7. Økonomiske og administrative konsekvenser
Til proposisjonen er det gjennomført beregninger av den fremtidige utviklingen i utgiftene til uføretrygd og alderspensjon til personer som har mottatt uførepensjon eller uføretrygd. Disse utgiftene er blant annet avhengig av hvor mange som vil bli uføre. Dette er usikkert. I de økonomiske beregningene er det lagt til grunn at omfanget av uføretrygding ikke endres fremover. Mer konkret forutsetter beregningene at antall uføre som andel av befolkningen i ulke aldre – uføreratene – er konstante over tid. Det er tatt utgangspunkt i faktiske uførerater ved utgangen av 2010 samt middelalternativet i befolkningsframskrivningen fra Statistisk sentralbyrå fra juni 2010. Beregningene viser at antallet som mottar uførepensjon eller uføretrygd øker fra vel 300 000 personer i 2010 til 377 000 personer i 2050. Antall alderspensjonister som tidligere har mottatt uførepensjon eller uføretrygd øker fra 244 000 personer i 2010 til 610 000 personer i 2050. Det betyr i så fall at andelen av alderspensjonistene som tidligere har mottatt uførepensjon eller uføretrygd øker fra 37 pst. i 2010 til rundt 43 pst. i 2050.
Det foreslås at ny uføretrygd skal skattlegges som lønn og at bruttonivået på uføretrygden skal økes for å kompensere for dette. Omleggingen vil innebære en klar økning i brutto utgifter til uføretrygd og en økning i statens skatteinntekter. Konkret legges det opp til en gjennomsnittlig økning i brutto uføretrygd på om lag 15 pst. på kort sikt for å kompensere for økt skatt. Den nye uføreordningen blir dyrere enn en videreføring av dagens ordning. Samlet anslås det at gjennomsnittlig uføretrygd etter skatt vil være om lag 3 pst. høyere for nye mottakere i 2015 enn det en videreføring av dagens uførepensjonsordning ville gitt. Fordi antall nye mottakere er lavt i 2015, er likevel virkningen på statens netto utgifter beskjeden, om lag 50 mill. 2011-kroner knyttet til nye mottakere.
I beregningene er det lagt til grunn at eksisterende uførepensjonister beholder tilnærmet samme ytelse etter skatt som i dagens uførepensjonsordning, men at de av tekniske og praktiske hensyn overføres til de nye beregningsreglene. Det betyr at endringer i statens netto utgifter bare er knyttet til nye mottakere av uføretrygd. Netto merutgifter som følge av økt uføreytelse anslås til om lag 50 mill. 2011-kroner i 2015, vel 1 mrd. kroner i 2025 og vel 0,5 mrd. kroner i 2050.
Det foreslås nye regler for reduksjon av uføretrygd mot samtidig arbeidsinntekt. På kort sikt anslås dette å gi en årlig innsparing i størrelsesorden 50 mill. kroner. Dette er hovedsakelig knyttet til personer som overføres fra dagens uførepensjonsordning og som i perioden 2015–2018 er foreslått å skulle ha en beløpsgrense på 60 000 kroner. På lang sikt, når nye regler er fullt innfaset, er innsparingen større, i størrelsesorden 200–300 mill. 2011-kroner.
Samlet anslås det at omleggingen av uføreytelsen, sammen med nye regler for reduksjon av uføretrygd mot arbeidsinntekt, det første året vil være om lag kostnadsnøytral. Dette forutsetter at overføringen av eksisterende uførepensjonister til nytt regelverk kan gjennomføres uten netto utgiftsvekst. Allerede fra 2016 vil imidlertid nettoutgiftene øke.
Det er viktig at regelverket er enklest mulig og en har lagt vekt på at nye regler, når de er fullt innfaset, skal innbære en administrativ forenkling. For å oppnå dette er det viktig med gode administrative rutiner og automatiserte løsninger. Uførereformen vil ha store administrative konsekvenser for Arbeids- og velferdsetaten, særlig i implementeringsfasen.
Innføring av ny uføretrygd innebærer vesentlige endringer i reglene for uføreytelsen i folketrygden. For å sikre en betryggende saksbehandling, er det avgjørende at Arbeids- og velferdsetaten får nødvendig tid til å forberede innføringen av de nye reglene. Både utviklingen av hensiktsmessige IKT-løsninger og opplæring av ansatte vil kreve ressurser og ta tid. Departementet vil komme tilbake til de ressursmessige konsekvensene for Arbeids- og velferdsetaten.
Utgiftene til alderspensjon til personer som har mottatt uførepensjon eller uføretrygd er anslått til rundt 59 mrd. 2011-kroner i 2015. På lang sikt er disse utgiftene svært avhengig av i hvilken grad uføre skjermes for virkningene av levealdersjusteringen. Uten skjerming anslås kostnadene i 2050 til rundt 94 mrd. 2011-kroner, mens de med full skjerming er rundt 20 mrd. høyere.
Det forslås en midlertidig skjermingsordning for virkningene av levealdersjustering på uføres alderspensjon. Skjermingen er anslått å øke folketrygdens utgifter med om lag 12 mill. 2011-kroner det første året og vel 500 mill. 2011-kroner i 2018.
Det vises til proposisjonens kapittel 13 hvor det er nærmere redegjort for de økonomiske og administrative konsekvensene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, viser til at den endrede demografien med flere eldre også vil endre andelen i befolkningen som er uføre. Dette skjer ut fra erfaringen som viser at andelen uføre øker med alder. Flertallet viser til at andelen som blir uføre blant de eldste synker noe. Flertallet ser dette i sammenheng med endringer i arbeidslivet hvor flere yrker har en mindre fysisk belastende hverdag enn tidligere. Økt fokus på IA-avtalen og seniorpolitikk har også bidratt positivt til utviklingen.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, merker seg samtidig at det er en økning blant de yngste aldersgruppene. Dette flertallet vil påpeke at det ikke er ved hjelp av selve inntektserstatningen man forhindrer at flere blir uføre. Tiltak for å forebygge uførhet skjer i perioden før det søkes om uføretrygd. Regjeringen legger vekt på tidligere oppfølging av sykmeldte, tettere og mer målrettet oppfølging av de på arbeidsavklaringspenger og et spesielt fokus på unge i overgangen mellom utdanning og arbeid. Dette flertallet støtter arbeidet som utføres gjennom IA-avtalen og de forsterkede midlene som er innført for tettere og tidligere dialog mellom partene. Dette flertallet vil også understreke betydningen av å iverksette tiltak tidlig for å forebygge langvarige sykefravær.
Et tredje flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, slutter seg til forslaget om å følge opp unge som står i fare for ikke å komme inn i arbeidslivet eller som risikerer å falle ut. Det er viktig at tiltakene blir godt tilpasset den enkeltes behov, og arbeidsevnevurderingene vil være et godt verktøy for å kartlegge de riktige tiltakene.
Dette flertallet støtter også opp om regjeringens forslag til «Jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne». Dette er en gruppe som har en lavere yrkesdeltagelse enn befolkningen for øvrig og hvor effekten av utdanning ser ut til å ha særlig stor effekt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er viktig at de uføres garanterte trygdeinntekt til enhver tid sees i sammenheng med blant annet bostøtteordningen. Bostøtte er ment å skulle lette situasjonen i etableringsfasen for personer med svak økonomi.
Disse medlemmer vil videre vise til at mange med ytelsen «ung ufør» stadig kommer i situa-sjoner hvor bostøtten reduseres eller bortfaller, nettopp fordi den garanterte trygdeinntekten for de med ytelsen «ung ufør» er ment å ligge på et høyere nivå for å gi rimelig økonomisk sikring over et livsløp.
Disse medlemmer konstaterer at dette forholdet er det i liten grad tatt høyde for i utformingen av bostøtteordningen, noe som blant annet ga helt utilsiktede konsekvenser etter inntektsløftet unge uføre fikk i forbindelse med trygdeoppgjøret i 2008.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er viktig at man foretar en gjennomgang av bostøtteordningen og at denne blir lagt frem for Stortinget i god tid før ikrafttredelsen av ny uføretrygd.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem en helhetlig gjennomgang av bostøtteordningen i god tid før ikrafttredelse av ny uføretrygd.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at legens rolle i forbindelse med vurdering av uførhet må vurderes og eventuelt legges om. I ølge en rekke oppslag i mediene kan man få inntrykk av at mange som søker uførepensjon ønsker å «uførepensjonere seg».
Disse medlemmer anser at legen har et betydelig ansvar for å vurdere og bedømme pasientens helsesituasjon riktig med hensyn til behovet for å gå over til en passiv tilværelse på trygd.
Disse medlemmer mener at vurderingen av behovet for uføretrygd mer bør gå i retning av hvilke typer oppgaver pasienten/brukeren kan utføre og hvilken arbeidsevne som eventuelt kan utnyttes, enn hvilken/hvilke diagnose(r) pasienten har. Vurderingen bør ikke foretas kun i forhold til pasientens tidligere/nåværende arbeidssituasjon/yrke, men ut fra en totalvurdering av vedkommendes mulighet til å utføre et hvilket som helst arbeid. En rullestolbruker kan sannsynligvis ikke være rørlegger, men kan muligens betjene et sentralbord.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen innlede et samarbeid med Den norske legeforening om å utvikle nye måter å vurdere behovet for uførepensjon på og komme tilbake til Stortinget med egen sak om dette i god tid før iverksettingstidspunktet for ny uføretrygd.»
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at det er klar dokumentasjon på at nivået på en velferdsytelse påvirker tilstrømningen til ytelsen.
Disse medlemmer registrerer at departementet selv regner med at man vil se en vekst i antall uføretrygdede som går ut over det de demografiske endringer i befolkningen skulle tilsi. Det registreres videre at selv om demografiske endringer isolert sett tilsier at andelen uføre i befolkningen vil øke fremover, peker andre utviklingstrekk – som bedre folkehelse og økt utdanningsnivå – i motsatt retning.
Disse medlemmer har merket seg økningen i antall unge uføre, og peker på at hverken demografiske endringer eller endringer i folkehelsen skulle tilsi at andelen unge uføre øker så kraftig som den gjør. Statistikken fra 1980 og fremover viser videre at det blir flere uføre i nedgangstider enn i oppgangstider.
Dette tilsier at det er andre faktorer enn helse alene som påvirker antallet uføre. Disse medlemmer vil likevel understreke at nivået på ytelsen kun er én av mange faktorer som spiller inn i denne sammenhengen, og vil påpeke at det ikke bare er nivået på uføretrygden som skal forhindre at flere blir uføre.