Statens pensjonsfond skal understøtte statlig sparing
for finansiering av folketrygdens pensjonsutgifter og underbygge
langsiktige hensyn ved anvendelsen av statens petroleumsinntekter. En
langsiktig og trygg forvaltning av fondet bidrar til å sikre at
petroleumsformuen kan komme både dagens og kommende generasjoner
til gode.
Statens pensjonsfond er et instrument for generell
sparing. Fondet har ikke klart definerte forpliktelser i framtiden.
Siktemålet med investeringene er å oppnå en høyest mulig kjøpekraft
av kapitalen i fondet innenfor et moderat nivå på risiko. En ansvarlig
investeringspraksis støtter opp under dette.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Komiteen viser til at det er
bred enighet om den overordnede langsiktige strategien og målsettingen
for fondet. Erfaringene fra finanskrisen viser at det er viktig
å holde fast ved fondets langsiktige investeringsstrategi, særlig
i turbulente tider.
Komiteen påpeker at Statens pensjonsfond
utland skal forvaltes slik at formuen skaper en langsiktig god avkastning
som framtidige generasjoner kan få nytte av. Dette er avhengig av
at man oppnår en bærekraftig utvikling i økonomisk, økologisk og
samfunnsmessig forstand samt av velfungerende, legitime og effektive markeder.
Komiteen understreker fondets
rolle som en ansvarlig investor og viser til at det siktes mot beste
internasjonale praksis i alle deler av forvaltningen.
Komiteen viser til at SPU ligger
an til å vokse betydelig i årene som kommer. Samtidig vil de løpende
tilførslene til fondet etter hvert avta. Etter 2020 ligger det an
til at de årlige uttakene fra fondet for å dekke det oljekorrigerte
underskuddet på statsbudsjettet vil bli større enn tilførselen av
nye midler til fondet. Fondet vil imidlertid fortsette å vokse fordi
avkastningen på kapitalen ligger an til å være høyere enn netto
uttak fra fondet. Fram mot 2020 legger departementet til grunn at
fondet kan bli om lag dobbelt så stort som i dag. Fondets vekst
og størrelse gir et godt utgangspunkt for den videre utviklingen
av fondet og investeringsstrategien. Samtidig gjør fondets størrelse
at det er vanskelig å gjøre betydelige endringer i investeringene
på kort sikt. Komiteen vil understreke at en robust
investeringsstrategi som står seg over tid derfor er viktig.
Investeringsstrategien for fondet er utviklet
over flere år, der man har lagt vekt på å utnytte fondets særtrekk
og evne til å bære risiko. Det er en nær sammenheng mellom målet
om god avkastning og fondets rolle som ansvarlig investor. Miljømessige
og samfunnsmessige hensyn er derfor langt på vei en integrert del
av investeringsstrategien, sammen med hensynet til god styring av
selskapene fondet investerer i.
Utgangspunktet for arbeidet med strategien vil fortsatt
være å søke høyest mulig internasjonal kjøpekraft innenfor moderat
risiko. Pensjonsfondet forvaltes på vegne av den norske befolkningen.
Det er en grunnleggende forpliktelse å skape langsiktig god avkastning
som framtidige generasjoner kan dra nytte av. Komiteen er enig
i dette. Komiteen viser til at mange er opptatt av
at fondets investeringer også skal bidra til bedre miljø, til utvikling
i de framvoksende økonomiene, og til utvikling av næringsliv og
framtidas arbeidsplasser. Komiteen vil i denne sammenheng
vise til at dagens investeringsstrategi, med eierskap i mange ulike
næringer internasjonalt, en aktiv eierskapsutøvelse, retningslinjene
for ansvarlig investeringspraksis og miljøprogrammet er en del av
investeringsstrategien for fondet og således også bidrar til dette. Komiteen er
opptatt av å synliggjøre at målsettingen for dagens investeringsstrategi om
høyest mulig avkastning over tid innenfor moderat risiko er avhengig
av en bærekraftig utvikling i de markeder det investeres i. Samtidig bidrar
en gjennom forvaltningen av fondet og oppbygging av nye investeringsområder
som f.eks. eiendom til utvikling av arbeidsplasser og kompetanse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke viktigheten
av at Norges Bank og NBIM praktiserer stor grad av åpenhet om fondets
strategier, resultater og forvaltning. Det er avgjørende å sikre
god forankring for å oppnå tilslutning til måten vår felles formue
spares og forvaltes på.
Disse medlemmer er tilfreds med
at både Norges Bank og NBIM gradvis har blitt mer åpne om selve
forvaltningen og resultater. Det er imidlertid avgjørende å ha et
kontinuerlig fokus på hvordan man kan sikre åpenhet og en god dialog
med storting og offentlighet.
Forvaltningen av obligasjonsporteføljen i Statens
pensjonsfond utland (SPU) har tatt utgangspunkt i en strategisk
referanseindeks som inneholder rundt 11 500 obligasjoner. Referanseindeksen
har vært sammensatt av statsobligasjoner med og uten inflasjonssikring, statsrelaterte
obligasjoner, selskaps-obligasjoner og pantesikrede obligasjoner
i til sammen 11 valutaer. Valutavektene har ligget fast med 60 prosent
europeiske valutaer, 35 prosent nordamerikanske valutaer og 5 prosent
valutaer fra Asia/Oseania.
Innenfor hver av de tre geografiske regionene har
ulike deler av obligasjonsmarkedet, og enkeltobligasjoner, hatt
en andel i indeksen tilsvarende deres andel av verdien av den samlede obligasjonsindeksen.
Denne metoden kalles markedsvekting og innebærer at indeksen har hatt
en like høy eierandel i alle obligasjonslån innenfor samme geografiske
region.
Departementet skrev allerede i Meld. St. 10 (2009–2010)
Forvaltningen av Statens pensjonsfond i 2009 at det var flere svakheter
ved referanseindeksen for obligasjoner. I Meld. St. 15 (2010–2011)
Forvaltningen av Statens pensjonsfond i 2010 viste departementet
til at en blant annet i lys av erfaringene fra finanskrisen hadde analysert
avkastnings- og risikoegenskapene til ulike deler av obligasjonsmarkedet
for å vurdere forvaltningen av disse investeringene på nytt. Gjennomgangen
var blant annet basert på en rapport fra professor Stephen Schaefer
og konsulent Jörg Behrens som ble offentliggjort sammen med meldingen.
Analysene viste at svingningene i avkastningen
i bredt sammensatte obligasjonsindekser kan forklares av utviklingen
i noen få systematiske risikofaktorer. Muligheten for å spre risikoen
i en portefølje av obligasjoner er derfor mer begrenset enn i en
aksjeportefølje.
Departementet beskrev videre i Meld. St. 15 (2010–2011)
et forslag fra Norges Bank om å for-enkle referanseindeksen ved
å ta ut delmarkedene statsrelaterte obligasjoner og obligasjoner
med sikkerhet i pant (pantesikrede obligasjoner). Norges Bank anbefalte
en referanseindeks bestående av 70 prosent statsobligasjoner og
30 prosent selskapsobligasjoner. Departementet skrev at forslaget
om å forenkle referanseindeksen kunne gjennomføres uten vesentlige
endringer i forventet avkastning og risiko og at en ville vurdere
å gjennomføre slike endringer i løpet av 2011.
Fjorårets melding inneholdt også en ny vurdering
av SPUs fordeling på geografiske regioner. SPU har til nå hatt over
halvparten av kapitalen investert i europeiske aksjer, obligasjoner
og eiendom. Den høye andelen i Europa har vært begrunnet med at
den demper fondets valutarisiko. Ettersom Norge importerer mest
fra Europa, har det vært naturlig å tenke at vi beskytter kjøpekraften
til fondet mot valutarisiko ved å investere mye i europeiske markeder.
I meldingen konkluderte departementet med at valutarisikoen på lang
sikt synes å være mindre enn tidligere antatt. Vurderingen var at
andelen investert i Europa derfor burde reduseres over tid, til
fordel for større andeler i resten av verden.
Departementet skrev at en ville arbeide videre med
fastsettelse av ny geografisk fordeling og at det samtidig kunne
være aktuelt å begynne gjennomføring av endringer i 2011.
I denne meldingen presenteres resultatet av
departementets arbeid med ny referanseindeks for obligasjonsporteføljen
og konsekvenser av omleggingen for fordelingen på regioner. Departementet
har lagt vekt på å tydeliggjøre formålet med de ulike delene av
obligasjonsinvesteringene. Som et resultat er enkelte delmarkeder
tatt ut av referanseindeksen. Den nye referanseindeksen for fondets
obligasjonsinvesteringer er i stor grad i tråd med Norges Banks
forslag til forenklinger, men går på enkelte punkter ikke like langt
i å ta delmarkeder ut av indeksen. Endringene er omtalt i avsnitt
2.2.2. I avsnitt 2.2.3 er det redegjort for arbeidet med å vurdere
prinsipper for vektingen av obligasjoner utstedt av ulike land og
selskaper. Utgangspunktet for denne vurderingen har vært at vekting
basert på brutto nasjonalprodukt, såkalt BNP-vekting, framstår som
et naturlig alternativ til dagens markedsvekting av statsobligasjoner.
For obligasjoner utstedt av selskaper har departementet lagt til
grunn at markedsvekter fortsatt er det beste utgangspunktet. Endringene
i vektingsprinsipp gir en annen valutafordeling av referanseindeksen
for obligasjoner og medfører blant annet at andelen europeiske obligasjoner
vil bli redusert over tid.
Endringene i referanseindeksen for obligasjoner er
påbegynt. Departementet har endret referanseindeksen for obligasjoner
i SPU i tråd med omtalen i avsnitt 2.2.2, slik at indeksen nå har
en statsdel på 70 prosent og en selskapsdel på 30 prosent. Departementet
har videre startet en gradvis endring av referanseindeksen til den valutasammensetningen
som følger av tilpasninger til BNP-vekter for statsdelen av indeksen og
markedsvekter for selskapsdelen. Jf. omtale i avsnitt 2.2.3. I avsnitt
2.2.4 legges det opp til å inkludere framvoksende markeder i referanseindeksen
for obligasjoner. Arbeidet med en slik utvidelse av referanseindeksen
er ikke påbegynt. I tråd med hva som har vært praksis ved tidligere
endringer i referanseindeksen, vil departementet orientere nærmere
om gjennomføringen etter at endringene er gjennomført.
I avsnitt 2.2.5 i meldingen sammenliknes tidligere
og ny referanseindeks. Behov for endringer i mandatet til Norges
Bank og forholdet mellom strategisk referanseindeks og bankens operative referanseportefølje
omtales nærmere i meldingens avsnitt 2.2.6.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Komiteen viser til at referanseindeksen
for obligasjonsporteføljen er endret slik at den på en bedre måte
gjenspeiler rollen til obligasjoner i Statens pensjonsfond utland.
Den nye obligasjonsindeksen rendyrker rollene og gir en enklere referanseindeks.
Indeksen har en andel selskapsobligasjoner på 30 prosent, mens andelen
statsobligasjoner utgjør 70 prosent. Videre endres vektingen av
statsobligasjoner til å ta utgangspunkt i størrelsen på landenes
økonomi målt ved BNP i stedet for å følge markedsvekter.
Komiteen merker seg at markedsvekting
av statsobligasjoner innebærer økt eksponering mot land med voksende
statsgjeld. Komiteen er enig i at BNP som utgangspunkt
for vekting er mer hensiktsmessig, til tross for at heller ikke dette
gir et presist mål på evne og vilje til å betjene statsgjeld. Komiteen er
derfor tilfreds med at Norges Bank vil bli pålagt å ta hensyn til forskjeller
i statsfinansiell styrke i sammensetningen av statsobligasjoner
i forvaltningen av fondet. Endringen av vektingsprinsipp vil også medføre
at andelen europeiske statsobligasjoner blir redusert over tid,
mens det legges opp til å inkludere framvoksende markeder i referanseindeksen. Komiteen mener
dette er fornuftig både med tanke på at valutarisikoen er lavere
enn tidligere antatt, og fordi det er hensiktsmessig å få en bedre
geografisk spredning av obligasjonsinvesteringenes fordeling på
valutaer som også omfatter framvoksende markeder. Ved at statsobligasjoner
utstedt i framvoksende markeder i lokal valuta tas inn i indeksen,
øker antall valutaer til 21 fra 11. Med dette inkluderes alle valutaene
som til enhver tid inngår i BCGA-indeksen, med unntak av kroner.
De nye valutaene vil utgjøre om lag 10 prosent av statsdelen av
obligasjonsindeksen, og risikoen vurderes som moderat. Isolert sett
øker inkluderingen av framvoksende markeder kredittrisikoen i porteføljen,
men indeksen vil fortsatt bestå av obligasjoner med høy kredittvurdering,
såkalt «investment grade». Komiteen slutter seg til de
planlagte endringene i referanseindeksen for obligasjoner i SPU.
Dagens strategiske referanseindeks for aksjer
i Statens pensjonsfond utland (SPU) er fordelt på tre regioner med
følgende faste vekter: 50 prosent Europa, 35 prosent Amerika og
Afrika og 15 prosent Asia og Oseania. Som for referanseindeksen
for obligasjoner har den høye andelen av investeringene i Europa
vært begrunnet i hensynet til fondets valutarisiko. Ettersom vi
importerer mest fra Europa, har det vært naturlig å tenke at vi
beskytter kjøpekraften til fondet mot valutarisiko ved å investere
mest i europeiske markeder.
I Meld. St. 15 (2010–2011) Forvaltningen av Statens
pensjonsfond i 2010 gjorde departementet en ny vurdering av fondets
valutarisiko. Departementet konkluderte med at valutarisikoen synes
å være mind-re enn tidligere antatt og at det ikke lenger var grunnlag
for en så vidt sterk konsentrasjon av investeringene i Europa. I
meldingen skrev departementet at en geografisk fordeling i samsvar
med markedsverdier var et naturlig utgangspunkt for sammensetning
av fondets aksjeportefølje, men at hensyn til investerbarhet, konsentrasjonsrisiko
og forventninger til avkastning og risiko i ulike markeder også
måtte tas med i vurderingen. Departementet skrev dessuten at et
aktuelt spørsmål var om andelen av fondet som investeres i framvoksende markeder,
burde øke mer enn det som følger av markedsutviklingen og en nedvekting
av Europa.
I dette avsnittet legges det fram planer for
endring i den geografiske fordelingen av den strategiske referanseindeksen
for aksjer i SPU.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Komiteen merker seg videre planene
for endring i den geografiske fordelingen av den strategiske referanseindeksen
for aksjer i SPU. Lavere valutarisiko enn tidligere antatt taler
mot en så sterk konsentrasjon av investeringene i Europa, samtidig
som utviklingen i framvoksende aksjemarkeder taler til fordel for
at en større andel investeres her. Finansdepartementet skrev i fjorårets
melding at verdens produksjonskapasitet og verdipapirmarkeder i
større og økende grad befinner seg i andre deler av verden. På denne
bakgrunn bør derfor andelen av fondet som er investert i Europa
reduseres over tid, til fordel for større andeler i resten av verden. Komiteens
flertall støttet dette, men understreket samtidig betydningen av
det europeiske markedet for investeringene i SPU, og at det europeiske
markedet fortsatt vil være svært viktig.
Komiteen viser til at investeringer
i framvoksende markeder gjerne er forbundet med økt risiko, men
at de også kan bidra til at fondet i mindre grad samvarierer med
utviklingen i norsk økonomi. Fondets langsiktige investeringshorisont,
med begrenset behov for likviditet, demper den økte risikoen av
mer volatile markeder med lavere omsettelighet.
Investeringsstrategien for Statens pensjonsfond utland
(SPU) uttrykkes gjennom fondets strategiske referanseindeks. Referanseindeksen
er en detaljert beskrivelse av hvordan fondets kapital skal være
investert, dersom Norges Bank ikke skal trekke på rammen for avvik
fra indeks. Indeksen er fordelt på aksjer (60 prosent), obligasjoner
(35 prosent) og eiendom (5 prosent). Den har også vært fordelt på
tre geografiske regioner: Europa, Amerika/Afrika og Asia/Oseania.
Innenfor hver region har investeringene i hovedsak vært fordelt
på land etter markedenes relative størrelse. Fondets geografiske
fordeling bestemmer implisitt valutasammensetningen i fondet.
Regionvektene har til nå vært henholdsvis 50 prosent,
35 prosent og 15 prosent for aksjer og 60 prosent, 35 prosent og
5 prosent for obligasjoner, jf. figur 2.20. Det vil si at mer enn
halvparten av kapitalen i fondet har vært plassert i Europa. Regionvektene
er et resultat av avveiing av flere hensyn. Et viktig formål med
den høye andelen i Europa har vært å redusere fondets valutarisiko,
jf. omtalen i avsnitt 2.3.
I fjorårets melding, Meld. St. 15 (2010–2011) Forvaltningen
av Statens pensjonsfond i 2010, konkluderte departementet med at
valutarisikoen på lang sikt synes å være mindre enn tidligere antatt.
Vurderingen var at andelen investert i Europa over tid bør reduseres.
For aksjer og selskapsobligasjoner er det naturlig at ny fordeling tar
utgangspunkt i markedenes størrelse (markedsvekter), mens det for
statsobligasjoner er mer naturlig å legge økonomiens størrelse (BNP-vekter)
til grunn. I avsnitt 2.2 og 2.3 i denne meldingen er det gjort nærmere
rede for endringene i den geografiske fordelingen av investeringene
i SPU.
Basert på markedsverdiene ved utgangen av 2011
innebærer endringene blant annet at:
Andelen i Europa
reduseres med til sammen 13 prosentenheter.
Andelen i framvoksende markeder økes med
til sammen 4 prosentenheter.
Andelen i Nord-Amerika vil fortsatt være
lavere enn markedsvekt.
Tabell 2.3 i meldingen viser regionfordelingen
i SPU med tidligere og ny referanseindeks. Regionfordelingen i ny
referanseindeks er basert på markedsverdier ved inngangen til 2012.
Det betyr at andelene i de ulike regionene i den nye referanseindeksen
vil avhenge av markedsutviklingen og den relative utviklingen i BNP.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Komiteen viser til at det legges
opp til at den geografiske fordelingen av referanseindeksen for
aksjer i større grad skal følge globale markedsvekter. Det innebærer
at Europa-andelen over tid reduseres med om lag 10 prosentenheter
til fordel for Nord-Amerika, samt at andelen i framvoksende markeder
økes sammenliknet med i dag. Den geografiske fordelingen på ulike
regioner vil ikke lenger være fast, men variere med utviklingen
i de ulike markedene.
Komiteen slutter seg til de planlagte
endringene i den geografiske fordelingen for aksjer i SPU.
Finansdepartementets langsiktige strategi for forvaltningen
av Statens pensjonsfond utland (SPU) angir en fast fordeling mellom
aksjer (60 prosent), obligasjoner (35 prosent) og eiendom (5 prosent),
jf. avsnitt 2.4. Det har også vært en fast fordeling mellom tre
geografiske regioner. Fordelingen mellom aksjer, obligasjoner og eiendom
er et resultat av en avveiing mellom forventet avkastning og risiko
ved disse aktivaklassene på lang sikt. Regionvektene er også framkommet
som følge av en avveiing mellom ulike hensyn, jf. omtalen i avsnitt
2.2 (obligasjoner) og avsnitt 2.3 (aksjer).
Markedsbevegelser fører til at de faktiske aktivaene
og regionandelene vil bevege seg bort fra de strategiske vektene.
For eksempel vil en oppgang i aksjekursene i forhold til kursene
på obligasjoner føre til at aksjeandelen øker. Den kan da bli høyere
enn den strategiske vekten på 60 prosent hvis ikke Norges Bank selger
aksjer for å motvirke en slik utvikling. En høyere (eller lavere)
aksjeandel vil endre avkastnings- og risikoegenskapene til fondet.
Det er derfor viktig å ha en ordning som bringer vektene i fondet tilbake
mot de strategiske vektene.
Rebalansering ivaretar dette. Rebalansering gjøres
både gradvis ved hjelp av den løpende tilførselen av midler til
fondet, såkalt delvis rebalansering, og ved kjøp og salg av verdipapirer, såkalt
full rebalansering. Full rebalansering gjennomføres dersom avstanden
til de strategiske vektene er tilstrekkelig store. Dette kalles betinget
full rebalansering. Departementet har fastsatt nærmere regler om
rebalansering. De detaljerte reglene har vært unntatt offentlighet
av hensyn til at andre aktører i finansmarkedene ikke skal kunne
forutsi handlingene til fondet på en måte som kan påføre fondet
unødige kostnader.
Salg av verdipapirer påfører fondet transaksjonskostnader
som reduserer avkastningen. Reglene for hvor store avvik som skal
aksepteres før en gjennomfører full rebalansering har derfor vært fastsatt
ut fra en avveiing mellom å bringe vektene i fondet tilbake til
de strategiske vektene og å spare transaksjonskostnader.
Det første innskuddet i SPU ble foretatt i mai 1996.
Investeringene i fondet bestod da utelukkende av obligasjoner. Aksjer
ble inkludert i 1998 med en andel på 40 prosent. I perioden fra
1998 til 2001 ble fondet rebalansert med de kvartalsvise tilførslene
av kapital til fondet. I 2001 gikk en over til månedlige overføringer
til fondet. Det ble da valgt nye regler med månedlige, delvise rebalanseringer
og betingede, fulle rebalanseringer. Rebalanseringsreglene har ikke
vært endret siden 2001, men de ble satt midlertidig til side i forbindelse
med økningen av aksjeandelen fra 40 prosent til 60 prosent i perioden
2007–2009. Norges Bank har i eget notat gjort rede for analyser
av erfaringene med rebalansering av SPU.
I avsnitt 2.2 er det gjort nærmere rede for
den nye referanseindeksen for SPUs obligasjonsinvesteringer og i
avsnitt 2.3 for endringer i den geografiske fordelingen av SPUs
aksjeindeks. Endringene i investeringsstrategien for aksje- og obligasjonsinvesteringene
tilsier at reglene for rebalansering endres. Norges Bank har i brev 26. januar
2012 gitt råd om slike regler. Brevet følger som vedlegg 1 til denne
meldingen.
Komiteen tar redegjørelsen til
orientering.
Komiteen viser til at Norges
Bank i brev av 26. januar 2012 har gitt råd om utforming av nye rebalanseringsregler
for SPU. Rebalansering innebærer kjøp av aksjer dersom aksjemarkedet har
falt i foregående perioder sammenliknet med obligasjoner, slik at
det relative forholdet mellom aksjer og obligasjoner holdes noenlunde
stabilt. Norges Bank viser til at rebalanseringsstrategien har gitt
høyere risikojustert avkastning enn strategier der aktivavektene
følger markedsutviklingen. Norges bank foreslår at det fastsettes
en offentlig tilgjengelig regel for rebalansering i mandatet for
SPU. Banken foreslår at rebalansering iverksettes dersom aksjeandelen
faller eller stiger med 3 prosentenheter fra den strategiske vekten
aksjer har i referanseindeksen. Finansdepartementet legger vekt på
at en offentlig tilgjengelig rebalanseringsregel vil bidra til økt
åpenhet om forvaltningen av fondet. Departementet vil arbeide videre
med detaljene i hvordan rebalanseringsreglene skal utformes, og
legger opp til å gi en nærmere orien-tering om de nye rebalanseringsreglene
i Nasjonalbudsjettet 2013. Komiteen viser til at rebalansering
er en viktig del av den langsiktige investeringsstrategien for SPU
og at fondet har gode erfaringer med rebalansering. Komiteen har
samtidig merket seg at en ikke har noen garanti for at rebalansering
vil være like fordelaktig framover. Komiteen legger
til grunn at rebalansering fortsatt skal være en del av investeringsstrategien
for SPU. Komiteen imøteser orienteringen i nasjonalbudsjettet
til høsten.
I Meld. St. 15 (2010–2011) Forvaltningen av Statens
pensjonsfond i 2010 omtalte departementet hovedrapporten fra en
internasjonal utredning om langsiktige konsekvenser av klimaendringer
for globale kapitalmarkeder. Utredningen var et samarbeidsprosjekt
mellom konsulentselskapet Mercer og 14 store institusjonelle investorer
i Europa, Nord-Amerika, Asia og Australia. I tillegg var flere andre
institusjoner involvert, som The Grantham Research Institute on
Climate Change and the Environment ved London School of Economics,
International Finance Corporation (del av Verdensbank-gruppen),
selskapet Carbon Trust og et utvalg eksperter innen miljøøkonomi
fra privat sektor og akademia.
Bakgrunnen for omtalen i fjorårets melding var hovedrapporten
for prosjektet, som ble presentert av Mercer i London 15. februar
2011. I meldingen skrev departementet at Mercer ville utarbeide
en særskilt rapport om klimarisikoen knyttet til investeringene
i Statens pensjonsfond utland (SPU) basert på resultatene i hovedrapporten.
Denne rapporten omtales her.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til rapporten
fra Mercer av SPUs følsomhet for klimarisiko og muligheter for risikoreduksjon gjennom
klimarelaterte investeringer over de neste 20 årene. Analysen viser
at virkninger av klimaendringer er viktige for flere deler av forvaltningen
av SPU. På bakgrunn av hvilken utvikling Mercer anser som mest sannsynlig, anbefales
det at Statens pensjonsfond utland øker investeringene i blant annet
klimavennlig teknologi og klimavennlig infrastruktur – aktivaklasser
som forventes å gjøre det bedre enn andre i den mest sannsynlige
utviklingen. Rapporten peker også på at karbonintensive sektorer
kan oppleve økende kostnader som vil påvirke deres verdi. Analysene
gir en bedre forståelse for hvordan klimaendringer kan påvirke avkastning
og risiko på lang sikt, men det understrekes at de store problemene
knyttet til endret klima i stor grad vil ramme verden etter 2030,
og slår følgelig ikke sterkt ut i den perioden som er analysert.
Omtalen av nye investeringsområder viser hvilke alternativer som
finnes for for å endre sammenhengen mellom klimaendringer og fondets
forventede resultater. Rådene som gis om å ivareta miljøhensyn gjennom
eierskapsutøvelsen, den aktive forvaltningen og i oppbyggingen av
en portefølje av eiendomsinvesteringer støtter opp under allerede
etab-lerte tiltak i forvaltningen av fondet. Rapporten fra Mercer
vil være et viktig bidrag i den videre utviklingen av investeringsstrategien
og arbeidet med klima i forvaltningen.
Flertallet er positive til at
det er gjennomført en analyse av mulige virkninger av klimaendringer
for forvaltningen av Statens pensjonsfond. Flertallet har
merket seg at det er behov for ytterligere forsk-ning og utredning
for å øke forståelsen av hvordan langsiktige utviklingstrekk i samfunn
og miljø kan påvirke avkastning på lang sikt. Som langsiktig investor
med en svært bredt sammensatt portefølje, vil fondets avkastning
påvirkes av verdens evne til å håndtere klimaproblemene. Særlig
vil flertallet trekke fram behov for å skaffe mer
kunnskap om effekten på fondets risiko og avkastning som følge av
klimaendringer på enda lenger sikt enn fram til 2030, og på basis
av dette konkrete råd knyttet til endringer i investeringsstrategi.
Investeringsstrategien for Statens pensjonsfond utland
(SPU) er blitt utviklet gradvis. På den måten har det vært mulig
å oppnå en bred oppslutning om strategien. Erfaringen så langt er at
de strategiske valgene har vært robuste overfor perioder med betydelig
uro i finansmarkedene.
I arbeidet med å videreutvikle investeringsstrategien
for SPU innhenter departementet eksterne råd og analyser. Departementet
legger også vekt på at viktige sider ved strategien blir debattert
offentlig. Høsten 2011 avholdt departementet i samarbeid med Strategirådet
for SPU et seminar om sentrale spørsmål for investeringsstrategien framover.
Seminaret var ment som et bidrag til en slik debatt, jf. boks 2.9.
Det valget som i størst grad bestemmer fondets samlede
risiko er valget av andelen aksjer. Sammenlikninger viser at aksjeandelen
i SPU er på linje med andre store fond internasjonalt når disse
fondenes noterte og unoterte aksjer ses i sammenheng. Samtidig er
det flere særtrekk ved SPU som skiller det fra de fleste andre fond. Fondet
har en svært lang tidshorisont, og det har ikke klart definerte
forpliktelser. Det er også lite sannsynlig at staten vil trenge
å ta ut store beløp fra fondet over en kort tidsperiode. Disse særtrekkene
gir fondet større evne til å bære risiko enn mange andre investorer.
I dette perspektivet framstår det samlede risikonivået i fondet
i dag som moderat.
Mye av risikoen i fondet er allerede konsentrert om
aksjemarkedsrisiko. Det gjør det naturlig å søke etter andre kilder
til risikopremier i arbeidet med videreutvikling av strategien.
Ved å investere kapitalen i fondet slik at avkastningen avhenger
av flere typer risiko, spres risikoen bedre. Det er naturlig å legge
vekt på former for risiko som fondet har særlige fortrinn i å bære. Det
faglige grunnlaget for å tilpasse investeringsstrategien i tråd
med fondets fortrinn er beskrevet nærmere i boks 2.10.
Forvaltningen av fondet tar utgangspunkt i en strategisk
referanseindeks. Denne indeksen er i stor grad basert på et prinsipp
om markedsvekter. For aksjer betyr dette at hvert enkelt selskap inngår
i indeksen med en vekt tilsvarende den markedsverdien aksjene i
selskapet utgjør av verdien av hele aksjemarkedet.
I Meld. St. 15 (2010–2011) Forvaltningen av Statens
pensjonsfond i 2010 skrev departementet om arbeidet med å vurdere
en større rolle for såkalte systematiske risikofaktorer i forvaltningen
av fondet. Slike risikofaktorer defineres relativt til markedsvekter.
For eksempel vil en portefølje med en høyere andel aksjer i små
selskaper enn det som følger av markedsvekter, være mer utsatt for
svingninger i avkastningen av aksjer i små selskaper. Dette kalles
eksponering mot risikofaktoren for små selskaper.
Eksponering mot systematiske risikofaktorer
har gitt høyere avkastning over tid. For eksempel har aksjer i små
selskaper vist seg å gi høyere avkastning over tid enn aksjer i
større selskaper, jf. boks 2.10. Det er vanlig å tenke at denne
meravkastningen gjenspeiler en betaling for høyere risiko. Meravkastningen
omtales derfor ofte som en risikopremie. Ved å øke eksponeringen
i fondet mot utvalgte systematiske risikofaktorer kan en tenkes
å oppnå høyere avkastning i fondet over tid. Dette kalles å utnytte
systematiske risikopremier.
I Meld. St. 15 (2010–2011) pekte departementet blant
annet på at Strategirådet for SPU har vurdert risikopremiene for
likviditet og verdi som naturlige å utnytte for et fond med SPUs
lange tidshorisont. Departementet skrev videre at Norges Banks strategiplan
for perioden 2011–2013 kan tilsi at fondet øker eksponeringen mot verdipremien.
Økt oppmerksomhet mot ulike kilder til systematisk risiko er også
i tråd med anbefalingene til professorene Ang, Goetzmann og Schaefer
fra 2009, og med rapporten fra Strategirådet 2010.
Arbeidet med å vurdere fondets eksponering mot systematiske
risikofaktorer er et langsiktig arbeid. I løpet av 2011 har dette
blant annet omfattet følgende:
Mindre likvide investeringer
var et tema på konferansen med Strategirådet i november 2011, jf. boks
2.9.
Norges Bank har i brev til Finansdepartementet 2. februar
2012, samt i egne analysenotater, drøftet hvordan fondets aksjeportefølje
kan utsettes for ulike risikofaktorer. Dette arbeidet omtales nærmere
i avsnittene 2.7.2 og 2.7.3.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.