Til Stortinget

Sammendrag

Utfordringene med flom og skred vil bli større som følge av klimaendringer. Mer nedbør og flere intense nedbørhendelser øker faren for skred. Eksisterende flommønstre vil endre seg, og bratte, masseførende elver vil være spesielt utsatte med tanke på flomskred. I Meld. St. 15 (2011–2012) redegjør Olje- og energidepartementet for konsekvensene av klimaendringer på flom- og skredområdet, hvilke utford-ringer disse naturfenomenene medfører for samfunnet, noen historiske hendelser, samt framtidige klimaendringers konsekvenser for risikobildet, og man drøfter behovet for tiltak i lys av dette.

Det har ikke vært lagt fram en helhetlig melding på dette området siden St.meld. nr. 42 (1996–1997) Tiltak mot flom. Statens engasjement i flom- og skredforebygging er siden den gang utvidet, og regjeringen ser derfor behov for en samlet gjennomgang av arbeidet med flom og skred.

Et viktig formål med denne meldingen er å angi retningen for statens arbeid med å håndtere risiko ved flom og skred framover. Regjeringen ønsker ved denne meldingen å synliggjøre hvilken risiko flom og skred utgjør for mennesker, miljø og materielle verdier i Norge og hvordan dette møtes med tiltak. Regjeringen ønsker også å klargjøre hvilke roller og hvilket ansvar de ulike aktørene har ved håndtering av flom- og skredrisikoen.

Denne meldingen behandler først og fremst ansvarsområdet til Olje- og energidepartementet, men andre departementers ansvarsområder tas opp der det er felles utfordringer.

I arbeidet med meldingen har Olje- og energidepartementet utlyst tre oppdrag for utredning: Flom- og skredforvaltning i andre land, Risikobildet – akseptabel risiko og Prinsipper – prioritering – samfunnsøkonomi. De to første utredningene ble utført av Norges geotekniske institutt, og den siste ble utført av Samfunns- og næringslivsforskning. Utredningene er brukt som faglig underlag for stortingsmeldingen.

I NOU 2010:10 – Tilpassing til eit klima i endring, påpekes det at store nedbørsmengder på kort tid vil representere en økende utfordring for byer og tettsteder i form av mer overvann. Det pekes blant annet på behov for statlige føringer for helhetlig forvaltning av overvann og hvordan overvannstiltak skal finansieres. Havnivåstigning som følge av klimaendring vil øke utfordringene knyttet til stormflo. Utvalget anbefaler at en statlig myndighet med ansvar for overvann og stormflo/havnivå pekes ut. Regjeringen planlegger å legge fram en stortingsmelding om klimatilpasning som oppfølging av NOU 2010:10. De overordnede og generelle sidene ved samfunnets tilpasning til et klima i endring og problemstillinger knyttet til forvaltningen av overvann og stormflo/havnivå vil bli nærmere behandlet i den meldingen.

Ansvar for håndtering av flom- og skredrisiko

En rekke lover og forskrifter er relevante for håndtering av flom- og skredrisiko, og det er i denne meldingen redegjort for de viktigste, samt for ansvarsfordelingen mellom private, kommunen, fylkeskommunen og staten med referanse til aktuelt lovverk.

De sentrale lover som regulerer ansvar og tiltak med betydning for flom- og skredforhold er vannressursloven (Lov av 24. november 2000 nr. 82), plan- og bygningsloven (lov av 27. juni 2008 nr. 71), sivilbeskyttelsesloven (lov av 25. juni 2010 nr. 45), naturskadeforsikringsloven (lov av 16. juni 1989 nr. 70) og naturskadeloven (lov av 25. mars 1994 nr. 7).

Ved gjennomføring av tiltak som innebærer fysiske inngrep, vil flere lover kunne få anvendelse. Her vil hensynet til sikring mot flom og skred bli veid mot andre samfunnshensyn som for eksempel kraftproduksjon, næringsutvikling og miljø.

Naturmangfoldloven: Ved utøving av offentlig myndighet skal prinsippene i lovens kapittel II legges til grunn som retningslinjer. Prinsippene omfatter krav til kunnskapsgrunnlag, føre-var-prinsippet, økosystemtilnærming og samlet belastning. Kostnadene ved miljøforringelse skal dekkes av tiltakshaver, samt miljøforsvarlige teknikker, driftsmetoder og lokalisering.

Vannforskriften er hjemlet i plan- og bygningsloven, forurensningsloven og vannressursloven. I hver vannregion skal det utarbeides en helhetlig forvaltningsplan med miljømål og tiltaksprogram. Formålet er å sikre et godt vannmiljø. Planene skal vedtas som regional plan og godkjennes ved kongelig resolusjon. Flom vil inngå som relevant hensyn ved utarbeidelse av forvaltningsplanene. Nye flomforebyggende tiltak må også vurderes i lys av forskriftens krav til nye inngrep med negativ effekt på vannmiljøet.

Flomdirektivet: Ut over de gjeldende rettslige rammer gjør Olje- og energidepartementet i meldingen oppmerksom på at EUs flomdirektiv ble vedtatt i 2007. Direktivet er ikke innlemmet i EØS-avtalen, og det er ikke avklart om og når direktivet eventuelt vil bli en del av EØS-avtalen.

Direktivet har som formål å begrense de negative konsekvensene av flom for menneskers helse, miljø, kulturarv og økonomiske aktivitet. Dette skal skje gjennom å peke ut områder med betydelig flomrisiko, utarbeide flomsonekart, flomrisikokart og utarbeide flomrisikoplan for disse områdene.

Direktivet vil bare få direkte betydning for de områdene der konsekvensene av flom for menneskers helse, kulturarv, miljø og økonomisk aktivitet er størst og følgelig pekes ut som områder med betydelig flomrisiko. Det er opp til den enkelte stat å fastsette hvor mange områder som skal pekes ut. Flomrisikoplanene skal ses i sammenheng med vannforvaltningsplanene etter vannforskriften.

Flomdirektivet er ikke innlemmet i EØS-avtalen og vil heller ikke få avgjørende betydning for organiseringen av norsk flomforvaltning, det er i denne meldingen derfor ikke gått ytterligere inn på virkningene av flomdirektivet.

Ansvarsfordeling

Departementet viser til at mange aktører har et ansvar for å forebygge flom- og skredskader. I meldingen gis en kortfattet beskrivelse av de ulike aktørers ansvar, samt en beskrivelse av NVEs ansvar.

Et hovedskille i ansvaret for kartlegging går mellom kartlegging i forbindelse med ny utbygging og kartlegging for å klarlegge fare og risiko ved eksisterende bebyggelse.

Kommunen er etter plan- og bygningsloven ansvarlig for at naturfare, herunder fare for flom og skred, blir vurdert og tatt tilstrekkelig hensyn til i areal-planlegging og byggesaksbehandling. Kommunen har ingen klar juridisk plikt til å sikre eksisterende bebyggelse, men har de nødvendige hjemler for å kunne gjennomføre sikringstiltak i naturskadeloven. Kommunen har ansvaret for den lokale beredskapen i medhold av sivilbeskyttelsesloven. Kommunene har i tillegg ansvar som eier av grunn, bygningsmasse og infrastruktur som veier, vann- og avløpsanlegg mv.

Kommunens ansvar for å avklare sikkerheten ved eksisterende bebyggelse og infrastruktur er ikke like klart lovregulert. Både plan- og bygningsloven og sivilbeskyttelsesloven stiller krav til kommunene om risiko- og sårbarhetsanalyser. Det er imidlertid ikke spesifisert nærmere hvilket omfang og detaljeringsnivå disse analysene skal ha, ut over noen minimumskrav. Olje- og energidepartementet ser behov for en gjennomgang av kommunenes ansvar for kartlegging og fareutredning. Departementet vil komme tilbake til det i tilknytning til gjennomgangen av naturskadeloven. Tolkningen av innholdet i naturskadeloven § 20 får også betydning for hvordan kommunens ansvar for kartlegging skal forstås.

Arbeidet med kartlegging i statlig regi fritar ikke kommuner fra ansvaret for kartlegging etter plan- og bygningsloven og sivilbeskyttelsesloven. Det fritar heller ikke utbyggere fra ansvaret de har for å få utredet fare før ny utbygging. Statlige infrastruktureiere har som eiere og utbyggere et selvstendig ansvar for nødvendig kartlegging i tilknytning til sine anlegg. Kartlegging av fare som er direkte knyttet til et byggetiltak i form av graving, sprenging eller utfylling/belastning av grunnen, er utbyggers ansvar og faller utenfor formålet med NVEs kartlegging.

Olje- og energidepartementet legger til grunn at kommunene skal ha en aktiv rolle i å forebygge mot skader også for eksisterende bebyggelse.

Fylkeskommunen er regional planmyndighet og har ansvar for utarbeidelse av regionale planer etter plan- og bygningsloven, som temaplaner for samfunnssikkerhet, eventuelt spesifikt for flom og skred, og risiko- og sårbarhetsanalyser. Elleve fylkeskommuner er også vannregionmyndighet etter vannforskriften. Som eier av fylkesveier har fylkeskommunen tilsvarende ansvar for at sikkerheten mot flom og skred ivaretas på fylkesveinettet.

Olje- og energidepartementet har det statlige forvaltningsansvaret for flom og skred med Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) som operativ myndighet. Alle statsetater har likevel et selvstendig ansvar for å forebygge og håndtere flom og skred i sin sektor.

Olje- og energidepartementet vil komme tilbake til en helhetlig gjennomgang av ansvaret for sikring mot skred som blant annet skal tydeliggjøre kommunenes ansvar for sikring, sikre tilsyn og vedlikehold av sikringstiltak som er en forutsetning for byggetillatelse, vurdere fordeling av kostnader ved kartlegging og formalisere kommunenes ansvar for tilsyn av sikringstiltak.

Statlige infrastruktureiere har på linje med andre eiere ansvar for sikkerheten knyttet til egen infrastruktur. Dette følger av eier- og sektoransvaret, men er til dels også regulert ved lov og forskrift.

Fylkesmannen skal blant annet samordne samfunnssikkerhetsarbeidet i fylket og ivareta en rolle som pådriver og veileder i arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap. Fylkesmannen fører også tilsyn med den kommunale beredskapen med hjemmel i sivilbeskyttelsesloven. Fylkesmannen har et ansvar for å ha oversikt over risiko og sårbarhet i fylket og bidra til at spesielle utfordringer synliggjøres og vurderes i fylkeskommunal og kommunal planlegging.

NVE som nasjonal flom- og skredmyndighet

NVEs helhetlige modell for statlig forvaltning av risiko knyttet til flom og vassdragsrelaterte skred ble styrket på bakgrunn av erfaringene fra storflommen på Østlandet i 1995. Dette er nærmere beskrevet i St.meld. nr. 42 (1996–1997) Tiltak mot flom.

Siden 2009 har NVE også hatt det statlige forvaltningsansvaret for forebygging av skader som følge av alle typer skred basert på samme modell som gjelder for flom.

NVE skal bidra til å forebygge skader fra flom og skred ved å:

• kartlegge og informere om fareområder,

• bidra til at det blir tatt hensyn til flom- og skredfare i kommunale arealplaner,

• gi kommunene faglig og økonomisk bistand til planlegging og gjennomføring av sikringstiltak,

• overvåke og varsle flom- og skredfare,

• gi kommuner, politi og andre beredskapsmyndigheter faglig bistand under beredskaps- og krisesituasjoner,

• frambringe og formidle kunnskap om flom og skred.

NVE bistår kommuner, fylkeskommuner og private i deres håndtering av flom- og skredrisiko, og de samarbeider med alle aktører med ansvar innenfor flom- og skredforebygging. Dette arbeidet er i liten grad nedfelt i lov, men følger av den årlige tildelingen av oppgaver og ressurser til NVE. Ett unntak er areal-planleggingen, der plan- og bygningsloven forutsetter at sektormyndighetene deltar i den kommunale planleggingen på en forpliktende måte, og gir kommunene nødvendig hjelp i planarbeidet. NVE er i den sammenheng sektormyndighet for flom- og skredfare.

NVE skal på direktoratnivå ivareta en koordinerende rolle mellom aktører som har sektoransvar eller fagkompetanse i utøvelsen av den nasjonale politikken knyttet til flom- og skredforebygging. Øvrige statsetater har sektoransvar knyttet til spesifikke deler av det forebyggende arbeidet.

Som nasjonal fagmyndighet for flom- og skredfare er Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) ansvarlig for den statlige farekartleggingen på flom og skred. Deler av kartleggingsarbeidet gjennomføres av Norges geologiske undersøkelse (NGU) med midler fra NVE.

Den statlige farekartleggingen som NVE driver, tar utgangspunkt i områder med eksisterende bebyggelse og der de naturgitte forholdene medfører størst risiko. Statens arbeid med kartlegging er ikke lovregulert, men styrt gjennom rammer som legges i de årlige tildelinger på statsbudsjettet. Dette er ikke en rettighetsbasert ordning, men bistand som staten yter. NVE må innenfor tildelt ramme gjøre prioriteringer ut fra hva som gir størst samlet nytte.

Ansvarsforhold på Svalbard

Sysselmannen er regjeringens øverste representant på Svalbard – med kjerneoppgaver for sikkerhets- og beredskapsarbeid, politi- og påtalemyndighet og miljøforvaltning.

Olje- og energidepartementet ser det i utgangspunktet som naturlig at Longyearbyen lokalstyre og de andre planområdene på Svalbard får tilgang til tilsvarende bistand til forebygging mot flom og skred fra staten – ved NVE – som kommuner på fastlandet har. De spesielle forholdene på Svalbard kan samtidig innebære at det bør gjøres nærmere avgrensninger av NVEs rolle på Svalbard. Olje- og energidepartementet vil i samarbeid med andre berørte departementer vurdere nærmere om, og i tilfelle hvordan, NVEs oppgaver innen flom- og skredforebygging kan utvides til å omfatte Svalbard.

Nasjonal strategi for flom og skred

Det vises i meldingen til at den norske forvaltningen samlet sett skal opptre koordinert og utnytte de samlede ressursene med tanke på mest mulig effektiv oppgaveløsning. Dette kan best oppnås ved å styrke NVEs samordnings- og veiledningsrolle. NVE og andre relevante statlige aktører skal sammen utarbeide en nasjonal strategi for samarbeid og koordinering. NVE vil ta initiativet og ha ansvaret for den løpende oppfølgingen. Formålet skal være å oppnå bedre koordinering og samhandling om håndteringen av flom- og skredrisikoen. Strategien skal konkretisere samarbeidsområdene og identifisere tiltak for å bedre samspillet mellom aktørene. De ulike aktørene skal bidra innenfor sine ansvarsområder og samarbeide om oppgaveløsning der det er hensiktsmessig.

Arbeidet med kartlegging i statlig regi fritar ikke kommuner fra ansvaret for kartlegging etter plan- og bygningsloven og sivilbeskyttelsesloven. Det fritar heller ikke utbyggere fra ansvaret de har for å få utredet fare før ny utbygging. Statlige infrastruktureiere har som eiere og utbyggere et selvstendig ansvar for nødvendig kartlegging i tilknytning til sine anlegg. Kartlegging av fare som er direkte knyttet til et byggetiltak i form av graving, sprenging eller utfylling/belastning av grunnen er utbyggers ansvar og faller utenfor formålet med NVEs kartlegging.

Olje- og energidepartementet legger til grunn at kommunene skal ha en aktiv rolle i å forebygge mot skader også for eksisterende bebyggelse.

Arealplanlegging – flom- og skredhensyn ved utbygging

Utfordringen for samfunnet knyttet til flom og skred oppstår ved at arealer som fra naturens side er flom- eller skredutsatt, tas i bruk til menneskelig aktivitet. Styring av arealbruken gjennom arealplanlegging er derfor essensielt for å motvirke økning i skadepotensialet som følge av ny utbygging og for å møte økte utfordringer som følge av klimaendringer.

En arealplanlegging som tar hensyn til flom- og skredfare er det beste og mest effektive virkemidlet for å forebygge skader fra flom og skred på ny bebyggelse. Gjennom god arealplanlegging kan en unngå å bygge i fareutsatte områder, men arealplanlegging innebærer samtidig å avveie mellom mange ulike interesser. Det er ikke anledning til å fravike plan- og bygningslovens krav til sikkerhet, og der det ikke er mulig å unngå å bygge i fareområder, må det gjennomføres risikoreduserende tiltak som gjør at det oppnås tilstrekkelig sikkerhet.

God arealforvaltning innebærer at konsekvensene av inngrep i naturen på flom- og skredforholdene blir vurdert. Hensyn til miljø og konsekvenser av inngrep for flom- og skredrisikoen inngår både i planprosesser og i enkeltsaksbehandling av tiltak. Dette gjelder både tiltak som skal motvirke flom- og skredskader og andre typer tiltak som påvirker risikoen for flom og skred.

Sikringstiltak mot flom og skred

Med sikringstiltak menes ulike fysiske tiltak for å redusere skadevirkninger av flom og skred på bebyggelse og infrastruktur. Slike sikringstiltak gjennomføres enten i forbindelse med ny utbygging for å ivareta kravene til sikkerhet i plan- og bygningsloven og byggteknisk forskrift, eller for å bedre sikkerheten for eldre bebyggelse.

Olje- og energidepartementet ser det som viktig at alle flom- og skredsikringstiltak som NVE bidrar økonomisk til, sikres en tilfredsstillende oppfølging gjennom tilsyn. Departementet vil følge opp dette i forbindelse med revidering av kapittel 3 i naturskadeloven. Det legges ikke opp til reell økning av kommunenes ansvar, idet kommunene allerede er forpliktet til å ha tilsyn med anleggene.

Departementet vil framover legge til grunn at de som har nytte av tiltakene og blir stående som eiere av dem, også skal ha vedlikeholdsansvaret. Det er de som har nytte av tiltaket som også bør ha ansvaret for at funksjonen av anleggene ivaretas over tid gjennom vedlikehold. Kommunen skal følge opp eiernes ansvar gjennom tilsyn. Der kommunen står som eier av anlegget, vil de også få vedlikeholdsansvaret. Dersom det er behov for større vedlikeholdsarbeider, kan det søkes om bistand fra NVE til dette, på tilsvarende måte som for nyanlegg.

Olje- og energidepartementet mener det er viktig at ansvars- og byrdefordelingen mellom aktørene er klargjort på forhånd, og at forpliktelsene hefter på eiendommen, for å sikre at forpliktelsene følger med også ved eierskifter. Departementet vil i første omgang nedfelle i retningslinjene for ordningen, krav om rutiner som sikrer at dette ivaretas.

Utførte sikringstiltak – behov framover

Departementet viser til at det i løpet de siste 15 år har skjedd en betydelig utvikling og dreining av arbeidet med sikringstiltak. I større grad enn tidligere er større sikringstiltak resultat av systematisk kartlegging gjennom flomsonekartprosjektet og program for økt sikkerhet mot leirskred.

Gjennom program for økt sikkerhet mot leirskred er det identifisert 176 soner i de to høyeste risikoklassene, som er de som i utgangspunktet blir prioritert for detaljert utredning og eventuelt sikring. NVE har gjort nærmere utredning for til sammen 135 soner, og gjennomført hel eller delvis sikring i 72 soner. Om lag 40 soner anses som ferdig sikret ved utgangen av 2011.

Ved prioritering mellom sikringsprosjekter legger NVE samfunnsøkonomiske nytte-/kostnadsanalyser til grunn. Utviklingen siden 1995 har gått i retning av at NVE i samspill med kommunen tar initiativ til sikring. Ved systematisk kartlegging identifiseres områder som har størst risiko, og utgjør dermed et viktig grunnlag for å optimalisere samfunnets bruk av ressurser til sikringstiltak. Siden 1999 har NVE prioritert sikring mot kvikkleireskred høyt.

Basert på kartlegging og annen informasjon er det identifisert en rekke bebygde områder med høy flom- og skredrisiko. Den statlige farekartleggingen har så langt avdekket at mer enn 150 000 mennesker i Norge bor i områder utsatt for flom eller skred. I tillegg kommer en rekke skoler, sykehus, barnehager, næringsbygg mv. Befolkningsvekst og generell økonomisk vekst bidrar til at skadepotensialet er voksende. Klimaendringer vil forsterke denne effekten.

NVE har basert på kartlagte høyrisikoområder og annen informasjon utarbeidet oversikt over tiltak som det er behov for å utrede, planlegge og gjennomføre de neste 10–20 år. Denne systematiske tilnærmingen basert på forutgående kartlegging og prioritering videreføres.

Regjeringen vil videreføre den statlige innsatsen på sikring av utsatt bebyggelse mot flom og skred.

Vassdragsreguleringer som flomdempende tiltak

Departementet viser til at et grunnleggende prinsipp ved vassdragsreguleringer for kraftproduksjon er at reguleringene ikke skal føre til en økning av naturlige flommer i vassdragene. Når flomdempingskapasiteten er brukt opp, skal flomvannføringene ikke økes i forhold til slik de var før reguleringen. Bestemmelsen er nedfelt i manøvreringsreglementet som gis til vassdragsreguleringer, og er overordnet andre vilkår. Regulantene har ansvar for å manøvrere aktivt innenfor manøvreringsreglementet for å begrense flomskader.

Som vassdragsmyndighet kan Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) med hjemmel i § 40 i vannressursloven gi tillatelse til eller eventuelt pålegg om å fravike manøvreringsreglementet for å begrense skader i alvorlige flomsituasjoner. Et fravik fra manøvreringsreglementet med formål å begrense flomskader vil måtte avveies mot de virkninger dette vil kunne få for miljø- og brukerinteressene i vassdraget. NVE har ikke noe erstatningsansvar overfor regulantene for dekning av produksjonstap eller ekstra kostnader i tilfeller der det gis tillatelse til eller pålegg om å fravike manøvreringsreglementet. Ved et pålegg overføres imidlertid ansvaret for manøvreringen fra regulant til vassdragsmyndighet.

Beredskap og krisehåndtering ved flom- og skredhendels-er

I krisesituasjoner skal politiet iverksette og organisere redningsinnsats der menneskers liv eller helse er truet, inntil annen myndighet som har ansvaret er klar til å ta det. I ulykkes- og katastrofesituasjoner tilligger det politiet å iverksette de tiltak som er nødvendig for å avverge fare og begrense skade. Politiet fatter blant annet vedtak om evakuering og tilbakeflytting. I flom- og skredsituasjoner gjøres dette som oftest på grunnlag av råd fra Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Inntil ansvaret blir overtatt av Fylkesmannen, skal politiet organisere og koordinere hjelpeinnsatsen.

I kriser har Fylkesmannen en rolle som varslingsformidler, bistandsyter, samordner og som bindeledd mellom sentrale og lokale myndigheter.

Kommunene har et grunnleggende ansvar for ivaretakelse av befolkningens sikkerhet og trygghet, og dette omfatter viktige oppgaver både knyttet til forebygging og beredskap. Kommunene er pålagt en generell beredskapsplikt, og de skal blant annet gjennomføre en helhetlig risiko- og sårbarhetsanalyse (ROS-analyse) for å kartlegge uønskede hendelser som kan inntreffe i kommunen. Risiko for flom og skred, samt konsekvenser av klimaendringer inngår i en slik analyse. ROS-analysen skal legges til grunn ved utarbeidelse av planer etter plan- og bygningsloven. Kommunen skal med utgangspunkt i ROS-analysen utarbeide en beredskapsplan, som skal være en operativ plan for kommunens håndtering av kriser.

Departementenes krisehåndteringsoppgaver er i hovedsak knyttet til innhenting og bearbeiding av infor-masjon, faglig rådgivning overfor politisk ledel-se, vurdering og samordning av tiltak, koordinering av informasjon til og fra underliggende etater, utstedelse av fullmakter samt ivaretakelse og ut-øvelse av helhetlig informasjonsstrategi. Det departement som er mest berørt av krisen får et hovedansvar for å koordinere den sentrale håndteringen av krisen, herunder samordne krisestyringen på departementsnivå. Utpeking av lederdepartement medfører ikke endringer i konstitusjonelle ansvarsforhold, og alle departementer beholder ansvaret for sine respektive saksområder.

Forsikrings- og erstatningsordninger

For å motvirke store tap for private som følge av flom og skred, er det etablert ulike rettighetsbaserte erstatningsordninger for gjenoppretting etter skader. Det omfatter dels privat forsikring, dels statlige ordninger.

Ifølge naturskadeforsikringsloven blir alle bygninger og alt løsøre som forsikres mot brannskader også forsikret mot naturskade. Forsikringsselskaper som tilbyr brannforsikring må være medlemmer i en felles skadepool – Norsk Naturskadepool. Naturskadeforsikringsordningen er bygd på et solidaritetsprinsipp, der alle bidrar forholdsvis like mye og får full erstatning ved skade. Det er forsikringsselskapene som krever inn naturskadepremien fra kundene og utbetaler naturskadeerstatning etter skade. Differansen mellom premie og erstatning skal forsikringsselskapet avsette i eget naturskadefond som utelukkende skal anvendes til dekning av framtidige naturskader. Norsk naturskadepool er en utligningspool og en hovedoppgave er å utligne erstatningene mellom forsikringsselskapene i etterkant av erstatningsutbetalingene.

I tillegg til denne ordningen, som har et felles sett med erstatningsvilkår, finnes det private forsikringsordninger som ikke reguleres av naturskadeforsik-ringsloven, og som kan gi ytterligere dekning av tap.

Statens naturskadefond yter erstatning ved naturskade på verdier som det ikke er anledning til å for-sik-re, innenfor rammen av naturskadeloven. Slike skader er for eksempel skade på dyrket mark, private bruer, veier, kaier og moloer. I tillegg kan en i henhold til forskrift om katastrofeordningen i planteproduksjon få erstatning som oppstår som følge av svikt i produsert mengde. Disse ordningene administreres av Statens landbruksforvaltning som hører under Landbruks- og matdepartementet.

Ordningene forutsetter at de berørte selv må dekke deler av tapet i form av en egenandel. I tillegg kan erstatningen settes ned eller helt falle bort. Slik avkortning er aktuelt dersom eier har hatt kjennskap til svak konstruksjon og hatt mulighet til å gjøre noe med den. Avkortning i forsikringen kan også være aktuelt hvis det tidligere har vært liknende skader på samme bygning og selskapet har gitt pålegg om reparasjon.

Koordinering mellom ordningene

Det vil i mange tilfeller være fornuftig og kostnadseffektivt å investere i sikkerhetsforbedring i forbindelse med gjenoppretting etter skade. Statens naturskadefond har anledning til å gi tilskudd til merkostnader opp til et maksimumsbeløp som fastsettes årlig av Stortinget (for tiden 30 000 kroner). For sikkerhetsforbedrende tiltak som er større enn rammene satt for Statens naturskadefond, eller som skal gjøres i kombinasjon med gjenoppretting som dekkes av private forsikringer, er det behov for koordinering mellom Statens naturskadefond, forsikringsselskapene og NVE.

For å sikre informasjonsflyt mellom NVE og forsikringsselskapene foreslår olje- og energidepartementet at det gjøres en lovendring som sikrer NVE nødvendig adgang til taushetsbelagte opplysninger. Denne endringen vil ikke påvirke forholdet mellom forsikringstaker og forsikringsselskap, da opplysningene fortsatt vil være taushetsbelagte og unntatt offentlighet. Endringen vil føre til at potensielle overlapp mellom forsikringsselskapenes erstatning og NVEs bistand unngås.

Økonomiske og administrative konsekvenser

På bakgrunn av denne meldingen vil det ikke være nødvendig med grunnleggende administrative endringer i forvaltningen, og meldingen får ifølge departementet ikke budsjettmessige konsekvenser.

Det foreslås større offentliggjøring av grunnundersøkelser og fareutredninger for å sikre best mulig underlag for farevurderinger framover og for unngå unødige kostnader ved dobbeltarbeid som følge av at tidligere undersøkelser ikke er kjent. Omfanget av offentliggjøring vil vurderes nærmere i samarbeid med andre berørte departementer.

Det foreslås å utarbeide en statlig planretningslinje bygd på aktuelle deler av NVEs retningslinjer nr. 2–2011, Flaum- og skredfare i arealplanar. Det innebærer en formalisering og avklaring gjennom at statlige organer, regionale myndigheter og kommunene blir bundet til å følge disse når de foretar planlegging etter plan- og bygningsloven og ved enkeltvedtak. Utredning og avklaring av hensyn til flom og skred vil følgelig skje på et tidligere tidspunkt, noe som kan bidra til redusert ressursbruk totalt sett.

Det foreslås å gjøre en lovendring som sikrer NVE nødvendig adgang til taushetsbelagte opplysninger i forbindelse med forsikringsoppgjør. Dette vil ikke påvirke forholdet mellom forsikringstaker og forsikringsselskap, eller formålet i forsikringsvirksomhetsloven § 1-6, da opplysningene fortsatt vil være taushetsbelagte og unntatt offentlighet. Endringen vil føre til at potensielle overlapp mellom forsik-ringsselskapenes erstatning og NVEs bistand unngås.

I tillegg legges det opp til en gjennomgang av naturskadeloven kapittel 3 om sikring mot naturskader. Dette skal blant annet tydeliggjøre kommunenes ansvar for sikring, sikre tilsyn og vedlikehold av sikringstiltak som er en forutsetning for byggetillatelse, vurdere fordeling av kostnader ved kartlegging og formalisere kommunenes ansvar for tilsyn av sikringstiltak. Dagens ansvarsfordeling for sikring av eksisterende bebyggelse er uklar. Et lovarbeid for å tydeliggjøre ansvaret vil i utgangspunktet ikke endre ansvarsforhold, men aktørene kan oppfatte det som en endring avhengig av hvordan man har tolket ansvaret tidligere.

Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bendiks H. Arnesen, Marianne Marthinsen, Torstein Rudihagen, Tor-Arne Strøm og Eirin Sund, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Oskar J. Grimstad og Henning Skumsvoll, fra Høyre, Nikolai Astrup, Bjørn Lødemel og Siri A. Meling, fra Sosialistisk Venstreparti, Lars Egeland, fra Senterpartiet, lederen Erling Sande, og fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette Hjemdal, viser til at de varslede klimaendringene etter all sannsynlighet vil medføre at klimaet i Norge blir varmere og våtere samt at vi stadig hyppigere kan oppleve såkalte ekstreme værsituasjoner. Disse endringene aktualiserer arbeidet med å forebygge og leve med farene fra flom og skred. Komiteen vil understreke betydningen av å forme en aktiv og kunnskapsbasert politikk innenfor dette området, slik at Norge i ennå større grad står rustet til å møte fremtidens utfordringer uten at liv og helse går tapt. Styring av arealbruken gjennom arealplanlegging er viktig for å motvirke økningen i skadepotensialet som følger av ny utbygging og for å møte økte utfordringer som følge av klimaendringer. God tilrettelegging i forkant er bedre enn reparasjon i etterkant.

Komiteen viser til at et viktig formål med meldingen er å synliggjøre hvilken risiko flom og skred utgjør for mennesker, miljø og materielle verdier i Norge og hvordan denne situasjonen skal løses med ulike tiltak og klarering av ansvarsforhold. Komiteen vil påpeke at utfordringen for samfunnet knyttet til flom og skred oppstår ved at arealer som fra naturens side er flom- eller skredutsatt, tas i bruk til menneskelig aktivitet. Med norske terreng og grunnforhold er det ikke realistisk å unngå fullstendig å bygge i flom- eller skredutsatt terreng, og det er heller ikke fysisk mulig eller økonomisk forsvarlig. Komiteen viser videre til NOU 2010:10 – Tilpassing til eit klima i endring, hvor det påpekes at store nedbørsmengder på kort tid vil representere en økende utfordring for byer og tettsteder i form av mer overvann. Videre vil havnivåstigning som følge av klimaendringer øke utfordringen knyttet til stormflo.

Komiteen vil imidlertid understreke behovet for styrket kunnskap, økt forebygging, gode varslingsrutiner og beredskapsplaner for å ha et akseptabelt risikonivå knyttet til denne type hendelser. Kravene til sikkerhet må balanseres mot hensyn til fortsatt mulighet for samfunnsutvikling i deler av landet med krevende topografi eller vanskelige grunnforhold.

Komiteen vil påpeke at svært få mennesker har omkommet som direkte følge av flom, men at flom til gjengjeld kan føre til store materielle ødeleggelser og har gjerne konsekvenser for et større geografisk område. Kartleggingen av skred siden år 1900 viser rundt 30 000 hendelser, og ved 500 av disse hendelsene er det registrert tap av rundt 1 100 liv. Komiteen vil for øvrig understreke at usikkerhet knyttet til flom- og skredfare kan medføre negative helsevirkninger som følge av angst og utrygghet.

Komiteen viser til at den statlige farekartleggingen så langt har avdekket at mer enn 150 000 mennesker i Norge bor i områder utsatt for flom eller skred. I tillegg kommer en rekke skoler, sykehus, barnehager, næringsbygg mv.

Komiteen viser til at Olje- og energidepartementet har det statlige forvaltningsansvaret for flom- og skred, og at Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) er nasjonal skredmyndighet med det operative ansvaret. Videre har alle statsetatene et selvstendig ansvar for å forebygge og håndtere flom og skred i sin sektor. Komiteen viser til at meldingen varsler at NVE og andre statlige aktører sammen skal utarbeide en nasjonal strategi for samarbeid og koordinering angående flom og skred, og imøteser dette arbeidet.

Komiteen understreker betydningen av klare ansvarsforhold mellom de ulike myndighetsnivåene som stat, fylke og kommune samt utbyggere og privatpersoner. Kommunene er etter plan- og bygningsloven ansvarlig for at naturfare blir vurdert og tatt tilstrekkelig hensyn til i arealplanlegging og byggesaksbehandling. Det påpekes at kommunene ikke har en klar juridisk plikt til å sikre eksisterende bebyggelse. Komiteen har merket seg at det er noen uklarheter knyttet til hvem som har ansvar for sikring av eksisterende bebyggelse og ser frem til at regjeringen som varslet i meldingen, avklarer dette ansvarsforholdet nærmere.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at utvalget bak NOU 2010:10 anbefaler at det utpekes en statlig myndighet med ansvar for overvann og stormflo/havnivå, og er enig i dette.

Komiteen vil understreke betydningen av en god dialog og et nært samarbeid med kommunene. Komiteen forutsetter at kommunene gjennom kommunesektorens organ KS blir konsultert i arbeidet med revisjon av naturskadeloven kapittel 3, planretningslinje for flom og skred, samt nasjonale strategier for flom og skred.

Komiteen viser til at ansvarsforholdene på Svalbard knyttet til flom og skred beskrives i meldingen, og vil understreke betydningen av at sikkerhetskravene er de samme som på fastlandet. Komiteen er enig i at det er naturlig at Longyearbyen lokalstyre og de andre planområdene får tilgang til tilsvarende bistand fra staten, ved NVE, som kommuner på fastlandet har.

Komiteen understreker betydningen av at investeringer som det offentlige gjør i tiltak for å redusere flom- og skredrisiko er basert på samfunnsmessige nytte- og kostnadsanalyser, og har merket seg at regjeringen har nedsatt et eget ekspertutvalg som skal gjennomgå rammeverket for samfunnsøkonomiske analyser. Komiteen vil påpeke at også elementer som er vanskelig kvantifiserbare tas inn i disse analysene. Dette gjelder folks opplevelse av trygghet, konsekvenser for lokalsamfunn og næringsliv samt verdien av intakte økosystemer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre understreker behovet for en helhetlig og metodisk tilnærming for samfunnsøkonomisk vurdering av akseptabel risiko og kostnader ved risikoreduserende tiltak. Dette har blant annet relevans med hensyn til klassifisering og rehabilitering av dammer.

Disse medlemmer viser til olje- og energiministerens svarbrev til energi- og miljøkomiteen, datert 31. mai 2012, angående spørsmål om mang-lende kost-nyttevurderinger i forbindelse med ny forskrift om sikkerhet ved vassdragsanlegg (damsikkerhetsforskriften) som trådte i kraft 1. januar 2010. Disse medlemmer finner dette kritikkverdig, og vil understreke betydningen av at kost-nyttevurderinger også må gjennomføres ved endringer i forskrifter som har betydelige konsekvenser for næringslivet.

Disse medlemmer vil videre påpeke at regulerte vassdrag og magasiner gir betydelig flomdempingsevne, og at økte restriksjoner på magasinbruk i hovedsak fører til dårligere reguleringsevne og dermed dårligere flomdempingsevne. Disse medlemmer vil understreke betydningen av å ta hensyn til denne sammenhengen i arbeidet med konsesjonsrevisjoner.

I høringsbrev til energi- og miljøkomiteen fra EnergiNorge, datert 25. mai 2012, skrives følgende:

«EnergiNorge vil gjerne gå i dialog med myndighetene ved OED og NVE for å fremme sentrale FoU oppgaver innen damsikkerhet, flomberegningsmetodikk og metodearbeid for å få en bedre plattform for beslutningsstøtte i flomsikkerhetsarbeidet for næringen.»

Disse medlemmer vil oppfordre regjeringen til denne type samarbeid.

Komiteen viser til at meldingen legger til grunn at kommunene skal ha en aktiv rolle i å forebygge mot skader også for eksisterende bebyggelse. Kartlegging av faresoner har stor betydning for samfunnet. Detaljert faresonekartlegging er ressurskrevende, og komiteen er enig i at det er rimelig at staten bistår kommunene i dette arbeidet. Samordning vedrørende kartlegging er viktig, og komiteen vil understreke betydningen av samordning og deling av geografisk informasjon.

Komiteen viser til at regjeringen mener at også grunnundersøkelser og fareutredninger som er eid av private aktører, bør bli gjort tilgjengelig for offentligheten, og at det primært tas sikte på en frivillig ordning med aktørene slik at tilstrekkelig informasjon blir tilgjengelig. Komiteen støtter denne tilnærmingen.

Komiteen viser til svarbrev fra olje- og energiministeren, datert 31. mai 2012, hvor det vises til at det er et betydelig antall grunnundersøkelser og fareutredninger som ligger i privat eie. Videre opplyses det om at det vil bli etablert kontakt med de største aktørene med tanke på å gjøre dette materialet tilgjengelig. Komiteen vil understreke betydningen av å få til et godt og konstruktivt samarbeid med de private aktørene.

Komiteen har merket seg at Miljøverndepartementet i samarbeid med Kommunal- og regionaldepartementet tar sikte på å utarbeide anbefalinger, eventuelt retningslinjer for hvordan effektene av fremtidige klimaendringer på flom, skred og stormflo/havnivåstigning skal innarbeides i kommunal planlegging

Komiteen har videre merket seg at regjeringen planlegger en stortingsmelding om klimatilpasning som oppfølging av NOU 2010:10.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke betydningen av at en slik stortingsmelding legges frem så snart som mulig.

Komiteen har merket seg at noen kommuner opplever at store deler av aktuelle utbyggingsområder blir identifisert som aktsomhetsområder, og at aktsomhetskartene som i dag er utarbeidet ofte blir oppfattet å være mer nøyaktige enn de egentlig er. Dette medfører at arealer båndlegges uten at det i realiteten er faglig grunnlag for dette. Meldingen påpeker at med en begrenset ressursinnsats til en nærmere faglig vurdering, vil noen av begrensningene i de eksisterende aktsomhetskartene kunne elimineres.

Komiteen vil understreke at på noen steder kan knapphet på egnede arealer eller konflikter med andre målsettinger i samfunnet gjøre at utbygging planlegges i områder som kan være utsatt for fare, og at det i disse tilfellene må foretas risikoreduserende tiltak som gjør at det oppnås tilstrekkelig sikkerhet.

Komiteen viser til at ved ny bebyggelse i flom- eller skredutsatte områder har tiltakshaver plikt til å gjennomføre sikringstiltak som er nødvendig for å tilfredsstille sikkerhetskravene i byggteknisk forskrift (TEK10). Dersom hensynet til flom- og skredsikring ikke har vært tilstrekkelig ivaretatt, vil tiltakshaver ha plikt til å sikre i ettertid. Det har imidlertid i flere sammenhenger vært stilt spørsmålstegn om hvem som har ansvar for sikring av eksisterende bebyggelse som ligger utsatt for naturfare, når dette avdekkes i etterkant av utbyggingen og ingen direkte kan lastes for at sikring ikke var gjennomført.

Komiteen vil påpeke at kommunene har de nødvendige hjemler til å gjennomføre sikringstiltak, og kan etter naturskadeloven § 24 kreve utgiftene refundert av de som nyter godt av tiltakene. I tilfeller hvor utfordringene er så store at det er urimelig å legge ansvaret på den enkelte eller kommunen, vil komiteen understreke betydningen av at staten, ved NVE, bistår i arbeidet. Det er viktig for alle parter at ansvarsforholdene knyttet til gjennomføringen av sikringstiltak er så klare som mulig, og komiteen har merket seg at meldingen varsler at Olje- og energidepartementet vil starte et lovarbeid med sikte på å tydeliggjøre ansvarsfordelingen for sikring mot naturskader.

Komiteen viser til at rammene for NVEs bistandsordning for sikringstiltak legges frem i de årlige budsjettildelingene fra Stortinget. Komiteen viser videre til at praksis har vært at kommunene må dekke en andel av kostnadene, og at denne andelen siden 1998 er satt til 20 pst., men med mulighet for nedsettelse eller fritak i noen spesielle tilfeller. Komiteen viser til at distriktsandelen på 20 pst. kan reduseres eller frafalles i følgende tilfeller:

• Krisetiltak – tiltak for å avverge overhengende fare for menneskeliv eller skade på større verdier umiddelbart før, under eller like etter en flom- eller skredhendelse. Det skal ikke distriktsandel for krisetiltak.

• Tiltak som primært er begrunnet med allmenne hensyn, der det ikke er en klart definert gruppe grunneiere som har nytte av tiltaket.

Komiteen støtter disse fritakene.

Komiteen vil understreke betydningen av å opprettholde kravet om lokal medfinansiering ut fra en prinsipiell holdning om at de som har nytte av tiltaket også skal bidra i finansieringen. Videre er lokal medfinansiering med på å understreke eiers ansvar for å ta vare på egen eiendom og kommunens ansvar for å unngå utbygging i fareområder.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil imidlertid påpeke at en distriktsandel kan utgjøre en stor byrde innenfor noen kommuners budsjetter. I en del tilfeller vil naturskader kunne oppstå i kommuner med stort areal og lite befolkningsgrunnlag med begrensede budsjettmidler. Disse medlemmer vil derfor understreke behovet for en fleksibel tilnærming til finansieringsspørsmålet. Siden klimaendringer forventes å gi økt fare for flom og skred, er problemstillingen om muligheter for reduserte distriktsandeler aktualisert.

Disse medlemmer viser til at vi stadig oftere kan oppleve tilfeller hvor kommuner rammes uforholdsmessig hardt, med den følgen at det kan bli svært krevende for lokale myndigheter å gjennomføre nødvendig opprydding og utbedringsoppgaver.

Disse medlemmer mener det er naturlig at staten tar et større økonomisk ansvar i slike tilfeller. Det bør derfor ses nærmere på hvordan dagens regelverk for kompensasjon til kommunene etter flomskade, ras og naturskade er utformet for bedre å kunne møte klimaendringene som kommer. Ikke minst gjelder dette innenfor forebyggende aktivitet. Det er bedre samfunnsøkonomi og gir større trygghet for innbyggerne å bruke ressurser på forebygging, fremfor at erstatning skal utbetales i etterkant. Dagens tilskudds- og erstatningsordninger er i hovedsak basert på å sette anlegg mv. i samme tilstand slik det var før ødeleggelsen. Opprustning til å takle en ny værsituasjon og dermed forebygge fremtidige ødeleggelser, er i dag avhengig av den lokale finansieringsevnen. Ved skadesikring etter naturhendelse bør det også vurderes å gi tilskudd til å heve sikkerheten slik at hensynet til klimaendringer ivaretas. Videre er det viktig for kommunene å ha en forutsigbarhet knyttet til hva som kan forventes av statlige bidrag.

Disse medlemmer vil påpeke at Riksrevisjonen våren 2010 kom med en rapport om myndighetenes arbeid med å forebygge flom- og skredfare (Dokument 3:4 (2009–2010)). Riksrevisjonens undersøkelse viste at det er varierende grad av nasjonal kartlegging av flom- og kvikkleireskredfare og aktsomhetskartlegging av stein- og snøskred. Det kom frem at fylkesmenn og kommuner har tillit til flomsonekartene, men at omfanget ikke er tilstrekkelig, og at flere elvestrekninger og mindre vassdrag bør kartlegges.

Disse medlemmer har også merket seg at Meld. St. 15 (2011–2012) Hvordan leve med farene – om flom og skred, i realiteten ikke varsler en opptrapping av statens aktivitet, men mer en videreføring av dagens politikk og satsing innenfor flom- og skredområdet. Dette gjelder også for FOU-satsingen.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem en oversikt over behovet for flom- og rassikring, med tilhørende strategi og statlig opptrappingsplan for hvordan situasjonen skal møtes.»

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå regelverket for kompensasjon ved flom, ras og naturskade til kommunene, med sikte på at staten tar et større økonomisk ansvar når kommuner rammes uforholdsmessig hardt.»

Komiteen viser til at olje- og energidepartementet fremover vil legge til grunn at de som har nytte av flom- og skredtiltakene og blir stående som eier av dem, også skal ha vedlikeholdsansvaret. Komiteen støtter denne tilnærmingen.

Komiteen vil understreke betydningen av effektiv overvåking og varsling av flom og skred. Komiteen vil i den sammenheng påpeke viktigheten av å styrke forskning innenfor disse områdene, samt benytte seg av de teknologiske mulighetene som finnes. For å håndterer flom og skred på en god måte kreves langsiktig, systematisk og kunnskapsbasert innsats.

Komiteen vil understreke betydningen av kontinuitet og et høyt faglig nivå innen forskning og utvikling på flom og skred for å sikre et godt kunnskapsgrunnlag for forvaltningen. Komiteen har merket seg at det er krevende å få tak i fagfolk med kompetanse innen flom og skred, og ber regjeringen fokusere på og tydeliggjøre et skredrettet utdanningsløp som kan ivareta samfunnets behov innen forvaltningen.

Komiteen vil videre understreke betydningen av en god beredskap og et godt opplegg for krisehåndtering.

Komiteen har merket seg at NVE skal ha kapasitet og kompetanse til å gi råd til politiet og kommunene i krisesituasjoner, og at NVE har hjemler i vannressursloven til å gjenopprette elveløp uten konsesjon og til å iverksette tiltak i vassdrag dersom det er fare for nye hendelser.

Komiteen har videre merket seg at det i dag ikke finnes tilsvarende hjemler for tiltak i tilknytning til rene skredhendelser, og at Olje- og energidepartementet vil vurdere slike hjemler i forbindelse med gjennomgangen av naturskadeloven kapittel 3.

Komiteen mener det er viktig å benytte kunnskap omkring de ulike hendelser, og komiteen har merket seg at Olje- og energidepartementet legger opp til at NVE skal gjennomføre systematiske undersøkelser etter både flom- og skredhendelser av en viss størrelse.

Komiteen viser til at det ofte vil være fornuftig og kostnadseffektivt å investere i sikkerhetsforbedring i forbindelse med gjenoppretting etter skade, og merker seg at Statens Naturskadefond har anledning til å gi tilskudd til merkostnader knyttet til dette opp til et maksimumsbeløp som fastsettes årlig av Stortinget. Per i dag er dette beløpet 30 000 kroner.

Komiteen vil understreke betydningen av å tilrettelegge for at det skal være lønnsomt å forebygge skade. Videre har komiteen merket seg at Olje- og energidepartementet vil foreslå at det gjøres en lovendring som sikrer NVE nødvendig tilgang til taushetsbelagte opplysninger, slik at potensielle overlapp mellom forsikringsselskapenes erstatning og NVEs bistand unngås. Komiteen støtter denne tilnærmingen.

Komiteen vil understreke betydningen av formidling og kommunikasjon om flom og skred, og det er positivt at det er opprettet en egen kunnskaps- og formidlingsenhet for skred i Førde for å øke oppmerksomheten mot disse problemstillingene.

Komiteen har merket seg at det i forbindelse med etablering av en nasjonal strategi for flom og skred, skal utformes en helhetlig strategi for kommunikasjon og formidling for å øke kunnskapen og bevisstheten om flom- og skredrisiko.

Forslag fra mindretall

Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti:

Forslag 1

Stortinget ber regjeringen legge frem en oversikt over behovet for flom- og rassikring, med tilhørende strategi og statlig opptrappingsplan for hvordan situa-sjonen skal møtes.

Forslag 2

Stortinget ber regjeringen gjennomgå regelverket for kompensasjon ved flom, ras og naturskade til kommunene, med sikte på at staten tar et større økonomisk ansvar når kommuner rammes uforholdsmessig hardt.

Komiteens tilråding

Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre slikt

vedtak:

Meld. St. 15 (2011–2012) – om Hvordan leve med farene – om flom og skred – vedlegges protokollen.

Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 31. mai 2012