3.1 Sammendrag

Grunnen til finansielle kriser er ofte at finansielle ubalansar får byggja seg opp over tid. Når det finansielle systemet er tett samanvove over landegrensene, kan ubalansar og kriser raskt smitta frå eit land til eit anna. Det økonomiske tilbakeslaget i verdsøkonomien etter den internasjonale finanskrisa i 2008 er eit døme på kor kraftige og langvarige dei samfunnsøkonomiske verknadene av finansielle kriser kan vera. Ei ganske god utvikling i åra før finanskrisa gav mange tru på at finansmarknadene var grunnleggjande stabile. I tida før krisa auka òg trua på at finansiell stabilitet kunne fremjast gjennom ei finansnæring som var mindre regulert av styresmaktene. Samanbrotet i internasjonale finansmarknader hausten 2008 har skapt brei semje om at styresmaktene internasjonalt må leggja meir vekt på regulering og tilsyn for å tryggja finansiell stabilitet. Det er sett i verk omfattande prosessar for å greia ut nye reglar i mellom anna G20, Det internasjonale valutafondet (IMF), Baselkomiteen for banktilsyn, Financial Stability Board (FSB), OECD og EU. Dei internasjonale prosessane vil fyrst og fremst ha verknad for norsk rett ved at endringar i det gjeldande EU-regelverket på finansmarknadsområdet vert tekne inn i EØS-avtala. Noreg tek del i det arbeidet som går føre seg på dette området.

Departementet har dei siste par åra jamleg gjort greie for dei viktigaste prosessane som er sette i verk for å betra internasjonal og norsk finansmarknadsregulering etter finanskrisa, i mellom anna finansmark-nadsmeldingane og meldingane om nasjonalbudsjettet. Dette kapitlet byggjer på tidlegare orienteringar som departementet har gjeve Stortinget, og på det som seinare har hendt. Utviklinga det siste året er prega av at framlegga er blitt meir konkrete, og at omfattande regelverksendringar rykkjer nærare. EU-kommisjonen har mellom anna gjort framlegg om gjennomføring av Basel III-tilrådingane i EU (CRD IV), som det no vert tinga om i Rådet og EU-parlamentet, medan Solvens II-reglane for forsikringsselskap etter ein årelang prosess truleg skal gjennomførast i nasjonale lovverk innan 2013 og setjast i kraft frå 1. januar 2014. Det er langt frå klårt korleis dei endelege EU-reglane vert utforma på sentrale punkt.

Regelverksutviklinga i Noreg speglar no i stor mon arbeidet med nye reglar i EU. I Noreg arbeider ein mellom anna med korleis ein best kan gjennomføra dei venta EU/EØS-reglane som svarar til Basel III-tilrådingane (CRD IV-reglane) og med korleis makroovervakinga av finanssektoren bør innrettast. I dette arbeidet vil departementet framleis leggja vekt på å nytta det nasjonale handlingsrommet slik at det norske regelverket medverkar best mogleg til solide finansinstitusjonar, noko som samstundes vil stø opp om konkurranseevna til finansinstitusjonane både i gode og dårlege tider. Det er dessutan sett ned ei nordisk arbeidsgruppe med deltakarar frå finansdepartementa for å sjå på utfordringane dei nordiske landa står andsynes med innføringa av Basel III/CRD IV-reglane. Gjennomføringa av Solvens II-reglane er ein annan viktig del av regelverksutviklinga i Noreg framover, jf. seinast at Stortinget 1. mars 2012 godkjende å innlema Solvens II-direktivet i EØS-avtala (Innst. 192 S (2011–2012)).

3.2 Komiteens merknader

Komiteen tar redegjørelsen til orientering.

Komiteen viser til at årsaken til finansielle kriser ofte er at finansielle ubalanser får bygge seg opp over tid. Når det finansielle systemet er tett sammenvevd over landegrensene, kan ubalanser og kriser raskt smitte fra ett land til et annet. Det økonomiske tilbakeslaget i verdensøkonomien etter den internasjonale finanskrisa i 2008 er et sterkt eksempel på hvor kraftige og langvarige de samfunnsøkonomiske virkningene av finansielle kriser kan være, og komiteen mener det er bra at det nå er bred enighet nasjonalt og internasjonalt om at myndighetene må legge mer vekt på regulering og tilsyn for å trygge finansiell stabilitet.

Komiteen viser til at det er internasjonal enighet om å heve minstekravene til bankenes egenkapital, og at Norge har støttet dette arbeidet helt fra starten av. Mer egenkapital i bankene reduserer sannsynligheten for bankkriser, og gir en samfunnsøkonomisk gevinst. Komiteen merker seg at det heller ikke er gitt at mer egenkapital vil øke bankenes finansieringskostnader, selv om egenkapital isolert sett er dyrere finansiering enn innlån. Mer egenkapital reduserer risikoen for at kreditorer taper penger når banken går på tap, noe som også tilsier at innlånene bør bli billigere for banken. Høyere egenkapitalandel kan også gi lavere egenkapitalavkastningskrav, og dermed lavere kostnader til egenkapitalfinansiering. Komiteen merker seg at flere studier tyder på at de samfunnsøkonomiske gevinstene av høyere egenkapitalandeler er så store at bankene ideelt sett burde hatt mer egenkapital enn det som følger av de nye internasjonale kravene som nå diskuteres. Komiteen mener at mer solide banker vil ha bedre evne til å konkurrere om innlån i markedet og støtte opp om norsk økonomi både i gode og dårlige tider. Komiteen vil også vise til Norges Banks rapport om finansiell stabilitet 1/2012 hvor Hovedstyret, i likhet med regjeringens vurdering, blant annet uttaler at «det vil være en fordel om de nye kravene til kapitaldekning innføres i norsk lov så raskt som praktisk mulig». Komiteen støtter denne vurderingen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener det er positivt at finansministeren ved gjentatte anledninger har tatt til orde for en nordisk harmonisering av nytt regelverk. For at konkurransen skal være effektiv og rettferdig, er det derfor nødvendig med tilnærmet like regler og tilsynspraksis.

Disse medlemmer vil understreke betydningen av arbeidet til den nordiske arbeidsgruppen. Rapporten fra denne bør utgjøre grunnlaget for tettere nordisk koordinering. Det må være et mål at norske bankers solide posisjon kan komme bedre til uttrykk i deres risikovektede kapitaldekning, og således bli en konkurransefordel i det internasjonale bankmarkedet, som er preget av banker som i realiteten er svakere kapitalisert.

Disse medlemmer mener at for at konkurransen nordiske banker imellom skal fungere best mulig, er det sentralt at risikovekter på samme type engasjementer er noenlunde like når det ikke er påvisbar forskjell i risiko, og at tilsynsorganene ikke praktiserer reglene svært forskjellig. Finansdepartementet bør ta initiativ til en harmonisering av tilsynspraksis i Norden på hele dette området. Først når vi har tilnærmet like regler og praktisering, vil det være riktig å vurdere om norske banker skal ha strengere krav til kapitaldekning enn øvrige land i Norden og Europa.

Komiteen viser til at regelverksutviklingen i Norge på dette området i stor grad speiler arbeidet med de nye reglene som skal gjelde hele EØS-området. Komiteen støtter imidlertid regjeringens vurdering av at man i det nasjonale arbeidet bør legge vekt på å benytte det handlingsrommet de internasjonale reglene tillater, slik at det norske regelverket i best mulig grad bidrar til solide finansinstitusjoner i Norge.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er også enig i vurderingen om at det vil være en fordel om økte krav til kapitaldekning i bankene kan innføres mens økonomien er i rimelig godt gjenge, viser til at økonomien i Norge for tiden er sterk sammenlignet med mange andre europeiske land, og støtter at de nye kapitalkravene bør vurderes innført tidligere i Norge enn i andre land. Slik vil kapitalen kunne bli en buffer i trangere tider.

Komiteen er samtidig opptatt av at det også må legges vekt på finansinstitusjonenes konkurranseevne. Komiteen viser til at særlig finansmarkedene i Norden er nært sammenvevd blant annet fordi flere store institusjoner har virksomhet i flere land. Komiteen mener derfor det vil være positivt både for stabiliteten og konkurransesituasjonen for norske banker om tilnærmingen til finansmarkedsregulering er omtrent lik i disse landene, og er følgelig positiv til at det er satt ned en nordisk arbeidsgruppe for å se på de felles utfordringene de nordiske landene står overfor med innføringen av Basel III/CRD IV-reglene, særlig i tilknytning til nye regler for strengere kapitalkrav, herunder motsyklisk kapitalbuffer og likviditetsregler.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil likevel vise til at Norge også kan vise veg for våre naboland ved å innføre strengere kapitaldekningsregler for finansinstitusjonene før våre nordiske naboland velger å gjøre det.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Norges Bank i sin rapport Finansiell stabilitet 1/2012 har uttalt at «det vil være en fordel om de nye kravene til kapitaldekning innføres i norsk lov så raskt som praktisk mulig», mens regjeringen mener at Norge kan vise veg for våre naboland ved å innføre strengere krav til kapitaldekningsregler for finansinstitusjonene før våre nordiske naboland velger å gjøre det. Disse medlemmer mener at regjeringen bør jobbe frem felles politikk med de nordiske landene og avvente hvilke tiltak som er best egnet før man konkluderer med strengere krav for kun norske banker enn for nordiske banker.

Komiteen viser videre til at et annet spørsmål som etter finanskrisen har fått særlig oppmerksomhet internasjonalt er problemstillinger knyttet til såkalte systemviktige institusjoner. Noen finansinstitusjoner kan være så store – eller utføre oppgaver som er så viktige – at institusjonen har særlig stor innvirkning på det finansielle systemet. Fordi de er så viktige, kan de også nyte godt av det man kan kalle implisitt statsgaranti – altså at markedet tror at staten under visse omstendigheter vil hjelpe institusjonen ut av vanskeligheter, og at dette i sin tur gjør at disse bankene kan låne inn likviditet billigere enn de ellers kunne ha gjort. Komiteen vil her vise til at Finanskriseutvalget i sin utredning anslo at det største finanskonsernet i Norge, DnB NOR (nå DNB), som også har en spesiell rolle i infrastrukturen i det norske banksystemet blant annet som oppgjørsbank for mindre banker, kan ha en implisitt statsgaranti verdt mellom 1 og 4 mrd. kroner årlig.

I den internasjonale regelverksdebatten etter finanskrisa er det tatt til orde for at slike systemviktige institusjoner bør ha særskilte tilleggskrav til kapital ettersom økonomiske problem i disse bankene får større følger for samfunnet enn problemer i mindre viktige institusjoner.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, mener i likhet med regjeringen at det kan være grunnlag for å vurdere om det også i Norge bør settes særskilte krav til nasjonalt systemviktige finansinstitusjoner.

I tillegg bør det, som et viktig grep mot for stor risikotagning i bankene, finnes infrastruktur, regelverk og planer for at sentrale og nødvendige funksjoner i insolvente finansinstitusjoner kan videreføres ved en ev. avvikling av institusjonene.

Komiteens medlemmer fra Høyre registrerer økt internasjonal debatt om systemviktige institusjoner bør ha særskilte krav til tilleggskapital. Disse medlemmer mener dette er en viktig debatt for å sikre privatkunder, næringsliv, skattebetalere og bankmarkedet en nødvendig trygghet for økonomiske kriser i slike institusjoner. Disse medlemmer vil avvente den internasjonale prosessen før vi konkluderer med om og i hvilken grad det bør settes særskilte krav til nasjonalt systemviktige finansinstitusjoner.

Komiteen vil videre vise til at små sparebanker gjennom sine tilbud til næringsliv og innbyggere kan være systemviktige institusjoner innenfor sparebankens geografiske nedslagsområde. Slike sparebanker har gjerne et godt samarbeid med kommunene og er villige til å yte kreditt til lokalt næringsliv for å medvirke til opprettholdelse av viktige arbeidsplasser lokalt når ikke de store sparebankene og forretningsbankene lenger ønsker dette av rene bedriftsøkonomiske kalkyler. Komiteen vil derfor poengtere viktigheten av rammevilkår som ikke systematisk tilgodeser de store forretnings- og sparebankene framfor de mindre sparebankene.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, er videre positiv til at regjeringen har sendt på høring et forslag om å avskaffe den øvre grensen for størrelsen på Bankenes sikringsfond. Flertallet viser til at historien gang på gang har vist hvor mye det er å spare på å forebygge finanskriser, fremfor å bekjempe utslagene av kriser som oppstår. Flertallet mener økt egenkapital i bankene og en styrket kapital i sikringsordningen vil gjøre det norske banksystemet enda mer motstandsdyktig mot forstyrrelser. Dette vil virke positivt på bankenes konkurranseevne og støtte opp om norsk økonomi både i gode og dårlige tider. Flertallet mener derfor at fondet bør bygges opp, slik at det blir bedre i stand til å håndtere problemer i større enkeltbanker, og problemer som rammer flere banker samtidig. Kapitalen i sikringsfondet er også viktig for tiltroen til den norske innskuddsgarantiordningen. Flertallet vil også understreke at årlige innbetalinger til Bankenes sikringsfond – i tillegg til å hindre at de årlige innbetalingene opphører i ett eller flere år fordi taket er nådd – også sikrer at nye medlemmer deltar for fullt i finansieringen fra starten av.

Komiteens medlemmer fra Høyre er positive til en gjennomgang av finansieringen av Bankenes sikringsfond, men savner en dypere begrunnelse og målsetting om fondet enn det som fremkommer i Finansmarkedsmeldingen. Disse medlemmer vil avvente regjeringens høringsprosess før vi konkluderer med bruk av virkemidler. Disse medlemmer mener det er viktig å få en modell hvor bankene selv betaler for den risikoen de påfører samfunnet ved å kunne gå konkurs gjennom et bankfinansiert sikringsfond. Disse medlemmer mener det er viktig at fondet både kan håndtere problemer i større enkeltbanker og problemer som rammer flere banker samtidig. Disse medlemmer mener også at kapitalen i fondet er viktig for tiltroen til den norske innskuddsgarantiordningen. Disse medlemmer er også opptatt av at alle banker bidrar til finansieringen av fondet og ser at det er rimelig at også nye medlemmer deltar for fullt i en finansiering av fondet fra starten av. Disse medlemmer vil vurdere innspillene til alternative innbetalingsordninger som bidrar til at fondets formål blir oppfylt.

Disse medlemmer vil bemerke at regjeringen gjennom Finansmarkedsmeldingen, internasjonalt arbeid og nasjonale forslag som er ute på høring, har en lang rekke forslag som er egnet for å sikre finansiell stabilitet. Disse medlemmer deler regjeringens mål om å sikre et sterkt, robust og trygt bankmarked, men er usikker på om regjeringen har hatt en helhetlig drøfting og konsekvensanalyse av å innføre alle tiltakene samtidig, slik regjeringen legger opp til i komitéflertallets ulike standpunkt. Disse medlemmer mener det er viktig at bankene skal bygge soliditet for å imøtekomme strengere kapitalkrav og bli mer solide og har støttet regjeringens anmodninger om bl.a. redusert utbytte for å bidra til økt egenkapital. Når regjeringen i tillegg varsler økte innbetalinger til Bankenes sikringsfond, vurderer å innføre økte skatter og avgifter på overskudd og lønn, å beskatte merverdien skapt i finanssektoren og å innføre motsykliske kapitalbuffere i tillegg til redusert utbytte og særnorske kapitaldekningskrav, så er disse medlemmer opptatt av å be regjeringen om å sikre at det er balanse mellom kravene og bankenes muligheter for å finansiere norsk næringsliv. Disse medlemmer kan ikke se at dette aspektet er tillagt vekt hos komiteens flertall. Disse medlemmer er bekymret for at regjeringen i sin iver etter å fremme nye regler vil svekke norske bankers mulighet til å bygge opp kapital og kan dermed redusere deres mulighet til å imøtekomme låneetterspørselen fra norske bedrifter. Det kan på sikt svekke vekstgrunnlaget i norsk økonomi og grunnlaget for arbeidsplasser i konkurranseutsatt sektor.

Komiteen viser til at departementet arbeider videre med oppfølgingen av Finanskriseutvalgets forslag om aktivitetsskatt på overskudd og lønnsutbetalinger i finansinstitusjoner for å skattlegge merverdien skapt i finanssektoren, jf. omtale i Prop. 1 LS (2011–2012), avsnitt 4.2.4 i kapittel 4.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre, støtter dette viktige arbeidet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre frykter at norske særkrav og eventuelle nye skatter for finansnæringen vil svekke næringens konkurranseevne og kunne gå ut over vekstmulighetene. Det kan bli vanskeligere for norske bedrifter å få lån, og prisen på kreditt vil gå opp. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn advare regjeringen mot å innføre norske særkrav til en internasjonal bransje.

Den norske innskuddsgarantiordningen har etter komiteens syn vært viktig for å sikre innskyternes rettigheter og stabilisere innskuddsdekningen i bankene. Slik har ordningen trolig medvirket til at kun-de-innskudd i større grad enn ellers har vært en stabil finansieringskilde for norske banker gjennom finanskrisen. Komiteen merker seg i den sammenheng at Europaparlamentet i plenumsavstemning 16. februar 2012 (med 506 mot 44 stemmer) etter framlegg fra ECON-komiteen gjorde vedtak som støtter det norske ønsket om å videreføre gjeldende dekningsnivå på 2 mill. kroner per innskyter per bank for innskytere bosatt i Norge. Komiteen mener utviklingen er gledelig, og står ved sin fulle tilslutning til regjeringens arbeid overfor EU for å sikre videreføring av den norske innskuddsgarantien.

Komiteen viser til at makroovervåking av risikoen i finanssystemet som helhet etter finanskrisen har vokst fram som et nytt satsingsområde for å trygge finansiell stabilitet. Komiteen støtter at det innføres et såkalt motsyklisk tilleggskrav til kapital i norske banker, og at Norges Bank gis hovedansvaret for å utarbeide grunnlaget for avgjørelser om mot-syk-liske kapitalbuffere. Finansdepartementet har det overordnede ansvaret for finansmarkedsregulering og soliditetskrav i Norge. Komiteen viser til at Finansdepartementet vil ha myndigheten til å fastsette det motsykliske bufferkravet fram til en har vunnet noe erfaring med kravet. På vanlig måte skal Finanstilsynet påse at det nye kravet følges opp av bankene.

Komiteen mener videre at et godt forbrukervern er avgjørende for finansiell stabilitet, og et viktig mål i seg selv for å oppnå velfungerende finansmarkeder. Komiteen er fornøyd med at Finansdepartementet som oppfølgning av dette nylig har sendt på høring et forslag om å presisere uttrykkelig i finanstilsynsloven at Finanstilsynet skal se til at institusjoner under tilsyn hensyntar forbrukernes interesser og rettigheter. En slik presisering i lovteksten av Finanstilsynets forbrukeransvar kan tydeliggjøre at å ivareta forbrukernes interesser fortsatt er, og skal være, en meget viktig del av Finanstilsynets virksomhet. Komiteen er også positiv til at regjeringen vil følge opp forslaget fra finanskriseutvalget om å styrke bankenes opplysningsplikt overfor lånetakere når pantelån blir overført fra bank til kredittforetak og retten til motregning faller bort. Likevel ser komiteen positivt på forslaget om at finansinstitusjoner i sin markedsføring ikke skal kunne benytte navn eller nevnelser som dekker over hvilken institusjon som faktisk vil stå for kundeforholdet, samt på forslaget om at finansinstitusjoner som ikke retter seg etter vedtak i Finansklagenemnda, selv skal dekke kostnadene til forbrukerne ved etterfølgende rettssaker. I tillegg mener komiteen det er bra at regjeringen nå vurderer ulike modeller for et ev. register for privatpersoners forbruksgjeld.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at undersøkelser fra Finanstilsynet og Forbrukerrådet nå viser at kompliserte spareprodukter er tilbake på tilbudslisten til bankene. Disse medlemmer er bekymret for resultatene av Forbrukerrådets såkalte «mystery shopping»-test nylig. Testen ble utført av vanlige forbrukere som har gjennomført 30 kundemøter med selgere av finansielle produkter hos seks av de største bankene (DNB, Nordea, Sandnes Sparebank, Sparebank 1, Sparebank Møre og Svarebank Vest) og to investeringsselskaper (Finansco og Invento). Disse medlemmer viser til at 14 av 30 bankkunder ble rådet til å låne penger for å sette i spareprodukter. I 11 av kundemøtene ble kunden oppfordret til å pantsette boligen. Kun 6 av kundemøtene frarådet lånefinansiering. Rådene om lånefinansiering var særlig bekymringsfulle i lys av husholdningenes allerede høye gjeldsgrad. Undersøkelsen viser at kravet om kartlegging av kundene og hvilken erfaring og kunnskap de har med investeringer gjennomgående brytes. Resultatet er at «kundene» i testen ikke føler at deres interesser settes først. Kompliserte produkter blir som regel tilbudt fremfor de enkle og trygge. Bankenes råd samsvarer ikke med forbrukernes preferanser ifølge Forbrukerrådets spørreundersøkelse fra 2008, der kun 7 prosent av forbrukerne sa seg villig til å ta en større risiko for å oppnå høyere avkastning enn det en høyrerentekonto gir.

Disse medlemmer understreker at den enkelte må ta personlig ansvar for egne investeringer. Disse medlemmer mener imidlertid at vi må ta inn over oss at finansielle produkter og markeder blir stadig mer komplekse, og at forbrukerne står overfor flere valg enn tidligere. Disse medlemmer erkjenner at vi etter krisen har blitt minnet om at vi trenger robust regulering for å rette opp i informasjonsasymmetrien mellom banker og bankkunder og for å sikre at bankene i større grad internaliserer de sosiale kostnadene ved bank- og gjeldskriser. Disse medlemmer viser til at adekvat regulering er særlig viktig i dagens situasjon med høy gjeldsgrad blant husholdningene.

Disse medlemmer viser til at myndighetene kan rette opp i informasjonsasymmetrien mellom banker og bankkunder ved å bedre reguleringen av næringen når det gjelder produkter som tilbys, informasjonen som gis til forbrukerne, tilsyn og klagemuligheter. Disse medlemmer viser til at et av de mest utbredte og lite egnede produktene på markedet nå er såkalte warrants. Disse medlemmer mener warrants generelt ikke er egnet for ikke-profesjonelle investorer og at det derfor ikke bør tilbys ikke-profesjonelle investorer.

Disse medlemmer mener dessuten at finansinstitusjoner ikke bør kunne benytte begrep som «spareprodukt» eller liknende med mindre produktet tilfredsstiller visse krav som gjør det egnet til spareformål. Disse medlemmer mener at investeringsrådgivere og andre som gir råd om kjøp av spare- og investeringsprodukter i tillegg alltid bør opplyse om egenskapene ved enkeltprodukter som bankinnskudd og andeler i indeksfond, eller nedbetaling av lån, og rådgi dette som alternativ der det er i kundens interesser.

Disse medlemmer er dessuten opptatt av at tilsynet med bankene må bli bedre. Disse medlemmer viser til at det ikke har vært tradisjon i Norge eller Norden for at myndighetene regulerer produktutviklingen i finansmarkedet. Regulering og tilsyn har skjedd ved reaktivt markedstilsyn og dokumentasjon i etterkant av de råd selgerne i banken har gitt. Disse medlemmer mener at lærdommene fra finanskrisen tilsier at Finanstilsynet må gjennomføre hyppigere tilsyn rettet både mot markedsadferd (bl.a. kundekartlegging) og produkter (bl.a. lånefinansiert sparing og kompliserte produkter).

Disse medlemmer mener at lovbrudd må føre til umiddelbare sanksjoner. Disse medlemmer viser til Finanskriseutvalget NOU 2011:1, som foreslår at det utredes om tilsynsmyndighetene bør få utvidede hjemler til å ilegge administrative sanksjoner som gebyrer. Disse medlemmer mener en slik utvidet hjemmel vil være fornuftig, slik at det kan gis reaksjoner bedre tilpasset overtredelsenes grovhet og sikre bedre etterlevelse av regelverket.

Disse medlemmer mener at forbrukernes klagemuligheter må bedres. Disse medlemmer viser til at dagens klageorgan for finansielle tjenester, Finansklagenemnda, er finansiert av finansforetakene og at disse har flertall i styret. Denne organiseringen reiser i utgangspunktet spørsmål om nemndas uavhengighet. Finansforetakene gir selv uttrykk for at nemnda fungerer godt, men flere forhold peker i retning av at nemnda ikke ivaretar forbrukere på en god nok måte.

Disse medlemmer viser til at Finansklagenemnda Bank gir kundene medhold i relativt få saker. Disse medlemmer har selv mottatt en rekke henvendelser der nemndas ivaretakelse av forbrukernes rettigheter synes mangelfull. I representantforslaget nevnes to av disse sakene. Disse medlemmer viser til Finansklagenemndas årsberetning 2011, der det fremgår at Finansklagenemnda Bank i 2011 ga kundene medhold i 21,7 prosent av sakene behandlet i sekretariatet. Av sakene undergitt nemndsbehandling fikk kundene medhold i kun 13,1 prosent av sakene i 2011, mot 19, 3 prosent i 2010. Til sammenlikning fikk kundene i Finansklagenemnda Forsikring i 2011 medhold i 25,4 prosent av sakene behandlet i sekretariatet. Av forsikringssakene behandlet i nemnda endte 37,3 prosent av sakene med medhold til kunden, mot 45,3 prosent i 2010. I andre nemnder som behandler saker der store verdier står på spill for forbrukerne som Boligtvistnemnda og Klagenemnda for håndverkertjenester, fikk klager medhold i hhv. nesten 70 prosent og drøyt 50 prosent av sakene i 2009 ifølge NOU 2010:11 Nemndsbehandling av forbrukertvister.

Disse medlemmer viser til den såkalte Røeggen-saken, der småspareren Ole Petter Røeggen kjøpte et strukturert spareprodukt av DnB NOR og ble overtalt av banken til å låne penger, slik at han kunne kjøpe enda mer av produktet. Strukturerte eller sammensatte spareprodukter er kjennetegnet ved at avkastningen er bundet opp mot én eller flere aksjer/aksjeindekser, eventuelt råvarepriser (for eksempel kraftprisen), og de har liten annen hensikt enn at bankene skal tjene penger på vanlige folks bekostning. DnB NOR hevdet at dette var trygg sparing, men Røeggen endte opp med et tap på 230 000 kroner. Disse medlemmer viser til at Bankklagenemnda i utgangspunktet ikke ønsket å behandle Røeggens klagesak, fordi saken ifølge nemndas leder Viggo Hagstrøm var for komplisert for fagfolkene i nemnda, jf. VG 25. januar 2009. Disse medlemmer spør seg hva nemnda da måtte tenke om alle de vanlige forbrukere som har blitt overtalt av bankene til å kjøpe disse produktene, om de forsto hva de begikk seg inn på. Først etter at daværende finansminister Kristin Halvorsen personlig grep inn i saken aksepterte nemnda å granske DnB NORs «garanterte» spareprodukter, hvorpå Røeggen til slutt fikk medhold.

Disse medlemmer viser til at bevisbyrden i mange tilfeller legges på kunden i rådgivningssaker der banken er nærmest til å dokumentere sentrale forhold i avtaleforholdet. Konsekvensen blir at bankene fortsatt risikofritt kan unnlate å dokumentere relevante opplysninger. Etter MiFID-direktivet fra 1. november 2007 er det en viss dokumentasjonsplikt ved investeringsrådgivning, jf. vphl. § 10-11(7). I finansnæringens egne god-skikk-regler er det også et krav om dette ved finansiell rådgivning. Disse medlemmer understreker at når nemnda ikke i tilstrekkelig grad følger dette opp, som det er rettslig grunnlag for å gjøre ved å la det få bevisbyrdemessige konsekvenser at banken forsømmer dokumentasjonsplikten, så oppfylles ikke hensikten. Disse medlemmer viser til at man kanskje skulle tro nemndsmedlemmene fra forbrukersiden kunne være «garantister» for forbrukerhensynet, men det er ikke så enkelt i et organ som dette som vektlegger konsensus. Det er krevende å reise og begrunne mindretallsvotum i slike nemnder.

Disse medlemmer viser til at nemnda i begrunnelsene for sine vedtak i mange tilfeller synes å legge stor vekt på bankens argumentasjon og tilsvarende liten vekt på argumentasjonen til klager, uten at det nødvendigvis foreligger saklig belegg for dette. Disse medlemmer har blitt gjort kjent med flere tilfeller der denne ubalansen medfører at nemnda overser bankers brudd på opplysningsplikten om å gi en korrekt og balansert fremstilling av muligheter for gevinst og tap.

Disse medlemmer peker på at det er mang-lende åpenhet om de mange saker som behandles i Finansklagenemndas sekretariat. Disse medlemmer mener blant annet at nemnda bør offentliggjøre informasjon og statistikk om hvilke foretak det klages mot. Disse medlemmer mener at dette kan ha en disiplinerende effekt for foretakene og bidra til at forbrukerne kan fatte informerte beslutninger.

Disse medlemmer viser til at de kritikkverdige forholdene knyttet til Finansklagenemnda Bank i sum ikke er egnet til å skape tillit til nemnda. Disse medlemmer spør seg også hvorfor bankenes selgere, som i mange av sakene har begått lovbrudd, ikke synes å få noen form for straffereaksjon. Disse medlemmer mener at etableringen av et statlig, uavhengig klageorgan er nødvendig for å sikre forbrukerne et klageorgan innenfor bank- og finansområdet som har den nødvendige tillit. Disse medlemmer viser til at rolleavklaring mellom kunden og bankens rådgiver er sentralt. En uavhengig nemnd kunne ha trukket opp noen linjer i sine uttalelser om at rådgivningsgrunnlaget skal være tilstrekkelig godt og at rådet skal være forsvarlig, som næringen uten særlige anstrengelser og kostnader kunne ha fulgt. Disse medlemmer viser til at autorisasjonsordningen har bidratt til å bedre kvaliteten på rådgivningen, men at ambisjonsnivået for rådgivningen bør være høyere, særlig når det kan skje uten bruk av store ressurser.

Disse medlemmer kan heller ikke se tungtveiende grunner som taler mot opprettelsen av et uavhengig, statlig klageorgan. Disse medlemmer spør seg hvorfor FNO er så opptatt av å fortsette å betale nær 40 mill. kroner for driften av nemnda, hvis det er slik at nemnda i dag er helt uavhengig og at en offentlig nemnd ville gitt akkurat de samme uttalelsene.

Disse medlemmer viser til at det også vil være hensiktsmessig å endre tvisteloven slik at saker mot bank- og finansinstitusjoner anlagt av privatpersoner kan fremmes for Forliksrådet.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at det lenge var en utbredt oppfatning at samfunnets interesser alltid blir best ivaretatt når enkeltmennesker får følge sin egeninteresse i frie markeder. Etter finanskrisen har mange endret syn på dette og innsett at hensynet til verdiskaping og stabilitet i økonomien tilsier en sterkere regulering av finansnæringen. Markeder svikter hvis priser sender gale signaler, eller hvis signalene blir oppfattet feil. Økte boligpriser burde for eksempel avskrekke boligkjøpere. I praksis er det slik at høyere priser ofte virker som en oppmuntring fordi kjøperne håper å nyte godt av ytterligere prisstigning. For bankene kan høyere boligpriser virke som en oppmuntring til å låne ut penger.

Dette medlem viser til at markeder også svikter når det er skjult informasjon, for eksempel når selgere har mer informasjon enn kjøpere, eller når prisene ikke fullt ut reflekterer sosiale kostnader. Det var mange eksempler på slik skjult informasjon i forkant av finanskrisen. Banker solgte kompliserte og risikable finansprodukter til uvitende kunder som aldri burde vært tilbudt dem, og bankene tok ikke høyde for de sosiale kostnadene ved potensielt mislighold av lånene. Myndighetene burde ha grepet inn for å regulere markedet bedre.

Dette medlem viser til Kristelig Folkepartis representantforslag Dokument 8:60 S (2010–2011) fremmet i desember 2010 om tiltak for å motvirke en ny finanskrise. Dette medlem er positiv til at regjeringen følger opp flere av de forslagene som Kristelig Folkeparti foreslo den gang, blant annet at det samarbeides med de nordiske landene om en tidlig innføring av en motsyklisk buffer og at det kan være hensiktsmessig at Norge går foran når det gjelder kapitalkrav overfor bankene gitt situasjonen i norsk økonomi. Dette medlem er dessuten positiv til at det regjeringsoppnevnte Finanskriseutvalget og regjeringen selv har gitt positive signaler om Kristelig Folkepartis forslag i nevnte representantforslag om å innføre en såkalt aktivitetsskatt for finansnæringen. Dette medlem viser til at forslagsstillerne fra Kristelig Folkeparti uttalte:

«De store samfunnsøkonomiske og sosiale kostnadene ved finanskriser og behovet for å begrense overdreven risikotaking gjør at det kan være hensiktsmessig å skattlegge finansnæringen i større grad enn i dag […] Overskudd og lønn er et uttrykk for merverdi, og en skatt på dette vil derfor kunne anses som en merverdiavgift, en avgift finansielle tjenester per i dag i hovedsak er unntatt. En slik skatt vil gjøre at finansnæringen får en skattebelastning mer på linje med andre næringer, og på denne måten hindre at finansnæringen blir unaturlig stor. En generell skatt på summen av overskudd og lønn kan kombineres med skattlegging av lønn og overskudd ut over det normale, for å motvirke overdreven risikotaking.»

Dette medlem viser til at Frankrike, Danmark og Island er blant landene som har innført en slik skatt. En slik skatt kan bidra med inntekter til fellesskapet som kan gjøre det lettere å fjerne andre, mer vridende skatter, som formuesskatten på arbeidende kapital. Dette medlem viser til statsbudsjettet 2012, Innst. 3 S (2011–2012), der dette medlem ba regjeringen om å «utrede og fremme forslag om en aktivitetsskatt for finansiell sektor». Dette medlem legger til grunn at regjeringen vil fremme et slikt forslag i statsbudsjettet 2013. Dette medlem håper samtidig regjeringen vil følge opp Kristelig Folkepartis øvrige forslag i nevnte representantforslag for å motvirke en ny finanskrise.

Dette medlem viser til Kristelig Folkepartis representantforslag Dokument 8:88 S (2011–2012) om kompliserte spareprodukter, klageorgan og Finanstilsynets rolle, samt Innst. 312 S (2011–2012), der dette medlem fremmet forslag om ovennevnte forhold knyttet til regulering, tilsyn og klageorgan.