I dokumentet fremmes følgende forslag:
«1. Stortinget ber regjeringen
sørge for at Finanstilsynets forslag til egenkapitalkrav blir rådgivende
og ikke bindende for bankene.
2. Stortinget ber regjeringen endre de
relevante forskrifter slik at et generelt krav til rullestolstilpasning
i leiligheter under 55 m2 bortfaller.
3. Stortinget ber regjeringen legge frem
forslag om avvikling av dokumentavgiften for boligkjøp.
4. Stortinget ber regjeringen legge frem
forslag om å endre relevante lover og selv foreta endring i forskrift,
slik at det blir enklere for kommunene å regulere nye boligareal.
5. Stortinget ber regjeringen foreta en
gjennomgang av særlover som berører byggesaksbehandlingen og fremme
nødvendige forslag med sikte på en mest mulig forenklet lovgivning
og saksbehandling.
6. Stortinget ber regjeringen fremme forslag
om de nødvendige lovendringer for å inndra fylkeskommunens og fylkesmannens
innsigelsesrett i plan- og byggesaker.
7. Stortinget ber regjeringen fremme forslag
hvor det kommunale selvstyret gjeninnføres hva angår tiltak i den
såkalte strandsonen eller hundremetersbeltet.
8. Stortinget ber regjeringen utarbeide
og fremlegge en egen boligbyggemelding.»
I dokumentet vises det til at dagens boligmarked er
preget av sterk prisvekst og økte kapitalkrav på boligmarkedet.
Bare det siste året har boligprisene steget med hele 9,7 pst.
Forslagsstillerne peker på at prisveksten varierer over
landet, men er vedvarende høy i store befolkningsområder. Med en
slik prisstigning vil det være vanskelig for ungdom å få innpass
i boligmarkedet.
Det er sammensatte årsaker til økende boligpriser.
Når man politisk ønsker å bidra til at flere får sjansen til å bo
i sin egen bolig, uten at man må låne uforsvarlig mye, er det viktig
at man gjør grep som kan bringe boligmarkedet i en bedre balanse
og få kostnadsnivået ned.
Forslagsstillerne mener Finanstilsynet angriper problemet
feil ved å begrense belåningsgraden. Forslagsstillerne viser i dokumentet
til at tilsynet foreslår å begrense forsvarlig belåningsgrad fra 90
til 85 pst. av boligens markedsverdi i tillegg til en redusert rammekreditt
på bolig fra 75 til 70 pst. (Nye retningslinjer fra Finanstilsynet,
basert på endringsforslagene fra Finanstilsynet som forslagsstillerne
viser til i dokumentet, ble fastsatt 1. desember 2011). Forslagsstillerne
peker på at det innebærer at mange førstegangskjøpere av bolig vil
få problemer med å kunne få finansiering til egen bolig.
I dokumentet pekes det på at forslagene er godt ment,
men likevel dårlige ettersom de ikke tar hensyn til låntakers fremtidige
betjeningsevne, men kun ser på personens tidligere økonomiske situasjon
(mulighet til å ha lagt penger til side).
Forslagsstillerne mener at det er ønskelig at
ungdom stimuleres til å spare mer egenkapital gjennom ulike ordninger,
som blant annet Boligsparing for ungdom (BSU), men at «taket» for
sparingen må heves. Forslagsstillerne viser til representantforslaget
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre om forbedring
i BSU-ordningen, jf. Representantforslag 1 S (2011–2012).
En aktiv boligpolitikk lønner seg både for den enkelte,
for kommunene og for samfunnet som helhet. Kommunene må imidlertid
sikres tilstrekkelige økonomiske rammer for å ivareta sitt ansvar.
Forslagsstillerne mener at dersom kommunene skal kunne utnytte sitt
handlingsrom, må de ha eierskap til oppgavene og også ha tilstrekkelig
kompetanse til å løse disse oppgavene.
Det pekes i dokumentet på at kommunene og lokale
myndigheter kan bidra betydelig til å gjøre boligsituasjonen enklere
for folk flest. God tilgang på tomter, god infrastruktur og smidig saksbehandling
vil trolig øke tilbudet av boliger i markedet. Forslagsstillerne
mener at i tillegg bør lokale myndigheter, i samarbeid med private boligutbyggere
og boligbyggelag, stimulere til bygging av boliger for ressurssvake
grupper som ikke er i stand til å klare dette på egen hånd.
Det pekes i dokumentet på at myndighetene samtidig
kan bidra til å redusere byggekostnader, ved å ta en ny gjennomgang
av de mange tekniske og energimessige krav, samt tilgjengelighetskrav
som er innført i løpet av kort tid.
Fokus på universell utforming når det gjelder
offentlige bygninger og områder er en innarbeidet del av dagens
arkitektur og bygningsskikk, og brukes også når det gjelder boligbygging. Forslagsstillerne
støtter dette.
Selv om forslagsstillerne ser behovet for en
god tilrettelegging for trygge, gode og funksjonelle boliger for
personer med funksjonsnedsettelse, har saken også en side for personer
som ikke har funksjonsnedsettelser. Forslagsstillerne peker på at
de endringer som er blitt gjort i lover og forskrifter som regulerer
boligbygging i de senere årene, også medfører kostnader som neppe
var tilsiktet da disse lover og forskrifter ble vedtatt. Med økte
byggekostnader vil utfordringene bli tøffere for førstegangsetablerere
på dagens boligmarked, med hensyn til å anskaffe en bolig.
Det vises i dokumentet til at spørsmålstegn
er blitt satt ved hvor korrekte anslag for kostnadsøkningen for
de minste boligene er, sett opp mot kravene om tilgjengelighet og
universell utforming i nybygg. Fra SINTEF Byggforsk antydes det
at tilrettelegging for rullestolbrukere i nye leiligheter vil koste
inntil 40 000 kroner for en toroms leilighet på mellom 35 og 40
m2, mens noen aktører i byggebransjen anser at den samme leiligheten
vil koste over 260 000 kroner mer med de nye reglene.
Selv om forslagsstillerne ønsker et boligmarked der
alle boligkjøpere og boligselgere får sine interesser ivaretatt,
er det ikke til å komme forbi at offentlige detaljkrav er med på
å drive opp prisene unødvendig.
Forslagsstillerne mener det bør vurderes å gi unge
boligkjøpere og førstegangsetablerere bedrede sjanser, gjennom et
friere og mindre regulert boligmarked, til å anskaffe en rimelig
bolig uten at offentlige krav og reguleringer fratar dem muligheten
til dette. Forslagsstillerne ønsker at leiligheter under 55 m² ikke
pålegges de nye kravene i plan- og bygningsloven når det gjelder tilgjengelighet
og universell utforming. Forslagsstillerne er tilfreds med at også
politikere fra regjeringspartiene i media har støttet et slikt ønske.
Forslagsstillerne mener det er påfallende at
de mange fordyrende forskriftene er innført uten at noen har bekymret
seg over boligkjøpers belåningsgrad.
Forslagsstillerne vil understreke viktigheten
av å se at et stort avvik mellom tilbud og etterspørsel på boligmarkedet
sammen med fordyrende myndighetskrav i sum gjør det svært vanskelig
for mange å få innpass på boligmarkedet.
Forslagsstillerne ønsker derfor en langt mer
liberal boligpolitikk som gjør det mulig for flere å etab-lere seg
i egen bolig, gjennom at boligtilbudet vil øke og byggekostnadene
kan reduseres.
Det vises i dokumentet til at kostnadsdrivende krav
og reguleringer fra myndighetene også gir konsekvenser for bosetting
i distriktene. Flere steder vil byggekostnaden for en bolig, selv
med lave tomtepriser, være langt høyere enn markedspris etter ferdigstillelse
og således bidra til at færre vil kunne tenke seg å bosette seg
i distriktene, fordi det vil kunne gi betydelige økonomiske tap
ved salg.
Forslagsstillerne mener at dokumentavgiften
bør fjernes da den utelukkende er en ren inntektskilde for staten,
og er med på å holde svake grupper utenfor boligmarkedet, som tvinges
inn i et dyrt leiemarked eller over i kommunale boliger gjennom
sosialtjenesten.
Forslagsstillerne peker på flere oppslag i media der
det påpekes at boligmangel kan forhindre vekst lokalt.
For øvrig vises det til dokumentet for en nærmere
beskrivelse av forslagene.
Komiteen ba i brev av 5. desember 2011 om kommunal-
og regionalminister Liv Signe Navarsetes vurdering av forslaget.
Statsrådens svarbrev av 16. februar 2012 følger vedlagt.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Lise Christoffersen, Håkon Haugli, Hilde Magnusson, Ingalill Olsen
og Eirik Sivertsen, fra Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, Morten
Ørsal Johansen og Åge Starheim, fra Høyre, Trond Helleland og Michael
Tetzschner, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Aksel Hagen,
fra Senterpartiet, Heidi Greni, og fra Kristelig Folkeparti, Geir
Jørgen Bekkevold, mener det må føres en helhetlig politikk som
legger til rette for god forsyning av nye boliger. Det er i dag
betydelig ubalanse i tilbudet og etterspørselen av boliger, særlig
i pressområder. Komiteen er opptatt av å sikre god
forsyning av boliger i hele landet. Hovedutfordringen i dagens boligmarked
er at det bygges for få boliger i forhold til veksten i befolkningen.
Det er ikke et statlig ansvar å bygge boliger, men det er statens
ansvar å sikre gode rammebetingelser og å legge til rette for at
boligmarkedet fungerer best mulig. En stor del av løsningen ligger
i kommunene. Det er viktig at norske kommuner legger til rette for
byggeklare tomter, sikrer en smidig og effektiv planleggingsprosess
og er seg sitt ansvar bevisst i tomtepolitikken.
Komiteen registrerer at det både
fra kommunalt hold og fra byggenæringen reises kritikk mot hvordan
innsigelsesordningen praktiseres av berørte fagmyndigheter. Komiteen vil
derfor understreke at det er viktig at ordningen brukes i henhold
til intensjonene slik at innsigelsesbruken gir forutsigbarhet og
minst mulig forsinkelser.
Komiteen viser også til plan-
og bygningslovens bestemmelser som knytter mulighetene for å fremme
innsigelser til rett og plikt til deltakelse i planarbeidet. Etter
gjeldende lov bortfaller innsigelsesadgangen dersom plikten til
deltakelse ikke er oppfylt. Plan- og bygningsloven begrenser også
innsigelsesmuligheten der samme tema har vært oppe tidligere eller
kunne vært tatt opp tidligere.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det er grunn
til å stille spørsmål ved om en generell reduksjon i dokumentavgiften
til alle boligkjøpere vil komme boligkjøperne til gode. På kort sikt
er tilbudet av boliger i stor grad gitt. Det kan derfor forventes
at mye av reduksjonen i dokumentavgift vil motsvares i økte boligpriser.
Redusert avgift vil i så fall innebære at deler av statens inntektstap
blir overført til boligeiere i stedet for boligkjøpere.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, konstaterer
at det er stor variasjon i kommunenes vilje til å legge til rette
for økt boligbygging.
Dette flertallet viser til brev
fra kommunal- og regionalministeren av 16. februar 2012 der de ulike
forslagene er omtalt.
Dette flertallet viser til at
universell utforming er et førende prinsipp i den nye plan- og bygningsloven.
Loven bidrar til å heve kvaliteten på nye bygg og sikre en minstestandard.
I dag er kun 10 pst. av landets boliger tilgjengelige for rullestolsbrukere.
Store deler av blokkbebyggelsen er uten heis. Statistisk sentralbyrå
(SSB) befolkningsprognoser tilsier at ca. 630 000 personer vil være
80 år eller eldre i 2060, en tredobling fra i dag. Det er viktig
at fremtidens eldre får mulighet til å bo hjemme lengst mulig. Nye
boliger må bygges på en måte som er tilpasset den befolkningen landet
får i fremtiden.
Dette flertallet viser til at
det etter gjeldende byggteknisk forskrift ikke er krav til tilpasning for
rullestol i bolig. Det stilles imidlertid krav til tilgjengelighet
for inngangsplanet, og rullestol er på enkelte områder brukt som
dimensjoneringsgrunnlag for å sikre minstekrav til funksjonalitet. Det
er også gjort noen endringer i regelverket som lemper på kravene
til universell utforming av boliger bygget i bratt terreng. Fra
1. april er også noen av tilgjengelighetskravene lempet for 80 pst.
av studentboliger bygget av studentsamskipnader eller stiftelser
for studentboliger. Stiftelsene må ha fått tilsagn om tilskudd fra Husbanken.
Dette flertallet deler ikke forslagsstillernes oppfatning
av at tilgjengelighetskravene medfører betydelige kostnader og finner
ikke grunn til å trekke konklusjonene i SINTEF Byggforsks rapport
i tvil. Rapporten slår fast at kostnadsøkningen ved universell utforming
vil være beskjeden, dvs. under 40 000 kroner. I tillegg slås det
fast at tilgjengelighetskrav kan ivaretas i leiligheter på 30 kvm.
Dette flertallet viser til at
regjeringen vil legge fram en stortingsmelding om bygningspolitikk
i løpet av våren 2012. Plan- og bygningsloven er den viktigste loven
for byggesaksbehandlingen. Dette flertallet legger
til grunn at forenkling av regelverk og byggesaksbehandling er blant
de temaer som vil bli vurdert i stortingsmeldingen.
Dette flertallet viser til at
forslag om å redusere fylkesmannen og fylkeskommunens rett til innsigelse
til kommunale planer også tidligere har vært behandlet og avvist
av Stortinget. Innsigelsesordningen er et nødvendig element i det samlede
plansystemet. Dette flertallet viser i denne sammenheng
til at kommunene egengodkjenner 98 pst. av de rundt 2 000 arealplanene som
vedtas hvert år. De resterende 2 pst. blir avgjort av Miljøverndepartementet
som innsigelsessaker.
Dette flertallet konstaterer
at forslagsstillerne på nytt fremmer forslag om å endre reglene for
strandsonen, forslag som representanter fra samme parti fremmet
så sent som i 2009. Den gang ble forslagene avvist med stort flertall.
Vernet av strandsonen har vært en viktig del av norsk plan- og bygningslovgivning
i flere tiår. Dette flertallet mener det kommunale selvstyret
er tilstrekkelig ivaretatt i strandsonen, blant annet gjennom retningslinjer
som pålegger statlige og regionale myndigheter å legge vekt på lokale
forhold og ved at kommunene står fritt til å gi dispensasjon ved
oppføring av erstatningsbygg etter brann eller naturskade og ved
ombygging av eksisterende byggverk for å sikre at byggets funksjonalitet
ivaretas.
Dette flertallet deler forslagsstillernes
ønske om en helhetlig drøfting av boligpolitikken og er derfor tilfreds
med at regjeringen har varslet stortingsmeldinger om henholdsvis
bolig- og bygningspolitikken i 2012.
Et tredje flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
deler ikke forslagsstillernes ønske om å omgjøre Finanstilsynets
krav til egenkapital ved lån til boligformål. Finanstilsynet endret
i desember 2011 sine retningslinjer for forsvarlig utlånspraksis. Endringene
innebærer at belåningsgraden normalt ikke skal overstige 85 pst.
av boligens verdi. Tilsynet vurderer disse endringene som nødvendige
med henvisning til at gjeldsnivået hos norske husholdninger øker,
at renten er lav, at boligprisveksten er høy og at bankenes utlånspraksis
har vært for liberal. Finanstilsynets oppgave er å bidra til finansiell
stabilitet i norsk økonomi. Det vises ellers til flertallets merknader
i finanskomiteens innstilling om statsbudsjettet for 2012, jf. Innst.
2 S (2011–2012), der det forutsettes at retningslinjene ikke fratar
finansinstitusjonene mulighet til å yte lån til låntakere som også
har startlån gjennom Husbanken.
Dette flertallet vil understreke
at startlån er en målrettet ordning som gir unge og andre vanskeligstilte
en mulighet til å komme seg inn på boligmarkedet som de ellers ikke
ville hatt. Kommunene tar ved startlån en risiko bankene ikke ønsker
å ta. Startlån er underlagt en særskilt forsvarlighetsvurdering.
Ved å velge fastrentelån vil man kunne redusere risikoen ved lånet.
Dette flertallet viser til at
regjeringen har startet arbeidet med en stortingsmelding om boligpolitikken
som skal legges fram neste år. En gjennomgang av de ulike virkemidlene
en rår over for unge mennesker som vil inn i boligmarkedet, blir
en viktig del av dette. Også ordningen med boligsparing for ungdom
(BSU) vil bli vurdert i den sammenhengen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at flertallet, til tross for at de ser
problemstillingene, ikke er villig til å gjøre noe som helst av
betydning for å gjøre det lettere å komme seg inn på boligmarkedet. Disse
medlemmer er tilfreds med at flertallet ser det er en betydelig
ubalanse mellom tilbud og etterspørsel i boligmarkedet og at dette
påvirker prisene, særlig i pressområder.
Disse medlemmer registrerer videre
at flertallet mener det er stor variasjon i kommunenes vilje til
å legge til rette for økt boligbygging. Disse medlemmer vil
tillate seg å vise til KS' delrapport «Innsigelsesinstituttets påvirkning
på lokalt selvstyre» av 27. januar 2012, som disse medlemmer mener
tydelig illustrerer hvilke utfordringer lokalpolitikken står overfor
i arealspørsmål. Utøvelse av politisk skjønn av overordnende organer
stopper ofte lokalpolitisk godt forankrede planer. Delrapporten
forteller blant annet at av 238 kommuner som besvarte spørsmål om
erfaringene med innsigelser fra overordnede myndigheter, har 94
pst. av de 140 kommunene som hadde hatt kommuneplanen oppe til revidering,
opplevd at det ble reist eller varslet innsigelser ved behandlingen av
kommuneplanens areal-del.
Disse medlemmer vil også påpeke
at det i rapporten vises til at 52 pst., eller 109 av 209 kommuner,
i perioden 2007–2011 mottok innsigelser til reguleringsplaner som
var i samsvar med kommuneplanens arealdel, innsigelser som i all
hovedsak er fremmet av fylkesmannen, fylkeskommunen eller staten.
Fylkesmannen med sine avdelinger står likevel i særstilling.
Disse medlemmer mener det er
viktig å se på alle fordyrende ledd i boligbyggingen. Disse medlemmer mener
det er grunn til å merke seg signalene fra bransjen om fordyrende
myndighetskrav, som overdrevne forskrifter, både tekniske og energimessige
osv., samlet sett bidrar til. Disse medlemmer registrerer
imidlertid at flertallet velger å se bort ifra forslagene som kunne
bidratt til å dempe boligbyggeprisene, slik flere i bransjen selv
mener å kunne bidra til å gi flere rimeligere boliger på markedet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag om
å endre relevante lover og selv foreta endring i forskrift, slik
at det blir enklere for kommunene å regulere nye boligareal.»
«Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang
av særlover som berører byggesaksbehandlingen og fremme nødvendige
forslag med sikte på en mest mulig forenklet lovgivning og saksbehandling.»
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om de
nødvendige lovendringer for å begrense fylkeskommunens og fylkesmannens
innsigelsesrett i plan- og byggesaker.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet stiller
seg undrende til flertallet fra regjeringspartienes støtte til Finanstilsynets
krav om 15 pst. egenkapital for boligkjøpere. Disse medlemmer mener
kravet ikke ivaretar intensjonen om større ansvarlighet blant låntakere
på en god måte ettersom låntakere med avslag på lån i tradisjonell
bank likevel kan få 100 pst. finansiering gjennom statens husbank. Disse medlemmer mener
bankene selv må kunne vurdere risiko ut ifra et helhetsbilde og
at det ikke er grunn til å tro at Husbankens rådgivere er mer kapable
til å vurdere risiko enn andre rådgivere i tradisjonelle banker.
Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets
forslag om å øke sparebeløpet i Boligsparing for ungdom fra 20 000
til 25 000 kroner, fra 150 000 til 300 000 kroner totalt, samt øke
skattebegunstigelsen til 28 pst. Disse medlemmer mener
det er viktig å stimulere ungdom til å spare egenkapital for kjøp
av egen bolig, og at en sterkere egenkapital ved boligkjøp gir boligkjøpere
en større trygghet for sin investering samt større fleksibilitet
i markedet. Disse medlemmer mener BSU-ordningen er
et svært målrettet virkemiddel, og disse medlemmer mener ordningen
bør styrkes kraftig.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at Finanstilsynets
forslag til egenkapitalkrav blir rådgivende og ikke bindende for
bankene.»
«Stortinget ber regjeringen endre de relevante forskrifter
slik at et generelt krav til rullestolstilpasning i leiligheter
under 55 m2 bortfaller.»
«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag om
avvikling av dokumentavgiften for boligkjøp.»
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag hvor det
kommunale selvstyret gjeninnføres hva angår tiltak i den såkalte
strandsonen eller hundremetersbeltet.»
«Stortinget ber regjeringen utarbeide og fremlegge
en egen boligbyggemelding.»
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at det er staten som sitter på de fleste virkemidlene for boligpolitikken.
Det må skje et samspill med kommunene som reguleringsmyndighet,
men også her opplever kommunene at det finnes 22 statlige innsigelsesinstanser
som med ideelle sektorkrav stopper eller forsinker arbeidet med
å planlegge og regulere tomter.
Disse medlemmer har merket seg byggenæringens
erfaringer etter at Finanstilsynet skjerpet egenkapitalkravet med
50 pst. Et for sterkt egenkapitalkrav vil skape et klasseskille mellom
boligetablerere som har familie og/eller finansielle ressurser i
forhold til nyutdannede og andre nyetablerte som ikke har hatt tid
eller anledning til å opparbeide tilstrekkelig egenkapital. Det
er et paradoks at mange av de som stenges ute fra boligmarkedet
fordi de ikke har 15 pst. egenkapital, blir henvist til Husbankens låneordninger
uten egenkapitalkrav, for eksempel de såkalte startlån.
Disse medlemmer ønsker ikke at
folk skal sette seg i større gjeld enn de makter å betjene. Men
det er et grunnleggende ansvar for låntaker å være seg bevisst hvilken
risiko en tar, samtidig som bankenes frarådningsplikt innskjerpes.
En ansvarliggjøring av låntaker og långiver, hvor sistnevnte skal
gjøre en individuell kredittvurdering der fremtidig betjeningsevne
er viktigere enn sparehistorikken, er å foretrekke fremfor en sjablongregel
utarbeidet av et tilsyn.
Disse medlemmer viser til at
Høyre har fremmet forslag i forbindelse med statsbudsjettet om å
øke de årlige sparebeløpene fra 20 000 til 25 000, fra 150 000 til
300 000 maksimalt og fradragsprosenten i skatt fra 20 til 28 i Boligsparing
for ungdom (BSU) pr. person.
Disse medlemmer viser til at
det de siste årene er gjennomført byggtekniske krav som er fordyrende
uten at kjøperne oppfatter disse som standardhevning. Disse
medlemmer vil følge tilbakemeldingene fra bransjen, byggforskningsmiljøer
og markedet, og foreslå justeringer der forskriftene har hatt uønskede
sideeffekter.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener at uten kompenserende tiltak vil Finanstilsynets
innskjerpede krav til egenkapital ved lån til boligformål føre til
at flere unge, innvandrere og andre med svak økonomi får enda større
problemer med å komme inn på boligmarkedet. Dette medlem mener
skjermingen av startlånsordningen fra det innskjerpede egenkapitalkravet
ikke er tilstrekkelig, og at mer må gjøres for å hjelpe unge inn
på boligmarkedet. Dette medlem forutsetter at det
innskjerpede egenkapitalkravet følges opp med en bedring av BSU-ordningen,
for å hindre at førstegangsetablererne får hele belastningen av
innstrammingene i krav til egenkapital ved lån til boligformål.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen legge frem forslag
om å endre relevante lover og selv foreta endring i forskrift, slik
at det blir enklere for kommunene å regulere nye boligareal.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang
av særlover som berører byggesaksbehandlingen og fremme nødvendige
forslag med sikte på en mest mulig forenklet lovgivning og saksbehandling.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
de nødvendige lovendringer for å begrense fylkeskommunens og fylkesmannens
innsigelsesrett i plan- og byggesaker.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen sørge for at Finanstilsynets
forslag til egenkapitalkrav blir rådgivende og ikke bindende for
bankene.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen endre de relevante
forskrifter slik at et generelt krav til rullestolstilpasning i
leiligheter under 55 m2 bortfaller.
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen legge frem forslag
om avvikling av dokumentavgiften for boligkjøp.
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen fremme forslag hvor det
kommunale selvstyret gjeninnføres hva angår tiltak i den såkalte
strandsonen eller hundremetersbeltet.
Forslag 8
Stortinget ber regjeringen utarbeide og fremlegge
en egen boligbyggemelding.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument 8:29 S (2011–2012) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Robert Eriksson, Ketil Solvik-Olsen,
Jørund Rytman, Gjermund Hagesæter og Åge Starheim om bedre tilrettelegging
for førstegangsetablerere i boligmarkedet – vedlegges protokollen.
Regjeringen er opptatt av å føre en politikk
som tilrettelegger for en god forsyning av nye boliger. Staten skal
ikke styre hvor mange boliger som skal bygges, vår oppgave er å
sikre gode rammebetingelser og å legge til rette for at bolig- og
byggemarkedet fungerer best mulig. Samtidig må vi sikre at nye boliger
tilfredsstiller krav til kvalitet, slik at de er tilgjengelige,
energieffektive og miljøvennlige, og tilpasset framtidig behov for
befolkningen.
Boligbyggingen er for tiden på rett vei. Tall
fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) viser at det ble igangsatt 25 200
boliger i Norge per utgangen av november 2011. (Tall for desember
2011 foreligger ikke ennå.) Det er 28 prosent flere enn på samme
tid i 2010. Prognoser fra Prognosesenteret viser at det vil bli
igangsatt ca 31 000 boliger i 2012, og ca 33 000 boliger i 2013.
Da er vi i så fall tilbake til den aktiviteten som var i høykonjunkturperioden
fra 2004 til 2007.
Jeg vil også påpeke at i de senere år har boligbyggingen
i Norge ligget på et høyere nivå enn i Sverige. Fra 1.1.2007 til
utgangen av 3. kvartal 2011 har det blitt igangsatt ca. 119 000
boliger i Norge, mens tilsvarende tall i Sverige var ca 110 000
boliger. Dette til tross for at det er nesten dobbelt så mange innbyggere
i Sverige som i Norge.
Et velfungerende boligmarked skal bidra til
balanse mellom tilbud og etterspørsel etter både nye og brukte boliger.
Et slikt marked vil derfor bidra til at det tilbys et tilstrekkelig
antall boliger. Nye boliger vil ofte være dyre for boligetablerende
med svak økonomi, men bygging av nye boliger for mer kjøpesterke
grupper kan gjennom flyttekjeder bidra til at det frigjøres rimeligere
boliger for førstegangsetablerende.
I den senere tid har boligproduksjonen i sentrale strøk
har vært lavere enn befolkningsveksten. Dette har sammenheng med
at boligmarkedet i Norge har vært deregulert i ca 30 år, noe det
har vært bred politisk enighet om. Det innebærer at nesten alle
nye boliger blir omsatt i et fritt marked. En utbygger må derfor
forholde seg til boligetterspørselen, ikke til befolkningsveksten, når
han skal vurdere å oppføre nye boliger. En høy befolkningsvekst
i et område kan være av mindre betydning for utbyggere, dersom etterspørselen
etter boligene som bygges er så lav at de vil bli stående tomme
etter ferdigstilling. For utbyggere vil derfor forholdet mellom
forventet salgspris og totalkostnadene for å oppføre boligene ha
stor betydning for utbudet av nye boliger. For befolkningen vil
forholdet mellom pris og betalingsevne ha stor betydning for etterspørselen.
Press i boligmarkedene i form av høy befolkningsvekst
vil ofte fremtvinge flere tilpasninger enn bare boligbygging. Det
kan for eksempel være bedre utnyttelse av eksisterende boligmasse,
som for eksempel at flere unge velger å leie bolig sammen for en
lengre periode fremfor å etablere seg i egen eid bolig.
Fra enkelte aktører i byggenæringen hører vi
om ulike hindre som fører til at boligbyggingen blir lavere enn
ønsket. I den forbindelse blir pressområder fremhevet, ikke minst
Oslo med omlandskommuner.
Det er mitt mål å bidra til bedre samordning
av regjeringens politikk for boligbygging. Jeg har derfor møtt bransjen
og lyttet til deres innspill for hvordan boligbyggingen kan økes.
Priser og omfang av boligbygging avhenger imidlertid av en rekke
forhold.
Som forslagsstillerne påpeker, har boligprisene de
siste årene økt betraktelig, og langt mer enn konsumprisindeksen.
Siden 1993 har gjennomsnittsprisen på brukte boliger blitt firedoblet.
Det en klar sammenheng mellom utviklingen i boligpriser og den prissettingen
en utbygger foretar for sitt prosjekt. Det er hovedsakelig opp til markedet
å avgjøre hva kjøperen må betale for en bolig. Hvor boligen blir
bygd, kan påvirke prisen langt mer enn offentlige krav og reguleringer.
En stor del av løsningen ligger på kommunalt nivå,
det er avgjørende at kommunene tilrettelegger for byggeklare tomter,
spesielt i pressområder. Jeg vil spesielt fremheve behovet for at
kommunene har en effektiv og smidig planlegging. Arealformålet må
klarlegges tydelig i overordnet plan slik at resten av planleggingen kan
skje raskt og effektivt. Nabokommuner må også samordne sin arealpolitikk
for å få til en hensiktsmessig boligbygging over kommunegrensene.
Det er svært viktig at kommunene er seg sitt
ansvar bevisst i tomtepolitikken, og at det blir regulert nok tomter
til boligformål. Det er kommunene som har ansvaret for tomteregulering,
og dette arbeidet bør bli gjort i et så høyt tempo at utbyggere
til enhver tid har en reserve av byggeklare tomter. Dersom kommunene
selv vil kjøpe tomter kan de ta opp lån til dette i Kommunalbanken.
Vi er inne i en tid med vekst i folketallet,
og fremskrivinger viser at veksten kan vare i mange år. Da er det
ekstra viktig at tomtepolitikken til kommunene ikke forsinker byggeprosessene. Dersom
ikke kommunene er nok opptatt av å sørge for forsyning av tomter,
kan lav boligbygging presse boligprisene unødig. Det er ingen tjent
med.
For mange kommuner er det en utfordring å finne
gode og attraktive boliger til tilflyttere. Mange mindre distriktskommuner
har et boligmarked med for liten fleksibilitet og lite variasjon
i tilbudet. Ledige boliger blir ikke lagt ut for salg, leiemarkedet
er avgrenset og det er lite nybygging fordi byggekostnadene overstiger markedsverdien.
Tilbakemeldinger fra kommuner viser at et dårlig
botilbud kan hemme bedrifter i å vokse. Det blir vanskeligere å
rekruttere nødvendig arbeidskraft til det lokale arbeidsmarkedet.
Kommuner kan ha arbeidsplasser, men altså ikke boliger å tilby.
Derfor lanserer regjeringen i 2012 en treårig satsing for å bidra
til utviklingen av attraktive lokalsamfunn. Satsingen skal bidra
til et økt tilbud av ulike typer boliger. En ny tilskuddsordning
vil være en viktig del av denne satsingen. 10 til 12 kommuner vil
etter søknad bli valgt ut til å delta, og tilskuddsmidlene vil bli brukt
i disse kommunene.
Jeg planlegger å legge frem både en melding
om boligpolitikken og en melding om bygningspolitikken til Stortinget
i 2012. Begge disse meldingene vil ta opp tema som berører boligbygging, og
jeg er enig med forslagsstillerne i at det er viktig å se dette
i sammenheng.
Flere av forslagene ligger innenfor ansvarsområdet
til andre statsråder. Jeg har derfor innhentet vurderinger fra de
berørte statsrådene der det er aktuelt.
I det følgende gis en nærmere vurdering av de konkrete
forslagene.
Jeg har forelagt forslag nr. 1 for finansministeren,
som vurderer forslaget slik:
«Finanstilsynet ga i mars 2010 retningslinjer for forsvarlig
utlånspraksis for lån til boligformål. Retningslinjene gjelder for
finansinstitusjoner under tilsyn fra Finanstilsynet, og er ment
å bidra til soliditet i finansinstitusjonene, finansiell stabilitet,
og ivareta forbrukerhensyn. Den 1. desember 2011 fastsatte Finanstilsynet
endringer i retningslinjene, jf. Finanstilsynets rundskriv nr. 29/2011.
Endringene innebærer bl.a. at belåningsgraden normalt ikke skal
overstige 85 prosent av boligens verdi (tidligere 90 prosent), og
at alle lån med pant i boligen skal tas hensyn til når belåningsgraden
vurderes. Finanstilsynet begrunner behovet for disse innstrammingene
i retningslinjene med at gjeldsnivået hos norske husholdninger øker,
renten er lav, boligprisveksten er høy, og at bankenes utlånspraksis
til nå har vært for liberal. Retningslinjene sier bl.a. også at
finansinstitusjonene skal beregne kundenes evne til å betjene lånet
med utgangspunkt i inntekt, alle utgifter, betjening av samlet gjeld
i form av renter og avdrag (likviditetsoverskudd) og konsekvenser
av renteøkning.
Som forslagsstillerne påpeker, vil
de med liten eller ingen egenkapital og andre som har vanskeligheter
med å komme inn på boligmarkedet, fortsatt kunne få boligfinansiering
gjennom startlånsordningen. Startlån ytes av kommunene med midler
fra Husbanken, og omfattes derfor ikke direkte av Finanstilsynets
retningslinjer, som altså bare gjelder finans-institusjoner under tilsyn
fra Finanstilsynet. Dersom startlånet gis mot pant i bolig og sammen
med lån fra en finansinstitusjon under tilsyn, påvirkes likevel
muligheten for å få startlån, fordi finansinstitusjonene normalt
ikke skal gi lån slik at den totale belåningen med pant i bolig
overstiger 85 prosent av boligens verdi. Finansinstitusjonene kan
imidlertid avvike fra de generelle normene, i tilfeller med startlåns-finansiering
så vel som i andre tilfeller, dersom det foreligger tilleggssikkerhet
eller finansinstitusjonen har gjort en særskilt forsvarlighets-vurdering.
Det
vises også til brev fra Finansdepartementet til Finanstilsynet 30.
november 2011 med utgangspunkt i flertallets merknader om Finanstilsynets
retningslinjer i finanskomiteens innstilling om statsbudsjettet
for 2012, jf. Innst. 2 S (2011–2012) side 18. Flertallet i komiteen skrev
følgende om retningslinjene:
‘Flertallet viser også
til Finanstilsynets krav om egenkapitalandel ved kjøp av bolig.
Dette er et bidrag til økt finansiell stabilitet i norsk økonomi.
Flertallet viser til at lån med lang fastrenteavtale reduserer risikoen
knyttet til renteutvikling, og regner med at Finanstilsynets retningslinjer
tar høyde for at bankene kan ta hensyn til dette i sin kredittpraksis.
Flertallet forutsetter dessuten at Finanstilsynets retningslinjer
ikke fratar finansinstitusjonene muligheten til å yte lån til låntakere
som også har startlån fra Husbanken, selv om dette innebærer at
samlet pant utgjør mer enn 85 prosent av boligens verdi, dersom
finansinstitusjonene og kommunene finner dette forsvarlig etter
en individuell vurdering.’
Finanstilsynets retningslinjer
er ment å virke normgivende og gi grunnlag for rapportering og oppfølging
av finansinstitusjonenes utlånspraksis. Finanstilsynet skriver bl.a.
følgende om oppfølgingen i rundskriv nr. 29/2011 1. desember 2011:
‘Finanstilsynet
vil følge opp retningslinjene gjennom skriftlig rapportering basert
på tilpasning av boliglånsundersøkelsene, ordinære stedlige tilsyn
og tematilsyn i norske institusjoner og ved møter med de utenlandske
filialene. Brudd på retningslinjene vil kunne følges opp gjennom
pålegg om økt kapitaldekning i tråd med kapitaldeknings-regelverkets
Pilar 2, om nødvendig etter kontakt med hjemlandets tilsynsmyndigheter
for filialer av utenlandske banker.’
Finanstilsynet
har i brev 28. september 2011 til Finansdepartementet foreslått
en lovhjemmel for å fastsette forskrift om forsvarlig utlånspraksis, som
ifølge tilsynet «i første rekke [bør] være en beredskapshjemmel
for det tilfelle at retningslinjene ikke får tilstrekkelig effekt
på utlånspraksisen». Forslaget er oversendt til og behandlet av
en arbeidsgruppe nedsatt av Finansdepartementet for å utrede hvordan
makroovervåkingen av finanssektoren bør innrettes i Norge. Arbeidsgruppens
rapport ble overlevert Finansdepartementet 27. januar 2011, og inneholder
bl.a. forslag om en mer generell hjemmel til å fastsette krav til
finansinstitusjonene ut fra hensynet til finansiell stabilitet.
Rapporten er nå på høring. Finansdepartementet vil vurdere Finanstilsynets
og arbeidsgruppens forslag, herunder om det kan være aktuelt å fastsette
forskriftsregler om forsvarlig utlånspraksis, når høringen er avsluttet.»
Med plan- og bygningsloven av 2010 ble reglene om
tilgjengelighet skjerpet. Universell utforming er et førende prinsipp
i formålet til loven. Nye publikumsbygg og arbeidsbygg skal være universelt
utformet, og for nye boligbygg er det skjerpede krav til brukbarhet
og tilgjengelighet. Loven vil bidra til å heve kvaliteten i nybyggingen
framover og sikre en minstestandard.
Om lag 10 prosent av landets boliger er tilgjengelige
for rullestolbrukere. Store deler av blokkbebyggelsen er uten heis. Befolkningsfremskrivninger
fra SSB viser at ca 630 000 personer vil være 80 år eller mer i
2060. Det er nesten det tredobbelte sammenlignet med i dag. Det
er viktig at fremtidens eldre får mulighet til å bo lengst mulig
hjemme, dersom de ønsker det. Nye boliger må bygges på en måte som
er tilpasset den befolkningen vi får i fremtiden.
De mest sentrale funksjonene i hverdagen som mange
av oss tar for gitt, skal være tilgjengelige også om en får nedsatt
bevegelsesevne, permanent eller i perioder. Det er viktig at boliger
er tilpasset et langt livsløp med varierende behov.
Byggteknisk forskrift stiller krav til tilgjengelighet
i boliger. Boenhet i bygning med heis skal være tilgjengelig. For
boenhet med alle hovedfunksjoner på bygningens inngangsplan gjelder tilsvarende
tilgjengelighetskrav for inngangsplanet. Det innebærer blant annet
krav til tilgjengelig atkomst og krav til tilgjengelighet inne i
boenheten. Etter gjeldende forskrift er det ikke krav til tilpasning
for rullestol i bolig. Derimot er rullestol på enkelte områder brukt
som dimensjoneringsgrunnlag for å sikre minstekrav til funksjonalitet
i ordinære boliger.
Jeg har likevel valgt å gjøre noen tilpasninger
av regelverket. Fra 1. januar 2012 ble kravsnivået i byggteknisk
forskrift lempet på noen områder som gjelder krav til tilgjengelighet
og universell utforming. Blant annet kan boliger bygget i bratt terreng
unntas fra krav til stigning og trinnfri inngang. I tillegg kan
det nevnes at Kommunal- og regionaldepartementet har sendt på høring forslag
til reduserte tilgjengelighetskrav for studentboliger. Studentboliger
skiller seg fra den ordinære boligmassen, fordi dette er midlertidige
boliger.
SINTEF Byggforsk har utredet om nye tilgjengelighetskrav
vil øke byggekostnadene og arealbehovet i små boliger. Rapporten
viser at kostnadsøkningen vil være beskjeden, det vil si under kr
40 000. Det er fullt mulig å oppfylle tilgjengelighetskravene i
en leilighet på 30 kvadratmeter. Dette krever god kompetanse på planlegging
hos utbygger. Direktoratet for byggkvalitet (DIBK) vil i løpet av
våren ferdigstille en kompetanseplan for prosjekterende om universell
utforming. Planen skal legge til rette for en målrettet kunnskapsoppbygging
på universell utforming i sektoren.
Jeg har forelagt forslaget for finansministeren, som
vurderer forslaget slik:
”Finansdepartementet opplyser at dokumentavgiften
er en avgift på tinglysing av eierskifte av fast eiendom, med en
avgiftssats på 2,5 prosent av eiendommens verdi. Dersom eierskifte
ikke tinglyses, pålegges ikke avgift. Det er noen unntak fra avgiften,
bl.a. ved overdragelser mellom familiemedlemmer og eiendommer organisert
som borettslag.
Dokumentavgiften er fiskalt begrunnet
og har til hensikt å skaffe staten inntekter. Størrelsen på avgiften
er derfor ikke ment å dekke statens kostnader ved tinglysing (disse
kostnadene dekkes av tinglysingsgebyret). I statsbudsjettet for
2012 er det budsjettert med 6 800 mill. kroner i inntekt fra dokumentavgiften.
Det er tvilsomt om en reduksjon eller fjerning av dokumentavgiften
fullt ut vil komme boligkjøperne til gode. På kort sikt er tilbudet
av boliger i stor grad gitt. Det kan derfor forventes at noe av
reduksjonen i dokumentavgiften vil motsvares i økte boligpriser.
Redusert avgift vil i så fall innebære at deler av statens inntektstap på
kort sikt blir overført til boligeierne i stedet for boligkjøperne.”
Jeg har forelagt forslaget for miljøvernministeren,
som vurderer forslaget slik:
”Forslagsstillerne viser ikke til hvilke lover eller forskrifter
som gjør det vanskelig for kommunene å regulere nye boligareal.
Etter plan- og bygningsloven har kommunene myndighet til å vedta
bindende arealplaner. Dette gjelder også for boligbygging. Det er
et fåtall planer som ikke vedtas av kommunestyrene med endelig virkning,
se også svaret til spørsmål 6.”
Plan- og bygningsloven er den viktigste loven for
byggesaksbehandlingen. Regjeringen vil i løpet av våren 2012 legge
frem en stortingsmelding om bygningspolitikk, der det bl.a. vil
bli foreslått tiltak for å forenkle byggesaksbehandlingen. Dette
arbeidet vil bl.a. omfatte forholdet mellom plan- og bygningsloven
og forskjellige særlover som har betydning for andre fagmyndigheters
medvirkning i byggesaker, slik det ble beskrevet i forarbeidene
til revisjonen av plan- og bygningsloven i 2010, jf. Ot.prp. nr.
45 (2007-2008) side 97.
Innsigelser hører inn under plandelen av plan-
og bygningsloven, som forvaltes av Miljøverndepartementet. Jeg har
derfor forelagt forslaget for miljøvernministeren, som vurderer
forslaget slik:
”Spørsmålet om å redusere eller fjerne fylkesmannens
og fylkeskommunens rett til innsigelse til kommunale planer har
også tidligere vært behandlet i Stortinget på grunnlag av representantforslag.
Det vises her bl.a. til representantforslag fra Fremskrittspartiet
og Høyre om å begrense fylkeskommunens/fylkesmannens innsigelsesrett
i kommunale plan- og arealsaker (Dokument nr. 8:112 (2006-2007),
Innst. S. nr. 87 (2007-2008) og Dokument 8:3 LS (2010–2011), Innst. 243
L (2010-2011)).
Begge forslagene ble avvist av et
flertall i Stortinget. Det foreligger ikke nye momenter som tilsier
en annen vurdering av forslaget.
Innsigelsesordningen
er et nødvendig element i det samlede plansystemet. Den skal sikre
at overordnede interesser ivaretas og følges opp tilstrekkelig i
kommunale planer, og at plansaker løftes opp til sentral avgjørelse
når det er konflikt mellom myndigheter om viktige spørsmål. Fylkeskommunen
ivaretar viktige nasjonale og regionale interesser både som fagmyndighet
innen bl.a. samferdsel og kulturminner og som regional planmyndighet.
Den bør derfor fortsatt ha innsigelsesmyndighet. Forutsetningen
for bruk av innsigelse er at det ikke har latt seg gjøre å finne fram
til en løsning av et planspørsmål gjennom den ordinære prosessen
ved utarbeidingen av et planforslag. Kommunene egengodkjenner ca.
98 prosent av de rundt 2 000 arealplanene som blir vedtatt hvert
år. De resterende 2 prosent blir avgjort av Miljøverndepartementet
som innsigelsessaker.”
Jeg har forelagt forslaget for miljøvernministeren,
som vurderer forslaget slik:
”Tilsvarende forslag fra Fremskrittspartiet (i forbindelse
med behandlingen av byggesaksdelen av plan- og bygningsloven) ble
avvist av Stortinget i mars 2009 med stort flertall.
Vernet
av strandsonen har vært en del av norsk plan- og bygningslovgiving
i flere tiår. I den nye plan- og bygningsloven som Stortinget vedtok
i juni 2008 er byggeforbudet i hundremetersbeltet videreført og
strammet inn. Målet er å ivareta allmennhetens interesser og unngå
uheldig bygging langs sjøen. I hundremetersbeltet skal det tas særlig
hensyn til natur- og kulturmiljø, friluftsliv, landskap og andre
allmenne interesser. Regjeringen har fastsatt retningslinjer for
differensiert forvaltning av strandsonen som sikrer muligheter for
næringsutvikling i distriktene gjennom kommunale planer som vedtas
av kommunestyrene.”
Jeg vil her tilføye at det fremgår i retningslinjene for
differensiert forvaltning av strandsonen at statlige og regionale
myndigheter skal legge vekt på det lokale selvstyret når det skal
vurderes om det skal fremmes innsigelse mot planer som tillater
utbygging i strandsonen. Kommunene står fritt til å gi dispensasjon
for gjenoppføring av erstatningsbygg etter brann eller naturskade og
for ombygging av eksisterende byggverk for å sikre at byggverkets
funksjonalitet ivaretas. Jeg mener det lokale selvstyret i strandsonen
er tilstrekkelig ivaretatt.
Jeg planlegger å legge frem både en melding
om boligpolitikken og en melding om bygningspolitikken til Stortinget
i 2012. I begge disse to meldingene vil tema som berører boligbygging tas
opp. Jeg er enig med forslagsstillerne at det er viktig å se dette
i sammenheng. Jeg vil derfor bidra til en god samordning av regjeringens
arbeid med å tilrettelegge for økt boligbygging, og bidra til mer
fokus på dette gjennom oppfølging av de to meldingene som skal legges
frem for Stortinget om boligpolitikk og bygningspolitikk.
Oslo, i kommunal- og forvaltningskomiteen, den 18. april 2012
Aksel Hagen |
Håkon Haugli |
leder |
ordfører |