Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om lov om arbeidstvister (arbeidstvistloven) og lov om lønnsnemnd i arbeidstvister (lønnsnemndloven) m.m.

Dette dokument

Tilhører sak

Lov om arbeidstvister (arbeidstvistloven) og lov om lønnsnemnd i arbeidstvister (lønnsnemndloven) m.m.
Gå til saker

Alt om

Arbeidsvilkår
Domstoler
Lønn og inntekt
Gå til alle temaer

Innhold

Til Stortinget

Det foreslås en ny lov om arbeidstvister som er mer pedagogisk og med en ny lovstruktur som bedre avspeiler prosessen med inngåelse og revisjon av tariffavtaler. Den er gjort kjønns- og teknologinøytral. Bestemmelser som ikke har noen praktisk betydning og ikke brukes, foreslås fjernet. Det foreslås også enkelte endringer på grunnlag av avtale- og rettspraksis.

Det foreslås en ny lov om lønnsnemnd i arbeidstvister. Loven etablerer Rikslønnsnemnda som frivillig voldgiftsorgan. I tillegg er det foretatt språklig og teknisk modernisering av lønnsnemndloven av 1952.

I tjenestetvistloven foreslås det endringer i bestemmelser som henviser til arbeidstvistloven og lønnsnemndloven, samt endringer av språket som forslaget til ny arbeidstvistlov nødvendiggjør.

Det vises til proposisjonens kapittel 4 hvor det er nærmere redegjort for den tekniske revisjonen og den språklige moderniseringen.

Bestemmelsene om Arbeidsretten og prosessordningen for domstolen foreslås tilpasset den nye tvisteloven. Dette skal effektivisere saksavviklingen for Arbeidsretten, samt tilpasse loven i samsvar med gjeldende praksis.

På noen punkter foreslås tvistelovens regler, med tilpasninger gitt tilsvarende anvendelse for Arbeidsretten. Særtrekk ved Arbeidsrettens prosessordning kan også føre til at tvistelovens bestemmelser ikke kan gjøres gjeldende.

Det foreslås tilpasning til enkelte av tvistelovens frist- og saksbehandlingsregler. Videre foreslås inntatt nye lovbestemmelser om partshjelp, forening av saker, stansing og rettsforlik, basert på de tilsvarende bestemmelsene i tvisteloven. Det foreslås også at bestemmelsene om partenes fravær (uteblivelse) blir tilpasset tvisteloven.

Tvistelovens ordning med småkravprosess eller annen form for forenklet prosess foreslås ikke innført for Arbeidsretten. Heller ikke bestemmelsene om sakskostnader i den alminnelige sivilprosess foreslås for Arbeidsretten, men det inntas en bestemmelse om sakskostnader som er i overensstemmelse med Arbeidsrettens praksis.

Ordningen med lokale arbeidsretter foreslås avviklet.

Det ble i 2002 gjennomført omfattende endringer i administreringen av norske domstoler og i regelverket for dommerne. Domstoladministrasjonen (DA) ble opprettet, og det ble innført endrede prosedyrer for ansettelse av dommere og nye regler for bruk av midlertidige dommere. Det ble opprettet en klage- og disiplinærordning for dommere, samt en regulering av dommeres adgang til sidegjøremål. Det ble i 2007 gjennomført en høring om i hvilken utstrekning disse endringene bør gjøres gjeldende også for Arbeidsretten.

Det fremmes i proposisjonen ikke forslag om å legge Arbeidsretten under DA. Det foreslås å etablere en egen godkjennings- og registreringsordning for fagdommernes sidegjøremål.

Mulige virkemidler for å bedre det faglige og arbeidsmiljømessige grunnlaget i domstolen drøftes, samt mulige tiltak for å bedre rekrutteringen til Arbeidsretten.

Når det gjelder gjeldende rett samt de ulike høringsforslagene og høringsuttalelsene vises det til de enkelte kapitlene hvor dette er nærmere redegjort for.

Det vises til proposisjonens kapittel 9 hvor det er redegjort for merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget.

Lov 5. mai 1927 nr. 1 om arbeidstvister og lov 18. juli 1958 nr. 2 om offentlige tjenestetvister gir regler om tariffavtaler og deres rettsvirkninger og om prosedyrer og institusjoner for konfliktløsning.

Arbeidstvistloven gir regler om tariffavtalers form, innhold og rettsvirkninger, samt regler for løsning av konflikter, i både interesse- og rettstvister, herunder bestemmelser om Arbeidsretten og meklingsinstitusjonen. Loven gjelder i utgangspunktet alle arbeidsforhold, både i privat og offentlig sektor. Dens virkeområde er bare begrenset av tjeneste-tvistloven, som gjelder for statssektoren.

Loven har som utgangspunkt at arbeidslivets parter gjennom organisering er jevnbyrdige og har frihet til å regulere lønns- og arbeidsvilkår gjennom forhandlinger og tariffavtaler. Loven forutsetter at arbeidskamp (streik og lockout) er et rettmessig middel i interessetvister om tariffavtalers inngåelse og innhold. Samtidig er det et sentralt hensyn at loven skal bidra til å bevare arbeidsfreden.

Loven bygger på et grunnleggende skille mellom rettstvister. Det vil si tvister om eksistens, gyldighet og fortolkning av tariffavtaler, og interessetvister, det vil si tvister om hva som skal bli innholdet i en ny eller revidert tariffavtale. Det følger av lovens fredspliktregler at rettstvister skal løses uten bruk av kampmidler. Hvis partene ikke finner en løsning, skal tvisten løses av Arbeidsretten. I interessetvister står kampmidler til disposisjon, men de kan bare anvendes i samsvar med lovens regler om fremgangsmåte og frister, herunder reglene om mekling.

Lov 19. desember 1952 nr. 7 om lønnsnemnd i arbeidstvister stiller Rikslønnsnemnda til disposisjon for partene dersom de ønsker en tvist løst ved nemndbehandling, og supplerer arbeidstvistlovens regulering av interessetvister.

Det vises i proposisjonen til NOU 2001:14 Vårens vakreste eventyr . . .? Utvalget for tarifforhandlingssystemet (Stabel-utvalget) foretok en bred gjennomgang av arbeidstvistlovens materielle regler. NOU-en ble fulgt opp i Ot.prp. nr. 46 (2001–2002). Lovendringene ble vedtatt ved lov 28. juni 2002 nr. 58 og trådte i kraft 1. januar 2003, jf. Innst. O. nr. 52 (2001–2002).

Det falt utenfor utvalgets mandat å behandle arbeidstvistlovens prosessregler for Arbeidsretten. Utvalget foretok heller ingen teknisk og språklig gjennomgang av loven. Det var bred enighet om at det var behov for en modernisering av arbeidstvistloven, lønnsnemndloven og tjenestetvistloven.

Gjeldende arbeidstvistlov fra 1927 er hovedsakelig en videreføring av den første arbeidstvistloven av 1915. Språket er gammelmodig og til dels vanskelig tilgjengelig.

Gjennom årene er det utviklet en rikholdig rettspraksis, i hovedsak fra Arbeidsretten, og praksis knyttet til partenes avtaleverk. Denne praksisen bør vurderes med sikte på å få en lov som gjenspeiler også denne. Det er også behov for å modernisere lov om lønnsnemnd i arbeidstvister.

Det er videre behov for en gjennomgang av arbeidstvistlovens prosessregler for Arbeidsretten. Arbeidsretten er en særdomstol som ble opprettet ved arbeidstvistloven av 1915. Den behandler tvister om gyldighet, eksistens og fortolkning av tariffavtaler, samt tvister om brudd på arbeidstvistlovens regler om fredsplikt og om erstatningsansvar for tariffbrudd og ulovlig arbeidsstans. Domstolen har hele landet som rettskrets, og den settes med juridiske fagdommere og dommere oppnevnt etter innstilling fra partene.

Ny tvistelov (lov 17. juni 2005 nr. 90) trådte i kraft 1. januar 2008. Prosessreglene i arbeidstvistloven har i noen grad kopiert bestemmelser i den gamle tvistemålsloven. I tillegg har Arbeidsretten i sin praksis lagt til grunn at tvistemålslovens bestemmelser i en viss utstrekning har utfylt arbeidstvistlovens regler. Den nye tvisteloven er gjennomgått med sikte på å vurdere nødvendige og ønskelige tilpasninger i arbeidstvistloven. Også i arbeidet med prosess-reglene er det behov for å trekke inn rettspraksis og partenes avtaleverk.

Forslag til ny lov om arbeidstvister ble sendt på høring med frist 19. oktober 2009.

Som ledd i komiteens behandling av Prop. 134 L (2010–2011) ble det 8. desember 2011 avholdt høring. Følgende deltok på høringen:

  • LO

  • NHO

  • KS

  • UNIO

  • Spekter

  • Virke

Saksordfører anmodet 8. desember 2011 Arbeidsdepartementet om lovteknisk bistand. I tillegg ba saksordfører, etter komiteens høring, om statsrådens kommentarer på to spørsmål. Brevene av 8. desember 2011, samt statsrådens svar av 12. desember 2011, følger vedlagt innstillingen.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Tove Linnea Brandvik, Thor Erik Forsberg, Steinar Gullvåg, Kari Henriksen og Anette Trettebergstuen, fra Fremskrittspartiet, lederen Robert Eriksson, Vigdis Giltun og Laila Marie Reiertsen, fra Høyre, Sylvi Graham og Torbjørn Røe Isaksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, fra Senterpartiet, Geir Pollestad, og fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, viser til Prop. 134 L (2010–2011) Lov om arbeidstvister (arbeidstvistloven) og lov om lønnsnemnd i arbeidstvister (lønnsnemndloven) m.m. som er forslag til nye lover, men som først og fremst innebærer en teknisk og språklig oppdatering av eksisterende lovverk.

Komiteen viser videre til at arbeidstvistloven gir regler for tariffavtalers form, innhold og rettsvirkninger og regler for løsning av konflikter. Hensikten med endringsforslaget har vært å gjøre loven mer pedagogisk og lettere tilgjengelig. Moderniseringen av lovverket innebærer blant annet at arbeidstvistloven og lønnsnemndloven blir kjønnsnøytral. Komiteen gir sin fulle tilslutning til at «riksmeklingsmannen» heretter blir «riksmekler».

Komiteen er også enig i at arbeidstvistloven blir teknologinøytral på samme måte som tvisteloven og at loven blir enklere å forholde seg til.

Komiteen viser også til forslaget til ny lov om lønnsnemnd i arbeidstvister, med Rikslønnsnemnda som frivillig voldgiftsorgan, i tråd med gjeldende lov. Videre har lønnsnemndloven gjennomgått en språklig og teknisk modernisering. Også i tjenestetvistloven foreslås det endringer som en følge av de endringene som nå gjøres i arbeidstvistloven og lønnsnemndloven.

Komiteen har merket seg at lovforslaget har bred tilslutning fra høringsinstansene, men at enkelte av de spørsmålene som er reist i høringsrunden, ikke er fulgt opp i lovforslaget. Det gjelder eksempelvis en nærmere definisjon av arbeidsgiver- og arbeidstakerbegrepene. Komiteen bemerker at departementet ikke har foreslått endringer i arbeidstvistloven i så måte. Komiteen viser imidlertid til Meld. St. 29 (2010–2011) Felles ansvar for et godt og anstendig arbeidsliv, der disse begrepene drøftes.

Komiteen vil i det følgende kommentere noen av de endringene som gjøres i den nye arbeidstvistloven og lønnsnemndloven, i forhold til gjeldende lovgivning.

På bakgrunn av Domstolkommisjonens utredning NOU 1999:19 Domstolene i samfunnet ble det i 2002 gjennomført omfattende endringer i administreringen av norske domstoler og i regelverket omkring dommerne. Domstoladministrasjonen (DA) ble opprettet som et eget administrativt organ skilt ut fra Justisdepartementet. Det ble innført endrede prosedyrer for ansettelse av dommere og nye regler for bruk av midlertidige dommere, samtidig som deres stillingsvern ble styrket. Det ble opprettet en klage- og disiplinærordning, samt innført en regulering av dommeres adgang til sidegjøremål. Endringene ble gjennomført ved lov 15. juni 2001 nr. 62 om endringer i domstolloven m.m. (den sentrale domstoladministrasjon og dommernes arbeidsrettslige stilling), jf. Ot.prp. nr. 44 (2000–2001) og Innst. O. nr. 103 (2000–2001). Endringene trådte i hovedsak i kraft 1. november 2002.

Kommisjonen tok ikke stilling til hvorvidt Arbeidsretten, som særdomstol, skulle omfattes av de foreslåtte endringene, men overlot til departementet å utrede spørsmålet om administrativ løsning for Arbeidsretten i samråd med representanter for Arbeidsretten og domstolens brukere.

Departementet sendte våren 2007 ut på høring hvorvidt og eventuelt i hvilken utstrekning endringene som var gjennomført for de alminnelige domstoler og dommernes stillinger, skulle gjøres gjeldende for Arbeidsretten.

Det ble bedt om høringsinstansenes syn på følgende:

  • Hvorvidt administrasjonen av Arbeidsretten bør overføres fra Arbeidsdepartementet til DA.

  • Hvorvidt Innstillingsrådet for dommere skal få et større ansvar også for innstillingsprosessen for Arbeidsrettens fagdommere.

  • Om den tredje fagdommeren i Arbeidsretten bør gis stillingsvern tilsvarende det som er gitt midlertidige dommere ved de alminnelige domstoler.

  • Om tilsynsutvalget for dommere også skal kunne føre tilsyn med og treffe avgjørelser overfor Arbeidsrettens tre fagdommere.

  • Om også Arbeidsrettens tre fagdommere skal omfattes av den etablerte godkjennings- og registreringsordningen for dommernes adgang til sidegjøremål.

I tillegg ba departementet om innspill til tiltak som kan styrke Arbeidsretten og gjøre domstolen mer robust.

Det foreslås ikke å legge Arbeidsretten inn under DA.

For å gjøre Arbeidsretten mer robust foreslås det å gjøre prøveordningen med en tredje dommerstilling på heltid permanent, slik at Arbeidsretten vil få tre fagdommere på heltid.

Det foreslås å opprette en egen registrerings- og godkjenningsordning for sidegjøremål for Arbeidsrettens fagdommere som skal administreres av Arbeidsdepartementet. Ordningen vil ikke omfatte varadommerne.

Komiteen understreker Arbeidsrettens historiske forankring som voldgiftsdomstol for partene i arbeidslivet. Komiteen er enig i at Arbeidsretten beholdes som særdomstol under Arbeidsdepartementet og at den ikke legges inn under domstolsadministrasjonen.

Komiteen støtter at det er nødvendig å bidra til at domstolen og det arbeidsrettslige fagmiljøet blir mer robust og slutter seg til forslaget om å gjøre prøveordningen med en tredje dommerstilling i Arbeidsretten til en permanent ordning. I tillegg til økt kapasitet i domstolen, bidrar dette til å styrke det arbeidsrettslige fagmiljøet og vil kunne frigjøre dommere til andre oppgaver på dette feltet, eksempelvis undervisningsoppgaver.

Komiteen understreker også betydningen av at Arbeidsretten viderefører og utvikler samarbeidet med Borgarting lagmannsrett og øvrige domstoler. Arbeidsretten kan på det vis dra nytte av annen dommerkompetanse og omvendt. Dette vil, etter komiteens mening, kunne gi dommerne i Arbeidsretten bredere faglig basis, samtidig som dommerkapasiteten ved Borgarting lagmannsrett vil kunne styrkes.

Komiteen viser også til at Arbeidsdepartementet over flere år har bidratt til å utvikle det arbeidsrettslige fagmiljøet ved Universitetet i Oslo. Målet har vært å styrke fagkompetansen nasjonalt og ut-vikle internasjonale relasjoner som bidrar til kunnskaps- og kompetanseutvikling. Komiteen støtter dette.

Komiteen har videre merket seg at partene i arbeidslivet fortsatt skal ha innflytelse på utnevning av fagdommere til Arbeidsretten og er enig i at det ikke gjøres endringer i gjeldende ordning.

På en del punkter der arbeidstvistloven 1927 er taus, har partene utfylt loven ved egne avtaler. I tillegg er en rekke spørsmål avklart gjennom Arbeidsrettens praksis. Loven bør i størst mulig utstrekning reflektere den praktiske virkelighet, noe som vil bidra til at loven gir bedre veiledning for brukerne. Derfor er det foreslått å innta i loven bestemmelser om plassoppsigelse og plassfratredelse.

Videre er det foreslått flere mindre endringer og tilpasninger, herunder forslag om ikke å videreføre bestemmelser eller deler av bestemmelser som i praksis ikke benyttes. Disse mindre justeringene er stort sett bare kommentert i merknadene til de aktuelle bestemmelsene. I proposisjonens kapittel 5.4 omtales også bestemmelser som foreslås å utgå i sin helhet, og som derfor ikke er kommentert i proposisjonens merknader. Dette gjelder:

  • Om meklingsmennenes virksomhet – arbeidstvistloven 1927 § 27a nr. 1 og 2.

  • Særregler om plassoppsigelse for midlertidige ansettelsesforhold – arbeidstvistloven 1927 § 29 nr. 1 andre til femte ledd.

  • Kobling av avstemningsresultater – arbeidstvistloven 1927 § 35 nr. 9.

Plassoppsigelse (arbeidsoppsigelse) er definert i arbeidstvistloven 1927 og er et vilkår for å iverksette arbeidskamp. Loven regulerer imidlertid ikke hvordan plassoppsigelse skal gis. Det er overlatt til partenes avtalefrihet, og regler om dette er i stor grad nedfelt i tariffavtalene.

Det er bred støtte for å gi nærmere lovregler om plassoppsigelse, så lenge avtalefriheten ivaretas.

De fleste hovedavtaler har bestemmelser om fremgangsmåten ved plassoppsigelse. Med hensyn til plassoppsigelsens form og innhold benyttes gjennomgående de samme krav som arbeidstvistloven stiller til meldingen som skal sendes riksmeklingsmannen når plassoppsigelse foretas.

Det foreslås lovfestet at plassoppsigelse som ledd i interessetvist skal gis skriftlig, jf. lovforslaget § 15 første ledd første punktum. Dette er i tråd med gjeldende praksis blant partene.

Forslaget om at reglene om 14 dagers oppsigelsesfrist ved plassoppsigelse flyttes fra arbeidsmiljøloven til arbeidstvistloven fastholdes, jf. lovforslaget § 15 første ledd andre punktum. Bestemmelsen omhandler forhold som ellers er regulert i arbeidstvistloven. Det foreslås inntatt en henvisning til arbeidstvistloven i arbeidsmiljøloven § 15-17. Det er ikke nødvendig å presisere nærmere i lovteksten at denne oppsigelsesfristen gjelder i stedet for den frist som eventuelt er avtalt i arbeidskontrakter. Det fremgår klart av bestemmelsen at den gjelder ved plassoppsigelse som ledd i interessetvist.

Det foreslås inntatt en bestemmelse om den individuelle plassoppsigelsen, jf. lovforslaget § 15 andre ledd. Utgangspunktet er at plassoppsigelsen innebærer oppsigelse av de enkelte arbeidsavtaler. Formelt sett blir arbeidsforholdet til arbeidstakerne som skal delta i arbeidsstansen avsluttet. I tråd med gjeldende rettspraksis gis plassoppsigelsen for den enkelte arbeidstaker av arbeidstakeren selv eller av fagforeningen overfor arbeidsgiver, eventuelt av den enkelte arbeidsgiver overfor den enkelte arbeidstaker.

I etablerte tarifforhold er det vanlig med kollektive plassoppsigelser etter regler fastsatt i hovedavtalene. En bestemmelse om adgang til slik kollektiv plassoppsigelse der dette er fastsatt i tariffavtale, foreslås inntatt i lovforslaget § 15 tredje ledd.

Det stilles i lovforslaget krav om at plassoppsigelse skal gis skriftlig. Krav til plassoppsigelsens nærmere form og innhold er det opp til partene å bestemme. Lovforslaget § 15 tredje ledd åpner for kollektive plassoppsigelser, og dermed kodifiseres også den etablerte bruk av kollektive plassoppsigelser, inklusive oppsigelsenes form og innhold.

Den praksis som følges i arbeidslivet er forholdsvis entydig, og det vil gi god veiledning for brukerne å få tilsvarende bestemmelser inn i loven. På den annen side skal partenes avtalefrihet ivaretas. På noen avtaleområder er det også avtalt bestemmelser om plassoppsigelse som avviker fra den ellers nokså entydige praksis. Noen parter har avtalt andre oppsigelsesfrister enn det som er vanlig og som følger av arbeidsmiljøloven § 15-17.

Lovforslaget ivaretar ønsket om å lovregulere plassoppsigelsen nærmere uten å svekke avtalefriheten. En lovregulering gir likevel god veiledning for brukerne av loven. Med en klar understreking av adgangen til avvikende avtaleregulering er hensynet til avtalefriheten tilstrekkelig ivaretatt.

Hovedtyngden av både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden er imot å ta inn regler om plassfratredelse inn i arbeidstvistloven. Organisasjonene mener at partenes avtalefrihet på dette området må opprettholdes.

På grunnlag av høringsrunden vil forslaget om å innta begrepet plassfratredelse i loven ikke videreføres.

Forslaget til § 17 omarbeides derfor til en bestemmelse som slår fast hovedregelen som gjelder når plassoppsigelse er gitt, nemlig at med mindre partene har avtalt eller er enige om noe annet, skal alle arbeidstakere som er omfattet av plassoppsigelsen, tas ut i den varslede streik eller lockout. Dette er i samsvar med gjeldende rett. Plassoppsigelsen er således bindende når den er gitt. En tariffpart kan ikke senere ensidig trekke tilbake eller bare iverksette en del av plassoppsigelsen, med mindre partene har avtalt adgang til dette, eller på annen måte er enige om det. Hovedavtalebestemmelsene om varsel om plassfratredelse er eksempler på slik avtale.

Det foreslås en lovbestemmelse som slår fast at plassoppsigelsen iverksettes etter sitt innhold med mindre partene er enige om noe annet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at det etter høringsrunden er bred støtte for å gi nærmere lovregler for kollektiv plassoppsigelse, forutsatt at avtalefriheten ivaretas. De fleste hovedavtalene har bestemmelser om fremgangsmåten ved plassoppsigelse, og det har utviklet seg en solid praksis for dette. Lovbestemmelsene som nå innføres, er i realiteten en lovfesting av etablert praksis, med adgang til å fravike dette om partene er enige om det.

Flertallet viser til at LO i sitt høringsbrev til komiteen av 5. desember 2011 anfører at et krav om enighet kan oppfattes som en skjerpelse av dagens praksis.

Flertallet viser til statsrådens svarbrev til komiteen av 12. desember der det uttales (sitat):

«Departementet har samarbeidet tett med partene om formuleringen i lovforslagets § 17. Utgangspunktet er at samtlige arbeidstakere omfattes av et varsel om plassoppsigelse, med mindre partene er enige om noe annet som følge av hovedtariffavtalebestemmelser eller bindende praksis.»

Flertallet understreker at den lovformulering som er valgt, ikke har til hensikt å endre praksis, men tvert imot skal speile partenes praksis ved plassoppsigelse.

Flertallet har også merket seg at departementet etter høringsrunden ikke vil gi nærmere bestemmelser om plassfratredelse i arbeidstvistloven. Derimot ser departementet et behov for å knesette hovedregelen ved plassoppsigelse, nemlig at alle arbeidstakere som omfattes av plassoppsigelsen, tas ut i den varslete streik eller «lock out». Det betyr at en plassoppsigelse er bindende når den er gitt. En av tariffpartene kan ikke ensidig trekke tilbake eller iverksette en del av plassoppsigelsen, med mindre partene er enige i dette. Flertallet erfarer at dette er i tråd med gjeldende praksis.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at det er positivt at man i utgangspunktet ikke vil eller ønsker med grunnlaget i forslagene en inngripen i en allerede etablert praksis med de sentrale parter. Allikevel må og bør det ikke være noen tvil om at ved det rettslige utgangspunktet også vil omfatte alle de som plassene er sagt opp for. At partene kan seg imellom avtale noe annet, bør være en selvfølge. Men da ikke med det formålet at man kan begrense uttaket uten at det på forhånd foreligger en avtale om en slik avtale.

Disse medlemmer støtter regjeringens forslag til § 15 og § 17 siden det fremkommer i proposisjonen at forslagene ikke er ment å gripe inn i etablert praksis mellom de sentrale parter.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at under komiteens høring ba Landsorganisasjonen i Norge (LO) om en tilføyelse til § 20 nytt tredje ledd som er en videreføring av § 27 a nr. 2 andre ledd i dagens arbeidstvistlov. Forslaget lyder, sitat:

«Hvis riksmeklingsmannen eller en kretsmekler mener det hensiktsmessig, kan det innkalles til mekling etter reglene i dette kapittel selv om det ikke er gitt plassoppsigelse etter paragraf 15.»

Denne bestemmelsen gir mulighet for mekling ved avtalekrav mot uorganiserte bedrifter før plassoppsigelse, og flertallet er enig i at denne bestemmelsen videreføres i ny lov og fremmer følgende forslag:

«I lov om arbeidstvister (arbeidstvistloven) m.m. skal § 20 nytt tredje ledd lyde:

(3) Hvis riksmekleren eller en kretsmekler mener det er hensiktsmessig, kan det innkalles til mekling etter reglene i dette kapittel selv om det ikke er gitt plassoppsigelse etter § 15.

Regjeringens forslag til tredje ledd blir fjerde ledd.»

Lov 19. desember 1952 nr. 7 om lønnsnemnd i arbeidstvister stiller Rikslønnsnemnda til disposisjon for partene dersom de ønsker en tvist løst ved frivillig lønnsnemnd, og gir nærmere regler for Rikslønnsnemndas behandling av slike tvister. Loven er en liten særlov med få bestemmelser som supplerer arbeidstvistlovens bestemmelser om interessetvister.

Store deler av arbeidstakersiden går imot forslaget om å innlemme lov om lønnsnemnd i arbeidstvister i arbeidstvistloven. Med bakgrunn i dette sløyfes forslaget. Forslaget om å innta en bestemmelse om at Rikslønnsnemnda også behandler tvister som er henvist til tvungen lønnsnemndbehandling, videreføres heller ikke. Det foreslås likevel omfattende språklige og tekniske endringer i lønnsnemndloven, i tillegg til at loven forenkles. De tekniske endringene er så omfattende at det foreslås å oppheve lønnsnemndloven av 1952 og vedta en ny lov om lønnsnemnd i arbeidstvister.

Komiteen viser til at lov 19. desember 1952 nr. 7 om lønnsnemnd i arbeidstvister er en særlov med få bestemmelser som supplerer arbeidstvistloven. Loven stiller Rikslønnsnemnda til disposisjon for partene dersom de ønsker en tvist løst ved frivillig lønnsnemnd.

Komiteen er tilfreds med at lønnsnemndloven opprettholdes som særlov og at det foreliggende revisjonsforslaget begrenser seg til språklige og tekniske endringer i tillegg til at loven forenkles.

Det har lenge vært behov for en gjennomgang av arbeidstvistlovens prosessregler for Arbeidsretten med formål å effektivisere saksavviklingen ved domstolen. Dette var også et av hovedformålene med den nye tvisteloven, som har erstattet tvistemålsloven. Det er foretatt en tilpasning av arbeidstvistlovens prosessregler til tvistelovens bestemmelser, så langt dette ikke strider mot Arbeidsrettens særlige stilling. Prosessreglene for Arbeidsretten er forsøkt brakt mer i samsvar med gjeldende praksis. Arbeidsretten har en annen sammensetning enn da domstolen ble opprettet, uten at dette reflekteres i prosessreglene. Retten har i dag tre fagdommere i full stilling mot én fagdommer i bistilling i starten.

De fleste høringsinstansene støtter i hovedsak departementets forslag, men har merknader på enkelte punkter, jf. proposisjonens kapittel 7.

Ny tvistelov (lov 17. juni 2005 nr. 90) som trådte i kraft 1. januar 2008, er gjort gjeldende for alle saker i den alminnelige sivilprosess. Arbeidsretten har en rekke ganger slått fast at tvistemålslovens og domstollovens regler gjelder tilsvarende så langt de passer og ikke er i strid med arbeidstvistlovgivningen. Tvisteloven innebærer en del nytt sammenlignet med tvistemålsloven. Det har derfor vært nødvendig å gjennomgå tvisteloven for å vurdere hvilke endringer som bør gjennomføres i arbeidstvistloven.

Hovedformålene bak ny tvistelov om å bidra til effektiv rettspleie av høy kvalitet og en rettssikker behandling mv. gjelder tilsvarende for Arbeidsretten. Samtidig er det visse grunnleggende forutsetninger og legislative hensyn som ligger til grunn for arbeidstvistloven 1927 og Arbeidsrettens praksis, som bør videreføres i den nye arbeidstvistloven. Sentralt står oppfatningen om partenes jevnbyrdighet og deres frihet til å regulere lønns- og arbeidsvilkår gjennom forhandlinger og tariffavtaler. Arbeidstvistlovens bestemmelser legger til rette for frie forhandlinger og bruk av arbeidskamp som virkemidler i partenes interessetvister samtidig som de skal bidra til å sikre arbeidsfreden. Det er viktig at alle disse elementene videreføres og tydeliggjøres i den nye arbeidstvistloven.

Det har vært lang praksis for at Arbeidsretten kan analogisere fra reglene i domstolloven og tvistemålsloven. Dette gjelder tilsvarende etter at det kom ny tvistelov. Tvisteloven har i tillegg enkelte nye elementer sammenlignet med tvistemålsloven. Tvisteloven er gjennomgått, og det er vurdert om de bestemmelsene som avviker fra tvistemålsloven, kan eller bør gjennomføres i arbeidstvistloven. Selv om det er mange likhetstrekk mellom den alminnelige sivilprosess og prosessen for Arbeidsretten, er det også vesentlige forskjeller som begrenser tvistelovens overføringsverdi til Arbeidsretten. Det vil derfor være noen områder der det ikke vil være naturlig å la tvisteloven gjelde tilsvarende.

Det ble i høringen påpekt at det kan oppstå spørsmål som ikke er vurdert i forbindelse med lovrevisjonen og at Arbeidsretten i sin praksis da fortsatt må kunne la reglene i domstolloven og tvisteloven få tilsvarende anvendelse så langt det passer.

I lovforslaget § 48 om saksbehandlingen er det i femte og åttende ledd inntatt enkelte konkrete henvisninger til tvistelovens bevisbestemmelser. Dette innebærer ikke at Arbeidsretten skal være avskåret fra å kunne analogisere fra andre bestemmelser i tvisteloven, dersom det skulle vise seg nødvendig. Samtidig viderefører lovforslaget § 48 første ledd Arbeidsrettens selvstendige ansvar for sakens opplysning, en plikt som antas å gå lenger enn det ansvar de alminnelige domstoler har. Sistnevnte forhold gjør at enkelte av tvistelovens bestemmelser ikke passer for Arbeidsretten.

Det er viktig å beholde det enkle og kortfattede preg prosessreglene i arbeidstvistloven har, slik at de blir håndterlige for brukerne, ikke bare juristene. Forslaget om å innta en egen bestemmelse som opplyser om forholdet til tvisteloven og domstolloven støttes, jf. uttalelser i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 33 (1965–1966).

Det er ikke mulig eller hensiktsmessig å foreta en fullstendig analyse som angir konkret hvilke bestemmelser i domstolloven og tvisteloven som vil kunne komme til anvendelse i saker for Arbeidsretten. Det er ikke behov for å lovfeste Arbeidsrettens praksis om at domstolloven og tvisteloven kan få tilsvarende anvendelse så langt det passer. Det fremkommer flere steder i arbeidstvistloven at diverse bestemmelser i de to lovene vil kunne få anvendelse så langt det passer. Arbeidsretten kan videre analogisere fra tvisteloven og domstolloven når retten finner det nødvendig.

Det foreslås et nytt andre ledd i lovforslaget § 33 om Arbeidsrettens sete og domsmyndighet. Forslaget viderefører gjeldende rett og presiserer at Arbeidsretten også skal ha domskompetanse i saker som gjelder ulovlig arbeidskamp, herunder erstatningsansvar for lovbrudd i henhold til bestemmelsen i forslaget § 8 andre ledd om fredsplikt i interessetvister.

Noen av formene for mekling som omhandles i tvisteloven er ikke aktuelle for Arbeidsretten. Dette gjelder både forliksrådsbehandling og lovfestede utenrettslige tvisteløsningsnemnder. Partene for Arbeidsretten er organisasjoner med mye erfaring og kunnskap om forhandling og mekling. Det er derfor ikke nødvendig å ha egne regler i arbeidstvistloven om dette.

Den uformelle meklingsvirksomhet som Arbeidsrettens dommere utøver, gir erfaringsvis gode resultater. Dette samsvarer med erfaringene fra slik mekling i alminnelige sivile tvister. Mekling kan være tidsbesparende og kostnadseffektiv og gir begge parter et eierskap til resultatet. Flere høringsinstanser støtter forslaget om å lovfeste meklingsadgangen. Høringsinstansene har imidlertid ulike syn på hvorvidt det er behov for å formalisere praksisen om forlik på bakgrunn av uformelle saksforberedende møter i Arbeidsretten.

Det er ingen grunn til at Arbeidsretten skal skille seg fra de alminnelige domstoler ved ikke å ha regler om mekling, men reglene må tilpasses tarifftvistenes avtalebaserte forhandlingssystem. Brukerne av Arbeidsretten opplever det ikke som problematisk at det avholdes separate møter i meklingssituasjoner. Saksforberedende dommer vil alltid be om partenes samtykke til denne fremgangsmåten. Den fleksible adgangen som har vært en del av Arbeidsrettens praksis gjennom lang tid, bør kunne videreføres uten at dette fremgår av selve lovbestemmelsen. Når Arbeidsretten i fremtiden består av tre heltids embetsdommere, vil også risikoen for at en dommer kan «mekle seg inhabil» bortfalle.

Det vil være hensiktsmessig å lovfeste Arbeidsrettens mer uformelle praksis på området. Det vil være til stor hjelp for brukerne at en meklingsregel fremgår av loven. Det foreslås en ny og noe forenklet bestemmelse om mekling i et nytt andre ledd i arbeidstvistloven § 48 om saksbehandlingen. Bestemmelsens første punktum tilsvarer langt på vei tvisteloven § 8-1 første ledd og inneholder krav om at retten skal vurdere mulighetene for en minnelig løsning av tvisten, i form av mekling. Bestemmelsens første punktum i.f. hjemler en plikt for retten til å rette en oppfordring til partene om å finne en utenrettslig løsning. Denne passusen finnes ikke i tvisteloven, men foreslås tatt inn i arbeidstvistloven på grunn av den aktive rolle Arbeidsrettens dommere spiller under saksforberedelsen. Dette er i overensstemmelse med den grunnleggende fleksibilitet som gjelder for prosessen for Arbeidsretten.

Høringsinstansene har ulike syn på hvorvidt arbeidstvistloven bør ha regler om rettsmekling. Det foreslås derfor ikke at det inntas en bestemmelse om rettsmekling i arbeidstvistloven. Det å innta bestemmelser om både mekling og rettsmekling i arbeidstvistloven vil kunne virke kontraproduktivt. Det er tilstrekkelig med en bestemmelse som formaliserer Arbeidsrettens praksis rundt mekling, som omtalt over. Høringsforslaget om å opprette et eget utvalg av meklere for å kunne ivareta gjennomføringen av den foreslåtte bestemmelsen om rettsmekling vil derfor bortfalle.

Det bør tas inn egne bestemmelser om partshjelp i den nye arbeidstvistloven. Dette vil øke brukervennligheten. Det er heller ingen grunn til å innsnevre den adgangen til hjelpeintervensjon som er utviklet i praksis. På enkelte punkter rekker imidlertid tvistelovens nye bestemmelser om partshjelp for langt, sett i forhold til de spesielle hensyn som gjør seg gjeldende for Arbeidsretten.

Utgangspunktet bør være at partshjelp skal tillates for den som har et reelt behov grunnet i «egen rettsstilling» for at den ene parten vinner, jf. tvistelovens § 15-7 første ledd og lovforslaget § 46 første ledd bokstav a). Forslaget innebærer en videreføring av Arbeidsrettens praksis med å tillate hjelpeintervensjon for organisasjoner og enkeltpersoner som har et reelt behov begrunnet i egen rettsstilling for å opptre i saken.

At en arbeidstaker- eller arbeidsgiverforening har tariffavtale med bestemmelser som er likelydende med dem saken for Arbeidsretten gjelder, bør ikke i seg selv gi tilstrekkelig grunnlag for å erklære partshjelp. Det understrekes at en manglende adgang til partshjelp i slike tilfeller ikke vil innebære at vedkommende organisasjon vil være avskåret fra å reise eget søksmål for Arbeidsretten om samme type spørsmål som allerede verserer for domstolen.

Av tvisteloven § 15-7 første ledd bokstav b) fremgår det at partshjelp skal tillates også for «foreninger og stiftelser, samt offentlige organer med oppgave å fremme særskilte interesser, i sak som ligger innenfor deres formål og naturlige virkeområde etter § 1-4». En slik bestemmelse er for vidtrekkende til at den kan innføres i saker for Arbeidsretten, og er derfor ikke tatt inn i lovforslaget. Det foreslås likevel at andre arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner, enn de som er formelle parter i den tariffavtale saken for Arbeidsretten gjelder, i særlige tilfeller skal kunne opptre som partshjelpere. Etter lovforslaget § 46 første ledd bokstav b) er vilkåret at vedkommende organisasjon har et reelt behov grunnet i sine medlemmers rettsstilling for at den ene parten vinner saken.

Hvorvidt adgangen for organisasjoner til å erklære partshjelp bør tilsvare tvistelovens regler slik at også enhver organisasjon vil kunne erklære partshjelp, er vurdert. Noe som taler for at Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) bør ha en slik adgang, er at diskrimineringslovene er ufravikelige og basert på menneskerettigheter og offentlige likestillingsinteresser.

Flertallet av høringsinstanser støtter forslaget om å videreføre Arbeidsrettens praksis om bruk av partshjelp. Slik som prosessordningen for Arbeidsretten fungerer, er det ikke hensiktsmessig å ha en egen bestemmelse som gir andre typer interesseorganisasjoner enn arbeidsgiver- og arbeidstakerforeninger adgang til partshjelp. Det foreslås derfor ikke å ta tvistelovens bestemmelser på dette punktet inn i den nye arbeidstvistloven.

Det er helt sentralt å videreføre prinsippet om Arbeidsretten som tariffpartenes domstol. Dette innebærer at offentlige organer og andre interesseorganisasjoner enn arbeidslivets organisasjoner ikke bør kunne tre formelt inn og støtte den ene siden i tvisten.

Justisdepartementet og Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) er av den oppfatning at offentlige organer med oppgave å fremme særskilte interesser har eller bør ha adgang til å yte partshjelp etter arbeidstvistloven. Det vises til proposisjonens kapittel 7.6 hvor det er nærmere redegjort for vurderinger i Ot.prp. nr. 77 (2000–2001) og NOU 2008:6.

Høringsforslaget innebærer ikke noen realitetsendring, slik Justisdepartementet uttaler i sitt høringssvar, men en oppklaring av en uavklart rettslig situasjon. Departementet er av en annen oppfatning enn LDO, som uttaler at det er antatt at ombudet har adgang til partshjelp for Arbeidsretten i dag. Departementet mener at dette ikke er riktig. Det har ikke forekommet i praksis at LDO eller andre offentlige organer har opptrådt som partshjelper for Arbeidsretten.

Det er vurdert hvorvidt det i enkelte tilfeller vil kunne være hensiktsmessig at andre enn partene gis adgang til å opplyse en sak som «rettens venn» i tråd med tvisteloven § 15-8. Justisdepartementet foreslår at en slik adgang burde begrenses til å omfatte kun offentlige organer.

Det er viktig å videreføre prinsippet om Arbeidsretten som en domstol for parter i en tariffavtale. Det er partene som i hovedsak bør ha ansvaret for å legge opp bevisføringen og opplyse en sak. Dette anses som viktig for å opprettholde domstolens legitimitet. Arbeidsretten har selv et særskilt ansvar for å opplyse saken, slik at det ikke vil være utelukket at Arbeidsretten tar initiativ til å fremskaffe opplysninger som supplerer det som kommer fra partene, jf. lovforslaget § 48 femte ledd om at retten kan innhente opplysninger fra «enhver annen hvis forklaring kan være av betydning for saken». Arbeidsretten må opplyse om forhold knyttet til ufravikelig lovgivning, som for eksempel diskrimineringslovgivningen som har gjennomslag overfor tariffavtaler. Arbeidsretten må sikre at saker med dette innhold er tilstrekkelig opplyst.

Da det er en viss uenighet om LDOs adgang til partshjelp for Arbeidsretten, vil departementet vurdere behovet for en nærmere utredning av dette på et senere tidspunkt.

Det foreslås også bestemmelser i den nye loven § 46 andre og tredje ledd om enkelte prosessuelle forhold i tilknytning til erklæringer om partshjelp. Disse forslagene er knapt kommentert av høringsinstansene.

For øvrig må partshjelperen fylle de alminnelige kravene til partsevne og prosessdyktighet, og det er retten som på eget initiativ skal prøve om disse vilkårene er oppfylt. Hvor partshjelp ikke er bestridt av noen av partene, skal derimot ikke retten av eget initiativ prøve adgangen til å erklære partshjelp.

Det innføres en frist på fire uker for å melde ifra om ønske om partshjelp.

Det foreslås å lovfeste en adgang til forening av saker for Arbeidsretten etter de samme regler som gjelder i tvisteloven, som er i tråd med Arbeidsrettens innarbeidede praksis. Begrensningen som ligger i at det skal være en sammenheng mellom partsstillingen og sammensetningen av retten i den enkelte sak, vil fortsatt være der.

Tvistelovens adgang til å forene saker er blitt noe utvidet fra tvistemålsloven. Det er ikke lenger et vilkår for forening at minst én part er den samme i de sakene som forenes. Det er ingen grunn til at dette ikke også gjennomføres i prosessen for Arbeidsretten. Reglene om rettens sammensetning i den enkelte sak vil antagelig føre til at den praktiske betydningen av utvidelsen blir liten.

Formålet med ny tvistelov om effektivisering av saksbehandlingen foreslås også fulgt opp i Arbeidsretten. Arbeidsretten og de alminnelige domstoler vil med nye prosessregler stille på lik linje hva gjelder partenes forberedelse av saker. Sakene kan behandles mer effektivt enn tidligere. Det foreslås derfor noen endringer i arbeidstvistloven som passer for Arbeidsretten.

Når det gjelder hva en stevning skal inneholde, vises det til lovforslaget § 45 andre og femte ledd om at saksøker og saksøkte skal angi sitt syn på den videre behandling av saken mv. Arbeidsretten har innført prosedyrer for saksforberedelsen i den enkelte sak. Når det gjelder innholdet i stevning og tilsvar, er bestemmelsen noe endret i forhold til høringsutkastet, da det er tatt inn mer fleksible bestemmelser i lovforslaget § 45 andre ledd bokstavene g) og h) om selve grunnlaget for og den videre behandlingen av saken.

Etter innspill i høringsrunden foreslås en ny formulering i § 48 første ledd som ikke skiller mellom saksforberedelser og hovedforhandling med følgende ordlyd: «Retten skal sørge for at saken blir fullt opplyst».

Det foreslås tatt inn i arbeidstvistloven en bestemmelse tilsvarende tvisteloven § 9-3 første ledd andre punktum om normalt tre ukers tilsvarsfrist, jf. lovforslaget § 45 femte ledd. Den foreslåtte treukersfristen er en normalordning, som kan fravikes ved behov. Det er viktig å ha tilsvarende effektivitetskrav for Arbeidsretten som ved de ordinære domstoler. Det er ikke nødvendig at lovteksten sier uttrykkelig at fristen kan fravikes. Det vil være opp til saksforberedende dommer i Arbeidsretten å sikre at saken er tilstrekkelig opplyst, og eventuelt utvide tilsvarsfristen.

Det vil være nyttig å videreføre adgangen til skriftlig behandling av saker, jf. lovforslaget § 48 fjerde ledd.

For Arbeidsretten vil det være ønskelig å få ned all saksbehandlingstid. En av begrunnelsene for at Arbeidsretten ble opprettet, var nettopp at den skulle kunne behandle saker raskt. Når den nye tvisteloven legger forholdene til rette for en raskere saksbehandling for de alminnelige domstoler, er det naturlig at Arbeidsretten følger med på denne utviklingen. Det foreslås en bestemmelse i arbeidstvistloven, som tilsvarer tvisteloven § 9-4 andre ledd bokstav h), om at det normalt ikke skal gå mer enn seks måneder fra stevning kommer inn til hovedforhandling påbegynnes, jf. lovforslaget § 45 sjette ledd andre punktum. Fristen vil slutte å løpe om en sak stanses. Dette er i overensstemmelse med tvisteloven § 16-15, som foreslås gitt tilsvarende anvendelse for Arbeidsretten, jf. lovforslaget § 49 fjerde ledd.

Arbeidsrettens leder har en god begrunnelse, i sin høringsuttalelse, for at fristberegningen bør starte på et senere tidspunkt enn etter tvisteloven, gitt det særegne ansvaret Arbeidsretten har for opplysning av saken mv. I praksis vil et naturlig skjæringspunkt være når saksforberedende dommer beslutter å forkynne stevningen for motparten, se lovforslaget § 45 sjette ledd.

Det foreslås å ta inn i arbeidstvistloven bestemmelser som bygger på tvisteloven § 16-2 første ledd om omberammelse av rettsmøter ved fravær og § 16-3 om omberammelse i andre tilfeller. Reglene som foreslås bygger på Arbeidsrettens praksis og er noe forenklet sammenlignet med bestemmelsene i tvisteloven. Det er særlig hensynet til fremdrift som begrunner forslaget, jf. lovforslaget § 48 tiende ledd.

Høringsforslaget om inndelingen i parter og partsrepresentanter er unaturlig, da det normalt er upersonlige rettssubjekter som er parter for Arbeidsretten, jf. lovforslaget § 50 første ledd.

Det vises til proposisjonens kapittel 7.8.4 hvor det er nærmere redegjort for hva som kreves for at det skal være «vesentlig ulempe».

Det foreslås at arbeidstvistloven får bestemmelser i tråd med tvisteloven § 16-4 slik at forsinkelsen ved utsettelse blir minst mulig, jf. lovforslaget § 48 niende ledd.

Det foreslås at også Arbeidsretten får innført en maksimaltid på fire uker fra hovedforhandling til domsavsigelse, og at det forutsettes at denne fristen overholdes, jf. lovforslaget § 56 andre ledd. Når Arbeidsretten nå foreslås å få tre heltids fagdommere, vil det normalt være mulig med domsavsigelse innen fire uker.

Av effektivitetshensyn foreslås det at arbeidstvistlovens bestemmelser endres i overensstemmelse med gjeldende praksis. Når bestemmelsene bruker begrepet «retten» menes en av fagdommerne i kraft av sin rolle som saksforberedende dommer i Arbeidsretten, eventuelt rettens kontor.

Det vil som hovedregel være to av rettens tre faste fagdommere som deltar i konkrete saker. Det er naturlig at alle Arbeidsrettens fagdommere får selvstendig ansvar for ledelse av hovedforhandlingene, jf. lovforslaget § 48 tredje ledd.

Rettsikkerhetshensyn taler for å endre bestemmelsen om partenes representanter.

Bestemmelsen om partsrepresentanter og prosessfullmektiger i lovforslaget § 44 har fem ledd, der det i første og andre ledd slås fast at en part kan møte selv eller la seg representere av en eller flere prosessfullmektiger, og at en part kan møte med inntil tre personer i tillegg til en eller flere prosessfullmektiger.

I tredje ledd foreslås en bestemmelse om bruk av utenlandske advokater.

Bestemmelsens fjerde ledd slår fast at en prosessfullmakt må være uinnskrenket.

Det foreslås videre et nytt femte ledd der tvistelovens bestemmelser om parter og prosessfullmektiger i kapittel 2 og 3 gis tilsvarende anvendelse så langt de passer.

Tvisteloven § 3-3 sjette ledd om forskrift som fastsetter i hvilken utstrekning og på hvilke vilkår advokater hjemmehørende i andre EØS-stater har rett til å opptre som prosessfullmektig, vil således få tilsvarende anvendelse for Arbeidsretten, så langt det passer.

Den beste løsningen i de tilfeller der inhabilitetsinnsigelser reises forut for hovedforhandlingen, vil være at avgjørelsen treffes av rettens tre fagdommere. Man unngår da også muligheten for at det reises innsigelser mot varadommerne.

Det er også vurdert om rettens fagdommere bør treffe inhabilitetsavgjørelsen når innsigelsen reises ved innledning til eller under selve hovedforhandlingen. Det er et viktig prinsipp som er nedfelt i domstolloven § 116 at den det reises inhabilitetsinnsigelse mot, ikke deltar ved avgjørelsen av innsigelsen.

Man må avverge at habiliteten til en dommer som er oppnevnt etter innstilling av én organisasjon, avgjøres av dommere innstilt av en annen organisasjon. Et tilleggsmoment som taler for at fagdommerne skal avgjøre habilitetsspørsmål, er at dette gjerne dreier seg om vurderinger av utpreget juridisk karakter. Der inhabilitetsinnsigelsen reises ved innledningen til eller under selve hovedforhandlingen, skal habilitetsinnsigelsen etter lovforslaget imidlertid avgjøres av den samlede rett.

Det foreslås å henvise til de relevante bestemmelsene i domstolloven §§ 106-107 og 113. Når det gjelder domstolloven § 108, foreslås det å videreføre arbeidstvistloven 1927 § 13 første ledd andre punktum i et mer moderne språk fremfor å vise til domstolloven. Det anses for nødvendig fordi rettspraksis som omhandler saker om inhabilitet for de ordinære domstoler etter domstolloven § 108 ikke kan gis direkte anvendelse for dommerne i Arbeidsretten. De innstilte dommerne skal ha bakgrunn og erfaring fra partene, jf. lovforslaget § 40 første ledd. For øvrig vil domstolloven, og i dette tilfelle lovens kapittel 6, på tilsvarende måte som tidligere bli gjeldende bakgrunnsrett.

For Arbeidsretten som en liten særdomstol med kun tre fagdommere, vil en løsning med at Arbeidsrettens leder avgjør egen og de øvrige to fagdommernes habilitet, lett kunne angripes av partene. Det foreslås derfor ikke at domstolloven § 117 andre ledd får tilsvarende anvendelse for Arbeidsretten. Den beste løsningen er at Arbeidsrettens leder innkaller en varadommer for å delta i avgjørelsen av en fagdommers habilitet, jf. lovforslaget § 40 tredje ledd.

Det legges til grunn at reglene om inhabilitet ikke vil gjelde for sekretærfunksjonen og protokollførere i Arbeidsretten. I de tilfeller dette allikevel oppstår, kan det løses i praksis, uten å gå veien om lovregulering.

Det foreslås å ta tvistelovens regler om stansing inn i arbeidstvistloven med enkelte tilpasninger, jf. lovforslaget § 49. Da stansing skjer under saksforberedelsen, er det naturlig og mest effektivt at det er den saksforberedende dommeren som fatter slik avgjørelse, og ikke den samlede rett.

En sak kan igangsettes igjen når grunnlaget for stansingen faller bort og det heller ikke har kommet noe nytt stansingsgrunnlag. Initiativet til stansing av en sak vil primært ligge hos partene. Partene kan avtale stansing i minst tre måneder, jf. lovforslaget § 49 tredje ledd.

Det er saksforberedende dommer som på begjæring fra partene beslutter å bringe saken i gang igjen. Departementet vil avklare enkelte forhold omkring når retten kan bringe saker i gang igjen. Det vil i slike tilfeller være naturlig å analogisere fra domstolloven og tvisteloven.

Retten kan bringe saken i gang igjen på begjæring fra partene, jf. lovforslaget § 49 tredje ledd andre punktum. Dersom partene har avtalt stansing i mer enn tre måneder, vil en av partene ensidig kunne fremme en begjæring om at saken skal bringes i gang igjen dersom lovens minstefrist har utløpt, selv om den avtalte fristen på mer enn tre måneder ikke har utløpt.

Saken må også kunne bringes i gang igjen selv om lovens minstefrist på tre måneder ikke har utløpt. Også her vil forståelsen av tvistelovens bestemmelser om stansing kunne være veiledende. Slik gjenopptakelse vil bare kunne skje etter en nærmere vurdering fra rettens side av om begjæringen bør tas til følge, og bare dersom begge parter er enige om dette.

Arbeidsrettens praksis med «berostillelse» av saker vil ikke lenger få noen praktisk betydning når arbeidstvistloven får en egen bestemmelse om stansing.

Det er hensiktsmessig at det også i arbeidstvistlovens bestemmelser fremgår hva som regnes som gyldig fravær for en part.

Når det gjelder ugyldig fravær fra saksøkers side, er det vanskelig å se noen grunn til at ikke tvistelovens bestemmelse om avvisning hvis saksøker ikke møter, skal få tilsvarende anvendelse for Arbeidsretten.

Uteblivelse fra saksøktes side har forekommet. Når Arbeidsretten ikke har gjort som de alminnelige domstoler og avsagt fraværsdom/uteblivelsesdom hvor saksøkers fremstilling legges til grunn, er begrunnelsen antagelig at en slik fremgangsmåte i enkelte tilfeller vil kunne føre til en dom som retten anser for tariffrettslig feilaktig. På denne bakgrunn foreslås nåværende ordning beholdt for tilfeller hvor saksøkte uteblir uten gyldig forfall. I slike tilfeller vil rettens fagdommere ivareta saksøktes interesser i kraft av sin plikt til full opplysning av saken.

Arbeidstvistloven 1927 § 20 gjelder bare møtefravær, ikke fravær i form av unnlatte prosesshandlinger. Hvis tvistelovens regler om fraværsdom ved unnlatte prosesshandlinger skulle gjøres gjeldende for Arbeidsretten, ville dette lett komme i konflikt med rettens plikt til å sørge for full opplysning av saken. Det foreslås derfor ikke at disse reglene i tvisteloven gis tilsvarende anvendelse for Arbeidsretten.

Forslaget til bestemmelse om fravær fremmes slik at tvisteloven § 13-4 om gyldig fravær får tilsvarende anvendelse så langt den passer. Det foreslås en bestemmelse om fravær i § 50.

Rettsforlik for Arbeidsretten er en innarbeidet praksis som bør videreføres og reguleres i loven. Det vil fortsatt være slik at rettsforlik sluttes mellom partene, og at dette skjer i rettsmøter slik at forliket føres inn i rettsboken.

Når det gjelder hvorvidt det bør være adgang til tilsvarende rettsmiddel overfor rettsforlik inngått for Arbeidsretten som det er etter tvisteloven, kom det under høringen flere gode innspill.

Det er et viktig prinsipp at tvister som bringes inn for Arbeidsretten får en endelig avgjørelse der. Det er vurdert hvorvidt rettsmidler mot rettsforlik skal avskjæres fullt og helt, alternativt hvorvidt et rettsforliks gyldighet skal kunne ankes inn for Høyesteretts ankeutvalg. Det mest naturlige vil være å la den allerede etablerte ordningen i arbeidstvistloven 1927 § 26 nr. 2 og 3, jf. § 26 a nr. 5 med anke til Høyesteretts ankeutvalg, bli rettsmiddelet også ved spørsmål om et rettsforliks gyldighet. I og med at Arbeidsrettens avgjørelser er endelige, bør loven begrense hva det kan ankes over. Det er kun avtalerettslige ugyldighetsgrunner som bør kunne påankes i saker for Arbeidsretten, og ikke rettsforlikets innhold. Fristen for slik anke vil være en måned.

Det foreslås en ny bestemmelse om rettsforlik i § 57 som en mer informativ bestemmelse. § 57 første ledd opplyser at det kan inngås rettsforlik under hovedforhandling for Arbeidsretten, og at disse skal føres inn i rettsboken. Det opplyses videre at det er rettens medlemmer og partene som skal undertegne forliket, og at dersom forliket ikke har bestemmelser om sakskostnader, vil retten på begjæring fra en av partene kunne ta stilling til dette. Tvisteloven § 19-11 tredje ledd om rettens kontroll med forliket vil få tilsvarende anvendelse. I § 57 andre ledd fremkommer det at et rettsforlik har samme virkning som en rettskraftig dom. I bestemmelsens tredje ledd opplyses det at rettsforlik på avtalerettslig grunnlag kan påankes til Høyesteretts ankeutvalg. Denne særordningen avviker fra tvistelovens system med at rettsmidler mot rettsforlik skal forelegges for domstolene i første instans. Ordningen for Arbeidsretten begrunnes med at den er en særdomstol som dømmer i siste instans, og i de spørsmål som kan påankes, er arbeidstvistlovens system at Høyesterett er ankeinstans. I tillegg er partsforholdet et annet enn for de alminnelige domstoler.

Det foreslås å oppheve ordningen med lokale arbeidsretter. Ordningen har liten praktisk betydning i dag, og merbelastningen for Arbeidsretten vil være ubetydelig. Dette støttes av høringsinstansene.

En avskaffelse av de lokale arbeidsretter vil være en prosessøkonomisk fordel og innebære en forenkling av prosessystemet. I tillegg forsvinner den inkonsekvens som ligger i at til dels små lokale saker kan gå gjennom to instanser, mens store saker om landsomfattende tariffavtaler behandles i bare én instans.

Problemstillingen hvorvidt Arbeidsretten skal behandle begjæringer om midlertidig forføyning, ble behandlet av Arbeidsrettrådet i innstilling 1/1987. Det fremkommer av innstillingen at verken arbeidstvistloven 1927 § 7 nr. 2 eller lovens forarbeider gir noen veiledning.

Det har ikke vært praksis eller behov i Arbeidsretten for å gjøre bruk av midlertidig forføyning. Prosessen for Arbeidsretten er lagt opp slik at retten kan hastebehandle saker der tvisten er av en slik art at det må fattes raske avgjørelser. Partene og Arbeidsretten kan i fellesskap legge opp behandlingen slik at det ikke vil være behov for kompetanse til å avsi kjennelse for midlertidig forføyning. Alternativet er at parten utsetter iverksettelsen av arbeidskamp inntil dom foreligger.

Det er bred enighet mellom partene i arbeidslivet at det ikke er ønskelig å gjøre endringer i dagens utgangspunkt om at sakskostnader normalt ikke tilkjennes, slik dette er kommet til uttrykk gjennom Arbeidsrettens praksis. Det vil bli foreslått å flytte bestemmelsen til lovens kapittel 4 om Arbeidsretten. Det er også unødvendig å si at det ikke skal betales rettsgebyr, da dette følger av rettsgebyrloven.

Det er utformet et nytt første ledd i lovforslaget § 59 der hovedregelen om at det normalt ikke tilkjennes sakskostnader for Arbeidsretten fremgår.

Bestemmelsen i § 59 andre ledd viderefører Arbeidsrettens kompetanse til i særlige tilfeller å pålegge en eller begge parter å dekke statens utgifter.

Det fremgår videre av lovforslaget § 59 tredje ledd at sakskostnader kan tilkjennes når særlige grunner taler for det. En slik løsning vil kunne være aktuell i saker der det foreligger tariffstridig eller ulovlig arbeidskamp eller andre kvalifiserte tariffbrudd. Det er viktig at retten fortsatt kan utøve et bredt skjønn på dette området, uten at det er ønskelig eller nødvendig å konkretisere skjønnstemaet ytterligere i lovteksten. Hovedregelen om at det ikke skal betales saksomkostninger, kan oppfattes som en skjerming av de store aktørene som er parter for Arbeidsretten. Det er ingenting i veien for at Arbeidsretten i visse situasjoner etterkommer et saksomkostningskrav fra de mindre organisasjonene. Dette vil være viktig av hensyn til rettsikkerheten.

De konkrete rådene for å gjøre bestemmelsene mer presise er forsøkt ivaretatt. Høringsutkastet § 64 tredje ledd og § 69 er sløyfet. Forslaget til bestemmelse om brudd på taushetsplikt i høringsutkastet § 65 er søkt gjort klarere ved å angi hva de ulike refererte bestemmelsene om taushetsplikt omhandler. Forslaget om å straffesanksjonere § 27 første og andre ledd videreføres ikke.

Det ble i høringsrunden foreslått å ta inn en henvisning til straffebestemmelsen i straffeloven av 2005. Da den nye straffeloven ikke har trådt i kraft, foreslås det å ta inn en henvisning til gjeldende straffelov § 121 om brudd på taushetsplikt.

Komiteen er enig i behovet for å gjennomgå arbeidstvistlovens prosessregler for Arbeidsretten med sikte på å effektivisere saksavviklingen ved domstolen. Komiteen understreker imidlertid hensynet til sakens fulle opplysning. Følgelig er arbeidstvistlovens prosessregler vurdert i forhold til den nye tvistelovens prosessregler, så langt dette ikke strider mot Arbeidsrettens særlige stilling. Komiteen anser dette vel ivaretatt i det foreliggende forslaget.

Komiteen viser til at forslaget viderefører gjeldende regler med henhold til domstolens sete og domsmyndighet og understreker Arbeidsrettens domskompetanse i saker som gjelder ulovlig arbeidskamp, herunder også erstatningsansvar for lovbrudd i henhold til bestemmelsene om fredsplikt i interessetvister.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til departementets forslag om å lovfeste Arbeidsrettens mer uformelle meklingspraksis. Flertallet er enig i at retten skal vurdere mulighetene for en minnelig løsning av en tvist gjennom mekling. Følgelig gis retten plikt til å rette en oppfordring til partene om å finne en utenrettslig løsning på en tvist. Denne bestemmelsen tas inn i loven som en konsekvens av den aktive rollen som Arbeidsrettens dommere spiller i saksforberedelsen og er helt i samsvar med den fleksibilitet som gjelder for Arbeidsretten.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at en bør igjen ta inn en bestemmelse om rettsmekling slik man opererer med i andre domstoler. Dette for å trygge og være tillitskapende videre i prosessen. Disse medlemmer mener derfor at i meklingsprosesser der en av tre dommere opptrer og der meklingen ikke fører frem, skal og bør ikke vedkommende dommer delta i hovedforhandlingen slik som aktuelle regler er for de alminnelige domstolene.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen innføre ordningen med rettsmekling på lik linje som ved øvrige domstoler.»

Komiteen har merket seg at det i lovforslaget gis nye bestemmelser for partshjelp. Forslaget er en videreføring av Arbeidsrettens praksis, der det tillates partshjelp til organisasjoner og enkeltpersoner som har et reelt behov grunnet i «egen rettstilling». I utgangspunktet kreves det derfor at partshjelperens egne rettigheter må kunne påvirkes av domsresultatet eller at partshjelperens rettsstilling er avledet av partens.

Komiteen finner å ville presisere at reglene om partshjelp i § 46 b innebærer at saken må ha direkte virkning for medlemmenes rettsstilling hvis partshjelp skal aksepteres.

Komiteen understreker at manglende adgang til partshjelp ikke må bety at en organisasjon avskjæres muligheten til å reise eget søksmål for Arbeidsretten om samme type spørsmål som allerede verserer for domstolen. Arbeidsretten har lang praksis for behandling av denne typen parallelle søksmål.

Komiteen har videre merket seg at tvistelovens bestemmelser om organisasjoners adgang til å erklære partshjelp ikke overføres til arbeidstvistloven med den begrunnelse at Arbeidsretten er tariffpartenes domstol. Det innebærer at offentlige organer og andre interesseorganisasjoner enn arbeidslivets parter ikke kan tre formelt inn og støtte den ene parten i en tvist som bringes inn for Arbeidsretten.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det eksisterer et «tosporet» system, der en enkelt person kan føre sin sak for to rettsinstanser. Fagforeningen kan reise en tariffestet sak for Arbeidsretten og den enkelte kan reise en sivilrettslig sak for en sivil rett. Slik disse medlemmer ser det vil det kunne by på komplikasjoner dersom rettsinstansene kommer til to ulike konklusjoner, noe som vil være uheldig.

Erfaring viser at slike dilemmaer ikke har vært vanlige hendelser. Men uansett så er det viktig at når det eventuelt oppstår, bør en være klar over og sikker på videre saksgang. Dette for nettopp å unngå at man får forskjellige resultater som igjen vil føre til vanskelige situasjoner.

Disse medlemmer mener derfor at det må til en lovendring som gjør at man må foreta et valg mellom enten det tariffrettslige i Arbeidsretten eller det sivilrettslige ved tingretten, eventuelt lagmannsretten og Høyesterett.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige forslag til lovendring slik at det må foretas et valg mellom enten Arbeidsretten eller de ordinære domstoler.»

Komiteen har merket seg at arbeidstvistloven i dag ikke har bestemmelser om forening av saker. Komiteen er derfor enig i at adgangen til forening av saker for Arbeidsretten nå lovfestes etter samme regler som i tvisteloven. Dette er i tråd med innarbeidet praksis. Forutsetningen er at det skal være sammenheng mellom partsstillingen og sammensetningen av retten i den enkelte sak.

Komiteen viser til sine generelle merknader. Et viktig formål med den lovrevisjon som nå foretas, er en mer effektiv saksbehandling. Komiteen slutter seg til forslagene om nye bestemmelser om saksforberedelse, opplysning om saken, frister for tilsvar, hovedforhandling, maksimal behandlingstid omberammelse, utsettelse under hovedforhandling, frist for domsavsigelse, rollen til rettens leder og administrering av hovedforhandling.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er enige i at det er nødvendig med en effektivisering av saksbehandlingstid og at lovrevisjon er på sin plass for at lovens ordlyd og språkform skal gjøre den enklere å forstå. Disse medlemmer påpeker at fristen for tilsvar er tre uker. Det kan i en del tilfeller bli for kort frist, da det er både komplekse og ressurskrevende saker som behandles i Arbeidsretten. Disse medlemmer mener at utsettelser av frister må kunne behandles lempelig av den dommeren som er saksforberedende.

Disse medlemmer mener at det kan oppstå utfordringer som begge parter har om tilstrekkelige saksopplysninger i tarifftolkingssaker. Og det er derfor viktig at en er klar og tydelig på hvordan unntaksmulighetene for fristutsettelse skal praktiseres. Her bør sakens fullstendige opplysninger være tungtveiende siden det ikke er ankemuligheter.

Komiteen viser til at partene i henhold til gjeldende arbeidstvistlov kan møte med tre representanter hver. Tidvis har denne regelen vist seg uhensiktsmessig med hensyn til å sikre partene tilstrekkelige representasjon. Retten har i enkelte saker funnet å ville fravike denne bestemmelsen i arbeidstvistloven.

Komiteen understreker betydningen av partenes jevnbyrdighet i Arbeidsretten, og ser behovet for at gjeldende bestemmelser mykes opp, og støtter derfor departementets endringsforslag.

Komiteen viser for øvrig til at norske arbeidslivsregler i stadig større grad påvirkes av EØS-retten. Det er derfor naturlig at det i arbeidstvistloven gis bestemmelser som åpner for bruk av utenlandske advokater i Arbeidsretten.

Komiteen har merket seg at arbeidstvistlovens bestemmelser om inhabilitet videreføres med visse endringer og er enig i at inhabilitetsinnsigelser fortrinnsvis bør reises forut for hovedforhandling. Komiteen støtter også prinsippet om at den det reises inhabilitetsinnsigelse mot, ikke deltar i behandlingen av innsigelsen. I situasjoner der inhabilitetsinnsigelsen reises ved innledningen til, eller under selve hovedforhandlingen, skal inhabilitetsinnsigelsen etter lovforslaget likevel avgjøres av den samlede rett.

Komiteen viser til at arbeidstvistloven ikke har bestemmelser om stansing, det vil si at retten etter avtale med partene stanser behandlingen av en sak i en periode, enten fordi man venter på avgjørelser i andre saker, eller av andre tungtveiende grunner. Slike bestemmelser finnes i tvisteloven. Komiteen er enig i at også arbeidstvistloven bør ha tilsvarende bestemmelser med visse tilpasninger.

Komiteen slutter seg også til bestemmelsene om igangsettelse av saker som er stanset.

Komiteen slutter seg til regjeringens forslag om at også arbeidstvistloven har bestemmelser om fravær. På samme måte som i tvisteloven vil uteblivelse fra saksøkers side resultere i avvisning.

Komiteen viser til at Arbeidsretten ikke har hatt samme praksis, dersom saksøkte ikke møter. Ved andre rettsinstanser er det vanlig at det da fattes en uteblivelsesdom der saksøkers fremstilling legges til grunn. I Arbeidsretten vil en slik fremgangsmåte i enkelte saker kunne resultere i dommer som er tariffrettslig feilaktige. Komiteen er derfor enig i at nåværende ordning beholdes, slik at rettens fagdommere, i kraft av sin plikt til full opplysning av saken, ivaretar saksøktes interesser når saksøkte uteblir uten gyldig forfall.

Komiteen deler departementets oppfatning av at rettsforlik for Arbeidsretten er en vel innarbeidet praksis som bør videreføres og reguleres. Komiteen har også merket seg at de fleste høringsinstansene er vel tilfredse med den praktiseringen som har funnet sted i Arbeidsretten i over 70 år. Det vil fortsatt være slik at rettsforlik sluttes mellom partene og at det skjer i rettsmøter.

Komiteen slutter seg også til prinsippet om at tvister som bringes inn for Arbeidsretten får sin endelige avgjørelse der. Likevel gir arbeidstvistlovens § 26 nr. 2 og 3, jf. § 26 a nr. 5 en mulighet for å anke til Høyesteretts ankeutvalg. I og med at Arbeidsrettens avgjørelser er endelige, er komiteen enig i at loven bør begrense hva det kan ankes over, og mener at det kun er avtalerettslige ugyldighetsgrunner som kan påankes, og ikke rettsforlikets innhold.

Komiteen slutter seg til departementets forslag om å oppheve ordningen med lokale arbeidsretter. Ordningen har liten praktisk betydning i dag og antall saker som bringes inn for lokal arbeidsrett er meget lite. Komiteen har videre merket seg at forslaget om å legge ned den lokale arbeidsretten støttes av høringsinstansene.

Komiteen viser til at partene i arbeidslivet er enige om at sakskostnader normalt ikke tilkjennes i Arbeidsretten, og mener det er en praksis som tjener partene. Også små aktører nyter godt av at Arbeidsretten i liten grad tilkjenner saksomkostninger. Sakskostnader kan imidlertid tilkjennes dersom særlige grunner taler for det. En slik løsning vil kunne være aktuell i saker der det foreligger tariffstridig eller ulovlig arbeidskamp eller andre kvalifiserte tariffbrudd.

Komiteen viser også til at Arbeidsretten i særlige tilfeller kan pålegge én eller begge parter å dekke statens utgifter.

Revisjonen av arbeidstvistloven vil gjøre loven lettere tilgjengelig og gi administrative forenklinger for brukerne. Revisjonen vil ikke ha økonomiske konsekvenser av betydning.

De administrative og økonomiske konsekvensene av forslaget til nye prosessregler for Arbeidsretten antas å være små. Formålet er å effektivisere saksbehandlingen for Arbeidsretten med den følge at behandlingstiden for den enkelte sak går ned.

Avskaffelsen av de lokale arbeidsretter vil føre til at noen få saker, som nå går til tingretten som lokal arbeidsrett, nå vil gå til den sentrale Arbeidsretten. Dette vil føre til en viss forskyvning av kostnadene. Noen stor økning av Arbeidsrettens arbeidsbyrde vil dette ikke medføre. Partene og Arbeidsretten unngår nå prosedyren med søknader om direkte innbringelse for Arbeidsretten av lokale saker.

Forslagene i tilknytning til arbeidet med Arbeidsrettens administrative tilknytning mv. vil totalt sett ikke ha store administrative konsekvenser. En tredje dommerstilling på heltid vil gi noe økte utgifter, men har samtidig betydelige administrative fordeler, både gjennom økt dommerkapasitet og et større faglig miljø. Etablering av en registrerings- og godkjenningsordning av sidegjøremål for fagdommerne vil gi departementet noe merarbeid.

Forslag fra Fremskrittspartiet:

Forslag 1

Stortinget ber regjeringen innføre ordningen med rettsmekling på lik linje som ved øvrige domstoler.

Forslag 2

Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige forslag til lovendring slik at det må foretas et valg mellom enten Arbeidsretten eller de ordinære domstoler.

Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre slikt

vedtak til lover:

A.

Vedtak til lov

om arbeidstvister (arbeidstvistloven)

Kapittel 1. Innledende bestemmelser

§ 1 Definisjoner

I denne lov menes med:

a) arbeidstaker: enhver som utfører arbeid i en annens tjeneste og som ikke går inn under lov om offentlige tjenestetvister.

b) arbeidsgiver: enhver som har ansatt arbeidstaker for å utføre arbeid i sin tjeneste.

c) fagforening: enhver sammenslutning av arbeidstakere eller av arbeidstakeres foreninger som har til formål å vareta arbeidstakernes interesser overfor deres arbeidsgivere.

d) arbeidsgiverforening: enhver sammenslutning av arbeidsgivere eller arbeidsgiveres foreninger som har til formål å vareta arbeidsgivernes interesser overfor deres arbeidstakere.

e) tariffavtale: en avtale mellom en fagforening og en arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening om arbeids- og lønnsvilkår eller andre arbeidsforhold.

f) streik: hel eller delvis arbeidsstans som arbeidstakere i fellesskap eller i forståelse med hverandre iverksetter for å tvinge frem en løsning av en tvist mellom en fagforening og en arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening. Som ledd i en streik regnes også når vedkommende bedrift søkes sperret for arbeidskraft.

g) lockout: hel eller delvis arbeidsstans som en arbeidsgiver iverksetter for å tvinge frem en løsning av en tvist mellom en arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening og en fagforening, uten hensyn til om andre arbeidstakere tas inn istedenfor de utestengte. Som ledd i en lockout regnes også når de utestengte arbeidstakerne søkes hindret i å få annet arbeid.

h) plassoppsigelse: oppsigelse av arbeidsavtaler med det formål å iverksette streik eller lockout.

i) rettstvist: tvist mellom en fagforening og en arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening om en tariffavtales gyldighet, forståelse eller eksistens eller om krav som bygger på en tariffavtale.

j) interessetvist: tvist mellom en fagforening og en arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening om ordningen av fremtidige arbeids- og lønnsvilkår eller andre arbeidsforhold som ikke omfattes av en tariffavtale eller som skal avløse en tidligere tariffavtale.

§ 2 Opplysningsplikt

Fagforening og arbeidsgiverforening eller sammenslutning av slike skal når departementet eller riksmekleren krever det, gi opplysninger om foreningens eller sammenslutningens organisasjon, medlemsforhold mv. En sammenslutning av foreninger plikter å gi slike opplysninger også om sine underavdelinger.

Kapittel 2. Tariffavtaler

§ 3 Forhandlinger om inngåelse av tariffavtale

Fagforening, arbeidsgiver, arbeidsgiverforening eller sammenslutning av slike kan fremsette krav om forhandlinger med sikte på å inngå eller revidere en tariffavtale. Dersom motparten ikke møter til forhandlinger eller forhandlingene ikke fører til inngåelse av en ny eller revidert tariffavtale, kan streik eller lockout iverksettes når de vilkår som fremgår av §§ 18 og 25 er oppfylt.

§ 4 Tariffavtalens form og innhold

En tariffavtale skal opprettes skriftlig og bør inneholde bestemmelser om ikrafttredelsestidspunkt, varighet og oppsigelsesfrist.

§ 5 Tariffavtalens varighet og oppsigelse

(1) Med mindre annet er fastsatt, gjelder tariffavtalen i tre år regnet fra den dag den ble underskrevet.

(2) Oppsigelse av tariffavtale skal gjøres skriftlig og senest tre måneder før avtalen utløper, med mindre annen oppsigelsesfrist er fastsatt.

(3) Blir en tariffavtale ikke sagt opp innen fristen, forlenges den med ett år.

§ 6 Tariffavtalens ufravikelighet

Bestemmelse i arbeidsavtale som strider mot en tariffavtale som begge parter er bundet av, er ugyldig.

§ 7 Virkning av utmeldelse av fagforening eller arbeidsgiverforening

Et medlem eller en underavdeling av en fagforening eller arbeidsgiverforening blir ikke ved utmeldelse eller eksklusjon fri for sine forpliktelser etter de tariffavtaler som gjelder for foreningen ved uttredelsen.

§ 8 Fredsplikt

(1) Rettstvist må ikke søkes løst ved streik, lockout eller annen arbeidskamp.

(2) Interessetvist må ikke søkes løst ved streik, lockout eller annen arbeidskamp før vilkårene i §§ 18 og 25 er oppfylt. Gjelder interessetvisten revisjon av tariffavtale, må dessuten gyldighetstiden for denne være utløpt.

(3) Med mindre annet er avtalt, skal den tariffavtale og de lønns- og arbeidsvilkår som gjaldt ved tvistens utbrudd, gjelde så lenge streik, lockout eller annen arbeidskamp ikke må iverksettes etter andre ledd.

§ 9 Erstatningsansvar for brudd på tariffavtale mv.

(1) Har medlemmer av en fagforening eller arbeidsgiverforening brutt en tariffavtale, er foreningen og vedkommende medlemmer erstatningsansvarlige. Foreningens ansvar inntrer bare når den selv er skyld i bruddet eller i fortsettelsen av det tariffstridige forholdet. En arbeidsgiver, arbeidsgiverforening, fagforening eller deres medlemmer er også erstatningsansvarlige for ulovlig streik, lockout eller annen arbeidskamp, jf. § 8 andre ledd. Andre punktum i bestemmelsen her gjelder tilsvarende.

(2) Erstatningsansvaret etter første ledd første og tredje punktum gjelder tilsvarende for andre arbeidstakere som deltar i den tariffstridige eller ulovlige streiken.

§ 10 Fastsettelse av erstatning for brudd på tariffavtale mv.

Erstatning for brudd på tariffavtale eller ulovlig streik eller lockout skal av retten fastsettes under hensyn til skadens størrelse, skadevolderens skyld og økonomiske bæreevne, skadelidtes forhold og omstendighetene for øvrig. Ved særlig formildende omstendigheter kan erstatningen falle helt bort.

Kapittel 3. Mekling

§ 11 Meklere

(1) Kongen oppnevner for tre år av gangen en fast mekler for hele riket (riksmekleren) og en eller flere faste meklere for de enkelte meklingskretser (kretsmeklere). Meklingskretsene fastsettes av Kongen.

(2) Kongen kan etter innstilling fra riksmekleren oppnevne særskilte meklere for begrensede tidsrom eller for enkelte tilfeller, samt fast stedfortreder for riksmekleren.

(3) Meklerne må oppfylle vilkårene i § 36 første ledd.

§ 12 Meklingsinstitusjonens oppgaver og organisering

(1) Meklerne skal mekle i interessetvister mellom en fagforening og en arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening i samsvar med bestemmelsene i dette kapitlet. Meklerne skal forsøke å oppnå enighet mellom partene om et rimelig forlik.

(2) Riksmekleren leder meklingsinstitusjonen og er de øvrige meklernes overordnede.

(3) Riksmekleren kan overlate meklingen i en sak til en kretsmekler eller en særskilt mekler. Riks-mekleren kan selv overta meklingen i saker som hører under kretsmeklerne.

§ 13 Meklerløfte

Ingen må gjøre tjeneste som mekler før de har avlagt skriftlig forsikring om at de samvittighetsfullt vil oppfylle sine plikter. Forsikringen sendes til departementet. Kongen fastsetter hvordan den skal lyde, jf. domstolloven § 60.

§ 14 Inhabilitet

(1) Reglene om inhabilitet i domstolloven §§ 106 flg. gjelder tilsvarende for meklerne så langt de passer.

(2) Anser riksmekleren seg for inhabil i en tvist, meldes dette snarest mulig til departementet. Er departementet enig i at riksmekleren ikke bør behandle tvisten, overlates behandlingen av saken til en annen oppnevnt mekler.

(3) Anser en annen mekler seg for inhabil i en tvist, meldes dette snarest mulig til riksmekleren. Riksmekleren kan enten selv overta behandlingen av tvisten eller overlate den til en annen oppnevnt mekler.

§ 15 Plassoppsigelse

(1) Plassoppsigelse som ledd i interessetvist skal gis skriftlig. Oppsigelsesfristen er 14 dager hvis ikke annet er fastsatt ved tariffavtale eller annen skriftlig avtale.

(2) Plassoppsigelse for den enkelte arbeidstaker gis av arbeidstakeren selv eller dennes fagforening overfor arbeidsgiver, eller av den enkelte arbeidsgiver overfor den enkelte arbeidstaker.

(3) Der dette følger av tariffavtale, kan hver av partene gi plassoppsigelse for sine medlemmer til den annen part (kollektiv plassoppsigelse).

§ 16 Melding til riksmekleren

(1) Når det gis plassoppsigelse i interessetvist, skal det samtidig gis skriftlig melding om dette til riksmekleren.

(2) Meldingen skal inneholde:

a) kopi av plassoppsigelsen,

b) redegjørelse for hva tvisten gjelder,

c) opplysninger om ved hvilke bedrifter plassoppsigelse foretas og hvor mange arbeidstakere ved hver bedrift plassoppsigelsen omfatter,

d) opplysninger om når plassoppsigelsesfristen løper ut,

e) opplysninger om hvorvidt forhandlinger mellom partene er åpnet og i tilfelle om de fremdeles pågår eller er avbrutt.

(3) Pågår forhandlinger når melding om plassoppsigelse sendes, skal melding om senere avbrytelse av forhandlingene på samme måte sendes til riksmekleren.

(4) Meldingen sendes av den fagforening, arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening som har foretatt plassoppsigelsen. Er den aktuelle fagforening, arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening medlem i en organisasjon med innstillingsrett etter § 39, sendes meldingen om plassoppsigelse til riksmekleren gjennom denne organisasjonen.

(5) Meldinger til riksmekleren etter denne paragraf sendes samtidig i kopi til motparten.

§ 17 Hvem som omfattes av streik eller lockout

Streik eller lockout iverksettes for samtlige arbeidstakere som omfattes av plassoppsigelsen, med mindre partene er enige om noe annet.

§ 18 Tidspunkt for iverksettelse av streik eller lockout

Streik eller lockout må ikke iverksettes før det er gitt plassoppsigelse og oppsigelsesfristen som følger av denne er utløpt, og ikke i noe tilfelle før fire virkedager har gått fra riksmekleren har mottatt melding om at forhandlinger ikke er innledet eller er brutt eller at plassoppsigelsen er utvidet, jf. §§ 16 og 17.

§ 19 Midlertidig forbud mot arbeidsstans

(1) Når riksmekleren har fått melding om eller på annen måte er blitt kjent med at forhandlinger ikke er innledet eller er brutt, jf. § 16, skal riksmekleren midlertidig forby partene å iverksette streik eller lockout som kan medføre skade for allmenne interesser, inntil mekling etter dette kapitlet er avsluttet.

(2) Blir plassoppsigelsen utvidet, skal riksmekleren på tilsvarende vilkår forby streik eller lockout som følger av utvidelsen.

(3) Forbudet sendes til den forening som har sendt eller skulle ha sendt meldingen om plassoppsigelsen. Kopi av melding om forbud skal sendes til motparten.

(4) For å være bindende må forbudet være sendt fra riksmekleren innen utløpet av to virkedager etter at riksmekleren mottok melding om at forhandlinger ikke er innledet eller er brutt eller at plassoppsigelsen er utvidet.

(5) Hvis det nedlegges forbud mot streik eller lockout i tvist hvor kommune, fylkeskommune eller sammenslutning av slike er part, kan riksmekleren samtidig bestemme at de frister som følger av tjenestetvistloven § 14 tredje ledd og § 17 første og andre ledd skal gjelde for meklingen.

(6) Riksmekleren kan overlate til en annen oppnevnt mekler å forby streik eller lockout.

§ 20 Innkalling til mekling

(1) Hvis det er nedlagt forbud mot streik eller lockout etter § 19, skal riksmekleren eller mekleren som saken er overdratt til, straks iverksette mekling.

(2) Hvis forbud mot streik eller lockout ikke er nedlagt, kan riksmekleren eller en kretsmekler av eget tiltak eller etter begjæring av en part likevel iverksette mekling i en tvist.

(3) Hvis riksmekleren eller en kretsmekler mener det er hensiktsmessig, kan det innkalles til mekling etter reglene i dette kapittel selv om det ikke er gitt plassoppsigelse etter § 15.

(4) Mekleren fastsetter tid og sted for meklingen. Meklingsmøte kan også holdes utenfor meklingskretsen. Partene innkalles på den måte mekleren finner hensiktsmessig.

§ 21 Parter og partsrepresentanter

Partene kan møte selv og ved fullmektig. Rådgivere kan også møte. Om partenes plikt til å møte til mekling gjelder reglene i § 51 tilsvarende så langt de passer.

§ 22 Innhenting av opplysninger

(1) Mekleren skal innhente alle opplysninger som er nødvendige for å behandle tvisten.

(2) Ved innhenting av opplysninger har mekleren myndighet som nevnt i § 48 så langt det passer.

§ 23 Taushetsplikt

(1) Meklingsmøtene skal holdes for lukkede dører.

(2) Enhver som deltar i meklingen, plikter å bevare taushet om det som er fremkommet hvis ikke mekleren tillater offentliggjøring.

(3) Taushetsplikten gjelder ikke ved forklaringer for Arbeidsretten.

(4) Mekleren har ikke vitneplikt for Arbeidsretten om forhold fremkommet under meklingen.

§ 24 Møtebok

(1) I møteboken føres inn tid og sted for mek-lingsmøtet og meklerens, partenes og partsrepresentantenes navn. Møteboken skal angi de bevis som er gjennomgått og meklingens gang i korthet.

(2) Resultatet av meklingen oppsummeres. Har mekleren lagt frem et endelig forslag til løsning av tvisten, skal forslaget føres inn i møteboken uavhengig av utfallet av meklingen. Eventuell frist etter § 26 første ledd for når et avstemningsresultat skal foreligge, skal gjengis.

§ 25 Meklingens avslutning

(1) Hver av partene kan kreve meklingen avsluttet når det har gått ti dager etter at forbudet mot streik eller lockout ble nedlagt etter § 19 første ledd. Dette gjelder ikke hvis vedkommende part ved fravær eller på annen måte ikke har medvirket til meklingen.

(2) Meklingen skal avsluttes senest fire dager etter at krav om avslutning er fremsatt.

(3) Kommer forlik i stand, skal tariffavtale i overensstemmelse med dette opprettes i samarbeid med mekleren. Tariffavtalen undertegnes av partene eller deres representanter.

§ 26 Avstemning over meklingsforslag

(1) Dersom det skal stemmes over et meklingsforslag, skal mekleren i samråd med partene sette frist for når avstemningsresultatet skal foreligge.

(2) Avstemningen skal bare gjelde meklingsforslaget som det foreligger fra mekleren. Avstemningen skal være hemmelig og skriftlig med rene ja- eller nei-stemmer.

§ 27 Melding om avstemningsresultat

(1) Partene skal gi riksmekleren skriftlig melding om hvorvidt meklingsforslaget er vedtatt eller forkastet.

(2) Forkastes forslaget, skal meldingen gi opplysninger om antallet stemmer for og imot forslaget og om antallet stemmeberettigede. Dersom avstemningsresultatet ikke foreligger innen fristen, anses meklingsforslaget som vedtatt.

(3) Ingen deler av avstemningsresultatet må offentliggjøres før riksmekleren har kunngjort hovedresultatet.

§ 28 Iverksettelse av streik eller lockout når meklingsforslaget forkastes

Dersom meklingsforslaget forkastes og varsel om plassoppsigelse etter § 15 fortsatt gjelder, kan plassoppsigelsen iverksettes med fire dagers varsel mellom partene. Partene kan i tariffavtale avtale kortere frist.

§ 29 Senere vedtakelse av et meklingsforslag

Vil noen av partene vedta meklerens forslag til løsning av tvisten etter at meklingen er avsluttet, kan erklæring om dette sendes til vedkommende mekler. Mekleren sender kopi av erklæringen til motparten. Godkjenner også denne parten forslaget, innkaller mekleren partene til et møte for opprettelse av tariffavtale.

§ 30 Gjenopptakelse av mekling

(1) Partene kan i fellesskap kreve en avsluttet mekling gjenopptatt.

(2) Riksmekleren og mekleren som har behandlet saken kan når som helst gjenoppta meklingen.

(3) Er det gått en måned etter at meklingen ble avsluttet uten at tvisten i mellomtiden er løst, skal mekleren som har behandlet saken, gjenoppta kontakt med partene med henblikk på å få avsluttet konflikten. Er et meklingsforslag til behandling hos partene, skal mekleren vente til behandlingen er avsluttet.

(4) Om partenes plikt til å møte til mekling gjelder reglene i § 51 tilsvarende.

§ 31 Klage

Vedtak etter dette kapitlet truffet av riksmekleren eller annen mekler oppnevnt etter loven, kan ikke påklages.

§ 32 Partenes kostnader

Partene bærer hver sine kostnader med meklingen, med mindre annet er avtalt.

Kapittel 4. Arbeidsretten

§ 33 Arbeidsrettens sete og domsmyndighet

(1) Arbeidsretten har sete i Oslo.

(2) Arbeidsretten skal behandle rettstvister som er omhandlet i § 1 bokstav i og tvister om det foreligger brudd på § 8 første ledd. Retten behandler videre tvister om det foreligger brudd på bestemmelsene om interessetvister i § 8 andre ledd og tvister som omhandlet i § 9 om erstatningsansvar for brudd på tariffavtale mv.

(3) Arbeidsretten skal likevel ikke behandle tvister som er omhandlet i § 9 når saken utelukkende er anlagt mot arbeidstakere som nevnt i § 9 andre ledd. Tvister som knytter seg til tariffavtaler om europeisk samarbeidsutvalg eller tilsvarende samarbeidsordninger, behandles etter bestemmelsene som er gitt i eller i medhold av lov om allmenngjøring av bestemmelser i tariffavtale om europeiske samarbeidsutvalg. Arbeidsretten skal heller ikke behandle tvister som knytter seg til tariffavtaler inngått etter bestemmelser gitt i eller i medhold av SE-loven § 3 om arbeidstakernes innflytelse i et europeisk selskap eller SCE-loven § 3 om arbeidstakernes innflytelse i et europeisk samvirkeforetak.

(4) Partene kan vedta privat voldgift om de tvister som er nevnt i § 8 første ledd og § 9.

§ 34 Krav som bygger på individuelle arbeidsavtaler

(1) I en sak om en tariffavtale kan også inndras krav som utspringer av en arbeidsavtale, hvis kravet etter arbeidsavtalen vil få sin umiddelbare avgjørelse ved dommen i hovedsaken.

(2) Har Arbeidsretten i sin domsslutning fastslått en bestemt forståelse av en tariffavtale, gjelder denne forståelsen også for enhver arbeidsavtale som bygger på tariffavtalen.

§ 35 Søksmål som gjelder en tariffavtale

(1) Er en tariffavtale sluttet mellom en fagforening, dens underavdelinger og medlemmer på den ene side og en arbeidsgiver eller en arbeidsgiverforening, dens underavdelinger og medlemmer på den annen side, er det bare den overordnede fagforening eller arbeidsgiverforening eller den enkeltstående arbeidsgiver som har søksmålsrett.

(2) Den overordnede fagforening eller arbeidsgiverforening kan likevel overdra sin søksmålsrett til en underavdeling som har undertegnet tariffavtalen. Det skal gis skriftlig melding om overdragelsen til Arbeidsretten og tariffmotparten. Overdragelsen kan begrenses til en enkelt tvist eller gis virkning for hele tariffperioden. I sistnevnte tilfelle kan vedkommende underavdeling saksøkes direkte og alene av den annen søksmålsberettigede part i tariffavtalen.

(3) Medlem eller underavdeling som ikke har søksmålsrett etter første ledd, kan ikke opptre som partshjelper med mindre den som har søksmålsrett gir sitt samtykke.

(4) Vil en part nedlegge påstand mot navngitte medlemmer av en forening, skal disse stevnes ved siden av foreningen. Tilsvarende gjelder om det skal nedlegges påstand mot andre navngitte personer, jf. § 9 andre ledd.

§ 36 Krav til Arbeidsrettens dommere

(1) Dommere i Arbeidsretten må være norske statsborgere som er vederheftige og som ikke er fradømt stemmerett i offentlige anliggender. De må ikke være medlem av styret i en fagforening eller arbeidsgiverforening eller være fast ansatt i en slik forening.

(2) Rettens fagdommere skal i tillegg oppfylle de krav som gjelder for høyesterettsdommere.

(3) En fagdommer i Arbeidsretten må søke departementet om godkjenning for sidegjøremål i slike tilfeller som fremgår av domstolloven § 121c. Departementet fører register over fagdommernes sidegjøremål i samsvar med domstolloven § 121e. En fagdommer skal melde fra om sidegjøremål snarest mulig, og senest innen en måned etter at dommeren påtok seg sidegjøremålet. Enhver har rett til å gjøre seg kjent med opplysningene i registeret. Departementet bestemmer hvordan opplysninger skal gjøres tilgjengelige for den som ber om det.

§ 37 Arbeidsrettens organisering. Oppnevning og utnevning av dommere mv.

(1) De faste dommere i Arbeidsretten er tre fagdommere, hvorav en leder og en nestleder, og fire andre dommere.

(2) De tre fagdommerne er embetsmenn. De øvrige fire dommerne og minst to varadommere for hver av rettens sju dommere oppnevnes av Kongen for tre år. De fire dommerne med varadommere oppnevnes etter innstilling, jf. § 39.

(3) Departementet kan gi permisjoner, frita og oppnevne dommere og varadommere i Arbeidsretten i oppnevningsperioden. Gjelder permisjonen eller fritaket en dommer eller en varadommer som er oppnevnt etter innstilling, jf. § 39, skal vedkommende organisasjon gis adgang til å innstille på nytt.

§ 38 Arbeidsrettens sammensetning i den enkelte sak

(1) I den enkelte sak settes Arbeidsretten med sju dommere. Som hovedregel tilkalles to faste fagdommere og en varadommer for fagdommerne. Videre tilkalles fire dommere oppnevnt etter innstilling etter § 39. Varadommer som er oppnevnt etter innstilling fra en forening hvis innstilling ikke er fulgt ved oppnevningen av de faste dommerne, skal i saker som gjelder denne foreningen eller dens medlemmer likevel tilkalles i stedet for den dommer vedkommende er varadommere for.

(2) Hvis en dommer under forhandlingene får forfall som må antas å ville vare lenger enn en uke, oppnevnes stedfortreder etter § 41.

(3) De dommere som har begynt hovedforhandlingen av en sak, skal føre saken til ende selv om deres tjenestetid løper ut under behandlingen av saken.

§ 39 Innstillingsretten

(1) Arbeidsgiverforening som omfatter minst 100 arbeidsgivere som til sammen sysselsetter minst 10 000 arbeidstakere, samt fagforening som har minst 10 000 arbeidstakere som medlemmer, kan hver for seg fremsette forslag til to dommere med varadommere. De som foreslås, må ha sagt seg villige til å motta vervet.

(2) Blant dem som er foreslått, oppnevnes to dommere med varadommere fra hver side. Er det innkommet konkurrerende forslag fra forskjellige fagforeninger eller arbeidsgiverforeninger, skal de faste dommerne fra hver side oppnevnes blant dem som er foreslått av den fagforening og den arbeidsgiverforening som har flest medlemmer innenfor lovens område.

(3) Er ikke innstilling kommet inn til departementet innen en fastsatt frist, skjer oppnevningen uten innstilling.

§ 40 Inhabilitet

(1) Reglene om inhabilitet i domstolloven §§ 106 og 107 gjelder tilsvarende for dommere i Arbeidsretten. Når andre særlige omstendigheter foreligger, som er egnet til å svekke tilliten til en dommers habilitet, skal dommeren vike sete. Spørsmål om inhabilitet kan reises av dommerne og partene. Domstolloven § 113 gjelder tilsvarende så langt den passer.

(2) Retten avgjør ved kjennelse om noen skal utelukkes som inhabil. Reises spørsmål om å utelukke en innstilt dommer forut for hovedforhandlingen hvor saken skal behandles, treffer rettens tre fagdommere avgjørelsen ved kjennelse.

(3) Reises spørsmål om å utelukke en av Arbeidsrettens fagdommere, skal Arbeidsrettens leder innkalle en varadommer for å delta i avgjørelsen av spørsmålet.

§ 41 Stedfortreder for en dommer som er inhabil eller har forfall

(1) Hvis alle rettens fagdommere er inhabile eller har forfall, oppnevner departementet stedfortreder for rettens leder.

(2) Hvis det kan ventes fremsatt en inhabilitetsinnsigelse mot en dommer som er oppnevnt etter innstilling, og rettens leder eller saksforberedende dommer antar innsigelsen kan bli godkjent av retten, skal varadommer tilkalles.

(3) Hvis en dommer er inhabil eller har forfall, skal det tilkalles en varadommer i den rekkefølge oppnevningen viser. For en dommer som er oppnevnt etter innstilling, skal varadommer fra samme forening likevel tilkalles før andre varadommere.

§ 42 Rettens forhandlingsdyktighet

Retten er forhandlings- eller beslutningsdyktig når alle dommere eller varadommere som skal behandle saken er til stede. Ved avgjørelsen av inhabilitetsspørsmål gjelder § 40.

§ 43 Dommerløfte

Ingen må gjøre tjeneste som dommer i Arbeidsretten før de har avlagt skriftlig forsikring om at de samvittighetsfullt vil oppfylle sine plikter. Forsikringen sendes til departementet. Kongen fastsetter hvordan den skal lyde, jf. domstolloven § 60.

§ 44 Partsrepresentanter og prosessfullmektiger

(1) En part kan møte selv eller ved prosessfullmektig.

(2) En part kan møte med inntil tre personer i tillegg til en eller flere prosessfullmektiger.

(3) Utenlandsk advokat kan være prosessfullmektig når retten etter sakens art og forholdene ellers finner det ubetenkelig.

(4) En prosessfullmakt må være uinnskrenket.

(5) For øvrig gjelder bestemmelsene i tvisteloven kapittel 2 om parter, prosessdyktighet og stedfortredere og kapittel 3 om prosessfullmektiger og rettslige medhjelpere tilsvarende så langt de passer.

§ 45 Forberedelsen av saken

(1) Saken bringes inn for Arbeidsretten ved skriftlig stevning. Blir stevningen sendt som papirdokument, skal det sendes så mange eksemplarer at dommerne i saken og saksøkte kan få hvert sitt eksemplar.

(2) Stevningen skal inneholde:

a) navn og adresse på parter og prosessfullmektiger,

b) en fremstilling av saken og de krav som gjøres gjeldende,

c) en påstand som angir det domsresultat saksøker krever,

d) den faktiske og rettslige begrunnelse for saksøkerens krav,

e) oppgave over de bevis som vil bli ført, hvordan de tenkes skaffet til veie, og hva saksøkeren akter å godtgjøre ved dem,

f) oppgave over de bevis saksøkeren ønsker fremskaffet av motparten eller ved rettens hjelp,

g) grunnlaget for at retten kan behandle saken dersom det kan være tvil om dette,

h) saksøkerens syn på den videre behandling av saken.

(3) Er det mangler ved stevningen, skal saksøkeren snarest mulig gjøres oppmerksom på dem og forklares hvordan de bør rettes.

(4) Med stevningen skal sendes protokoll fra de forhandlinger som er ført mellom partene om tvisten, eller bevis for at saksøkeren har forsøkt å gjennomføre slike forhandlinger. Dersom dette vilkåret ikke er oppfylt, skal saksøkeren gjøres oppmerksom på at retten ikke kan ta saken under behandling.

(5) Når stevningen er i orden, sendes den uten opphold til saksøkte. Retten skal fastsette en frist, som normalt bør være tre uker, til å inngi skriftlig tilsvar. I tilsvaret skal saksøkte fremsette sine bemerkninger til stevningen, eventuelle innsigelser mot at retten behandler saken, nevne de krav som saksøkte vil reise, gi bevisoppgaver svarende til dem som er nevnt under andre ledd bokstav e og f, samt angi saksøktes syn på den videre behandling av saken. Første ledd gjelder tilsvarende.

(6) Saksforberedende dommer fastsetter tid og sted for hovedforhandlingen, som skal holdes snarest mulig, men tidligst 48 timer etter at innkallingen er bekreftet mottatt av partene. Hovedforhandlingen skal påbegynnes senest seks måneder etter at vilkårene i femte ledd første punktum er oppfylt, med mindre særlige grunner taler for at det brukes lengre tid til saksforberedelsen. Fristen starter å løpe når stevningen er forkynt for motparten. Hovedforhandlingen kan holdes utenfor rettens faste sete.

(7) Er arrest gjort for å sikre et erstatningskrav hvis avgjørelse hører under Arbeidsretten, må sak om erstatningskravet reises innen seks dager.

§ 46 Partshjelp

(1) Partshjelp kan tillates for

a) den som har reelt behov begrunnet i egen rettsstilling for at den ene parten vinner, og

b) arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner som har et slikt behov begrunnet i sine medlemmers rettsstilling.

(2) Partshjelp må erklæres i prosesskriv senest fire uker før hovedforhandlingen. Erklæringen skal angi det som er grunnlaget for partshjelpen, og meddeles partene med frist for å bestride partshjelpen. Bestrides den, avgjøres spørsmålet om retten til partshjelp ved kjennelse. Inntil det er avsagt kjennelse som nekter partshjelp, kan den som har erklært partshjelp, utøve prosessuelle rettigheter etter tredje ledd.

(3) Partshjelperen trer inn i saken slik den står. Partshjelperen kan foreta prosesshandlinger på vegne av parten. Prosesshandlingene må ikke stride mot partens prosesshandlinger.

§ 47 Forening av saker til felles behandling

Saker som reiser likeartede spørsmål, og som skal behandles med samme sammensetning av retten, kan forenes til felles behandling og til felles avgjørelse.

§ 48 Saksbehandlingen

(1) Retten skal sørge for at saken blir fullt opplyst.

(2) Retten skal på ethvert trinn av saken vurdere muligheten for å få tvisten løst i minnelighet ved å oppfordre partene til å finne en utenrettslig løsning. Plikten etter første punktum gjelder ikke dersom sakens karakter eller forholdene for øvrig taler mot en slik løsning.

(3) Saksforberedelsen og hovedforhandlingen styres av en av rettens fagdommere.

(4) Saken behandles og bevisene føres på den måte som retten finner passende. Hovedforhandlingen skal være muntlig, med mindre begge parter samtykker i skriftlig behandling og retten finner det ubetenkelig. Tvisteloven § 9-13 om styringen av hovedforhandlingen og § 9-14 andre ledd om muntlig hovedforhandling gjelder tilsvarende så langt de passer.

(5) Retten kan innhente forklaringer av parter, sakkyndige og enhver annen hvis forklaring kan være av betydning for saken. Tvisteloven § 22-9 om bevisfritak for belastende personopplysninger gjelder tilsvarende så langt den passer. Det kan ikke føres bevis med opplysninger fra meklere om det som har fremkommet under meklingen.

(6) Retten kan pålegge enhver å fremlegge dokumenter, forretningsbøker og andre bevis som vedkommende har rådighet over. Retten kan pålegge en part eller et vitne å undersøke registrerte regnskapsopplysninger, regnskapsmateriale eller andre bevis, samt å legge frem en oversikt over dette.

(7) Retten kan foreta befaring og bevisundersøkelse enten selv eller ved ett eller flere av sine medlemmer eller ved oppnevnte sakkyndige.

(8) Arbeidsretten kan kreve bevisopptak ved ting-retten. Tvisteloven § 21-11 om bevisopptak, § 21-13 om bevisføringen i saker som behandles skriftlig og bestemmelsene i kapittel 27 om bevisopptak i rettssak gjelder tilsvarende så langt de passer.

(9) Tvisteloven § 16-4 om utsettelse av hovedforhandlingen gjelder tilsvarende så langt den passer.

(10) En part som vil ha gyldig fravær ved et rettsmøte, kan kreve at møtet omberammes. Det samme gjelder når en partsrepresentant eller prosessfullmektig vil ha gyldig fravær og det vil innebære vesentlig ulempe at en annen møter i stedet. Rettens leder eller saksforberedende dommer kan ellers omberamme rettsmøter når det er nødvendig for å sikre forsvarlig behandling eller hvis tungtveiende grunner ellers taler for det. Ved avgjørelsen skal det legges vekt på behovet for rask, forsvarlig og kostnadseffektiv behandling. Ved omberammelse skal det så vidt mulig fastsettes ny tid for rettsmøtet.

§ 49 Stansing av saken

(1) Saksforberedende dommer kan stanse en sak på begjæring fra en part dersom utfallet helt eller delvis avhenger av et rettsforhold som vil bli bindende avgjort i en annen sak. Saken kan også stanses dersom tungtveiende grunner ellers taler for det. Det skal legges vekt på behovet for hurtig, forsvarlig og kostnadseffektiv behandling.

(2) Avgjørelse om stansing treffes ved kjennelse av saksforberedende dommer. Virkningen av stansing inntrer når kjennelsen er avsagt. Saken bringes i gang igjen når behandlingen kan fortsette.

(3) Partene kan avtale stansing av en sak i minst tre måneder. Avtalen får virkning når retten har mottatt den. Saksforberedende dommer bringer saken i gang igjen på begjæring fra en part. Samme sak kan stanses ved avtale mellom partene flere ganger. En sak som er stanset etter avtale mellom partene, heves når den har vært stanset i til sammen to år.

(4) Tvisteloven § 16-15 om virkning av stansing og § 16-16 om stansing etter loven gjelder tilsvarende så langt de passer.

§ 50 Fravær for parter, partsrepresentanter og prosessfullmektiger

(1) Hvis en part, partsrepresentant eller prosessfullmektig ikke møter, og det er opplyst eller sannsynlig at vedkommende har gyldig fravær, skal saken utsettes. Tvisteloven § 13-4 om gyldig fravær gjelder tilsvarende så langt den passer.

(2) Dersom saksøker ikke møter uten at det er opplyst eller sannsynlig at vedkommende har gyldig fravær, skal saken avvises.

(3) Dersom saksøkte ikke møter uten at det er opplyst eller sannsynlig at vedkommende har gyldig fravær, og saksøkeren møter, kan denne kreve saken fremmet. Saken skal i så fall så langt det er mulig behandles som om den fraværende part hadde vært til stede.

(4) Hvis ingen part møter, og det ikke er opplyst eller sannsynlig at noen av dem har gyldig fravær, skal saken heves.

§ 51 Møteplikt for vitner, parter og sakkyndige

(1) Enhver som bor eller oppholder seg i Norge, plikter etter innkalling fra retten å møte som vitne for Arbeidsretten. Ved innkallingen skal det bestemmes om forklaringen skal gis direkte for Arbeidsretten eller ved fjernavhør. Tvisteloven § 21-10 om fjernavhør gjelder tilsvarende så langt den passer.

(2) Om partenes plikt til å møte personlig etter særlig pålegg gjelder de samme regler som for vitner etter første ledd.

(3) Enhver som plikter å vitne i saken, er etter oppnevning av retten pliktig til å gjøre tjeneste som sakkyndig.

§ 52 Innkalling av vitner, parter og sakkyndige

(1) Vitner, sakkyndige og andre skal om mulig innkalles med én ukes varsel. Fristen kan innskrenkes til én dag dersom hensynet til rask behandling av saken gjør det påkrevd eller det legges til rette for at vitnet kan avhøres uten å forsømme viktige gjøremål. Vitner og sakkyndige som befinner seg i nærheten av rettsstedet eller et sted hvor fjernavhør kan foretas, plikter å møte straks om dette kan skje uten vesentlig ulempe.

(2) Parter skal innkalles med minst 48 timers varsel.

§ 53 Godtgjøring for vitner og sakkyndige

(1) Vitner som retten har innkalt og oppnevnte sakkyndige har krav på godtgjøring etter reglene i lov 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse mv.

(2) Retten kan bestemme at også vitner som fremstilles av partene og sakkyndige som ikke er oppnevnt, skal ha slik godtgjøring.

§ 54 Offentlighet og innsynsrett

(1) Rettsmøtene er offentlige hvis ikke retten bestemmer noe annet. Dørene skal lukkes når forhandlingene omfatter forretnings- eller foreningshemmeligheter eller annet som ikke uvedkommende bør få kunnskap om.

(2) Enhver som har vært til stede under forhandlinger for lukkede dører, plikter å bevare taushet om det som er fremkommet under forhandlingene, hvis ikke retten tillater offentliggjøring.

(3) Bestemmelsene i tvisteloven kapittel 14 om offentlighet og innsynsrett gjelder tilsvarende så langt de passer.

§ 55 Rettsbok

(1) I rettsboken føres inn tid og sted for rettsmøtet, navnene på dommere, protokollfører, parter, partsrepresentanter, prosessfullmektiger, vitner og sakkyndige.

(2) Rettsboken skal angi de bevis som er gjennomgått og forhandlingenes gang skal gjengis i korthet. Påstander og innsigelser skal føres inn fullstendig eller vedlegges. På samme måte skal alle rettens avgjørelser og forlik som sluttes mellom partene, føres inn.

§ 56 Rettens avgjørelser

(1) Rettens avgjørelser treffes med stemmeflertall.

(2) Dom skal avsies snarest mulig etter at saksbehandlingen er avsluttet, og senest fire uker etter avslutning av hovedforhandling. Når saken er så arbeidskrevende at det ikke er mulig å overholde fristen, kan domsavsigelsen skje senere. Hvis fristen overskrides, skal årsaken oppgis i dommen.

(3) Tvisteloven § 19-4 første til tredje ledd om avsigelse og § 19-5 om underretning om avgjørelsen gjelder så langt de passer.

(4) Retten kan beslutte å rette en avgjørelse som på grunn av skrive- eller regnefeil, misforståelser, forglemmelser eller lignende klare feil har fått en utforming som ikke stemte med rettens mening. Slik retting kan retten foreta av eget tiltak eller på begjæring av en part. Den dommer som ledet forhandlingene, kan foreta rettelsene dersom det ikke er tvil om hvordan de skal utføres. Beslutning om retting skal tilføyes avgjørelsen slik at det fremgår hva som er rettet. Partene skal underrettes straks.

(5) Saksstyrende kjennelser og andre beslutninger kan retten omgjøre når omgjøringen ikke er uforholdsmessig tyngende for en part som har innrettet seg etter avgjørelsen. Tvisteloven § 19-10 fjerde ledd om omgjøring gjelder tilsvarende så langt den passer.

§ 57 Rettsforlik

(1) Det kan inngås rettsforlik under hovedforhandlingen. Rettsforlik føres inn i rettsboken og undertegnes av partene og rettens medlemmer. Har forliket ikke bestemmelser om sakskostnader, skal retten på begjæring fra partene avgjøre spørsmålet etter skjønn. Tvisteloven § 19-11 tredje ledd om rettens kontroll med forliket gjelder tilsvarende.

(2) Et rettsforlik har samme virkning som en rettskraftig dom av Arbeidsretten.

(3) Spørsmål om et rettsforliks gyldighet kan ankes til Høyesteretts ankeutvalg. Ankefristen er en måned.

§ 58 Anke

(1) Kjennelse som avviser en sak fra Arbeidsretten, kan ankes til Høyesteretts ankeutvalg. Ankefristen er en måned.

(2) Den som ikke er part, kan anke en kjennelse eller beslutning som pålegger vedkommende plikter eller ilegger straff- eller omkostningsansvar. Partene kan anke kjennelser som ilegger dem selv straff- og omkostningsansvar etter §§ 60 og 62.

(3) Anken må erklæres straks hvis vedkommende er til stede i retten, og ellers senest tre dager etter at vedkommende har fått meddelelse om avgjørelsen. Så fremt noen har opptrådt som motpart eller kan betraktes som motpart, bør vedkommende underrettes om anken. Anken har oppsettende virkning for den som anker.

(4) Retten sender uten opphold ankeerklæringen med de nødvendige dokumenter og utskrifter til Høyeste-retts ankeutvalg. Retten, den ankende og andre som anken har betydning for, kan gi skriftlig uttalelse om saken. Påberopes kjensgjerninger som ikke tidligere er nevnt, skal uttalelsen alltid sendes gjennom retten.

(5) Arbeidsrettens dommer og kjennelser som ikke omfattes av første og andre ledd er endelige og kan fullbyrdes etter reglene for høyesterettsdommer. En dom kan likevel ankes til Høyesteretts ankeutvalg til oppheving på det grunnlag at saken ikke hører under Arbeidsrettens domsmyndighet. Fristen for slik anke er en måned.

§ 59 Sakskostnader

(1) Som hovedregel tilkjennes ikke sakskostnader for Arbeidsretten.

(2) Arbeidsretten kan i særlige tilfeller pålegge en av partene eller begge å dekke statens utgifter til en rettssak etter denne lov.

(3) Når særlige grunner taler for det, kan retten tilkjenne en part som har vunnet en sak for Arbeidsretten, erstatning for sine sakskostnader fra motparten. Saken anses også vunnet dersom motpartens sak blir avvist eller hevet.

(4) Heves saken som forlikt uten at forliket omfatter sakskostnadene, avgjøres spørsmålet om sakskostnader etter rettens skjønn, dersom en av partene krever det.

Kapittel 5. Avsluttende bestemmelser

§ 60 Fornærmelig oppførsel mv.

(1) Den som i et møte for Arbeidsretten fornærmer retten eller noen som møter for den, forstyrrer møtet, krenker rettens verdighet eller ikke lyder påbud fra retten eller fagdommeren som styrer saken, kan utvises og ilegges bøter. Den som skriver noe usømmelig eller fornærmelig i et prosesskriv, kan ilegges bot. Avgjørelsen treffes ved kjennelse.

(2) Bestemmelsene i første ledd gjelder også ved saksbehandling for meklingsinstitusjonen.

§ 61 Brudd på taushetsplikt mv.

Den som forsettlig eller grovt uaktsomt bryter taushetsplikten etter § 23 eller § 54 andre ledd, straffes med bot etter straffeloven § 121. På samme måte straffes den som overtrer § 22 andre ledd ved å videreformidle opplysninger som mekleren innhenter under meklingen, § 26 andre ledd ved å videreformidle opplysninger om avstemningen over meklingsforslaget og § 27 tredje ledd ved å videreformidle avstemningsresultatet før riksmekleren har kunngjort hovedresultatet.

§ 62 Fravær mv.

(1) Hvis et vitne eller noen som ellers har fått særlig pålegg om å møte personlig, uteblir uten gyldig fravær, ikke i tide melder forfall eller uten tillatelse forlater møtet før det er slutt, kan vedkommende ilegges bot og pålegges helt eller delvis å erstatte de omkostninger som er pådratt. Avgjørelsen treffes ved kjennelse.

(2) Uteblir vedkommende etter ny innkalling eller oppfordring til å møte, kan det enda en gang ilegges bot og omkostningsansvar.

(3) Som ugyldig fravær regnes også at noen uten gyldig grunn nekter å påta seg oppgaven som sakkyndig, at en sakkyndig forsømmer sin plikt, og at noen må avvises fordi vedkommende møter beruset.

(4) Nekter noen uten gyldig grunn å forklare seg eller avlegge forsikring, kan vedkommende ved kjennelse under saken ilegges bøter og pålegges helt eller delvis å erstatte de omkostninger som nektelsen har forårsaket. Vedkommende kan ikke ilegges slik straff og slikt omkostningsansvar mer enn to ganger i samme sak.

(5) Hvis noen ikke etterkommer pålegg om å fremlegge et dokument eller fremvise, forelegge eller gi adgang til en ting eller å etterse og gjøre utdrag av et dokument eller lignende, regnes det som å nekte å forklare seg.

§ 63 Ansvar for anke

For åpenbart grunnløs anke kan Høyesteretts ankeutvalg ilegge bøter og omkostningsansvar.

Kapittel 6. Ikraftsetting og endringer i andre lover

§ 64 Ikraftsetting

Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Fra den tid loven trer i kraft, oppheves lov 5. mai 1927 nr. 1 om arbeidstvister.

§ 65 Endringer i andre lover

1. I lov 18. juli 1958 nr. 2 om offentlige tjenestetvister gjøres følgende endringer:

I følgende bestemmelser skal «riksmeglingsmannen», «Riksmeglingsmannen» og «Riksmeklingsmannen» endres til «riksmekleren» og «riksmeglingsmannens kontor» endres til «riksmeklerens kontor»:

§ 11 andre ledd, § 14 første og tredje ledd, § 15 første ledd, § 17 fjerde ledd, § 27 andre ledd, § 27a andre ledd og § 28 andre og fjerde ledd.

I § 15 skal betegnelsen «meglingsmann» endres til «mekler».

§ 15 andre ledd første punktum skal lyde:

Enhver mekler må fylle vilkårene etter arbeidstvistloven § 36 første ledd.

§ 15 tredje ledd skal lyde:

Om mekleres inhabilitet ellers og om forfall og meklerløfte gjelder de samme bestemmelser som er fastsatt i arbeidstvistloven §§ 13 og 14.

§ 16 skal lyde:

Under meglingen får bestemmelsene i § 8 og § 9, annet ledd, og bestemmelsene i arbeidstvistloven §§ 20, 21, 22, 23, 24, 31, 60, 61 og 62 tilsvarende anvendelse.

§ 18 andre ledd skal lyde:

For avstemningen får de regler som er fastsatt i arbeidstvistloven §§ 23 andre ledd, 26 og 27 anvendelse så langt de passer. Nærmere regler om fremgangsmåten ved avstemninger kan fastsettes i avtale mellom staten og hovedsammenslutningene.

§ 18 tredje ledd oppheves.

§ 19 skal lyde:

Er enighet ikke oppnådd, får bestemmelsene i arbeidstvistloven §§ 29 og 30 tilsvarende anvendelse.

§ 23 tredje ledd skal lyde:

Arbeidstvistloven §§ 10 og 45 sjuende ledd får tilsvarende anvendelse.

§ 25 første ledd skal lyde:

Når Arbeidsretten behandler tvister etter § 24, skal den ha følgende sammensetning:

1. Arbeidsrettens tre fagdommere

2. Fire dommere som oppnevnes av Kongen.

To av dommerne med varadommere skal oppnevnes etter innstilling fra det departement som statens lønnssaker hører under, og de to andre dommerne med varadommere skal oppnevnes etter forslag fra de forhandlingsberettigede hovedsammenslutninger i samsvar med reglene i arbeidstvistloven § 39 første ledd andre punktum, andre og tredje ledd.

§ 25 tredje ledd skal lyde:

For øvrig kommer bestemmelsene i arbeidstvistloven §§ 34-38 og §§ 40-63 til anvendelse så langt de passer.

§ 26 første ledd tredje punktum skal lyde:

For øvrig gjelder bestemmelsene om Rikslønnsnemnda i lønnsnemndloven så langt de passer.

I § 26 a første ledd skal «formannen i Rikslønnsnemnda» endres til «Rikslønnsnemndas leder».

I § 27 a andre ledd skal «kretsmeklingsmann» endres til «kretsmekler”.

2. I lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. skal § 15-17 lyde:

§ 15-17 Oppsigelse ved arbeidskonflikt

Bestemmelsene i dette kapittel gjelder ikke ved oppsigelse etter arbeidstvistloven § 15 eller tjenestetvistloven § 22.

B.

Vedtak til lov

om lønnsnemnd i arbeidstvister (lønnsnemndloven)

§ 1 Rikslønnsnemnd

Rikslønnsnemnda har sete i Oslo.

§ 2 Saker som behandles av Rikslønnsnemnda

(1) Blir en interessetvist etter arbeidstvistloven § 1 bokstav j ikke løst ved mekling, kan partene i fellesskap bringe tvisten inn for Rikslønnsnemnda.

(2) En avgjørelse fra Rikslønnsnemnda har samme virkning som en tariffavtale.

§ 3 Rikslønnsnemndas sammensetning

(1) Rikslønnsnemnda skal ha en leder og åtte andre medlemmer.

(2) Rikslønnsnemndas leder og fire medlemmer med personlige varamedlemmer blir oppnevnt av Kongen for tre år. Ett av medlemmene skal representere arbeidstakerinteresser, og ett arbeidsgiverinteresser.

(3) Partene i den enkelte tvist utpeker i tillegg to medlemmer hver.

(4) I saker etter tjenestetvistloven § 26 og § 26 a settes nemnda med en leder og seks andre medlemmer. Partene i den enkelte tvist utpeker ett medlem hver.

(5) Hvis en part ikke utpeker sine medlemmer innen den frist lederen har satt, blir medlemmene oppnevnt av departementet.

(6) Med partenes samtykke kan lederen i Rikslønnsnemnda avgjøre at nemnda i en tvist blir satt med tre medlemmer. Partene i tvisten utpeker ett medlem hver. Nemnda ledes av lederen eller ett av de andre faste medlemmene som ikke representerer partsinteresser.

(7) Medlemmer som ikke representerer arbeidstaker- eller arbeidsgiverinteresser, må fylle kravene i arbeidstvistloven § 36 første ledd og § 40.

§ 4 Avstemning

(1) Rikslønnsnemndas avgjørelser treffes ved stemmeflertall.

(2) Nemndas faste medlemmer som ikke representerer partsinteresser, har stemmerett.

(3) I tillegg har ett av medlemmene som er utpekt fra hver av partene i den enkelte tvist, stemmerett. Partene skal oppgi hvem dette er ved utpekingen. Dette medlem kan med samtykke av det faste medlem for vedkommende partsinteresse overføre sin stemmerett til dette medlemmet.

§ 5 Saksbehandling

Arbeidstvistloven kapittel 4 gjelder tilsvarende så langt det passer.

§ 6 Ikraftsetting

Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Fra den tid loven trer i kraft, oppheves lov 19. desember 1952 nr. 7 om lønnsnemnd i arbeidstvister.

I forbindelse med arbeids- og sosialkomiteens behandling av Prop. 134 L (2010–2011) – Lov om arbeidstvister (arbeidstvistloven) og lov om lønnsnemnd i arbeidstvister (lønnsnemndloven) m.m., anmoder saksordfører Steinar Gullvåg om lovteknisk bistand vedrørende følgende:

Under komiteens høring 8. desember 2011 ba Landsorganisasjonen i Norge (LO) om en tilføyelse til paragraf 20, nytt tredje ledd som er en videreføring av paragraf 27 a nr 2 andre ledd i dagens arbeidstvistlov. Forslaget lyder:

"Hvis riksmeklingsmannen eller en kretsmekler mener det hensiktsmessig, kan det innkalles til mekling (etter reglene i dette kapittel) selv om det ikke er gitt plassoppsigelse etter paragraf 15."

Denne bestemmelsen gir mulighet for mekling ved avtalekrav mot uorganiserte bedrifter før plassoppsigelse.

Det bes om at den lovtekniske bistanden oversendes innen mandag 12. desember 2011 klokken 12.

Kopi sendes arbeids- og sosialkomiteen ved komitésekretær Berit Skovly.

I forbindelse med arbeids- og sosialkomiteens behandling av Prop. 134 L (2010–2011) – Lov om arbeidstvister (arbeidstvistloven) og lov om lønnsnemnd i arbeidstvister (lønnsnemndloven) m.m., ønsker saksordfører Steinar Gullvåg statsrådens kommentarer på følgende:

Komiteens høring om ny arbeidstvistlov og lønnsnemndlov 8. desember 2011 gjør det nødvendig å stille følgende spørsmål:

  • 1. Flere av høringsorganene anser det problematisk at saker både kan fremmes for Arbeidsretten og for domstolene og tok under høringen til orde for at den som vil fremme en sak i utgangspunktet må velge domsinstans. Det betyr i så fall at en sak fremmet for Arbeidsretten ikke kan reises for domstolene eller omvendt.

  • 2. LO mener at formuleringene som er valgt i paragraf 17 om plassfratredelsesvarsel, er en skjerpelse av dagens bestemmelser. Det gjelder da formuleringen om at streik kan iverksettes for samtlige arbeidstakere som omfattes av plassoppsigelsen "med mindre partene er enige om noe annet". LO foreslår følgende ordlyd:

"Streiker eller lockout iverksettes for arbeidstakere som omfattes av plassoppsigelsen, eventuelt et begrenset antall arbeidstakere dersom motparten ikke gjør innsigelser til et slikt begrenset uttak.

Grunnet komiteens fremdrift bes det om snarlig svar.

Svaret sendes arbeids- og sosialkomiteen ved komitésekretær Berit Skovly.

Jeg viser til brev 8. desember der det i forbindelse med Arbeids- og sosialkomiteens behandling av Prop. 134 L (2010-2011) bes om lovteknisk bistand.

En lovbestemmelse som viderefører arbeidstvistloven 1927 § 27a nr. 2 andre ledd kan inntas i den nye arbeidstvistloven ved at det i lovforslaget § 20 inntas et nytt tredje ledd og at lovforslagets nåværende tredje ledd blir fjerde ledd.

Som nytt tredje ledd kan inntas:

(3) Hvis riksmekleren eller en kretsmekler mener det er hensiktsmessig, kan det innkalles til mekling etter reglene i dette kapittel selv om det ikke er gitt plassoppsigelse etter § 15.

Jeg viser til brev 8. desember fra saksordfører Steinar Gullvåg i Arbeids- og sosialkomiteen. Steinar Gullvåg har bedt meg kommentere følgende spørsmål:

  • 1. Flere av høringsinstansene anser det problematisk at saker både kan fremmes for Arbeidsretten og for domstolene og tok under høringen til orde for at den som vil fremme en sak i utgangspunktet må velge domsinstans. Det betyr i så fall at en sak fremmet for Arbeidsretten ikke kan reises for domstolene eller omvendt.

  • 2. LO mener at formuleringene som er valgt i paragraf 17 om plassfratredelsesvarsel, er en skjerpelse av dagens bestemmelser. Det gjelder da formuleringen om at streik kan iverksettes for samtlige arbeidstakere som omfattes av plassoppsigelsen ”med mindre partene er enige om noe annet”. LO foreslår følgende ordlyd:

”Streiker eller lockout iverksettes for arbeidstakere som omfattes av plassoppsigelsen, eventuelt et begrenset antall arbeidstakere dersom motparten ikke gjør innsigelser til et slikt begrenset uttak.”

Først vil jeg påpeke at problemstillingen med det ”to-sporede system” ved at sak kan reises for både Arbeidsretten og de ordinære domstoler, ikke har vært en aktuell problemstilling i prosessen med å modernisere arbeidstvistloven. Problemstillingen ble ikke tatt opp av partene i referansegruppen, og var heller ikke omtalt i departementets høringsbrev våren 2009. Det har i tillegg vært flere runder med partene etter at høringen var ferdig, uten at departementet er blitt gjort kjent med at det ”to-sporede system” oppleves som et stort problem i praksis. Enkelte saker kan fremmes for både Arbeidsretten og de sivile domstoler. Dette vil avhenge av hvilken påstand som nedlegges i stevningen. Et typisk eksempel er oppsigelse/omplassering av en tillitsvalgt. Slike disposisjoner vil kunne rammes/omfattes av bestemmelser både i de ulike hovedavtalene og etter stillingsvernsreglene i arbeidsmiljøloven.

Problemstillinger knyttet til det ”to-sporede system” reiser kompliserte juridiske spørsmål om materiell rettskraft, rettskraftens negative funksjon osv. Skulle dette vise seg å være et stort problem, vil departementet måtte se på dette i samråd med Justisdepartementet.

Departementet har samarbeidet tett med partene om formuleringen i lovforslaget § 17. Utgangspunktet er at samtlige arbeidstakere omfattes av et varsel om plassoppsigelse, med mindre partene er enige om noe annet som følge av hovedtariffavtalebestemmelser eller bindende praksis.

Jeg er av den oppfatning at bestemmelsen speiler partenes praksis når det gjelder plassoppsigelse. Lovforslaget har en utforming som balanser partenes syn, og som de viktigste brukerne av loven har støttet i prosessen. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å endre ordlyden i lovforslaget § 17.

Oslo, i arbeids- og sosialkomiteen, den 9. januar 2012

Robert Eriksson

Steinar Gullvåg

leder

ordfører

Første kapittel