Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bendiks H. Arnesen, Marianne Marthinsen, Torstein Rudihagen, Tor-Arne Strøm og Eirin Sund, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Oskar J. Grimstad og Henning Skumsvoll, fra Høyre, Nikolai Astrup, Bjørn Lødemel og Siri A. Meling, fra Sosialistisk Venstreparti, Lars Egeland, fra Senterpartiet, lederen Erling Sande, og fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette Hjemdal, viser til at de varslede klimaendringene etter all sannsynlighet vil medføre at klimaet i Norge blir varmere og våtere samt at vi stadig hyppigere kan oppleve såkalte ekstreme værsituasjoner. Disse endringene aktualiserer arbeidet med å forebygge og leve med farene fra flom og skred. Komiteen vil understreke betydningen av å forme en aktiv og kunnskapsbasert politikk innenfor dette området, slik at Norge i ennå større grad står rustet til å møte fremtidens utfordringer uten at liv og helse går tapt. Styring av arealbruken gjennom arealplanlegging er viktig for å motvirke økningen i skadepotensialet som følger av ny utbygging og for å møte økte utfordringer som følge av klimaendringer. God tilrettelegging i forkant er bedre enn reparasjon i etterkant.

Komiteen viser til at et viktig formål med meldingen er å synliggjøre hvilken risiko flom og skred utgjør for mennesker, miljø og materielle verdier i Norge og hvordan denne situasjonen skal løses med ulike tiltak og klarering av ansvarsforhold. Komiteen vil påpeke at utfordringen for samfunnet knyttet til flom og skred oppstår ved at arealer som fra naturens side er flom- eller skredutsatt, tas i bruk til menneskelig aktivitet. Med norske terreng og grunnforhold er det ikke realistisk å unngå fullstendig å bygge i flom- eller skredutsatt terreng, og det er heller ikke fysisk mulig eller økonomisk forsvarlig. Komiteen viser videre til NOU 2010:10 – Tilpassing til eit klima i endring, hvor det påpekes at store nedbørsmengder på kort tid vil representere en økende utfordring for byer og tettsteder i form av mer overvann. Videre vil havnivåstigning som følge av klimaendringer øke utfordringen knyttet til stormflo.

Komiteen vil imidlertid understreke behovet for styrket kunnskap, økt forebygging, gode varslingsrutiner og beredskapsplaner for å ha et akseptabelt risikonivå knyttet til denne type hendelser. Kravene til sikkerhet må balanseres mot hensyn til fortsatt mulighet for samfunnsutvikling i deler av landet med krevende topografi eller vanskelige grunnforhold.

Komiteen vil påpeke at svært få mennesker har omkommet som direkte følge av flom, men at flom til gjengjeld kan føre til store materielle ødeleggelser og har gjerne konsekvenser for et større geografisk område. Kartleggingen av skred siden år 1900 viser rundt 30 000 hendelser, og ved 500 av disse hendelsene er det registrert tap av rundt 1 100 liv. Komiteen vil for øvrig understreke at usikkerhet knyttet til flom- og skredfare kan medføre negative helsevirkninger som følge av angst og utrygghet.

Komiteen viser til at den statlige farekartleggingen så langt har avdekket at mer enn 150 000 mennesker i Norge bor i områder utsatt for flom eller skred. I tillegg kommer en rekke skoler, sykehus, barnehager, næringsbygg mv.

Komiteen viser til at Olje- og energidepartementet har det statlige forvaltningsansvaret for flom- og skred, og at Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) er nasjonal skredmyndighet med det operative ansvaret. Videre har alle statsetatene et selvstendig ansvar for å forebygge og håndtere flom og skred i sin sektor. Komiteen viser til at meldingen varsler at NVE og andre statlige aktører sammen skal utarbeide en nasjonal strategi for samarbeid og koordinering angående flom og skred, og imøteser dette arbeidet.

Komiteen understreker betydningen av klare ansvarsforhold mellom de ulike myndighetsnivåene som stat, fylke og kommune samt utbyggere og privatpersoner. Kommunene er etter plan- og bygningsloven ansvarlig for at naturfare blir vurdert og tatt tilstrekkelig hensyn til i arealplanlegging og byggesaksbehandling. Det påpekes at kommunene ikke har en klar juridisk plikt til å sikre eksisterende bebyggelse. Komiteen har merket seg at det er noen uklarheter knyttet til hvem som har ansvar for sikring av eksisterende bebyggelse og ser frem til at regjeringen som varslet i meldingen, avklarer dette ansvarsforholdet nærmere.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at utvalget bak NOU 2010:10 anbefaler at det utpekes en statlig myndighet med ansvar for overvann og stormflo/havnivå, og er enig i dette.

Komiteen vil understreke betydningen av en god dialog og et nært samarbeid med kommunene. Komiteen forutsetter at kommunene gjennom kommunesektorens organ KS blir konsultert i arbeidet med revisjon av naturskadeloven kapittel 3, planretningslinje for flom og skred, samt nasjonale strategier for flom og skred.

Komiteen viser til at ansvarsforholdene på Svalbard knyttet til flom og skred beskrives i meldingen, og vil understreke betydningen av at sikkerhetskravene er de samme som på fastlandet. Komiteen er enig i at det er naturlig at Longyearbyen lokalstyre og de andre planområdene får tilgang til tilsvarende bistand fra staten, ved NVE, som kommuner på fastlandet har.

Komiteen understreker betydningen av at investeringer som det offentlige gjør i tiltak for å redusere flom- og skredrisiko er basert på samfunnsmessige nytte- og kostnadsanalyser, og har merket seg at regjeringen har nedsatt et eget ekspertutvalg som skal gjennomgå rammeverket for samfunnsøkonomiske analyser. Komiteen vil påpeke at også elementer som er vanskelig kvantifiserbare tas inn i disse analysene. Dette gjelder folks opplevelse av trygghet, konsekvenser for lokalsamfunn og næringsliv samt verdien av intakte økosystemer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre understreker behovet for en helhetlig og metodisk tilnærming for samfunnsøkonomisk vurdering av akseptabel risiko og kostnader ved risikoreduserende tiltak. Dette har blant annet relevans med hensyn til klassifisering og rehabilitering av dammer.

Disse medlemmer viser til olje- og energiministerens svarbrev til energi- og miljøkomiteen, datert 31. mai 2012, angående spørsmål om mang-lende kost-nyttevurderinger i forbindelse med ny forskrift om sikkerhet ved vassdragsanlegg (damsikkerhetsforskriften) som trådte i kraft 1. januar 2010. Disse medlemmer finner dette kritikkverdig, og vil understreke betydningen av at kost-nyttevurderinger også må gjennomføres ved endringer i forskrifter som har betydelige konsekvenser for næringslivet.

Disse medlemmer vil videre påpeke at regulerte vassdrag og magasiner gir betydelig flomdempingsevne, og at økte restriksjoner på magasinbruk i hovedsak fører til dårligere reguleringsevne og dermed dårligere flomdempingsevne. Disse medlemmer vil understreke betydningen av å ta hensyn til denne sammenhengen i arbeidet med konsesjonsrevisjoner.

I høringsbrev til energi- og miljøkomiteen fra EnergiNorge, datert 25. mai 2012, skrives følgende:

«EnergiNorge vil gjerne gå i dialog med myndighetene ved OED og NVE for å fremme sentrale FoU oppgaver innen damsikkerhet, flomberegningsmetodikk og metodearbeid for å få en bedre plattform for beslutningsstøtte i flomsikkerhetsarbeidet for næringen.»

Disse medlemmer vil oppfordre regjeringen til denne type samarbeid.

Komiteen viser til at meldingen legger til grunn at kommunene skal ha en aktiv rolle i å forebygge mot skader også for eksisterende bebyggelse. Kartlegging av faresoner har stor betydning for samfunnet. Detaljert faresonekartlegging er ressurskrevende, og komiteen er enig i at det er rimelig at staten bistår kommunene i dette arbeidet. Samordning vedrørende kartlegging er viktig, og komiteen vil understreke betydningen av samordning og deling av geografisk informasjon.

Komiteen viser til at regjeringen mener at også grunnundersøkelser og fareutredninger som er eid av private aktører, bør bli gjort tilgjengelig for offentligheten, og at det primært tas sikte på en frivillig ordning med aktørene slik at tilstrekkelig informasjon blir tilgjengelig. Komiteen støtter denne tilnærmingen.

Komiteen viser til svarbrev fra olje- og energiministeren, datert 31. mai 2012, hvor det vises til at det er et betydelig antall grunnundersøkelser og fareutredninger som ligger i privat eie. Videre opplyses det om at det vil bli etablert kontakt med de største aktørene med tanke på å gjøre dette materialet tilgjengelig. Komiteen vil understreke betydningen av å få til et godt og konstruktivt samarbeid med de private aktørene.

Komiteen har merket seg at Miljøverndepartementet i samarbeid med Kommunal- og regionaldepartementet tar sikte på å utarbeide anbefalinger, eventuelt retningslinjer for hvordan effektene av fremtidige klimaendringer på flom, skred og stormflo/havnivåstigning skal innarbeides i kommunal planlegging

Komiteen har videre merket seg at regjeringen planlegger en stortingsmelding om klimatilpasning som oppfølging av NOU 2010:10.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke betydningen av at en slik stortingsmelding legges frem så snart som mulig.

Komiteen har merket seg at noen kommuner opplever at store deler av aktuelle utbyggingsområder blir identifisert som aktsomhetsområder, og at aktsomhetskartene som i dag er utarbeidet ofte blir oppfattet å være mer nøyaktige enn de egentlig er. Dette medfører at arealer båndlegges uten at det i realiteten er faglig grunnlag for dette. Meldingen påpeker at med en begrenset ressursinnsats til en nærmere faglig vurdering, vil noen av begrensningene i de eksisterende aktsomhetskartene kunne elimineres.

Komiteen vil understreke at på noen steder kan knapphet på egnede arealer eller konflikter med andre målsettinger i samfunnet gjøre at utbygging planlegges i områder som kan være utsatt for fare, og at det i disse tilfellene må foretas risikoreduserende tiltak som gjør at det oppnås tilstrekkelig sikkerhet.

Komiteen viser til at ved ny bebyggelse i flom- eller skredutsatte områder har tiltakshaver plikt til å gjennomføre sikringstiltak som er nødvendig for å tilfredsstille sikkerhetskravene i byggteknisk forskrift (TEK10). Dersom hensynet til flom- og skredsikring ikke har vært tilstrekkelig ivaretatt, vil tiltakshaver ha plikt til å sikre i ettertid. Det har imidlertid i flere sammenhenger vært stilt spørsmålstegn om hvem som har ansvar for sikring av eksisterende bebyggelse som ligger utsatt for naturfare, når dette avdekkes i etterkant av utbyggingen og ingen direkte kan lastes for at sikring ikke var gjennomført.

Komiteen vil påpeke at kommunene har de nødvendige hjemler til å gjennomføre sikringstiltak, og kan etter naturskadeloven § 24 kreve utgiftene refundert av de som nyter godt av tiltakene. I tilfeller hvor utfordringene er så store at det er urimelig å legge ansvaret på den enkelte eller kommunen, vil komiteen understreke betydningen av at staten, ved NVE, bistår i arbeidet. Det er viktig for alle parter at ansvarsforholdene knyttet til gjennomføringen av sikringstiltak er så klare som mulig, og komiteen har merket seg at meldingen varsler at Olje- og energidepartementet vil starte et lovarbeid med sikte på å tydeliggjøre ansvarsfordelingen for sikring mot naturskader.

Komiteen viser til at rammene for NVEs bistandsordning for sikringstiltak legges frem i de årlige budsjettildelingene fra Stortinget. Komiteen viser videre til at praksis har vært at kommunene må dekke en andel av kostnadene, og at denne andelen siden 1998 er satt til 20 pst., men med mulighet for nedsettelse eller fritak i noen spesielle tilfeller. Komiteen viser til at distriktsandelen på 20 pst. kan reduseres eller frafalles i følgende tilfeller:

• Krisetiltak – tiltak for å avverge overhengende fare for menneskeliv eller skade på større verdier umiddelbart før, under eller like etter en flom- eller skredhendelse. Det skal ikke distriktsandel for krisetiltak.

• Tiltak som primært er begrunnet med allmenne hensyn, der det ikke er en klart definert gruppe grunneiere som har nytte av tiltaket.

Komiteen støtter disse fritakene.

Komiteen vil understreke betydningen av å opprettholde kravet om lokal medfinansiering ut fra en prinsipiell holdning om at de som har nytte av tiltaket også skal bidra i finansieringen. Videre er lokal medfinansiering med på å understreke eiers ansvar for å ta vare på egen eiendom og kommunens ansvar for å unngå utbygging i fareområder.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil imidlertid påpeke at en distriktsandel kan utgjøre en stor byrde innenfor noen kommuners budsjetter. I en del tilfeller vil naturskader kunne oppstå i kommuner med stort areal og lite befolkningsgrunnlag med begrensede budsjettmidler. Disse medlemmer vil derfor understreke behovet for en fleksibel tilnærming til finansieringsspørsmålet. Siden klimaendringer forventes å gi økt fare for flom og skred, er problemstillingen om muligheter for reduserte distriktsandeler aktualisert.

Disse medlemmer viser til at vi stadig oftere kan oppleve tilfeller hvor kommuner rammes uforholdsmessig hardt, med den følgen at det kan bli svært krevende for lokale myndigheter å gjennomføre nødvendig opprydding og utbedringsoppgaver.

Disse medlemmer mener det er naturlig at staten tar et større økonomisk ansvar i slike tilfeller. Det bør derfor ses nærmere på hvordan dagens regelverk for kompensasjon til kommunene etter flomskade, ras og naturskade er utformet for bedre å kunne møte klimaendringene som kommer. Ikke minst gjelder dette innenfor forebyggende aktivitet. Det er bedre samfunnsøkonomi og gir større trygghet for innbyggerne å bruke ressurser på forebygging, fremfor at erstatning skal utbetales i etterkant. Dagens tilskudds- og erstatningsordninger er i hovedsak basert på å sette anlegg mv. i samme tilstand slik det var før ødeleggelsen. Opprustning til å takle en ny værsituasjon og dermed forebygge fremtidige ødeleggelser, er i dag avhengig av den lokale finansieringsevnen. Ved skadesikring etter naturhendelse bør det også vurderes å gi tilskudd til å heve sikkerheten slik at hensynet til klimaendringer ivaretas. Videre er det viktig for kommunene å ha en forutsigbarhet knyttet til hva som kan forventes av statlige bidrag.

Disse medlemmer vil påpeke at Riksrevisjonen våren 2010 kom med en rapport om myndighetenes arbeid med å forebygge flom- og skredfare (Dokument 3:4 (2009–2010)). Riksrevisjonens undersøkelse viste at det er varierende grad av nasjonal kartlegging av flom- og kvikkleireskredfare og aktsomhetskartlegging av stein- og snøskred. Det kom frem at fylkesmenn og kommuner har tillit til flomsonekartene, men at omfanget ikke er tilstrekkelig, og at flere elvestrekninger og mindre vassdrag bør kartlegges.

Disse medlemmer har også merket seg at Meld. St. 15 (2011–2012) Hvordan leve med farene – om flom og skred, i realiteten ikke varsler en opptrapping av statens aktivitet, men mer en videreføring av dagens politikk og satsing innenfor flom- og skredområdet. Dette gjelder også for FOU-satsingen.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem en oversikt over behovet for flom- og rassikring, med tilhørende strategi og statlig opptrappingsplan for hvordan situasjonen skal møtes.»

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå regelverket for kompensasjon ved flom, ras og naturskade til kommunene, med sikte på at staten tar et større økonomisk ansvar når kommuner rammes uforholdsmessig hardt.»

Komiteen viser til at olje- og energidepartementet fremover vil legge til grunn at de som har nytte av flom- og skredtiltakene og blir stående som eier av dem, også skal ha vedlikeholdsansvaret. Komiteen støtter denne tilnærmingen.

Komiteen vil understreke betydningen av effektiv overvåking og varsling av flom og skred. Komiteen vil i den sammenheng påpeke viktigheten av å styrke forskning innenfor disse områdene, samt benytte seg av de teknologiske mulighetene som finnes. For å håndterer flom og skred på en god måte kreves langsiktig, systematisk og kunnskapsbasert innsats.

Komiteen vil understreke betydningen av kontinuitet og et høyt faglig nivå innen forskning og utvikling på flom og skred for å sikre et godt kunnskapsgrunnlag for forvaltningen. Komiteen har merket seg at det er krevende å få tak i fagfolk med kompetanse innen flom og skred, og ber regjeringen fokusere på og tydeliggjøre et skredrettet utdanningsløp som kan ivareta samfunnets behov innen forvaltningen.

Komiteen vil videre understreke betydningen av en god beredskap og et godt opplegg for krisehåndtering.

Komiteen har merket seg at NVE skal ha kapasitet og kompetanse til å gi råd til politiet og kommunene i krisesituasjoner, og at NVE har hjemler i vannressursloven til å gjenopprette elveløp uten konsesjon og til å iverksette tiltak i vassdrag dersom det er fare for nye hendelser.

Komiteen har videre merket seg at det i dag ikke finnes tilsvarende hjemler for tiltak i tilknytning til rene skredhendelser, og at Olje- og energidepartementet vil vurdere slike hjemler i forbindelse med gjennomgangen av naturskadeloven kapittel 3.

Komiteen mener det er viktig å benytte kunnskap omkring de ulike hendelser, og komiteen har merket seg at Olje- og energidepartementet legger opp til at NVE skal gjennomføre systematiske undersøkelser etter både flom- og skredhendelser av en viss størrelse.

Komiteen viser til at det ofte vil være fornuftig og kostnadseffektivt å investere i sikkerhetsforbedring i forbindelse med gjenoppretting etter skade, og merker seg at Statens Naturskadefond har anledning til å gi tilskudd til merkostnader knyttet til dette opp til et maksimumsbeløp som fastsettes årlig av Stortinget. Per i dag er dette beløpet 30 000 kroner.

Komiteen vil understreke betydningen av å tilrettelegge for at det skal være lønnsomt å forebygge skade. Videre har komiteen merket seg at Olje- og energidepartementet vil foreslå at det gjøres en lovendring som sikrer NVE nødvendig tilgang til taushetsbelagte opplysninger, slik at potensielle overlapp mellom forsikringsselskapenes erstatning og NVEs bistand unngås. Komiteen støtter denne tilnærmingen.

Komiteen vil understreke betydningen av formidling og kommunikasjon om flom og skred, og det er positivt at det er opprettet en egen kunnskaps- og formidlingsenhet for skred i Førde for å øke oppmerksomheten mot disse problemstillingene.

Komiteen har merket seg at det i forbindelse med etablering av en nasjonal strategi for flom og skred, skal utformes en helhetlig strategi for kommunikasjon og formidling for å øke kunnskapen og bevisstheten om flom- og skredrisiko.