Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jette F. Christensen, Martin Kolberg og Marit Nybakk, fra Fremskrittspartiet, lederen Anders Anundsen, Ulf Erik Knudsen og Øyvind Vaksdal, fra Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H. Langeland, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Kristelig Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, og fra Venstre, Ola Elvestuen, vil vise til at det er et bredt flertall i Stortinget som står bak norsk utviklings- og bistandspolitikk. FNs tusenårsmål er det sentrale mobiliseringsgrunnlaget for en felles kamp mot fattigdom og en ledetråd for norsk utviklingspolitikk slik den er nedfelt i Innst. S. nr. 93 (2004–2005), jf. St.meld. nr. 35 (2004–2005) og i Innst. S. nr. 269 (2008–2009), jf. St.meld. nr. 13 (2008–2009). Komiteen vil videre vise til at Norge har tatt et særskilt ansvar for tusenårsmålene 4 og 5 – barne- og mødrehelse. I den forbindelse dobles det norske bidraget til vaksinealliansen GAVI frem mot 2015.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke at det også er et bredt flertall i Stortinget som støtter det høye nivået på norsk bistand, som i Prop. 1 S (2011–2012) er foreslått til 27,8 mrd. kroner for 2012.

Komiteen vil gi uttrykk for at det derfor er viktig at det godtgjøres at pengene brukes fornuftig og at vi til enhver tid må ha et kritisk blikk. Det er på denne bakgrunnen viktig at Riksrevisjonen ser på resultatorienteringen innen ulike deler av norsk bistand.

Komiteen har som en del av behandlingen av Dokument 3:4 (2010–2011) hatt møter i New York med FNs utviklingsprogram (UNDP), med FNs befolkningsfond (UNFPA), med FNs Barnefond (UNICEF) og med den norske FN-delegasjonen. I Washington har komiteen hatt møte med representanter for Verdensbanken.

Komiteen har videre hatt åpen kontrollhøring med UNDPs nordiske kontor, med tre private organisasjoner – Kirkens Nødhjelp, Redd Barna og Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH), med Transparency International Norge og med miljø- og utviklingsminister Erik Solheim. Komiteen har også sendt spørsmål til utenriksminister Jonas Gahr Støre, som forvalter 6,7 mrd. kroner av det totale bistandsbudsjettet. Brevveksling og stenografisk referat fra høringen er vedlagt innstillingen.

Komiteen viser til at Riksrevisjonen i dokumentet sier at:

«Målet for undersøkelsen har vært å vurdere i hvilken grad Utenriksdepartementet gjennom resultatorientering og kvalitetssikring bidrar til resultatoppnåelse i norsk langsiktig bistand.»

Riksrevisjonen har tatt for seg både bilateral bistand, multilateral bistand og bistand kanalisert via organisasjonene Kirkens Nødhjelp og Redd Barna.

Komiteen har merket seg at Utenriksdepartementet i sitt svar til Riksrevisjonen er enig i at det er behov for forbedringer av forvaltningen av bistanden. Det er viktig for å sikre bedre resultatoppnåelse. Komiteen har videre merket seg at Utenriksdepartementet etter Riksrevisjonens undersøkelse har opprettet en «sentral kontrollenhet» med forebygging og oppfølging av økonomiske misligheter som hovedoppgave. I 2009 ble det også innført nye standardiserte rutiner for forvaltning av tilskuddsmidler.

Komiteen mener at en viktig del av resultatorienteringen og resultatmålingene er at midlene når fram til de utpekte målgruppene og at de gir resultater i henhold til politisk vedtatte målsettinger. Resultatfokus og kvalitetssikring må derfor stå sentralt i norsk bistands- og utviklingsarbeid. Dette for å sikre at bistandsmidler og andre utviklingsrelaterte tiltak bidrar til å gjennomføre FNs tusenårsmål om blant annet fattigdomsbekjempelse, mødrehelse, matsikkerhet og klima.

Komiteen viser til at Norge har sluttet seg til den såkalte Pariserklæringen som understreker nasjonalt eierskap, det vil si mottakerlandenes egne utviklingsstrategier som grunnlag for norsk bilateral utviklingsbistand. Dette prinsippet understrekes også i Prop. 1 S (2011–2012) der det blant annet heter at «samarbeidslandenes strategier og prioriteringer skal være styrende». Komiteen er enig i prinsippet og vil i den forbindelse vise til at valg av samarbeidsland blant annet er basert på en vurdering av mottakerlandets utviklingspolitikk. Komiteen vil blant annet vise til at statsråd Erik Solheim under høringen sa:

«Det er regjeringene i de landene som er ansvarlige, og det er landene selv som må komme ut av fattigdom, men vi kan assistere og hjelpe til, og temaene her i dag er jo: Hvordan gjør vi det på en mest mulig effektiv måte, og hvordan gjør vi det, slik at pengene faktisk når fram til det som er formålet, slik det er definert av Stortinget? Det oppfatter jeg som de sentrale spørsmålene. Virker dette? Kommer pengene fram? Og også: Hvilke tiltak har vi for å hindre at noen penger blir misbrukt på veien gjennom korrupsjon eller annet. Men det er altså utviklingslandene selv som er ansvarlige for sin utvikling – vi kan bare hjelpe dem.»

Komiteen vil imidlertid understreke at prinsippet om å basere seg på nasjonale utviklingsplaner i samarbeidslandene ikke fratar norske bistandsmyndigheter ansvaret for resultatorientering og kvalitetssikring av norsk bistand og vil i den forbindelse vise til Innst. S. nr. 93 (2004–2005), jf. St.meld. nr. 35 (2004–2005).

De tidligere NORAD-kontorene i samarbeidslandene er i dag innlemmet i de norske ambassadene. Det ble tatt opp i høringen at dette kan ha forringet implementeringen av bistand ute i felten og svekket samarbeidet med lokale NGOer og FN-organisasjoner. Dette fordi utestasjonene ikke alltid har den nødvendige bistandsfaglige kompetanse. Komiteen vil vise til Utenriksdepartementets svar til Riksrevisjonen om at det alltid er rom for et bedre samspill med ambassadene. Videre skriver miljø- og utviklingsministeren at:

«Når det spesifikt gjelder resultatfokuset i FN-organisasjonens landprogrammer vil jeg sørge for at Norad også i større grad trekkes med i vurderingene.»

Når det gjelder de private bistandsorganisasjonene, har komiteen merket seg at både Kirkens Nødhjelp og Redd Barna i rapporten opplyser at forvaltningsmessig kapasitet ikke alltid er noe lokale samarbeidspartnere prioriterer. Komiteen vil vise til at de fleste norske frivillige hjelpeorganisasjoner opererer gjennom lokale organisasjoner med lokal kunnskap og kompetanse. Det sivile samfunnet på lokalt nivå spiller ofte en helt avgjørende rolle for å sikre gjennomføring av tiltak og prosjekter. Men det stiller også krav til de norske NGOene i oppfølging og kontroll. Komiteen vil vise til at det også i Dokument 1 for de siste to år har vært anmerkninger fra Riksrevisjonen når det gjelder lokale samarbeidspartnere for de norske frivillige organisasjonene, blant annet i Angola. Det er viktig at departementet ser til at organisasjonenes oppfølging av lokale partneres regnskapsføring og forvaltning er tilfredsstillende.

Komiteen har også merket seg at man i flere samarbeidsland ser et økende antall donorer og stadig mer fragmentering av givere og programmer, noe som utfordrer resultatorienteringen og effektiviteten av bistanden. Mangel på koordinering bidrar til oppsplitting av velferdstilbud og prosjekter.

Dette har også gjennom en årrekke vært tilfellet med de ulike FN-organisasjonenes prosjekter ute i felten, der hver enkelt organisasjon har hatt sin egen administrasjon. Komiteen har merket seg at opprettelsen av UN Resident Coordinator for noen år siden bedret noe på dette, en posisjon som UNDP stort sett har innehatt. Komiteen vil i den forbindelse også vise til FN-reformen «One UN», et pilotprosjekt i noen land der målet er en ytterligere koordinering i hvert enkelt mottagerland. Komiteen er kjent med at Norge spilte en viktig rolle i arbeidet med One UN-reformen ved at statsminister Jens Stoltenberg satt i den gruppen som arbeidet reformen fram. Komiteen vil be departementet følge opp arbeidet med å bedre koordineringen av FN-organisasjonene ute i felten, også gjennom sitt styreverv i og annen kontakt med UNDP.

Komiteen vil for øvrig vise til at det i rapporten framkommer at UNICEF har stor kapasitet i felt, og at organisasjonens oppfølging av lokale partneres regnskapsføring vurderes som tilfredsstillende.

Komiteen har merket seg at Riksrevisjonen er kritisk til at «uformelle konsultasjoner og alliansebygging i Utenriksdepartementets arbeid med FNs fond og programmer gjør det vanskelig å dokumentere helheten i den norske oppfølgingen». Komiteen har derfor både under møtene i New York og under høringen tatt dette spørsmålet opp. Komiteen erkjenner at den daglige kontakten er viktig for utøvelse av kontroll med organisasjoner som UNDP og UNICEF, men vil likevel påpeke at av hensyn til dokumentasjon og etterprøvbarhet av departementets arbeid, er også styrearbeid og aktiv deltagelse i styremøter nødvendig. Komiteen registrerer at Utenriksdepartementet i sitt svar til Riksrevisjonen om dette blant annet sier at departementet vil vurdere nærmere både personelloppsett og organisering av arbeidet med FNs fond og programmer. Riksrevisjonen skriver i sin uttalelse at de ser positivt på at departementet vil utarbeide retningslinjer for norsk styredeltagelse i FNs fond, programmer og særorganisasjoner, og at departementet vil iverksette umiddelbare tiltak for å bedre dokumentasjonen av det norske styrearbeidet.

Komiteen vil bemerke at strukturen i flere FN-organisasjoner fører til sterk administrasjonsstyring. Blant annet er styrene store og tungrodde, det er årlige skifter av styreledere og for sjeldne styremøter. Selv om blant annet UNDP i møte med komiteen understreket at Norge i styret har klare og sterke stemmer, mener komiteen at det kreves betydelig administrativ kapasitet til å følge opp enkeltprosjekter og holde daglig og ukentlig kontakt med FN-systemet. Komiteen mener derfor at det er behov for styrket personellmessig kapasitet i oppfølgingen av de store beløpene som kanaliseres til FNs utviklingsprogrammer- og prosjekter og til annen multilateral bistand.

Komiteen viser til at regjeringen har gjennomført vurderinger av multilaterale organisasjoner i 2009 og 2010. Komiteen anser dette som positivt, men etterlyser langt klarere og mer systematiske budsjettkonsekvenser, i tråd med resultatene av evalueringene. Komiteen mener at norske bistandsmidler bør kanaliseres til multilaterale organisasjoner som er effektive, har høy måloppnåelse og hvis arbeid er i tråd med norske utviklingspolitiske prioriteringer.

Komiteen vil vise til forslag i Prop. 1 S (2011-2012) om at 1,981 mrd. kroner av den multilaterale bistanden skal gå til multilaterale finansinstitusjoner, herunder Verdensbanken. En vesentlig del vil være regnskogmidler, dette fordi Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene har et apparat som kan sikre en forsvarlig forvaltning av regnskogmidlene der det mangler lokal infrastruktur til å håndtere dem.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at man må ha større fokus på kvalitet og ikke på kvantitet i norsk bistand.

Disse medlemmer slutter seg til konklusjonene i årlige internasjonale undersøkelser som påviser at mange u-land har høy grad av korrupsjon, lav grad av økonomisk frihet, begrenset grad av demokrati, og svak beskyttelse av eiendomsrettighetene. Etter disse medlemmers syn skyldes dette ikke urettferdige internasjonale maktstrukturer eller utbytting, men mangel på politisk vilje til utvikling i den politiske ledelsen i disse landene. Disse medlemmer erkjenner at mange utviklingsland gjør betydelige fremskritt på en rekke områder, men at dette i hovedsak ikke skyldes bistand.

Disse medlemmer er kjent med at Norge i perioden 1960 til 2005 ga bistand til u-landene tilsvarende 315 mrd. kroner, og at regjeringen har hatt ett uttalt mål om at Norge skal gi mer enn 1 pst. av BNI til bistand. Etter disse medlemmers oppfatning tar et slikt fokus søkelyset bort fra de underliggende årsakene til fattigdom og hvordan kvalitet, mer enn kvantitet er avgjørende for om bistanden når frem til de som trenger den.

Disse medlemmer mener at antallet land som mottar bistand er for høyt. Norge bør konsentrere bistanden til vesentlig færre land, som vi da kan lære oss å kjenne godt. Dette må gjennomføres i et samarbeid med øvrige giverland.

Disse medlemmer viser til at Riksrevisjonens undersøkelse omfatter Utenriksdepartementets arbeid med bilateral bistand hvor det er sett på forvaltningen av sju sentrale bistandstiltak innen helse og utdanning i Nepal og Tanzania. Undersøkelsen av multilateral bistand omfatter norsk styredeltakelse i FNs utviklingsprogram (UNDP), FNs barnefond (UNICEF) og FNs befolkningsfond (UNFPA). Disse medlemmer viser til at Riksrevisjonens rapport fastslår at resultatorienteringen i norsk bistand er mangelfull. Utenriksdepartementets forvaltning av langsiktig bistand er preget av svakheter ved planlegging og oppfølging av bistanden, samt begrenset antikorrupsjonsarbeid. Dette medfører risiko for manglende måloppnåelse. Selv om Utenriksdepartementet i sin forvaltning av bistandsmidlene har utviklet og implementert viktige tiltak, er det likevel klare forbedringsmuligheter innen bilateral bistand og norsk oppfølging av FN.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiets utviklingspolitikk tar sikte på å løfte mennesker ut av fattigdom og skape grunnlag for vekst og utvikling gjennom å bygge ned toll- og handelsbarrierer, sletting av illegitim statsgjeld, sikring av eiendomsrettigheter for det brede lag av befolkningen, korrupsjonsbekjempelse, utvikling av infrastruktur, satsning på helse og utdanning, kanalisering av bistand gjennom frivillige organisasjoner og globale fond, forsterket nød- og katastrofehjelp, økt satsning på handelsfasilitering og bistand til strukturelle tiltak som fremmer demokrati, rettsstat og markedsøkonomi. Alle tiltak som støttes skal bli gjenstand for grundig evaluering, resultatmåling og regnskapskontroll.

Disse medlemmer viser til og støtter konklusjonene i studier som slår fast at bistand i det store og hele ikke har bidratt til økonomisk vekst i u-landene. Videre mener disse medlemmer at bistanden i flere tilfeller har bidratt til å svekke den sosiale kontrakten mellom politikerne og innbyggerne i mottakerlandet, til å øke korrupsjonen, til å holde autoritære og totalitære statsledere ved makten og sågar til å forlenge krig og konflikt for på den måten å undergrave politisk utvikling og fattigdomsreduksjon.

Disse medlemmer har registrert at det ifølge flere studier er flere donorer og bistandsorganisasjoner enn noen gang. Bistandsbyråkratiet er enormt og hvert år foretas det over 35 000 transaksjoner knyttet til bistand, 85 pst. av disse er på under 7 mill. kroner og de fleste bistandsavhengige afrikanske land leverer hvert år inn over 10 000 donorrapporter. Norge som i 2009 ga bistand til 112 land med prosjekter ned i marginal størrelsesorden bidrar, etter disse medlemmers mening, sterkt til dette byråkratiet.

Utenriksdepartementet hevder å ha tatt i bruk reviderte retningslinjer for forvaltningen av bistanden samt styrket innsatsen mot korrupsjon ved blant annet å opprette Sentral kontrollenhet og en varslingskanal. Tiltakene er ment å styrke forutsetningene for bedre resultatoppnåelse i bistanden. Disse medlemmer merker seg at undersøkelsen av bilateral bistand likevel viser svakheter i departementets planlegging, oppfølging og forebygging av korrupsjon. Departementets vurderinger av om bistandstiltakene oppfyller grunnleggende kvalitetskrav er mangelfulle, noe som øker risikoen for svak måloppnåelse. Det gjelder for eksempel vurderinger av kvaliteten på resultatindikatorene og tiltak mot korrupsjon. I tillegg er departementets oppfølging av resultater mangelfull, noe som reduserer muligheten til å forbedre resultatoppnåelsen underveis.

Undersøkelsen av multilateral bistand viser at Utenriksdepartementets arbeid for å bedre FNs resultatoppfølging ikke er høyt nok prioritert. Norsk innsats i FN-organisasjonenes styrer viser varierende oppfølging av organisasjonenes resultatrapportering og tilsynsfunksjoner. I tillegg er den norske oppfølgingen svakt dokumentert. Manglende dokumentasjon svekker muligheten for målrettet og langsiktig oppfølging av organisasjonene, noe som forsterkes av hyppige personellutskiftninger i departementet. Det er uheldig at Utenriksdepartementet ikke benytter sin posisjon i styrene godt nok til å få økt kunnskap om bistandens resultater og bidra til et mer effektivt FN, hevdet riksrevisor Jørgen Kosmo da undersøkelsen ble presentert. Disse forhold ble også tatt opp i møter med den norske FN-delegasjonen i New York og med departementet under høringen. Disse gav ulike forklaringer.

Disse medlemmer mener at Norge som en av verdens største bidragsytere til FN, i langt sterkere grad må utnytte denne posisjonen både for å følge opp og innskjerpe kontrollrutinene overfor de ulike organisasjonene, og for å presse gjennom nødvendige reformer i FN-systemet.

Korrupsjon er utbredt i Norges samarbeidsland. Utenriksdepartementet hevder at man har arbeidet aktivt med å utvikle tiltak for å avdekke og håndtere korrupsjon i bistanden. Undersøkelsen viser likevel at departementets vurderinger av tiltak mot korrupsjon er mangelfulle i den bilaterale bistanden, og at Norge har en begrenset oppfølging av antikorrupsjonsarbeidet i FNs fond og programmer. Riksrevisjonen hevder det er positivt at departementet vil arbeide videre med å styrke innsatsen mot korrupsjon, noe disse medlemmer slutter seg til. UD hevder ifølge rapporten at man er enig i at det er behov for forbedringer i departementets forvaltning og vil benytte undersøkelsen til å gripe fatt i utfordringene.

Disse medlemmer mener rapporten med all tydelighet viser at man ikke har hatt tilstekkelig fokus hverken på resultatoppnåelse i bistand eller korrupsjonsbekjempelse. Disse medlemmer viser også til en serie om norsk bistand i Aftenposten 29.–31. oktober 2011. Artikkelserien redegjør for omfattende misbruk og korrupsjon av bistandsmidler til Tanzania over en 12 års periode. Prosjektene har manglet tilfredsstillende regnskapsførsel og internkontroll. Dette er systemer som må være på plass før utbetalingene finner sted. Eventuelle avvik må få umiddelbar oppfølgning og konsekvenser før videre finansiering. Dette vil etter disse medlemmers vurdering bidra til å oppfylle formålet med bistanden og man slipper store og kostbare granskninger i ettertid.

Disse medlemmer vil påpeke at det er viktig med åpenhet om disse spørsmål. Disse medlemmer forventer at forhold som avdekkes ikke blir forsøkt holdt skjult slik en kan få inntrykk av i artikkelserien i Aftenposten. Skal Norges nulltoleranse mot korrupsjon ha troverdighet i praksis, må det være full åpenhet om disse spørsmål.

Disse medlemmer har merket seg konklusjonene i studien «Anti-corruption Approaches: A Literature Review» utgitt av Norads evalueringsavdeling i januar 2009, som understreker at forskningen på området er i stand til å spore få suksesser knyttet til virkningene av bistandsfinansierte antikorrupsjonstiltak. Samtidig registrerer disse medlemmer at rapporten slår fast at mangelen på politiske vilje i mottakerlandets regjering ofte er den avgjørende forklaringsfaktoren i forhold til manglende resultater.

Disse medlemmer viser også til Representantforslag 140 S (2009–2010) fra Fremskrittspartiet om krav til antikorrupsjon og åpenhet i bistanden. Forslaget viste til det internasjonale åpenhetsinitiativet i bistanden, International Aid Transparency Initiative (IATI), som ble etablert under Høynivåforumet om bistandseffektivitet i Accra, Ghana i september 2008, og har som mål å øke tilgjengeligheten av og tilgang til informasjon om hvordan bistanden brukes og hva den oppnår. Initiativet samler donorland, utviklingslandenes regjeringer, ikke-statlige organisasjoner og bistandseksperter for på best mulig måte å legge frem løsninger på hvordan slik informasjon kan deles og gjøres tilgjengelig. I forslaget ble det konkret foreslått å sette krav til alle mottaksland av norsk bistand om at landet har tilsluttet seg åpenhetsinitiativet i bistanden.

Disse medlemmer ønsker å føre en bærekraftig utviklingspolitikk hvor målet er at utviklingslandene skal kunne klare seg uten overføringer fra Vesten.

Komiteen vil avslutningsvis bemerke at undersøkelsene i Dokument 3:4 (2010–2011) daterer seg primært til 2007, og at i en del av de sakene som blir tatt opp har departementet og NORAD endret rutiner etter at undersøkelsene ble gjennomført.