Norge er blant de land i verden med minst økonomiske
og sosiale forskjeller.
Gjennom de siste tiårene har det vært en betydelig
velstandsøkning i det norske samfunnet, og de fleste grupper har
hatt en markert oppgang i realinntekten. Gini-koeffisienten er et
mål for graden av ulikhet mellom inntektene i samfunnet. Målt med
Gini-koeffisienten økte forskjellene gradvis fram mot 2006, mens
de deretter har falt noe.
Viktige forklaringer på endringer i fordelingen er
endringer i lønnsspredning, konjunkturforhold og skattemessige tilpasninger.
De økte forskjellene fram til 2006 kan i noen grad forklares med
tilpasninger til skattereformen 2006. Svakere konjunkturer og en
stabilt lav ledighet har bidratt til jevnere fordeling.
Offentlige overføringer og skatter har stor
betydning for inntektsfordelingen. Overføringer og skatter gjør
at den disponible inntekten folk har, er langt jevnere fordelt enn
opptjent inntekt før skatt og overføringer. Skatt og overføringer
reduserer inntektsforskjellene med om lag 40 prosent sammenlignet
med markedsinntekter.
Også offentlige tjenester utjevner levekårene. Det
er stor forskjell på å ha en gitt kontantinntekt i et land der mange
velferdstjenester er gratis, som i Norge, og å ha den samme inntekten
i et land der slike tjenester må kjøpes i private markeder. Når
tilgangen til tjenestene er noenlunde lik for alle, samtidig som
verdien av de offentlige tjenestene betyr relativt sett mer for husholdninger
med lav inntekt enn for husholdninger med høy inntekt, utjevnes
levekårene. Studier av inntektsfordeling basert på et inntektsbegrep
der også verdien av offentlige tjenester er med, viser at inntektsforskjellene
reduseres med mellom 7 og 15 prosent sammenliknet med det som framgår
i tradisjonelle analyser. Studiene indikerer at også lavinntektstallene
reduseres betydelig dersom man inkluderer verdien av offentlige
tjenester i analysen. Usikkerheten i slike studier er relativt stor.
Forekomsten av lavinntekt (inntekt under en bestemt
andel av medianinntekten i samfunnet, for eksempel 50 eller 60 prosent)
er lav i Norge sammenliknet med andre land. Andelen med lavinntekt
i Norge har vært noenlunde stabil i de senere årene, men har i et
lengre tidsperspektiv økt noe. Sammensetningen av lavinntektsgruppen
har endret seg. Endrede familiemønstre med flere enslige forsørgere
og aleneboende har bidratt til dette. Et økt innslag av personer
med innvandrerbakgrunn er også en viktig årsak til utviklingen.
Samtidig har forekomsten av lavinntekt i andre grupper, blant annet
pensjonister, falt. Forekomsten av lavinntekt er høyere blant yngre
aleneboende, blant enslige forsørgere og i barnerike familier og
i noen grad blant aleneboende eldre, enn i befolkningen for øvrig. Forekomsten
av lavinntekt blant innvandrere er også høy, men varierer sterkt
ut fra blant annet landbakgrunn.
Det har de senere årene vært en urovekkende økning
i andelen barn som lever i husholdninger med lavinntekt. Dette må
ses i sammenheng med økningen i innvandrerbefolkningen, hvor andelen
familier med én inntekt er relativt høy.
Det finnes store regionale og geografiske variasjoner
i forekomsten av lavinntekt i Norge. Oslo-regionen har høyest forekomst
av lavinntekt, blant annet fordi Oslo har en høy andel aleneboende
og en stor innvandrerbefolkning. Disse gruppene er overrepresentert
nederst i inntektsfordelingen. Samtidig er det mange hushold med store
næringsinntekter og kapitalinntekter som er bosatt i Oslo og i andre
store byer. Dermed er gjennomsnittlig bruttoinntekt pr. husholdning for
de største byene høyere enn landsgjennomsnittet.
Det er en betydelig mobilitet både inn i og
ut av lavinntektsgruppen. Nyankomne innvandrere, særlig flyktninger,
havner ofte i lavinntektsgruppen de første årene blant annet på
grunn av tiden det tar å få en stabil tilknytning til arbeidsmarkedet.
Både tilstrømming til og utstrømming av lavinntektsgruppen påvirkes
også i stor grad av endring i familiesammensetning.
Komiteen tar omtalen
til orientering.