Jeg viser til brev 26. mars 2012 med følgende forslag
fra representantene Ketil Solvik-Olsen, Christian Tybring-Gjedde,
Kenneth Svendsen, Jørund Rytman og Harald T. Nesvik:
Stortinget ber regjeringen
aktivt medvirke i forbindelse med vårens lønnsoppgjør ved å tilby skatte-
og avgiftslettelser som grunnlag for en lønnsoppgjørsavtale som
sikrer kjøpekraftsutvikling for alle og eksportbedrifters konkurranseevne.
Som begrunnelse for forslaget
heter det bl.a.: ”Forslagsstillerne mener staten bør ta en mer aktiv
rolle i vårens lønnsoppgjør for å motvirke at konkurranseevnen svekkes
ytterligere. Et slikt myndighetsbidrag kan være å redusere skatte- og
avgiftsnivået slik at behovet for store bruttolønnsøkninger blir
mindre. Dette vil sikre arbeidstakere en god kjøpekraftsutvikling
uten at kostnadsbildet for virksomhetene øker tilsvarende. Konkurranseutsatt
næringsliv vil ikke tape så mye konkurransekraft som et tradisjonelt lønnsoppgjør
kan medføre.”
Mange år med høy lønnsvekst har sammen med en
sterkere krone brakt kostnadsnivået i Norge opp på et høyt nivå
sammenliknet med gjennomsnittet for våre handelspartnere. En gunstig
utvikling i prisene på norsk eksport har bidratt til å dempe presset
på lønnsomheten. Denne utviklingen kan imidlertid snu. Utsikter
til lavere økonomisk vekst og lavere etterspørsel fra våre handelspartnere
gjør situasjonen krevende for eksportrettede virksomheter i Norge.
Å koble sammen skattepolitikk og lønnsoppgjør er
ikke et godt svar på denne utfordringen. Jeg vil i denne sammenhengen
bl.a. vise til de lærdommer vi kan trekke fra 1970-tallet. For å
bidra til økt kjøpekraft og bedret konkurranseevne ble endringer
i skatter og andre budsjettiltak i en periode brukt som en del av
inntektspolitikken. Dette forhindret ikke at lønnsveksten likevel skjøt
fart, samtidig som statsfinansene og utenriksøkonomien ble kraftig
svekket. En inntektspolitikk basert på skattelettelser ville undergrave
det ansvaret partene må ha for å holde lønnsveksten innenfor rammer
som konkurranseutsatte næringer kan leve med over tid. I tillegg
vil en slik politikk innebære en mer ekspansiv finanspolitikk, dersom
ikke skattelettelsene dekkes inn med andre tiltak i budsjettet. Allerede
i St.meld. nr. 25 (1973-74) Petroleumsvirksomhetens plass i det
norske samfunn, ble det pekt på at en for ekspansiv budsjettpolitikk kan
innebære utfordringer for det konkurranseutsatte næringslivet.
Denne erkjennelsen er et viktig utgangspunkt
for det rammeverket som er etablert for den økonomiske politikken,
der handlingsregelen for budsjettpolitikken, Statens pensjonsfond
utland, inflasjonsmålet for pengepolitikken og det inntektspolitiske
samarbeidet er viktige pilarer. Innenfor dette rammeverket spiller
handlingsregelen rollen som et anker for hvordan vi gradvis kan
øke bruken av oljeinntekter over statsbudsjettet til et nivå som
kan opprettholdes over tid. Et slikt anker er viktig i lys av at oljeinntektene
ikke bare er store, men også midlertidige. Handlingsregelen gjør
at bedrifter, husholdninger, aktører i finansmarkedene og partene
i arbeidslivet vet hva de kan forvente i budsjettpolitikken i årene
framover. Ved å legge et grunnlag for stabile forventninger om utviklingen
i priser, renter og valutakurs, støtter handlingsregelen på denne
måten opp om både pengepolitikken og inntektspolitikken. Forutsigbarhet
og stabilitet er viktig for næringslivet og for partene i arbeidslivet
når de går inn i lønnsoppgjørene.
Gjennom Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene
(TBU) og Regjeringens kontaktutvalg legges det til rette for en
felles forståelse av tallgrunnlaget for inntektsoppgjørene og av
viktige utfordringer for norsk økonomi. Den norske lønnsforhandlingsmodellen,
frontfagsmodellen, bygger på at lønnsveksten over tid må holdes
innenfor rammer som konkurranseutsatt sektor kan leve med. Det er viktig
å støtte opp om denne modellen. Da må vi også holde fast ved at
gjennomføringen av lønnsoppgjøret er partenes ansvar, slik at de
fullt ut tar hensyn til den økonomiske situasjonen. Det beste bidraget
politiske myndigheter kan gi er å føre en forsvarlig budsjettpolitikk,
i tråd med handlingsregelen og tilpasset den økonomiske situasjonen.