medlemmer mener at dagens jordbruksavtale diskriminerer samdrifter og større bruk ved at støtte pr. produsert liter melk reduseres kraftig ved høy produksjon og at det derfor er behov for å lage et flatere system for støttesatser pr. produsert liter. Disse medlemmer mener også at vekst i kvotene må kunne skje ved kjøp av konsesjoner slik at totalproduksjonen ikke blir påvirket.

Disse medlemmer mener det er viktig å sette søkelyset på samdriftenes situasjon. Disse medlemmer viser til Samdriftenes Kontaktorgan BA som på åpen høring i Stortingets næringskomité i 2011 uttalte følgende:

«Dette fungerer ikke lenger! Vi ser at denne politikken nå fører til nedleggelser i stort tempo, men den største utfordringen er imidlertid at de store og rasjonelle utbyggingene ved aktiv bruk av tilskuddsordningene gjøres ulønnsomme.»

Disse medlemmer mener det er realistisk og nødvendig gradvis å redusere overføringsnivået til jordbruket, men at det er viktig at dette skjer samtidig som man fjerner reguleringer som legger hindringer i veien for de som ønsker å satse, samt for de som eier landbrukseiendom. Disse medlemmer mener at for eksempel bedre vilkår for samdrifter vil kunne øke grunnlaget for nye investeringer i jordbruket og redusere behovet for overføringer. Disse medlemmer merker seg at deltagere i samdrifter ikke får delta i ordningen med leie av melkekvote innenfor gjeldende tak på 750 tonn. Disse medlemmer viser til skriftlig spørsmål til landbruks- og matministeren, Dokument 15:1275 (2011–2012) som ble stilt på bakgrunn av den forutgående mangel på melk til melk- og smørproduksjon i 2011. Statsråden avklarte at melkebønder fikk muligheten til i kvoteåret 2012/2013 å øke produksjon på inntil 3 pst. utover tildelte kvoter for å øke melkeproduksjonen. Imidlertid gjaldt ikke dette for enkeltbruk som passerte et volum på 400 000 liter eller samdrifter som passerte 750 000 liter.

Disse medlemmer mener dette er nok et eksempel på diskriminering av samdrifter og større bruk i Norge og synes dette ikke er i samsvar med målet slik det fremkommer i landbruksmeldingen, Meld. St. 9 (2011–2012), om å øke matproduksjonen. Disse medlemmer har forståelse for bøndenes skuffelse da man registrerer at regjeringen Stoltenberg II ikke følger opp regjeringens landbruksmelding i årets jordbruksoppgjør.

Disse medlemmer mener at maksimalkvoten for enkeltbruk og samdrifter bør heves og at det bør være en friere omsetning av melkekvoter innenfor dagens geografiske rammer. Videre er det viktig å lette på de politiske restriksjoner som gjelder for samdriftsbruk, en bremsekloss for videre utvikling av landets mest fremtidsrettede melkeprodusenter.

Sauehold

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at det er behov for modernisering av politikken for sauehold, og viser til at mangelen på lammekjøtt her i landet er godt dokumentert.

Et eksempel på at kjøttproduksjonen går ned, finner en i Valle kommune i Setesdal. Der er antallet vinterfôret sau halvert, fra 6 000 til 3 000 de siste 10 årene. En konsekvens er blant annet at kulturlandskapet gror igjen, og generasjonsskifter uteblir. Disse medlemmer mener at det å legge forholdene bedre til rette for samdrift er en måte å få opp produksjonen av lammekjøtt på. Samdrifter har bidratt til en positiv utvikling innen melkeproduksjon. Disse medlemmer mener at tilsvarende er mulig også for sauehold.

Disse medlemmer viser til at sauebønder er avhengige av ulike typer tilskudd. Tilskuddet pr. dyr er delt opp i fem ulike intervaller. Har bonden over 300 dyr, faller støtten helt bort. Konsekvensen av dette er at bønder som ønsker å slå sammen besetningene, eller enkeltbønder som ønsker å vokse, mister tilskuddet for besetninger som overstiger 300 sau.

Disse medlemmer finner det underlig at støttesystemene er innrettet slik at det ikke er lagt til rette for besetninger over 300 sau. Disse medlemmer mener at enkeltbønder og samdrifter med over 300 sau også bør være omfattet av tilskuddsordningene. Når bøndene får stordriftsfordeler og samler besetningen under samme tak, vil de samlet motta mindre i tilskudd per sau, men likevel kunne komme bedre ut av det økonomisk på grunn av stordriftsfordelene.

Disse medlemmer mener forslaget vil sørge for at både bønder som ønsker å drive i mindre skala, og de som ønsker å samle driften ved større fjøs, vil kunne ha gode rammevilkår.

Prosjekt Friskere geiter

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at prosjektet Friskere Geiter er viktig for geitenæringen, og ser det som positivt at det stilles midler til rådighet for dette prosjektet også i 2013. Flertallet legger til grunn at partene vurderer hvordan prosjektet kan sluttføres.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at dette utvik-lingstiltaket for geiter har vært støttet over jordbruksavtalen i mange år gjennom sanering og kompensasjon for inntektsbortfall. Proposisjonen varsler at 2013 er siste år med støtte til dette prosjektet over jordbruksavtalen, og disse medlemmer forutsetter at regjeringen da er sikker på at prosjektet har en økonomi som gjør at det blir praktisk sluttført, da mye arbeid og økonomiske ressurser vil være til liten nytte om ikke smittesaneringen blir gjennomført fullt ut.

Delingsforbudet i jordlova

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til representantforslag om å oppheve det generelle forbudet mot å dele landbrukseiendom, Dokument 8:10 S (2011–2012). Ett mål med å oppheve delingsforbudet er å gi bonden større mulighet til å skape verdier og inntekter på eget bruk.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme sak for Stortinget om endring av jordlovas bestemmelser om delingsforbud.»

Avbyråkratisering

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at det er et betydelig potensial for forenkling og avbyråkratisering i jordbrukspolitikken, og viser til Stortingets behandling av Dokument nr. 8:43 (2007–2008) om tiltak for å redusere landbruksbyråkratiet.

Disse medlemmer viser til at regjeringen fortsatt ikke har gitt en helhetlig oppstilling over landbruksbyråkratiet slik næringskomiteen i flere runder etterlyste i sin behandling av Dokument nr. 8:43 (2007–2008). Disse medlemmer viser til at antall byråkrater øker mens antall bønder går ned, og til at enkelte anslag peker på totale byråkratikostnader på nærmere 4 mrd. kroner. Disse medlemmer mener det er sentralt at ressurser avsatt til jordbrukspolitiske formål blir brukt effektivt.

Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen ved fremleggelsen av statsbudsjettet for 2013 komme med en strategi for avbyråkratisering av landbruket.»

Annet

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at satsing på lokal produksjon av mat og drikke vil være avgjørende for fremtidens landbruk, reiselivsnæringen og ikke minst for levende og aktive bygdesamfunn i hele landet. Regelverket knyttet til produksjon, distribusjon og servering er ofte en hemsko for at produsenter skal lykkes. Disse medlemmer vil stimulere til en renessanse for norsk matkultur, blant annet ved å øke satsingen på geografisk opprinnelsesmerking og liberalisering av regelverket for foredling av mat på egen gård, uten at det går ut over mattryggheten.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen tillate demonstrasjonssalg og servering ved besøk i produksjonslokaler eller i tilknytning til disse.»

«Stortinget ber regjeringen oppheve alle produksjonsreguleringer (som for eksempel melkekvoter) dersom foredlingen skjer på egen gård.»

Disse medlemmer mener det er grunn til å utvise forsiktighet med å velte en for stor del av kostnadene ved jordbruksoppgjørene over på forbruker. Økte priser rammer sosialt ulikt.

Disse medlemmer viser til at siden regjeringen Stoltenberg tok over i 2005 og har fremforhandlet jordbruksoppgjørene for årene 2006–2012, har målprisene økt med over 3 800 kroner. Disse medlemmer ser med bekymring på at det nok en gang er forbrukeren som må ta regningen for regjeringens mislykkede landbrukspolitikk.

Disse medlemmer stiller seg kritiske til at resultatet av jordbruksoppgjøret foreligger etter at årets lønnsforhandlinger er avklart. Dette medfører at årets lønnsvekst for folk flest i stor grad er spist opp av økte målpriser på mat. Disse medlemmer stiller seg kritiske til den manglende forutsigbarhet dette medfører for forbruker.

Disse medlemmer viser til at dagens produksjonsbegrensninger er et hinder for å nå regjeringens mål for større nasjonal matproduksjon. Dagens landbrukspolitikk legger opp til en bruksstruktur som landbruks- og matminister Lars Peder Brekk betegnet i Stortingets spørretime 6. april 2011 som alt fra «hobbypreget produksjon til bedrifter med million-omsetning».

Regjeringens mål om høyere matproduksjon er etter disse medlemmers oppfatning ikke reell, da støtte- og tilskuddsystemet er bygd opp slik at man ikke likebehandler store og små bruk.

Disse medlemmer viser til oppslag i Nationen 6. juni 2011 hvor det fremgår at Danone-gruppens norske avdeling ønsket å produsere egen melk. Danone-gruppen hadde planer om ett melkebruk med en kapasitet på årlig produksjon med rundt 1 000 til 1 200 kyr som i første omgang ville kunne gi 8 mil-lioner liter melk årlig. Dette fikk de ikke gjøre da det ikke er anledning til å bygge opp en slik produksjon innenfor dagens regelverk. Disse medlemmer registrerer at det er skattebetalerne og forbrukerne som må ta regningen for den mislykkete landbrukspolitikken til regjeringen Stoltenberg II.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til en alternativ tiltakspakke for å bedre rammevilkårene for næringsaktørene i landbruket. Tiltakspakken består av følgende:

  • Lavere toll på kraftfôr. Samme tollsats som Danmark.

  • Bedre avskrivningssatser for maskiner og utstyr økes fra 20 til 25 pst.

  • Investeringstilskudd/omstillingsmidler (1,5 mrd. kroner)

  • Avskrivningssats på driftsbygninger i jord- og skogbruket økes fra 6 til 8 pst.

  • Fjerning av skatt på salg av gardsbruk

  • Skattefri fondsavsetning til investeringer gjennom ei investeringsfondordning, (etter modell fra skogbruket). Utbytte til øvrige formål beskattes som kapital: 28 pst.

  • Oppheve produksjonstaket for melk og kjøtt

  • Endre og liberalisere konsesjonslovgivningen

  • Deregulering (oppheve boplikt, driveplikt, delingsforbud, makspris for konsesjonspliktige landbrukseiendommer etc.)

  • Åpne for alternativ organisasjonsformer for drift (samdrift, ANS, DA, AS etc.)

  • Utvide dagens BSU-ordning (Boligsparing for ungdom) ved å øke sparebeløpet fra 20 000 til 25 000 kroner i året, nytt maks sparebeløp 300 000 kroner

  • Stimulering til satsing på bioenergi (følge opp St.meld. nr. 39 (2008–2009)) – satt mål om at 30 pst. av bioavfall i landbruket skal medgå til produksjon av bioenergi – løser utfordringer knyttet til spredningsareal

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at landbruksnæringen har store behov for investeringer i årene fremover, blant annet på grunn av nye husdyrforskrifter. Men blant annet på grunn av redusert investeringsevne uteblir investeringene. Nationen meldte 12. januar 2010 om investeringstørke og byggekollaps, og at byggeaktiviteten i landbruket har stupt. De to siste års statistikk over igangsatte nybygg har vist en tilbakegang på nærmere 75 pst. Dette er det største fallet som noen gang er registrert i denne næringen.

Disse medlemmer ser behovet for å opprette ordninger hvor næringsaktører i landbruket kan avsette tidligere års driftsoverskudd i egne fond. Uttak av midler fra fond til fremtidige investeringer i næringsvirksomhet vil være skattefrie. Uttak av midler til andre formål enn dette mener disse medlemmer bør bli beskattet på lik linje som alminnelig inntekt, med 28 pst.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at kraftfôrprisen er viktig for både korn- og husdyrbønder. En forskningsrapport viser at om kraftfôrprisen blir redusert til dansk nivå, vil norske husdyrbønder kunne spare om lag 1,8 mrd. kroner i kostnader. Etter kompensasjon vil nettoeffekten for jordbruket bli 700–800 mill. kroner i pluss. Høy toll og avgifter fører i dag til at kraftfôrprisen ligger 135 pst. over verdensmarkedsprisen. Disse medlemmer viser til at reduserte kostnader til kraftfôr vil medføre økt lønnsomhet og økte inntekter for næringsaktører som driver husdyrhold.

Disse medlemmer viser til at ved å øke avskrivingssats for driftsbygninger i landbruket fra dagens 6 pst. til 8 pst. vil ha en provenyeffekt på om lag 150 mill. kroner. Disse medlemmer viser til at et slikt tiltak med avskrivingssatsene vil kunne motivere til økte investeringer og effektivisering i landbruket.

Disse medlemmer viser til at å øke avskrivingssats for maskiner og utstyr fra dagens 20 pst. til 25 pst. vil gi en provenyeffekt på 1 865 mill. kroner.

Disse medlemmer viser til at et slikt tiltak med avskrivingssatsene vil kunne motivere til økte investeringer i ny, moderne og mer effektiv maskinpark.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at ved innføring av volummodellen avvikles all innflytelse fra avtalepartene i jordbruket og Stortinget for å fastsette administrative priser. Forslaget innebærer etter disse medlemmers mening at premissleverandøren for den økonomiske utviklingen i disse sektorene flyttes fra avtalepartene til en næringsaktør i verdikjeden med påfølgende konkurransevridning.

Disse medlemmer vil, i forkant av nye omlegginger, at eksterne fagmiljøer skal vurdere hvilke alternativ som kan benyttes og hva effekten av dem vil være. I dette ligger også en grundig evaluering av dagens volummodell og hvor effektivt virkemidlet er til å styre mot Stortingets fastlagte mål.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang av markedsreguleringsordningene for å se om disse fungerer godt nok for alle aktører i verdikjeden, samt fremme forslag til endringer som særlig tar hensyn til forbrukerne og til lik konkurranse mellom aktørene i næringen. Ved forslag om flytting av sektorer ut av dagens målprissystem skal alltid alternativene ‘avvikling av markedsordningene’ og ‘kyllingmodellen’ utredes og vurderes.»

Disse medlemmer viser til behandlingen av St.meld. nr. 39 (2008–2009) hvor det ble satt mål om at 30 pst. av bioavfall i landbruket skal medgå til produksjon av bioenergi.

Disse medlemmer registrerer at problematikken rundt spredningsareal ved husdyrhold er en utfordring spesielt i pressområder hvor det er for lite landbruksareal. Disse medlemmer registrerer at enkelte land i EU har kommet lenger i å iverksette tiltak for å forbedre miljøet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at satsing på bioenergi må prioriteres og at dette skal finansieres gjennom ENOVA SF.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide egen melding om satsing på bioenergi generelt og spesielt innenfor landbruket.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme sak for Stortinget om endring av forskrift om utenlandsk bearbeiding av kjøtt- og meierivarer, blant annet slik at rettighetene som selges på auksjon, blir omsettelige.»

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en ordning med omsettelige produksjonskvoter for kumelk som ikke begrenses til fylkes- eller regionnivå, men gjøres landsomfattende.»

Velferdsordningene

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, understreker betydningen av gode velferdsordninger i landbruket, noe som bl.a. er viktig for å sikre rekruttering.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at det derfor er positivt at satsene for tilskudd ved avløsning ved ferie og fritid økes med 3,5 pst., og at maksimal dagsats for tilskudd til avløsning ved sykdom mv. foreslås hevet fra 1 300 kroner til 1 400 kroner. Dette flertallet støtter disse tiltakene. Dette flertallet merker seg videre at det i proposisjonen foreslås å innføre en ordning med gradert uttak av avløsertilskudd ved foreldrepermisjon, og ser dette som et godt og positivt tiltak som støttes.

Økologisk produksjon og forbruk

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, konstaterer at det har vært en økning i omsetningen av økologiske matvarer, og er opptatt av at det legges til rette for at denne utviklingen kan fortsette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at målet om 15 pst. bruk av norske arealer og 15 pst. av omsetningen totalt i økologisk produksjon om 8 år ikke lar seg forene med målet om en bærekraftig matproduksjon i jordbruket. Disse medlemmer viser til at økologisk produksjon legger beslag på mer areal – det har vært hevdet 20–25 pst. mer enn konvensjonell produksjon. Status for økologisk produksjon er nå 5 pst. areal og 1 pst. omsetning, noe som klart viser at målene er urealistiske og i klar konflikt med målene i denne meldingen om økt selvforsyning og økt samlet produksjon. Disse medlemmer har tillit til konvensjonell matproduksjon. Økologisk landbruk kan tilby viktige nisjeprodukt, og disse produktene skal selvfølgelig være tilgjengelig for de forbrukere som ønsker dette.

Disse medlemmer viser til at regjeringen arbeider med å bruke offentlige innkjøp som et virkemiddel til å oppnå målene om økologisk produksjon ved at det skal stilles krav i offentlige anbudsinnbydelser. Disse medlemmer vil advare mot en slik praksis, som implisitt vil sende et signal til befolkningen om at vanlig norsk landbruksproduksjon nærmest mangler myndighetenes godkjenning som sunn og sikker mat.

Matkjedeutvalget

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at Matkjedeutvalgets innstilling, NOU 2011:4 Mat, makt og avmakt, nå er til behandling i regjeringen. Innstillingen peker på vesentlige utfordringer i det norske matmarkedet, bl.a. knyttet til organisering og manglende konkurranse i verdikjeden for mat. Utvalget mener bl.a. at det har skjedd en betydelig maktforskyvning i favør av paraplykjedene i dagligvarehandelen, noe som går på bekostning av både forbrukere og leverandører. Et av forslagene fra utvalget er at det bør etableres en lov som regulerer reglene for forhandlinger, en såkalt lov om god handelsskikk. Flertallet har merket seg at forslaget har fått bred tilslutning fra bl.a. LO, NHO, Forbrukerrådet, Bondelaget og Dagligvareleverandørenes forening.

Flertallet vil på denne bakgrunn be om at regjeringen starter et lovarbeid med sikte på å etab-lere en lov om god handelskikk, og at det nedsettes et lovutvalg som skal utrede dette. Flertallet legger videre til grunn at det må være et mål at en slik lov kan behandles i inneværende stortingsperiode.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener det er viktig med et sterkt vern av forbrukernes interesser i samfunnet. Dette gjelder også i matvarebransjen. Forbrukerne skal ha et godt utvalg og kunne handle i et marked med god konkurranse. Regjeringen har interessant nok utredet styrkeforholdene i verdikjeden for mat uten å ha tatt med hele verdikjeden. Disse medlemmer peker på at en høynivågruppe i EU har behandlet akkurat den samme problematikken mellom leverandører og sisteleddsomsetningen, og at man der kom frem til at den beste og ønskede løsningen ville være at partene selv kommer frem til omforente tiltak uten at politikere skal lovregulere forretningsforholdene mellom grupper av næringsdrivende innenfor bestemte bransjer. Disse medlemmer mener dette er en klok tilnærming som først burde vært foreslått prøvet også av den rød-grønne regjeringen fremfor å detalj- og lovregulere avtaler mellom selvstendige næringsdrivende.

Disse medlemmer vil vise til den store faglige uenigheten i kjølvannet av Matkjedeutvalgets rapport. Flere høringsinstanser har kommet med innvendinger. Konkurransetilsynet fremførte sin kritikk i en høringsuttalelse av 30. november 2011. Disse medlemmer viser til at Konkurransetilsynet mente at et særnorsk avgifts- og kostnadsnivå var blant de vesentlige forklaringer på situasjonen i matvarebransjen. Tilsynet har også funnet at marginene til de norske dagligvarekjedene er lavere enn både i Sverige og Storbritannia. Dette gjelder både når man sammenligner gjennomsnittsmarginen for bransjen og marginen til de største kjedene i hvert av landene. Disse medlemmer viser til at Justis- og beredskapsdepartementet i sin høringsuttalelse datert 5. desember 2011 er kritiske til en egen lov om handelsskikk. Departementet uttaler:

«For dette formålet finnes det allerede flere generelle lovregler og ulovfestede prinsipper som vil kunne få anvendelse. Fra et avtale- og kontraktsrettslig ståsted vises særlig til reglene i avtaleloven kapittel 3 og alminnelige ulovfestede prinsipper om lojalitet, som gjelder så vel ved forhandlinger med sikte på avtaleinngåelse, som etter at kontrakt er inngått.»

samt at:

«En særskilt regulering som foreslått for matvarebransjen vil derfor kunne føre til fragmentering av regelverket.»

Disse medlemmer vil peke på at mange nevner Storbritannia som eksempel på et land som har en lov om handelsskikk. Det er derfor interessant å merke seg at Justis- og beredskapsdepartementet bemerker at det er betydelige forskjeller mellom det norske og det engelske rettssystemet, og skriver at overføringsverdien av den britiske lovgivningen til norske forhold er begrenset. Disse medlemmer viser til at Fiskeri- og kystdepartementet i sin høringsuttalelse datert 14. desember 2011 mener at vertikal integrering ikke nødvendigvis er negativt, men også kan tenkes å føre til «bedre kvalitet og flere sjømatprodukter».

Disse medlemmer vil på bakgrunn av denne faglige uenigheten understreke at et eventuelt lovforslag som følger opp anbefalingene fra NOU 2011:4 må undergis en spesielt grundig og forsvarlig forberedelse og behandling, både av regjering og storting. Som anført i merknader er det stor faglig uenighet om virkningene og nødvendigheten av forslag som har til hensikt å innføre flere reguleringer av forholdene i mat- og dagligvarebransjen. Disse medlemmer vil også bemerke at tiltakene som foreslås i NOU 2011:4 ikke kan karakteriseres å tilhøre en innstilling, men snarere er anbefalinger fra et flertall i utvalget.

Justeringer i jordbruksoppgjøret

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader om omprioriteringer i korn- og kjøttsektoren innenfor rammen av forslaget til årets jordbruksoppgjør. Disse medlemmer mener de foreslåtte prioriteringer kan dekkes inn for 2012 ved at 90 mill. kroner av underforbruket på kap. 1150 post 74 benyttes til de beskrevne produksjonsfremmende tiltak for korn og kjøtt i stedet for å bli overført til LUF-fondet. Disse medlemmer vil dekke inn videreføringen av sine omprioriteringer i 2013 på 90 mill. kroner ved at LUF-avsetningen reduseres tilsvarende.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag til vedtak:

«I

I statsbudsjettet for 2012 gjøres følgende endringer:

Kap.

Post

Formål

Kroner

Utgifter

1150

Til gjennomføring av jordbruksavtalen m.m.

50

Fondsavsetninger, økes med

21 000 000

fra kr 1 038 653 000 til kr 1 059 653 000

70

Markedsregulering kan overføres, reduseres med

2 600 000

fra kr 190 900 000 til kr 188 300 000

73

Pristilskudd, kan overføres, økes med

25 000 000

fra 2 290 100 000 til 2 315 100 000

74

Direkte tilskudd, kan overføres, reduseres med

45 728 000

fra kr 8 351 319 000 til kr 8 305 591 000

77

Utviklingstiltak, kan overføres, økes med

5 400 000

fra kr 233 526 000 til kr 238 958 000

78

Velferdsordninger, kan overføres, reduseres med

3 100 000

fra kr 1 584 604 000 til kr 1 581 500 000

II

Stortinget gir Landbruks- og matdepartementet fullmakt til å iverksette tiltak i henhold til det justerte forslaget til jordbruksoppgjør, herunder tiltak som er knyttet til bevilgninger i 2013.»

Forrige kapittel
Neste kapittel