Vedlegg 4
Jeg viser til brev 8. desember fra saksordfører Steinar Gullvåg i Arbeids- og sosialkomiteen. Steinar Gullvåg har bedt meg kommentere følgende spørsmål:
1. Flere av høringsinstansene anser det problematisk at saker både kan fremmes for Arbeidsretten og for domstolene og tok under høringen til orde for at den som vil fremme en sak i utgangspunktet må velge domsinstans. Det betyr i så fall at en sak fremmet for Arbeidsretten ikke kan reises for domstolene eller omvendt.
2. LO mener at formuleringene som er valgt i paragraf 17 om plassfratredelsesvarsel, er en skjerpelse av dagens bestemmelser. Det gjelder da formuleringen om at streik kan iverksettes for samtlige arbeidstakere som omfattes av plassoppsigelsen ”med mindre partene er enige om noe annet”. LO foreslår følgende ordlyd:
”Streiker eller lockout iverksettes for arbeidstakere som omfattes av plassoppsigelsen, eventuelt et begrenset antall arbeidstakere dersom motparten ikke gjør innsigelser til et slikt begrenset uttak.”
Først vil jeg påpeke at problemstillingen med det ”to-sporede system” ved at sak kan reises for både Arbeidsretten og de ordinære domstoler, ikke har vært en aktuell problemstilling i prosessen med å modernisere arbeidstvistloven. Problemstillingen ble ikke tatt opp av partene i referansegruppen, og var heller ikke omtalt i departementets høringsbrev våren 2009. Det har i tillegg vært flere runder med partene etter at høringen var ferdig, uten at departementet er blitt gjort kjent med at det ”to-sporede system” oppleves som et stort problem i praksis. Enkelte saker kan fremmes for både Arbeidsretten og de sivile domstoler. Dette vil avhenge av hvilken påstand som nedlegges i stevningen. Et typisk eksempel er oppsigelse/omplassering av en tillitsvalgt. Slike disposisjoner vil kunne rammes/omfattes av bestemmelser både i de ulike hovedavtalene og etter stillingsvernsreglene i arbeidsmiljøloven.
Problemstillinger knyttet til det ”to-sporede system” reiser kompliserte juridiske spørsmål om materiell rettskraft, rettskraftens negative funksjon osv. Skulle dette vise seg å være et stort problem, vil departementet måtte se på dette i samråd med Justisdepartementet.
Departementet har samarbeidet tett med partene om formuleringen i lovforslaget § 17. Utgangspunktet er at samtlige arbeidstakere omfattes av et varsel om plassoppsigelse, med mindre partene er enige om noe annet som følge av hovedtariffavtalebestemmelser eller bindende praksis.
Jeg er av den oppfatning at bestemmelsen speiler partenes praksis når det gjelder plassoppsigelse. Lovforslaget har en utforming som balanser partenes syn, og som de viktigste brukerne av loven har støttet i prosessen. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å endre ordlyden i lovforslaget § 17.