Det vises i proposisjonen til at kommunene som tjenesteyter,
myndighetsutøver, lokaldemokratisk arena og samfunnsutvikler har
stor betydning for folks hverdag. Kommunesektoren har derfor vært
et viktig satsingsområde for regjeringen. Siden 2005 har kommunesektorens
inntekter reelt økt med om lag 59 mrd. kroner. Det tilsvarer en
årlig gjennomsnittlig realvekst på 2,6 pst. For 2013 legger regjeringen
opp til en realvekst i kommunesektorens frie inntekter på mellom 4 3/4
og 5 mrd. kroner.
Innbyggertallet i de viktigste målgruppene for
de kommunale og fylkeskommunale tjenestene, dvs. barn og unge under
18 år og eldre over 67 år, økte med om lag 66 000 de siste fem årene. Veksten
var særlig sterk blant de aller eldste og de aller yngste.
Det økte behovet for kommunale tjenester krever
både flere ansatte og investeringer i ny infrastruktur. Inntektsveksten
har satt kommunesektoren i stand til å takle disse utfordringene
på en god måte. I tillegg har regjeringen i 2009 og 2011 lagt om
inntektssystemet for kommunene. Kommunene og fylkeskommunene leverer
stadig flere og bedre velferdstjenester til sine innbyggere.
Det vises i proposisjonen til at investeringsnivået
for kommuner og fylkeskommuner har vært høyt sammenlignet med tidligere
perioder. I 2011 alene var de samlede investeringene på nærmere
55 mrd. kroner, tilsvarende vel 13 pst. av inntektene.
Samtidig som investeringsnivået har vært høyt har
det vært en kraftig vekst i antall sysselsatte i kommunene og fylkeskommunene.
I løpet av de siste seks årene har det blitt om lag 53 500 flere årsverk
i kommunal sektor, 22 000 innen pleie- og omsorgssektoren.
Barnehageutbyggingen har vært et satsingsområde
for regjeringen i hele perioden. I løpet av de siste seks årene
har i alt 59 200 flere barn fått plass i barnehage. Foreldre som
ønsker at barna skal gå i barnehage, får nå tilbud om det. I 2011 hadde
9 av 10 barn i alderen 1–5 år plass i barnehage.
Barnevernstjenesten har de siste årene økt i
omfang, og utviklingen fortsatte i 2011. Flere familier og barn
som trenger støtte fra barnevernet, får den hjelpen de trenger.
I løpet av 2011 ble det 500 flere årsverk, og antall undersøkelser
og antall barn som tar imot hjelp fra barnevernet har gått opp.
Det vises i proposisjonen til at norske kommuner står
i en særstilling sammenliknet med kommuner i de fleste europeiske
land. Mange land sliter med voksende offentlig gjeld, store kutt
i offentlige budsjetter og lav økonomisk vekst. I euroområdet er
hver tiende arbeidstaker uten arbeid, og de unge er spesielt hardt
rammet.
Norge har høy aktivitet i økonomien, lav arbeidsledighet
og overskudd på statsbudsjettet. Flere forhold har bidratt til dette.
Vi er imidlertid ikke upåvirket av utviklingen ute. Mens resten av
norsk økonomi går godt, sliter flere tradisjonelle eksportnæringer.
Når veksten hos våre handelspartnere går ned, kan etterspørselen
etter varer og tjenester fra norske eksportvirksomheter reduseres.
For enkelte lokalsamfunn med eksportrettede hjørnesteinsbedrifter
kan virkningen bli særlig merkbar.
Også norske husholdninger og bedrifter kan bli påvirket
av dårlige nyheter utenfra og redusere sin etterspørsel. Lavere
forbruk og investeringer gir lavere økonomisk vekst.
Det vises i proposisjonen til at dersom den
økonomiske utviklingen i Asia og andre vekstområder får en knekk,
kan prisen på råolje falle. Dette kan slå ut i lavere etterspørsel
fra oljevirksomheten.
Selv om Norge ikke kan skjerme seg mot krisen i
internasjonal økonomi, kan vi forberede oss på virkningene. Det
viktigste er god styring av egen økonomi. Det vises i proposisjonen
til at man i gode tider må bygge opp reserver som kan benyttes til
å dempe nedturer i økonomien.
Arbeidsledigheten kan øke i deler av norsk økonomi
og i kommuner med mye eksportrettet virksomhet. Derfor er det viktig
å føre en budsjettpolitikk som støtter opp under pengepolitikken
og bidrar til en stabil utvikling i norsk økonomi.
Regjeringen prioriterer kommunesektoren. For 2013
legges det opp til en realvekst i kommunesektorens samlede inntekter
på mellom 5 1/4 og 6 mrd. kroner. I tillegg er inntektsnivået i 2012
oppjustert i hovedsak som følge av at anslaget på kommunesektorens
skatteinntekter er økt med 2,3 mrd. kroner.
De foreslåtte inntektsrammene legger til rette
for at kommunesektoren kan bygge ut tjenestetilbudet i takt med
befolkningsveksten. I tillegg vil det være noe rom til ytterligere
utbygging av tjenestene utover det som kreves for å holde tritt med
befolkningsutviklingen.
Norge opplever nå en sterk befolkningsvekst. 313
av landets 429 kommuner og alle fylker opplevde økning i innbyggertallet
i 2011. Befolkningsvekst bidrar først og fremst til en positiv utvikling,
men gir også utfordringer knyttet til utbygging av tjenestetilbud
og infrastruktur. Kommuner som opplever fraflytting, har en utfordring
med fallende inntekter og en infrastruktur som ikke er tilpasset
færre innbyggere.
Flere innbyggere og etterspørsel fra innbyggerne om
utbygging av kvalitativt gode tjenester setter krav til kommunene.
Lokale prioriteringer, omstillinger og god økonomistyring er fortsatt
nødvendig.
Det pekes i proposisjonen på at for å sikre
innbyggerne høy grad av velferd og fortsatt oppslutning om det kommunale
selvstyret, må kommunesektoren yte tjenester av god kvalitet. Til
tross for de siste års styrking av kommuneøkonomien vil mange kommuner
fortsatt oppleve inntektsrammene som knappe.
Den sterke inntektsveksten har ført til en kraftig utbygging
av tjenestene. I noen kommuner har aktivitetsveksten vært enda sterkere
enn inntektsveksten, og da vil økonomien fremdeles oppleves som
stram.
Ifølge Det tekniske beregningsutvalg for kommunal
og fylkeskommunal økonomi (TBU) bør netto driftsresultatet over
tid ligge på om lag 3 pst. for sektoren samlet. I 2011 utgjorde
netto driftsresultat i kommunesektoren som helhet 2,5 pst. av inntektene.
Gjeldsnivået i kommunesektoren har økt kraftig de senere årene.
Staten skal gi kommunesektoren gode og forutsigbare rammebetingelser,
men fylkeskommuner og kommuner har selv ansvaret for den økonomiske balansen
og den løpende driften og investeringene i egen fylkeskommune og
kommune.
En rekke samfunnstrender vil påvirke behovet for
kommunale tjenester.
Kommuner og fylkeskommuner med god økonomistyring
kartlegger hva behovet vil være i framtiden. Endringene blir da
mindre dramatiske fordi debatten og tilpasningene blir tatt i forkant. Kommuner
og fylkeskommuner som er i en vanskelig finansiell situasjon, blir
underlagt sterkere statlig kontroll enn de øvrige. Disse kommunene og
fylkeskommunene er ført opp i Register om betinget godkjenning og
kontroll (ROBEK). Ved inngangen til mai 2012 var i alt 52 kommuner
og ingen fylkeskommuner oppført i ROBEK. Det vises i proposisjonen
til at dette er et lavt tall, sammenlignet med situasjonen for få
år tilbake.
Sunn økonomiforvaltning krever et godt samarbeid
mellom de folkevalgte og administrasjonen. Budsjettdisiplinen må
forankres på alle nivåer i kommunen. God økonomistyring forutsetter
at det tas stilling til avvik fra budsjettet på et tidlig tidspunkt,
både på administrativt og politisk nivå.
Det pekes i proposisjonen på at endringer i
befolkningssammensetning, innbyggertall og innbyggernes forventninger
stiller krav til omstilling og fornying i kommunene. I stortingsmeldingen
«Utdanning for velferd» er behovet for arbeidskraft i de kommunale
pleie- og omsorgstjenestene anslått å øke med 54 000 årsverk frem
mot 2030 og 130 000 årsverk frem mot 2050. I tillegg kommer den
generelle befolkningsveksten. Arbeidskraften er, og vil være, en knapp
ressurs i kommunesektoren. Det må derfor utvikles måter å utføre
tjenestene på hvor de ansattes tid benyttes på en best mulig måte.
Kommunene må selv ta ansvar for å ta i bruk
nye løsninger og foreta nødvendig omstilling. Mange kommuner er
bevisste på dette ansvaret, og staten ønsker å støtte kommunene
i dette arbeidet. Regjeringen tar sikte på å utarbeide en strategi
for innovasjon i kommunesektoren våren 2013. I den forbindelse vil
det innledes et samarbeid med kommunesektoren, med arbeidstakerorganisasjonene
og næringslivet for utvikling av nye tjenestemodeller, utprøving
og innføring av teknologiske hjelpemidler og bruk av IKT i tjenestene.
Utviklingsprogrammet «Saman om ein betre kommune» vil være en viktig arena
for dette arbeidet.
De ansatte i kommunene er sektorens viktigste ressurs.
I mars 2011 inngikk regjeringen en samarbeidsavtale
med KS og hovedsammenslutningene på arbeidstakersiden om utviklingsprogrammet «Saman
om ein betre kommune». Hovedtemaene for samarbeidet er sykefravær, kompetanse
og rekruttering, heltid/deltid og omdømme.
Hovedaktiviteten i programmet foregår lokalt, mens
det sentrale samarbeidet skal bidra til å utvikle lokalt initierte
prosjekter og tiltak. Et viktig mål for programmet er at erfaringene
fra de lokale prosjektene spres til andre kommuner, blant annet
ved hjelp av nettsider, digitalt arbeidsrom og konferanser.
53 kommuner ble tatt opp i programmet høsten 2011.
Nytt opptak av kommuner vil bli gjennomført høsten 2012. Rapportering
og resultater fra programmet vil fortløpende publiseres på programmets
nettside samanom.no.
Det pekes i proposisjonen på at gjennom samhandlingsreformen
har kommunene fått et utvidet ansvar for og større innflytelse over
det samlede helsetilbudet til innbyggerne.
Regjeringen ønsker en kommunesektor som bygger
på tillit, deltakelse og fellesskap. Åpenhet om politiske beslutningsprosesser
i kommunene er avgjørende for å sikre dette.
I løpet av de siste årene har Stortinget vedtatt
endringer i kommunelovens regler om møteoffentlighet. Fra november
2011 gjelder det også nye habilitetsregler for folkevalgte og ansatte
i kommunene, som også er styremedlemmer eller lignende i offentlig
heleide selskaper.
Regjeringen vil fortsette å legge til rette
for mer åpenhet i kommunal virksomhet, blant annet ved å foreslå
nye endringer i kommuneloven.
I meldingen «Stat og kommune – styring og samspel»,
som regjeringen la fram for Stortinget i februar i år, ble prinsippet
om juridisk og økonomisk rammestyring stadfestet.
For regjeringen er det viktig at den samlede
statlige styringen ikke må svekke fordelene kommunene har som arenaer
for demokrati, prioriteringer og tilpasning, og hvordan dette virker
som en drivkraft i fornyelsen av offentlig virksomhet. Departementet
vil derfor arbeide videre med utviklingen av prosesser og prosedyrer i
staten som bidrar til god etterleving av rammestyringsprinsippene.
Kommunene forvalter mer enn en tredjedel av statsbudsjettet
og disponerer om lag 18 pst. av BNP for Fastlands-Norge. Det er
viktig at staten legger til rette for effektiv ressursbruk. Spesielt vil
dette være viktig i lys av den demografiske utviklingen og framtidige
pensjonsforpliktelser.
Det er en uttrykt målsetting i stortingsmeldingen at
staten skal gjøre mer bruk av felles utviklingstiltak der kommuner
og stat samarbeider om kvalitetsutvikling, effektivisering og kompetanseheving.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Lise Christoffersen, Hilde Magnusson, Ingalill Olsen, Knut Petter Torgersen
og Karin Yrvin, fra Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, Morten
Ørsal Johansen og Åge Starheim, fra Høyre, Trond Helleland og Michael
Tetzschner, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Aksel Hagen,
fra Senterpartiet, Heidi Greni, og fra Kristelig Folkeparti, Geir
Jørgen Bekkevold, viser til kommuneproposisjonen 2013. Det
ble avholdt høring i komiteen om proposisjonen 21. mai 2012.
Komiteen viser til at kommunal
sektor forvalter en stor del av fellesskapets ressurser og er en
viktig arbeidsgiver, myndighetsutøver, samfunnsutvikler og skaper
av velferd for innbyggerne. Kommunesektorens inntekter utgjør om lag
18 pst. av bruttonasjonalproduktet for Fastlands-Norge, og én av
fem sysselsatte er ansatt i kommunal sektor.
Komiteen vil understreke at gode
og forutsigbare rammevilkår for kommunesektoren er viktig for landets
utvikling, for utviklingen i lokalsamfunnene og for den enkelte
innbyggers livskvalitet. Et godt tilbud innenfor basistjenester
som barnehage, barnevern, skole, lokalt helsevesen og omsorgen for
eldre og andre pleietrengende er etter komiteens mening
helt nødvendig i et moderne velferdssamfunn. Komiteen viser
til at kommunene utgjør grunnmuren for det lokale folkestyret og
representerer nærhet, tilhørighet, trygghet og mulighet for innflytelse
for befolkningen.
Komiteen viser til at regjeringen
i mars 2011 inngikk en samarbeidsavtale med KS og hovedsammenslutningene
på arbeidstakersiden om programmet «Saman om ein betre kommune». Komiteen
vil fremheve betydningen av nært samarbeid lokalt mellom
folkevalgte, administrative ledere og medarbeidere/tillitsvalgte
i alle arbeidstakerorganisasjonene.
Komiteen viser til at hovedtemaene
for samarbeidet er sykefravær, kompetanse og rekruttering, heltid/deltid
og omdømme. Komiteen mener de lokale velferdstjenestene
best utvikles og kvalitetsforbedres blant annet gjennom nært samarbeid
med de ansattes organisasjoner.
Komiteen registrerer at prosjektet
er godt mottatt av landets kommuner. 53 kommuner ble tatt opp i
programmet høsten 2011. Departementet vil høsten 2012 gjennomføre
nytt opptak, og har økt posten til 39,1 mill. kroner, noe som er
en økning på 15,6 mill. kroner fra 2012.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, ønsker at temaene fornying og innovasjon
løftes inn i prosjektet som en del av regjeringens varslede innovasjonsstrategi
i 2013.
Rapporter og resultater fra programmet vil fortløpende
publiseres på programmets nettside sam-anom.no, og slik forsterkes
det eksisterende program samt utnyttes informasjonskanaler som allerede
er i bruk.
Komiteen vil understreke
viktigheten av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Komiteen viser
til at regjeringen vil sikre videreføring av differensiert arbeidsgiveravgift også
etter 2014.
Komiteen viser til at de fleste
kommuner deltar i en eller annen form for interkommunalt samarbeid
med nabokommunene. Dette samarbeidet er organisert på svært mange
ulike måter, som prosjekter, interkommunale selskaper, vertskommunesamarbeid,
aksjeselskaper eller etter kommuneloven § 27. Forankringen i, åpenheten
i og rapporteringen tilbake til eget kommunestyre varierer også
mellom de forskjellige kommunene. Komiteen vil understreke
betydningen av at også interkommunale samarbeid har en god forankring
hos de folkevalgte i de respektive kommunene. Det er avgjørende
at en velger måter å organisere arbeidet på som ivaretar de folkevalgtes
mulighet til å ha innsyn og ta ansvar også i den delen av kommunens
virksomhet som gjøres i samarbeid med andre.
Komiteen viser til at norske
kommuner står i en særstilling sammenlignet med kommuner i de fleste
europeiske land. Innbyggere i mange europeiske land opplever store
kutt i offentlige budsjetter.
Komiteenvil understreke at lokal
handlefrihet er et viktig demokratisk aspekt, og gir frihet for lokalpolitikere
til å velge den løsningen som de mener er best for sine innbyggere. Komiteenvil
understreke at mange kommuner har lang og god erfaring med samarbeid
med ideelle organisasjoner og private aktører på andre områder.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det norske
systemet med rammestyring av kommunene gir gode velferdstjenester
og god lokaldemokratisk styring. Med rammefinansiering prioriterer
kommunene selv mellom oppgavene. Et omfattende ansvar for nasjonale
oppgaver gjør at kommunene har mulighet til å prioritere og gjøre
helhetlige avveininger mellom oppgaver og sektorer innen sin kommune.
Ved å avgrense bruken av øremerkede tilskudd får kommunene størst
mulig selvstendighet i prioriteringer og tilpasning til lokale forhold.
Øremerking kan imidlertid være riktig i en periode for å bygge opp
et tilbud i kommunene.
Flertallet viser til Stortingets
behandling av Meld. St. 7 (2009–2010) Gjennomgang av særlovshjemler
for statlig tilsyn med kommunene, jf. Innst. 180 S (2009–2010).
Dagens måte å gjennomføre de statlige tilsynene med kommunesektoren
på, kan være svært ressurskrevende for mange kommuner. Tilsynene
er i varierende grad samordnet. Hovedformålet med statlig tilsyn
er å kontrollere at kommunens tjenester er i samsvar med lovens
krav. Likevel kan og bør et godt innrettet statlig tilsyn bidra
til mer langsiktig læring og kvalitetsforbedring i den kommunale
tjenesteproduksjonen utover at kommunene retter opp et konkret avvik
som kan ha blitt påpekt av tilsynsorganet.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, vil understreke betydningen av både
kommuner og fylkeskommuner som arenaer for et sterkt lokaldemokrati.
Dette flertallet mener at grunnleggende
velferdstjenester ikke skal privatiseres eller kommersialiseres. Dette
flertallet mener dette best sikrer god kvalitet på tjenestene,
demokratisk kontroll og trygge arbeidsvilkår for de ansatte.
Et tredje flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at samhandlingsreformen ble iverksatt fra 1. januar 2012.
Reformen skal sikre en helse- og omsorgstjeneste som møter de framtidige
demografiske utfordringene, endringer i sykdomsbildene og pasientens
behov for koordinerte tjenester. Fra og med 2012 er det innført
kommunal medfinansiering av spesialisthelsetjenesten og kommunalt ansvar
for utskrivningsklare pasien-ter. Dette flertallet er
fornøyd med at det ser ut som om kommunene i større grad enn tidligere
tar imot utskrivningsklare pasienter i tråd med intensjonene i reformen.
Dette flertallet mener inntektsrammene
for kommunesektoren for 2013 gir rom for fortsatt høyt nivå på velferdstjenestene
i kommunene.
Dette flertallet viser til at
regjeringen siden tiltredelsen i 2005 har hatt høye ambisjoner for
et bedre tjenestetilbud i kommunesektoren og at sektoren under sittende
regjering har fått et betydelig økonomisk løft. Dette flertallet viser til
at kommunesektoren har hatt en reell inntektsvekst på i alt 59 mrd.
kroner siden 2005. Inntektsveksten dekker både nye oppgaver og utvidelse
av eksisterende oppgaver. I perioden 2006–2011 har kommunesektoren
hatt et gjennomsnittlig netto driftsresultat på 2,8 pst. Det viser
at det er balanse mellom kommunenes oppgaver og de økonomiske forutsetningene.
Dette flertallet mener at dette
har bidratt til å bedre kommunenes økonomiske situasjon. I mai 2005,
etter nesten fire år med regjeringen Bondevik II, var 116 kommuner,
mer enn hver fjerde kommune, i ROBEK. I mai 2009, etter nesten fire
å rmed rød-grønn regjering, var 42 kommuner i ROBEK.
Dette flertallet viser til at
ved nye lovpålegg beregnes kommunenes merkostnader knyttet til økningen
i oppgaver. Dette gjelder både dersom eksisterende kommunale oppgaver
utvides og dersom oppgaver overføres fra staten til kommunene. Kommunene
kompenseres for merkostnadene ved en tilsvarende økning av rammetilskuddet.
Kompensasjonen kommer i tillegg til veksten i frie inntekter.
Dette flertallet viser til at
dersom kompensasjonen gis som et øremerket tilskudd, er praksis
at tilskuddet innlemmes i rammetilskuddet etter noen år. Midlene
trekkes derfor ikke tilbake, men tilføres kommunene som rammetilskudd.
Dette flertallet peker på at
i konsultasjoner mellom staten og KS drøftes det hvilket rom det er
innenfor budsjettrammen for gjennomføring av kommunenes oppgaver.
Innenfor rammen av konsultasjonsordningen kan staten og KS i fellesskap
beregne kommunenes merutgifter ved nye tiltak og reformer.
Dette flertallet mener veksten
også har satt kommunene i stand til å bygge ut det kommunale tjenestetilbudet.
Fra 2005 til og med 2011 har det blitt 53 000 flere årsverk i kommunesektoren. Dette
er i all hovedsak årsverk innenfor barnehager, skole og pleie- og
omsorgstjenestene.
Dette flertallet har merket seg
sterk vekst i kommunenes samlede gjeld. Det har sammenheng med lav
rente, bevisst bruk av rentestøtteordninger og høye ambisjoner for
nivå og kvalitet på tjenestene i norske kommuner. Selv om en betydelig
andel av gjelden er knyttet til fastrentekontrakter og/eller er
knyttet til rentestøtteordninger, begrenser det høye gjeldsnivået
kommunenes handlefrihet. Den enkelte kommune har ansvar for å holde
gjeldsnivået under kontroll, også i en situasjon med økende rentenivå.
Staten har ansvar for at nye oppgaver inkludert kapitalkostnader
knyttet til investeringer, er finansiert.
Befolkningsvekst og flere eldre skaper press
på kommunenes tjenester. Også kommunenes pensjonsutgifter øker betydelig.
Alt dette skal dekkes inn gjennom økningen i kommunenes frie inntekter.
For at kommunene også fremover skal gi innbyggerne gode tjenester,
er det derfor nødvendig at økningen i de frie inntektene er på et
høyt nivå også i årene som kommer.
Dette flertallet viser til at
regjeringen arbeider systematisk med fornyelse og utvikling av offentlig
sektor. Arbeidet krever en bred tilnærming på tvers av sektorer
og forvaltningsnivå. Eksempler på viktige resultater som er oppnådd
er forsøk med redusert arbeidstid og turnusordninger, økt samordning
av innkjøp, arbeidet med klart språk i offentlig sektor og nettstedet
data.norge.no.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti understreker viktigheten av
at kommuner og regioner samarbeider om det som er nyttig å løse
i fellesskap. Disse medlemmer mener det derfor er
viktig å styrke det interkommunale samarbeidet. På flere områder
kan interkommunalt samarbeid medføre både bedre tjenester, mer robuste
og interessante fagmiljøer og mer effektiv ressursbruk.
Disse medlemmer viser til at
enkeltmennesker og lokalsamfunn skal ha stor frihet til å ta beslutninger
som gjelder dem selv. Det lokale folkestyret sikrer nærhet mellom
folkevalgte og folk, og bidrar til medbestemmelse, frihet og tilhørighet.
Kommunene utgjør selve grunnmuren for det lokale folkestyret og
representerer nærhet, tilhørighet, trygghet og mulighet for innflytelse
for befolkningen.
Disse medlemmer viser til at
kommunesektoren har et selvstendig ansvar overfor sine innbyggere
for å løse grunnleggende oppgaver ved å yte tjenester, drive samfunnsutvikling,
utøve myndighet og være en lokalpolitisk institusjon. Samtidig har
staten et ansvar for å tilby kommunesektoren de rette forutsetninger
for at oppgavene kan løses til det beste for innbyggerne. Norge
står overfor en rekke velferdsutfordringer som berører kommunene
både direkte og indirekte. Kommunene blir bundet av økningen i individuelle
rettigheter på stadig flere områder. Kommunene blir også direkte
berørt av bl.a. aldringen i befolkningen gjennom et økt behov for
kommunale tjenester på dette området. Dette vil være krevende for
kommunene, ikke minst økonomisk.
Disse medlemmer mener at det
sentrale spørsmålet i dag er om kommunesektorens evne til å løse
sine oppgaver til det beste for innbyggerne styrkes best gjennom
sterkere statlig styring eller gjennom et sterkere kommunalt selvstyre
og større likeverdighet mellom kommunesektoren og staten.
Disse medlemmer viser til at
kommunenes utgifter de siste årene har økt mer enn det regjeringen
overfører. Praksisen fra dagens regjering er at kommuner får tilskudd
det første året et tiltak blir innført, men at regjeringen deretter
fjerner tilskuddet. Denne praksisen medfører at kommuner blir pålagt
oppgaver som ikke er fullfinansierte. Dette bekrefter PwC og KS
i sitt FoU-prosjekt «Hvem tar regningen?» hvor blant annet barnehagereformen
og dens finan-siering evalueres.
Under dagens regjering har kommuner og fylkeskommuner
fått stadig flere lovpålagte oppgaver, uten at finansieringen følger
med. Dette medfører at kommunene må kutte i sine øvrige ansvarsområder.
Disse medlemmer viser til at
flere rapporter, deriblant «Statlige bindinger på kommunene» (Econ,
2007), «Tvisteløsningsordninger mellom stat og kommune» (UiO, 2010),
«Frihet til likeverd» (Telemarksforsking m.fl., 2011) og egne kartlegginger
i KS som «Oppgaver uten grenser» (Carlsson, 2010) og «Hvor trykker
skoen?» (Carlsson, 2010), underbygger utfordringene kommunene uttrykker
at de møter i dagens system.
Disse medlemmer viser også til
Difi-rapporten «Sterkere statlig styring gir mindre lokalt handlingsrom»
som viser at økningen i lovbestemte individuelle rettigheter og
kommunale plikter snevrer inn kommunenes handlingsrom. Det blir
færre muligheter for lokale tilpasninger og lokalpolitiske prioriteringer. Flere
individuelle rettigheter, flere plikter for kommunene og strengere
krav til kommunenes dokumentasjon gir kapasitets- og kompetanseutfordringer.
Den nevnte Difi-rapporten dokumenterer en sterk økning i rettighetslovgivningen
både på utdannings- og helseområdet. Kommunene har vært opptatt
av at dette fører med seg prioriteringsvridninger. Noen interesser
blir beskyttet ved at de har fått en lovfestet rett til bestemte
ytelser, mens andre interesser ikke har fått en slik beskyttelse.
Rettighetslovgivningen – og for så vidt også økningen i kommunale
plikter – snevrer på denne måten inn det kommunale handlingsrommet. Det
blir mindre rom for lokale tilpasninger og for lokalpolitiske prioriteringer,
og det svekker forutsetningen for mål- og resultatstyring av kommunene.
Disse medlemmer mener at frihetsbehovet for
Kommune-Norge også innebærer frihet fra underfinansierte reformer.
Regjeringen truer på mange måter kommunenes frihet gjennom manglende
finansiering og løfter som stiller lokalpolitikere i utford-rende
situasjoner fordi de ikke er i stand til å levere det som forventes
av dem. Friheten til å kunne prioritere i tråd med lokalpolitiske
ønsker har dermed blitt svekket. Den viktigste friheten for kommunene
er likevel frihet til å gi gode nok tjenester og frihet til lokal tilpasning.
Det som truer denne friheten er først og fremst at det ikke er ressurser
til å utvikle og vedlikeholde kompetansebaserte, stabile, lokalt tilpassede
tjenester på de områdene som vurderes som de mest sentrale: skole,
helse og omsorg.
Disse medlemmer viser til at
staten stadig overfører flere oppgaver til kommunene, gjerne ledsaget
av en sterk rettighetslovgivning. Kommunene opplever en økende ubalanse
mellom pålagte oppgaver, forventninger og det økonomiske handlingsrommet
de faktisk har. Dette reduserer de lokale folkevalgtes makt, og
gjør dem til administratorer av statlig politikk. Samtidig har statlige
myndigheter en omfattende rett til innsigelser og styring over kommunal
planlegging. Dette fører til at forvaltningsorganer i mange tilfeller
overprøver folkevalgte, noe som er et demokratisk problem. Disse
medlemmer vil sørge for mer makt til kommunalt folkevalgte,
og mindre makt til statlige myndigheter. Da kommunene ble fratatt
inntekter fra selskapsskatten, mistet de et viktig insentiv til lokal
næringsutvikling og verdiskapning. Disse medlemmer vil
derfor la kommunene beholde en større del av egne inntekter gjennom
selskapsskatten, da de vil bidra til vekst og velferd i lokalsamfunnet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at det kommunale selvstyret i dag står rettslig
svakt, og at det i praksis uthules stadig mer gjennom statlig styring
og kontroll. Ansvaret for den politikken som utøves lokalt, blir
dermed mer uklart. Forholdet mellom stat og kommune i en velferdsstat
med sterke sentralistiske trekk, men samtidig med en tradisjon for
lokalt selvstyre, er spenningsfylt. Rettspraksis spiller en svært
beskjeden rolle i kommunalretten i Norge. Delvis til erstatning
for dette står praksis i statsforvaltningen sentralt. En åpenbar
fordel med dette kan være bedre ivaretakelse av hensyn til rettssikkerhet
og likhet på tvers av kommunegrensene. I relasjon til det lokale
selvstyre og kommunenes handlingsrom, er den største ulempen at
statsforvaltningen lett blir den dominerende kilden til «gjeldende
rett» av betydning for kommuner og fylkeskommuner. Dette gjelder
selv på områder der staten og kommunene kan ha motsatte interesser.
Disse medlemmer viser til at
det dermed ikke legges særlig vekt på det kommunale selvstyret i lovgivningen.
Selv om Norge ratifiserte europarådskonvensjonen om lokalt selvstyre
i 1989 og har en folkerettslig forpliktelse til å sørge for dets
lovmessige beskyttelse, er dagens ordning for løsning av tvister
mellom stat og kommune ikke tilfredsstillende. Når det i dag oppstår
uenighet om hva som er juridisk korrekt eller om utøvelsen av skjønn,
er det normalt statsforvaltningen som har det siste ordet. I dag opplever
Kommune-Norge særlig at fylkesmannen spiller en dominerende rolle
som tilsynsmyndighet og klageinstans overfor kommunene. Kommunenes
adgang til å få tvister med staten avgjort av uavhengige domstoler
er svært begrenset. Fylkesmannens plass mellom statsstyre og lokalt
selvstyre er dermed en blanding av tre ulike komponenter: overordnet
kontrollør, regional myndighet med en passiv rolle i spenningsforholdet
mellom statlige og lokale interesser, og pådriver for partnerskap,
dialog og forståelse mellom forvaltningsnivåer. Problemer oppstår
når Fylkesmannen opptrer som «dommer» som ikke bare følger regelverket,
men selv utøver politisk preget skjønn. I kommunene bør det unngås
at Fylkesmannen opptrer som overordnet organ. Fylkesmannen bør heller
opptre som megler eller «positiv brobygger» i konflikter mellom
statlige og kommunale interesser.
Disse medlemmer viser til Høyres
forslag (Dokument 8:32 S (2011–2012)) om å innføre et tvisteløsningsorgan
mellom stat og kommune.
Disse medlemmer mener dagens
organisering av Kommune-Norge hindrer mange kommuner i å kunne løse
oppgaver på best mulig måte for innbyggerne. Disse medlemmer ser
derfor behov for en omfattende oppgave- og kommunereform som sikrer
lokalsamfunnene mer frihet og større ansvar for å skape bedre tjenester og
mer robuste kommuner.
Disse medlemmer mener at kommunene
bør ha den nødvendige friheten til å legge til rette for vekst og
velstandsøkning, og tar avstand fra de delene av regjeringens politikk
som går ut på å hindre utvikling og økonomisk vekst. Disse medlemmer har
sett fordelene av konkurranse på en rekke andre områder, og ser
et stort potensial for konkurranseutsetting av kommunale tjenester
og at kommunene på samme måte konkurrerer om å tiltrekke næringsliv
og dyktige samfunnsborgere.
Disse medlemmer mener at handlingsrommet
til de lokale beslutningstagerne er innskrenket og at regjeringen
Stoltenberg har skapt en stor forventningskrise i Kommune-Norge.
Gjennom media og i den politiske debatten skapes det et inntrykk
av at Kommune-Norge har fått økte midler til å forbedre tjenestetilbudet.
Det er etter disse medlemmers oppfatning feil. Disse medlemmer viser
til at kommunesektoren har hatt store utfordringer knyttet til kostnadsveksten.
Regjeringen har ikke vist evne til å ta inn over seg disse nye utfordringene
som kommunesektoren står overfor.
Disse medlemmer påpeker at en
forenkling fra dagens system til en tonivåmodell med kun stat og
kommune, vil bidra til effektivisering. Lovfesting av samkommunemodellen
anser disse medlemmer er et steg i gal retning. Disse
medlemmer mener at utover Kvalitetskommuneprogrammet har
regjeringens arbeid med fornying i kommunesektoren stoppet opp.
Kommunene er nå inne i et tøft arbeid med omstilling og effektivisering
for å få utgiftene i samsvar med inntektsnivået. Hvis ikke kommunene
i dette arbeidet får muligheter til å omstille og effektivisere
for å få mer igjen for pengene, blir konsekvensene reduksjoner i
tjenestetilbudet og redusert kvalitet, parallelt med økte forventninger
som følge av regjeringens retorikk.
Disse medlemmer legger til grunn
en annen politikk for kommunesektoren enn regjeringens. Disse
medlemmer mener at kommunene utgjør selve grunnmuren i lokaldemokratiet
ved at kommunene utgjør fundamentet for folkestyret og representerer
nærhet, tilhørighet og mulighet til innflytelse for befolkningen.
Disse medlemmer viser til at
kommunenes økonomiske muligheter til å sikre kompetansearbeidsplasser
ikke er tilstrekkelige for å sikre sterke lokale fagmiljøer som
oppfyller denne målsettingen, eller som gir de nødvendige insentiver
for langsiktig og forutsigbar næringsutvikling.
Disse medlemmer mener at det
påståtte økonomiske løftet for kommunesektoren ikke er reelt. Disse
medlemmer påpeker at selv om aktivitetsnivået i kommunesektoren
er blitt større, medfører ikke dette en forbedring av kommunenes
muligheter til å levere bedre tjenester til sine innbyggere.
Disse medlemmer merker seg at
regjeringen viderefører sin svært restriktive holdning til private
leverandører som ville vært i stand til å levere tjenester med god
kvalitet til innbyggerne i Kommune-Norge. Disse medlemmer mener det
er skuffende at regjeringen ikke tar initiativ til å løse utfordringer
knyttet til kommunal velferdsproduksjon ved å legge til rette for
en mer utstrakt grad av konkurranseutsetting og utfordringsrett.
Disse medlemmer peker på at regjeringens negative
holdning til aktører i privat sektor, som vil tilby tjenester med
god kvalitet, er å anse som et negativt insentiv til rasjonell og
kostnadseffektiv produksjon av tjenester i Kommune-Norge. Disse
medlemmer påpeker at kostnadsveksten i kommunesektoren uvegerlig
medfører at sektoren uansett må jobbe med smarte løsninger som øker
produktiviteten i kommunene. Disse medlemmer mener
regjeringen i mindre grad bør legge seg opp i om kommunene velger
mellom offentlige eller private tilbydere, og at det i dette ligger
et potensial for effektivitetsgevinster, og frykter dette vil ha
negativ effekt på produksjonen og kvaliteten på lovpålagte tjenester
i kommunal regi.
Disse medlemmer viser til at
Borgeutvalget (NOU 2005:18) pekte på flere elementer i det kommunale
inntektssystemet som kan hindre endringer som fører til en mer hensiktsmessig kommunestruktur
med hensyn til de oppgavene kommunene skal løse. Disse medlemmer viser
til at mange kommuner er opptatt av denne problemstillingen. Disse
medlemmer har forståelse for dette.
Disse medlemmer mener at det
skal være en reell frivillighet knyttet til valget om å forbli egen
kommune eller starte en sammenslåingsprosess. Disse medlemmer viser
til at staten nå dekker 100 pst. av engangskostnader som departementet
vurderer som nødvendige for å få etablert den nye kommunen. Disse
medlemmer viser til at perio-den for fullt inndelingstilskudd
nå er 15 år mot tidligere 10 år.
Disse medlemmer mener at lokal selvbestemmelse
sikrer nærhet til beslutningene, medbestemmelse for innbyggerne
og et levende demokrati. Disse medlemmer viser til
behandlingen av Dokument 8:132 S (2010–2011), representantforslag
om å avvikle fylkeskommunen som selvstendig forvaltningsnivå, hvor
det fremsettes forslag om å overføre flere oppgaver til kommunene,
samt å gå over fra dagens trenivåmodell med stat, fylker og kommuner,
til en mer effektiv forvaltningsmodell med de to nivåe-ne stat og
kommuner.
Disse medlemmer viser til at
man tradisjonelt har kunnet dele den statlige styringen av kommunene
inn i to hoveddimensjoner: styring av målsettingene eller styring
av virkemidlene. Styring av virkemidlene når det gjelder kommunene
har tidligere vært mye brukt, for eksempel gjennom øremerking av
midler. Under dagens regjering ser vi imidlertid at styringen er
dobbel. Riktignok reduseres andelen øremerkede midler, men styring
gjennom andre føringer som forskrifter, regelverk og lover har økt
parallelt med den statlige styringen av målsettinger på vegne av
kommunene, gjennom både rettighetslovgivning, maksprising på ulike
tjenester og målsettinger som for eksempel full barnehagedekning.
Disse medlemmer viser til at
kommunesektoren har hatt store utfordringer knyttet til kostnadsveksten.
Regjeringen har ikke vist evne til å ta inn over seg disse nye utfordringene
som kommunesektoren står overfor.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti peker på at samkommunemodellen kan
ha den effekt at kommuner, som egentlig hadde tjent på å slå seg sammen,
heller velger å etablere en samkommune, noe som er mer ressurskrevende
og mindre effektivt. Disse medlemmer mener at frivillighet
må legges til grunn for kommunesammenslåinger. Disse medlemmer etterlyser flere
virkemidler som gjør det mulig, for kommuner som ønsker det, å slå
seg sammen.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener at en høy andel øremerkede
midler også svekker kommunenes mulighet til å prioritere ut fra
lokale behov.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at mye i det norske samfunnet er endret siden dagens kommune-
og fylkesstruktur ble etablert, ikke minst innen teknologi, kommunikasjon
og mobilitet. Disse medlemmer mener at kommunene
skal gis større økonomisk ansvar ved at den statlige økonomiske
utjevningen mellom kommunene reduseres og at de statlige overføringene
baseres på et objektivt differensiert innbyggertilskudd, fritt skattøre
og eierskap til selskapsskatt. I tillegg vil disse medlemmer sikre
100 pst. finansiering av grunnleggende velferdstjenester gjennom
behovsstyrt statlig finansiering.
Disse medlemmer gjør derfor oppmerksom på
at mange av de merknader og forslag som fremmes av disse
medlemmer, er sekundær politikk basert på de forslag regjeringen
fremmer i kommuneproposisjonen for 2013.
Disse medlemmer mener at kommunene
bør ha den nødvendige friheten til å legge til rette for lokal vekst,
velstandsøkning og velferdsproduksjon, og mener regjeringens forslag
til kommuneproposisjon for 2013 ikke tar de nødvendige grep for
å sikre dette.
Disse medlemmer mener at lokal selvbestemmelse
sikrer nærhet til beslutningene, med bestemmelse for innbyggerne
og et levende lokaldemokrati. Disse medlemmer mener kommuneproposisjonen
for 2013 ikke gir kommunene det nødvendige handlingsrom som må til
for å drive sin virksomhet på en rasjonell og kostnadseffektiv måte,
og at de virkemidler regjeringen bebuder ikke er tilstrekkelige
til å sørge for en kommunepolitikk som sørger for lokal innflytelse
og medbestemmelse.
Disse medlemmer oppfatter regjeringens tilnærming
som lite dynamisk og viser til at Fremskrittspartiet i behandlingen
av regionreformen i Innst. S. nr. 166 (2006–2007), jf. St.meld.
nr. 12 (2006–2007), og Dokument 8:132 S (2010–2011), jf. Innst.
425 S (2010–2011), fremmet en rekke forslag om nye oppgaver til
kommunene, samt forslag om overgang fra dagens trenivåmodell med
stat, fylker og kommuner til en mer effektiv forvaltningsmodell med
de to nivåene stat og kommune.
Disse medlemmer har et annet
kommunalpolitisk utgangspunkt enn de andre partiene, og kjernen
i disse medlemmers kommunepolitikk er å øke enkeltmenneskets
handlefrihet gjennom å begrense offentlige inngrep og restriksjoner.
Det offentlige skal derfor ikke ta på seg oppgaver som enkeltpersoner,
bedrifter og private kan løse like godt eller bedre.
Disse medlemmer vil fremheve
at kommunenes og lokaldemokratiets rolle er å sikre enkeltmennesket
valgfrihet og mulighet til i størst mulig grad å påvirke beslutninger
som angår dem selv. Samtidig ser disse medlemmer at det
på grunn av blant annet stordriftsfordeler er hensiktsmessig at
en del klart avgrensede offentlige oppgaver løses og finansieres
av staten.
Disse medlemmer mener det er
urovekkende at regjeringen ikke på en tilstrekkelig måte fremmer
virkemidler som er bedre egnet til å ta igjen de meget store etterslep
mange kommuner opplever når det gjelder rehabilitering av kommunal
bygningsmasse som følge av en anstrengt kommuneøkonomi.
Disse medlemmer etterlyser klarere
tiltak fra regjeringen som tar på alvor at kommunesektoren, som
landets største produsent og tilrettelegger av velferdstjenester,
har en god nok økonomi som muliggjør en nødvendig oppgradering av spesielt
sykehjem og skoler.
Disse medlemmer viser til flertallsregjeringens
politiske plattform, der det fastslås at en styrket kommunesektor
er viktig for å sikre at kompetansearbeidsplasser spres utover hele
landet og for at denne sektoren skal være i stand til å drive aktiv
næringsutvikling. Disse medlemmer mener kommuneproposisjonen
for 2013 ikke tilgodeser kommunesektoren med tilstrekkelige ressurser
for å oppnå en slik målsetting.
Disse medlemmer mener regjeringen
i 2013 bør evaluere kost-nytte-verdiene av kommunale klimaplaner,
for eksempel ved å gjennomgå planene, kostnadene og nytteverdien
fra (tilfeldig) utvalgte kommuner av varierende størrelse.
Komiteens medlemmer fra Høyre har foreslått
en økonomisk ramme for kommunesektoren i 2009, 2010, 2011 og 2012
som hadde gitt kommunene et økonomisk handlingsrom på linje med
regjeringens opplegg. Høyres alternativ innebærer imidlertid en
helhetlig endring av dagens inntektssystem, hvor blant annet en
større andel av inntektene hadde kommet gjennom at kommunene hadde
fått beholdt en større andel av egne skatteinntekter. I motsetning
til regjeringens opplegg ville et samlet opplegg fra Høyre ha betydd
en jevnere vekst for sektoren, fortsatt fokus på effektivisering
og fornying og forventninger til sektoren i samsvar med de økonomiske rammene.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser også til vedtak i Stortinget 3. mai 2012
hvor samkommuner ble en del av kommuneloven, jf. lovvedtak 51 (2011–2012)
i Innst. 226 L (2011–2012) og Prop. 49 L (2011–2012). Den nye lovgivningen
skal sikre en mulighet for enklere interkommunalt samarbeid på tvers
av sektorer.
Dette medlem mener de senere
års økte behov for samkommuner må sees på som signal om økt behov
for en gjennomtenkning og ny vurdering av hensiktsmessigheten av
dagens norske kommunestruktur.
Dette medlem merker seg at mange
kommuner har utfordringer med å skaffe nok kapasitet og god nok
kompetanse for å sørge for et tilfredsstillende tjenestetilbud,
og at deltakelse i en samkommune vil kunne gi flere kommuner et bedret
tjenestetilbud. Dette medlem mener også at samkommunemodellen
kan være et nødvendig verktøy for å utføre noen av de lovpålagte oppgavene
som ble overført til kommunen i forbindelse med samhandlingsreformen. Dette medlem støttet
derfor regjeringens forslag om å lovfeste en ny modell for interkommunalt
samarbeid i form av en samkommune.